tjueførste juli, to tusen og elleve

Noen påminnelser om noen ting som noen folk har sagt før og etter noe som skjedde for noen uker siden.

*

Aldri må vi akseptere at vanlige muslimer blir holdt ansvarlige for radikale islamisters handlinger og meninger. Det er en viktig presisering som jeg alltid har vært opptatt av.

Siv Jensen, formann i Fremskrittspartiet, Dagens Næringsliv, 06.08.2011

*

Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, advarer mot det hun kaller snikislamisering av Norge.

— Det må vi sette en stopper for. Hvis Frp får fornye Norge, er det norsk lov og norsk styresett som skal gjelde. Vi vil ikke tillate særkrav for noen enkeltgrupper, slo hun fast i sin tale til landsstyret i dag.

Hun tegnet et dystert bilde av hva som vil skje dersom man tillater særbehandling. Hun viste til Malmö der svensk lov, ifølge Jensen, er erstattet av Sharia-lovgiving i deler av byen og hvor svensk politi knapt våger seg inn i enkelte bydeler.

— Dette er ikke skremselspropaganda. Dette er en hverdag som ikke får komme til Oslo, sa Jensen.

Siv Jensen, Dagbladet 21.02.2009: ""Siv Jensen advarer mot snikislamisering"

*

- Er det enkeltbegreper som du angrer på at du har brukt?

- Ja, det er det sikkert. Men jeg tror ikke jeg skal utsette meg for den heksejakten. Jeg tror jeg først og fremst skal konsentrere meg om å bidra til verdigheten som en nasjon trenger for å komme gjennom denne sorgen, sier Frp-lederen.

(...)

Siv Jensen vil ikke utdype hvilke begreper hun angrer på, eller peke på politiske temaer der det er viktig å trå varsomt.

Men Frp-lederen sier hun er engstelig for hvordan hun skal gå inn i høstens skoledebatter, og hvilke ord og formuleringer hun kan og ikke kan bruke.

- Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.

(...)

- Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?- Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.VG har ikke oppnådd kontakt med Christian Tybring-Gjedde.

Siv Jensen, VG: "Siv Jensen angrer på ordbruk i debatter", 02.08.2011.

*

- Tross tilsynelatende vellykket integrering enkelte steder, så er det slik at alle som blir tatt for forsøk på terror er personer med ikke vestlig-bakgrunn. Disse blir blant annet rekruttert blant andre generasjons innvandrere. Felles for alle sammen, er at de har vokst opp i et vestlig samfunn, og likevel blitt indoktrinert til å hate vestlige verdier, sa Jensen bekymret.

Videre tok hun opp Channel 4s avsløring av hvordan muslimskoler driver og lærer hatideologi. Siv Jensen mente standpunktet og oppgavene i en slik sammenheng er enkel.

- Vår jobb er å hindre spredning av hatideologien. Derfor har vi ikke tid til Arbeiderpartiet skal sette ned et eller annet utvalg, som en eller annen gang i fremtiden kanskje skal gjøre noe med situasjonen.

Siv Jensen, "Lanserte tiltak mot terrorisme", 19.02.2011

*

It came as stunning news that Norway had been attacked by a blond, blue-eyed, anti-Islamic terrorist. It should not have been: Several of us who have written about the rise of Islam in Europe have warned that the failure of mainstream political leaders to responsibly address the attendant challenges would result in the emergence of extremists like Breivik.

(…)

Norway, like the rest of Europe, is in serious trouble. Millions of European Muslims live in rigidly patriarchal families in rapidly growing enclaves where women are second-class citizens, and where non-Muslims dare not venture. Surveys show that an unsettling percentage of Muslims in Europe reject Western values, despise the countries they live in, support the execution of homosexuals, and want to replace democracy with Shariah law. (According to a poll conducted by the Telegraph, 40% of British Muslims want Shariah implemented in predominantly Muslim parts of the United Kingdom.)

Muslim gay-bashing is driving gays out of Amsterdam. Muslim Jew-bashing is driving Jews out of Gothenburg, Sweden. And let's not forget about the shameful trials of politician Geert Wilders in the Netherlands and historian Lars Hedegaard in Denmark, which demonstrate how the fear of Muslim wrath is squelching the freedom of speech of those who dare to criticize Islam.

There is reason to be deeply concerned about all these things, and to want to see them addressed forcefully by government leaders who care about the preservation of individual liberty and human rights. But this cause has been seriously damaged by Anders Behring Breivik.

In Norway, to speak negatively about any aspect of the Muslim faith has always been a touchy matter, inviting charges of "Islamophobia" and racism. It will, I fear, be a great deal more difficult to broach these issues now that this murderous madman has become the poster boy for the criticism of Islam.

Bruce Bawer, ansatt i Human Rights Service, Wall Street Journal,"Inside the Mind of the Oslo Murderer", 25.07.2011

*

Europe is being held captive. Yet just as Shawn Hornbeck, who had a cell phone and computer, was in theory perfectly free to flee his captor or contact his parents, European officials have a clear route out of this nightmare. They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow. Yet how have they responded to the gangsters who are holding it hostage? In precisely the same way Shawn Hornbeck apparently did: like prisoners under lock and key. They’ve been incredibly docile, compliant, submissive.

Bruce Bawer, ansatt i Human Rights Service: Europe's Stockholm Syndrome, 26.01.2007

*

- Du dedikerer boka til «motstandsmann og pappa ...». Sammen med retorikken i resten av boka får jeg et inntrykk av at du identifiserer deg med motstandsmenn?

- Ok. Hvis jeg blir nødt til å gjøre som pappa under krigen, å dra på skauen, så gjør jeg det. Det er jeg villig til.

- Det høres veldig dramatisk ut?

- Ja, men situasjonen har bygget seg opp til å gå i den retningen. Stadig nye personer i Europa tvinges under jorda. Nå er en filosofilærer på flukt i Frankrike med dødstrusler hengende over seg etter en artikkel i avisen Figaro om islams voldelige sider. Jeg dedikerte boka til pappa fordi han deltok i en frihetskamp. Det gjør også jeg, men på en helt annen måte. Jeg er stolt av at pappa vervet seg som 18-åring, villig til ofre sitt eget liv.

Hege Storhaug, ansatt i Human Rights Service, "Krigsklar", Dagbladet, 30.10.2006

*

Intervjuer: De innspillene som [Hege Storhaug] nå har kommet med, hvordan vil de bli tatt videre i [Frps programprosess]?

Per Sandberg: Ja, nå er det jo sånn at det aller meste faktisk er ivaretatt [i Frps program], i forhold til det Hege Storhaug og Human Rights Service er opptatt av. Noen små nyanser har vi, i forhold til dette med helseundersøkelser og søskenbarn og så videre. Men se ikke bort i fra at når Hege har holdt dette foredraget her, så vil vi få noen nye innspill fra tillitsvalgte og folkevalgte her på konferansen. Se ikke bort ifra det.

Per Sandberg, nestformann, Frp. "Hege Storhaug på besøk hos FrP", 18.02.2009

*

Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett, sier [Carl I.] Hagen og peker på angrepene på bl.a. London og New York.

- Du bruker aldri eksempler fra Nord-Irland eller Baskerland, for eksempel. Hvorfor skal du bare ta islam?- Det du nevner er nasjonale konflikter, som ikke har noe med dette å gjøre.- Du sa i utspørringen at du vil innføre tiltak mot folk som sprer frykt.

– Tror du Fr.p.s politikk kan spre frykt?

- Nei, nei, overhodet ikke. Vi kjemper for demokrati og ytringsfrihet

Carl I. Hagen, "Hagen: Alle terrorister er muslimer", Aftenposten, 27.02.2008

*

Muslimer boikotter norskprodusert kylling, fordi de mener slaktingen ikke foregår i henhold til islamsk lov.

- Jeg er luta lei alle muslimske særkrav, sier Per-Willy Amundsen.

Islamistiske gruppers iver etter å forme Norge i sitt eget bilde, er grenseløs. Den siste tiden har muslimske ledere og organisasjoner i Norge oppfordret til boikott av norsk kylling, fordi kyllingene ikke blir slaktet på halalvis.

(...)

Amundsen mener norske myndigheter og politikere må lære av feil som andre europeiske land har gjort. Han refser ”dumsnillheten” til det politiske flertallet, som nekter å innse at ettergivenhet vil skape og forsterke konflikter i fremtiden.

- Det er på tide at regjeringen og andre åpner øynene og setter ned foten mot slike særkrav. Gir man etter for alle krav, vil man til slutt få et ugjenkjennelig Norge, der landets kultur og gode tradisjoner blir utvisket, avslutter Amundsen.

Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp: ”Lut lei muslimske særkrav”, pressemelding fra Frp, 08.09.07

*

I sin tale til partiets landsstyremøte trakk [Siv Jensen] en parallell til den beryktede bydelen Rosengård i Malmö, et sted der selv ambu-lansesjåfører, brannvesen og politi nøler med å rykke ut.

– Også Oslo nærmer seg den utvikling vi ser i Malmö, sa hun og omtalte situasjonen i Rosengård slik: –Sharialoven har tatt over fullstendig. Svensk lov er satt til side.

– Frykter du at vi får svenske tilstander i Oslo?

–Ja, vi ser flere tegn til det allerede. Det er bedre å stoppe før det er for sent, sier Jensen til Aftenposten.

Siv Jensen, "Advarer mot muslimske ghettoer i Oslo", Aftenposten, 22.09.2009

*

Oslo (ANB): Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reagerer kraftig på at det synges muslimske sanger i flere av Oslos barnehager.

– Dette er snikislamifisering. Vi kan ikke godta at slike forkynnende sanger sniker seg inn i barnehagene, sier stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

(...)

– Jeg er rystet over at det synges slike sanger. Det er ganske spesielt at muslimsk forkynning blir en del av hverdagen i barnehager. Dette kan ikke være tilsiktet, og jeg tviler på at dette er i tråd med loven, sier Amundsen.

(...)

– Vi må bli flinkere til å integrere barn med innvandrerbakgrunn i vår norske kultur. Disse muslimske sangene signaliserer snarere det motsatte, altså at det er norske barn som forsøkes integrert i ikke-vestlig og islamsk kultur. Slik kan vi ikke ha det, sier Amundsen.

(...)

– Vi må ta debatten slik at vi ikke skaper nye problemflater. Vi kan ikke tillate at islam blir dominerende. Det vil være farlig å dulle seg inn i en tro på at dialog skal løse alt. Vi må ha et bevisst forhold til disse islamske kreftene, sier Amundsen.

– Her virker det som at det skjer en snikende islamifisering som ingen myndigheter har kontroll på. Vi kan ikke ha andre kjøreregler for islam en kristendom. I disse sangene blir barn bedt om å hylle Allah og be til ham fem ganger om dagen. Hvis vi hadde fått en tilsvarende utvikling med kristendom, så er jeg sikker på at det hadde blitt reaksjoner, sier Amundsen. (ANB)

Per Willy Amundsen: "Barnehager hyller Allah med sang", Siste.no, 27.08.2009

*

For kort tid siden fremmet FrP et forslag om å ikke tillate byggingen av moskeer som finansieres av totalitære islamistiske regimer. Partiet går nå videre, og ønsker også å nekte innreise av imamer fra samme typer regimer. Forslaget blir fremmet i Stortinget fredag 19. november.

- Dette er en mørk og menneskefiendtlig ideologi som sprer seg utover Europa. Vi som samfunn kan ikke akseptere dette, og vi må sette foten ned. Det er dokumentert at imamer kommer hit og sprer hat mot vesten, og de sprer også antisemittisme. Vi kan ikke tolerere at norske verdier settes under press, sier Amundsen.
Amundsen mener det er på tide at man nå stopper spredningen av det han kaller hatsk ideologi.

(...)

- Begge forslagene fra FrP kan demme opp for dette. Regjeringen gjør på sin side ingenting. De sier at man ikke kan tolerere en slik ideologi, men samtidig har de ingen virkemidler for å stoppe den. Det nytter ikke å blåse opp i media at de er bekymret, når de ikke gjør noe med det, forklarer han.

(...)

- Jeg er sikker på at hvis nazister hadde gjort det samme, altså prøvd å spre en totalitær og fiendlig ideologi, så hadde Gahr Støre og resten av regjeringen satt foten ned.

(...)

FrPs stortingsrepresentant synes for øvrig det er feil å karakterisere islamisme som religion.

- Dette er en politisk ideologi som gjemmer seg bak det å være en religion. Dette er farlig, for det gjør at de kan dure på. Dette fører igjen til et integreringsmessig mareritt, siden muslimer i Norge og andre land blir radikalisert. Dette har vi fått dokumentert gjennom reportasjer på TV, sier han, og legger til:

- Det blir vanskeligere å integrere folk i samfunnet, og dette blir igjen et sikkerhetsmessig problem. Dette kan føre til økt terrorfare.

Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp: "Vil nekte imamer innreise", pressemelding fra Frp, 18.11.2010

*

- Med unntak av enkelte overtramp har vi ikke hatt et klima i islamdebatten som har vært uvanlig hardt eller uanstendig. Vi må kunne diskutere islam på samme vis som vi diskuterer andre ting, og kan ikke holde kjeft i frykt for å trampe folk på tærne.

Ola Borten Moe, Klassekampen, "Advarer mot konformitet", 03.08.11

*

Ola Borten Moe: ... Den største trusselen er mangelen på bevissthet. Tyskland var vår fremste kulturnasjon på 1870-tallet, likevel degenererte de og fikk det verste regimet jorda har sett. Vi har vært blåøyde og naive og har akseptert at det foregår kjønnslemlestelse. Vi har store utfordringer i møte med fremmede kulturer, og vi skal ikke være redde for å si at det er våre regler som gjelder. Det skal ikke være lov å banke ungene sine. Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden. Vi kan med stor bravur, og uten å være brune, heise flagget og si at vårt samfunn er overlegent andre samfunnssystem.

Per Sandberg: Det var meget godt sagt.

Ola Borten Moe, nå Olje- og energiminister, Senterpartiet, og Per Sandberg, nestleder Frp: Adresseavisen, «Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden», 06.07.2010

*

Tidlegare har store deler av den venstreintellektuelle eliten stått på barrikaden for demokrati og menneskerettar. Mot diskriminering av kvinnar og minoritetar. I dag allierer dei seg gladeleg med den islamske sida i den kampen som utspelar seg no på fleire kontinent. Det er uhyggeleg men i det nye hundreåret ser vi det klart: Alliansen mellom venstresida og det ekstreme islam visar seg i stadig nye land. Det er trist men sant: sosialistene i Europa omfavner no den reaksjonære islamismen.

(applaus)

Det skjer fordi det felles grunnleggende hatet – hatet mot USA og Israel overskygger alt annet.
Tidligere stortingsrepresentant for Høyre Hallgrim Berg – tale på Oslo Symposium.

*

... Det betyr ikke at vi automatisk på en måte må legge oss flate, eller likestille Koranen og Bibelen. For innholdet er ganske forskjellig på en god del områder. Vi kristne er veldig opptatt av barn. 'La de små barn komme til meg', sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. [latter] I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være 'La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.'

Det er jo det også som skjer. Barna blir jo aktivt brukt. Når man sender tolv-fjortenåringer med masse steinkast og sånt noe i Intifadaen, også andre, så er det jo nesten at man ber om at en av de skal bli skutt. Slik at man kan få det på CNN og NRK i beste sendetid. Altså de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av Israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære. For de har ofret sitt barn, i kampen.

(...)

Og da er jeg litt engstelig for den langsiktige utviklinge. Fordi islamiseringen - og når jeg snakker om islamisering så snakker jeg om fundamentalistene. Det er mange gode, skikkelige folk som er muslimer, som mange her er kristne uten at de er i kirken hver eneste søndag.

(...)

Og de har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden, at den langsiktige planen og det langsiktige målet er islamisere verden. De er på god vei. Kommet langt inn i Afrika. De er på god vei nå i Europa. Og da må kunne begynne å ta til motmæle.

Ordførerkandidat i Oslo, daværende formann i Frp, Carl I. Hagen, tale til Levende Ord 13. juli 2004, transkripsjon her.

*

Vi registrerer endringene rundt oss, og vi hører til stadighet at de er til det bedre. Men det er noe som skurrer, noe umusikalsk. Og vi ønsker derfor å stille etterkrigstidens samfunnsarkitekt, Arbeiderpartiet (Ap), noen spørsmål;

Kjære Arbeiderpartiet:

1: Hva var så galt med min Norske kultur, at dere vil bytte den ut med noe dere kaller "flerkultur"?

2: Hva er egentlig MÅLET med å opptre som kulturquislinger og angripe kulturen min i ryggen på denne måten?

3: Hvilket land bruker dere som suksessmodell for det flerkulturelle sosiologiske eksperimentet - siden dere er sikre på at det kan lykkes?

Tre viktige spørsmål jeg ønsker klare svar på siden Arbeiderpartiet har makta, og er pådriveren for dagens politikk og det store kultursviket i Norge: Det er Arbeiderpartiets landsmøte som "sier klart ja til det flerkulturelle Norge".
Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

(...)

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som ...»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!

For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.

Christian Tybring-Gjedde, leder Oslo Frp og Kent Andersen, styremedlem Oslo Frp: ”Drøm fra Disneyland, Aftenposten, 27.08.2010
(Obs: jeg har her sammenklippet en uredigert og redigert versjon av artikkelen. Den uredigerte er her.)

*

«La oss vente med å trekke konklusjoner. Dette er uansett en tragisk hendelse hevet over smålig partipolitikk. Det er i stunder som dette vi alle bør stå sammen for frihet og demokrati, uavhengig av partipolitisk ståsted»

Per Willy Amundsen, Facebook, 22. juli 2011 (profilen er nå slettet)

*

“Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge. Denne helgen er jeg alenepappa, det er herlig. Men jeg håper at han får oppleve den samme friheten som meg. Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig.”

Per Willy Amundsen: Facebookstatus, 01.04.2011 (ytringen ble etter kort tid slettet)

*

The American anti-Islamic bloggers who show up in the manifesto have waxed indignant at the suggestion that their work might have inspired him to violence; to which an ex-C.I.A. officer replied:

It would be unfair to attribute Mr. Breivik’s violence to the writers who helped shape his world view. But at the same time, he said the counterjihad writers do argue that the fundamentalist Salafi branch of Islam “is the infrastructure from which Al Qaeda emerged. Well, they and their writings are the infrastructure from which Breivik emerged.”

“This rhetoric,” he added, “is not cost-free.”

New York Times: "Killings in Norway Spotlight Anti-Muslim Thought in U.S", 24.07.2011

Debatt etter Utøya

Idag kommer Siv Jensen så tett på å unnskylde seg Frps retorikk som hun noengang kommer til å komme, i et intervju i VG. Hun sier:

– Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.

(...)

– Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?

– Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.

Det er ikke lett å være Siv Jensen for tiden. Et politiske syn som hennes parti prøver å innføre i Norge har i løpet av de siste ti dagene blitt strømførende. Likeledes kan hun ikke si de ordene som hadde vært mest på sin plass: "unnskyld". Det ville være å innrømme det som etter hvert blir tydelig for flere og flere: At ordene som var "naturlige" og "riktige" aldri var noen av delene. De "fremstår" heller ikke som støtende. De er, og har alltid vært, støtende. Det var på mange måter poenget med dem, å støte den politisk korrekte kultureliten som hennes parti har slått seg opp på å føre kulturkamp mot.

Siv Jensen kommer her med det som innen amerikansk politikk ofte omtales, med et begrep lånt fra Watergate-skandalen, som en "non-apology apology." En unnskyldning som ikke er en unnskyldning. Ord framstår, men er ikke støtende. De var naturlige og riktige. Jeg er lei meg hvis du oppfattet meg slik.

*

De av oss som i løpet av det siste tiåret har advart mot tiltagende hets og eksklusjon av muslimer fra demokratiet har insistert på at ord betyr noe. Retorikk er en myntenhet som kun kan veksles inn i politisk handling. Når Per-Willy Amundsen sier at vi kan komme til å trenge et nytt korstog; når Hege Storhaug sier at islamiseringen av Norge kan gjøre at hun må dra på skauen som hennes far, motstandsmannen; når Siv Jensen snakker om snikislamisering; når Carl I. Hagen snakker om hvordan muslimer bruker barn som krigsvåpen og Christian Tybring-Gjedde snakker om "kultursvik", og mener at Arbeiderpartiet er "kulturquislinger" og "dolker norsk kultur i ryggen" – da betyr det noe. Det er ikke bare en lek med ord. Det er ramme alvor. Det reduserer livskvaliteten til hundretusenvis av våre norske muslimske medborgere. Det er ikke en lek. Det er dødsens farlig.

Fremskrittspartiet og anti-multikulturalistene kan ikke klandres for at de ikke skjønte at en massemorder satt og tok notater når de snakket. Selvsagt ikke. Han bærer, som alle har påpekt den siste uken, ansvaret ene og alene. Det er ikke det dette handler om. Det handler om at om Anders Behring Breivik aldri hadde eksistert, så hadde det Jensen, Tybring-Gjedde, Amundsen sa, den gangen man kunne si det, fortsatt være feil. Når man sier at vi trenger et korstog, så bor det mennesker i den andre enden av den setningen.

Det er det som må være leksjonen for det nye debattklimaet vi må komme fram til etter denne debatten. Vi må skjønne at "innvandringskritikken" har en pris å betale i menneskers livskvalitet. Vi snakker om andre mennesker, på en respektløs og uintelligent måte. Det er ikke på grunn av Behring Breivik vi må slutte å gjøre det. Det er fordi anstendigheten krever det.

*

En debatt som har rullet og gått i bakgrunnen av de store debattene i kjølvannet av Utøya-tragedien har vært debatten om debattoffentlighet, redigering og anonymitet i nettkommentarer. Jeg har fulgt den litt på avstand, men jeg synes ikke helt den har kommet i havn. Det er en viktig debatt, men noen ting mangler. Jeg synes Frank Rossavik tar opp mye interessant i en artikkel i morgenbladet. Hans ingress: ”Internett har et delansvar for vår tids massemordere.”

Det morsomme er at Rossavik har rett i det, men jeg tror kanskje ikke han har det helt av den grunnen han tror han har. Han ser ut til å unnlate å nevne hva den viktigste konklusjonen av sin analyse er, og de steder i artikkelen sin han tøtsjer innom svaret, går han raskt videre og begynner å snakke om anonymitet igjen.

I artikkelen skriver han om hvordan han tidlig på 90-tallet hadde ansvar for innringerspalten i Bergens Tidende. Gamle damer ringte inn, sier rasistiske ting anonymt og komner på trykk, men sånn i det store og det hele ble det ok, fordi redaksjonen kjente navnene deres, så det var litt kvalitetskontroll. Nå er internett her, så it's old, racist ladies all the way down.

Det er en god historie men, det er ikke der svaret ligger.

Jeg mener at å fjerne anonymitet fra debatten ikke er svaret. Det kan være en løsning. Det er mange gode argumenter for å kreve fullt navn – og det er iallefall gode, tekniske argumenter for å kreve vedvarende brukernavn. Det blir mye lettere å drive en god debatt når du kan sparke en IP-adresse ut permanent, og der erfaringene til en avatar akkumulerer, og ikke minst så gir det autoritet til dem som bygger seg opp rykter i nettsamfunnet.

Men anonymitet er vanskelig. For det er umulig å fjerne anonymitet fullstendig. Om ikke VG.no har anonym debatt, så vil noen opprette Document.no med anonym debatt. Og når Document.no stenger debatten og krever fullt navn, så oppretter noen Nordisk.nu og andre ekstremiststeder der debatten går om muslimer er mest lik rotter eller kakkerlakker, og man utveksler erfaringer med produksjon av AMFO og napalm. Anonymitet er mulig, fordi nettverket er fritt. Sånn er det, og sånn skal det være. Den tannkremen får du aldri tilbake i tuben uten å regulere internett ned til siste IP-adresse. Den anonyme offentligheten kommer alltid til å finnes, nå. Spørsmålet er hvor. Det er gode argumenter for å ha deler av den i svært offentlige arenaer, iallefall. Det øker avisenes rolle som folkelige felleskapsbyggere og det øker tempo og temperatur på debatten. Ofte, som vi har sett, så mye at de verste kommer på trykk. Det er derfor alltid en avveining.

Som Rossavik såvidt nevner så er det ikke fordi Behring Breivik fikk være anonym at internett hjalp ham: Det var fordi han fant likesinnete og fikk delta i et kretsløp av ideproduksjon som munnet ut i vold. Hans ideer ble ikke, slik mange har påpekt de siste par dagene, utviklet i et tomrom. De deltar i noe større, noe vi alle har sett utvikle seg de siste ti årene, og som vi alle kjenner navnet på.

Internetts evne til å koordinere atomiserte, ekstremt spredte grupper og interesser er det som bemektiget ABB. Ikke dens anonymitet, selv om den selvsagt er et ledd i den evnen, den også. For mer om dette, les Clay Shirkys to glimrende bøker Here Comes Everybody og Cognitive Surplus.

Men det bringer meg egentlig videre til det neste poenget. At debatten er dårlig har noe, men egentlig veldig lite med anonymitet å gjøre. Likeledes har god debatt veldig lite med fullt navn å gjøre. Anonymitetens rolle er sterkt overvurdert. Det viktige med debattforaene som Rossavik priser er ikke at folk skriver under med fullt navn, eller at Rossavik kjente navnene så ikke hvemsomhelst kom på trykk – det var at Rossavik satt og tok telefonen. At han silte innleggene og påla dem med ekstreme meninger en sosial kostnad.

Redaktørinstansen, moderatoren og debattlederen er garantisten for en god debatt. Det er ikke fullt navn, det er personene som sitter og sletter de rasistiske og dårlige innleggene, som sørger for at folk som tror at FN kontrollerer været ikke kommer på trykk i leserbrevspaltene, og det er folk som tenker at kanskje Nina Karin Monsen har ytret seg nok denne måneden. Den tyske mellomkrigsoffentligheten frambrakte ikke gode resultater bare fordi den hadde fullt navn – den frambrakte dårlige resultater fordi de tyske redaktørinstansene bukket under for trykket fra gatene. Fullt navn er ingen forutsetning for god debatt. Sånn sett så var debatten i avisene også god på 1880-90-tallet, da anonyme skribenter var normen heller enn unntaket – fordi noen satt og silte det som kom inn.

Debatter og offentligheter er små mikrokosmiske samfunn, enten de er relativt store (Aftenposten, VG Nett, Facebook, Twitter) eller relativt små (enkeltblogger, diskusjonsgrupper). Som alle fellesskaper og samfunn krever de kjærlighet, tid og arbeid. De må bygge opp sine sosiale koder, sine regler. De krever organisatoriske instanser, og de organisatoriske rollene er nødt til å følge en demokratisk tenkemåte: Altså å både følge viljen til kollektivet og samtidig utøve checks and balances i sitt utvalg av deltakere, av stemmer, av synspunkter, miljøer. Vi lar ikke være med å si ekstreme ting fordi vi ikke får slippe til i debatten lenger – vi har for lengst fått evnen til å starte alternative offentligheter tilnærmet gratis – vi lar være med å si ekstreme ting fordi det har en sterk sosial kostnad. Det er det som er definisjonen på ekstremisme: meninger som har en sterk sosial kostnad. Man kan ikke utøve sosiale kostnader uten å ha et veldefinert fellesskap som fungerer.

Vi er fanget i et slags dilemma, et avveining som hver offentlighet må finne et kompromiss innenfor: På den ene siden å ikke ønske at ekstreme stemmer skal bevege seg ut i marginale offentligheter, ekko-kammere der de ikke får motargumentasjon – vi har sett hvor den veien fører hen. Og på den andre siden har vi behovet for å ivareta den – unnskyld uttrykket, virkelig! – diskursive rasjonaliteten, til de større offentlighetene. Vi kan ikke bruke tid og krefter på å krangle med de mest ekstreme, dem som ikke hører på motargumenter og dem som prøver å kjøre debatten ut på sidelinjen. Ingen av oss har tid til å finne alle feilene i Hege Storhaugs mange kronikker og blogginnlegg. Ingen av oss orker å bruke så mye tid som skal til for å overbevise hver eneste bidige hissigpropp på Twitter om at nei, muslimer flest er faktisk ikke interessert i sharialov, se her -- jeg har tall på det.

De siste ti årene har det vært et filterproblem. Stemmer som ytret marginale og destruktive ting fikk slippe til i sentrum. Kanskje Storhaugene, Bawerne, Per Willy Amundsene, fikk for sentral en plass, ble pålagt en for liten sosial kostnad? Jeg vet ikke. De hevder selv at de ble pålagt en stor sosial kostnad, og det slår meg som å være i samsvar med det de faktisk ytret. Likevel har de fått mer og mer makt, blitt mer og mer selvsikre, fått mer og mer gehør. Ikke minst har Fremskrittspartiet tatt disse ekstreme stemmene inn i sin midte.

Det jeg vet, er i alle fall at noe gikk galt med den diskursive rasjonaliteten i tiåret som gikk. Hvor galt ble brått synlig for oss forrige uke. Vi er i gang med en god samtale om hva som gikk galt. Den samtalen må fortsette.

Rasisme er noe man gjør

Oppdatert! Nå med over 200 % mer crazy, se nederst i posten.

Lorenz Khazaleh har en kort og lesverdig bloggpost på Antropologi.info, der han oppsummerer og lenker til mye av det som har blitt sagt om rasisme de siste par dagene, i kjølvannet av Tybring Gjedde-episoden.

Han kommer underveis inn på noe som har opptatt meg ganske mye i det siste, nemlig hvordan man skal behandle rasisme som fenomen når man prøver å analysere det. Et sitat fra sosiolog John L. Jackson er særlig verdt å lese:

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.

(...)

We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Selv pleier jeg å si at rasisme ikke er noe man er, det er noe man gjør. Det er en diskurs, altså et sett med språklige vaner, handlinger, tenkemåter, forståelsesformer — som man til tider deltar i, og til tider ikke gjør. Aspekter ved de flestes handlinger — også mine — er rasistiske. Spørsmålet er i hvor stor eller hvor liten grad man klarer å velge vekk å delta i rasistiske diskurser. Og i hvor stor og hvor liten grad man er i stand til å unngå å la disse irrasjonelle innslagene i vårt politiske liv få makt over våre institusjoner og samfunnsformen vår.

Jeg tror dette skiftet, fra å tenke at rasisme er noe man er til noe man gjør kan være produktivt både personlig og for offentligheten, for det vil gjøre det lettere å analysere når noen mennesker deltar i den diskursen uten at man derved utdefinerer dem fra den politiske sfæren. Jeg forestiller meg også at det vil gjøre det lettere å forlate diskursen, siden den ikke lenger blir bundet tett opp til identitet. Ellers er det lett for at det skjer en kognitiv kortslutning av typen: "Jeg er jo ikke rasist, rasist er jo noe som innebærer at man er Adolf Hitler eller medlem av KKK, så da er det ok at jeg synes muslimer/somaliere/sigøynere/innvandrere kommer her og tar våre skattepenger og voldtar våre kvinner, for siden dette ikke er en rasistisk tankegang (jeg er jo ikke rasist, siden jeg ikke er ond) må det være en ikke-rasistisk tankegang."

*

Et annet viktig spørsmål Khazaleh tar opp er hva som forårsaker rasismen. Jeg tror han har helt rett i at det er en reaksjon på modernitet og den brå omveltningen i kulturens basis og overbygning den medfører. Rasjonaliseringen av den irrasjonelle impulsen det er å definere seg en inngruppe (norske verdier) og en utgruppe (islam) er det jeg tenker på som rasismens konkrete uttrykk i kulturen. Den konkrete, politiske, sosiale og fysiske utdefineringen av minoriteter er det jeg tenker på som rasismens skadevirkninger og resultater.

I videoen under ser vi både utdefineringen og dets kulturelle uttrykk i spill i den nakneste og mest brutale formen jeg har sett på lenge. Det er en valgkampfilm for Sverigedemokratarna, og hvis det er noen tvil om at skandinavisk høyrepopulisme er rasistisk, etter Tybring Gjedde og Dansk folkepartis herjinger, så tror jeg at denne videoen fjerner den tvilen:



Zygmunt Bauman beskriver "rasismens filosofiske vesen" som at mennesket blir til før det handler. Altså at man allerede før man har tatt egne valg er definert, av sitt kroppslige opphav. Jeg vet ikke om jeg synes det er den beste definisjonen, men hvis det er én god definisjon av rasisme blant flere, så ser vi her i denne videoen rasismen i sitt vesen: Muslimske barn, vist som en flåte av barnevogner dyttet fram av en demonisert og ansiktsløs, burkakledd masse stjeler pengene fra den slitne, etnisk svenske pensjonisten. Allerede før de tar valg, er muslimene et problem, allerede i barnevognen. Terror babies.

Innvandrerne og muslimene utkrystalliseres som Den Andre. Som noe radikalt annet, noe som truer og er uforståelig, og som konkurrerer med noe annet og bedre. Denne måten å formulere problemer på, som vi i Norge i sommer har sett eksemplifisert i at debatten har hardnet til, som i Ola Borten Moes kultursjåvinistiske appell til "norske verdier" der han definerte vekk hele den arabiske kulturen og Tybring Gjeddes "kulturquislinger" og andre eksempler. Dette i tillegg til mer strukturelle problemer, som ble synliggjort av Ny Tid av at hetsende nettkommentarer om muslimer gis høyere toleranse enn om jøder og kristne i nettaviser.

Diskurser kjennetegnes ved at de setter verdiene for debatten, og definerer problemer og løsninger på en så "dyp" måte at vi ikke ser at de finnes. (Vi på den elitistiske venstresiden bruker ordet "hegemoni" om dette).

Dersom vi tror at denne diskursen, den begrepsverdenen som vi ser synliggjort i videoen over, ikke ligger under i mye av den skandinaviske innvandringsdebatten så tar vi feil. Den ligger som en dypstruktur, som diskursen som muliggjør at diskusjonen har de premissene den har. Diskusjonen slutter dermed å bli en politisk debatt, og blir en rasjonalisering av følelser, og eksklusjon av minoriteter.

*

Og bare for å holde dere oppdatert på utviklingen i tidsånden siden sist, så har jeg idag, ansport av Olav Elgvin sjekket ut Nettavisens kommentarfelt. Det var skikkelig oppløftende, dere!

Snakk om kjøtthue...konvertere til islam,jævla landsforæder er det denne typen er
dra ned til saudi-arabia du Per,der vil du like deg vet du.
Her vil vi ikke ha deg.Ikke noe mere en dine fanatiske trosfeller.

(...)

Flott og gjennomtenkt tiltak av KrF!

Nå går det bare noen uker så har disse gærne muslimene tatt over partiet deres, og Høybråten må skifte fornavn til Mohammed! Spiller forsåvidt ikke så stor rolle at disse fisefine bedremenneskene i KrF mister partiet sitt, men makan til invitasjon til Krekar-gjengen skal du lete lenge etter!

(...)


Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp.

[32 som liker denne i skrivende stund.]

(...)

Fy f... for en gjeng med sopphoder som regjerer i Kristelig Suppeparti. Sperregrense på 15 % NÅ!

(...)

[Og så må vi vel også for ordens skyld ta med denne:]


Sier litt om kunnskapen du har om Islam. Det er idioter som deg som tror de kan no, men som likevell ikke kan en dritt. Og hvordan kan kristendommen være en eldre versjon av islam, når det første menneske var muslim? Profenten Mohamed kom senere enn Jesus, som levde da kristendommen ble gunnlagt. Men det Mohammed kom med var ikke en ny religion, men i sin endelige form, og den siste Boka, The Holy Quran! ta en titt i den du. Den er ufeilbar, og har ikke en eneste gramatikkfeil.


(...)


KrF vil samle oss til ett Norvegia. Yndet sted for mus-limer. Nå ser vi hvor langt islamiseringen av det norske samfunn har kommet når en muslim melder seg inn i KrF. Det neste blir vel statsmoskée .

(osv osv)

MIFFs "demokrati"

Sjeldent man ser så åpenlyst antidemokratisk argumentasjon i Israelspørsmålet som dette, men Med Israel for Fred (MIFF) har denne bisarre og autoritære plansjen åpenlyst på sine nettsider:

Arabernes "fred"

Araber-statene krever at de arabiske flyktningene fra 1948 får vende tilbake til selve Israel. Dermed blir "freden" uten mening, for det vil bli et "Israel" med arabisk flertall.

For Israel er det viktig å bevare et stort og stabilt jødisk flertall. På bakgrunn av jødenes historie i Europa og arabiske land burde det være selvsagt at jødene har en slik rett.

Med andre ord: Det er kun demokrati så lenge dem vi er enige med har flertall. Og med "dem vi er enige i" mener vi "kun jøder". Hvorfor har de den rettigheten? På grunn av holocaust.

Holocaust var forferdelig og en av verdens store grunnleggende urettferdigheter, men det er ikke derved en rettferdiggjøring for videre urettferdighet. Jeg var faktisk ikke klar over hvor lukket for argumentasjon MIFF var, men etter at jeg så leder Conrad Myrland på Dax 18 i dag argumentere for at det ikke er ernæringsproblemer og sultende barn på Gaza til tross for, vel, empiriske beviser i en rekke internasjonale rapporter fra utroverdige aktører som FN, Amnesty International, The Lancet og Human Rights Watch og vitnesbyrden til en lege som hadde vært på Gaza i programmet (Mads Gilbert), så var det tydelig at dette er epistemisk lukkethet. Det finnes ingen argumenter som kan overbevise her. Man kan visst bare sørge for at de ikke får støtte i befolkningen og at blokaden mot Gaza kan brytes nå.

Asosiale medier

Mer enn normalt interesserte lesere vil huske at jeg har skrevet om hvor frustrerende norske mediers dekning av sosiale medier er. Denne fortryllende trenden med ubegrunnet synsejournalistikk om uviktige ting som at måten vi danner sosiale bånd er i radikal omveltning fortsetter i Morgenbladet denne uka, der Marit K. Slotnæs skriver om "Usosiale medier". Vanligvis når jeg skriver svar til denne typen artikler, så blir bloggpostene mine så lange at de ødelegger internett, så jeg skal prøve å korte meg i fatthet denne gangen. Men det er vanskelig, for det er ganske mye som er, vel, altså, frasen "de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på" blir brukt. Srsly. Dette fortjener en Fail Whale før vi fortsetter.


Ok, "argumentet" i artikkelen er at sosiale mediers hastighet betyr at vi ikke lenger klarer å ta egne valg, men bare løper med flokken. Og sosiale medier er perfekt for folk med borderline personlighetsforstyrrelse som kun har sosiale roller, ikke noe kjernevesen av autentisk ekte indre identitet i det innerste hjerte av sjelen sin. Dette innebærer et slags pøbelvelde av populisme og raske meninger som bryter med demokratiets langsomhet og checks-and-balances. Samtidig innebærer dette pøbelveldet en "reføydalisering" av samfunnet (det føydale samfunnet var jo som vi alle vet kjent for sitt karakteristisk løsslupne folkestyre) fordi vi ikke lenger har oversikt over de uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturene som styrer samtalen, til tross for at vi nå har innsikt i dem. Eller noe. Og Abid Raja og Jon Hustad gjør dumme ting på Facebook og Twitter. Og derfor vil Marit Slotnæs ikke være på Facebook eller Twitter. The end.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg bare tar det litt fra ende til annen. Først slår det meg at Slotnæs skriver fra en posisjon utenfor de sosiale mediene. Hun er ikke på Facebook og Twitter, men vet likevel alt om dem, tilsynelatende. Selv har jeg flere ganger lagt vekt på at sosiale medier er erfaringsbaserte. Akkurat som i sosialantropologien, ikke sant? Man må tolke kulturer innenfra. Så det kan være en grunn til at Slotnæs ikke helt skjønner greien. Men forklaring er jo som kjent noe annet enn rettferdiggjøring, og her er det mye som henger løst i argumentet.

Mikrobloggen Twitter er foreløpig dominert av profesjonelle meningsbærere og opinionsledere. Her kan de teste ut synspunkter og diskutere aktuelle saker med hverandre, før de skriver sine kommentarer i redigerte medier, på papir eller på nett.

Nei, mediemenere "dominerer" ikke Twitter, men de dominerer opplevelsen til mediemenere som Slotnæs (eller meg, for den saks skyld) av Twitter. Når Slotnæs nevner "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde", så mener hun sine bekjente – som til etternavn heter Åmås, Simonsen, Vadseth og Sandvik, og som alle har ordet "redaktør" i titlene sine, har byline 100+ ganger i året og er fire av medie-Norges mektigste folk. Man farges av sine egne opplevelser.

Men se på det i stedet med et analytisk blikk: Poenget med Twitter er jo nettopp en drastisk økning i effektiviseringen av informasjonsspredning mellom alle – og alle deres venner og bekjente og folk de synes er interessante. (Med forbeholdet om at Twitter er vårt mest klassedelte sosiale medie: Middelklassen og eliten er overrepresenterte.) Det betyr ikke at skravleklassen dominerer på noen måte – det interessante er på mange måter at de ikke gjør det, at de er viktige, men langt mer sidestilte med kvitrere flest enn de er i tradisjonelle medier.

Videre:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen.

Jeg for min del vet ikke om jeg nødvendigvis ville umiddelbart dømme gjensidige sosiale relasjoner til å være entydig narsissistiske, men det er bare meg. Jeg mener at man simpelthen ikke får mer enn man gir i sosiale medier. Narsissister klarer seg i min erfaring nettopp dårlig i sosiale medier, fordi de klarer seg dårlig sosialt. Disse mediene krever gjensidige relasjoner og dialog. De eneste narsissister som lykkes i sosiale medier er dem som allerede har fått en sosial status – gjennom å være kjendis i tradisjonelle medier.

For det annet: Å si at sosiale medier er skreddersydd for borderline personlighetsforstyrrelse – jeg vet liksom ikke helt om jeg skal le eller gråte.

For det første stemmer ikke Slotnæs' karakterisering av borderline. DSM-IV har en definisjon av den personlighetsforstyrrelsen. La oss gjøre et minimum av forskning og slå den opp i Wikipedia:

Borderline personality disorder (BPD) is a personality disorder defined in DSM-IV and described as a prolonged disturbance of personality function in a person (generally over the age of eighteen years, although it is also found in adolescents), characterized by depth and variability of moods. The disorder typically involves unusual levels of instability in mood; black and white thinking, or splitting; chaotic and unstable interpersonal relationships, self-image, identity, and behavior; as well as a disturbance in the individual's sense of self. In extreme cases, this disturbance in the sense of self can lead to periods of dissociation.

These disturbances can have a pervasive negative impact on many or all of the psychosocial facets of life. This includes difficulties maintaining relationships in work, home, and social settings. Self-harming is a marked symptom and even attempts at or suicide itself are possible, especially without proper care and effective therapy.

Så her ser vi noe helt annet: Borderline karakteriseres ved en manglende evne til å skape stabile og vedvarende sosiale relasjoner over tid på grunn av personlighetsforstyrrelser og labile følelser. Hvordan, helt nøyaktig, er et sosialt medium, som på mange måter effektiviserer vår opplevelse av andre menneskers personligheter, skreddersydd for denne personlighetsforstyrrelsen? Jeg tror her som i de fleste andre arenaer i livet så taper folk med borderline personlighetsforstyrrelse. Det er en alvorlig, forkrøplende mental sykdom som ødelegger og forstyrrer liv.

Men om vi dropper den faktiske diagnosen, og heller bruker Slotnæs' definisjon av borderline, så er det jo faktisk likevel slik at sosiale medier ikke fungerer slik hun sier. Hun mener tilsynelatende at det å få sosiale responser på sine meninger og forandre dem deretter innebærer at man forandrer sin identitet ut fra omgivelsene. Det stemmer jo, men er en banal observasjon, som 120 år med psykologisk- og samfunnsforskning er helt enig i. Ikke minst så er det en viktig del av – ja, noen ville til og med mene at det var poenget med – offentlig debatt. Men Slotnæs mener, noe mer radikalt, at brukere av sosiale medier heller går mot ikke å ha en "kjerne", et "apparat for å vurdere hva som er sant eller riktig." Jeg ser ikke helt hva spesifikt i mediet som gjør at våre kritiske instinkter blir stengt av.

Jeg kommer til å tenke på John Henry Cardinal Newman som mente at trykkpressens demokratisering gjennom å gjøre læring lettere, ville få kunnskap til å forsvinne og bli for lett, for motstandsløs. Det er nonsens. Kritisk sans ligger ikke nedfelt i mediet, men i hvilken kultur som oppstår rundt mediet. Det er den man bør fokusere på. Mediet kan oppmuntre lett, motstandsløs kontakt (Facebook gjør dette mer enn Twitter), eller den kan oppmuntre andre typer relasjoner. Poenget er at mediene i siste ende ikke bestemmer.

"Hva kan de sosiale mediene brukes til?" spør Slotnæs, i forlengelsen. "Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell." Men bare et par avsnitt tidligere var det kritisk sans hun ønsket seg – men skal vi være enten kritiske overfor det vi leser, eller skal vi respektere autoriteten til den som skriver? Jeg er forvirret. Hun hinter til problemet med homophily, altså at man henger ut med liketenkende mennesker. Dette er et problem i visse typer offentlige rom, og det har vært påvist også for bloggosfæren. Her er det et reelt problem – faktisk! – om man tenker sosiale medier entydig som meningsdannende offentlighet, men de er jo som kjent også sosiale rom. Men i tillegg kan jeg bare si at personlig er min erfaring at "offentlighets"-delen av Twitter er karakterisert av langt sterkere og mer givende meningsbrytninger med folk jeg er uenige i enn jeg noengang har opplevd i noen andre former for diskusjonsfora, enten det er sosiale eller offentlige.

Den gode gamle "sladreteknologi"-memen blir også resirkulert her. Til dette har jeg bare å si at kommunikasjon mellom mennesker i all hovedsak er intetsigende. Den er bare litt mer offentlig nå enn før.

Men den virkelig alvorlige anklagen i artikkelen er altså:

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden. Det å hevde noe stedig, over tid, er viktig. Mye viktigere enn å «henge med» i hva folk på Twitter og Facebook improviserer av meninger til enhver tid. Til demokratiets rituelle side, ligger også omtanken og omsorgen for språket, i motsetning til den impulsive og muntlige formen som preger nettsamfunnene.

(...)

Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Dette er misforstått, hyperbolsk og historieløst. Det har alltid vært en politisk sfære utenfor de langsomme, administrative prosessene innerst i demokratiets kjerneorganer. Faktisk har de demokratiske kjerneorganer vært en institusjonalisering av disse prosessene. Det har alltid vært et poeng, helt siden de første moderne demokratiske institusjonene oppstår i USAs grunnlov, å legge inn hindere for altfor raske omveltninger (og med god grunn, slik vi så i USA i det foregående tiåret, eller i Tyskland på 30-tallet, for å nevne to åpenbare eksempler).

Men ute i den offentlige politiske sfæren har debatt, aktivisme, folkeopinion oppstått, tatt form og endret seg i stadig nye konstellasjoner. Og de, med sin hurtighet, er en sentral del av demokratiets langsomhet. Denne sfæren er nemlig også en av samfunnets checks and balances, en motsvarende kraft til de lovgivende forsamlinger og byråkratiet. Den aktivistiske sfæren er et sentralt demokratisk instrument for å forhindre at eliteinstitusjoner tar vedtak som ikke folket kan stå inne for. Meningene går ikke raskere i sosiale medier, men aktivismen rundt dem effektiviseres, den aktivistiske sfæren som demokratiske institusjoner representerer styrkes av sosiale medier.

Group action just got easier er medieviteren Clay Shirkys oppsummering av sin bok Here Comes Everybody, et sentralt verk for å forstå sosiale medier. (For tre-kvartersvarianten, se dette foredraget av Shirky.) Her argumenterer Shirky for nettopp dette, at sosiale medier effektiviserer gruppehandling. Dette destabiliserer ikke demokratiet – det styrker det. Det fører til at grupper utenfor de politiske sfærene kan komme seg raskere inn i dem og mobilisere imot dem.

Det å tro at dette er noe nytt eller innebærer en "reføydalisering" av samfunnet (en dårligere valgt metafor kan jeg ikke tenke meg) er merkverdig. Sosiale medier synliggjør den stille politiske kampen på bakrommet og vrenger den ut på den offentlige arena. Det innfører en ny transparens (nå ser jeg i mye sterkere grad hvem "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde" kjenner, noe som forøvrig også er et poeng "Hilde" gjentar ofte i sosiale medier), og det gjør kampen offentlig og åpen for deltakelse.

Det er mange muligheter som går tapt i denne artikkelen. Ikke minst i dette avsnittet:

Mer enn 40 prosent av alle nordmenn er innom Facebook hver dag. På verdensbasis nås mer enn 450 millioner mennesker, og den raskest økende brukergruppen er kvinner mellom 55 og 65 år. Det er hver dag flere nordmenn som besøker Facebook, enn det er nordmenn som åpner en bok. For fire år siden brukte ingen i Norge Facebook. «Vi er med andre ord vitner til en medierevolusjon som går raskere enn det vi noen gang har opplevd tidligere,» skriver redaksjonssjef i Aftenposten, Anette Mellbye, i avisens «Leserforum» søndag 2. mai i år.

Slotnæs går videre til å kritisere dette latterlige perspektivet fra Mellbye – som er det eneste relevante utgangspunktet for enhver forståelse av den radikale omveltningen innen mediering av sosiale relasjoner. Det er nettopp slik at ingen som vil forstå forandringer innen verken den sosiale, kulturelle eller politise sfæren idag kan gjøre det uten å forstå dette elementære faktum. Det burde Slotnæs ha sett, så hadde hun kanskje forstått sosiale medier bedre. Eller i det minste prøvd å forstå sosiale medier. Jeg kan ikke se at hun har gjort noen av delene.

Sånn sett tror jeg Slotnæs' kommentar er nok et eksempel på en utdøende mediekultur som ikke klarer, som nekter å være sosial, som ikke klarer å endre sin grunntone fra monolog til samtale. Slik går man glipp av en omveltning både i menneskers sosiale relasjoner, og i måten de danner grupper og forandrer sitt samfunn, politikk og kultur. Men det er okay, men beklagelig, at Slotnæs og Morgenbladet ikke vil være med på dette. Det er mer problematisk at Morgenbladet, som et, la oss kalle det asosialt medium bidrar til å videreføre misforståelser om sosiale medier og det offentlige rom. Vi burde heller prøve å forstå.

(D'oh! Langt igjen. Nå må jeg lære meg å skrive kort snart.)

99 % stille

Jeg har en lang "Agenda"-artikkel i det nye nummeret av Prosa. Den handler om norske forskere og diskuterer hvorfor de ikke er å finne på nett, i de elektroniske offentligheter, og hvorfor de burde være det.

Artikkelen er her, mens "bonussporet", en slags startpakke for akademikere som har lyst til å komme seg ut i bloggosfæren eller Twitter er å finne her. Les også Karianne Bjellås Giljes leder, som tar opp de samme temaene på en fin måte.

Dere kan bruke denne bloggposten som kommentarfelt til å diskutere artikkelen. Det har også allerede vært en del givende og interessant diskusjon i 140 tegn lange småbiter om dette på Twitter. Du kan følge med på noe av den ved å søke på mitt brukernavn på Twitter. (Som altså er @martingruner)

In Extremis

I en lang bloggpost i dag gir den glimrende litteraturkritikeren i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, venstresida – representert ved blant annet meg og Marte Michelet i Dagbladet – juling i islamspørsmålet. Særlig for at jeg kaller Ayaan Hirsi Ali for ekstremist, heller enn å forsvare hennes arbeid for kvinners rettigheter. Jeg synes Bjørn, som jeg ellers synes er en fin fyr og en klok mann, her argumenterer dårlig. Så her er et usannsynlig langt innlegg for å forsvare min ære litt, og prøve å forklare for ham hva jeg faktisk mener.

Jeg skal straks forklare hva jeg mener om bloggposten, men la meg først forklare kort hva jeg mener her i livet. Min og Bjørns felles venn John Erik pleier å kommentere at med en gang jeg havner i debatter blir jeg (fordi jeg jobber i Klassekampen) til pinko commie scum, og blir tatt til inntekt for en eller annen bisarr stråmannsfigur som jobber i Tjen Folket og synes vi skal legge alle fosser i rør og innføre sharialov. Man antar at man vet hva jeg mener, og at det stort sett er udefinert kvasi-kommunistisk, stalinistisk og ekstremt.

Her er hva jeg mener: Jeg tenker på meg selv som demokratisk sosialist. Jeg er tilhenger av det liberale demokrati, med noen kompromisser mellom prinsippene for å sikre positive rettigheter og maktfordelingen i samfunnet. Målet er minst mulig maktkonsentrasjon og størst mulig folkestyre. Jeg er forresten også medlem av SV, og plasserer meg litt rundt omkring i det partiet, rent ideologisk, og også andre steder.

Jeg kommer også fra ”menneskerettighetsvenstre”. Jeg er en stor tilhenger av menneskerettighetserklæringens både positive og negative rettigheter, EMK, internasjonal lov og etterstrebingen av upartiskhet i organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International (som jeg har vært aktiv i). Jeg regner også meg selv som feminist og antirasist.

*

Og nå, til saken:

La oss starte med dette ordet ”ekstremist” som Bjørn henger seg opp i.

når Michelet og Grüner Larsen sier Ali er ekstremist, må ordet enten fylles med en eller annen betydning, eller så må det avfeies som hets mot en meningsmotstander.

(…)

Hvis hovedargumentet mot Ali er hennes bruk av ordet krig, vi kan til og med godt si at hun har en ”oppfordring til krig”, er da ikke handlingene til de som faktisk oppfører seg som om de er i krig proporsjonalt mye verre? Hva er Grüner Larsen og Michelets engasjement i forbindelse med jevnlig hyllest av selvmordsbombere i Midt-Østen? Et kjapt søk i databasen Retriever viser at Michelet og Grüner Larsen aldri i sine karrierer har anklaget noen for å være “ekstremist”. Og dette skyldes ikke at de skriver matspalter eller barnestoff der et slikt uttrykk ville vært utenkelig. Men når en feminist og en forkjemper for demokrati kommer på banen, henger uttrykket løsere.

Bjørn lurer på hvorfor jeg aldri kalt noen ekstremist i Retriever, og ser ut til å forstå svaret til å være at det er fordi jeg ikke bryr meg om innvandrerkvinner eller israelske jøders liv. Svaret er nok snarere at jeg er 29 år gammel, har jobbet i avis i et år pluss litt og sjeldent skriver mer enn max to artikler i uka. Ikke minst at jeg har skrevet mye deskriptivt (journalistikk) og lite normativt (meningsstoff) i avisa. men om Bjørn lurer på hvem jeg synes er ekstreme, så kan han jo spørre, før han begynner å anta hva jeg mener om ting jeg ikke uttaler meg noe særlig om.

For her er et diskursetisk grunnprinsipp som jeg liker og som ikke særlig mange følger: Det er et ugyldig argument å kreve at noen må ta standpunkt i saker som egentlig ikke angår dem. ”Jeg synes rasisme mot muslimer i Norge er dumt.” ”Vel, vel, vel – da får du også ta avstand fra selvmordsbombere! Og omskjæring i Somalia! Og alle andre kjipe ting som muslimer gjør verden over!”

Og svaret på det er – og jeg synes det er trist at jeg overhodet må forklare folk dette – at nei, det må jeg ikke, for det var ikke det vi snakket om, akkurat som at Gabrielsen ikke trenger å ta ansvar for alle de rare tingene som står på lederplass i DN når vi diskuterer litteraturkritikk. Og å anta at muslimer har ansvar for det alle andre muslimer gjør er like latterlig som å anta at jeg har ansvar for andre litt frivillige sammenvevninger av skjebner vi deltar i. Skal jeg forsvare alt som står i Klassekampen? Skal jeg forsvare hvert ord fra min medborger Pia Kærsgaard? Nei, selvsagt ikke.

Nå er jeg tilfeldigvis imot selvmordsbombere, og omskjæring og langt de fleste av de tingene som Gabrielsen sikkert også er imot, så sånn sett er det jo heldig. Men det er da faktisk helt normalt å anta at våre venner er imot selvmordsbombing, er det ikke? Må jeg rykke ut og ta et sterkt og tydelig standpunkt mot spidding av babyer også, mens jeg er i gang?

Det er tilfeldigvis også sånn, at jeg har et sterkt engasjement mot selvmordsbombere – for jeg har jobbet lenge som aktivist for å få til en varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Den mest effektive og langsiktige måten å redusere selvmordsbomberraten til null viser seg å være å stanse Israel/Palestina-konfliktens fortsatt saktegående clusterfuck. Det er ikke sånn at vi her i Norge bare tar et sterkt standpunkt og så forsvinner alt det vonde, ikke sant?

*
Men Bjørn har rett i at jeg ikke bruker ordet ekstremist særlig ofte. Det har sjeldent hensikt, og jeg burde kanskje ikke ha brukt det her, siden det nå stjal all oppmerksomhet vekk fra de koo-koo-krazy tingene Ayaan Hirsi Ali faktisk sier, og at de tingene nå plutselig er lov å si i et liberalt demokrati. Men la meg prøve å forklare det jeg sa, og rettferdiggjøre det.

At jeg ikke bruker ekstremistbegrepet er først og fremst strategisk. Det handler om at jeg stort sett ikke synes at dem som er ekstremister i Norge er verdt å engasjere med, eller diskutere mye fordi de nettopp er ekstreme – på utkanten av den politiske diskursen. De er så åpenbart ekstremister at det er kjedelig å snakke om eller med dem. For eksempel Tore Tvedt, Mohyeldeen Mohammad og lignende bisarre karakterer. Disse vil aldri få noen form for legitim makt i Norge, med mindre vi gjennomgår en utenkelig samfunnsendring, og de kommer sannsynligvis ikke til å endre mening i noen meningsfull forstand, med mindre de virkelig blir omvendt. Det er derfor litt fåfengt å diskutere dem, bortsett fra nettopp i den grad de er representative eller aktive med sin ekstremistiske politikk – og da helst som et ordensproblem. Altså vi diskuterer nynazister fordi de er et voldsproblem, og vi diskuterer Mohyeldeen Mohammad i den grad han kan være en indikator på voldelig muslimsk ekstremisme i Norge.

Men hva er da en ekstremist, og hvorfor brukte jeg ordet om Ayaan Hirsi Ali? Jeg tenker at det finnes to mulige måter å bruke begrepet på, en deskriptiv og en normativ. Den deskriptive er den som ”alle” er enige om. Det vil si at den beskriver folk som reelt befinner seg på utsiden av vårt politiske spekter og vårt nåværende regelparadigme. Som de karakterene jeg nevnte over, eller grupper/organisasjoner som Al-Qaida, Hamas, Taliban, Lord’s Resistance Army, The Real IRA, osv. Å si at disse er ekstreme er uproblematisk. Å agitere for politisk vold lar seg ikke gjøre uten å falle i ekstremismekategorien – bortsett fra i situasjoner der undertrykkelsen reelt er voldelig og militær.

Men ekstremisme har også andre betydninger. Det betyr ikke bare politisk vold, det betyr også som regel meninger som er langt utenfor mainstreamspekteret. Når jeg da snakker om ekstremisme på en normativ måte, slik jeg gjorde i dette tilfellet, mener jeg noe annet. Dette bruker jeg som en retorisk manøver for å signalisere at et politisk standpunkt som tidligere var utenfor vårt spekter av legitime meninger nå er innenfor. En slags snikmainstreamifisering, om du vil. Jeg bruker det selvsagt når det er meninger som er utenfor mitt ønskete politiske felt som begynner å bevege seg mot mainstream. Så derfor bruker jeg det gjerne om radikal politikk som er høyreradikal, illiberal, autoritær, usolidarisk eller som bryter med menneskerettighetene. Jeg bruker det særlig når jeg oppfatter en utglidning i vårt nåværende regelparadigme. For eksempel når Siv Jensen og Frp mener at vi skal forby legehjelp utover akutt behandling til illegale innvandrere, i et totalt, krystallklart brudd med EMK og UDHR, da vil jeg bruke ordet ”ekstremisme” om det. Det faller utenfor bunnivået for hva vårt samfunn bør –og innenfor vårt nåværende menneskerettighetsmessige rammeverk, kan – være.

Egentlig bør man sky unna merkelapper på personer, og vanligvis gjør jeg det også, det erderfor at jeg synes det var dumt at jeg kalte Ali ekstremist. Jeg har også gått helt vekk fra å kalle navngitte mennesker rasistiske, siden det aldri fører debatten i en god retning. Men jeg vil ikke nøle med å si at Ali står for standpunkter jeg regner som ekstreme. På samme måte har jeg også (i private samtaler, som fortsatt ikke finnes på Retriever) brukt dette begrepet om meningene til Nina Karin Monsen, Hallgrim Berg, Ole Jørgen Anfindsen, Hege Storhaug, med flere. Disse representerer en aksept for, en snikmainstreamifisering av radikalt tankegods. En utglidning av det liberale demokratiet som jeg i vårt nåværende politiske klima opplever som en umiddelbart strategisk trussel mot demokrati og menneskerettigheter. Da reagerer jeg mot det, og når Bjørn er skuffet over mitt engasjement mot andre ting, så er det fordi det er ikke det jeg snakker om akkurat nå. Det betyr ikke at jeg ikke har et engasjement eller en mening, det er bare at døgnet har bare så mange timer, og jeg velger å konsentrere meg om de umiddelbare problemene.

*

Kritikken mot Ali som Berman beskriver i “The Flight…” handler i stor grad om Alis framtoning, og ikke hennes budskap. Timothy Garton Ash latterliggjør Ali for at hun har vunnet en kåring i bladet “Glamour”, og antyder at hun ville fått mye mindre oppmerksomhet hvis hun var “short, fat and squinting”. Elgvins, Grüner Larsens og Michelets motforestilling mot Ali underbygges på et ikke helt ulikt vis, om enn ikke med det sexistiske preget til Ash. Samtlige av deres innvendinger handler i bunn og grunn, slik det ser ut for meg, om stil, om at Ali ikke er pragmatisk eller diplomatisk nok.

Dette er jeg helt uenig i, og jeg synes det er en absurd sammenligning. Mitt standpunkt er imot de konkrete policyene hun foreslår. Jeg er ingen ekspert på hva hun mener, men det lille jeg har lest har vært hårreisende: minaretforbud, hijablover, invasjon av Irak, krig med Iran. Jeg synes dette er ikke bare moralsk forkastelig og vil føre til enorm menneskelig lidelse og erosjon av liberale demokratiske institusjoner, men det er instrumentelt idiotisk policy på alle måter.

Og det Gabrielsen tilsynlatende ikke ser her, er at retorikken er del av hennes funksjon her. En del av det som legitimerer policy, nettopp gjennom hennes sterke personlige historie. Når hun driver med eliminasjonistisk retorikk, at vi må knuse islam, konvertere folk til kristendom, vinne det store slaget, stoppe infiseringen, sammenligner islam med en sykdom i en sunn kropp – dette er ekstremistisk retorikk. Noen ganger helt på grensen til rasistisk retorikk, og den legitimeres gjennom historien hennes.

*

Hirsi Alis uttalelser om at vi er ”i krig med islam”, som jeg føler det er naturlig å avvise som ”ikke realitetsbehandlet” og, ja, ”ekstremisme” vil Gabrielsen forsvare, med et personlig argument knyttet til hennes personlige historie, heller enn å si at ”vi”, som i ”Vesten”, hvilket er det Ali snakker om i sitatet ”ikke” er ”i krig” med ”islam”, som er det naturlige å si.

Hva er det i Ayaan Hirsi Alis mål som er så forkastelig? Likestilling mellom mann og kvinner? Liberalt demokrati? Integrering? Og hvis ingen ting av dette er galt, hvorfor er det ikke da verdt å kjempe for dette? Når Ayaan Hirsi Ali faktisk blir truet på livet, er hun ikke da i krig?

La oss stopp litt opp her, for dette er så full av stråmenn at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

For det første er vi alle for likestilling mellom kjønnene. Jeg vil våge å påstå at mitt standpunkt på disse spørsmålene er velkjente og krystallklare for enhver som tar seg tid til å sjekke. Jeg har jobbet både som politisk aktivist og i offentligheten for å fremme likestilling mellom kjønnene lokalt og internasjonalt. Jeg støtter ikke Hirsi Alis arbeid for kvinners rettigheter, fordi jeg mener at hun med sin hetsende retorikk ødelegger muligheter for å arbeide for muslimske kvinners rettigheter i Vesten og i de muslimske landene, jmf. over.

For det andre så er mitt standpunkt mot Hirsi Alis politikk nettopp et standpunkt for liberalt demokrati og integrering, to av mine verdier – som hun truer. Liberalt demokrati innebærer friheten til å utøve sin religion slik man vil. Det innebærer retten til å tro som man vil og utøve den troen slik man vil med mindre den utøvelsen skader andre – og det siste der har vi lover mot. Det innebærer også retten til å bli behandlet likt med alle andre, at loven ikke skal være forskjellig ut fra arbitrære identitetskategorier. Når Hirsi Ali forsvarer for eksempel forbud mot minareter i Sveits, så er det nettopp det motsatte av liberalt demokrati. Det er illiberalt og autoritært oklokrati, et majoritetsstyre på bekostning av minoritetene – et pøbelvelde.

Og integrering? Tror vi virkelig fremdeles, etter alle disse årene med bevismateriale for det motsatte, at det å støte bort minoriteter fra det gode samfunn, å bruke dem som fiendebilde, vil fremme integreringen? Eller vil det fremme et bilde av integreringens umulighet og skape en insulær identitet? Jeg er overbevist om at et av de primære grunnene til at hijabene ikke kommer til å være borte om femten-tyve år er fordi vi fortsatt driver på og snakker om dette merkelig irrelevante temaet. Den kulturelle integreringen går stort sett, ifølge dem som vet mer om dette enn jeg, av seg selv. På noen steder og i noen bestemte områder gjør den ikke det, og der har vi politiske utfordringer, men dem skal vi nok klare helt selv uten at vi tar et generaloppgjør mot islam som sådan. Om verdensreligionene, som tross alt er blant våre eldste kulturelle institusjoner, virkelig skal forsvinne eller reformeres, så må dette i stor grad gjøres av menneskene som tror selv. Vi kan bare sette opp liberale institusjoner og velferdsordninger som gir alle lik plass inntil denne idekampen er avgjort. Man kan ikke lovgi mot tro. Det oppdaget romerne the hard way.

For det tredje så er det et punkt der jeg står 100 % solidarisk og skulder til skulder med Ayaan Hirsi Ali, og det er i hennes rett til å leve fritt og uten frykt for sitt eget liv. Det samme gjelder Lars Vilks, Flemming Rose, Kurt Westergaard og alle dem som er blitt truet på livet – av ekstremister. Det finnes ingen unnskyldning for trusler om eller forsøk på politisk vold, og jeg håper ordensmakten bruker sine fulle ressurser på å forhindre slike trusler. De er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og hører ikke hjemme i et demokratisk samfunn. Eller i noe samfunn, egentlig.

Dette innebærer ikke at jeg støtter de ytringer disse personene har kommet med. Mange av dem grenser til det motbydelige, og var det opp til meg ville de aldri få noen politisk makt igjen. Denne balansegangen er det viktig å forstå. Det finnes ingen rettferdiggjøring for vold, og heller ingen for urettferdig hetsende ytringer. Det ene er et mer kritisk og umiddelbart større problem – volden – men det andre er et mer langsiktig, systemisk, diskursivt problem som avleirer seg i politiske og kulturelle strukturer – og senere fører til vold.

*

Og så, det mest problematiske med Bjørns bloggpost, der hvor kjettingen virkelig springer av: En beskrivelse av virkeligheten som bunner i … ja, kildegrunnlaget blir aldri riktig klart, men for meg ser det ut som om Bjørn Gabrielsen, en intelligent, belest, bereist og på alle måter kjekk og grei og oppegående mann, argumenterer for at islam i sitt vesen er uforenlig med modernitet og demokrati. Her er noen utdrag:

For meg er det uforståelig at det kan holdes mot Ali at hun har sagt dette. Langt mer graverende må det være at hun har rett, at det i vårt samfunn finnes nesten helt vanntette skott mellom religiøse muslimer og resten av samfunnet. Man kan ikke en gang anklage Ali for å forenkle. Michelet og Grüner Larsen har fromme ønsker om at Ali her tar feil, og det beste ville vært hvis de hadde rett. Men har de det? De ytterst få som bryter ut av mønsteret Ali beskriver her er da også den kulturrelativistiske venstresidens argeste fiender.

(…)

[Olav] Elgvins nåværende prosjekt bygger til og med nettopp på dette faktum, at det etter førti år med innvandring nærmest ikke finnes noe emosjonelt, personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen. Det finnes riktignok en sosial mobilitet blant noen religiøse muslimer, men den har ikke resultert i at familiens døtre har kunnet styre sine egne liv eller bo for seg selv før de gifter seg. Kontrollen over kvinnene er absolutt og mastodontisk (...) En erfaring fra andre land er forøvrig at mennesker med minoritetsbakgrunn gifter seg med hverandre i tilfeller der religionen blir av mindre betydning.

(…)

Hvis jeg motbevises, og religiøse muslimer faktisk lar sine barn nyte samme friheter som det har kostet mange å innføre i dette samfunnet skal jeg ikke ta det ille opp, tvert imot. Her er min utfordring: Vis meg religiøse muslimske familier som lar datteren sin gifte seg med hvem hun vil og aksepterer at hun bytter religion, og som er villige til å si dette offentlig.

(…)

Hadde det vært mulig og lettvint ville sekulær, lavintensitetsislam vært et fenomen vi alle kjente til.

Beklager, Bjørn, men det er deg som argumenterer for noe radikalt her, så bevisbyrden ligger på deg. Du prøver å si at ca. 150.000 av kongerikets Norge innbyggere har meninger som er uforenlige med demokrati. Da kan jeg vise deg frie og demokratiske muslimer, men du kan avvise det med at ”de er ikke representative.” Om du vil argumentere for et såpass sterkt og radikalt standpunkt som at islam er uforenlig med demokrati, så må du bevise det. Og det tror jeg rett og slett ikke at du kan.

Videre: Ikke noe personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen? Jeg er fristet til å si: What you mean ‘we’, white man? Jeg arbeider med, spiser med, snakker med, handler med, organiserer meg politisk og faglig med og sosialiserer og henger ut med religiøse muslimer. Helt vanlige statskirkemuslimer, altså – ikke religiøse ekstremister (jeg har egentlig møtt ganske få av dem – men de finnes). Ikke mange muslimer, riktignok, for jeg har jo en relativt blendahvit omgangskrets. Men likevel nok til å vite at det Gabrielsen sier her er uforenlig med virkeligheten. Noen av dem er til og med kvinner! Noen av dem har til og med slitt med konservative og autoritære foreldre! Og likevel mener jeg at dette er et merkelig og overgeneraliserende standpunkt!

*

For det Bjørn burde se her, er at denne typen utsagn er anekdotiske. Vi kan ikke basere policy på din eller min magefølelse, for disse diskusjonene er jo nettopp preget av irrasjonalitet som kommer fra langt nede i reptilhjernen. Og samfunnsforskning, som jeg anser for å være et mer rasjonelt epistemologisk instrument, tyder jo nettopp på at muslimer mer eller mindre har de samme meninger som mainstreamsamfunnet. Ikke helt, selvsagt, de er jo en kulturell særgruppe, men i det store og det hele. De er ikke ekstreme, de er streite og vanlige folk. De er litt mer religiøse enn gjennomsnittet, og det er noen spesifikke problemer knyttet til dem, men det er ikke dem vi diskuterer nå, med mindre vi skal skifte emne og ha en seriøs samtale her.

*
Et par avsluttende bemerkninger:

Tro det eller ei, jeg ønsker faktisk en sekularisering av staten. Fakta er at jeg egentlig ikke er særlig interessert i islam, eller har særlig stort ønske om å verken avskaffe eller bevare religion som sådan. Jeg er snarere interessert i mennesker, og deres rettigheter – til å utfolde seg, til å ha et fritt og verdig liv. At medlemmer av den autoritære høyresiden eller den antireligiøse venstresiden er sjokkert, sjokkert!, over at de blir møtt med vantro når de agiterer for innskrenking av menneskerettigheter, autoritær, illiberal og illegitim politikk – så forstår de ikke hva verken deres egen politikk er, eller hva deres egen retorikk gjør for livskvaliteten til hundretusenvis av våre medborgere. De forstår ikke at det de sier bryter med vårt rettighetsparadigme, som aktivister – ikke minst vi på venstresiden – har brukt århundrer på å kjempe fram. De vil bryte disse rettigheter ned og gjøre dem mindre. Det kan jeg ikke akseptere.

Bjørns syn på hva muslimer er og hva de mener er ikke holdbare, noe som overrasker meg, gitt hvor ofte han har reist i muslimske land. Men jeg synes egentlig at det viktigste som koker bort her, som nesten alltid i disse diskusjoner, er muslimske aktivisters egen motstand mot autoritært patriarkat og prestevelde. ”[D]et er en grunn til at norske muslimer demonstrerer mot karikaturtegninger men ikke mot diktatorer og religiøst politi i muslimske land”, skriver Bjørn, og ignorerer den enorme muslimske oppslutningen rundt fagforeningskampen i Iran, rundt demokratiske dissidentgrupper i Egypt, eller i Indonesia (Anwar Ibrahim var nettopp i Oslo, for å ta et glimrende eksempel), eller i Palestina.

Vel, jeg vet ikke hvordan man gjør det borte i den rosa borgerpressen på den ufasjonable delen av Akerselva, men på forsiden av min avis i morgen tidlig har vi min medarbeider Amal Wahab. Hun skriver, under overskriften ”Styrker sitt jerngrep” en sterk kritikk av det autoritære regimet i Egypt, et land hun bor i. Du ser henne sikkert lett, men i tilfelle du ikke finner henne, så er det henne med hijab på bylinebildet. Hun tar ikke hijaben av, selv når hun er hjemme i kantina på Klassekampen. Og det respekterer jeg, for hun er hyggelig og kollegial og hun skriver jævlig bra journalistikk.

De litt ensomme demoene som av og til står foran Stortinget, med protester mot situasjonen i Iran, Saudi Arabia, Egypt, Indonesia, blir glemt. Kanskje fordi den norske pressen er for opptatt med å dekke folk som Ayaan Hirsi Ali og Tariq Ramadan, og de problemene som kan reduseres til å handle om islam i Norge, og ikke er opptatt av å diskutere de faktiske politiske problemene i de muslimske landene og de faktiske integreringsproblemene vi har her i landet. Helt til vi klarer å se disse problemene for det de faktisk er, uten dette falske glimmer av Huntingtonsk sivilisasjonskamp og merkelige beskyldninger og fløykamp, så kommer vi ikke til å komme videre til dem.

Bla-di-bla-bla-burka

Burka, niqab, burka, burka, hijab, hijab, burka, ytringsfrihet, burka, burka, liberalt demokrati, hijab, hijab, selvmordsbombere! hijab, hijab, burka, kvinneundertrykking, hijab, hijab, stadie som vi har forlatt, hijab, viktig i et demokrati at vi viser ansikt, hijab, hijab, kvinnefiendtlig, hijab, burka, middelaldertenkning, burka, hijab ...
– Alle norske, danske, svenske, franske, belgiske og sveitsiske medier de siste par årene.
[innlegget er noe forkortet, red.].

Ok, jeg er helt utrolig lei av å diskutere islam nå, men siden verden har blitt sinnsyk må jeg visst forklare liberalistene hvorfor man ikke skal diskriminere mot minoriteter. Så la meg først gi deg fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust, og så skal jeg fortelle deg en femte grunn som gjør at det er skikkelig, skikkelig dust. Men før jeg gjør det må det vel presiseres at æsj: burka. Kvinneundertrykkende? Ja. Liker jeg dem? Nei. Synes jeg som feminist at de tilhører en ubehagelig tendens til kvinnefiendtlighet og autoritært patriarkat som bør bekjempes med alle lovlige midler? Ja. Har disse fakta noe med saken å gjøre? Nei.

Fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust.

1. Liberalt demokrati, anyone?

Grunnprinsippet i et liberalt demokrati er at man kan gjøre det man har lyst til, med mindre det man gjør i sterk grad hindrer andres livsutfoldelse. Dette kaller vi "The Harm Principle". Dersom det du gjør for eksempel er å tvinge noen til å kle på seg en burka/hijab/niqab/samekofte så er det ulovlig. Dersom det du gjør er å forhindre noen i å ta på seg det tøyet de har lyst til, så er det også ulovlig.¹

Et annet grunnprinsipp i demokratiet er at alle er like for loven. Litt av poenget her er at man ikke fjerner rettigheter som andre har. Et av de mest grunnleggende funksjoner til et liberalt demokratis lover er faktisk å forhindre at flertallet utnytter mindretallet. Derfor er det ikke slik at man har lover som rammer minoriteter, med mindre deres aktiviteter faller innenfor samfunnskadelige kategorier. For eksempel har vi sterke lover mot de minoriteter i det norske samfunn vi kaller "drapsmenn" og "voldtektsmenn", for å forhindre dem i å utfolde seg, men vi har ikke særlig sterke lover mot dem vi kaller "hvite middelklassemenn" eller "folk som liker lukten av liljekonvaller". Dersom man forbød noen folk å lukte på blomstene, men ikke andre, eller for den saks skyld noen mennesker i å ha sex slik de vil med den de vil, men ikke andre, så ville det vært feil. Og om man fratar noen mennesker retten til å kle seg slik de vil, men ikke andre, så ville det være en diskriminerende lov.

Det ville være et brudd på samfunnskontrakten og i strid med det samfunnet vi har bygget opp dersom man gjorde det ulovlig, for eksempel, å være svart, eller ulovlig å gå i rødt tøy.

Det er egentlig litt utrolig at dette er noe man må minne folk om, men det er altså slik at folk har lov til å gå i hva de vil. Om vi forbyr hijab eller nikab eller burka, så bryter det altså med flere av disse prinsippene:

* Man forbyr noe til tross for at det ikke har noen skadelig effekt på samfunnet, ikke hindrer andres livsutfoldelse.

* Flertallet forhindrer arbitrært minoriteten fra å gjøre hva de vil.

For å forby niqab og burka må du altså være villig til å sette det liberale demokratis grunnprinsipper til side. Jeg forventer derfor en sterk, prinsipiell motstand mot dette fra alle dere sosialliberalister.

2. "A chilling effect."

Siden det er ganske få som går med dette – det vil jeg komme tilbake til – så er det et sterkt signal å sende å spesifikt forby et muslimsk kulturutrykk. Minareter, for eksempel. Eller hijab i politiet. Eller niqab i -- seriøst, dette diskuterte vi i Danmark -- dommerembetet (fordi sterke karrierekvinner er typiske brukere av det totale ansiktssløret). Jon Stewart har forresten en god analyse av fenomenet minaretforbud her.

Dette signalet sier at muslimer ikke er velkomne -- selv når de ikke gjør noe galt. De er bare ikke som oss, de er radikalt annerledes. Det vil derfor bidra til en allerede sterk effekt på muslimers deltakelse i samfunnslivet. Dette er en slags paralell til det man kaller a chilling effect, som er et juridisk begrep, gjerne brukt innen ytringsfrihet og personvern.

Ideen der er at bare bevisstheten om at man kan overvåkes "kjøler ned" kommunikasjonen; gjør at man ikke sier det man tenker.

En tilsvarende chilling effect oppstår på muslimers følelse av tilhørighet. Man ser at man ikke aksepteres, og velger derfor å ikke delta, hvilket fører til at man aksepteres enda mindre, og så videre. Bare bevisstheten om at man ikke aksepteres gjør at man er mindre tilbøyelig til å delta i samfunnet, selv når det ikke lovgis spesifikt mot en.

Hvis du vil forby niqab må du altså klare å sende et sterkt signal om at dette ikke handler om islam. For eksempel ved samtidig å slå hardt ned på -- gjennom beinhard enforcement -- alle som bruker solbriller, motorsykkelhjelmer og hettegensere og andre måter å "maskere" seg på offentlig. Hvis ikke, mistenker jeg at vi vil se stadig flere muslimske kvinner vende seg mot en ikke-sekulær identitet. Dem som kjemper for denne loven kan altså ha store skadevirkninger på dem de hevder å forsvare.

3. Det viser seg at vi har en lov mot drap og tvang i Norge, allerede

Straffeloven er ganske klar på dette, folkens. For å forhindre at kvinner tvinges av deres onde, svarsmuskete menn til å gå med burka (antakelsen som ligger i bunn for de fleste slike diskusjoner) trenger vi bare å gå til Straffeloven. Vi trenger ikke å sende et sterkt negativt signal til muslimer bare for å forby noe som allerede er forbudt.

Eksempel: Vi har en lov mot drap: Straffelovens §233, der det står

§ 233. Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar.

Har den skyldige handlet med Overlæg, eller har han forøvet Drabet for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan, kan Fængsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjælder i Gjentagelsestilfælde samt, hvor forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder foreligger.

Så da trenger vi ikke å legge til at "Den som forvolder en andens Død fordi han eer svartsmusket og krokneset og tror på Allah, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 aar."

Altså, vi kunne hatt den loven -- men den hadde vært ganske dust, for den hadde sendt signalet at vi tror muslimer er drapsmenn, mens den ikke hadde gjort noe verken fra eller til i praksis. Likeledes har vi lover som forhindrer folk i å tvinge andre folk til noe -- for eksempel å kle på seg et plagg hun ikke vil -- med vold.

Det er i øvrig ganske dust å anta at alle går med niqab/hijab/whatever ufrivillig, i og med at forskningen er ganske tydelig på at slik er det ikke.

En tilsvarende signaleffekt kan dokumenteres mht. hijab i politiet. I Sverige gjorde de det lov å gå med hijab i politiet. Resultat: Ingen går med hijab i politiet, men søkertallene for innvandrerkvinner til politiet gikk opp noe vanvittig. Og -- holy smokes! -- hver femte søker til politiet i Sverige er innvandrere. I Norge er tallet 7 prosent. Og jeg tipper ikke hijabdebatten hjalp det tallet.

4. Rasisme!

Ideen om å forby burka:

-- et brudd på det liberale prinsippet om frihet fra unødvendig tvang.
-- et spesifikt inngrep i friheten utført av et flertall mot et mindretall.
-- har en sterkt nedkjølende signaleffekt på forholdet mellom muslimer og resten av samfunnet.
-- ganske ubrukelig, sånn lovmessig sett.

Og er derfor egentlig ganske rasistisk, er det ikke? Den er et spark til en minoriteten. Hvorfor det? Jo ...

Hvorfor det å forby burka er skikkelig, skikkelig dust

Fordi herre du milde Jesus, det er jo for faen ingen som går med det!

Dette er definisjonen av signalpolitikk. Det er noen få damer nede på Grønland som går med niqab. Jeg ser kanskje en niqab der en gang hver måned eller deromkring. Ingen eller nesten ingen går med burka i Norge. I Danmark, etter utallige liter trykksverte og endeløse skoger opp i røyk viste det seg at det var tre kvinner som gikk med det totalt. Tre! Om det hadde vært en enorm epidemi med kvinner som stengtes bort fra samfunnet i sine burkaniqabfengsler, så hadde jeg sett grunnlaget for diskusjonen. Det er intet slikt grunnlag.

I stedet blir dette weapons of mass distraction; populistisk symbolpolitikk som ikke forandrer det pøkk i den virkelige verden utover å senke livskvaliteten til et par hundretusen av våre borgere mens den virkelige verden skjer andre steder.

Et par enkle analytiske søk på søketjenesten Retriever demonstrerer dette helt enkelt:

burka + burqa + niqab + hijab i fjor = sånn ca 3.000 artikler i norsk papirpresse.

klimakrise + klimaforandringer + klimaforhandlinger = 853 artikler i norsk papirpresse.²

Skjønner du hva jeg mener? Vi diskuterer hodeplagg som ingen går med og noen hodeplagg som en del folk går med, men som i bunn og grunn ikke skader noen mer enn vi diskuterer det udiskutabelt mest presserende politiske problemet i verden. Hallo! Økosystemet holder på å kollapse! Kan vi ta oss litt sammen her?

Så her er min innstendige bønn til alle som leser dette: Om du har tenkt deg å skrive noe om burkaforbud eller nikabforbud eller hijab i politiet eller enda en av de evinnelige artiklene om hvor forferdelig vanskelig det er, alt dette med integrering og islam og så videre, kan du ikke være så snill å la være og skrive en skikkelig god artikkel om klimaforandringer i stedet? Eller et av de andre virkelig viktige temaer som faktisk finnes der ute og som ikke dekkes tilstrekkelig av norsk presse. Det gjelder alle, fra kommentatorer til twitrere til journalister til bloggere til pamflettskrivere til tekstmeldere. Vær så snill.

På forhånd takk,
Martin Grüner Larsen

* * *

1. Med mindre det er ungen din og han har lyst til å gå med spidermandrakten sin på skolen. Da er det ok.

2. [Siden denne bloggposten har havnet på pensum i NDLA bør jeg rette denne faktaopplysningen som ikke helt stemmer i teksten. I søket der jeg viser at hijab var mer omtalt enn klimaforandringer glemte jeg å søke på et av de viktigste søkeordene som var "klima", altså bare det ordet alene. Dette gir 8.300 treff, hvilket selvsagt er mye mer enn hijab. Problemet er at her er det en feilkilde: Fraser som "i dagens politiske klima" osv. står for en del av svarene. Ikke desto mindre så vil jeg stå fast ved hovedpoenget mitt, som er at spørsmålet om hijab tar opp en stor del av vår offentlige bevissthet, samtidig som den er en uviktig distraksjon fra skikkelig politikk. Dette poenget gjelder i all sin allmenhet om kritikk av minoriteter generelt og muslimer spesielt. Dette dokumenterer bl.a. en rapport fra IMDI der det blant annet står å lese at "i 2009 var det omtrent like mange oppslag [ -- ca. 77.000 -- ] om islam og muslimer som det var om Jens Stoltenberg, og flere enn om svineinfluensaen".

Videre sier rapporten at:

Et søk på Aftenpostens debattsider viser at innvandring og integrering er tema for 324 319 av innleggene. Til sammenlikning har skole og utdanning 19 049 innlegg og temaet miljø 62 209 debattinnlegg

Så selv om det jeg skriver over ikke er helt riktig, føler jeg i all hovedsak at jeg har dekning for mitt poeng.

Jeg vil ellers gjerne høre fra dere som er innom her fra NDLA! Legg gjerne igjen en kommentar under.

Beste hilsener,
Martin]