til Orientering: Om hvordan man siterer ting så det høres ut som om noen mener det motsatte av det de mener

Det sto noen sitater om Klassekampen i Ny Tid i dag som kanskje bør kommenteres. Jeg skriver dette på egen hånd, ikke på vegne av min arbeidsgiver:

En kollega kom opp til meg i kantinen idag og sa at jeg var sitert i en sak om Klassekampen som sto på trykk i Ny Tid. Jeg skummet saken. Den argumenterte for at Klassekampen var motstandere av multikulturalisme og at vi ikke liker mangfold i kulturene. Under saken var det en sitatstripe fra Klassekampen og andre aviser der multikulturalisme diskuteres og kritiseres på forskjellig vis. Overskriften var "Dette skrev de før 22. juli 2011". Oi, oi! Hva skrev Klassekampen før de politiske vindene snudde? Der kunne man lese det følgende sitatet fra meg:

«Når det gjelder multikulturalisme, har jeg kritisert denne typen doktrine i over 20 år. Jeg har vært erklært kulturimperialist siden 1989.»
Klassekampen-skribent Martin Grüner Larsen, 07.05.11

Det var da fräscht og politisk ukorrekt av meg! Jeg har et par problemer med måten dette sitatet av meg er gjengitt på. For det første så ble det ikke satt på trykk 07. mai 2011, men den femte mai. For det andre ble det ikke publisert i Klassekampen, det ble publisert i Aftenposten, i et debattinnlegg. For det tredje så var det ikke meg som sa det. Det var Thomas Hylland Eriksen.

Sitatet sto riktignok på trykk den 7. mai i Klassekampen, i "SAKSA"-spalten, der vi siterer ting folk har sagt i løpet av uken. Alarmklokkene burde kanskje ha begynt å ringe dersom man så på mitt bylinebilde og konstaterte at jeg er under la oss si 40. For tyve år siden kunne mitt engasjement i multikulturalismespørsmål oppsummeres som "Ikke mobb kameraten min!" og i 1989 var jeg åtte gammel. (Det var forresten det året jeg flyttet til Norge og begynte å spre min imperialistiske danske kultur her.) Så burde alarmklokkene ring desto heftigere når man så at det rett under sitatet sto hvem som sa det og hvor.

Kort sagt: Journalisten kan rett og slett ikke ha sett på siden hun siterte. Dette er klipp og lim rett fra Retriever uten å ha lest artikkelen hun siterer. Dette var mitt møte med saken. Førsteinntrykket stemte.

Resten av saken var full av andre enorme journalistiske blundere og feilsitater. Det var tilfeldigvis to andre saker i sitatstripen som jeg var med på å sette på trykk som ble sitert, så la meg gjennomgå dem:

«Bruce Bawer hevder i to bøker og med stor styrke at Europa har overgitt seg til radikal islam.»

Klassekampens førstesidehenvisning [faktisk Bokmagasinets, red.anm], 15.08.09

«Svenske Andreas Malms bok «Hatet mot muslimer» er overveiende mer etterrettelig enn Bawer. Men kildebruken gjør det mulig å lese Malm nøye, og se at han ikke yter Bawer rettferdighet.»

Klassekampens bokanmelder 15.08.09

Sitatet er anonymisert av en eller annen grunn (noe Dag Herbjørnsrud, redaktør for Ny Tid, av en eller annen grunn legger vekt på når vi snakket sammen på Twitter om dette). Men den er publisert under fullt navn: Det er Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Bokmagasinet som skriver det siste sitatet, og det var redaksjonen i magasinet som lagde forsidehenvisningen. Hva sier disse sitatene? I konteksten Ny Tid plasserer dem i, sier de at Bawer er en viktig tenker, at han med "stor styrke" hevder hårreisende dumme ting. Overskriften er "ORMEBOLET" og det er et bilde av en bok med slanger som kommer ut fra den. Snakker Klassekampen om muslimene? Er det dem som er ormebolet?

Jeg tror at hvis du bare ser forsiden på dette Bokmagasinet og kanskje liksom legger hodet litt på skakke og lukker det ene øyet mens du ikke leser saken som står inne i Bokmagasinet, så kan du få det inntrykket.

I mellomtiden, tilbake i den virkelige verden, så er artikkelen slik den faktisk står på trykk, en dunderslakt holdt i en saklig tone og avslører det jeg selv vil beskrive som Bruce Bawers islamofobe makkverk. Det er boka og fremmedfiendtligheten som er ormebolet:

Hans generaliseringer om europeiske muslimer mangler proporsjoner, likeså hans beskrivelser av europeisk offentlighet. Derfor blir bøkenes påstander... uten troverdige belegg i hans egne tekster.

...

Bawer argumenterer altså for at europeiske myndigheter med militær- og politimakt bør fordrive eller internere europeiske islamske troende. Til tross for sine ekstreme oppfatninger, blir han lest og anbefalt av mange seriøse debattanter, som Knut Olav Åmås i Norge.

...

Bawers to siste bøker hever seg på en svært uelegant måte over politiske og økonomiske forhold i samfunnet ... Spesielt grove blir tekstene fordi de har et så ekstremt overfladisk og eklektisk forhold til fakta ... Bawer gir ikke inntrykk av å ha lest alle bøkene han omtaler.

...

Og selv etter ti år i Norge har Bawer ikke fått med seg hvordan folk som Abid Raja bidrar til å endre innvandringsdebatten. Når Bawer er omtrentlig på områder som er så lette å sjekke, hvordan står det da til på områder som krever mer tid?

...

Ved nærmere ettersyn er det vanskelig å finne logisk konsekvens i Bawers tekster. ... fullstendig uten dokumentasjon ... generaliserer så grovt ... at de med god margin befinner seg på det samme nivå av løgn som han anklager imamene for.

...

Hans nærmeste likesinnede i Norge er Fremskrittspartiet. De nærmeste ukene vil avgjøre hva slags makt partiet får til å gjøre Norge etnisk og kulturelt reinere.

Det andre sitatet jeg var med på å sette på trykk var også en tekst av Hverven, en anmeldelse av Ole Jørgen Anfindsens rasistiske anti-multikultibok Selvmordsparadigmet med et etterord av den nå notoriske Fjordman. Ingressen siteres:

«Har afrikanere for lav IQ til å bo i Norge?»

Ingress i Klassekampen 08.05.10, i bokanmeldelse av Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet.

Sitatet gir selvsagt et inntrykk av at Bokmagasinet faktisk i fullt alvor stiller dette spørsmål, i stedet for det vi faktisk gjør: Å påpeke at dette er et hårreisende og rasistisk utsagn. Og her har du hva Tom Egil Hverven skriver:

Bokas argumentasjon for å begrense innvandring til Norge smuldrer bort i tankemessig inkonsistens ... Anfindsens tanker går mye lenger inn i det som vanligvis kalles «rasisme» ... [Han] gjengir i tillegg avisdebatter på et utmattende, kverulerende detaljnivå. Boka er ikke tilstrekkelig redigert ... Også høyreekstremt tankegods fortjener grundig representasjon i et velfødd demokrati. Men «Selvmordsparadigmet» skusler bort egne muligheter, paradoksalt nok gjennom uærlighet.

Med andre ord har alle de sitatene jeg selv har kjennskap til i saken blitt tatt fullstendig ut av kontekst og misrepresenterer det faktiske innholdet i saken. "Når Bawer er omtrentlig på områder som er så lette å sjekke, hvordan står det da til på områder som krever mer tid?" skrev Tom Egil. Man kunne stille samme spørsmålet til Ny Tid.

Likevel velger Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud – etter at jeg påpekte disse feilene til ham – å forsvare artiklene på Twitter:

martingruner:
@DagHerbjornsrud Sitatene fra sakene jeg kjenner er ekstremt villedende ute av kontekst.

martingruner:

@DagHerbjornsrud Bawersaken og Andfindsensaken var t.d skarp slakt av @tehve. Slett håndverk.

DagHerbjornsrud
@martingruner Din gjengivelse av @RafiaZaheer sin sitat-&tallbelagte sak er ukorrekt & tendensiøs

martingruner:
@DagHerbjornsrud Jeg vil i så fall gjerne at du utdyper intensjonen bak å trykke sitatene fra @tehve sine artikler.

DagHerbjornsrud
@martingruner Ny Tids journalister har ikke navngitt @tehve , det er det du som gjør. Du synes det var en fin magasinforside på Bawer-boka?

martingruner
@DagHerbjornsrud Hallo, leste dere saken? Det var en slakt av Bawers tenkning. *Islamofobien* var ormebolet.

DagHerbjornsrud
@ervl Ny Tids @RafiaZaheer mfl har 10 s artikkel m sitater og tall fra norske medier - inkl #Ny Tid,VG, KK osv. Det liker ikke @martingruner

I tillegg er resten av argumentasjonen i saken ganske merkverdig. Den prøver å formulere et ståsted der vi, siden vi skriver mye om multikulturalismen, på en eller annen måte er imot multikulturalismen. Det fordømmende bevismaterialet er et sitat fra sjefsredaktør Bjørgulv Braanen der han definerer multikulturalisme på en annen, og langt mer negativ måte, enn andre i saken, og derfor snakker om noe helt annet. Han snakker om samfunn uten felles verdier, mens resten av saken snakker om et syn som fremmes av Cora Alexa Døving, der det defineres som samfunn der det tilrettelegges for flere kulturer. Denne begrepsutglidningen mellom hva Braanen står for og hva saken prøver å framheve gjør at hele saken ikke henger sammen.

Argumentet er dessuten absurd. Med denne argumentasjon er antimultikulturalismens høyborger i Norden Antirasistisk Senter og det antirasistiske tidsskriftet Expo – det er jo dem som skriver mest om dette? Klassekampen har en tradisjon for å ta fremmedfiendtlig tankegods på alvor og konfrontere det. Særlig kollega Åse Brandvolds arbeid har vært storartet her. Mens andre avisoffentligheter gir plass til og ofte roser relativt ekstreme aktører som Hege Storhaug og Bruce Bawer, har vi gått deres utsagn og bøker etter i sømmene på en kritisk måte. Vi har i en årrekke tatt opp multikulturalismen med en flerfoldighet av stemmer og vinklinger. At Ny Tid er så langt nede på disse statistikkene de publiserer viser kanskje at de har kommet i bakleksa når det gjelder de islamkritiske skribentene. Skal de nå idealisere sin egen (manglende) dekning som en unnskyldning for at de ikke har dekket disse spørsmålene? Hvordan vil de dekke problemene med høyreekstremisme i et multietnisk samfunn? Det gir Ny Tid ikke noe svar på, så vidt jeg kan se.

HRS og Amal Aden

Her kan du lese Åse Brandvolds sak i Klassekampen om at Human Rights Service og Hege Storhaugs arbeidsmetoder har blitt tatt opp i departementene.

Her kan du lese svar fra Hege Storhaug og Human Rights Service.

Personlig er jeg overhodet ikke innblandet i denne saken her, og uttaler meg (som alltid ellers i denne bloggen) som privatperson, men fra sidelinjen synes jeg det er litt rart at HRS hevdet at Klassekampen "blåste" deres "Deap [sic] Throat i prosjektet for å avdekke kjønnslemlestelse."

Når de vet at Klassekampen ikke "blåste" kilden. Kilden blåste seg selv. Lenger nede står det:

Aden stod selv frem i Klassekampen i går, altså hun ønsket å komme på trykk. Dette er likevel ingen unnskylding for Klassekampen. Redaksjonen plikter å vurdere både sikkerhet og om kilden burde beskyttes mot seg selv. Dette er enkel og grunnleggende presseetikk.

Så det de visst sier er at Klassekampen ikke kan grave i HRS' metoder, fordi kilden ikke er i stand til å vurdere egen sikkerhet. Men HRS kan bruke kilden i farlig arbeid fordi ... ?

Å drepe en kvitterfugl

OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1!
(Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)

Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?



Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.

Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.

Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?

Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.

(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikke forbudt å bruke Twitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)

Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.

Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.

OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU
(Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)

Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.

Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.

Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.

OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11!
(Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)

Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.

Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.

Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.

Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?

Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.

Malm og Storhaug

Langt og interessant intervju med Andreas Malm i Dagbladet.no. (h/t Ali Esbati).

Malm har skrevet boka Hatet mot muslimer. En bok som, spør du meg, er blant de viktigste skandinaviske sakprosautgivelsene de siste 10 årene. Den er en skikkelig debattstopper av en murstein, nesten 800 sider lang, med 2.100 fotnoter. Den påviser og dokumenterer møysommelig en rasistisk diskurs mot muslimer. Utrolig interessant lesning, selv om den er veldig omstendelig. Den viser hvordan karakterer som Hege Storhaug - som man etter hvert ser framstår som en særdeles uoriginal spreder av islamofobi, selv om hun kun nevnes så vidt i en fotnote så langt jeg har kommet i boka - fordreier og vrir på virkeligheten for å skape konsentrert hets mot muslimer.

I øvrig er det utrolig pinlig at Storhaug, en uetterettelig synser, blir motstanderen til Malm. Et klassisk eksempel på at journalister skal ha "det motsatte synet" inn i artikkelen, selv om det andre synet ikke hører hjemme noe sted. "Shape of the Planet: Opinions Differ"

Etter artikkelen er det et nettmøte med Malm, der han svarer morsommere enn de aller fleste nettmøtedeltakerne jeg har lest. Selv på de mest vanvittige spørsmålene.

Klassekampen har invitert Malm til Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Jeg gleder meg allerede til debatten.

Høyresidens konkurs

Jeg må innrømme jeg ikke helt forstår meg på Torbjørn Røe Isaksen. Noen ganger er han fornuftig og faktabasert og rimelig og alt det der, og noen ganger er han bare fullstendig i den kognitive dissonansens lala-land.

Ta gårsdagens Klassekampen (der jeg i øvrig har et langt intervju med Roy Jacobsen, om du liker den slags) som et eksempel. Her skriver han sammen med Jan Tore Sanner et innlegg som heter "Venstresidens fallitt". Her åpner de med å skrive at "venstresidens fallitt i disse krisetider demonstreres av det fundamentale spriket mellom deres ideologiske og deres praktisk-politiske agenda." Ok, jeg skjønner den. En kritikk av spriket mellom vår anti-kapitalistiske ideologi og retorikk og de fornuftige blandingsøkonomien som Kristin Halvorsen styrer i regjering. Fair point. De kritiserer Heikki Holmås' mangel på alternativer til markedsøkonomi. Ok. Joda.  

Men så - hold deg fast - kommer vi inn på skyldfordelingsspørsmålet. Sanner og Isaksen presterer å si at:

Å hevde at det uregulerte markedet er høyresidens utopi er stråmannsargumentasjon. Markeder må reguleres, og det kreves åpenhet, ettersyn og riktige insentivstrukturer. Når dette perverteres svikter, markedet. Dette er ikke argumenter for venstresiden, men argumenter Høyre har fremført siden 1884.

Og så går de videre til å snakke om at nå må vi sikre økonomisk vekst, for gudene skal vite at vekst er viktigere enn velferd og bærekraftighet, og så avslutter de med en kritikk av SVs trang til ideologisk renhet heller enn praktisk politikk og bla bla bla. Den siste kan jeg nesten være med på. Det er kanskje litt sant at noen i SV er mer opptatt av å holde sin sti ren enn å dykke ned i politikken, som er, slik Ap-mann Roy Jacobsen uttrykte deti intervjuet jeg gjorde med ham, ugliness.

Men altså. Er det ikke litt hyklersk av to høyrefolk å hevde at de står for trygg regulering av markedet og rette insentivstrukturer, når alle som leser aviser utmerket godt vet hva Høyre har gjort i regjering og hva de har stått for i programmet sitt: deregulering. Ikke på samme loco måten som i USA, det skal de ha, men deregulering nonetheless. Om Høyre har hevdet dette siden 1884, så har de jammen gått stille i dørene med det. Deres politikk har konsekvent vært et mer konkurranseutsatt, mer utrygt, mindre regulert marked. Dette gjelder særlig for arbeidstakeres rettigheter (partiet er tross alt i sitt vesen en politisk koalisjon formet av arbeidsgivere), men også i stor grad for kapitalens flyt. Ikke en gang venstresidens fornuftige, moderate tiltak har Høyre gått med på. Delvis på grunn av deres motarbeiding har vi ikke Tobin-skatt eller regnskapsreform eller internasjonale reguleringsmekanismer. Høyre ror nå så det fosser rundt båten fordi de vet at om deres politikk hadde blitt gjennomført hadde norsk økonomi vært mye mer utsatt for verdensøkonomiens stormkast. Sånt vinner man ikke valgkampen på. La oss skape en avledningsmanøvre (og så i Klassekampen, av alle steder!) 

Men nok om det. Jeg hadde egentlig først og fremst lyst til å kommentere en gammel zombiefortelling som bare nekter å dø, nemlig at det er en sammenheng mellom økonomisk og politisk liberalisering og mellom økonomisk liberalisering og velferd. Kan vi ikke i det minste si, om man nå skal bli ved med å insistere på dette, at det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig sammenkobling? Jeg blir litt oppgitt når Sanner og Isaksen skriver at

Fra 1980 til 2007, i den "nyliberale æra" har verdens samlede bruttonasjonalprodukt økt med cirka 145 prosent. Flere hundre millioner mennesker har klatret ut av fattigdom. Andelen ekstremt fattige sank fra 34 til 15 prosent fra 1981 til 2005, ifølge Verdensbanken. Fraser Institutes [" a think tank based in Canada that espouses free market principles" ifølge Wikipedia. Friedrich Hayek var en av grunnleggerne, min anm.] "Economic Freedom of the World"-rapporter underbygger årlig koplingen mellom økonomisk frihet og øvrige velferdsindikatorer.

Spar meg. Dette er det reneste tøv, og Isaksen og Sanner burde vite bedre. Andelen fattige har blitt mindre siden 1981, riktignok. Men hva slags meningsløs fattigdomsdefinisjon er det de bruker når halvparten av verdens befolkning lever på under 15 kroner dagen? 80 % av verden lever på under 65 kr/dagen. Dette er ifølge Verdensbanken, også kilden til Røe og Sanner. 80 % av verden lever også i land der avstanden mellom rik og fattig øker. Dette ifølge UNDP.

Og kanskje viktigst av alt, for å skyte denne sammenhengen mellom økonomisk frihet og "øvrige velferdsindikatorer" totalt ut av vannet, så la meg henlede leserens oppmerksomhet på Kina. Kina er frimarkedsideologenes verste mareritt, og de hater å snakke om det. Det er et land med stadig mer utpreget frimarkedstenkning i sin økonomiske politikk og det er også, som du kanskje vet, et autoritært diktatur.

Her er tingen du kanskje ikke vet: Kina står for nesten 75 % av fattigdomsreduksjonen i Verden siden 1980. Det har vært en nesten ufattelig utvikling av økonomien i Kina. En middelklasse har vokset fram fra intet på 30 år, og nesten 600 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Med andre ord: Tar du Kina ut av regnestykket så har vi egentlig ikke fått til så mye i det hele tatt. Om du fjerner India også ser det enda styggere ut.

Med andre ord er det eneste landet som virkelig har fått markedsøkonomien til et autoritært diktatur. I tillegg så har Kina hatt en langsom deregulering i denne perioden, og faktisk hatt styringsøkonomi i store deler av de siste 30 årene. (Som du kanskje husker: Kina var et kommunistisk land, sort of.) Så jeg tror at de andre velferdsindikatorene sånn sett sliter litt. Så kan vi slutte å snakke så mye om hvordan velferd og liberalisering henger sammen med nødvendighet?

Dette desperate forsøk på å skyve bevisbyrden over på venstresiden, når høyresidens politikk har spilt så fallitt (som jo bare er et gammelt ord for konkurs) er dristig som faen. De har baller, det skal de ha. Og litt for mange av dem i luften samtidig. De prøver tilsynelatende å gjøre det kunststykket å på den ene siden si "Se! Vi er for regulering av markedet. Se! Se så vanvittig regulert vi vil ha markedet!" i desperat håp på å score noen poeng i valgkampen ved å late som om de alltid har vært for regulering. Jeg tenker litt på stakkars Winston i George Orwells 1984 som sitter og forfalsker historiske dokumenter og så mer eller mindre tror på den nye historien han nettopp selv har skrevet.

På den andre siden prøver Sanner og Isaksen samtidig å si "Se så bra et deregulert marked er! Se! Se så bra! Alle disse fattige som ikke lenger er fattige!" De vil ha både pose og sekk. Ha kaken og spise den.

Men som alltid så er høyresidens akilleshæl en fullstendig mangel på innsikt i kapitalismens faktiske oppførsel. Den kimen til en reell kritikk av venstresidens løsningsforslag som ligger skjult i den massive kognitive dissonansen som dette leserbrevet uttrykker kommer aldri til orde.

Gainfully employed

How cool is my new job? It's so cool it got announced in the paper:



For the Norwegianly challenged, I've gotten a job as book journalist and ... I don't know what the other title is. Editorial assistant? Editorial secretary? Anyway. One of those - in the Norwegian left wing daily newspaper Klassekampen's weekly book magazine.

Oh, hey, if I look a little bit serious and existential in the photo above, it's because I'm positively dying with the flu and could hardly stand upright when it was taken.

Etikk, takk

- Det er mulig at en del mennesker vil feiltolke den tittelen, sier Dagbladets etikkredaktør Lars Helle om gårsdagens førstesideoppslag.

- Har Dagbladet med denne dyneløftingen tatt et skritt over i britisk tabloidjournalistikk?

- Nei, vi har ikke tatt noe som helst skritt videre. Og vi har ingen tro på at dette åpner noen som helst ny retning hverken for Dagbladet eller noen andre medier, sier Helle. Han er heller ikke sikker på om det er dyneløfting.

- Men vi er i intimsfæren til mennesker, det er vi. Det er ikke uproblematisk å være i det området der, derfor er det viktig å være ganske nøye med hvordan vi omtaler det - det har vi vært bevisst på.

- Samtidig velger dere førstesidetittelen «Gikk til sengs med Røkke»?

- Det står i boken at de delte seng. Min mening er at en sånn formulering fort kan oppfattes som at de har hatt sex. Men det står spesifikt i Dagbladets artikkel inne i avisen at det hadde de ikke - og han fremheves som gentleman. Men det er mulig at en del mennesker vil feiltolke den tittelen og at det hadde vært bedre med en annen formulering.
Aftenpoften, 11. september.

*

"Å være etikkredaktør i Dagbladet er litt som å være sjøfartsminister i Tsjekkia.
Klassekampen, "På teppet", 12. september.

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.

Al-Klassekampen – en oppsummering

Allright. Nå som jeg er ferdig med denne sommerens vikariat i terrorisme-støttende, vestlig-hatende, islamososialistiskfascistiske, gulag-spredende, homsehetsende/homse-støttende-på-bekostning-av-demokratiet-som-vi-kjenner-det (og Nina Karin Monsens blodtrykk) Al-Klassekampen, så er det på tide med en oppsummering og lenkesamling. Jeg orker ikke å lage dette i kronologisk rekkefølge nå. Kanskje seinere. Ikke alle mine artikler er tilgjengelig på nett, dessverre.

LEDER, 28. juli, om diasporaens bruk av medier til politisk aktivisme.

"Diasporaen, altså den delen av en etnisk gruppe som har utvandret fra sitt tradisjonelle territorium, er i stadig større grad blitt en politisk maktfaktor man må regne med. Denne utviklingen er først og fremst drevet av teknologi. Økt tilgjengelighet av telefontjenester og særlig internettkonnektivitet i utviklingsland har ført til en dramatisk økning i kontakt mellom de utvandrete og de gjenværende. I tillegg har diasporaen nå en massedistribusjonskanal rett inn i sitt hjemland gjennom bruk av fenomener som blogging, diskusjonsfora på nett og masse-e-poster."

*

LEDER, 30. juli om lokalavissaken.

"Som alltid ellers er det også en direkte konflikt mellom journalistisk kvalitet og profittkrav: Ole Petter Pedersen, redaktør i Driva, nevnte i en kronikk i Klassekampen i forgårs at tidspress på de ansatte var et problem, og etterlyste færre og bedre saker. Det vil være et viktig skritt på veien mot en bedre lokalpresse, men salgstallene kommer i veien."

*

Tar tempen på bloggosfæren
Nettforsker Jill Walker Rettberg gir ut bok om blogging. Hun er optimistisk for mediets framtid.

*

Vil OL åpne Kinas porter?
Den kinesiske medieforskeren Zhenggrong Hu mener at OL vil skape et åpnere Kina. Hans kollega Yuezhi Zhao er skeptisk.

*

Mediebilder av lidelse
Lilie Chouliaraki forsker på medie-representasjoner av lidelse. Hun bestrider ideen om at teknologien automatisk skaper solidaritet med de lidende.

*

- Kenyas medier spredte hat
James Deane fra BBC World Service Trust mener man må lære av medienes rolle i å spre hat under de nylige konfliktene i Kenya.

*

Museer på museum
Museet Louisiana i København stiller nå ut andre museer. Utstillingen fokuserer på museumsbygningen som identitetsskaper.

*

Bibliotekene ut i gjørma
Bibliotekarer er ikke lenger fornøyde med å vente på at ungdommene skal komme til dem. Nå setter de opp festivaltelt.

*

En nyliberal kanon
Tenketanken Res Publica skal lage en artikkelsamling om nyliberalismens teorikanon.

*

- Kunstnere må stille krav
Bildekunstner Anders Eiebakke mener kunstnerne må ta politisk ansvar for å bedre sine levekår.

*

Kunstnerne blir fattigere
Levekårsundersøkelsen er klar: Norsk kulturliv preges av dårlig økonomi og store kjønnsforskjeller.

Kunstnerkår

Her er et intervju jeg gjorde i Klassekampen sist uke med billedkunstneren Anders Eiebakke. Det handler om kunstnerkårundersøkelsen og hvorfor kunstnere har så lite penger.

Fakta:

Medianinntekten for kunstnerisk arbeid i Norge er 155.000 kr.

Kunstnere jobber gjennomsnittlig nesten et fullt gjennomsnittsårsverk med kunst.

I tillegg jobber 3/4 med andre ting i tillegg.

Det er for mange kunstnere på markedet til at det klarer å absorbere det. Dette beskriver forskerne som "et strukturelt trekk ved kunstmarkedet" som er stabilt på tvers av tid og rom.

*

Dette er et intervju med Marianne Heier som er en oppfølger til intervjuet med Eiebakke. Journalisten er Ragnhild Laukholm Sandvik.

Where I'm Calling From

Well, now. Some startling developments in the past 24 hours.

First off, I'm now in Melbu, on the Hadsel island in the far north of Norway, on a rather hastily put-together assignment. I've never been on assignment for Klassekampen before, and I must say, I'm pretty stoked.

Man it's beautiful up here. This is one of the places you have to see before you die. I'm sitting in my hotel room, waiting for the sun to go down so I can go to sleep, only the sun doesn't set up here this time of year.

Secondly, I'm typing this on my new laptop. Although there have been long moments (days, even) where I have felt happy about not having a computer or internet access at home, most of the time, it's just led to many petty nuisances and practical problems. I'm almost a little ashamed at how much it feels like I'm rejoining the human race. I love finally having a place I can install my own software and customize my settings. I can't wait to have my computer just the way I want it.

The computer is an ASUS gaming model which I bought online. I didn't really realise from the pictures just how much styling there was on it, but it does rather scream "adolescent boy" when you get close to it (Matrix-green details, unnecessary flashing lights when the DirectX is used, glowy bits and bobs). HOWEVER, the hardware looks great, the keyboard is perfect, and the weight to power ratio is really not bad at all. And I got a great deal (I think).

Also, my new Canon is powering up over in the corner. Pictures of Melbu to follow tomorrow.

"It's something they use in coal-mining, father"*

Min far, Peter Larsen, har skrevet et essay** om journalisters selvbilde.

I MEDIENE er det etter hvert blitt jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på dem som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene i VG og Dagbladet og NRK og TV 2.

RITUELL STATSRÅDSJAKT annenhver måned, og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV 2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel? (min.uthv.)

Far, det er bare et sommervikariat, hvor mange ganger må jeg si det? Må vi ta denne diskusjonen i offentligheten? Jeg bor i Oslo*** og jobber i avis.**** Det må du lære deg å akseptere.

* "Good! good? What do you know about it? What do you know about getting up at five o'clock in t'morning to fly to Paris... back at the Old Vic for drinks at twelve, sweating the day through press interviews, television interviews and getting back here at ten to wrestle with the problem of a homosexual nymphomaniac drug-addict involved in the ritual murder of a well known Scottish footballer. That's a full working day, lad, and don't you forget it!"
** "medieviter og essayist", står det.
*** "He never calls, he never writes..."
**** (Og er helt enig med deg.)

– En humanistisk sekt

Kjell Horn er sønn av Kristian Horn som grunnla Human-Etisk Forbund (HEF) og var aktiv i organisasjonen fra dens stiftelse til 1987. Han gir nå ut boken «Svik - fra humanetikk til humanisme».

Boken er et kraftig angrep mot linjen han mener HEF har ført siden Levi Fragell ble styreleder i 1976. Han mener at forbundet under Fragells ledelse har begynt å likne mer på en «sekt».

(MGL, Klassekampen, 06.07.08)

Ap-streker

Gårsdagens tekst fra Klassekampen. Tror at det er skjedd noe rart med linjeskiftene, men men.

VI HAVNA PÅ...

... Trond Giskes sommerferie-pressekonferanse på utestedet Stratos. Stratos ligger i øverste etasje i det som en gang var Oslos operahus i folketeateret på Youngstorget. Nå er det politikken som er folketeateret, og konferansen er innendørs i solsteiken, for det blåser på toppene.

Giske bestikker journalistene med is og jordbær, men det er for tidlig på dagen for den slags for Klassekampen. Før herligheten begynner er det kunstnerisk innslag fra andreåret på Teaterhøyskolen. De spiller utdrag fra forestillingen «Jungelboken» («det er symbolsk på hvordan det er i politikken», sier Giske til Pressen, og blir møtt med et kollektivt steinansikt).

Inn kommer pelskledde skuespillere og går amok i pressens midte. Det synges og danses lystig, og det hele er absurd og karnevalsk. Apene frastjeler journalistene vesker, notatblokker og kameraer og forsøker å mate Giske med banan. Ordspill på Ap og ape kastes rundt.

Som i karnevalet blir kongen tigger, høyt blir lavt, og Trond Giske sitter plutselig med VG TVs videokamera og filmer vrikkende aper. Klassekampen har havnet i utkanten av flokken, i den verste solsteiken på en stadig klammere barkrakk. Foran oss ser man kun en vegg av pressefolk og får fra vårt synspunkt inntrykk av at de grynter som en apeflokk. Vi prøver iherdig å unngå å lese dette som noe symbolsk.

Vi forstår det ellers slik at Baloo er en bjørn som tar ting som det kommer, og når Mowgli spør hva han har lyst til å gjøre i dag er svaret selvsagt «absolutt ingenting».

Uventet nok er det ingen som spør Trond Giske om dette er arbeidsmoral og verdier han identifiserer seg med, selv om Powerpointpresentasjonen starter med et bilde av en ung kvinne som ligger i grønne enger. Nå skal han vise at han har gjort noe i år.

Giske springløper gjennom Powerpointpresentasjonen med årets og regjeringsperiodens greatest hits. Det går bra med kulturen. Det går strålende, faktisk.

Og det kan man jo vanskelig være uenig i, egentlig. Jeg skulle ønske at jeg kunne være vaktbikkjemedia, og stabburjeger, for det føles mye bedre for selvbildet enn å gi applaus til statsråder. Men jeg har faktisk ikke lyst til å velte Giske. Han er den beste kulturministeren på lenge. Ingen tvil om det, med mindre man er i opposisjon. Og Giske vil ikke flytte departement, sier han.

Bevismaterialet strømmer på: kulturløftet er i rute, sier Giske. Over en milliard mer til kultur har det blitt plass til («et paradigmeskifte innen kultur», sier han, og slutter seg derved til hærskaren av folk som misbruker det begrepet). Storsatsning på lokal kultur i kommunene også.

Utredningene har også kommet på løpende bånd, og står utstilt til høyre for Giske som fargerike, forlokkende produkter. Departementet har utredet kunstnerkår, kunstbyråkratiet, språk, scenekunst, den kulturelle skolesekken, dataspill, stat og kirke, m.m.

Ellers har Giske også fått til en rekke nye praktinstitusjoner som Dansens Hus, Norsk Filminstitutt og Operaen som juvelen i kronen. «300.000 har besøkt det nye bygget», sier statsråden. Og 50.000 har vært innenfor, og ikke bare vandret på taket.

Ellers har det vært økning i litteratursalg, norsk film har en fjerdedel av markedsandelen for første gang, festivalene har 100.000 flere besøkende og går kun sjeldent konkurs, og mangfold har funnet sted.

Høstplanen til Giske blir også ambisiøs. Regjeringen skal utforme politikk på grunnlag av de nevnte utredningene. Nye meldinger skal det også bli: Biblioteksmeldingen skal utrede hva biblioteket skal være i Googles tidsalder, og digitaliseringsmeldingen, 8 år for sein, skal utrede hva resten av landet skal være i Googles tidsalder. Det er også planer om å digitalisere tidligere tiders norsk kultur.

I motsetning til resten av regjeringen skal kulturdepartementet tilsynelatende også ha en nordområdepolitkk som ikke bare består av turisme og vindkraft. Til bilder av sjarker og fiskevær forteller Giske at han nylig har innledet et norsk-russisk kultursamarbeid. Kultur på vintergrønne vidder neste.

(Klassekampen, 03.07.08)

Kunstnerne blir fattigere, undertegnede blir (litt) rikere

Jeg jobber som sommervikar i Klassekampen denne måneden og et par uker i august. Jeg tar med glede imot tips og kommentarer både her på bloggen, i kommentarfeltet, og per mail,

martin punktum gruner punktum larsen
alfakrøll
klassekampen punktum no

eller telefon,

ni åtte seks
to null
fire seks åtte.

Gårsdagens tekst ligger på nett her: Kunstnerne blir fattigere.

Det var langt fra hyggelig lesning han kunne presentere i går, forsker Knut Løyland. I går la nemlig Telemarksforskning fram rapporten «Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006» for kulturminister Trond Giske, og den forteller om dårlige lønnsforhold og store kjønnsforskjeller, også på kunstfeltet.

Rapporten, som var bestilt som en del av den rødgrønne regjeringens kulturløft, viser tydelig at det blir stadig flere kunstnere i Norge, men at de i liten grad deltar i den lønnsøkningen resten av samfunnet har hatt glede av de siste årene.

Undersøkelsen som kartlegger norske kunstneres økonomiske vilkår og aktivitetsnivå, er den første i sitt slag siden 1993. I løpet av de 15 årene som har gått mellom de to levekårsundersøkelsene, har det vært en stor økning i antall kunstnere, ca. 30-40 prosent.

Framtiden er ikke hva den en gang var

Dette er en sak som jeg hadde på trykk i Klassekampens bokmagasin på lørdag. Den så ganske fin ut på trykk, med utrolig fin omslagsillustrasjon av Malvin, og portrettfoto av meg tatt av Tom Henning Bratlie (og Metropolis-still courtesy of avdøde Fritz Lang). Det glassaktige blikket mitt på bildet skyldes ikke at jeg hadde tatt for mye kokain, men snarere at jeg var helt kolossalt forkjølet når det ble tatt.


illustrasjon: © M.M. Malvin, 2008.

Framtiden er ikke hva den en gang var. Dagens framtidsskildrere pensjonerer utopien.

av Martin Grüner Larsen

[T]hey put Ming the Merciless in charge of designing California gas stations. (...) Lots of them featured superfluous central towers ringed with those strange radiator flanges that were a signature motif of the style and which made them look as though they might generate potent bursts of raw technological enthusiasm if you could only find the switch that turned them on.

– William Gibson, «The Gernsback Continuum», 1981

I novellen «The Gernsback Continuum» av William Gibson begynner en fotograf på 1980-tallet å hallusinere framtidsvisjoner fra 30-tallet som aldri ble noe av. Det blir fort klart for fotografen at det er ingenting som eldes raskere enn framtiden.

Og det er få ting som utpeker seg så sterkt som fortidig som en tidsperiodes framtidsvisjoner, om det er 1800-tallets sosialistiske teknoutopisme, 1920-tallets futuristiske fartslinjer, «Metropolis»' skyline eller Gibsons egen cyberpunkbevegelse fra 80-tallet.

Når Litteraturfestivalen på Lillehammer i år tar opp framtiden er det en anledning til å se nærmere på hvordan bøkene og tekstene vi omgir oss med former og skaper framtiden, og hvor man finner dagens framtid.

En fast figur i diskusjonen om science fiction, fremtidslitteraturen framfor noen, har vært om den har evne til å forutsi framtiden. Sciencefictionforfatteren Tor Åge Bringsværd skal ha reunion med sin gamle partner Jon Bing på Lillehammer. Sammen er de innbegrepet av norsk science fiction. Bringsværd mener at spådomsideen er et blindspor i sciencefictionkritikk:

– For meg er science fiction først og fremst samtidslitteratur. Det er å stille hypotetiske spørsmål: Hva er konsekvensene av at noe som skjer i vår tid, fortsetter? Hypotetiske spørsmål er de viktigste spørsmålene vi kan stille, og det er de spørsmålene politikere konsekvent aldri vil svare på. «Spekulasjoner», sier de.

Men det er nettopp derfor science fiction er et av de beste redskapene vi har til å skrive politisk litteratur! Der har man muligheten til å ta disse viktige spørsmålene på alvor. Science fiction er nok den mest samfunnskritiske litteraturen jeg vet om, og jeg mener at det er symptomatisk at de fleste romaner som utgis i Norge i dag har flere traktorer enn PC-er i seg. Og når det er sagt så er det viktig å understreke at jeg ikke er så interessert i de tekniske landevinningene for sin egen skyld. Jeg er selvsagt opptatt av hva de gjør med oss.

Profetier og dystopier

Likevel er det jo alt for ofte slik at science fiction leses som forsøk på profetier?

– Ja, og det er en alvorlig misforståelse. La meg gi et eksempel på det: George Orwell skrev romanen 1984 i 1948. Når vi så kom til året 1984 så var avisene fulle av overskrifter om det gikk som han hadde spådd, og spørsmål om vi levde i Orwells mareritt, og det gjorde vi jo altså ikke. Men poenget var jo at han ikke spådde. Han skrev om det han så rundt seg, med overvåking og totalitære regimer og propaganda. Det var en advarsel om hvor samfunnsutviklingen kunne ende opp, og for så vidt stadig kan ende opp. Man skriver en dystopi for å forhindre den, sier Bringsværd.

Men hva er så science fictions rolle i forhold til sakprosa? Sakprosaen har tilsynelatende alltid, helt siden Platons Staten, skapt utopier og dystopier, framtidsvisjoner som vi styrer etter eller styrer unna. Bringsværd mener at sakprosaen og science fiction er to måter å gjøre det samme på:

– De griper ofte inn i hverandre. Jeg tenker litt på dem som fettere og kusiner, men har alltid foretrukket å bruke fabelen heller enn sakprosa. Men av en eller annen grunn er sakprosa ansett som å ha mer tyngde eller virkelighet enn fiksjonen. Men det har den overhodet ikke. All fiksjon og all sakprosa er det samme: tolkninger av virkeligheten.

Man skriver en dystopi for å forhindre den.
Tor Åge Bringsværd

Debattbokens gjenkomst

Men her skiller Bringsværd klart lag med Norges eneste professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson. Tønnesson insisterer på et klart skille mellom fiksjon og sakprosa, også når den produserer framtidsvisjoner. Men han mener de er like viktige:

– Dette er et område der skjønnlitteratur og sakprosa må få leve side om side. Mye science fiction, vidt bestemt, har vært enormt viktig i å forme våre ideer om hvor vi er på vei, og det kommer det til å fortsette å være. Tenk bare på dystopiene i Aldous Huxleys Brave New World eller George Orwells 1984. De har jo vært styrende for vår samfunnsforståelse, også lenge etter at vi nådde 1984.

Det er vanlig å tenke at skjønnlitteratur kan ha dette fremadskuende, store over seg. Det kan også stort tenkt sakprosa ha. Om jeg selv skal spå i framtida, så er det nok særlig debattboka som kommer til å få et nytt oppsving framover. Det er fordi vi har fått en intens debattkultur i veldig mange, og ikke minst veldig raske fora. Da er det godt for oss å gjenoppdage den styrken som ligger i de resonnementene som går over mange sider og har vært igjennom en redaksjonell prosess. Jeg tenker for eksempel på en bok som «Hva skjer i Nord-Norge» av Ottar Brox. Den er en utrolig viktig bok for min generasjon. En debattbok som til de grader var i samtiden, men pekte framover. Jeg tror den har hatt mye å si både for nordnorsk politikk og norsk politikk overhodet. Denne typen bøker kommer vi forhåpentligvis til å se flere av, sier Tønnesson.

Oppsvinget han spår for debattboka henger sammen med en stigende trend for sakprosaen i hele det litterære landskapet – og, mener Tønnesson, det er en motreaksjon mot 90-tallet og generasjon X sin ironiske distanse.

– Jeg tror at ironigenerasjonens tilnærming var lite konstruktiv, og at vi allerede nå ser en reaksjon i form av et nytt alvor. På 90-tallet var debattboken nærmest et komisk prosjekt, nå er det en langt større tyngde i den. Og det er kanskje banalt å si det, men mange, mange av de sakprosatekstene som vi omgås til daglig er jo instruksjonstekster. En kokebok – med mindre man leser den i badekaret som nytelsesmiddel, det er det jo mange som gjør – har jo dette i seg at den skal munne ut i og bestemme framtidens matretter, ikke sant? Det er instruksjoner.

– Så Marx og Engels' «Det kommunistiske manifest» er også en slags instruksjonsmanual?

– Ja, absolutt! Den har dette framtidige i seg. Den er en instruksjonsmanual å forandre samfunnet. En kokebok for en bedre verden!

Scenarier og spådommer

Men hvordan skal man unngå rigide utopier eller «The Gernsback Continuum»s platte og ulevelige futurisme? For Tønnesson er det særlig scenariometoden som skiller seg ut som produktiv innen sakprosa:

– Den utopiske eller dystopiske scenariemetoden har noen tiår på baken etter hvert. Den blomstret særlig opp tidlig på 80-tallet. I mange fagområder prøver man å forstå framtiden ved å sette opp modeller, og det er det man gjør når man skaper scenarier. I Norge hadde du et eksempel på dette i «Scenario 2000»-boka, redigert av Andreas Hompland. Den satte opp en rekke forskjellige scenarier for år 2000, og var viktig for alle politisk interesserte.

Det morsomme med den boka er at ingen av scenariene slo til som spådom, men den utfylte likevel sin funksjon som anvisninger, sier Tønneson.

– I tråd med min preferanse for det flerstemmige så mener jeg at scenariemetoden der man skaper flere alternativer er en bedre metode enn den klassiske utopien. Utopisme er en farlig og ofte totalitær måte å skrive framtid på, det har vi sett gang på gang i den historiske marxismen. Når utopisme tar overhånd, så forsvinner veldig mye av det etiske korrektivet.

Ferdig med utopismen

Audun Lysbakken er i framtidsbransjen. Nestlederen i Sosialistisk venstreparti (SV) har som oppgave å sette framtidsvisjoner ut i handling som politisk virkelighet. Han er for tiden på leting etter en ny framtid. Han har nettopp gjennomført Verden til venstre-konferansen. Prosjektet Verden til venstre, en ideologidebatt som skal føre fram mot et nytt arbeidsprogram for SV i 2009, durer videre. Lysbakken har flere ganger ytret ønske om at debatten skal føre fram til et nytt mål for venstresiden; noe å sikte etter. Klassekampen snakket med ham på telefon fra Bergensbanen.

– Skal Verden til venstre bygge nye utopier for venstresiden?

– Jeg vil kanskje ikke si utopier, men visjoner. Det er kanskje et definisjonsspørsmål, men jeg vil i alle fall skille mellom dem. På venstresiden betyr utopier alt for ofte at man har et ferdig framtidssamfunn på tegnebrettet, man blir opptatt av å realisere det så likt tegningen som mulig. Det har vi sett blir til en alt for dogmatisk oppfatning. Visjoner handler om å se at vi på den ene siden trenger bevissthet om hva som er mål for de politiske kampene vi står oppe i, slik at vi ikke bare forsoner oss med det bestående. På den andre siden må vi også være åpen for at framtidssamfunnet ikke kan beskrives i detalj. Vi skyter mot et bevegelig mål. Det vi må unngå da, er å tro at en selv er bevæpnet med en vitenskapelig innsikt i hvordan alt skal ordnes i framtiden.

De første sosialistene før Marx var en utopisk bevegelse, minner Lysbakken oss på, som ønsket å jevne det bestående og lage en helt ny verden etter egen tegning.

– Jeg setter opp det visjonære og radikale, som vi ikke skal gi slipp på, mot det utopiske, som jeg mener vi er ferdige med. Dette er en grense som må gås opp nøye.

– Men skal man kvitte seg med alle de gamle utopiene?

– He he, ja, her blir debatten farlig. Det kommer veldig an på hva man mener med å kaste utopiene. Jeg vil ikke bli forstått dit hen at det ikke er vits i å diskutere hva et sosialistisk samfunn skal være. Det er ikke sånn at målet er intet og veien er alt, eller at veien blir til mens vi går. Vi må være klar over hva vi skal.

Lysbakken ser også fornuften i Tønnessons scenariemetoder:

– Der tror jeg han treffer spikeren på hodet, og det er en god begrepsbruk. Det må være en pluralisme i venstresidens løsningsforslag. Det er også derfor vi ikke bare får sentralstyret til å sette seg ned og skrive et program. Den radikale venstresidens store historiske feil er en samfunnsmodell som skal tres ned over alle folk. Det vil måtte være et mangfold av løsninger og utfall, som det vil være vanskelig, og ikke en gang ønskelig, å bestemme.

Nye dystopier

Men Lysbakken mener ikke at venstresiden har utopisme som sitt hovedproblem i dag. Snarere har vi en for sterk hang til dystopier:

– Jeg mener at venstresidens utopier i for stor grad har vært avhengig av dystopier, den store krisen skal gjøre alt bedre. Derfor har venstresiden vært for fokusert på tegn på at verden går til helvete, og det har vært glede ved hver krise. Jeg er sikker på at det er en tenkemåte vi må vekk fra. Hvis ikke sosialismen i seg selv kan fremstå som et attraktivt alternativ for folk nå, gjøre livet bedre ut fra hvordan Norge er i dag, så er det ikke noen vits i. Det skal ikke bli verre for å bli bedre.

Lysbakken gleder seg ellers over tilveksten i debattklimaet, for eksempel ved Manifest forlags debattbokproduksjon.

– Da jeg ble aktiv på venstresiden midt på 90-tallet så hadde vi nesten ikke noen nye debatter å forholde oss til, bare gamle bøker fra 70-tallet. En ny venstreside med nye referansepunkter må finne ny inspirasjon. Det at det finnes en tiltakende ideologiproduksjon er utrolig positivt. En politisk bevegelse uten det er død. Det ideologiske oppsvinget vi har fått er det altså i en viss grad radikallitteraturen som kan ta æren for.

I en fjern fremtid

Men Lysbakken finner stadig frustrasjon ved at flertallet av dagens radikale litteratur ifølge ham er dystopisk. Det mener han er lite konstruktivt, og håper på en konstruktiv debattbokbølge.

– Det finnes jo noen helt reelle dystopier som er veldig brutal virkelighet før du vet ordet av det. Klimaendringene, for eksempel. Om vi ikke klarer å ha politiske alternativer til det, så... sier Lysbakken, idet hans tog illevarslende kjører inn i en tunnel og kontakten brytes.

Men om man skriver utopier, dystopier eller mindre entydige scenarier så vil Bringsværd uansett insistere på at framtiden har vær så god å holde seg til nåtiden:

– Hvis man legger for mye vekt på at det handler om fremtid, så blir det veldig trygt, det også. Om det bare er fremtid, så angår det ikke oss, sier Bringsværd, og legger til:

– Den gode framtidsvisjonen handler om menneskene og tingene rundt oss.

William Gibsons beretning fra 80-tallet, med sin utdaterte framtid, toner ut i det samme: et blikk på et umulig liv:

Behind me, the illuminated city: Searchlights swept the sky for the sheer joy of it. (...) It had all the sinister fruitiness of Hitler Youth propaganda.

(…)«John,» I heard the woman say, «we've forgotten to take our food pills.»

martin.gruner.larsen alfakrøll klassekampen punktum no

Mannen på holdeplassen II

Her er dagens oppfølgingssak om kjønnspolitisk nylesning av Alf Prøysen. Jeg intervjuet litteraturviter på NTNU, Britt Andersen, om hennes gjennomgang av Prøysens tekster.

Update: Nå med lenke. (Dagens pris for Mest Årvåkne Kommentator går til Bharfot!)

Her er saken min i dagens avis. Det er en sak om Nasjonalmuseet, der jeg blant annet intervjuer Trond Giske. Den var veldig interessant å skrive, og er nok den mest kompliserte saken jeg har hatt så langt, iallefall.

B-roll

So, me interviewing the Norwegian minister of Culture and Church Affairs, Trond Giske, was b-roll on the Norwegian state channel evening news. He is really tall in real life. I'm 186 cm and he's at least half a head taller than me. Glad I wore my nice, stripey sweater, at least.

Oh, and that thing about the camera adding ten pounds? Totally true. It also adds an 8-day stubble and a bad posture.