I've got it all worked out. Don't confuse me with facts

Endelig kommer forskerne på banen i hijabspørsmålet. Dette var ikke så vanskelig, egentlig, var det?

Thorbjørnsrud mener hijab-debatten handler om fritt valg, men peker på at det forskningsmessig er vanskelig å definere for hvem og når det er snakk om fritt valg, og hvem som skal avgjøre hva fritt valg er i forhold til hijab.

Hun sier vi vet at noen norske jenter og kvinner tvinges til å bære hijab mot sin vilje, at mange påvirkes og inspireres av venner og medstudenter, og at mange definerer hijabbruken sin som fritt valg.

- Vi vet at mange kanskje selv er den eneste kvinnen i familien med hijab, at en del foreldre er i mot at barna deres går med hijab, og vi vet at mange betaler en høy pris for bruk av hijab i form av blikk, erting, skjellsord eller at de får sparken på jobben, sier Thorbjørnsrud.

Hun forteller også at vi vet at mange er stolte over å bære hijab, og vi vet at mange er sterkt i mot både påbud og forbud når det gjelder hijab.

- Lytt til informantene

Som forsker, mener Thorbjørnsrud at vi må lytte til de som sier at de går med hijab frivillig.

- I et faglig perspektiv kan man ikke bare forkaste dette og si at de muslimske kvinnene ikke vet bedre. Som forsker må man faktisk lytte til sine informanter. En forskers oppgave stopper aldri med hva informanten sier, man må alltid sette informantens utsagn i sammenheng og stille spørsmål ved dem.

- Men man kan ikke innta en maktholdning til sine informanter og si at de tar feil av sine egne liv. At i stedet for å lytte til seg selv, så må de lytte til meg som vet best for dem.

- Da slutter man å være forsker, og går inn i rollen som autoritær leder. Og er det noe kvinner både med og uten hijab synes å ha fått mer enn sin del av de siste 150 år, så er det folk som skal bestemme hva de skal ha på seg, avslutter Thorbjørnsrud.