Ekstremisme mot valgkampen

Nestleder i Oslo SV, Nora Fjelddalen, en dyktig, dedikert og på alle måter fornuftig politiker fra mitt lokallag, sto på stand i Spikersuppa forleden dag. En sint, eldre nordlending kom opp til henne og sa:

Velferdsstaten er i ferd med å gå under på grunn av SV sin innvandringspolitikk. Hvis han der idioten skulle plaffe ned noen, så var det heller SV sin ungdomsleir han skulle plaffet ned.

Nora ble selvsagt litt paff.

Den samme morgenen kom min talentfulle venninne Lena Grønningsæter, som er organisatorisk nestleder i Bergen SV, på valgboden på Torgallmenningen i Bergen og fant rasistiske flyers som hadde blitt levert på organisert vis til alle partiene. Bergensavisen beskriver flyeren slik:

Under overskriften «Det største svik i vår historie foregår akkurat nå» hevdes det at 60 prosent av de som er unge jenter i Sverige vil bli voldtatt i løpet av sitt liv. Gjennom et 15. sider langt skriv får islam skylden for denne utviklingen.

Islam blir beskrevet som tapernes religion og «den islamske verden lever fortsatt mentalt i middelalderen». De norske myndighetene omtales i glatte ordelag for å stå bak denne utviklingen og sånn sett være skyld i voldtekt.

Forræderretorikk og dolchstüss-tankegang, innvandreren som en seksuelt ukontrollerbar kraft, og «illegitimistisk» retorikk rett ut av Utøya-gjerningsmannens kontrajihadistiske manual. Jeg gjetter på SIAN, eller tilsvarende rasistiske idiotbeholdere.

I dag kom jeg selv på stand og som alltid møtte jeg stort sett hyggelige, reflekterte og engasjerte osloborgere — og noen litt vel spydige, men sånn er det. Det høljet ned i bøtter og spann. Her var stemningen litt sånn:



Men så kom SOS Rasisme og startet en demonstrasjon mot det jeg må anta er homo- eller innvandrerhetsen til Kristent samlingsparti. Jeg er ikke noen stor fan av KS, noe som vel kommer klart fram i dagens "Grovt sagt" i Klassekampen, der jeg skriver:

Ved siden av [SV] står boden til Kristent Samlingsparti. Der SV har valgt en hipp arkitektbladlook for bedre å snakke til mannen i gata, har KS i år gått for en found art-installasjon. Boden består av (a) en container, (b) en masse planker som ligger slengt inntil containeren. Plankene bæres av og til fra et sted til et annet, uten at de ser ut til å brukes til noe. Gjestene er uten unntak over 70, og går kledd som om det var 50-tallet - og med «50-tallet» mener jeg «1850-tallet». Over boden henger et banner hvor det står «Jeg legitimerer min aversjon mot analsex med henvisning til høyere makter», eller noe sånt.

Til KS' forsvar så har de nå faktisk fått spikret og malt plankene inn i containeren så den ser tilnærmet hjemmekoselig ut. Men de har fortsatt crazy bannere.

Etter et minutts tid med de samme gamle slagordene begynte mannen i KS' bod å rive ned et skilt som en demonstrant holdt. Det var selvsagt galt av ham, men SOS-gjengen svarte med dytt, slag og spark. Han ble dyttet omkring. Voldsbruken var helt disproporsjonal med overtrampet. Begge parter hadde ansvar for å starte kampen, men i og med at det var SOS Rasisme som hadde dukket opp og begynt å rope på en ganske kjip og aggressiv måte, var det uansvarlig av dem å starte gruppevold mot mannen i boden. Heldigvis roet det seg etter det første håndgemenget.

Jeg ringte politiet, og de kom etter et par minutter og brøt demonstrasjonen opp.

I Dagbladet, der jeg også er intervjuet som vitne, sier Kenneth Fuglemsmo fra SOS rasisme og Tjen Folket:

- De [som var på demoen] forteller meg at det absolutt ikke var noen fra SOS Rasisme som angrep noen fra Kristent Samlingsparti. Tvert i mot var det en fra KS som angrep SOS Rasisme. Vi hadde en demonstrasjon mot KS fordi det er et rasistisk parti. Det var en fredelig og ikke-voldelig demonstrasjon, sier Fuglemsmo til Dagbladet.

Det er en løgnaktig framstilling av det som skjedde, der jeg ville si at hovedansvaret for voldsbruken lå hos SOS Rasisme. Sånn sett er dette bare nok et trist kapittel i SOS Rasismes totale tap av legitimitet etter at Tjen Folket kuppet organisasjonen. Her har du forresten en artikkel hos Dagbladet der Kenneth Fuglemsmo diskuterer hvordan man skal tappe SOS Rasisme for penger til bruk i Tjen Folket. Fuglemsmo er også en revolusjonær venstreekstremist, som vil gå til væpnet kamp mot kapitalismen, slik Hans Petter Sjøli diskuterer i denne saken.

Men tre episoder på to dager er nok til å gjøre meg urolig. Dersom det har blitt så lett for så mange å utøve fysisk vold mot partipolitiske representanter, eller å utgi truende brosjyrer med dulgte trusler, da er det noe galt som ulmer under demokratiet. I Oslo kommer tilfeldige borgere opp og bruker eliminasjonistisk retorikk mot nestlederen i Oslo SV. I Bergen distribueres rasistisk og antidemokratisk propaganda organisert mot valgbodene. I Oslo dyttes og sparkes en representant for et parti — et ekstremt parti med motbydelige meninger, ja, men et demokratisk parti likefullt.

Når en valgbod utsettes for hets og vold på denne måten, så er det en handling med stor symbolsk tyngde. Og det er neppe tilfeldig at det er nettopp dette symbolet som angripes. Det vi ser er tre eksempler på at selve demokratiets legitimitet i valgprosessen ikke respekteres, og at den manglende respekten både kommer fra det ekstreme venstre — i Tjen Folket, organisasjonen bak SOS Rasisme — og det ekstreme høyre. Jeg hadde håpet at denne typen begivenheter skulle bli vanskeligere etter 22. juli. Men så langt ser det ikke sånn ut. Det er urovekkende. Kanskje stemningen blant ekstremistene ikke har snudd ennå?

Her er en video av demoen kort etter håndgemenget. Mannen i den blå frakken rett foran boden, skjult bak demonstrantene er representanten fra KS' valgbod.

"Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket"

Det er den første linjen i Høyres prinsipprogram, et dokument fyllt av tilsvarende formuleringer: "liberale verdier", "frihet for individet", "frihet til å velge".

Høyre annonserte i kveld at de går inn for Datalagringsdirektivet.

Det er et direktiv som gjør at alle borgere blir overvåket i en eller annen forstand mer eller mindre konstant, hvor enn de går, hva enn de gjør — gjennom sine telefoner og PCer, gjennom lagring av deres personlige data. Datalagringsdirektivet er et mistillitsuttrykk til folket, et overgrep mot alle forståelser av klassiske liberale verdier, et av de største utvidelsene av statsmakten inn i personsfæren på mange tiår og en ordning som det i dagens samfunn ikke går an å velge vekk.

Alle bruker datamaskiner, alle bruker mobiltelefoner, alle bruker epost, til alt, alltid. Vi bruker dem til å organisere oss, til å jobbe, til å være med våre nærmeste, til å ytre oss og til å navigere samfunnet og livets mange utfordringer. Å invadere den digitale privatsfæren er å true enkeltmenneskets ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og det grunnleggende personvern.

Da jeg i kveld googlet "Høyres prinsipprogram" var denne siden det første treffet jeg fikk opp. 404 siden finnes ikke.

Singling i glasshus

Litt dissens fra kommentarfeltene: Min venn og kollega fra tiden i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke — som du kanskje kjenner som Kapitalismus? — har skrevet en kommentar der han kritiserte min framstilling av Trygve Hegnar i en tidligere post. Her er deler av det han skriver:

Jeg tror du bommer i analysen av Hegnars motiv (når vi nå skal drive psykologisering). Hegnar går inn i tradisjonen som økonomisk liberaler og uttalte prinsipielt at det ikke var noe i veien med en mer liberal asyl-politikk - såfremt denne gjelder for alle. Grunnen til å kalle henne med sitt rette navn var å tydeliggjøre at hun har løyet og løgn ikke bør belønnes med opphold, jeg oppfattet ikke Hegnars innspill som verken rasistisk eller fremmedfiendtlig - men et prinsipielt forsvar for rettsstatens krav til likebehandling og etterfølgelse av lover og regler.

Det siste poenget til Hegnar var pressekritikk, noe jeg også synes er høyst betimelig i en sak som er så pressedrevet og som er så blottet for prinsipper. At mange aviser henfaller til kampanjejournalistikk frem kritisk undersøkende - synes jeg i likhet med Hegnar er problematisk.

Deler av mitt svar, litt redigert:

Jeg hørte Hegnar si det, og jeg gransker ikke hans motiver, egentlig. Jeg snakker mer om hva som gjør at denne typen retorikk brukes hyppig i innvandringsfiendtlige eller -kritiske miljøer. Hvorfor retorikken går hjem, ikke hvorfor den ytres. Men når det er sagt så er jeg ganske sikker på at dette er en dog whistle som mange hører, og at Hegnar nok i en eller annen grad var bevisst på det.

Men hva gjelder Hegnars ekstremt slappe argumentasjon så faller den på egen urimelighet. Et par poenger:

1. Trygve Hegnar anklager andre for å begå kampanjejournalistikk. Det er en dårlig årstid for å kaste stein i glasshus. Det blir fort kaldt.

2. Hegnar har grunnleggende misforstått hva kampanjejournalistikk er. Det er ikke at man dekker en sak veldig grundig, eller at man journalistisk setter søkelys på grunnleggende urettferdigheter i et samfunn.

Hvis dette var sant, så er kampanjejournalistikk også når Woodward og Bernstein — våre gamle, forslitte gravehelter (vi må finne noen nye snart) — jobber mot Nixons løgner i flere år, hver dag. Og jeg kan sikkert finne på bedre eksempler på god gravejournalistikk, men da må jeg jammen tenke meg om.

Kampanjejournalistikk er ikke å forfølge en sak grundig, det er ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgave ved å avsløre eller belyse urettferdigheter eller begivenheter som har allmenn offentlig interesse, eller begivenheter som strider med den allmenne rettsoppfatning. Det er ikke en gang å skrive leder etter leder etter leder i en sak samtidig som man dekker den journalistisk. Kampanjejournalistikk er å dekke en sak på en måte som er urettferdig, og journalistisk uholdbar.

Med det mener jeg å undereksponere motargumenter, usynliggjøre synspunkter, kvele dissens. Intet av dette har skjedd i denne saken. Motstanderne har kommet grundig til orde i alle fora. Og de har virkelig dummet seg ut, for de har ikke noen sak. De framstår like troverdige som skolebøller som vil ta skolens flinkeste jente fordi hun ikke gidder å finne seg i deres mobbing.

Det Hegnar kaller kampanjejournalistikk er kort sagt det vi som journalister får betalt for å gjøre. Det forundrer meg at han som redaktør ikke har skjønt det.

Pål K. Lønseth dekonstruerer seg selv

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth til VG Nett og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Så dere det? WOW! La oss ta den en gang til i sakte film:

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth ...

... og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Mine damer og herrer, total selvmotsigelse med dobbelt flikkflakk og skru i løpet av en enkeltsetning! Dette er en sterk og overraskende kandidat til høstens mesterskap i 500 meter oxymoron.

(...) kommer tilbake med mer.

Maria Hussein Amelie

Det siste konservative snakkepunktet, artikulert mest høylytt i en usedvanlig kjip forestilling av Trygve Hegnar på kveldens utgave av Aktuelt (ennå ikke på nett), er utelukkende å omtale Maria Amelie med hennes egentlige, skumle, fremmede, RUSSISKE navn. Hver gang motstanderen omtaler henne som Maria Amelie, så påpeker man at "Du mener selvsagt ... osv osv. som er hennes egentlige navn, hun har jo aldri oppgitt sitt egentlige navn."

Jeg hadde allerede sett dette retoriske knepet brukt flere ganger før Hegnar tok det i bruk, men rett etter Aktuelt i kveld er det dukket opp i flere kommentarseksjoner på nettaviser og blogger vi ikke liker å sammenligne oss med.

Motivasjonen er åpenbar: Ved å bruke hennes egentlige navn ønsker man å fremmedgjøre Maria Amelie fra sine støttespillere, og vise til sine egne at man er en av dem som ser gjennom løgnene til de politisk korrekte. Men hva er poenget? Hva er den underliggende tankestrukturen som fører til denne retorikken? Den er selvsagt en underliggende, stilltiende forståelse av at mennesker med fremmede navne får mindre sympati fra massene.

Det retoriske grepet er identisk, omenn med en annen kulturell bakgrunn, med da republikanerne under valgkampen i 2008 begynte konsekvent å omtale Barack Obama med hans fulle navn: "Barack Hussein Obama". Hussein = araber = unelectable.

Grepet er kort sagt alt motstanden mot utkastelsen av Maria Amelie kjemper mot: antakelsen om at det som er annerledes er mindre menneskelig og støtteverdig, avvisningen av det fremmede fordi det er fremmed. Avvisningen av fellesmenneskelige hensyn og rettigheter.

Grunnen til at grepet mislykkes og framstår patetisk for de fleste lesere/lyttere er at identifikasjonen med Maria Amelie allerede har skjedd hos de fleste nordmenn. Det fremmedgjørende grepet framstår derved avkledd, mye på samme måten som Arbeiderpartiets teknokratiske retorikk, som Jens Stoltenberg og statssekretær Pål Lønseth har framført de siste par dagene, står avkledd som hva den er i møte med en person som allerede er definert som en del av felleskapet. Det var en stor feil å velge å kaste ut en kvinne som alt hadde utmerket seg med vårt samfunns sjeldneste og samtidig mest respekterte dyd: genuint personlig mot.

Ameliesaken er en politisk og moralsk katastrofe, men den har også gjennom vanskjøting blitt en kommunikasjonskatastrofe som suger hele venstresiden ned i en hengemyr, som svekker hele det rød-grønne samarbeidet, og Norges internasjonale rykte. Og nå plukker de delene av høyresiden med et mer abstrakt forhold til innvandreres menneskeverd opp denne retorikken og forverrer og forvrenger den. Når denne sprø saken har blåst over, og det uungåelige har skjedd, nemlig at Maria Amelie har fått oppholdstillatelse, så håper jeg at saken i det minste vil føre til revisjon av den norske folkesjelens forhold til den andre.

Rasisme er noe man gjør

Oppdatert! Nå med over 200 % mer crazy, se nederst i posten.

Lorenz Khazaleh har en kort og lesverdig bloggpost på Antropologi.info, der han oppsummerer og lenker til mye av det som har blitt sagt om rasisme de siste par dagene, i kjølvannet av Tybring Gjedde-episoden.

Han kommer underveis inn på noe som har opptatt meg ganske mye i det siste, nemlig hvordan man skal behandle rasisme som fenomen når man prøver å analysere det. Et sitat fra sosiolog John L. Jackson er særlig verdt å lese:

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.

(...)

We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Selv pleier jeg å si at rasisme ikke er noe man er, det er noe man gjør. Det er en diskurs, altså et sett med språklige vaner, handlinger, tenkemåter, forståelsesformer — som man til tider deltar i, og til tider ikke gjør. Aspekter ved de flestes handlinger — også mine — er rasistiske. Spørsmålet er i hvor stor eller hvor liten grad man klarer å velge vekk å delta i rasistiske diskurser. Og i hvor stor og hvor liten grad man er i stand til å unngå å la disse irrasjonelle innslagene i vårt politiske liv få makt over våre institusjoner og samfunnsformen vår.

Jeg tror dette skiftet, fra å tenke at rasisme er noe man er til noe man gjør kan være produktivt både personlig og for offentligheten, for det vil gjøre det lettere å analysere når noen mennesker deltar i den diskursen uten at man derved utdefinerer dem fra den politiske sfæren. Jeg forestiller meg også at det vil gjøre det lettere å forlate diskursen, siden den ikke lenger blir bundet tett opp til identitet. Ellers er det lett for at det skjer en kognitiv kortslutning av typen: "Jeg er jo ikke rasist, rasist er jo noe som innebærer at man er Adolf Hitler eller medlem av KKK, så da er det ok at jeg synes muslimer/somaliere/sigøynere/innvandrere kommer her og tar våre skattepenger og voldtar våre kvinner, for siden dette ikke er en rasistisk tankegang (jeg er jo ikke rasist, siden jeg ikke er ond) må det være en ikke-rasistisk tankegang."

*

Et annet viktig spørsmål Khazaleh tar opp er hva som forårsaker rasismen. Jeg tror han har helt rett i at det er en reaksjon på modernitet og den brå omveltningen i kulturens basis og overbygning den medfører. Rasjonaliseringen av den irrasjonelle impulsen det er å definere seg en inngruppe (norske verdier) og en utgruppe (islam) er det jeg tenker på som rasismens konkrete uttrykk i kulturen. Den konkrete, politiske, sosiale og fysiske utdefineringen av minoriteter er det jeg tenker på som rasismens skadevirkninger og resultater.

I videoen under ser vi både utdefineringen og dets kulturelle uttrykk i spill i den nakneste og mest brutale formen jeg har sett på lenge. Det er en valgkampfilm for Sverigedemokratarna, og hvis det er noen tvil om at skandinavisk høyrepopulisme er rasistisk, etter Tybring Gjedde og Dansk folkepartis herjinger, så tror jeg at denne videoen fjerner den tvilen:



Zygmunt Bauman beskriver "rasismens filosofiske vesen" som at mennesket blir til før det handler. Altså at man allerede før man har tatt egne valg er definert, av sitt kroppslige opphav. Jeg vet ikke om jeg synes det er den beste definisjonen, men hvis det er én god definisjon av rasisme blant flere, så ser vi her i denne videoen rasismen i sitt vesen: Muslimske barn, vist som en flåte av barnevogner dyttet fram av en demonisert og ansiktsløs, burkakledd masse stjeler pengene fra den slitne, etnisk svenske pensjonisten. Allerede før de tar valg, er muslimene et problem, allerede i barnevognen. Terror babies.

Innvandrerne og muslimene utkrystalliseres som Den Andre. Som noe radikalt annet, noe som truer og er uforståelig, og som konkurrerer med noe annet og bedre. Denne måten å formulere problemer på, som vi i Norge i sommer har sett eksemplifisert i at debatten har hardnet til, som i Ola Borten Moes kultursjåvinistiske appell til "norske verdier" der han definerte vekk hele den arabiske kulturen og Tybring Gjeddes "kulturquislinger" og andre eksempler. Dette i tillegg til mer strukturelle problemer, som ble synliggjort av Ny Tid av at hetsende nettkommentarer om muslimer gis høyere toleranse enn om jøder og kristne i nettaviser.

Diskurser kjennetegnes ved at de setter verdiene for debatten, og definerer problemer og løsninger på en så "dyp" måte at vi ikke ser at de finnes. (Vi på den elitistiske venstresiden bruker ordet "hegemoni" om dette).

Dersom vi tror at denne diskursen, den begrepsverdenen som vi ser synliggjort i videoen over, ikke ligger under i mye av den skandinaviske innvandringsdebatten så tar vi feil. Den ligger som en dypstruktur, som diskursen som muliggjør at diskusjonen har de premissene den har. Diskusjonen slutter dermed å bli en politisk debatt, og blir en rasjonalisering av følelser, og eksklusjon av minoriteter.

*

Og bare for å holde dere oppdatert på utviklingen i tidsånden siden sist, så har jeg idag, ansport av Olav Elgvin sjekket ut Nettavisens kommentarfelt. Det var skikkelig oppløftende, dere!

Snakk om kjøtthue...konvertere til islam,jævla landsforæder er det denne typen er
dra ned til saudi-arabia du Per,der vil du like deg vet du.
Her vil vi ikke ha deg.Ikke noe mere en dine fanatiske trosfeller.

(...)

Flott og gjennomtenkt tiltak av KrF!

Nå går det bare noen uker så har disse gærne muslimene tatt over partiet deres, og Høybråten må skifte fornavn til Mohammed! Spiller forsåvidt ikke så stor rolle at disse fisefine bedremenneskene i KrF mister partiet sitt, men makan til invitasjon til Krekar-gjengen skal du lete lenge etter!

(...)


Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp.

[32 som liker denne i skrivende stund.]

(...)

Fy f... for en gjeng med sopphoder som regjerer i Kristelig Suppeparti. Sperregrense på 15 % NÅ!

(...)

[Og så må vi vel også for ordens skyld ta med denne:]


Sier litt om kunnskapen du har om Islam. Det er idioter som deg som tror de kan no, men som likevell ikke kan en dritt. Og hvordan kan kristendommen være en eldre versjon av islam, når det første menneske var muslim? Profenten Mohamed kom senere enn Jesus, som levde da kristendommen ble gunnlagt. Men det Mohammed kom med var ikke en ny religion, men i sin endelige form, og den siste Boka, The Holy Quran! ta en titt i den du. Den er ufeilbar, og har ikke en eneste gramatikkfeil.


(...)


KrF vil samle oss til ett Norvegia. Yndet sted for mus-limer. Nå ser vi hvor langt islamiseringen av det norske samfunn har kommet når en muslim melder seg inn i KrF. Det neste blir vel statsmoskée .

(osv osv)

In Extremis

I en lang bloggpost i dag gir den glimrende litteraturkritikeren i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, venstresida – representert ved blant annet meg og Marte Michelet i Dagbladet – juling i islamspørsmålet. Særlig for at jeg kaller Ayaan Hirsi Ali for ekstremist, heller enn å forsvare hennes arbeid for kvinners rettigheter. Jeg synes Bjørn, som jeg ellers synes er en fin fyr og en klok mann, her argumenterer dårlig. Så her er et usannsynlig langt innlegg for å forsvare min ære litt, og prøve å forklare for ham hva jeg faktisk mener.

Jeg skal straks forklare hva jeg mener om bloggposten, men la meg først forklare kort hva jeg mener her i livet. Min og Bjørns felles venn John Erik pleier å kommentere at med en gang jeg havner i debatter blir jeg (fordi jeg jobber i Klassekampen) til pinko commie scum, og blir tatt til inntekt for en eller annen bisarr stråmannsfigur som jobber i Tjen Folket og synes vi skal legge alle fosser i rør og innføre sharialov. Man antar at man vet hva jeg mener, og at det stort sett er udefinert kvasi-kommunistisk, stalinistisk og ekstremt.

Her er hva jeg mener: Jeg tenker på meg selv som demokratisk sosialist. Jeg er tilhenger av det liberale demokrati, med noen kompromisser mellom prinsippene for å sikre positive rettigheter og maktfordelingen i samfunnet. Målet er minst mulig maktkonsentrasjon og størst mulig folkestyre. Jeg er forresten også medlem av SV, og plasserer meg litt rundt omkring i det partiet, rent ideologisk, og også andre steder.

Jeg kommer også fra ”menneskerettighetsvenstre”. Jeg er en stor tilhenger av menneskerettighetserklæringens både positive og negative rettigheter, EMK, internasjonal lov og etterstrebingen av upartiskhet i organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International (som jeg har vært aktiv i). Jeg regner også meg selv som feminist og antirasist.

*

Og nå, til saken:

La oss starte med dette ordet ”ekstremist” som Bjørn henger seg opp i.

når Michelet og Grüner Larsen sier Ali er ekstremist, må ordet enten fylles med en eller annen betydning, eller så må det avfeies som hets mot en meningsmotstander.

(…)

Hvis hovedargumentet mot Ali er hennes bruk av ordet krig, vi kan til og med godt si at hun har en ”oppfordring til krig”, er da ikke handlingene til de som faktisk oppfører seg som om de er i krig proporsjonalt mye verre? Hva er Grüner Larsen og Michelets engasjement i forbindelse med jevnlig hyllest av selvmordsbombere i Midt-Østen? Et kjapt søk i databasen Retriever viser at Michelet og Grüner Larsen aldri i sine karrierer har anklaget noen for å være “ekstremist”. Og dette skyldes ikke at de skriver matspalter eller barnestoff der et slikt uttrykk ville vært utenkelig. Men når en feminist og en forkjemper for demokrati kommer på banen, henger uttrykket løsere.

Bjørn lurer på hvorfor jeg aldri kalt noen ekstremist i Retriever, og ser ut til å forstå svaret til å være at det er fordi jeg ikke bryr meg om innvandrerkvinner eller israelske jøders liv. Svaret er nok snarere at jeg er 29 år gammel, har jobbet i avis i et år pluss litt og sjeldent skriver mer enn max to artikler i uka. Ikke minst at jeg har skrevet mye deskriptivt (journalistikk) og lite normativt (meningsstoff) i avisa. men om Bjørn lurer på hvem jeg synes er ekstreme, så kan han jo spørre, før han begynner å anta hva jeg mener om ting jeg ikke uttaler meg noe særlig om.

For her er et diskursetisk grunnprinsipp som jeg liker og som ikke særlig mange følger: Det er et ugyldig argument å kreve at noen må ta standpunkt i saker som egentlig ikke angår dem. ”Jeg synes rasisme mot muslimer i Norge er dumt.” ”Vel, vel, vel – da får du også ta avstand fra selvmordsbombere! Og omskjæring i Somalia! Og alle andre kjipe ting som muslimer gjør verden over!”

Og svaret på det er – og jeg synes det er trist at jeg overhodet må forklare folk dette – at nei, det må jeg ikke, for det var ikke det vi snakket om, akkurat som at Gabrielsen ikke trenger å ta ansvar for alle de rare tingene som står på lederplass i DN når vi diskuterer litteraturkritikk. Og å anta at muslimer har ansvar for det alle andre muslimer gjør er like latterlig som å anta at jeg har ansvar for andre litt frivillige sammenvevninger av skjebner vi deltar i. Skal jeg forsvare alt som står i Klassekampen? Skal jeg forsvare hvert ord fra min medborger Pia Kærsgaard? Nei, selvsagt ikke.

Nå er jeg tilfeldigvis imot selvmordsbombere, og omskjæring og langt de fleste av de tingene som Gabrielsen sikkert også er imot, så sånn sett er det jo heldig. Men det er da faktisk helt normalt å anta at våre venner er imot selvmordsbombing, er det ikke? Må jeg rykke ut og ta et sterkt og tydelig standpunkt mot spidding av babyer også, mens jeg er i gang?

Det er tilfeldigvis også sånn, at jeg har et sterkt engasjement mot selvmordsbombere – for jeg har jobbet lenge som aktivist for å få til en varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Den mest effektive og langsiktige måten å redusere selvmordsbomberraten til null viser seg å være å stanse Israel/Palestina-konfliktens fortsatt saktegående clusterfuck. Det er ikke sånn at vi her i Norge bare tar et sterkt standpunkt og så forsvinner alt det vonde, ikke sant?

*
Men Bjørn har rett i at jeg ikke bruker ordet ekstremist særlig ofte. Det har sjeldent hensikt, og jeg burde kanskje ikke ha brukt det her, siden det nå stjal all oppmerksomhet vekk fra de koo-koo-krazy tingene Ayaan Hirsi Ali faktisk sier, og at de tingene nå plutselig er lov å si i et liberalt demokrati. Men la meg prøve å forklare det jeg sa, og rettferdiggjøre det.

At jeg ikke bruker ekstremistbegrepet er først og fremst strategisk. Det handler om at jeg stort sett ikke synes at dem som er ekstremister i Norge er verdt å engasjere med, eller diskutere mye fordi de nettopp er ekstreme – på utkanten av den politiske diskursen. De er så åpenbart ekstremister at det er kjedelig å snakke om eller med dem. For eksempel Tore Tvedt, Mohyeldeen Mohammad og lignende bisarre karakterer. Disse vil aldri få noen form for legitim makt i Norge, med mindre vi gjennomgår en utenkelig samfunnsendring, og de kommer sannsynligvis ikke til å endre mening i noen meningsfull forstand, med mindre de virkelig blir omvendt. Det er derfor litt fåfengt å diskutere dem, bortsett fra nettopp i den grad de er representative eller aktive med sin ekstremistiske politikk – og da helst som et ordensproblem. Altså vi diskuterer nynazister fordi de er et voldsproblem, og vi diskuterer Mohyeldeen Mohammad i den grad han kan være en indikator på voldelig muslimsk ekstremisme i Norge.

Men hva er da en ekstremist, og hvorfor brukte jeg ordet om Ayaan Hirsi Ali? Jeg tenker at det finnes to mulige måter å bruke begrepet på, en deskriptiv og en normativ. Den deskriptive er den som ”alle” er enige om. Det vil si at den beskriver folk som reelt befinner seg på utsiden av vårt politiske spekter og vårt nåværende regelparadigme. Som de karakterene jeg nevnte over, eller grupper/organisasjoner som Al-Qaida, Hamas, Taliban, Lord’s Resistance Army, The Real IRA, osv. Å si at disse er ekstreme er uproblematisk. Å agitere for politisk vold lar seg ikke gjøre uten å falle i ekstremismekategorien – bortsett fra i situasjoner der undertrykkelsen reelt er voldelig og militær.

Men ekstremisme har også andre betydninger. Det betyr ikke bare politisk vold, det betyr også som regel meninger som er langt utenfor mainstreamspekteret. Når jeg da snakker om ekstremisme på en normativ måte, slik jeg gjorde i dette tilfellet, mener jeg noe annet. Dette bruker jeg som en retorisk manøver for å signalisere at et politisk standpunkt som tidligere var utenfor vårt spekter av legitime meninger nå er innenfor. En slags snikmainstreamifisering, om du vil. Jeg bruker det selvsagt når det er meninger som er utenfor mitt ønskete politiske felt som begynner å bevege seg mot mainstream. Så derfor bruker jeg det gjerne om radikal politikk som er høyreradikal, illiberal, autoritær, usolidarisk eller som bryter med menneskerettighetene. Jeg bruker det særlig når jeg oppfatter en utglidning i vårt nåværende regelparadigme. For eksempel når Siv Jensen og Frp mener at vi skal forby legehjelp utover akutt behandling til illegale innvandrere, i et totalt, krystallklart brudd med EMK og UDHR, da vil jeg bruke ordet ”ekstremisme” om det. Det faller utenfor bunnivået for hva vårt samfunn bør –og innenfor vårt nåværende menneskerettighetsmessige rammeverk, kan – være.

Egentlig bør man sky unna merkelapper på personer, og vanligvis gjør jeg det også, det erderfor at jeg synes det var dumt at jeg kalte Ali ekstremist. Jeg har også gått helt vekk fra å kalle navngitte mennesker rasistiske, siden det aldri fører debatten i en god retning. Men jeg vil ikke nøle med å si at Ali står for standpunkter jeg regner som ekstreme. På samme måte har jeg også (i private samtaler, som fortsatt ikke finnes på Retriever) brukt dette begrepet om meningene til Nina Karin Monsen, Hallgrim Berg, Ole Jørgen Anfindsen, Hege Storhaug, med flere. Disse representerer en aksept for, en snikmainstreamifisering av radikalt tankegods. En utglidning av det liberale demokratiet som jeg i vårt nåværende politiske klima opplever som en umiddelbart strategisk trussel mot demokrati og menneskerettigheter. Da reagerer jeg mot det, og når Bjørn er skuffet over mitt engasjement mot andre ting, så er det fordi det er ikke det jeg snakker om akkurat nå. Det betyr ikke at jeg ikke har et engasjement eller en mening, det er bare at døgnet har bare så mange timer, og jeg velger å konsentrere meg om de umiddelbare problemene.

*

Kritikken mot Ali som Berman beskriver i “The Flight…” handler i stor grad om Alis framtoning, og ikke hennes budskap. Timothy Garton Ash latterliggjør Ali for at hun har vunnet en kåring i bladet “Glamour”, og antyder at hun ville fått mye mindre oppmerksomhet hvis hun var “short, fat and squinting”. Elgvins, Grüner Larsens og Michelets motforestilling mot Ali underbygges på et ikke helt ulikt vis, om enn ikke med det sexistiske preget til Ash. Samtlige av deres innvendinger handler i bunn og grunn, slik det ser ut for meg, om stil, om at Ali ikke er pragmatisk eller diplomatisk nok.

Dette er jeg helt uenig i, og jeg synes det er en absurd sammenligning. Mitt standpunkt er imot de konkrete policyene hun foreslår. Jeg er ingen ekspert på hva hun mener, men det lille jeg har lest har vært hårreisende: minaretforbud, hijablover, invasjon av Irak, krig med Iran. Jeg synes dette er ikke bare moralsk forkastelig og vil føre til enorm menneskelig lidelse og erosjon av liberale demokratiske institusjoner, men det er instrumentelt idiotisk policy på alle måter.

Og det Gabrielsen tilsynlatende ikke ser her, er at retorikken er del av hennes funksjon her. En del av det som legitimerer policy, nettopp gjennom hennes sterke personlige historie. Når hun driver med eliminasjonistisk retorikk, at vi må knuse islam, konvertere folk til kristendom, vinne det store slaget, stoppe infiseringen, sammenligner islam med en sykdom i en sunn kropp – dette er ekstremistisk retorikk. Noen ganger helt på grensen til rasistisk retorikk, og den legitimeres gjennom historien hennes.

*

Hirsi Alis uttalelser om at vi er ”i krig med islam”, som jeg føler det er naturlig å avvise som ”ikke realitetsbehandlet” og, ja, ”ekstremisme” vil Gabrielsen forsvare, med et personlig argument knyttet til hennes personlige historie, heller enn å si at ”vi”, som i ”Vesten”, hvilket er det Ali snakker om i sitatet ”ikke” er ”i krig” med ”islam”, som er det naturlige å si.

Hva er det i Ayaan Hirsi Alis mål som er så forkastelig? Likestilling mellom mann og kvinner? Liberalt demokrati? Integrering? Og hvis ingen ting av dette er galt, hvorfor er det ikke da verdt å kjempe for dette? Når Ayaan Hirsi Ali faktisk blir truet på livet, er hun ikke da i krig?

La oss stopp litt opp her, for dette er så full av stråmenn at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

For det første er vi alle for likestilling mellom kjønnene. Jeg vil våge å påstå at mitt standpunkt på disse spørsmålene er velkjente og krystallklare for enhver som tar seg tid til å sjekke. Jeg har jobbet både som politisk aktivist og i offentligheten for å fremme likestilling mellom kjønnene lokalt og internasjonalt. Jeg støtter ikke Hirsi Alis arbeid for kvinners rettigheter, fordi jeg mener at hun med sin hetsende retorikk ødelegger muligheter for å arbeide for muslimske kvinners rettigheter i Vesten og i de muslimske landene, jmf. over.

For det andre så er mitt standpunkt mot Hirsi Alis politikk nettopp et standpunkt for liberalt demokrati og integrering, to av mine verdier – som hun truer. Liberalt demokrati innebærer friheten til å utøve sin religion slik man vil. Det innebærer retten til å tro som man vil og utøve den troen slik man vil med mindre den utøvelsen skader andre – og det siste der har vi lover mot. Det innebærer også retten til å bli behandlet likt med alle andre, at loven ikke skal være forskjellig ut fra arbitrære identitetskategorier. Når Hirsi Ali forsvarer for eksempel forbud mot minareter i Sveits, så er det nettopp det motsatte av liberalt demokrati. Det er illiberalt og autoritært oklokrati, et majoritetsstyre på bekostning av minoritetene – et pøbelvelde.

Og integrering? Tror vi virkelig fremdeles, etter alle disse årene med bevismateriale for det motsatte, at det å støte bort minoriteter fra det gode samfunn, å bruke dem som fiendebilde, vil fremme integreringen? Eller vil det fremme et bilde av integreringens umulighet og skape en insulær identitet? Jeg er overbevist om at et av de primære grunnene til at hijabene ikke kommer til å være borte om femten-tyve år er fordi vi fortsatt driver på og snakker om dette merkelig irrelevante temaet. Den kulturelle integreringen går stort sett, ifølge dem som vet mer om dette enn jeg, av seg selv. På noen steder og i noen bestemte områder gjør den ikke det, og der har vi politiske utfordringer, men dem skal vi nok klare helt selv uten at vi tar et generaloppgjør mot islam som sådan. Om verdensreligionene, som tross alt er blant våre eldste kulturelle institusjoner, virkelig skal forsvinne eller reformeres, så må dette i stor grad gjøres av menneskene som tror selv. Vi kan bare sette opp liberale institusjoner og velferdsordninger som gir alle lik plass inntil denne idekampen er avgjort. Man kan ikke lovgi mot tro. Det oppdaget romerne the hard way.

For det tredje så er det et punkt der jeg står 100 % solidarisk og skulder til skulder med Ayaan Hirsi Ali, og det er i hennes rett til å leve fritt og uten frykt for sitt eget liv. Det samme gjelder Lars Vilks, Flemming Rose, Kurt Westergaard og alle dem som er blitt truet på livet – av ekstremister. Det finnes ingen unnskyldning for trusler om eller forsøk på politisk vold, og jeg håper ordensmakten bruker sine fulle ressurser på å forhindre slike trusler. De er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og hører ikke hjemme i et demokratisk samfunn. Eller i noe samfunn, egentlig.

Dette innebærer ikke at jeg støtter de ytringer disse personene har kommet med. Mange av dem grenser til det motbydelige, og var det opp til meg ville de aldri få noen politisk makt igjen. Denne balansegangen er det viktig å forstå. Det finnes ingen rettferdiggjøring for vold, og heller ingen for urettferdig hetsende ytringer. Det ene er et mer kritisk og umiddelbart større problem – volden – men det andre er et mer langsiktig, systemisk, diskursivt problem som avleirer seg i politiske og kulturelle strukturer – og senere fører til vold.

*

Og så, det mest problematiske med Bjørns bloggpost, der hvor kjettingen virkelig springer av: En beskrivelse av virkeligheten som bunner i … ja, kildegrunnlaget blir aldri riktig klart, men for meg ser det ut som om Bjørn Gabrielsen, en intelligent, belest, bereist og på alle måter kjekk og grei og oppegående mann, argumenterer for at islam i sitt vesen er uforenlig med modernitet og demokrati. Her er noen utdrag:

For meg er det uforståelig at det kan holdes mot Ali at hun har sagt dette. Langt mer graverende må det være at hun har rett, at det i vårt samfunn finnes nesten helt vanntette skott mellom religiøse muslimer og resten av samfunnet. Man kan ikke en gang anklage Ali for å forenkle. Michelet og Grüner Larsen har fromme ønsker om at Ali her tar feil, og det beste ville vært hvis de hadde rett. Men har de det? De ytterst få som bryter ut av mønsteret Ali beskriver her er da også den kulturrelativistiske venstresidens argeste fiender.

(…)

[Olav] Elgvins nåværende prosjekt bygger til og med nettopp på dette faktum, at det etter førti år med innvandring nærmest ikke finnes noe emosjonelt, personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen. Det finnes riktignok en sosial mobilitet blant noen religiøse muslimer, men den har ikke resultert i at familiens døtre har kunnet styre sine egne liv eller bo for seg selv før de gifter seg. Kontrollen over kvinnene er absolutt og mastodontisk (...) En erfaring fra andre land er forøvrig at mennesker med minoritetsbakgrunn gifter seg med hverandre i tilfeller der religionen blir av mindre betydning.

(…)

Hvis jeg motbevises, og religiøse muslimer faktisk lar sine barn nyte samme friheter som det har kostet mange å innføre i dette samfunnet skal jeg ikke ta det ille opp, tvert imot. Her er min utfordring: Vis meg religiøse muslimske familier som lar datteren sin gifte seg med hvem hun vil og aksepterer at hun bytter religion, og som er villige til å si dette offentlig.

(…)

Hadde det vært mulig og lettvint ville sekulær, lavintensitetsislam vært et fenomen vi alle kjente til.

Beklager, Bjørn, men det er deg som argumenterer for noe radikalt her, så bevisbyrden ligger på deg. Du prøver å si at ca. 150.000 av kongerikets Norge innbyggere har meninger som er uforenlige med demokrati. Da kan jeg vise deg frie og demokratiske muslimer, men du kan avvise det med at ”de er ikke representative.” Om du vil argumentere for et såpass sterkt og radikalt standpunkt som at islam er uforenlig med demokrati, så må du bevise det. Og det tror jeg rett og slett ikke at du kan.

Videre: Ikke noe personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen? Jeg er fristet til å si: What you mean ‘we’, white man? Jeg arbeider med, spiser med, snakker med, handler med, organiserer meg politisk og faglig med og sosialiserer og henger ut med religiøse muslimer. Helt vanlige statskirkemuslimer, altså – ikke religiøse ekstremister (jeg har egentlig møtt ganske få av dem – men de finnes). Ikke mange muslimer, riktignok, for jeg har jo en relativt blendahvit omgangskrets. Men likevel nok til å vite at det Gabrielsen sier her er uforenlig med virkeligheten. Noen av dem er til og med kvinner! Noen av dem har til og med slitt med konservative og autoritære foreldre! Og likevel mener jeg at dette er et merkelig og overgeneraliserende standpunkt!

*

For det Bjørn burde se her, er at denne typen utsagn er anekdotiske. Vi kan ikke basere policy på din eller min magefølelse, for disse diskusjonene er jo nettopp preget av irrasjonalitet som kommer fra langt nede i reptilhjernen. Og samfunnsforskning, som jeg anser for å være et mer rasjonelt epistemologisk instrument, tyder jo nettopp på at muslimer mer eller mindre har de samme meninger som mainstreamsamfunnet. Ikke helt, selvsagt, de er jo en kulturell særgruppe, men i det store og det hele. De er ikke ekstreme, de er streite og vanlige folk. De er litt mer religiøse enn gjennomsnittet, og det er noen spesifikke problemer knyttet til dem, men det er ikke dem vi diskuterer nå, med mindre vi skal skifte emne og ha en seriøs samtale her.

*
Et par avsluttende bemerkninger:

Tro det eller ei, jeg ønsker faktisk en sekularisering av staten. Fakta er at jeg egentlig ikke er særlig interessert i islam, eller har særlig stort ønske om å verken avskaffe eller bevare religion som sådan. Jeg er snarere interessert i mennesker, og deres rettigheter – til å utfolde seg, til å ha et fritt og verdig liv. At medlemmer av den autoritære høyresiden eller den antireligiøse venstresiden er sjokkert, sjokkert!, over at de blir møtt med vantro når de agiterer for innskrenking av menneskerettigheter, autoritær, illiberal og illegitim politikk – så forstår de ikke hva verken deres egen politikk er, eller hva deres egen retorikk gjør for livskvaliteten til hundretusenvis av våre medborgere. De forstår ikke at det de sier bryter med vårt rettighetsparadigme, som aktivister – ikke minst vi på venstresiden – har brukt århundrer på å kjempe fram. De vil bryte disse rettigheter ned og gjøre dem mindre. Det kan jeg ikke akseptere.

Bjørns syn på hva muslimer er og hva de mener er ikke holdbare, noe som overrasker meg, gitt hvor ofte han har reist i muslimske land. Men jeg synes egentlig at det viktigste som koker bort her, som nesten alltid i disse diskusjoner, er muslimske aktivisters egen motstand mot autoritært patriarkat og prestevelde. ”[D]et er en grunn til at norske muslimer demonstrerer mot karikaturtegninger men ikke mot diktatorer og religiøst politi i muslimske land”, skriver Bjørn, og ignorerer den enorme muslimske oppslutningen rundt fagforeningskampen i Iran, rundt demokratiske dissidentgrupper i Egypt, eller i Indonesia (Anwar Ibrahim var nettopp i Oslo, for å ta et glimrende eksempel), eller i Palestina.

Vel, jeg vet ikke hvordan man gjør det borte i den rosa borgerpressen på den ufasjonable delen av Akerselva, men på forsiden av min avis i morgen tidlig har vi min medarbeider Amal Wahab. Hun skriver, under overskriften ”Styrker sitt jerngrep” en sterk kritikk av det autoritære regimet i Egypt, et land hun bor i. Du ser henne sikkert lett, men i tilfelle du ikke finner henne, så er det henne med hijab på bylinebildet. Hun tar ikke hijaben av, selv når hun er hjemme i kantina på Klassekampen. Og det respekterer jeg, for hun er hyggelig og kollegial og hun skriver jævlig bra journalistikk.

De litt ensomme demoene som av og til står foran Stortinget, med protester mot situasjonen i Iran, Saudi Arabia, Egypt, Indonesia, blir glemt. Kanskje fordi den norske pressen er for opptatt med å dekke folk som Ayaan Hirsi Ali og Tariq Ramadan, og de problemene som kan reduseres til å handle om islam i Norge, og ikke er opptatt av å diskutere de faktiske politiske problemene i de muslimske landene og de faktiske integreringsproblemene vi har her i landet. Helt til vi klarer å se disse problemene for det de faktisk er, uten dette falske glimmer av Huntingtonsk sivilisasjonskamp og merkelige beskyldninger og fløykamp, så kommer vi ikke til å komme videre til dem.

Trollmannen fra Os

Det er sorrytime i Politikkland: Søviknes er tilbake. Trollmannen fra Os.

Os-ordføreren har holdt seg borte fra rikspolitikken de siste ni årene. I 2001 trakk han seg som nestformann i partiet etter det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en 16-årig jente under en FpU-samling.

- Jeg har følt at det har vært veldig viktig å levere gode resultater i Os og i Hordaland(...) Nå er det gått ni år, og jeg håper det har vært nok tid til at man har fokus på det politiske budskapet og det som skal skje fremover, sier Søviknes utenfor Brann Stadion, der han mandag kveld er på plass for å se rødtrøyene seire mot Sandefjord.

Klart det. Mer fokus på politikken enn på at ledelsen i partiet, blant annet nåværende formann Siv Jensen, visste om at han hadde gått i seng med en 16 år gammel jente han var i en ansvarsrolle overfor når de satte ham på stortingslisten. Viktig å ha fokus i forhold til det politiske budskapet og ikke på hans eventuelle seksuelle overgrep og partiledelsens kunnskap til disse.

Ellers er det beste med hele artikkelen denne nydelige detaljen:

- Det er naturlig at Søviknes blir valgt inn i sentralstyret med tanke på at Frp står foran et kommunevalg, sier valgforsker og professor Frank.

Du vet at du er overeksponert i media når journalisten bare kaller deg ved fornavn.

Som broren min forresten sier på Twitter:

Søviknes, Søviknes... Det er noe kjent med det navnet.

(...)

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det... Men han ser jo tillitsvekkende ut, denne Søviknes. Som en speiderleder eller en katolsk prest.

a non-apology apology

[Oppdatert med noen rettelser av faktafeil.]

I det som må være et av årets mest motbydelige politiske utspill, før de døde fra togulykken idag var kalde engang, og lenge, lenge før granskningen har vist hva som har skjedd skrev Høyres varaordfører i Bergen på sin Facebookside at tragedien var de rød-grønnes feil:

Det er alvorlig at vi har en statlig drifter av jernbane som mislykkes så ille at det nå tar menneskeliv- og ingenting blir gjort av den røde-sosialistiske regjeringen(grønnfargen er helt borte).

Noe må gjøres- og mest av alt må folk slutte å stemme på de partiene som i (altfor) lang tid har sittet i regjering. Skjerpings!!

Det virkelig ironiske her er at NSBs vedlikeholdstjenester så vidt jeg har skjønt allerede er ganske så oppstykket i en rekke new public management-aktige reformer der selskaper utskilles i ineffektive A/S-enheter som merkelig nok forblir statlig eide, men oppfører seg automont og fakturerer og legger inn anbud. Se for eksempel Svenn Arne Lie (tekst) og Tom Henning Bratlies (foto) glitrende artikkel "En stat uten styring" (Klassekampen, 14 februar 2009). NSB Gods har blitt Cargonet A/S, heleid av norske og svenske statsbaner, mens banevedlikeholdet er Baneservice A/S, heleid av samferdselsdepartementet.

I utlandet har man i øvrig hatt ekstremt negative erfaringer med forholdet mellom privatisering av banevedlikehold og sikkerhet, se for eksempel British Rail. Men om det er slik i Norge må vi vel ha bedre tall på.

Men det er et sidespor, og Drevelands utspill er ikke noe man bør gidde å aktivt motargumentere mot. Denne saken er egentlig mest interessant for meg fordi den inneholder det retoriske aikidotrikset jeg kaller en non-apology apology (etter Watergate-begrepet "a non-denial denial"). Det er det mest tydelige eksemplet som jeg har sett på lenge:

Trude Drevland selv beklager utspillet på det sterkeste når BA presenterer kritikken mot henne.

– Jeg legger meg helt flat for dette. Det å spille politisk mynt om denne saken på dette tidspunktet er ikke riktig. Men jeg må få si at det har vært så mange hendelser med jernbanen i det siste, og at det ender opp med at folk dør er tragisk.
[her forestiller jeg meg en lang, ladet stillhet idet en sikring ryker i Drevlands hode, røyk stiger opp fra mikrofonhåret, red.anm.]
– Men som sagt, jeg legger meg helt flat for kritikken mot dette utspillet. [sic! min uthv.]

Jeg ser det, Drevland. Helt flat.

Bla-di-bla-bla-burka

Burka, niqab, burka, burka, hijab, hijab, burka, ytringsfrihet, burka, burka, liberalt demokrati, hijab, hijab, selvmordsbombere! hijab, hijab, burka, kvinneundertrykking, hijab, hijab, stadie som vi har forlatt, hijab, viktig i et demokrati at vi viser ansikt, hijab, hijab, kvinnefiendtlig, hijab, burka, middelaldertenkning, burka, hijab ...
– Alle norske, danske, svenske, franske, belgiske og sveitsiske medier de siste par årene.
[innlegget er noe forkortet, red.].

Ok, jeg er helt utrolig lei av å diskutere islam nå, men siden verden har blitt sinnsyk må jeg visst forklare liberalistene hvorfor man ikke skal diskriminere mot minoriteter. Så la meg først gi deg fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust, og så skal jeg fortelle deg en femte grunn som gjør at det er skikkelig, skikkelig dust. Men før jeg gjør det må det vel presiseres at æsj: burka. Kvinneundertrykkende? Ja. Liker jeg dem? Nei. Synes jeg som feminist at de tilhører en ubehagelig tendens til kvinnefiendtlighet og autoritært patriarkat som bør bekjempes med alle lovlige midler? Ja. Har disse fakta noe med saken å gjøre? Nei.

Fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust.

1. Liberalt demokrati, anyone?

Grunnprinsippet i et liberalt demokrati er at man kan gjøre det man har lyst til, med mindre det man gjør i sterk grad hindrer andres livsutfoldelse. Dette kaller vi "The Harm Principle". Dersom det du gjør for eksempel er å tvinge noen til å kle på seg en burka/hijab/niqab/samekofte så er det ulovlig. Dersom det du gjør er å forhindre noen i å ta på seg det tøyet de har lyst til, så er det også ulovlig.¹

Et annet grunnprinsipp i demokratiet er at alle er like for loven. Litt av poenget her er at man ikke fjerner rettigheter som andre har. Et av de mest grunnleggende funksjoner til et liberalt demokratis lover er faktisk å forhindre at flertallet utnytter mindretallet. Derfor er det ikke slik at man har lover som rammer minoriteter, med mindre deres aktiviteter faller innenfor samfunnskadelige kategorier. For eksempel har vi sterke lover mot de minoriteter i det norske samfunn vi kaller "drapsmenn" og "voldtektsmenn", for å forhindre dem i å utfolde seg, men vi har ikke særlig sterke lover mot dem vi kaller "hvite middelklassemenn" eller "folk som liker lukten av liljekonvaller". Dersom man forbød noen folk å lukte på blomstene, men ikke andre, eller for den saks skyld noen mennesker i å ha sex slik de vil med den de vil, men ikke andre, så ville det vært feil. Og om man fratar noen mennesker retten til å kle seg slik de vil, men ikke andre, så ville det være en diskriminerende lov.

Det ville være et brudd på samfunnskontrakten og i strid med det samfunnet vi har bygget opp dersom man gjorde det ulovlig, for eksempel, å være svart, eller ulovlig å gå i rødt tøy.

Det er egentlig litt utrolig at dette er noe man må minne folk om, men det er altså slik at folk har lov til å gå i hva de vil. Om vi forbyr hijab eller nikab eller burka, så bryter det altså med flere av disse prinsippene:

* Man forbyr noe til tross for at det ikke har noen skadelig effekt på samfunnet, ikke hindrer andres livsutfoldelse.

* Flertallet forhindrer arbitrært minoriteten fra å gjøre hva de vil.

For å forby niqab og burka må du altså være villig til å sette det liberale demokratis grunnprinsipper til side. Jeg forventer derfor en sterk, prinsipiell motstand mot dette fra alle dere sosialliberalister.

2. "A chilling effect."

Siden det er ganske få som går med dette – det vil jeg komme tilbake til – så er det et sterkt signal å sende å spesifikt forby et muslimsk kulturutrykk. Minareter, for eksempel. Eller hijab i politiet. Eller niqab i -- seriøst, dette diskuterte vi i Danmark -- dommerembetet (fordi sterke karrierekvinner er typiske brukere av det totale ansiktssløret). Jon Stewart har forresten en god analyse av fenomenet minaretforbud her.

Dette signalet sier at muslimer ikke er velkomne -- selv når de ikke gjør noe galt. De er bare ikke som oss, de er radikalt annerledes. Det vil derfor bidra til en allerede sterk effekt på muslimers deltakelse i samfunnslivet. Dette er en slags paralell til det man kaller a chilling effect, som er et juridisk begrep, gjerne brukt innen ytringsfrihet og personvern.

Ideen der er at bare bevisstheten om at man kan overvåkes "kjøler ned" kommunikasjonen; gjør at man ikke sier det man tenker.

En tilsvarende chilling effect oppstår på muslimers følelse av tilhørighet. Man ser at man ikke aksepteres, og velger derfor å ikke delta, hvilket fører til at man aksepteres enda mindre, og så videre. Bare bevisstheten om at man ikke aksepteres gjør at man er mindre tilbøyelig til å delta i samfunnet, selv når det ikke lovgis spesifikt mot en.

Hvis du vil forby niqab må du altså klare å sende et sterkt signal om at dette ikke handler om islam. For eksempel ved samtidig å slå hardt ned på -- gjennom beinhard enforcement -- alle som bruker solbriller, motorsykkelhjelmer og hettegensere og andre måter å "maskere" seg på offentlig. Hvis ikke, mistenker jeg at vi vil se stadig flere muslimske kvinner vende seg mot en ikke-sekulær identitet. Dem som kjemper for denne loven kan altså ha store skadevirkninger på dem de hevder å forsvare.

3. Det viser seg at vi har en lov mot drap og tvang i Norge, allerede

Straffeloven er ganske klar på dette, folkens. For å forhindre at kvinner tvinges av deres onde, svarsmuskete menn til å gå med burka (antakelsen som ligger i bunn for de fleste slike diskusjoner) trenger vi bare å gå til Straffeloven. Vi trenger ikke å sende et sterkt negativt signal til muslimer bare for å forby noe som allerede er forbudt.

Eksempel: Vi har en lov mot drap: Straffelovens §233, der det står

§ 233. Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar.

Har den skyldige handlet med Overlæg, eller har han forøvet Drabet for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan, kan Fængsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjælder i Gjentagelsestilfælde samt, hvor forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder foreligger.

Så da trenger vi ikke å legge til at "Den som forvolder en andens Død fordi han eer svartsmusket og krokneset og tror på Allah, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 aar."

Altså, vi kunne hatt den loven -- men den hadde vært ganske dust, for den hadde sendt signalet at vi tror muslimer er drapsmenn, mens den ikke hadde gjort noe verken fra eller til i praksis. Likeledes har vi lover som forhindrer folk i å tvinge andre folk til noe -- for eksempel å kle på seg et plagg hun ikke vil -- med vold.

Det er i øvrig ganske dust å anta at alle går med niqab/hijab/whatever ufrivillig, i og med at forskningen er ganske tydelig på at slik er det ikke.

En tilsvarende signaleffekt kan dokumenteres mht. hijab i politiet. I Sverige gjorde de det lov å gå med hijab i politiet. Resultat: Ingen går med hijab i politiet, men søkertallene for innvandrerkvinner til politiet gikk opp noe vanvittig. Og -- holy smokes! -- hver femte søker til politiet i Sverige er innvandrere. I Norge er tallet 7 prosent. Og jeg tipper ikke hijabdebatten hjalp det tallet.

4. Rasisme!

Ideen om å forby burka:

-- et brudd på det liberale prinsippet om frihet fra unødvendig tvang.
-- et spesifikt inngrep i friheten utført av et flertall mot et mindretall.
-- har en sterkt nedkjølende signaleffekt på forholdet mellom muslimer og resten av samfunnet.
-- ganske ubrukelig, sånn lovmessig sett.

Og er derfor egentlig ganske rasistisk, er det ikke? Den er et spark til en minoriteten. Hvorfor det? Jo ...

Hvorfor det å forby burka er skikkelig, skikkelig dust

Fordi herre du milde Jesus, det er jo for faen ingen som går med det!

Dette er definisjonen av signalpolitikk. Det er noen få damer nede på Grønland som går med niqab. Jeg ser kanskje en niqab der en gang hver måned eller deromkring. Ingen eller nesten ingen går med burka i Norge. I Danmark, etter utallige liter trykksverte og endeløse skoger opp i røyk viste det seg at det var tre kvinner som gikk med det totalt. Tre! Om det hadde vært en enorm epidemi med kvinner som stengtes bort fra samfunnet i sine burkaniqabfengsler, så hadde jeg sett grunnlaget for diskusjonen. Det er intet slikt grunnlag.

I stedet blir dette weapons of mass distraction; populistisk symbolpolitikk som ikke forandrer det pøkk i den virkelige verden utover å senke livskvaliteten til et par hundretusen av våre borgere mens den virkelige verden skjer andre steder.

Et par enkle analytiske søk på søketjenesten Retriever demonstrerer dette helt enkelt:

burka + burqa + niqab + hijab i fjor = sånn ca 3.000 artikler i norsk papirpresse.

klimakrise + klimaforandringer + klimaforhandlinger = 853 artikler i norsk papirpresse.²

Skjønner du hva jeg mener? Vi diskuterer hodeplagg som ingen går med og noen hodeplagg som en del folk går med, men som i bunn og grunn ikke skader noen mer enn vi diskuterer det udiskutabelt mest presserende politiske problemet i verden. Hallo! Økosystemet holder på å kollapse! Kan vi ta oss litt sammen her?

Så her er min innstendige bønn til alle som leser dette: Om du har tenkt deg å skrive noe om burkaforbud eller nikabforbud eller hijab i politiet eller enda en av de evinnelige artiklene om hvor forferdelig vanskelig det er, alt dette med integrering og islam og så videre, kan du ikke være så snill å la være og skrive en skikkelig god artikkel om klimaforandringer i stedet? Eller et av de andre virkelig viktige temaer som faktisk finnes der ute og som ikke dekkes tilstrekkelig av norsk presse. Det gjelder alle, fra kommentatorer til twitrere til journalister til bloggere til pamflettskrivere til tekstmeldere. Vær så snill.

På forhånd takk,
Martin Grüner Larsen

* * *

1. Med mindre det er ungen din og han har lyst til å gå med spidermandrakten sin på skolen. Da er det ok.

2. [Siden denne bloggposten har havnet på pensum i NDLA bør jeg rette denne faktaopplysningen som ikke helt stemmer i teksten. I søket der jeg viser at hijab var mer omtalt enn klimaforandringer glemte jeg å søke på et av de viktigste søkeordene som var "klima", altså bare det ordet alene. Dette gir 8.300 treff, hvilket selvsagt er mye mer enn hijab. Problemet er at her er det en feilkilde: Fraser som "i dagens politiske klima" osv. står for en del av svarene. Ikke desto mindre så vil jeg stå fast ved hovedpoenget mitt, som er at spørsmålet om hijab tar opp en stor del av vår offentlige bevissthet, samtidig som den er en uviktig distraksjon fra skikkelig politikk. Dette poenget gjelder i all sin allmenhet om kritikk av minoriteter generelt og muslimer spesielt. Dette dokumenterer bl.a. en rapport fra IMDI der det blant annet står å lese at "i 2009 var det omtrent like mange oppslag [ -- ca. 77.000 -- ] om islam og muslimer som det var om Jens Stoltenberg, og flere enn om svineinfluensaen".

Videre sier rapporten at:

Et søk på Aftenpostens debattsider viser at innvandring og integrering er tema for 324 319 av innleggene. Til sammenlikning har skole og utdanning 19 049 innlegg og temaet miljø 62 209 debattinnlegg

Så selv om det jeg skriver over ikke er helt riktig, føler jeg i all hovedsak at jeg har dekning for mitt poeng.

Jeg vil ellers gjerne høre fra dere som er innom her fra NDLA! Legg gjerne igjen en kommentar under.

Beste hilsener,
Martin]

Again with the hijabs?

Den synliggjør religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet, sier [rektor Atle] Fasteland til Bergens Tidende.

Rektoren på Ny Krohnborg skole i Bergen ivrer for skoleforbud mot hijab. Det er ureflektert av ham.

Mens jeg setter pris på Fastelands tydelige engasjement for integreringen av sine elever, så er det på tide at vi legger denne nonsensiske ideen i seng. Hijaben betyr ikke en ting. Den er et komplisert kulturelt tegn som har betydd alle ting til alle tider. Om man vil ha litt forskning på dette, foreslår jeg at man prøver denne artikkelen her:

- Den norske hijab-debatten gjør kvinner med slør til uforståelige ekstremister, sier Berit S. Thorbjørnsrud. Hun minner om at hijab symboliserer alt fra fromhet til motstand, frigjøring og tvang.

Det å forby religiøs utfoldelse som ikke er til vesentlig belastning for andre synes jeg i øvrig er illiberalt og udemokratisk. Å mene at det å synliggjøre religiøs tilhørighet er noe uakseptabelt eller problematisk er en dårlig holdning i et liberalt demokrati.

Rektor Fasteland argumenterer også for skoleuniform i utspillet. Det er det mange gode grunner for (utjevning av klassemarkører), og mange gode argumenter imot (utjevning av identitetsmarkører). Men å bli kvitt hijaben er ikke et godt argument. Det bør ikke være derfor vi eventuelt gjør eller ikke gjør det. Og ved å benekte disse elevene sin religiøse identitet sender Fasteland dessverre et sterkere signal enn han nok tror, om at de ikke er velkomne i samfunnet.

Men for Guds skyld: la oss ikke ha denne debatten igjen. Det gikk dårlig nok første gangen. Og da jeg gjorde noen analytiske søk i pressearkivet Retriever for noen måneder siden så kom jeg fram til at vi i 2008 diskuterte hijab mellom fem og åtte ganger så mye som vi diskuterte klimakrisen. Dette er og blir en distraksjon fra de virkelige integreringsspørsmålene og de virkelige problemene i den norske skolen som Fasteland sikkert har nærkontakt med i hverdagen sin.

Vi tar statsminister Jens Stoltenbergs svar om Turkmenistan en gang til, i sakte film:

– Statoil har gått inn i Turkmenistan. Hvorfor er det viktig at et stort norsk oljeselskap er til stede i ett av verdens kanskje mest fundamentalistiske regimer?

– Det er ikke i seg selv viktig. Det som er viktig er at Statoil, som er blitt veldig gode på å utvikle teknologi og drive utvinning av olje og gass på en miljøvennlig måte, ikke vokser og faller med utviklingen på norsk sokkel, men at de også lykkes i andre land. Og det gjør de i Angola, i Aserbajdsjan, i Venezuela, Brasil. Det er jo varierende farge på de regjeringene, men Statoil er med på utvikle olje- og gassressurser der. [min uthv.]

Jens, det er noen av oss her ute som prøver å få til en ny rød-grønn regjering. Noen ganger så føler jeg liksom ikke helt at du hjelper på entusiasmen.

Ord for dagen – i disse valgkamptider

The democratic and socialist Lefts, still united in 1848, had to split apart before fascism could become possible. The Left also had to lose its position as the automatic recourse for all the partisans of change – the dreamers and the angry, among the middle class as well as the working class. Fascism is therefore inconceivable in the absence of a mature and expanding socialist Left. Indeed fascists can find their space only after socialism has become poweful enough to have had some share in governing and thus to have disillusioned part of its traditional working-class and intellectual clientele. So we can situate fascism in time not only after the irreversible establishment of mass politics, but indeed late that process, when socialists have reached the point of participating in government – and being compromised by it.

That threshold was crossed in September 1899, when the first European socialist accepted a position in a bourgeois cabinet, in order to help support French democracy under attack during the Dreyfus Affair, thereby earning the hostility of some of his movement's moral purists. By 1914, they part of the Left's traditional following had become disillusioned with what they considered the compromises of moderate parliamentary socialists. After the war, looking for something more uncompromisingly revolutionary, they went over to Bolshevism, or, as we have seen, via national syndicalism to fascism.
(Robert O. Paxton: The Anatomy of Fascism, Allen Lane, 2004, s. 43-44)

Ankerløse

Hans Rustad svarer – på en måte – på mitt innlegg om irrasjonalitet og Aslak Nores kronikk for nylig. Han skriver at. Vel, les selv:

[Legitimering av irrasjonalitet] er hans [min] betegnelse på Nores forsøk på å påpeke at Arbeiderpartiet er ved å miste grepet. Det er selve forsøket på å beskrive virkeligheten som Larsen kaller "irrasjonalitet". Selv stoler han mer på SSB som kan fortelle at krimininaliteten er den laveste på 14 år.

(...)

At Larsen setter SSBs "fakta" opp mot virkeligheten er illustrerende og ikke så lite morsomt, for dermed setter han akkurat fingeren på SSBs rolle.

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Seriøst? SSB leverer "fakta" i scare quotes? Jeg har egentlig aldri riktig giddet å følge med på kvernen inne på Document.no, men hvis dette er representativt har jeg ikke har gått glipp av noe. Jeg forstår ikke hvorfor tilsynelatende seriøse folk som Lars Gule diskuterer noe som helst med folk som kan avskrive SSB som useriøse på den avfeiende måten. Jeg svarer nå fordi Rustad og co. tilsynelatende har mange folks øre, og fordi de snakker om noe jeg skrev, men det framstår for meg som uforståelig at denne formen for virkelighetsfjern aktivisme tas på alvor .

Tidligere i dag leverte Rustad exhibit A i en bloggpost om Vigrid og NorgesPatriotene burde boikottes. Her leverer Rustad følgende skarpskodde analyse:

Men det finnes også en annen grunn til å holde NorgesPatriotene/Vigrud utenfor. (At deler av ytre venstre fører en like sterk retorikk, er ikke noe argument. At Marte Michelet er debattredaktør i Dagbladet, er ikke noe argument for å slippe til Øyvind Heian.)

Nei, det er klart at ting faller på plass med en lett og ledig sammenligning og sidestilling mellom en mann som er dømt for å ha drapstruet justisministeren og som er så fullstendig rablende vanvittig at han driver et parti som mener at Frp er forrædere mot det norske folket fordi de er for snille med innvandrere og omtaler muslimer som "en pest". Her er et herlig sitat (fra nevnte posten til Hans Rustad i øvrig!):

Vår tids pest heter islam. Smittekilden som spredde (!) svartedauden var rotter, de fremste pestsprederne av islam er FrP. De tillater denne grufulle pesten å spre seg ved å føre oss nordmenn bak lyset med grove løgner som kan ha dødelig utgang for deg og dine etterkommere. Ved å avsløre disse løgnene vet vi at du som norsk patriopt tar farvel med FrP og gir din stemme til NorgesPatriotene i årets valg.

Ja, det er jo nett det samme som å lese Marte Michelets helt k-r-a-z-y artikler om den norske velferdsstaten. Rustads argumentasjonsteknikk ser ut til å handle om å definere sin egen virkelighetsbeskrivelse og argumentere ut fra den i falske syllogismer: "Venstresiden er antisemittisk. Marte Michelet er på venstresiden. Dermed er Marte Michelet det samme som Adolf Hitler."

Legitimering av irrasjonalitet

Beklager at jeg ikke blogger så mye for tiden. Jeg har visst pådratt meg en massiv Twitteravhengighet som passer bedre med min timeplan, men har lyst til å føre mer oppmerksomhet tilbake til bloggen.

Men altså:

Vanligvis gidder jeg ikke å lese Document.no, men i dag hadde de en gjestepost av Aslak Nore som jeg følte jeg burde svare på [Oppdatering: Jeg lar meg fortelle at den opprinnelig sto på trykk i VG]. Nore prøver å argumentere for at Arbeiderpartiet er nødt til å ”komme på offensiven” i innvandringsdebatten. Dette gjør han ved å forsøke å legitimere irrasjonelle holdninger overfor innvandrere blant moderate sosialdemokrater. Han fortsetter i samme sporet som sin nylige Samtiden-artikkel. Han tar studier av hvordan menneskers følelser påvirker valgene deres, og tolker dem slik at de gir en slags rasjonalisering for irrasjonelle valg.

Nore innleder:

Toppledelsen i Arbeiderpartiet vet det altfor godt. Skal de vinne valget i september må partiet komme på offensiven i innvandringsdebatten. Jens Stoltenberg vet noe mer. Skal han bli husket som en av de store statsministerne i nyere norsk historie, må han foreta noen visjonære grep i det flerkulturelle Norge. Men hvordan skal han gjøre det?

Et samfunn er alltid i endring. I dag skjer forandringene raskere, og griper dypere om seg enn tidligere. Det hersker en latent uro i Norge, forårsaket av globalisering, finanskriser og migrasjon over landegrensene. Innvandrerbefolkningen teller nå over 10% og vil vokse i årene som kommer. Presset på velferdsstaten er større enn før, folk stiller mindre på dugnad, kriminaliteten er grovere og de religiøse fundamentalistene flere.

På den ene siden tror jeg at Nore har rett i at Arbeiderpartiet vet at de må komme på offensiven – altså bli mer populistiske – i innvandringsdebatten, men jeg steiler litt ved hans virkelighetsbeskrivelse, og kommer til å se litt nøyere på den:

Det stemmer at innvandrere utgjør ca. 10 % av befolkningen. Men etter det hopper kjettingen av. Nore definerer aldri hvordan presset på velferdsstaten øker, men jeg antar at han ikke mener at den politiske motviljen mot velferdsstaten øker. (Hvilket det gjør – Frp går fram på meningsmålingene og det var borgerlig flertall i juni). Jeg vet ikke helt hvordan han dokumenterer det, men la oss la det ligge.

”Folk stiller mindre på dugnad.”
Vel, dette stemmer nok, om du med ”folk” mener ”folk som bor i Groruddalen”. Jeg tror dette må være basert på anekdotisk bevismateriale, men la gå. Jeg tror at folk som føler seg utilpass og uønsket har få insentiver for å delta i langtidsvedlikeholdet i det samfunnet de bor i. Jeg merket meg for eksempel at alkoholikeren i gården jeg bodde i før, aldri dukket opp på dugnad. Kanskje jeg er en snillistisk SV-velger, men jeg har troen på å møte opp og spørre folk om de har lyst til å komme på dugnad. Uvitenskapelige undersøkelser i nabolag jeg har bodd i tyder på at det er effektfullt.

”de religiøse fundamentalistene flere”
Virkelig? Hva er kilden her, SSBs fundamentalismeindeks? Dette er – antar jeg – ren synsing og anekdote. Nore forveksler nok fundamentalistenes synlighet med at de blir flere.

"Kriminaliteten blir grovere"
Nei. Sorry, men denne gamle visa har vært falsk i 14 år. Jeg siterer SSBs rapport fra 2008:

Antall anmeldte lovbrudd er nå det laveste på 14 år, når vi tar høyde for befolkningsutviklingen.
…
Mer enn 175 000 tyverier og andre vinningslovbrudd ble anmeldt i 2008, nesten 4 900 færre enn året før. Reduksjonen i antall vinningslovbrudd henger i hovedsak sammen med en nedgang på 8 prosent i grove tyverier. Antall grove tyverier fra biler og andre befordringsmidler (12 500) og brukstyveri av biler (6 900) er samlet sett nesten halvert siden 2003.
…
Fra tusenårsskiftet og frem til 2007 ble antall anmeldte simple tyverier fra butikk og naskeri redusert med over en firedel. Fra 2007 til 2008 økte imidlertid anmeldelsene både for simple tyverier fra butikk (12 prosent) og naskeri (5 prosent) – og samlet sett fra 16 400 til 17 500 tilfeller.

I all rettferdighet så har nasking og simple tyverier den suverent ledende overrepresentasjonen for innvandrere, men det er jo nettopp ikke definert som grov kriminalitet.

Når vi tar hensyn til befolkningsøkningen, har omfanget av anmeldte voldslovbrudd holdt seg relativt stabilt siden tusenårsskiftet, på rundt 5,5 per 1 000 innbyggere.
…
Som i alle tidligere år har Finnmark og Oslo mest anmeldt voldskriminalitet i forhold til befolkningsmengden, med henholdsvis 8,9 og 8,7 per 1 000 innbyggere.

De få grove forbrytelsene som øker er seksualforbrytelser, som går opp for første gang siden årtusenskiftet, og vold i nære relasjoner, som nettopp har blitt etablert som en ny kategori.

For å si det på en annen måte: Å si at norsk kriminalitet blir grovere stemmer ikke. Den er omtrent den samme gamle, og det blir mindre av den. Kanskje deler av Oslos kriminalitet øker – det vet jeg ikke, men jeg har ikke klart å finne noen indikatorer på det, til tross for utspill om farlige rumenere og at området jeg går igjennom hver dag nå blir kalt ”Marerittmila” av Aftenposten i et anfall av galopperende overdrivelse. Personlige har jeg oftere mareritt om Harald Stanghelle enn jeg har om nabolaget rundt jobben.

Men likevel så er den økende og grovere kriminaliteten – og særlig voldtekten av norske kvinner et fast begrep i norsk innvandringsdebatt. Særlig disse berømte 41 overfallsvoldtektene i Oslo. Det er urovekkende at kurdiske og afrikanske innvandrere voldtar. Litt mer urovekkende er det at maksimalt 41 menn blir brukt til å dømme 422.000, altså at ca. en per 10.000 får bli med på å determinere den politiske framtiden til resten. Det er forresten omtrent svarandelen på spam også. En person per 10.000 tror på nigerianere som vil gi dem penger. Det er like sjeldent. Sånn cirka. Like eksotisk.

Det vi snakker om her, er altså irrasjonelle impulser som får gripe inn i vårt politiske liv. Kanskje vi til og med, i den Dagbladske kulturkjempende ånd, kan lokalisere det i en biologisk impuls som identifiserer det fremmede med fare? Uansett så virker det som om Nore prøver å gjøre denne impulsen like sosialdemokratisk som idealtid. Han argumenterer for at irrasjonalitet er menneskets natur. Det er en litt tynn argumentasjon:

Evolusjonære psykologer har i en serie forsøk vist at alle mennesker har en innebygd ”juksedetektor” – som nådeløst avslører juks, normavvik og lovbrudd. Antiintellektuelle Frp er det eneste partiet i Norge som har skjønt dette prinsippet. Kanskje finnes den egentlige ”Frp-koden” her?

Og han har lyst til at dette skal få innflytelse over Aps politikk:

Arbeiderpartiet er den eneste politiske kraften i Norge som potensielt kan skape en ny flerkulturell samfunnskontrakt. Gode skoler og helsevesen for alle, men også patriotisk elitedyrking, strengere straffer og velferdsordninger knyttet opp mot plikter. For jeg er selv en opprørt sosialdemokrat som ønsker at framtidens Norge skal bli et bra sted å leve for alle... I spørsmålet om det flerkulturelle Norge tvinger et oppgjør med kulturradikale pedagoger og partiets endringsfiendtlige venstrefløy seg fram. Først når Jens Stoltenberg klarer det, vil han kunne tre inn i historien.

Jeg har vanskelig for å lese dette som noe annet enn et forsvar for at irrasjonelle strukturer skal styre vår innenrikspolitikk. Men selve prosjektet til samfunnets politiske organisering er, i min verden iallefall, en mest mulig rasjonell og langsiktig disponering av ressurser og makt. Hvorfor vil man trekke inn overtro og magefølelse i samfunnsordningen når man har SSB? Følelsene og verdiene våre styrer hva som er viktig for oss, men de forteller oss ikke hva fakta er. Der må vi ty til den vitenskapelige metoden, og så heller kjempe retorisk om verdiene.

I siste ende forstår jeg ikke helt hva Nore vil med å legitimere disse tankene. Er han ute etter strengere og mindre tolerant sosialdemokrati? Det kan han i så fall få i Høyre. Selv vil jeg heller si inntil videre at jeg ikke vil gi disse ideene legitimitet. Jeg vil løse samfunnets faktiske problemer, ikke min forestilling om hva samfunnets problemer er.

Norsk presse og måten vi snakker om islam på

En ubehagelig sak i dagens Dagbladet.no. En helt åpenlyst rasistisk problemstilling diskuteres som om den var alvorlig. Alvorlige forskere og serisøe tenkere stilles opp skulder med skulder med høyreekstremister og rasistiske meningsprodusenter som om de var likeverdige.

Min bror har med rette lansert et boikott av Dagbladet og Dagbladet.no i en uke f.o.m. i morgen for å sanksjonere dette. Det kommer jeg til selv å etterleve, også.

Saken starter:

BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?

Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?

Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.

Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.

Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?

Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.

I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?

Jeg har nesten ikke ord for hvor dypt skuffet jeg er over hvordan denne typen problemstillinger tas opp nå. I dette debattklimaet. Er vi journalister i Norge så fullstendig forblindet for det faktum at måten vi snakker om ting på betyr noe? Skjønner vi – i dette tilfellet DB-journalister Astrid Meland og Gunnar Thorenfeldt – ikke at vi er med på å styre, kontrollere og videreformidle holdninger i det offentlige rom?

Når journalister på denne måten deltar i en forrående diskurs, så forråer samfunnet seg. Når vi tar opp i oss useriøse, tendensiøse problemstillinger som demografien.

Demografi er forresten en av islamofobisk og andre rasistiske diskurser sine greatest hits, men så grundig diskreditert at den ikke er verdt å snakke om lenger. Det interessante med demografispørsmålet er at det overhodet er et spørsmål lenger. Det er det som er det spørsmålet vi burde forske på og grave i. Hvorfor vedlikeholdes denne ideen om at muslimer holder på å ta over når de helt åpenbart ikke gjør det? Hvorfor får Human Rights Service statsstøtte når de assosierer seg med rasistiske og upålitelige konspirasjonsteoretikere som Bat Ye'or, David Horowitz og Bruce Bawer? Hvorfor kan Siv Jensen vifte med beviselig feilaktig informasjon i "snikislamiseringstalen" og ikke bli ledd ut av norsk politikk?

Vi er nødt til å forstå at saker som disse, når vi trykker dem, fører til en konkret reduksjon i livskvalitet for et stort segment av befolkningen. Vi kan ikke kaste vår journalistiske integritet på båten når vi skriver om islam. Vi er nødt til å gjøre researchen vår. Vi, av alle mennesker, kan ikke være overlatt til diskursen når vi bestemmer hva vi skal snakke om. Da forsterker vi bare den grusomme tendensen i det offentlige rom. Vi må velge våre saker og vi må snakke om det som faktisk er problemene samfunnet vårt står overfor.

Eksempel: Hvorfor er det sånn at det har vært ca. 550 saker i norske aviser i år som har inneholdt ordet "klimakrise" eller "klimakrisen" mens det har vært 2.000 saker som har inneholdt ordet "hijab"? Er det virkelig hijaben som er det relevante problemet, eller er det et spørsmål som handler om vilkårene for den fortsatte overlevelsen av den menneskelige sivilisasjonen på Jorden? (Obs obs jeg sier ikke at man kun skal snakk om osv osv og jeg sier selvsagt heller ikke at det ene utelukker det andre osv osv bla bla bla hvorfor er det nødvendig at jeg overhodet skriver dette bla bla bla)

Hva er det som er konsekvensene når vi driter i dette? Jeg har allerede en gang sett ett hjemland forsvinne under disse bølgene. Les hate speech-sitatsamlingen på Humanisme.dk eller den nye boka Hatet mot muslimer av Andreas Malm. Begge dokumenterer ubestridelig en diskurs som er rasistisk, reell, virksom. Den finnes ikke kun i kommentarspaltene på blogger, lenger. Den finnes i det mainstreamete offentlige rom. Denne politiske mørketiden er blant de viktigste grunnene til at jeg ikke føler meg hjemme i Danmark lenger, og det finnes nå i Norge også. Hvis vi ikke skal få danske tilstander, om vi ikke skal få til et kaldt, rått, hetsende debattklima i Norge, så må vi i den norske pressen kollektivt skjerpe oss. Dette slette journalistiske håndverket kan vi ikke lenger godta som tilstrekkelig. Det er utilstrekkelig. Det er uprofesjonelt og det gjør oss uopplyst. Vi blir dårligere mennesker av det, og vårt samfunn forverrer seg.

Oppdatering! Oppdatering! 5080.no pwner Dagbladet.no!

*

PS: Forresten så kan man lese Anders Heger, som i sin siste spalte i Dagsavisen viser at man kan se og imøtegå denne måten å snakke på:

Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-SA

Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendens i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.

(...)

Litaniet om hvordan noen standpunkter holdes nede, og hvordan noen debatter ikke slipper til, begynner å bli slitsomt. Jeg foreslår derfor en hestekur, en gang for alle: La oss sette innvandringsspørsmål øverst på dagsorden. La oss diskutere det hver eneste dag, år etter år. Ikke la noe holdes utenom: Kjønn, klasse, kriminalitet – la det være en debatt med like lite tabuer som anstendighet. La oss sette lavere krav til saklighet her enn andre steder, la oss diskutere brenning av klesplagg eller krav om å sverge ved flagget som om det var seriøse innspill. La folk bruke personlige erfaringer og vitnesbyrd om egen frykt som om det var generelle fakta. La oss lage stabler med bøker, kilometervis med artikler om hvor vanskelige «de» er, la politikere fra alle partier snakke om problemene «de» representerer – uten at man trenger definere «dem». La oss se på kristne som individer og muslimer som gruppe, la mistenkliggjøring være argumenter og sjikane være saklighet!

Og la oss gi skeptikerene all den spalteplass de forlanger. Vil de da slutte å føle seg forurettet? Neppe. Det er nemlig slik de har hatt det i noen år nå.

— Anders Heger, "Retten til å være snurt" Dagsavisen.

Oslopolitiets nye narkostrategi: "tilbake til 60-tallet!"

Hvor dypt skuffende og foruroligende er det ikke at Oslo-politiet nå "erklærer krig" mot ... marihuana? 

Dette er så grensesprengende, hårreisende dumt at man nesten ikke kan ta det alvorlig. Hør hva Kåre Stølen, stasjonssjef på Grønland politistasjon, sier: 

Det er allerede gitt bøter i 10000 kronersklassen for slike forbrytelser. I verste fall kan folk som blir tatt for slikt kjøp, miste omsorg for barn.
–Ja, ett av våre virkemidler er å sende bekymringsmelding til barnevernet når vi kommer over foreldre som kjøper narkotika. Så får de vurdere om folk som har så lemfeldig omgang med rusmidler, er skikket til å ha omsorg for barn, sier stasjonssjef Kåre Stølen ved Grønland politistasjon.

Han maner til krig mot narkotikasalget i Oslo, og han vil ikke la kjøperne slippe billig.
–Det er viktig å ta dem. Forsvinner kjøperne, er det ikke penger å tjene for selgerne, da forsvinner markedet. Det er vårt mål. Derfor kommer vi til å slå knallhardt ned på kjøpere.
–Å kjøpe litt hasj er da ganske udramatisk?
–Er det? Spør de slitne brukerne utenfor Oslo S hvor de begynte. Alle begynte med hasj og svakere stoffer! I tillegg er hasjsalget med på å finansiere organisert kriminalitet. Og ettersom det sprer seg inn i bomiljøer og til skoler og ungdomsklubber, ødelegger det nærmiljø. Derfor er det ikke udramatisk å kjøpe narkotika.

Så for å oppsummere:

(a) Vi går tilbake til å angripe narkotikaproblemet ved å føre krig mot brukerne. Kjempemessig! Det funket jo så bra i USA! Her er statistikken som viser den enorme suksessen fra landet som på grunn av sin narkopolitikk – i likhet med den nye Oslo-politikken også beskrevet som en "krig mot narkotika" – fengsler en større andel av sin befolkning enn noe annet land på planeten:

YEAR | MARIJUANA ARRESTS
1992 | 342,314
1993 | 380,689
1994 | 499,122
1995 | 588,963
1996 | 641,642
1997 | 695,200
1998 | 682,885
1999 | 704,812
2000 | 734,498
2001 | 723,627

Dette viser tydelig at det amerikanske politiet tar en større og større andel av forbryterne hvert år! Snart har de vel tatt alle? Forresten heter et av underoverskriftene på Wikipediasiden for the War on Drugs "war on drugs as cyclic creation of a permanent underclass". En annen heter "war victims".

(b) Vi skal nok en gang skape et regelverk som under mindre demokratisk orienterte regjeringer – la oss si en Frp-regjering – kan brukes til når som helst å frata foreldreretten eller arrestere opptil 40 % av hovedstadens befolkning:

Nær hver tredje nordmann har gjort som Ap-leder [Nå statsminister, bloggers anm.] Jens Stoltenberg: De har brukt hasj. Og det er flere femtiåringer som har prøvd enn
tenåringer. Det viser en ny undersøkelse gjort for Dagsavisen.

(...)

Oslo er det fylket der hasj er mest utbredt. 4 av 10 i hovedstaden har prøvd hasj. På landsbasis har tre av ti forsøkt viser en ny meningsmåling gjort av Visendi A/S for Dagsavisen.
("Hver tredje nordmann har prøvd å røyke hasj", Dagsavisen, 25.11.2006

(c) Vi har visst ennå ikke helt klart å gjøre koblingen mellom at hasj drives av organisert kriminalitet og det faktum at hasj er ulovlig, til tross for at det ikke er påvist noen helsemessigeeffekter som er drøyere enn alkohol.

(d) Tilbake til "skråplanteorien"! Hurra!

There is no conclusive evidence that the drug effects of marijuana are causally linked to the subsequent abuse of other illicit drugs.
Janet E. Joy, Stanley J. Watson, Jr., and John A Benson, Jr., "Marijuana and Medicine: Assessing the Science Base," Division of Neuroscience and Behavioral Research, Institute of Medicine (Washington, DC: National Academy Press, 1999).

Our key findings were that 1) there are no unique factors distinguishing the gateway sequence and the reverse sequence — that is, the sequence is opportunistic; 2) the gateway sequence and the reverse sequence have the same prognostic accuracy; and 3) a sizable proportion of substance users begin regular consumption with an illicit drug. These results, considered in the aggregate, indicate that the gateway sequence is not an invariant pathway and, when manifest, is not related to specific risk factors and does not have prognostic utility. The results of this study as well as other studies demonstrate that abusable drugs occupy neither a specific place in a hierarchy nor a discrete position in a temporal sequence. These latter presumptions of the gateway hypothesis constitute what Whitehead referred to as the 'fallacy of misplaced connectedness,' namely, asserting 'assumptions about categories that do not correspond with the empirical world.'

Source: Tarter, Ralph E., PhD, Vanyukov, Michael, PhD, Kirisci, Levent, PhD, Reynolds, Maureen, PhD, Clark, Duncan B., MD, PhD, "Predictors of Marijuana Use in Adolescents Before and After Licit Drug Use: Examination of the Gateway Hypothesis," American Journal of Psychiatry, Vol. 63, No. 12, December 2006, p. 2139.

The gateway hypothesis holds that abusable drugs occupy distinct ranks in a hierarchy as well as definite positions in a temporal sequence. Accordingly, substance use is theorized to progress through a sequence of stages, beginning with legal, socially acceptable compounds that are low in the hierarchy, followed by use of illegal 'soft' and later 'hard' drugs ranked higher in the hierarchy. One of the main findings of this study is that there is a high rate of nonconformance with this temporal order. In a neighborhood where there is high drug availability, youths who have low parental supervision are likely to regularly consume marijuana before alcohol and/or tobacco. Consumption of marijuana prior to use of licit drugs thus appears to be related to contextual factors rather than to any unique characteristics of the individual. Moreover, this reverse pattern is not rare; it was observed in over 20% of our sample.

Source: Tarter, Ralph E., PhD, Vanyukov, Michael, PhD, Kirisci, Levent, PhD, Reynolds, Maureen, PhD, Clark, Duncan B., MD, PhD, "Predictors of Marijuana Use in Adolescents Before and After Licit Drug Use: Examination of the Gateway Hypothesis," American Journal of Psychiatry, Vol. 63, No. 12, December 2006, p. 2138.

Selv mistenker jeg at om det finnes noen kausalrelasjon mellom marihuanabruk og la oss si heroin, så har det noe å gjøre med det faktum at man må komme i kontakt med kriminelle miljøer for å kjøpe marihuana – fordi det er ulovlig, dummkopf.