Singling i glasshus

Litt dissens fra kommentarfeltene: Min venn og kollega fra tiden i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke — som du kanskje kjenner som Kapitalismus? — har skrevet en kommentar der han kritiserte min framstilling av Trygve Hegnar i en tidligere post. Her er deler av det han skriver:

Jeg tror du bommer i analysen av Hegnars motiv (når vi nå skal drive psykologisering). Hegnar går inn i tradisjonen som økonomisk liberaler og uttalte prinsipielt at det ikke var noe i veien med en mer liberal asyl-politikk - såfremt denne gjelder for alle. Grunnen til å kalle henne med sitt rette navn var å tydeliggjøre at hun har løyet og løgn ikke bør belønnes med opphold, jeg oppfattet ikke Hegnars innspill som verken rasistisk eller fremmedfiendtlig - men et prinsipielt forsvar for rettsstatens krav til likebehandling og etterfølgelse av lover og regler.

Det siste poenget til Hegnar var pressekritikk, noe jeg også synes er høyst betimelig i en sak som er så pressedrevet og som er så blottet for prinsipper. At mange aviser henfaller til kampanjejournalistikk frem kritisk undersøkende - synes jeg i likhet med Hegnar er problematisk.

Deler av mitt svar, litt redigert:

Jeg hørte Hegnar si det, og jeg gransker ikke hans motiver, egentlig. Jeg snakker mer om hva som gjør at denne typen retorikk brukes hyppig i innvandringsfiendtlige eller -kritiske miljøer. Hvorfor retorikken går hjem, ikke hvorfor den ytres. Men når det er sagt så er jeg ganske sikker på at dette er en dog whistle som mange hører, og at Hegnar nok i en eller annen grad var bevisst på det.

Men hva gjelder Hegnars ekstremt slappe argumentasjon så faller den på egen urimelighet. Et par poenger:

1. Trygve Hegnar anklager andre for å begå kampanjejournalistikk. Det er en dårlig årstid for å kaste stein i glasshus. Det blir fort kaldt.

2. Hegnar har grunnleggende misforstått hva kampanjejournalistikk er. Det er ikke at man dekker en sak veldig grundig, eller at man journalistisk setter søkelys på grunnleggende urettferdigheter i et samfunn.

Hvis dette var sant, så er kampanjejournalistikk også når Woodward og Bernstein — våre gamle, forslitte gravehelter (vi må finne noen nye snart) — jobber mot Nixons løgner i flere år, hver dag. Og jeg kan sikkert finne på bedre eksempler på god gravejournalistikk, men da må jeg jammen tenke meg om.

Kampanjejournalistikk er ikke å forfølge en sak grundig, det er ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgave ved å avsløre eller belyse urettferdigheter eller begivenheter som har allmenn offentlig interesse, eller begivenheter som strider med den allmenne rettsoppfatning. Det er ikke en gang å skrive leder etter leder etter leder i en sak samtidig som man dekker den journalistisk. Kampanjejournalistikk er å dekke en sak på en måte som er urettferdig, og journalistisk uholdbar.

Med det mener jeg å undereksponere motargumenter, usynliggjøre synspunkter, kvele dissens. Intet av dette har skjedd i denne saken. Motstanderne har kommet grundig til orde i alle fora. Og de har virkelig dummet seg ut, for de har ikke noen sak. De framstår like troverdige som skolebøller som vil ta skolens flinkeste jente fordi hun ikke gidder å finne seg i deres mobbing.

Det Hegnar kaller kampanjejournalistikk er kort sagt det vi som journalister får betalt for å gjøre. Det forundrer meg at han som redaktør ikke har skjønt det.

Pål K. Lønseth dekonstruerer seg selv

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth til VG Nett og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Så dere det? WOW! La oss ta den en gang til i sakte film:

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth ...

... og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Mine damer og herrer, total selvmotsigelse med dobbelt flikkflakk og skru i løpet av en enkeltsetning! Dette er en sterk og overraskende kandidat til høstens mesterskap i 500 meter oxymoron.

(...) kommer tilbake med mer.

Maria Hussein Amelie

Det siste konservative snakkepunktet, artikulert mest høylytt i en usedvanlig kjip forestilling av Trygve Hegnar på kveldens utgave av Aktuelt (ennå ikke på nett), er utelukkende å omtale Maria Amelie med hennes egentlige, skumle, fremmede, RUSSISKE navn. Hver gang motstanderen omtaler henne som Maria Amelie, så påpeker man at "Du mener selvsagt ... osv osv. som er hennes egentlige navn, hun har jo aldri oppgitt sitt egentlige navn."

Jeg hadde allerede sett dette retoriske knepet brukt flere ganger før Hegnar tok det i bruk, men rett etter Aktuelt i kveld er det dukket opp i flere kommentarseksjoner på nettaviser og blogger vi ikke liker å sammenligne oss med.

Motivasjonen er åpenbar: Ved å bruke hennes egentlige navn ønsker man å fremmedgjøre Maria Amelie fra sine støttespillere, og vise til sine egne at man er en av dem som ser gjennom løgnene til de politisk korrekte. Men hva er poenget? Hva er den underliggende tankestrukturen som fører til denne retorikken? Den er selvsagt en underliggende, stilltiende forståelse av at mennesker med fremmede navne får mindre sympati fra massene.

Det retoriske grepet er identisk, omenn med en annen kulturell bakgrunn, med da republikanerne under valgkampen i 2008 begynte konsekvent å omtale Barack Obama med hans fulle navn: "Barack Hussein Obama". Hussein = araber = unelectable.

Grepet er kort sagt alt motstanden mot utkastelsen av Maria Amelie kjemper mot: antakelsen om at det som er annerledes er mindre menneskelig og støtteverdig, avvisningen av det fremmede fordi det er fremmed. Avvisningen av fellesmenneskelige hensyn og rettigheter.

Grunnen til at grepet mislykkes og framstår patetisk for de fleste lesere/lyttere er at identifikasjonen med Maria Amelie allerede har skjedd hos de fleste nordmenn. Det fremmedgjørende grepet framstår derved avkledd, mye på samme måten som Arbeiderpartiets teknokratiske retorikk, som Jens Stoltenberg og statssekretær Pål Lønseth har framført de siste par dagene, står avkledd som hva den er i møte med en person som allerede er definert som en del av felleskapet. Det var en stor feil å velge å kaste ut en kvinne som alt hadde utmerket seg med vårt samfunns sjeldneste og samtidig mest respekterte dyd: genuint personlig mot.

Ameliesaken er en politisk og moralsk katastrofe, men den har også gjennom vanskjøting blitt en kommunikasjonskatastrofe som suger hele venstresiden ned i en hengemyr, som svekker hele det rød-grønne samarbeidet, og Norges internasjonale rykte. Og nå plukker de delene av høyresiden med et mer abstrakt forhold til innvandreres menneskeverd opp denne retorikken og forverrer og forvrenger den. Når denne sprø saken har blåst over, og det uungåelige har skjedd, nemlig at Maria Amelie har fått oppholdstillatelse, så håper jeg at saken i det minste vil føre til revisjon av den norske folkesjelens forhold til den andre.

Vår kamp er kronet med en viss mengde seier

Statssekretær Pål Lønseth til Aftenposten:

– Hvis det avdekkes, i denne konkrete saken eller andre saker, at vi har et regelverk som ikke er hensiktsmessig i forhold til arbeidsinnvandring, er det helt naturlig for Regjeringen å se på regelverket som regulerer dette, sier Pål K. Lønseth (Ap), statssekretær i Justisdepartementet.

Vet du hva, Lønseth? Det tror jeg faktisk ikke at det er. Naturlig, altså.

Rasisme er noe man gjør

Oppdatert! Nå med over 200 % mer crazy, se nederst i posten.

Lorenz Khazaleh har en kort og lesverdig bloggpost på Antropologi.info, der han oppsummerer og lenker til mye av det som har blitt sagt om rasisme de siste par dagene, i kjølvannet av Tybring Gjedde-episoden.

Han kommer underveis inn på noe som har opptatt meg ganske mye i det siste, nemlig hvordan man skal behandle rasisme som fenomen når man prøver å analysere det. Et sitat fra sosiolog John L. Jackson er særlig verdt å lese:

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.

(...)

We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Selv pleier jeg å si at rasisme ikke er noe man er, det er noe man gjør. Det er en diskurs, altså et sett med språklige vaner, handlinger, tenkemåter, forståelsesformer — som man til tider deltar i, og til tider ikke gjør. Aspekter ved de flestes handlinger — også mine — er rasistiske. Spørsmålet er i hvor stor eller hvor liten grad man klarer å velge vekk å delta i rasistiske diskurser. Og i hvor stor og hvor liten grad man er i stand til å unngå å la disse irrasjonelle innslagene i vårt politiske liv få makt over våre institusjoner og samfunnsformen vår.

Jeg tror dette skiftet, fra å tenke at rasisme er noe man er til noe man gjør kan være produktivt både personlig og for offentligheten, for det vil gjøre det lettere å analysere når noen mennesker deltar i den diskursen uten at man derved utdefinerer dem fra den politiske sfæren. Jeg forestiller meg også at det vil gjøre det lettere å forlate diskursen, siden den ikke lenger blir bundet tett opp til identitet. Ellers er det lett for at det skjer en kognitiv kortslutning av typen: "Jeg er jo ikke rasist, rasist er jo noe som innebærer at man er Adolf Hitler eller medlem av KKK, så da er det ok at jeg synes muslimer/somaliere/sigøynere/innvandrere kommer her og tar våre skattepenger og voldtar våre kvinner, for siden dette ikke er en rasistisk tankegang (jeg er jo ikke rasist, siden jeg ikke er ond) må det være en ikke-rasistisk tankegang."

*

Et annet viktig spørsmål Khazaleh tar opp er hva som forårsaker rasismen. Jeg tror han har helt rett i at det er en reaksjon på modernitet og den brå omveltningen i kulturens basis og overbygning den medfører. Rasjonaliseringen av den irrasjonelle impulsen det er å definere seg en inngruppe (norske verdier) og en utgruppe (islam) er det jeg tenker på som rasismens konkrete uttrykk i kulturen. Den konkrete, politiske, sosiale og fysiske utdefineringen av minoriteter er det jeg tenker på som rasismens skadevirkninger og resultater.

I videoen under ser vi både utdefineringen og dets kulturelle uttrykk i spill i den nakneste og mest brutale formen jeg har sett på lenge. Det er en valgkampfilm for Sverigedemokratarna, og hvis det er noen tvil om at skandinavisk høyrepopulisme er rasistisk, etter Tybring Gjedde og Dansk folkepartis herjinger, så tror jeg at denne videoen fjerner den tvilen:



Zygmunt Bauman beskriver "rasismens filosofiske vesen" som at mennesket blir til før det handler. Altså at man allerede før man har tatt egne valg er definert, av sitt kroppslige opphav. Jeg vet ikke om jeg synes det er den beste definisjonen, men hvis det er én god definisjon av rasisme blant flere, så ser vi her i denne videoen rasismen i sitt vesen: Muslimske barn, vist som en flåte av barnevogner dyttet fram av en demonisert og ansiktsløs, burkakledd masse stjeler pengene fra den slitne, etnisk svenske pensjonisten. Allerede før de tar valg, er muslimene et problem, allerede i barnevognen. Terror babies.

Innvandrerne og muslimene utkrystalliseres som Den Andre. Som noe radikalt annet, noe som truer og er uforståelig, og som konkurrerer med noe annet og bedre. Denne måten å formulere problemer på, som vi i Norge i sommer har sett eksemplifisert i at debatten har hardnet til, som i Ola Borten Moes kultursjåvinistiske appell til "norske verdier" der han definerte vekk hele den arabiske kulturen og Tybring Gjeddes "kulturquislinger" og andre eksempler. Dette i tillegg til mer strukturelle problemer, som ble synliggjort av Ny Tid av at hetsende nettkommentarer om muslimer gis høyere toleranse enn om jøder og kristne i nettaviser.

Diskurser kjennetegnes ved at de setter verdiene for debatten, og definerer problemer og løsninger på en så "dyp" måte at vi ikke ser at de finnes. (Vi på den elitistiske venstresiden bruker ordet "hegemoni" om dette).

Dersom vi tror at denne diskursen, den begrepsverdenen som vi ser synliggjort i videoen over, ikke ligger under i mye av den skandinaviske innvandringsdebatten så tar vi feil. Den ligger som en dypstruktur, som diskursen som muliggjør at diskusjonen har de premissene den har. Diskusjonen slutter dermed å bli en politisk debatt, og blir en rasjonalisering av følelser, og eksklusjon av minoriteter.

*

Og bare for å holde dere oppdatert på utviklingen i tidsånden siden sist, så har jeg idag, ansport av Olav Elgvin sjekket ut Nettavisens kommentarfelt. Det var skikkelig oppløftende, dere!

Snakk om kjøtthue...konvertere til islam,jævla landsforæder er det denne typen er
dra ned til saudi-arabia du Per,der vil du like deg vet du.
Her vil vi ikke ha deg.Ikke noe mere en dine fanatiske trosfeller.

(...)

Flott og gjennomtenkt tiltak av KrF!

Nå går det bare noen uker så har disse gærne muslimene tatt over partiet deres, og Høybråten må skifte fornavn til Mohammed! Spiller forsåvidt ikke så stor rolle at disse fisefine bedremenneskene i KrF mister partiet sitt, men makan til invitasjon til Krekar-gjengen skal du lete lenge etter!

(...)


Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp.

[32 som liker denne i skrivende stund.]

(...)

Fy f... for en gjeng med sopphoder som regjerer i Kristelig Suppeparti. Sperregrense på 15 % NÅ!

(...)

[Og så må vi vel også for ordens skyld ta med denne:]


Sier litt om kunnskapen du har om Islam. Det er idioter som deg som tror de kan no, men som likevell ikke kan en dritt. Og hvordan kan kristendommen være en eldre versjon av islam, når det første menneske var muslim? Profenten Mohamed kom senere enn Jesus, som levde da kristendommen ble gunnlagt. Men det Mohammed kom med var ikke en ny religion, men i sin endelige form, og den siste Boka, The Holy Quran! ta en titt i den du. Den er ufeilbar, og har ikke en eneste gramatikkfeil.


(...)


KrF vil samle oss til ett Norvegia. Yndet sted for mus-limer. Nå ser vi hvor langt islamiseringen av det norske samfunn har kommet når en muslim melder seg inn i KrF. Det neste blir vel statsmoskée .

(osv osv)

Utstøtt og utnyttet

Hvis du noengang var i tvil om at Skandinaveres problematiske forhold til innvandring også konstrueres økonomisk, av vår økonomis behov for billig og uforpliktende arbeidskraft, look to Denmark!

Nydanskere skal kunne arbejde til halvdelen af mindstelønnen, som i dag er 100 kr.

Sådan lyder det nye forslag fra Venstre med integrationsordfører Karsten Lauritzen i spidsen.

Han begrunder forslaget med følgende til Politiken:

»Jeg kender mange nydanskere, der tilbyder virksomheder at arbejde gratis bare for at komme ind på arbejdsmarkedet. Og så risikerer de at blive udnyttet. Forslaget her skal ses som en hjælp til, at flere indvandrere kommer i job«.

Forslaget mødet opbakning hos de konservative.

»Det handler om at give folk, der har det svært, en chance. Nyankomne skal simpelthen have muligheden for at få noget på cv'et«, siger Naser Khader, integrationsordfører fra Konservative.

Rasismen og diskrimineringen manifesterer seg på de underligste måter, og har mange opphav. Dels så handler den om en reaksjon på moderniteten. Det plutselige kulturelle sjokket det innebærer å leve i en brått industrialisert, så post-industrialisert og globalisert økonomi skaper et behov for stabilitet og balanse. Etter en enorm omveltning av levemåter, institusjoner og verdier, blir ens selvforståelse ikke lenger mulig å basere på at de tyve generasjonene som kom før deg selv har levd ganske tilsvarende liv til dine egne. Samtidig kollapser de gamle felleskapene og sosiale møteplassene i kjølvannet av den postmoderne økonomien. De mest synlige tegnene på denne forandringen i kulturen, innvandrerne, som markeres med sin annerledes kultur, adferd og utseende, støtes ut. Man definerer seg selv negativt heller enn positivt. Ikke "vi er X", men "vi er ikke-Y".

Men denne forståelige reaksjonen på modernitet og en søken tilbake til et tapt felleskap forsterkes og får momentum av økonomiske og politiske interesser og krefter. Arbeidsmarkedets behov for å ha befolkning med færre arbeidsrettigheter, kortere opphold (hvilket innebærer at de ikke får bygget opp motstandsregimer mot økonomisk utbytting) og færre muligheter, så de lett kan både suges inn i økonomien og spyttes ut igjen når de må, begynner å kanalisere og kontrollere den instinktive rasismen. Dette siste danske utspillet er det mest synlige eksemplet på dette fenomenet, som man må bekjempe og kalle ved sitt rette navn.

Som min samboer tørt bemerket: "Ja, Danmark har jo en lang historie som slavemakt."

Tab dump 16-11-09 (though really not so much a tab dump as three-four blog posts in one)

First off, Andrew Corsello's blistering and sublimely, viciously angry takedown of Ayn Rand. It is at least ten thousand characters too long, and not so much an article as a 26.000 character rant, but it is readable, funny, immensely satisfying and it makes a good point when it connects the dots between Randian uncritical thinking and the clusterfuck of the global economy. Highlights include this wonderfully obtuse letter to the editor from Alan Greenspan, literary critic and bigtime randroid, on the occasion of Atlas Shrugged being panned in a review.

To the editor:

"Atlas Shrugged" is a celebration of life and happiness. Justice is unrelenting. Creative individuals and undeviating purpose and rationality achieve joy and fulfillment. Parasites who persistently avoid either purpose or reason perish as they should.

Alan Greenspan

Corsello comments:

It's a remarkable letter for two reasons. The first, of course, is that Greenspan wrote it; a line can be drawn from that letter to the wholesale deregulation of the American economy, to the invention of hydra-headed derivatives and credit-default swaps, and finally to the collapse of the financial and housing markets.

I recently made an offhand remark about how Rand had a way of reaching nice, likeable, intelligen but maybe involuntarily celibate young men and turning them into horrible people. Morsello really captures this process. And the article ends, orgasmically, with this outburst:

Fuck you, Ayn Rand.

Fuck you for turning some of the most open and interesting people I ever met into utopian dickheads.

Fuck you for injecting them with a sneering sense of superiority, and with the tautological belief that anyone who didn't "get it" was a jealous know-nothing—which, ipso facto, only proved that superiority.

In the very last paragraph, you learn why the author is so angry. It's a nice payoff.
*
A fabulous interview with climatologist Stephen Schneider on climate skepticism. He also makes some really well-argued points along the way about both the injustice of the climate problem, and more importantly the entire scientific process itself. How it works, and why the climate skeptics are arguing in bad faith.

You talk about subjectivity, but isn’t science supposed to be objective?

No. Science is truthful, which doesn’t necessarily mean objective. How can science be objective about the future? How much data do we have for 2100? Try zero. We have data for 2009 and previous years. We take that data, analyze where we think it’s high quality, analyze where we’re not so sure of the quality, show how well the data explains multiple phenomena from the past, and ask how closely related those phenomena are to the future.


(...)

Once we build our climate models, we must always make a subjective judgment, because it is going to be a prediction outside the realm of direct verifiability. We have to be able to predict whether this is a potential catastrophe for humanity. We can’t just hang around and wait.

In your book, you suggest a kind of continuum: from objective data to subjective determinations based on the data, and then to value judgments.

Right. What to do about what we know--that’s a question of values. But it’s values informed by science. In 1973, I got a call from the Council on Foreign Relations wanting me to talk about policy. I told them that if we’re using the atmosphere as a free sewer to dump our tailpipe wastes, and it’s going to cause change that could harm agriculture, ecosystems, ice sheets, and sea level, then maybe a smart move would be to slow down the rate at which we pollute. That’s a value judgment, and I’ve been making them from the beginning. I’m a very risk-averse person and I worry much more about the planetary life support system than the bottom line of the coal industry.

How then do you defend against charges that you’re an activist?

I am an activist. I want the world to be a better place, and I define specifically what I mean by that: If one group, the rich, benefits from an activity like dumping their waste in the atmosphere and the other group, the poor, are hurt by it and don’t get much benefit, that’s an inequity. Therefore, in my value system, that’s a higher criteria for action than aggregate dollars. I don’t have aggregate dollars as my moral principle. I look at who’s responsible. But I never say that without admitting that those are my values. So, that’s activism.

What’s the difference between being a climate-change skeptic and a denier?

Every good scientist is a skeptic. In fact, I would argue that every good citizen is a skeptic. We have to learn to discern, and listen to the quality and logic of an argument.

Read the whole thing.

*

For the Norwegians:

Bergens Tidende har flere interessante artikler i dag om gatevold og unge frustrerte menn som er verdt å lese. Ikke minst fordi den tar opp spørsmålet om integrering og sosial kapital – for første gang på lenge ikke som et etnisk/kulturelt spørsmål, men som et sosialt spørsmål, som vi kan behandle, avgrense og møte med sosiale, politiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler. Ikke som noe abstrakt, fremmed og fjernt. Denne serien med artikler er noe av det mest tankevekkende jeg har lest om norsk integrering på flere uker, og innvandring nevnes ikke med et ord (bortsett fra når det er snakk om innvandringsfiendtlige miljøer).

Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement

Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:

Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.

Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske¹ overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*
1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:

The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.

En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."

Berlusconi og de døde kvinnene

Per Kristian Aale har en fantastisk artikkel i dagens Aftenposten der han dokumenterer Italias umenneskelige innvandringspolitikk. Det er motbydelig lesning, og journalistikk slik det skal være.

Noen punkter fra Italias innvandringspolitikk:

1. Papirløse innvandrere interneres, selv om de har vært i landet aldri så lenge. Deres barn tas fra dem, de sperres inne uten dom i opptil et halvt år. Det er en hjerteskjærende historie i artikkelen om Sabrina som har jobb, leilighet, og to barn. Hun har bodd i Italia siden hun var 9 år gammel, og hennes barn er nå på barnehjem mens hun er internert.

2. Berlusconi militariserer kampen mot multikulturalismen. Han vil mangedoble mengden soldater i gatene i kampen mot papirløse innvandrere. Han lover at Italia "aldri skal bli et multietnisk samfunn" (Gud forby, det er jo ikke som om de har noen gode erfaringer med det.) Han klaget nylig over at Milano "ser ut som en afrikansk by."

3. Leger, lærere og offentlige ansatte har "fått påbud om å melde fra til politiet hvis de oppdager folk uten oppholdstillatelse." Dette innebærer at papirløse innvandrere ikke har tilgang på grunnleggende helsetjenester. For å føde på et sykehus må man ha dokumenter på at man har lov til å oppholde seg i landet.

La oss gjøre litt matte:

Den historiske raten for død ved fødsel uten medisinsk assistanse er uklar, men man har antatt at den lå på cirka 1 av 100 kvinner, med mange faktorer som spiller inn.

1 million papirløse innvandrere i Italia. Halvparten av dem er kvinner. Ca. 50 % av dem igjen – sannsynligvis litt mer – er i reproduktiv alder. Dvs. 250.000 kvinner. Italia har en eksepsjonelt lav fødselsrate per kvinne i reproduktiv alder: 1.29. Her behandler jeg innvandrerne slik de burde behandles -- som italienere. Det vil si at jeg antar at de har en aldersdistribusjon som italienere og en fødselsrate som italienere. I virkeligheten er de sannsynligvis både yngre og får flere barn. Men la oss sjenerøst anta at disse kvinnene kun føder ett barn. Det er 250.000 kvinner som får ca. 1 barn hver.

Ved dette estimatet vil minst 2.500 kvinner dø unødvendig på grunn av Berlusconis politikk. I tillegg til disse kommer eventuelle andre- tredje- eller fjerdegangsfødsler, og eventuell reduksjon ved "svart" legehjelp. I tillegg til det kommer en enorm overdødelighet på grunn av mangel på grunnleggende helsetjenester.

Så hva er det Aales artikkel egentlig dokumenterer? Den dokumenterer brudd på en rekke elementære menneskerettigheter, såvel som brudd på en rekke rettskraftige konvensjoner som Italia har undertegnet. De artiklene som umiddelbart slo meg ut fra lesningen av artikkelen var følgende:

– Artikkel 12 i UN Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women. Som Italia har undertegnet.
– Artikkel 28, 24 og 3 (3) i UN Convention on the Rights of the Child. Som Italia har undertegnet, og der Italia i øvrig refset andre stater (Botswana, Qatar, UAE, etc.) for ikke å godta konvensjonen grundig nok.
– Artikkel 5, artikkel 25, artikkel 9 og artikkel 11 i menneskerettighetserklæringen.

Hvorfor får denne umenneskelige, dødbringende og ulovlige politikken lov til å fortsette? Som det påpekes i et opprop fra italienske akademikere forrige måned: Ikke en gang fascistene gikk så langt.

Men Berlusconi bryr seg jo, som vi vet, ikke om kvinner eller utlendinger. Og han bryr seg ikke om å rydde opp i de virkelige problemene som plager Italia: korrupte politikere og organisert kriminalitet.

Vi tar Hans Rustads svar i debatten på Journalisten.no en gang til, i sakte film

Helge Øgrim og Hans Rustad, m.fl. har en debatt på gang på Journalisten.no. Jeg finner flere argumenter for at vi ikke skal ta Hans Rustad på alvor der:

1. Den følgende beskrivelsen av en muslimsk kvinne på Gol (denne har vært offentliggjort før, alle uthv. mine):

Damen er høy, og svaier lett, og ser nærmest ut som hun beveger seg med en indre vanskelighet. Alt er svart: Et svart lang hette dekker hele hodet og overkroppen, og under er en lang kjortel som går helt ned til bakken. Dette er ikke bare plaggene, drakten, det er også fargen svart: svart kan være en spennende farge. Men dette er gravsvart, grått-svart, flatt, en svart som har drept alle farger. Det er som en vandrende død. En kunne sagt det var som et bilde av Kittelsen: "Pesta", dvs. Svartedauden. Emosjonelt har det noe for seg. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det er som å se et lidende vesen fra en annen dimensjon. Inkongruensen blir dobbel: Ikke bare er hun helt ute av synk med omgivelsene, men vi skal også late som om alt er OK! Gutta på pizzeriaen skal ikke lee på øyelokket hvis hun går forbi.
Fremtoningen er som hentet fra Saudi-Arabias ørken. Hun seiler-vakler mot meg. Det virker som om det å ta seg frem over bankplassen og hjem er en farefull ferd. Så får hun se den svarte hunden og da den vil hilse, rykker hun til. Eieren er ikke så slem at han lar den gjøre det, men reaksjonen på hunden er bare nok en bekreftelse på hvor out-of-place hun er.
Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!

2. At det er dumt å se på muslimer som normale:

Skulle vi late som om disse skyggene er normale? Det er det myndighetene og deres politiske korrekte våpendragere vil. Men folk er ikke gale. (...) Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.

3. At om jenter sier ja til sex en gang, så kan man bare kjøre på og voldta dem seinere på dagen. Det må visst være en slags 24-timerspassordning, som på Øyafestivalen.

hvis en jente har seksuell omgang med flere på formiddagen, er ikke hennes troverdighet 100 % hvis hun sier nei på ettermiddagen.

4. Hans, du har noe i øyet. Jeg tror det er en bjelke:

Dagbladet, NRKs P3 og en rekke medier har pornofisert virkeligheten. Jeg mener vi trenger usminkede reportasjer som gjengir virkeligheten som den er. Ikke minst er det viktig i et multietnisk samfunn som har et stort potensial for konflikt. Den tildekking og tabuisering som idag skjer, fremkaller mistenksomhet og ryktespredning.

Jeg vil gjerne ha en god diskusjon om innvandrer, og jeg vil gjerne ha en god diskusjon om seksualisert vold mot kvinner. Jeg vil gjerne ha seriøse folk på banen i den diskusjonen. Selv om Rustad har god smak i billedkunst er det ikke en god grunn til å ta ham på alvor.

Ankerløse

Hans Rustad svarer – på en måte – på mitt innlegg om irrasjonalitet og Aslak Nores kronikk for nylig. Han skriver at. Vel, les selv:

[Legitimering av irrasjonalitet] er hans [min] betegnelse på Nores forsøk på å påpeke at Arbeiderpartiet er ved å miste grepet. Det er selve forsøket på å beskrive virkeligheten som Larsen kaller "irrasjonalitet". Selv stoler han mer på SSB som kan fortelle at krimininaliteten er den laveste på 14 år.

(...)

At Larsen setter SSBs "fakta" opp mot virkeligheten er illustrerende og ikke så lite morsomt, for dermed setter han akkurat fingeren på SSBs rolle.

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Seriøst? SSB leverer "fakta" i scare quotes? Jeg har egentlig aldri riktig giddet å følge med på kvernen inne på Document.no, men hvis dette er representativt har jeg ikke har gått glipp av noe. Jeg forstår ikke hvorfor tilsynelatende seriøse folk som Lars Gule diskuterer noe som helst med folk som kan avskrive SSB som useriøse på den avfeiende måten. Jeg svarer nå fordi Rustad og co. tilsynelatende har mange folks øre, og fordi de snakker om noe jeg skrev, men det framstår for meg som uforståelig at denne formen for virkelighetsfjern aktivisme tas på alvor .

Tidligere i dag leverte Rustad exhibit A i en bloggpost om Vigrid og NorgesPatriotene burde boikottes. Her leverer Rustad følgende skarpskodde analyse:

Men det finnes også en annen grunn til å holde NorgesPatriotene/Vigrud utenfor. (At deler av ytre venstre fører en like sterk retorikk, er ikke noe argument. At Marte Michelet er debattredaktør i Dagbladet, er ikke noe argument for å slippe til Øyvind Heian.)

Nei, det er klart at ting faller på plass med en lett og ledig sammenligning og sidestilling mellom en mann som er dømt for å ha drapstruet justisministeren og som er så fullstendig rablende vanvittig at han driver et parti som mener at Frp er forrædere mot det norske folket fordi de er for snille med innvandrere og omtaler muslimer som "en pest". Her er et herlig sitat (fra nevnte posten til Hans Rustad i øvrig!):

Vår tids pest heter islam. Smittekilden som spredde (!) svartedauden var rotter, de fremste pestsprederne av islam er FrP. De tillater denne grufulle pesten å spre seg ved å føre oss nordmenn bak lyset med grove løgner som kan ha dødelig utgang for deg og dine etterkommere. Ved å avsløre disse løgnene vet vi at du som norsk patriopt tar farvel med FrP og gir din stemme til NorgesPatriotene i årets valg.

Ja, det er jo nett det samme som å lese Marte Michelets helt k-r-a-z-y artikler om den norske velferdsstaten. Rustads argumentasjonsteknikk ser ut til å handle om å definere sin egen virkelighetsbeskrivelse og argumentere ut fra den i falske syllogismer: "Venstresiden er antisemittisk. Marte Michelet er på venstresiden. Dermed er Marte Michelet det samme som Adolf Hitler."

Legitimering av irrasjonalitet

Beklager at jeg ikke blogger så mye for tiden. Jeg har visst pådratt meg en massiv Twitteravhengighet som passer bedre med min timeplan, men har lyst til å føre mer oppmerksomhet tilbake til bloggen.

Men altså:

Vanligvis gidder jeg ikke å lese Document.no, men i dag hadde de en gjestepost av Aslak Nore som jeg følte jeg burde svare på [Oppdatering: Jeg lar meg fortelle at den opprinnelig sto på trykk i VG]. Nore prøver å argumentere for at Arbeiderpartiet er nødt til å ”komme på offensiven” i innvandringsdebatten. Dette gjør han ved å forsøke å legitimere irrasjonelle holdninger overfor innvandrere blant moderate sosialdemokrater. Han fortsetter i samme sporet som sin nylige Samtiden-artikkel. Han tar studier av hvordan menneskers følelser påvirker valgene deres, og tolker dem slik at de gir en slags rasjonalisering for irrasjonelle valg.

Nore innleder:

Toppledelsen i Arbeiderpartiet vet det altfor godt. Skal de vinne valget i september må partiet komme på offensiven i innvandringsdebatten. Jens Stoltenberg vet noe mer. Skal han bli husket som en av de store statsministerne i nyere norsk historie, må han foreta noen visjonære grep i det flerkulturelle Norge. Men hvordan skal han gjøre det?

Et samfunn er alltid i endring. I dag skjer forandringene raskere, og griper dypere om seg enn tidligere. Det hersker en latent uro i Norge, forårsaket av globalisering, finanskriser og migrasjon over landegrensene. Innvandrerbefolkningen teller nå over 10% og vil vokse i årene som kommer. Presset på velferdsstaten er større enn før, folk stiller mindre på dugnad, kriminaliteten er grovere og de religiøse fundamentalistene flere.

På den ene siden tror jeg at Nore har rett i at Arbeiderpartiet vet at de må komme på offensiven – altså bli mer populistiske – i innvandringsdebatten, men jeg steiler litt ved hans virkelighetsbeskrivelse, og kommer til å se litt nøyere på den:

Det stemmer at innvandrere utgjør ca. 10 % av befolkningen. Men etter det hopper kjettingen av. Nore definerer aldri hvordan presset på velferdsstaten øker, men jeg antar at han ikke mener at den politiske motviljen mot velferdsstaten øker. (Hvilket det gjør – Frp går fram på meningsmålingene og det var borgerlig flertall i juni). Jeg vet ikke helt hvordan han dokumenterer det, men la oss la det ligge.

”Folk stiller mindre på dugnad.”
Vel, dette stemmer nok, om du med ”folk” mener ”folk som bor i Groruddalen”. Jeg tror dette må være basert på anekdotisk bevismateriale, men la gå. Jeg tror at folk som føler seg utilpass og uønsket har få insentiver for å delta i langtidsvedlikeholdet i det samfunnet de bor i. Jeg merket meg for eksempel at alkoholikeren i gården jeg bodde i før, aldri dukket opp på dugnad. Kanskje jeg er en snillistisk SV-velger, men jeg har troen på å møte opp og spørre folk om de har lyst til å komme på dugnad. Uvitenskapelige undersøkelser i nabolag jeg har bodd i tyder på at det er effektfullt.

”de religiøse fundamentalistene flere”
Virkelig? Hva er kilden her, SSBs fundamentalismeindeks? Dette er – antar jeg – ren synsing og anekdote. Nore forveksler nok fundamentalistenes synlighet med at de blir flere.

"Kriminaliteten blir grovere"
Nei. Sorry, men denne gamle visa har vært falsk i 14 år. Jeg siterer SSBs rapport fra 2008:

Antall anmeldte lovbrudd er nå det laveste på 14 år, når vi tar høyde for befolkningsutviklingen.
…
Mer enn 175 000 tyverier og andre vinningslovbrudd ble anmeldt i 2008, nesten 4 900 færre enn året før. Reduksjonen i antall vinningslovbrudd henger i hovedsak sammen med en nedgang på 8 prosent i grove tyverier. Antall grove tyverier fra biler og andre befordringsmidler (12 500) og brukstyveri av biler (6 900) er samlet sett nesten halvert siden 2003.
…
Fra tusenårsskiftet og frem til 2007 ble antall anmeldte simple tyverier fra butikk og naskeri redusert med over en firedel. Fra 2007 til 2008 økte imidlertid anmeldelsene både for simple tyverier fra butikk (12 prosent) og naskeri (5 prosent) – og samlet sett fra 16 400 til 17 500 tilfeller.

I all rettferdighet så har nasking og simple tyverier den suverent ledende overrepresentasjonen for innvandrere, men det er jo nettopp ikke definert som grov kriminalitet.

Når vi tar hensyn til befolkningsøkningen, har omfanget av anmeldte voldslovbrudd holdt seg relativt stabilt siden tusenårsskiftet, på rundt 5,5 per 1 000 innbyggere.
…
Som i alle tidligere år har Finnmark og Oslo mest anmeldt voldskriminalitet i forhold til befolkningsmengden, med henholdsvis 8,9 og 8,7 per 1 000 innbyggere.

De få grove forbrytelsene som øker er seksualforbrytelser, som går opp for første gang siden årtusenskiftet, og vold i nære relasjoner, som nettopp har blitt etablert som en ny kategori.

For å si det på en annen måte: Å si at norsk kriminalitet blir grovere stemmer ikke. Den er omtrent den samme gamle, og det blir mindre av den. Kanskje deler av Oslos kriminalitet øker – det vet jeg ikke, men jeg har ikke klart å finne noen indikatorer på det, til tross for utspill om farlige rumenere og at området jeg går igjennom hver dag nå blir kalt ”Marerittmila” av Aftenposten i et anfall av galopperende overdrivelse. Personlige har jeg oftere mareritt om Harald Stanghelle enn jeg har om nabolaget rundt jobben.

Men likevel så er den økende og grovere kriminaliteten – og særlig voldtekten av norske kvinner et fast begrep i norsk innvandringsdebatt. Særlig disse berømte 41 overfallsvoldtektene i Oslo. Det er urovekkende at kurdiske og afrikanske innvandrere voldtar. Litt mer urovekkende er det at maksimalt 41 menn blir brukt til å dømme 422.000, altså at ca. en per 10.000 får bli med på å determinere den politiske framtiden til resten. Det er forresten omtrent svarandelen på spam også. En person per 10.000 tror på nigerianere som vil gi dem penger. Det er like sjeldent. Sånn cirka. Like eksotisk.

Det vi snakker om her, er altså irrasjonelle impulser som får gripe inn i vårt politiske liv. Kanskje vi til og med, i den Dagbladske kulturkjempende ånd, kan lokalisere det i en biologisk impuls som identifiserer det fremmede med fare? Uansett så virker det som om Nore prøver å gjøre denne impulsen like sosialdemokratisk som idealtid. Han argumenterer for at irrasjonalitet er menneskets natur. Det er en litt tynn argumentasjon:

Evolusjonære psykologer har i en serie forsøk vist at alle mennesker har en innebygd ”juksedetektor” – som nådeløst avslører juks, normavvik og lovbrudd. Antiintellektuelle Frp er det eneste partiet i Norge som har skjønt dette prinsippet. Kanskje finnes den egentlige ”Frp-koden” her?

Og han har lyst til at dette skal få innflytelse over Aps politikk:

Arbeiderpartiet er den eneste politiske kraften i Norge som potensielt kan skape en ny flerkulturell samfunnskontrakt. Gode skoler og helsevesen for alle, men også patriotisk elitedyrking, strengere straffer og velferdsordninger knyttet opp mot plikter. For jeg er selv en opprørt sosialdemokrat som ønsker at framtidens Norge skal bli et bra sted å leve for alle... I spørsmålet om det flerkulturelle Norge tvinger et oppgjør med kulturradikale pedagoger og partiets endringsfiendtlige venstrefløy seg fram. Først når Jens Stoltenberg klarer det, vil han kunne tre inn i historien.

Jeg har vanskelig for å lese dette som noe annet enn et forsvar for at irrasjonelle strukturer skal styre vår innenrikspolitikk. Men selve prosjektet til samfunnets politiske organisering er, i min verden iallefall, en mest mulig rasjonell og langsiktig disponering av ressurser og makt. Hvorfor vil man trekke inn overtro og magefølelse i samfunnsordningen når man har SSB? Følelsene og verdiene våre styrer hva som er viktig for oss, men de forteller oss ikke hva fakta er. Der må vi ty til den vitenskapelige metoden, og så heller kjempe retorisk om verdiene.

I siste ende forstår jeg ikke helt hva Nore vil med å legitimere disse tankene. Er han ute etter strengere og mindre tolerant sosialdemokrati? Det kan han i så fall få i Høyre. Selv vil jeg heller si inntil videre at jeg ikke vil gi disse ideene legitimitet. Jeg vil løse samfunnets faktiske problemer, ikke min forestilling om hva samfunnets problemer er.

I've got it all worked out. Don't confuse me with facts

Endelig kommer forskerne på banen i hijabspørsmålet. Dette var ikke så vanskelig, egentlig, var det?

Thorbjørnsrud mener hijab-debatten handler om fritt valg, men peker på at det forskningsmessig er vanskelig å definere for hvem og når det er snakk om fritt valg, og hvem som skal avgjøre hva fritt valg er i forhold til hijab.

Hun sier vi vet at noen norske jenter og kvinner tvinges til å bære hijab mot sin vilje, at mange påvirkes og inspireres av venner og medstudenter, og at mange definerer hijabbruken sin som fritt valg.

- Vi vet at mange kanskje selv er den eneste kvinnen i familien med hijab, at en del foreldre er i mot at barna deres går med hijab, og vi vet at mange betaler en høy pris for bruk av hijab i form av blikk, erting, skjellsord eller at de får sparken på jobben, sier Thorbjørnsrud.

Hun forteller også at vi vet at mange er stolte over å bære hijab, og vi vet at mange er sterkt i mot både påbud og forbud når det gjelder hijab.

- Lytt til informantene

Som forsker, mener Thorbjørnsrud at vi må lytte til de som sier at de går med hijab frivillig.

- I et faglig perspektiv kan man ikke bare forkaste dette og si at de muslimske kvinnene ikke vet bedre. Som forsker må man faktisk lytte til sine informanter. En forskers oppgave stopper aldri med hva informanten sier, man må alltid sette informantens utsagn i sammenheng og stille spørsmål ved dem.

- Men man kan ikke innta en maktholdning til sine informanter og si at de tar feil av sine egne liv. At i stedet for å lytte til seg selv, så må de lytte til meg som vet best for dem.

- Da slutter man å være forsker, og går inn i rollen som autoritær leder. Og er det noe kvinner både med og uten hijab synes å ha fått mer enn sin del av de siste 150 år, så er det folk som skal bestemme hva de skal ha på seg, avslutter Thorbjørnsrud.