Det konservative kunstsynet, og hvorfor det ikke sover under broene i Paris

Janne Haaland Matlary har en buljongternings konsentrat av det konservative kunstsyn i dagens Aftenposten der hun nesten egenhendig beviser at det de humanistiske fagene har drevet med de siste hundre årene ikke har fått gjennomslagskraft. Jeg synes det er begredelig lesning. Hun trekker fram et kunstsyn jeg vil beskrive som teologisk, hegemonisk, kanoniserende og elitistisk.

Matlary vil sannsynligvis svare med at denne kritikken var forventet. Og det er klart at den er det. Det er fordi det hun skriver er lett å argumentere mot om man trer utenfor hennes paradigme og tenker igjennom konsekvensene.

I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? ...

Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at «Bach løfter sjelen» vil ikke kunne godtas av dem som mener at «sjel» ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det.

Jeg skal ikke ta det billige poenget her og si at dette er et uholdbart standpunkt for mennesker som ikke er kristne, som Matlary.

Jeg gidder heller ikke å gå inn i det ufattelig lite produktive skillet mellom kultur og populærkultur, annet enn å utfordre Matlary til å bevise at Per Pettersons Ut å stjele hester, en enorm internasjonal kritisk og kommersiell suksess er

a) En dårlig roman uten kunstnerisk verdi.

eller

b) Ikke populærkultur.

Det blir for enkelt. La meg heller gjøre en mer allmenn tilbakevisning av dette poenget. Men la meg først si at hvis hun faktisk sitter på de objektive smaksverdiene, så synes jeg hun kunne levert dem ut litt tidligere. For i så fall brukte jeg ufattelig mye tid på å lese Derrida og Adorno på universitetet, når jeg bare kunne dømt verker etter objektive standarder. Er dere klar over hvor mye hodepine man får av å lese store doser Derrida og Adorno? Det var flere uker der jeg kun snakket som en fransk filosof. Og etter det kom den fryktelige fasen der jeg snakket i jambisk heksameter.

På leting etter den objektive standarden

1. Hvis noe er objektivt godt må det måles mot en objektiv standard og se om det samstemmer. Dette argumenterer Matlary også for:

Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse.

2. Denne objektive standarden må komme fra en absolutt etikk. I siste ende handler en objektiv estetikk om en objektiv etikk: Kunstneren må utføre verket på visse måter, ikke på andre. Det er et normativt krav, om ikke annet så til hvordan verket ikke må utføres.

3. En absolutt, objektiv estetikk eller etikk forutsetter enten Gud eller et annet objektivt grunnlag. Hvis vi kutter Gud ut av bildet så gjenstår verdenen som standard, men da sitter du igjen med et mimetisk kunstsyn der fotografiet og filmen blir den høyeste kunstart. Da utgår for eksempel Picasso og Bach, som Matlary mener objektivt sett er stor kunst.

4. Dersom verdenen ikke er den objektive standarden sitter du igjen med kulturen. Kulturen er intersubjektiv, ikke objektiv. Sagt annerledes: En bonde i Kina vil synes helt andre ting er bra enn deg. Så der sliter du.

5. Så da kommer du fram til individet. Og der har du endelig noe som nærmer seg en objektiv standard. Men kun en standard som gjelder for deg. Om du prøver å påtvinge denne standarden slik at den gjelder for andre uten å argumentere godt for det og prøve å overbevise dem, da prøver du å etablere et hegemonisk smaksregime.

Om man ønsker å ha en objektiv standard bortenfor alle disse kategoriene, så er dette et teologisk ståsted. Det er en trosbekjennelse, om man ikke kan peke på den objektive standarden og sier "det der er hva jeg snakker om." Det er selvsagt ok, men da må vi akseptere at det er det det er.

Hvem dømmer dommeren?

Denne argumentasjonsrekken føyer seg greit sammen med det vi ser i den kunsthistorien Matlary refererer til: Konkurrende smaksregimer; brutale uforsonlige uenigheter om hva som er stor kunst eller ikke; kritikerfeider; kunstnerfeider. På norsk jord er vel Wergeland og Welhaven et godt eksempel på dette. Og Picasso? Den eldre garden hatet Picasso! "Min fire-åring kunne ha malt" osv. De objektive standardene, om de finnes, er ikke lett tilgjengelige, altså.

Her vil den hegemoniske ofte si at mange trenger veltrente smaksdommere som kan etablere om verket konformerer til den objektive standarden. Tradisjonelt har disse objektive smaksdommerne ved et rent tilfelle vært hvite menn med mye penger og de har som regel helt objektivt smaksdømt kunstnere som var skapt av hvite menn med mye penger. Du havner i "Juvenals dilemma": quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokterne? Eller i dette tilfellet: Hvem dømmer dommerne? Hvem får lov til å si at Matlary er en person som har kontakt med det objektive grunnlaget siden hun liker Bach og ikke Radiohead, mens at jeg som liker Radiohead ikke ser storheten i sjelen.

Vips – et teologisk argument: "Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det." Ah. Der ser man. Jeg kan ikke se at Bach er the only way to fly, fordi jeg aldri har fornemmet menneskets storhet.

Hegemoni og kanon

Dette er fordi et kunstverk ikke er en ytring i et vakuum. Det oppstår i en historisk og kulturell kontekst som et svar på den konteksten. Om jeg leser Illiaden så har den på ingen måte samme virkning på meg som på de gamle grekerne. Ikke på langt nær! Jeg leser den som en fremmed og eksotisk tekst som beskriver livene til mytologiske skikkelser i en svunnet tid, som en del av den vestlige kulturens grunnmyter og som en tekst som hjalp fremmede mennesker i antikken å forstå sine egne liv. For dem handlet det om å gi dem identitet. Illiaden hadde omtrent samme funksjon i det samfunnet som Bibelen har i vårt.

Og selvsagt er det også den historiske og kulturelle konteksten kunstverket leses av som bedømmer kunstverket. Selvsagt er det verket som bryter med individet som er kunstopplevelsens kvalitet. Noen ganger kan man få noe stort ut av en Stevie Wonder-sang. Og ofte så er de verkene som blir stående dem som viser seg å være interessante for andre. Jeg hører ofte på Bach, og får stor glede av det. Men jeg hører noen ganger på Stevie Wonder og får stor glede av det. Det betyr ikke at jeg er avstumpet. Begge opplevelsene er store – de er store på forskjellige måter. Og om jeg ikke synes det gir mening å si at den ene har større verdi enn den andre, så er det ikke noe Matlary har krav på å regulere.

Men det ligger faktisk noe i denne avvisningen av populærkulturen. Hvorfor er det at akkurat den kulturen som er mest populær er den som sjeldnest trekkes fram av høykulturteologer? Burde det ikke være nettopp det de fleste av oss liker som var det med størst objektiv verdi? Eller er det hegemoniske smaksregimet en klassereproduserende mekanisme? Er dette kunstsynet ikke derfor nettopp elitistisk? En måte å skape sosial, kulturell, politisk og økonomisk gruppeidentitet og -dominans på? Hvorfor var det at de fleste kanoniserte kunstnerne var hvite menn med penger? Var det tilfeldig? Nei, selvsagt ikke. Det var et klassereproduserende grep som forplantet seg gjennom kulturen. Når Matlary refererer til at man skal lese kunsthistorien, så lærer man ikke "å se forskjellen". Man blir sosialisert inn i et smaksparadigme. Når man så er ferdig ser man store ting i Bach og Picasso. De store tingene er ikke irreelle, men de er heller ikke allmenngyldige av den grunnen.

Kanonisering er et slikt hegemoni. Uansett hvor forsiktig, hvor nyansert du enn er når du konstruerer en kanon, så etablerer du likevel dermed et smakshegemoni. Du tillater deg selv å si at disse tingene er ikke kun bedre for meg, de må være bedre for andre også. Dersom en annen person ikke får noe ut av dette verket, er det da noe galt med dem?

Er det noe galt med meg fordi jeg ikke liker Franz Kafka? Og hvorfor burde jeg kreve av andre at de heller ikke liker Kafka? Jeg ser at andre får store ting ut av Kafka, og det gleder meg. Men jeg får relativt lite ut av ham. Kanskje hans eksistensielle dilemmaer ikke er det jeg bekymrer meg for, eller kanskje det er noe mer komplisert – men det er min business, ikke din. Jeg kan selvsagt angre på det, når du sier du får noe ut av ham, men sånn er nå livet.

Bøker er i siste ende både et privat og et sosialt fenomen. Om det private ikke virker, så er det meningsløst å innstifte sosiale sanksjoner for å endre det. Da ender du opp med å reprodusere klasser og etablere politisk og sosial dominans gjennom kulturen.

Da jeg intervjuet Horace Engdahl i vinters så sa han "høykulturen er som den der døren i Kafka. Den står bare åpen for alle." Engdahl er en formidabel litteraturformidler, men også en mann med et kunstsyn som er langt mer konservativt enn mitt. Der og da klarte jeg kun å tenke på Anatole Frances berømte sitat: "Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under broene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød." Med andre ord: Døren står åpen, men det finnes mange som ikke har anledning til å gå igjennom den. Spørsmålet er bare om de menneskene har andre dører andre steder.

Når Matlary argumenterer for tidløse menneskelige kvaliteter, så argumenterer hun egentlig bare på en litt kronglete måte for "min smak her og nå." Fint for henne at hun har "menneskets storhet" i livet sitt, men om hun har lyst å vise meg at noe er bra så må hun overbevise meg, ikke formane meg. Uansett så må dette konservative kunstsynet skrinlegges nå.

[endret så smått 19:57]

Vitenskapelig faglighet eller bare faglig vitenskapelighet?

Min gamle venn Markus G. Johansen har skrevet et fint innlegg på Kunstkritikk.no. Innlegget kritiserer bruken av begrepene "faglighet" og "vitenskapelighet" i brevet som en rekke kulturfolk skrev til Nasjonalmuseet nylig. Jeg kan vel kun stille meg bak det meste av kritikken hans. Jeg har alltid irritert meg grønn over at fagfolk i de estetiske fagene stadig insisterer på å kalle seg selv f.eks. "vitenskapelig ansatte", eller å insistere på "vitenskapelige tilnærminger" osv.

At man i det hele tatt ser seg nødt til å minne om at et kurs eller en masteroppgave må inneholde noe fornuftig, som er den ene av betydingene ordet «faglighet» kan ha, uttrykker et stort mindreverdighetskompleks. Det er dette mindreverdighetskomplekset, denne redselen for at noen skal kunne påpeke at det man driver med ikke er særlig viktig, som er årsaken til at «fagligheten» så hyppig benyttes innenfor to ulike felt som barnehagefeltet og kunstfeltet. Det er nesten utenkelig at en biolog skal stå foran sine studenter og be dem om å huske på fagligheten. Biologen behøver det ikke. Ingen stiller spørsmål ved hans nytteverdi, hans berettigelse. Men kunsthistorikeren og barnehagearbeideren ser seg nødt til å til stadighet minne seg selv, sine kollegaer og omverdenen om at det de driver med kan knyttes til ordet fag.

Jeg er vel ikke selv uskyldig i dette, forresten. Mener at jeg skriver det et sted eller to i masteroppgaven. Men det er kun fordi jeg er subversiv. Jeg er enormt subversiv. Som en trojansk hestestudent.

den litterære bloggen

Denne posten (som er helt ute av kontroll, men som jeg nok heller må gi slipp på før den avler frem et nytt avsnitt, unnskyld kjære leser) er et svar til dette innlegg fra Susanne Christensen. Den ble litt stor for et kommentarfelt.

Takk for Susanne for fint innlegg med mange gode ideer. Jeg syns at det er fint at hun leser min (noe trøtte*) blogg som en demokratisk aktivitet. Det er tett på intensjonen, men nok litt for ofte fjernt fra de faktiske forhold.

Men altså: Hva er en litterær blogg? Jeg mener at en litterær blogg er en blogg, punktum, fordi alle blogger er litterære. I en ganske informativ artikkel skriver den amerikanske litteraturviteren og bloggeren Steve Himmer at

Calling a weblog “literary” does not require content that is about literature or even content that aims to be literature. It is not an attempt at categorizing one weblog and its author as more worthwhile in a canonical sense than any other. To the contrary, I propose that every weblog can be considered literary in the sense that it calls attention not only to what we read, but also to the unique way we read it. The weblog is (to paraphrase Colin MacCabe) the performed result of a code of particular techniques, and this paper is an attempt to highlight the primary features of that code. The weblog collapses many of the common assumptions made about texts, as it complicates the distinction between author and audience through the multivocality of both direct commenting, and the reader’s ability to reorder the narrative in myriad ways. Owing to its ongoing creation over an undefined period of time, the weblog becomes a text that constantly expands through the input of both readers and writers. This absence of a discrete, “completed” product makes the weblog as a form resistant to the commoditization either of itself, or of any one particular interpretation.

Jeg tror at han er inne på noe her. Så spørsmålet om bloggen er litteratur eller litterær er i grunnen like uinteressant som å spørre om Ulysses er litteratur: Selvsagt er den det, men det må da være det minst interessante utsagn man kan gjøre om den. Spørsmålet må snarere være hvorvidt den relevante bloggen er god (ergodisk) litteratur eller ikke, og i så fall hvorfor/hvorfor ikke. Kort sagt: Hva gjør teksten, hvordan, hvorfor og med hvem og hvilke? Man må altså gå til verket med en litterær, politisk, filosofisk, osv. kritikk.

Men etter hvilke kriterier? Det er et annet av Himmers poenger som kommer i spill her: Bloggen unndrar seg de kanoniserende tendenser, og er vanskelig å diskutere og kritisere som verk så lenge den er i produksjon. Susanne lengter i sitt innlegg etter det uferdige, utprøvende, og det er nettopp dette bloggen formelt innbyder til– hele fokuset på tid osv. oppmuntrer til skisseaktige tekster, til notatboken som sjanger (for å sitere Røssaak) eller en performativ skrive-lese-tenkepraksis. Hvis man publiserte en ferdig roman på en blogg, så ville det f.eks. ikke helt være en blogg, men bare noe innhold som tilfeldigvis ble publisert i en blogg. Men jeg merker meg også at en del folk har publisert kanonisert litterært materiale som passer til bloggens format med heldige resultater.

Dette innebærer også at webloggen faller inn under et annet sett med estetiske kriterier. Jeg tillater meg selv et langt (og noe forskjønnet) sitat fra min stadig nybakte masteroppgave som for tiden ligger til avkjøling hos komiteen:

At bloggen er bundet til å forholde seg aktivt til tiden og sin egen historiske posisjon fremmer en umiddelbar estetikk. Mens man tradisjonelt innenfor litteraturvitenskapen respekterer det enkeltstående verkets komposisjon og evne til å fremme meningsproduksjon, kompleksitet, erkjennelse, skjønnhet, osv., er bloggens estetikk noe nærmere jazzens. Bloggens estetikk handler om improvisasjon, om reaksjon på det umiddelbare, om forståelse av historien idet den skjer. Det man respekterer ved en blogger er ofte ikke den enkeltstående postens kompleksitet, men skriverens produksjon i både en konkret og Barthesk forstand. Evnen til å improvisere et komplekst verk, som danner mening både på kort sikt, innad i den enkelte posten, og utad, i bloggens storform, mens den blir til.

Dette innebærer en evne til ofte å ha et verdifullt synspunkt, et jevnt høyt reaksjonstempo eller produksjonstempo, et konsekvent nivå i improvisasjonen og evnen til i en viss grad å forme – styre er et for sterkt ord – en stor, uregjerlig, tekstlig og kognitiv prosess. Bloggeren må [jeg kunne altså ikke huske at jeg var så normativ som dette, men det står nå sånn] ha en umiddelbar originalitet, et improviserende men effektivt språk og en evne til å se eller skape sammenhenger i samtidsfenomenene før de har utspilt eller avslørt seg. En vanlig form for post er også nettopp reaksjon, analyse og variasjon av samtidsfenomener.

Dermed er også bloggen noe nærmere talen, og har (…) en sterk retorisk funksjon, knyttet til dens rolle som samtidig offentlighet. Kairos, talesituasjonen – vurdering av tid, sted, publikum, kontekst – er et langt viktigere og mer umiddelbart problem i bloggen enn i det tradisjonelle verket. Teksten taler umiddelbart til kulturen og svaret – leserens møte med teksten, hans dom eller kritikk – rammer øyeblikkelig.
I tillegg til denne monologiske estetikken, som fokuserer på forfatterens egenskaper som blogger, kommer også en samtalens estetikk. Verket dømmes også ut fra sine medforfattere og lesere. Et sted skriver Michael Bérubé at

[T]he best, most thought-provoking blogs are renowned not only for the quality of their writing but for the quality of writing they stimulate in response. (…) and it is in such give-and-take that blogs create the taste by which they are to be enjoyed. (Bérubé, 2006, Rhetorical Occasions: 289)

Og det er også et godt poeng. Det litterære i bloggen er ikke kun forfatterens domene, men samtalens. Hva oppstår det i dynamikken mellom leser og skriver (og ikke minst vekslingen mellom de to posisjonene i alle de involverte parter)? Hvordan kan man reagere på et kunstverk som er demokratisk, når hele vår estetiske instrumentasjon handler om å fokusere på kunstneren? Paging mr. Bourriaud (en vinkling, btw, som jeg dessverre ikke hadde tid til å komme inn på i oppgaven). Relasjonell estetikk, muligens med noe diskursanalyse inne i det hele, er nok veien å gå om vi skal kritisere bloggen.

Det mest interessante å snakke om i en sånn kritikk, er hvilke måter teksten kan utvide seg selv på, hvilke koder den kan bryte, hvilke nye den kan opprette. Hvordan kan man bruke bloggens formelle trekk til å skape nye måter å skrive på, nye måter å tenke på? Der er en masse strenger å spille på her, f.eks. den lek med identitet Susanne peker på, som noen ganger fordømmes med rette (Belle du Jour, f.eks., eller det tilfellet hvor en kreftsyk tenåringsjente som blogget ”døde” etter lang tids liding og medliding i offentligheten og plutselig viste seg å være skrevet av en mentalt ustabil kvinne i Midtvesten av USA et sted) og noen ganger er det nettopp en interessant lek med forventning og eksperimentering som fører til noe litterært interessant. Mange bloggere tar jo også nettopp på seg en slags persona for å bedrive sin skrivepraksis. Claus Beck-Nielsen er bare den siste som har brukt bloggen til denne typen skriving.

Selv skriver jeg essayistisk og med ønske om deltakelse i en offentlighet (som det ikke alltid lykkes å nå. Lesernes gunst er rastløs). Det gjør jeg fordi bloggen virker utrolig velegnet til denne typen skriving, og fordi det er det som virker mest naturlig akkurat nå. Også det personlige, biografiske narrativ (den infamøse ”dagbok-på-nett”) er en interessant litterær form og det er mange som driver på med interessante ting innenfor den. Hva en poetisk skrivepraksis på bloggen kan være, virker stadig litt mindre avklaret så vidt meg bekjent, men det vet leserne av denne bloggen sikkert mer om enn meg.

Men nå er jeg kategoriserende, og genredannende, og det har jeg ikke lyst til å være, for det er jo nettopp i det avkategoriserende at bloggens styrke ligger. La meg heller derfor avslutte med å si at det nok nettopp er den hybride, grenseløse, improviserende, naturlig grenseløse litteraturen (en konstruksjon, javel) som mest komfortabelt hører hjemme i bloggen. Altså skriften som så å si går der den vil, uten å tenke så mye på de økonomiske kravene som masseproduksjon på papir fører til.

* Forhåpentligvis fordi jeg har vært trøtt, pga. nevnte masteroppgave.

[I øvrig også en kort kommentar her som kan være av interesse i forbindelse med det jeg skriver her]