Vitenskapelig faglighet eller bare faglig vitenskapelighet?

Min gamle venn Markus G. Johansen har skrevet et fint innlegg på Kunstkritikk.no. Innlegget kritiserer bruken av begrepene "faglighet" og "vitenskapelighet" i brevet som en rekke kulturfolk skrev til Nasjonalmuseet nylig. Jeg kan vel kun stille meg bak det meste av kritikken hans. Jeg har alltid irritert meg grønn over at fagfolk i de estetiske fagene stadig insisterer på å kalle seg selv f.eks. "vitenskapelig ansatte", eller å insistere på "vitenskapelige tilnærminger" osv.

At man i det hele tatt ser seg nødt til å minne om at et kurs eller en masteroppgave må inneholde noe fornuftig, som er den ene av betydingene ordet «faglighet» kan ha, uttrykker et stort mindreverdighetskompleks. Det er dette mindreverdighetskomplekset, denne redselen for at noen skal kunne påpeke at det man driver med ikke er særlig viktig, som er årsaken til at «fagligheten» så hyppig benyttes innenfor to ulike felt som barnehagefeltet og kunstfeltet. Det er nesten utenkelig at en biolog skal stå foran sine studenter og be dem om å huske på fagligheten. Biologen behøver det ikke. Ingen stiller spørsmål ved hans nytteverdi, hans berettigelse. Men kunsthistorikeren og barnehagearbeideren ser seg nødt til å til stadighet minne seg selv, sine kollegaer og omverdenen om at det de driver med kan knyttes til ordet fag.

Jeg er vel ikke selv uskyldig i dette, forresten. Mener at jeg skriver det et sted eller to i masteroppgaven. Men det er kun fordi jeg er subversiv. Jeg er enormt subversiv. Som en trojansk hestestudent.