Thorbjørndebatten (forts.)

Odfjellbonanza på meningssidene i BT idag. Et litt merkelig svar til min kronikk der det gjentas at Odfjells kronikk slett ikke var et personangrep, men tok opp viktige prinsipielle spørsmål, som for eksempel om Eskil Pedersen var en feiging, eller bare en kujon. Og så noe om Arbeiderpartiet og hvordan det at jeg reagerer på offentlig uthenging av unge katastrofeoffer viser at Odfjell har rett.

Så er det journalist Per Gunnar Alfheim som skriver at dersom vi lar være med å henge ut Eskil Pedersen for at han gjorde det man skal gjøre i en krisesituasjon, så betyr det "at det er ok å gå forbi døende mennesker på gaten" og ikke å ta ansvar i krisesituasjoner. Jeg merker at jeg ikke helt klarer å ta inn over meg denne typen innvendinger, som det også har vært en del av på min Facebooktråd fra ellers fornuftige folk.

Generelt vil jeg si to ting: 1. Å kritisere ofrene for en ekstrem situasjon uten en helt klar og påviselig skadelig uaktsomhet fra deres side er illegitimt. Terskelen for en slik påstand må være svært høy, med tanke på potensielle skadevirkninger på ofrene. 2. Eskil Pedersen og de andre som flyktet gjorde det rette, eller i det minste ikke noe galt. De gjorde som de fikk beskjed om fra politiet, og de gjorde det man skal gjøre i en uklar katastrofesituasjon, nemlig å forlate faresonen.

Under er en forkortet versjon av det jeg svarte til kritikere på Facebook. Jeg har også sansen for dette svaret på angrepene på Eskil Pedersen, fra en som faktisk var der.

* 

I en krisesituasjon er de kriteriene vi bedømmer handlinger med forvanskete og uklare. Det er langt vanskeligere å bedømme den typen situasjoner fordi de vanlige, oversiktlige vurderinger vi gjør i vanlige moralske situasjoner ikke gjelder. Det er lett å svare på om man skal redde en person som er dårlig til beins ut av en brennende bygning. Det er veldig vanskelig å vurdere hvilke av fire personer som er ute av stand til å gå man skal hjelpe ut av en brennende bygning. Det er også vanskelig å vurdere om man skal løpe tilbake i den brennende bygningen etter de tre man ikke fikk ut. Da må man vurdere om man risikerer å skape et fjerde immobilt offer som brannpersonalet må risikere sitt liv med å løpe inn i en brennende bygning etter. Hva er svaret? Hvem har overblikket?

Det er lett å vurdere om man skal forlate en brennende bygning eller ikke. Det er vanskelig å vurdere om man skal forlate en øy med en active shooter som går etter sivile når man er på et godt fluktmiddel som samtidig er et godt mål.




*

Denne typen vanskelige, forvrengte etiske dilemmaer er i praksis ofte uløselige, eller preget av at det er uoverkommelige motsetninger mellom flere hensyn. Det er derfor etikkprofessorer liker enkle, ryddige situasjoner som at det er fire arbeidere på en trikkeskinne og en trikk på veien. Det er mye vanskeligere når det er 500 ungdommer på en øy og trikken er en eller flere massemordere og politiet kanskje og kanskje ikke er på vei, og kanskje eller kanskje ikke er forkledte massemordere.

Den typen enkel, ensidig fordømmelse som Odfjell kommer med er i seg selv en dypt umoralsk handling, som setter seg selv i en priviligert og fordømmende posisjon overfor utsatte mennesker og forstår ikke situasjonen han fordømmer.



*

Det ser ut til at noen få leste mitt innleg i den retningen at jeg oppfordrer til å etterlate barn, kattunger og uføre og flykte vilt. Det jeg sier er at det vi har å gå etter i krisesituasjoner er opplærte ferdigheter. En norsk offiser siterte da han beskrev Utøya-dilemmaet en amerikansk instruktør som sa: you don't rise to the occasion in combat. You sink to the level of training. 

Likeledes er det med katastrofeberedskap i sivilbefolkningen. Du lærer deg ikke plutselig å håndtere kaotiske situasjoner med uklare rammevilkår, trusselbilder og fluktscenarier samtidig som du opplever dem. Derfor er katastrofeberedskap i sivilbefolkningen viktig. Det er derfor vi har brannøvelser, der man lærer at man skal famle seg rolig ned en røyklagt trapp i mørket -- fordi vi vet av erfaring at det er det som gjør at flere overlever enn hvis alle løper i blinde.

Likeledes så er det faktisk sånn at man vet ganske godt hva man skal lære folk til å gjøre i situasjoner der det er "active shooters", gasslekkasjer, oversvømmelser, kjedekollisjoner, plutselige storbranner, storm, eksplosjoner, etc., altså situasjoner med mange skadde og en vedvarende fare knyttet til stedet: Evakuer de uskadde og s.k. walking wounded så fort som mulig vekk fra farekilden for å unngå ytterligere immobile ofre som binder opp ressurser blant redningsmannskaper. Etabler kontakt med redningspersonale. Finn et trygt sted å få overblikk over situasjonen på, og om nødvendig: koordiner eventuelle redningsaksjoner fra en trygg posisjon. Hvis du har trening i triage, livreddende førstehjelp eller helsefaglig kompetanse kan du assistere redningspersonalet når den umiddelbare faren er over.
 

*

Når en politimann sier til Eskil Pedersen "kom deg i sikkerhet" (forresten en artikkel som skriver noe helt annet enn Odfjell hevder), så gjør Pedersen det man skal gjøre i en katastrofesituasjon: Han følger redningsmannskapets instrukser.

I de aller fleste tilfeller er den korrekte responsen for de aller fleste som utsettes for en katastrofeartet fare å komme seg vekk. Det er derfor det generelt aldri er galt å flykte i en katastrofesituasjon: Du gjør redningsmannskapets jobb lettere. Å spre inntrykket av at det kan være galt og at vi skal være heltemodige kystfolk osv. er sannsynligvis farlig i det store og det hele. Hvis du lurer på om du skal flykte eller ikke vil det generelt være riktig å flykte. Det betyr ikke at du ikke skal hjelpe andre på veien, særlig hvis du er en leder eller ansatt på stedet noe skjer. Det betyr bare at ditt primære ansvar som uskadd offer i en katastrofesituasjon er å sørge for at du overlever. Alt annet er ren bonus. Hvis du blir drept eller immobil har du kun klart å øke antall ofre med en, mens du reduserer antall potensielle livreddere med en.

Djervt lederskap vs. automatgeværer

foto: Kim Erlandsen, NRK, CC-BY-SA

Dan Odfjell, pensjonert reder og vinbonde, skriver et motbydelig innlegg i dagens Bergens Tidende. Det heter "Et begredelig politisk etterspill." Det er rart, fordi den handler ikke om etterspillet, den handler om at ungdom som flykter fra folk som skyter på dem er feige. Det svartnet for meg, så sint ble jeg. Odfjell våger faktisk å skrive disse tingene. Disse tingene blir skrevet, av et – må man anta – oppegående menneske med sjelsevnene i behold, en god utdannelse og et langt og rikt yrkesliv bak seg. Han skriver blant annet:

Med medlemmer ned til 14-årsalderen kunne EP brukt sitt lederskap. Han kunne selv ha blitt igjen. Han kunne beordret båten stoppet for å kunne ta imot svømmende. Eller hindret, eller forsøkt å hindre båtføreren fra å legge fra land (eller, med sin myndighet oppmuntret båtføreren til å returnere, hvilket denne faktisk ville).

(...)

I Norge har vi tradisjon for å hjelpe medmennesker i nødssituasjoner. Kystmiljøenes overlevelsesevne har alltid vært forankret i den visshet, at borgerplikt (til dem som er i fare) settes foran eget liv og helse. Vår identitet som gode og ansvarlige samfunnsborgere er uløselig knyttet til slike heltedåder, både i krig og i fred. Det sitter i ryggmargen at kapteinen er den siste som forlater skuten og, som aldeles ikke forlater sitt mannskap. Dette er nær kysthistorie som ennå lever og former våre holdninger som nasjon, og som folk, i alle fall utenfor Oslogryten.

(...)

EP er fredet og brukt som en slags «uangripelig» joker, som landets fremste representant for alt det Breivik ikke oppnådde. Slik pasifiseres kritikken mot Arbeiderpartiet. Problemet er at mange nordmenn føler det som en krenkelse, med EP fremholdt som helt og stor leder. Men neppe før og aldri etter 22. juli vil EP representere våre felles idealer, vårt demokrati eller våre verdier. Dertil mangler han tillit.

Jeg skrev et svar som jeg la inn som en kommentar på BT.no. Her er det:

*

Dette innlegget er uutgrunnelig dumt, bunnløst manglende i medfølelse og moralsk forkastelig.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men jeg føler at det er på sin plass å minne Odjfell om at han snakker om og til unge, ubevæpnete mennesker som ble beskutt og i noen tilfeller såret. Han snakker også til mennesker som har mistet sine nærmeste, sine venner, sine partifeller, kollegaer. Hans mistenkeliggjøring av dem, og deres intensjoner, hører ingen steder i den offentlige debatt hjemme.

Var det å flykte med MS Thorbjørn det riktige? Spørsmålet er ikke en gang et gyldig spørsmål. Det finnes ingen riktige valg i en katastrofesituasjon. Odfjell anklager Eskil Pedersen for etterpåklokskap, feighet, å svikte tilliten det norske folk har gitt ham. Du er bra frekk når du først anklager folk som har overlevd en katastrofesituasjon for feighet og så anklager dem for etterpåklokskap.

Jeg lurer på om Odfjell forstår hva det innebærer å være i en katastrofesituasjon, på det som skulle være et trygt sted. Ingen som flykter i en katastrofesituasjon gjør noe galt. Det er det katastrofer er: Situasjoner der de moralske reglene vi lever under vanskeliggjøres eller settes ut av spill på grunn av situasjonens ekstremitet og uoversiktlighet.

Som om ikke det var nok, så gjorde jo nettopp Eskil Pedersen det riktige. Det første råd til alle i krisesituasjoner er: Unngå å bli drept. Det gavner ingen. Det skaper et ekstra offer å ta hånd om, og fjerner en person som kan assistere i redningsarbeidet.

Det riktige i en krisesituasjon er alltid først og fremst å unngå å bli såret eller drept. Idiotiske, romantiske ideer som Odfjell bringer til torgs om heltemot og djervt lederskap fra kystfolket møter raskt motstand fra en virkelighet som beskyter flyktende ungdom med automatgevær. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om de feige ungdommene som bare kunne ha angrepet terroristen i flokk. De var jo mange og han bare en! Odfjell og andre mennesker som sier dette forstår ikke frykt eller vold. Eller mennesker.

Alle som noengang har tatt et førstehjelpskurs vet dessuten at den primære oppgaven til mennesker i krisesituasjoner å unngå at liv går tapt. La oss for eksempel sjekke USAs Dept. of Homeland Securitys anbefalinger for såkalte "active shooter"-situasjoner, som Utøya. Her er de første og viktigste:

HOW TO RESPOND WHEN AN ACTIVE
SHOOTER IS IN YOUR VICINITY 

Quickly determine the most reasonable way to protect
your own life. Remember that customers and clients
are likely to follow the lead of employees and managers
during an active shooter situation.

1.  Evacuate

* If there is an accessible escape path, attempt to
evacuate the premises. (...)

Men dette er uviktig. Odfjell er ikke interessert i å tenke over at ungdommer som blir skutt på kanskje har en moralsk forpliktelse til å redde livet, til å komme seg vekk fortest mulig og på best mulig måte, og at de har rett og krav på ikke å bli kommentert, utspurt i etterpåklokskapens lys, anklaget for feighet av pensjonerte redere/vinbønder fra deres villaer på Kalfaret eller vingårder i Chile. Han sitter trygt nok til ikke å trenge å tenke over sånt. Han kan skrive sine uanstendige ord med den freden og roen og etterpåklokskapen som gjør at det ikke finnes noen unnskyldninger for ham. Han visste hva han gjorde.

At Odfjell aldri har tenkt over hvordan ungdommer som blir beskutt har det viser kronikken hans helt fint. Men det er uansett ikke, slik han later som, et prinsipielt innlegg. Det er et innlegg som på verste vis skjuler seg bak å ville snakke om dette "av prinsipielle grunner" og pretenderer å ville sørge for at alt kommer frem i lyset. På engelsk kaller man dette for "concern trolling": Folk som vil komme med gemene personangrep og starte krangler under dekke av å ville sørge for at alle sider av saken belyses.

Odfjell avdekker ingenting, sier ingenting av verdi. Han sparker nedover, på ungdommer som ligger nede. Fordi noen skyter på dem.

Maurice Sendak og ulvedrakten hans

Skarpt poeng om den nylig avdøde Maurice Sendak i The Boston Globe:

In “Where the Wild Things Are,” the masterpiece among masterpieces of the late Maurice Sendak, the word that first summons magic is a simple “his”: “The night Max wore his wolf suit and made mischief of one kind / and another,” the opening pages read. Not “ a wolf suit”; certainly not “the wolf suit his grandmother gave him for his birthday.” The wolf suit is a given. It already exists, and the story is already underway.

This was Sendak’s imaginative genius. In the wake of his death last week at age 83, the conventional thing to say about his work has been that it brought depth and darkness into children’s literature (or back into children’s literature, if you’ve read your Grimm). But his books were nothing like those in the children’s book genre that Amazon calls “Social Situations.” Too often, writers striving to make art for children believe that those darker shades are something to be expressed programmatically. Library shelves groan under the weight of Quality Children’s Books with explicitly described scenarios of poverty, orphanhood, or divorce—instead of that already-occupied wolf suit, the characters are carefully vested in sackcloth.

Sendak’s power was not that his work addressed children’s fear or anger or loneliness, but that it didn’t. He simply took up those things as givens, along with everything else. That’s the source of his books’ intensity. Sendak’s worlds are conjured whole, without introduction or explanation or motive. 

Denne lesningen får tak på noe viktig som mange andre lesninger går glipp av. Du kan lage "mørk" barnelitteratur til du blir en sosialrealistisk blågrå tone i trynet, men å gjøre det med både en innlevd forståelse for barnets univers og et estetisk program som gjør det vanskelige til et kunstnerisk uttrykk lesbart for barn (eller også lesbart for barn) er meningsløst.

in-der-blabla-Sein

Noen twitret en gammel LRB-snutt av min filosofiske husgud Richard Rorty idag. Den handlet om min filosofiske dartskive, Martin Heidegger.

Rorty tar et oppgjør med ideen om at Heideggers nazisme gjør hans tenkning ubrukelig. På mange måter den samme diskusjonen som vi har i Norge rundt Hamsun. Hva bør vi gjøre når vi konfronterer med et motbydelig liv som har produsert bøker som er viktige?

... I think that we should hold our noses, separate the life from the work, and adopt the same attitude to Heidegger’s books as we have to other people’s. We should test them not against our moral intuitions but against competing books. 

Rorty argumenterer godt for det i artikkelen, og jeg har selv hatt stor glede av for eksempel Hamsun (til og med av Markens grøde!), til tross for at han var fascist. Hoveddelen av argumentet holder likevel ikke vann, dels fordi han reduserer moralske følelser, som han ellers har skrevet veldig godt om, til "intuisjoner" som om verdiene våre ikke har en sammenheng med våre lesninger av bøker, eller av oppfatningen om Heideggers handlinger under krigen. Men det har jeg en sterk oppfatning av at de har, blant annet fordi jeg har lest en veldig morsom filosof om akkurat det ... hva var det han het igjen? Ah: Richard Rorty.

Midt i går Rorty ut i en lengre litterær ekskurs der han forestiller seg en kontrafaktisk biografi der Heidegger skriver omtrent de samme bøkene, men giftet seg med en jødisk kvinne og oppdaget at antisemittisme egentlig var litt problematisk. Det er et godt argument, men all things being equal er det slett ikke sikkert at Heidegger hadde produsert de samme bøkene. Det burde en pragmatisk relativist som Rorty forstått. Og Rorty får også pepper i leserbrevene som følger artikkelen:

There is no simple answer to the question of whether Heidegger’s (or anyone else’s) work should be judged independently of his moral character and political actions. Richard Rorty, in any case, fails to convince by adducing a ‘possible worlds’ argument of a sort which is currently as fashionable amongst philosophers as ‘ordinary language analysis’ used to be (LRB, 8 February). The trouble with Rorty’s imaginary biography of Heidegger is that it sets no limits on the relevance of chance and contingency, and hence no limits (except the narrative imagination of the philosopher) on the role of ‘what might have been’ in understanding and judging what actually happened. Since Rorty appears not to want to privilege the actual over the possible, and given that the only available ‘data’ consist in Heidegger’s actions in the actual world, there is no way in which he can render plausible any of ‘Heidegger’s’ actions in a possible world. Why would ‘Heidegger’, in Rorty’s story, have been more likely to ‘leave his native mountains’ for the sake of ‘Sarah’, than to have divorced her and left her to her fate under the Nazis? Why would he be more likely to make circumstances into moral resources, rather than occasions for opportunism, in Rorty’s possible world than in the actual world? Rorty would have to say that chance (or authorial whim) is the arbiter here, too. So his story has no bearing on our judgments on the actual, historical, Nazi-supporting Heidegger.

Det er helt riktig som sies her — likevel er det kimen til et morsomt argument hos Rorty om å etterstrebe å vurdere ideer uavhengig av opphavet, som totalt undergraves av resten av Rortys livsverk. Jeg tror han liker Heidegger litt for godt. "He smells right", for å sitere hva Rorty selv skriver i artikkelen.

Rorty avslutter med å skrive:

In both worlds, the only link between Heidegger’s politics and his books is the contempt for democracy he shared with, for example, Eliot, Waugh and Paul Claudel – people whom, as Auden predicted, we have long since pardoned for writing well. We could as easily have pardoned Heidegger his contempt for democracy, if that had been all. But in the world without Sarah [Heideggers fiktive, jødiske kone, red.], the world in which Heidegger had the bad luck to live, it was not all.

Diktet av Auden han siterer er "In Memory Of W.B. Yeats". Her er det ofte siterte sitatet (sist jeg hørte det var da Hitchens døde. Noen sa: "writing well while being wrong earns you a pardon, not a garland"):

Time that is intolerant
Of the brave and the innocent,
And indifferent in a week
To a beautiful physique, 

Worships language and forgives
Everyone by whom it lives;
Pardons cowardice, conceit,
Lays its honours at their feet. 

Time that with this strange excuse
Pardoned Kipling and his views,
And will pardon Paul Claudel,
Pardons him for writing well.

Men helt ærlig: Heidegger skrev som en brukket arm. Dette er bokstavelig talt bare et sitat jeg plukket tilfeldig ned fra en pdf på nettet:

[B]ecause Dasein is in each case essentially its own possibility, it can, in its very Being, ‘choose’ itself and win itself; it can also lose itself and never win itself; or only ‘seem’ to do so. But only insofar as it is essentially something which can be authentic – that is, something of its own – can it have lost itself and not yet won itself. As modes of Being, authenticity and inauthenticity . . . are both grounded in the fact that any Dasein whatsoever is characterized by mineness.

Så Dasein så! Selv om jeg en gang ble hugget ned av literatiene på Facebook for å si at Heidegger ga meg eksem, kommer jeg nok ikke til å tilgi Heidegger for å skrive godt. Det er som å rose ham for ikke å være nazist, hvilket han jo var. Det jeg prøver å si, er: Les Rortys essay.