Høyresidens konkurs

Jeg må innrømme jeg ikke helt forstår meg på Torbjørn Røe Isaksen. Noen ganger er han fornuftig og faktabasert og rimelig og alt det der, og noen ganger er han bare fullstendig i den kognitive dissonansens lala-land.

Ta gårsdagens Klassekampen (der jeg i øvrig har et langt intervju med Roy Jacobsen, om du liker den slags) som et eksempel. Her skriver han sammen med Jan Tore Sanner et innlegg som heter "Venstresidens fallitt". Her åpner de med å skrive at "venstresidens fallitt i disse krisetider demonstreres av det fundamentale spriket mellom deres ideologiske og deres praktisk-politiske agenda." Ok, jeg skjønner den. En kritikk av spriket mellom vår anti-kapitalistiske ideologi og retorikk og de fornuftige blandingsøkonomien som Kristin Halvorsen styrer i regjering. Fair point. De kritiserer Heikki Holmås' mangel på alternativer til markedsøkonomi. Ok. Joda.  

Men så - hold deg fast - kommer vi inn på skyldfordelingsspørsmålet. Sanner og Isaksen presterer å si at:

Å hevde at det uregulerte markedet er høyresidens utopi er stråmannsargumentasjon. Markeder må reguleres, og det kreves åpenhet, ettersyn og riktige insentivstrukturer. Når dette perverteres svikter, markedet. Dette er ikke argumenter for venstresiden, men argumenter Høyre har fremført siden 1884.

Og så går de videre til å snakke om at nå må vi sikre økonomisk vekst, for gudene skal vite at vekst er viktigere enn velferd og bærekraftighet, og så avslutter de med en kritikk av SVs trang til ideologisk renhet heller enn praktisk politikk og bla bla bla. Den siste kan jeg nesten være med på. Det er kanskje litt sant at noen i SV er mer opptatt av å holde sin sti ren enn å dykke ned i politikken, som er, slik Ap-mann Roy Jacobsen uttrykte deti intervjuet jeg gjorde med ham, ugliness.

Men altså. Er det ikke litt hyklersk av to høyrefolk å hevde at de står for trygg regulering av markedet og rette insentivstrukturer, når alle som leser aviser utmerket godt vet hva Høyre har gjort i regjering og hva de har stått for i programmet sitt: deregulering. Ikke på samme loco måten som i USA, det skal de ha, men deregulering nonetheless. Om Høyre har hevdet dette siden 1884, så har de jammen gått stille i dørene med det. Deres politikk har konsekvent vært et mer konkurranseutsatt, mer utrygt, mindre regulert marked. Dette gjelder særlig for arbeidstakeres rettigheter (partiet er tross alt i sitt vesen en politisk koalisjon formet av arbeidsgivere), men også i stor grad for kapitalens flyt. Ikke en gang venstresidens fornuftige, moderate tiltak har Høyre gått med på. Delvis på grunn av deres motarbeiding har vi ikke Tobin-skatt eller regnskapsreform eller internasjonale reguleringsmekanismer. Høyre ror nå så det fosser rundt båten fordi de vet at om deres politikk hadde blitt gjennomført hadde norsk økonomi vært mye mer utsatt for verdensøkonomiens stormkast. Sånt vinner man ikke valgkampen på. La oss skape en avledningsmanøvre (og så i Klassekampen, av alle steder!) 

Men nok om det. Jeg hadde egentlig først og fremst lyst til å kommentere en gammel zombiefortelling som bare nekter å dø, nemlig at det er en sammenheng mellom økonomisk og politisk liberalisering og mellom økonomisk liberalisering og velferd. Kan vi ikke i det minste si, om man nå skal bli ved med å insistere på dette, at det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig sammenkobling? Jeg blir litt oppgitt når Sanner og Isaksen skriver at

Fra 1980 til 2007, i den "nyliberale æra" har verdens samlede bruttonasjonalprodukt økt med cirka 145 prosent. Flere hundre millioner mennesker har klatret ut av fattigdom. Andelen ekstremt fattige sank fra 34 til 15 prosent fra 1981 til 2005, ifølge Verdensbanken. Fraser Institutes [" a think tank based in Canada that espouses free market principles" ifølge Wikipedia. Friedrich Hayek var en av grunnleggerne, min anm.] "Economic Freedom of the World"-rapporter underbygger årlig koplingen mellom økonomisk frihet og øvrige velferdsindikatorer.

Spar meg. Dette er det reneste tøv, og Isaksen og Sanner burde vite bedre. Andelen fattige har blitt mindre siden 1981, riktignok. Men hva slags meningsløs fattigdomsdefinisjon er det de bruker når halvparten av verdens befolkning lever på under 15 kroner dagen? 80 % av verden lever på under 65 kr/dagen. Dette er ifølge Verdensbanken, også kilden til Røe og Sanner. 80 % av verden lever også i land der avstanden mellom rik og fattig øker. Dette ifølge UNDP.

Og kanskje viktigst av alt, for å skyte denne sammenhengen mellom økonomisk frihet og "øvrige velferdsindikatorer" totalt ut av vannet, så la meg henlede leserens oppmerksomhet på Kina. Kina er frimarkedsideologenes verste mareritt, og de hater å snakke om det. Det er et land med stadig mer utpreget frimarkedstenkning i sin økonomiske politikk og det er også, som du kanskje vet, et autoritært diktatur.

Her er tingen du kanskje ikke vet: Kina står for nesten 75 % av fattigdomsreduksjonen i Verden siden 1980. Det har vært en nesten ufattelig utvikling av økonomien i Kina. En middelklasse har vokset fram fra intet på 30 år, og nesten 600 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Med andre ord: Tar du Kina ut av regnestykket så har vi egentlig ikke fått til så mye i det hele tatt. Om du fjerner India også ser det enda styggere ut.

Med andre ord er det eneste landet som virkelig har fått markedsøkonomien til et autoritært diktatur. I tillegg så har Kina hatt en langsom deregulering i denne perioden, og faktisk hatt styringsøkonomi i store deler av de siste 30 årene. (Som du kanskje husker: Kina var et kommunistisk land, sort of.) Så jeg tror at de andre velferdsindikatorene sånn sett sliter litt. Så kan vi slutte å snakke så mye om hvordan velferd og liberalisering henger sammen med nødvendighet?

Dette desperate forsøk på å skyve bevisbyrden over på venstresiden, når høyresidens politikk har spilt så fallitt (som jo bare er et gammelt ord for konkurs) er dristig som faen. De har baller, det skal de ha. Og litt for mange av dem i luften samtidig. De prøver tilsynelatende å gjøre det kunststykket å på den ene siden si "Se! Vi er for regulering av markedet. Se! Se så vanvittig regulert vi vil ha markedet!" i desperat håp på å score noen poeng i valgkampen ved å late som om de alltid har vært for regulering. Jeg tenker litt på stakkars Winston i George Orwells 1984 som sitter og forfalsker historiske dokumenter og så mer eller mindre tror på den nye historien han nettopp selv har skrevet.

På den andre siden prøver Sanner og Isaksen samtidig å si "Se så bra et deregulert marked er! Se! Se så bra! Alle disse fattige som ikke lenger er fattige!" De vil ha både pose og sekk. Ha kaken og spise den.

Men som alltid så er høyresidens akilleshæl en fullstendig mangel på innsikt i kapitalismens faktiske oppførsel. Den kimen til en reell kritikk av venstresidens løsningsforslag som ligger skjult i den massive kognitive dissonansen som dette leserbrevet uttrykker kommer aldri til orde.