Det liberale forsvar for statens rett til å drepe uten lov og dom

Etter en heftig debatt på Twitter i ettermiddag om at Anwar al-Awlaki har blitt drept i Yemen av det amerikanske militæret (eller muligens CIA), er det en del folk som øyeblikkelig inndras retten til å kalle seg selv liberalere.

Droneliberalere. Du hørte ordet her først.

Al-Awlaki er nesten garantert en terrorist, og definitivt en religiøs ekstremist og hans død er ikke noe stort tap. Det er ikke poenget her. Poenget er at han er en amerikansk statsborger som var bosatt i et fremmed land, som ikke en gang var tiltalt for noen forbrytelse (det amerikanske Justisdepartementet hadde vurdert å tiltale ham for noe, men slått det fra seg. Det var greiere å drepe ham, tilsynelatende). Det betyr at den amerikanske presidenten har tatt på seg makten til vilkårlig å drepe sine egne borgere uten lov og dom. Det er omtrent så illiberalt og autoritært man kan innrette seg i en stat. Og et eklatant brudd på den amerikanske grunnlovens femte amendment:

...nor shall any person be subject for the same offense to be twice put in jeopardy of life or limb; nor shall be compelled in any criminal case to be a witness against himself, nor be deprived of life, liberty, or property, without due process of law; nor shall private property be taken for public use, without just compensation.

Og amendment 14:

1. All persons born or naturalized in the United States, and subject to the jurisdiction thereof, are citizens of the United States and of the State wherein they reside. No State shall make or enforce any law which shall abridge the privileges or immunities of citizens of the United States; nor shall any State deprive any person of life, liberty, or property, without due process of law; nor deny to any person within its jurisdiction the equal protection of the laws.

*

At folk som Minervas redaktør Nils August Andresen eller Olve Wold, som tidligere ledet Asker Unge Høyre, forsvarer drapet på Twitter – i Wolds tilfelle faktisk feirer det – er ubegripelig, et brudd på all liberal tenknings kjerneverdier. Andresen vil nyansere bildet, skriver han. Det er fordummende ikke å se de reelle sikkerhetsproblemene det å ha en terrorist gående i Yemen og organisere terrorisme, skriver han.

Vel, ja, og Yemen har vært veldig tvetydig i sin utleveringspolitikk og handler ikke raskt nok mot AQAP, men det er ikke en unnskyldning for å drepe egne statsborgere i en fremmed stat. Hvis Irak hadde sendt en drone over Tøyen og drept Mullah Krekar, ville Andresen og Wold være like nyanserte? Hvis Yemen hadde skutt en mann på Manhattan uten lov og dom? Jeg tror vi ville visst hva vi skulle kalle de handlingene, og jeg tror ikke vi hadde vært fornøyd med forsikringer fra fremmede statsledere om at denne karen som ble drept var en skikkelig slem mann.

At det er realpolitiske utfordringer knyttet til internasjonal rettspraksis er et faktum. Det er en del av rettsordenens kaotiske natur. Fristelsen til unilateral handling er konstant, men rettferdiggjør ikke brudd på internasjonale rettsnormer, noe mer enn autoritære staters opphevelse av grunnleggende rettigheter rettferdiggjøres av de "ordensproblemer", "sikkerhetstrusler", etc. som uungåelig dukker opp – eller finnes opp – i slike stater.

John Stuart Mill, maddafakkas.

*

Jeg synes denne debatten er trist fordi den avslører en mangel på prinsipiell tenkning på høyresiden som jeg nettopp ser på Minervakretsen og Civita som en slags motgift mot. De to institusjonene har bidratt veldig til en mer prinsipiell, konsekvent og rettighetsorientert høyreside i Norge. At redaktøren nå plutselig vil gå på kompromiss med retten til rettsprosess og retten til liv slår meg som en alvorlig brist på hans erklærte prinsipper.

For å ta guiden til prinsipiell tenkning helt from the top: Det handler ikke om nøyaktig hvem som har muligheten til å utøve den makten i dag, og hvilken situasjon han utnytter den i. Det er ikke at Obama har drept en terrorist, det er at en president har muligheten til å drepe en borger. Man må se på hvilken presedens dette skaper.

Som Glenn Greenwald, som har vært på sitt beste i en serie bloggposter der han kritiserte forberedelsene til al-Awlakidrapet, skrev idag:

How would the power to assassinate U.S. citizens without due process look to you in the hands of, say, Rick Perry or Michele Bachmann?

Det er det som er spørsmålet. Andresen og Wold har gitt svarene sine: Det er helt ok, det.

O HAI IM IN UR CIVIL LIBERTIZ

* 

Oppdatering: 

Asked if the White House would publish evidence that Awlaki was "operationally involved" in terrorism, Charney said: "Again, this is — the question is — makes us – you know, has embedded within it assumptions about the circumstances of his death that I'm just not going to address."

204 x TAKK!!! (og 310.108 x blæhæ)

I de sosiale mediers tidsalder, der alle har en milliard "venner" som de egentlig ikke er glad i, men bare friender fordi de skal networke eller fordi man en gang gikk på skolen sammen eller en gang klinte i Garage, trenger man en måte å få bekreftelse på at folk faktisk liker en. Men det er vanskelig. Hvordan kjenner du dine venner fra fakerne? Hvordan finner du ut hvor mange som virkelig synes om deg, din narssisist?

Det viser seg at vi har et velegnet empirisk eksperiment for å oppdage dette. I vårt samfunn er ting jo innrettet slik at man hvert andre år har en eller annen form for hemmelig og individuelt valg. Og jeg stilte, som den oppmerksomme leser nok har fått med seg, til valg for Oslo SV på 46. plass. Så nå vet jeg hvor mange personer som har lyst til å overlate makten til undertegnede. Antallet er 204. Jeg fikk 53 stemmer  i forhåndsvalget (41 personstemmer og 12 slengere) og 151 på valgdagen (115 personstemmer, 36 slengere). Jeg klatret dermed 16 plasser, til 30. plass. Med det suverene valgresultatet SV gjorde betyr det at jeg 26. vara til bystyret! OG det betyr at hvis lille jeg hadde stått på 16. plass, så hadde jeg ikke vært ordfører idag. Tenk det!

204 osloboere synes at jeg er deres mann. At jeg representerer dem. At jeg uttrykker deres kjerneverdier. 204 folk i Oslo synes, kort sagt, at jeg er en kjernekar.

310.108 personer har ikke sterke følelser for meg eller misliker meg. Dette tar jeg med meg videre.

Jeg har 4.080 followers på Twitter og 792 venner på Facebook. Jeg bare nevner det. Det er en viss diskrepans her, dere. La oss jobbe den litt inn til neste valg, hmm?

Men! Utover den litt urovekkende nyheten at en betraktelig andel av mine "venner" ikke vil ha at jeg skal få makt, så er det mange gode ting å fråtse i for egoet mitt her! La oss gjøre litt tallknusing!

La oss starte med min udugelig bror, kjendisastrologen Mikkel Grüner. Han stilte ti plasser under meg, på 56. plass i Bergen SV. Han fikk 68 personstemmer og 47 slengere for en total på 115! Altså det samme antallet, kjære leser, som jeg fikk på valgdagen. Ikke innberegnet slengere.

Det er litt søtt likevel at 115 stemmer ute i provinsen faktisk er nok for å klatre fra 56. til 14. plass på SVs liste. Her inne i storbyen der ting faktisk teller må det litt hardere skyts til for å klatre såpass.

Men jeg må, for å være rettferdig, innrømme at han slo meg i antall stemmer per capita. Der jeg kapret ca. 0,065 % av Oslos befolkning på mitt lag, klarte min bror å vinne hjertene til hele 0,088 % av Bergens mindre og våtere befolkning.

Dagens beste valganalyse, med fokus på de viktige sakene, kom derimot fra Kim André Åsheim på Twitter:

Kim André Åsheim: @martingruner hamlet opp med Kystpartiet (126). Og bare noen få unna DEM (214), DLF (247), KSP (235) og NKP (210). 

Mitt nye motto er fra og med nå: "Martin Grüner Larsen: større enn kysten." Mitt neste, ambisiøse mål er å bli større enn Norges Kommunistiske Parti ... nasjonalt. GRÜNER OG/ELLER KAOS 2013!!!

* * *

Men ok, for å la humoren ligge til siden et øyeblikk, jeg vil gjerne si en stor, stor, varm og litt klam takk til hver og en av dere som stemte på meg. Jeg er stolt og glad over at dere ville gi meg tilliten deres, og jeg synes dere er vidunderlige og spesielle mennesker alle sammen, selv om jeg strengt tatt kun vet hvem ca 30 av dere er. Om dere stemte på meg i Vestre Aker eller Grorud, på Romsås eller Søndre Nordstrand. Eller om du var en av de to som forhåndsstemte på meg fra Spania: DU er åpenbart en bra person. Tusen, tusen takk for at du stemte på meg og partiet mitt, som tross alt er det beste partiet for Norge, tross motgangen.

Og jeg er stolt og beæret over min svært ressurssterke bror, som har klart å snu sitt kroppsluktproblem til en fordel i valget. Han kjempet beinhardt, og klatret 32 plasser bevæpnet kun med bacon og en astrologispalte i en "avis".

Ellers tror jeg at Gwyneth Paltrow har sagt det jeg føler best.

Ulikhetens pris er 199 kr på Akademika

Har skrevet et lite svar til Kristin Clemets bloggpost om "Ulikhetens pris" av Wilkinson og Pickett. Den har ikke dukket opp på nettsiden ennå, men den kommer vel snart. Jeg spør om hun har lest boka:

"At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene."

Sorry, her er det litt svak metodeprøvekunnskap ute og går. Det Wilkinson og Pickett påviser er at det er en statistisk og epidemiologisk signifikant korrelasjon mellom to fenomener, ulikhet og en rekke sosiale problemer. Det betyr at det ER et kausalitetsforhold som impliseres av korrelasjonen, og at det er sterkt nok til at vi bør gå ut fra at det finnes en kausalrelasjon mellom fenomenene. Vi er ikke lenger i post hoc ergo propter hoc-land, men i spørsmålet om hvorfor disse to fenomenene har en overveiende tendens til å opptre sammen. Det vi må avdekke er altså kausalrelasjonens natur, hvilken vei den går, og hvilke andre faktorer som spiller inn.

Dessuten så er dette med at det er manglende diskusjon om årsaksforhold og etiologi nonsens. Hvis du leser boka så vil du finne et helt kapittel viet til dette generelt, (kap 3, side 59-76 i den norske utgaven), og individuelle kausalitetsdiskusjoner i hvert av de følgende syv kapitler om de sosiale problemene W&P tar for seg, altså kapittel 4 til 12. Jeg forstår ikke hvorfor både Moene, Doksrød og Clemet blir ved med å insistere på denne mangelen på kausalitet.

Riktignok så er koblingen mellom helse og inntektsulikhet blant de mindre signifikante, men Wilkinson og Pickett mener å ha påvist det tilfredsstillende nok, og nyere tall og studier ser også ut til å bekrefte synet deres. Uansett så diskuterer de en rekke andre sosiale problemer som i seg selv er god nok grunn til å bruke økonomisk politikk til å skape utjevning.

Når det gjelder poenget om at boka ikke drøfter ulikhet opp mot andre mål for samfunnet. Å si at boka "ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet [som ...] tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst", så må jeg nesten spørre om Clemet har lest boka. Tillit er jo faktisk et av de faktorene som sterkest påvises forandret negativt av inntektsulikhet (se kapittel som starter på side 79). Likebehandling likeså. Og økonomisk vekst, vel, der kan jeg anbefale å lese bokas første kapittel, der spørsmålet om økonomisk vekst diskuteres opp mot ulikhet. Jeg ville faktisk si at den diskusjonen er selve hovedpoenget til boka, utkrystallisert i den J-formete grafen på side 32 som så tydelig som det går an viser hvorfor man bør prioritere økonomisk likhet over økonomisk vekst i I-land. W&P gir også et godt argument for at dette også bør gjøres i U-land.

Hva gjelder nasjonal/global-distinksjonen så er dette også noe W&P tar opp, men jeg har dårlig tid og finner ikke referansen nå.

VG: Takket NEI til JOURNALISTIKK

Se de sjokkerende tallene! 

VG har en ny, spennende oppfølgerartikkel om SVs buss, som visstnok er en utslippsversting. Dette er litt som den sjokkerende nyheten om at Al Gore tok fly når han reiste rundt og holdt foredrag (som nærmest egenhendig skapte en global diskusjon rundt klima i årene 2006-2007). For en hykler! Skulle liksom hans andre, nobelprisvinnende aktiviteter kompensere for det?

Det er egentlig helt utrolig at man må forklare voksne mennesker hvorfor man ikke bør drive med denne typen distraksjoner i en valgkamp, men det må man visst. To poenger:

1. SV, som Gore, prøver å gjøre noe med klimakrisen. På samme måte som det ikke er nyhetsverdig om Frps team kjører i en Think og er mot alt dette miljøgreiene er det ikke nyhetsverdig om SV kjører buss. Bemerkelsesverdig, kanskje, men det er politikken som er relevant. Særlig i en valgkamp. Dette er ikke tiden for billige poenger og morsomme oppslag.

VGs samfunnsoppgave er faktisk ikke å selge aviser – hvilket er bra, for de er ikke særlig gode til det – det er å fortelle oss hva vi trenger å vite, helst på en morsom og underholdende og skarpt vinklet måte.  Når de distraherer valgkampen på denne måten oppfyller de ikke sitt oppdrag. De avleder oppmerksomhet fra viktige politiske forskjeller og over på noe uviktig.

2. Siden vi snakker om liv og lære, hva er egentlig VGs rulleblad på utslipp? Såvidt jeg kan se ut fra Retriever (søk på byluft oslo, oslo luft og oslo utslipp) har de skrevet temmelig nøyaktig tre saker på dette de siste to årene. Hvis de synes utslipp er så jævla viktige at de skal på forsiden, så kunne de jo skrive litt om det? Jeg ville foreslå den følgende leveregel neste gang du må velge mellom gravesak på byluften i Oslo og morsom sak om en politiker som i et visst lys kan sies ikke helt å leve som hun lærer. Her er den: Hvilke av disse to fenomener tar faktisk liv og forårsaker stor menneskelig lidelse? Den dårlige byluften i Oslo tar liv. Det vet jeg fordi jeg leste det i VG. I en NTB-melding. Tar Kristin Halvorsen i en buss liv? Kun hvis man lar henne kjøre når Dagsnytt Atten er på radioen. Og hun prøver ellers å sørge for at sånne busser blir ulønnsomme, ikke sant? Hvorfor følges den saken som tar liv opp, men blir avspist med NTB? Folk dør jo liksom litt unødvendig, kunne man jo si, da. Det er jo litt sånn nyhetsverdig. Og imellom tiden er det noen som driver med heftige utslipp av varm luft. Og det er jammen ikke SV.