Really interesting inside story from the Copenhagen summit, by Mark Lynas.

Copenhagen was a disaster. That much is agreed. But the truth about what actually happened is in danger of being lost amid the spin and inevitable mutual recriminations. The truth is this: China wrecked the talks, intentionally humiliated Barack Obama, and insisted on an awful "deal" so western leaders would walk away carrying the blame. How do I know this? Because I was in the room and saw it happen.

(...)

China knows it is becoming an uncontested superpower; indeed its newfound muscular confidence was on striking display in Copenhagen. Its coal-based economy doubles every decade, and its power increases commensurately. Its leadership will not alter this magic formula unless they absolutely have to.

(...)

After all the hope and all the hype, the mobilisation of thousands, a wave of optimism crashed against the rock of global power politics, fell back, and drained away.

Time to make bigger waves and better rocks. Read the whole thing.

Tab dump 21-04-09

Excellent article in NY Times where a Times reporter and photographer wound up in the middle of a pitched infantry battle after an ambush near a riverbed in Afghanistan, in which the troop miraculously lost only one of the men. The story makes you feel really sorry for the soldiers, but is, obviously, completely one-sided. The journalists were completely embedded. Dramatic and engaging, the article gives a good description of combat on a strategic level that newspapers hardly ever cover anymore. And more to the point: probably shouldn't cover anymore. It ends up being a riveting story (with unbelievable multimedia: recordings of interviews and the sound of the actual combat, slideshow of incredible photos, etc.) from a more or less bygone age of media.

*

Jokes from the cultural revolution.

*

"Culture and Barbarism: Metaphysics in a Time of Terrorism" by Terry Eagleton:

Why are the most unlikely people, including myself, suddenly talking about God? Who would have expected theology to rear its head once more in the technocratic twenty-first century, almost as surprisingly as some mass revival of Zoroastrianism? Why is it that my local bookshop has suddenly sprouted a section labeled “Atheism,” hosting anti-God manifestos by Christopher Hitchens, Richard Dawkins, and others, and might even now be contemplating another marked “Congenital Skeptic with Mild Baptist Leanings”? Why, just as we were confidently moving into a posttheological, postmetaphysical, even posthistorical era, has the God question broken out anew?

Høyresidens konkurs

Jeg må innrømme jeg ikke helt forstår meg på Torbjørn Røe Isaksen. Noen ganger er han fornuftig og faktabasert og rimelig og alt det der, og noen ganger er han bare fullstendig i den kognitive dissonansens lala-land.

Ta gårsdagens Klassekampen (der jeg i øvrig har et langt intervju med Roy Jacobsen, om du liker den slags) som et eksempel. Her skriver han sammen med Jan Tore Sanner et innlegg som heter "Venstresidens fallitt". Her åpner de med å skrive at "venstresidens fallitt i disse krisetider demonstreres av det fundamentale spriket mellom deres ideologiske og deres praktisk-politiske agenda." Ok, jeg skjønner den. En kritikk av spriket mellom vår anti-kapitalistiske ideologi og retorikk og de fornuftige blandingsøkonomien som Kristin Halvorsen styrer i regjering. Fair point. De kritiserer Heikki Holmås' mangel på alternativer til markedsøkonomi. Ok. Joda.  

Men så - hold deg fast - kommer vi inn på skyldfordelingsspørsmålet. Sanner og Isaksen presterer å si at:

Å hevde at det uregulerte markedet er høyresidens utopi er stråmannsargumentasjon. Markeder må reguleres, og det kreves åpenhet, ettersyn og riktige insentivstrukturer. Når dette perverteres svikter, markedet. Dette er ikke argumenter for venstresiden, men argumenter Høyre har fremført siden 1884.

Og så går de videre til å snakke om at nå må vi sikre økonomisk vekst, for gudene skal vite at vekst er viktigere enn velferd og bærekraftighet, og så avslutter de med en kritikk av SVs trang til ideologisk renhet heller enn praktisk politikk og bla bla bla. Den siste kan jeg nesten være med på. Det er kanskje litt sant at noen i SV er mer opptatt av å holde sin sti ren enn å dykke ned i politikken, som er, slik Ap-mann Roy Jacobsen uttrykte deti intervjuet jeg gjorde med ham, ugliness.

Men altså. Er det ikke litt hyklersk av to høyrefolk å hevde at de står for trygg regulering av markedet og rette insentivstrukturer, når alle som leser aviser utmerket godt vet hva Høyre har gjort i regjering og hva de har stått for i programmet sitt: deregulering. Ikke på samme loco måten som i USA, det skal de ha, men deregulering nonetheless. Om Høyre har hevdet dette siden 1884, så har de jammen gått stille i dørene med det. Deres politikk har konsekvent vært et mer konkurranseutsatt, mer utrygt, mindre regulert marked. Dette gjelder særlig for arbeidstakeres rettigheter (partiet er tross alt i sitt vesen en politisk koalisjon formet av arbeidsgivere), men også i stor grad for kapitalens flyt. Ikke en gang venstresidens fornuftige, moderate tiltak har Høyre gått med på. Delvis på grunn av deres motarbeiding har vi ikke Tobin-skatt eller regnskapsreform eller internasjonale reguleringsmekanismer. Høyre ror nå så det fosser rundt båten fordi de vet at om deres politikk hadde blitt gjennomført hadde norsk økonomi vært mye mer utsatt for verdensøkonomiens stormkast. Sånt vinner man ikke valgkampen på. La oss skape en avledningsmanøvre (og så i Klassekampen, av alle steder!) 

Men nok om det. Jeg hadde egentlig først og fremst lyst til å kommentere en gammel zombiefortelling som bare nekter å dø, nemlig at det er en sammenheng mellom økonomisk og politisk liberalisering og mellom økonomisk liberalisering og velferd. Kan vi ikke i det minste si, om man nå skal bli ved med å insistere på dette, at det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig sammenkobling? Jeg blir litt oppgitt når Sanner og Isaksen skriver at

Fra 1980 til 2007, i den "nyliberale æra" har verdens samlede bruttonasjonalprodukt økt med cirka 145 prosent. Flere hundre millioner mennesker har klatret ut av fattigdom. Andelen ekstremt fattige sank fra 34 til 15 prosent fra 1981 til 2005, ifølge Verdensbanken. Fraser Institutes [" a think tank based in Canada that espouses free market principles" ifølge Wikipedia. Friedrich Hayek var en av grunnleggerne, min anm.] "Economic Freedom of the World"-rapporter underbygger årlig koplingen mellom økonomisk frihet og øvrige velferdsindikatorer.

Spar meg. Dette er det reneste tøv, og Isaksen og Sanner burde vite bedre. Andelen fattige har blitt mindre siden 1981, riktignok. Men hva slags meningsløs fattigdomsdefinisjon er det de bruker når halvparten av verdens befolkning lever på under 15 kroner dagen? 80 % av verden lever på under 65 kr/dagen. Dette er ifølge Verdensbanken, også kilden til Røe og Sanner. 80 % av verden lever også i land der avstanden mellom rik og fattig øker. Dette ifølge UNDP.

Og kanskje viktigst av alt, for å skyte denne sammenhengen mellom økonomisk frihet og "øvrige velferdsindikatorer" totalt ut av vannet, så la meg henlede leserens oppmerksomhet på Kina. Kina er frimarkedsideologenes verste mareritt, og de hater å snakke om det. Det er et land med stadig mer utpreget frimarkedstenkning i sin økonomiske politikk og det er også, som du kanskje vet, et autoritært diktatur.

Her er tingen du kanskje ikke vet: Kina står for nesten 75 % av fattigdomsreduksjonen i Verden siden 1980. Det har vært en nesten ufattelig utvikling av økonomien i Kina. En middelklasse har vokset fram fra intet på 30 år, og nesten 600 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Med andre ord: Tar du Kina ut av regnestykket så har vi egentlig ikke fått til så mye i det hele tatt. Om du fjerner India også ser det enda styggere ut.

Med andre ord er det eneste landet som virkelig har fått markedsøkonomien til et autoritært diktatur. I tillegg så har Kina hatt en langsom deregulering i denne perioden, og faktisk hatt styringsøkonomi i store deler av de siste 30 årene. (Som du kanskje husker: Kina var et kommunistisk land, sort of.) Så jeg tror at de andre velferdsindikatorene sånn sett sliter litt. Så kan vi slutte å snakke så mye om hvordan velferd og liberalisering henger sammen med nødvendighet?

Dette desperate forsøk på å skyve bevisbyrden over på venstresiden, når høyresidens politikk har spilt så fallitt (som jo bare er et gammelt ord for konkurs) er dristig som faen. De har baller, det skal de ha. Og litt for mange av dem i luften samtidig. De prøver tilsynelatende å gjøre det kunststykket å på den ene siden si "Se! Vi er for regulering av markedet. Se! Se så vanvittig regulert vi vil ha markedet!" i desperat håp på å score noen poeng i valgkampen ved å late som om de alltid har vært for regulering. Jeg tenker litt på stakkars Winston i George Orwells 1984 som sitter og forfalsker historiske dokumenter og så mer eller mindre tror på den nye historien han nettopp selv har skrevet.

På den andre siden prøver Sanner og Isaksen samtidig å si "Se så bra et deregulert marked er! Se! Se så bra! Alle disse fattige som ikke lenger er fattige!" De vil ha både pose og sekk. Ha kaken og spise den.

Men som alltid så er høyresidens akilleshæl en fullstendig mangel på innsikt i kapitalismens faktiske oppførsel. Den kimen til en reell kritikk av venstresidens løsningsforslag som ligger skjult i den massive kognitive dissonansen som dette leserbrevet uttrykker kommer aldri til orde.

Kung Pao et Circe

The takeaway conclusion from this year's Olympic opening ceremony? You can really put on quite a show if you don't have freedom of speech and are willing to spend truckloads and truckloads of money you could be spending on, say, rural infrastructure, sustainable growth or healthcare.

Also, Edward Said is spinning in his grave like a propeller

All that stuff you buy comes from somewhere and is made by someone. A blog post over at Crooked Timber - which you should be reading* - discusses this problem taking this series of photographs from a Chinese sweatshop as its starting point. It nicely connects the dots between Adam Smith's invisible hands and Karl Marx's commodity fetishism, using the metaphor of invisible hands.

* [Edit: Holy dangling modifier, Batman! I meant the blog, not the blog post. Although you should read the blog post as well.]

News Flash: Europe not center of known universe after all

Hey everybody,

I'm going to be a little longer with the MA-thing. I've gotten an extension until the 22nd of May because of some logistical issues.

But I just wanted to share something I learned today completely by accident. As it turns out, Gutenberg didn't invent movable type first after all. In fact, a fellow named Bi Sheng did, in China, way back in the 1040's sometime. His type was made out of baked clay, which was later turned into wooden type by others.

And as if that wasn't enough to shake my eurocentric view of the universe, it turns out that Michel de Montaigne was not the first essayist, either! Well, I knew that, actually. He just popularised it, and created a really elegant style in it. But I was intrigued by the introduction to this Wikipedia article on Shen Kuo, a Chinese polymath and scholar:

The Dream Pool Essays (Pinyin: Meng Xi Bi Tan; Wade-Giles: Meng Ch'i Pi T'an Chinese: 梦溪笔谈) was an extensive book written by the polymath Chinese scientist and statesman Shen Kuo (1031-1095) by 1088 AD, during the Song Dynasty (960-1279) of China. Although Shen was previously a highly renowned government official and military general, he compiled this enormous written work while virtually isolated on his lavish garden estate near modern-day Zhenjiang, Jiangsu province. He named the book after the name he gave to his estate, the "Dream Brook". The literal translated meaning is Brush Talks from a Dream Brook, and in his biography in the Dictionary of Scientific Biography (New York 1970-1990), Shen Kuo is quoted as saying:

Because I had only my writing brush and ink slab to converse with, I call it Brush Talks.

...Because this is basically the biography of Michel de Montaigne, set in China. Montaigne was a noted statesman and occasional soldier who sort-of-retired from public life to a country estate near Bordeaux (which he was also elected mayor of twice, while being sort-of-retired from public life). He spent his days reading and writing in his tower and occasionally combating the plague in nearby Bordeaux.

Lesson: the Chinese do everything before we do, and get only a fraction of the credit for it.

Oh, and if you haven't read Montaigne, you really, really should.