Obamas ord

photo is Creative Commons and was taken by B. Rankin (Flickr user BohPhoto)

Martin Grüner Larsen og Trygve Tronhuus Svensson
Opprinnelig trykt i Bergens Tidende, 4. november 2008.

«Bush har brukt åtte år til å grave middelklassen ned i et hull. Nå planlegger McCain å bruke spaden til å grave dypere», sa Barack Obama nylig i en tale. Det er med slik retorikk han har vunnet frem som presidentkandidat.

Da Barack Obama entret podiet for å gi the keynote address på Demokratenes landsmøte i 2004 var det ingen som så for seg at dette kunne bli USAs neste president. Allere-de samme kveld ble det snakket om mulighetene for en svart president. Obama brukte 17 uavbrutte minutter på nasjonalt tv for alt de var verdt, og budskapet har siden definert hans retorikk. Fortellingen om Amerika handlet om en splittet nasjon og Obama holdt en tale som fortalte at motsetningene kan løses.

"…det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater. Det finnes ikke et svart Amerika, et hvitt Amerika, et latino Amerika og et asiatisk Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater.” sa han

Det ble den mest berømte frasen fra landsmøtet, og en oppsummering av kampanjens budskap.

Mens en ekstremt upopulær president, grasrotorganisering, krig og finanskrise har alle bidratt, er den avgjørende årsaken til Obamas gjennombrudd å finne i hans vel-lykkete politiske kommunikasjon, særlig hans taler. Retorikken har med Obama vist sitt potensial til å forandre verden.

I analyser av store taler vektlegges ofte stilistiske elementer: billedbruk, kontrast, rytme, etc. Slikt er interessant, men ikke det som gjør en tale avgjørende. Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler, er at de løser eller omdefinerer en konflikt. Dette er kjernen i Barack Obamas retoriske strategi, og i hans politiske budskap.

Symboleffekten
Ingen blir president i USA uten å spille på amerikansk eksepsjonalisme: ideen om at amerikanerne har en opphøyd plass i verdenshistorien. ”A City upon a Hill” kalte John Winthrop det, da han i 1630 stiftet en koloni i Massachusetts. Obama presente-rer seg som den amerikanske fortellingens neste kapittel. En leder som kan bygge bro mellom nasjonaltraumet, slaveriet, og den økonomiske og kulturelle velstanden som loves av grunnloven og den eksepsjonalistiske fortellingen.

Hans retoriske strategi har derfor fokusert på å overvinne kulturkrigene som George W. Bushs valgkampstrateg Karl Rove var en mester i å starte og vedlikeholde (ko-piert av Framskrittspartiets i norsk kontekst). Målet er størst mulige motsetninger mellom folkegrupper ved hjelp av såkalte ”wedge issues”: verdiladete saker som abort, homoseksualitet og rase. Fellestrekket er at de splitter grupper med felles in-teresser og skjuler mer grunnleggende motsetninger i samfunnet – som de økono-miske.

Pastor Wright
Obamas styrke har vært å se alle utfordringer som en anledning til å snakke om det samme: behovet for forandring. Et eksempel var i mars, da talene til presten i Obamas gamle kirke, pastor Wright, ble offentliggjort. Hva sier man til det amerikanske folk når en prest – som har døpt dine døtre, viet deg, og hvis preken du har oppkalt en bok etter – på tv omtaler 9/11 som ”Amerikas kyllinger som kommer hjem for å legge egg”? I konteksten av den amerikanske nasjonalmyten er det helligbrøde.

Dette var den mest alvorlige krisen i kampanjen. I midten av mars viste meningsmå-linger at kun 8 prosent av velgerne støttet Wrights uttalelser. Den forbigåtte Hilary Clinton ledet igjen på meningsmålingene med 7 prosentpoeng. McCain gikk også forbi begge de demokratiske kandidatene med ca. 3 prosentpoeng. Det var en tilsvarende verdikonstruksjon, swiftboating, som drepte John Kerrys kampanje i 2004.

I denne situasjonen skrev Obama, mye alene, talen ”A More Perfect Union.” Pastor Wrights synspunkter betegnes her som uriktige i en tid der folk trenger å finne sam-men. Samtidig karakteriseres Wrights ideer som en del av den amerikanske historien som ikke forsvinner: ”Jeg kan like lite avvise ham som jeg kan avvise det svarte sam-funnet. Jeg kan like lite avvise ham som min hvite bestemor.” Også her bruker han muligheten til å vise hvordan den amerikanske historien representeres av hans egen biografi.

3 dager senere gikk Obama opp med 10 prosentpoeng, og ledet igjen over Clinton. Hun gjenvant aldri ledelsen.

Kairos
Kairos er et sentralt begrep fra den klassiske retorikken. Det betyr ”øyeblikk” eller ”mulighet”. Det er kvaliteten en tale har når den svarer til situasjonens utfordringer. På samme måte som talen i 2004 artikulerte en folkelig frustrasjon over kulturkampen, svarte ”A More Perfect Union” på spørsmålet om rase.

Tilsvaret er karakteristisk: Obama avleder ofte angrep ved å snakke om større problemer. Når motstanderne angriper ham ved å knytte ham til ”anti-amerikanske ide-er” hos en svart pastor, snakker han om opphavet til frustrasjon i den svarte ameri-kanske befolkningen. Denne evnen til å løfte debatten er ikke bare god kairos, det viser seg å være god politikk. Obama markerer seg ved å virke både på taktisk og strategisk nivå. Hans prosjekt er like mye å endre reglene for hva man på sikt kan snakke om og hvordan, som å vinne en enkelt debatt, holde en god tale.

Retorikkens renessanse
En vanlig anklage mot Obama har vært at det han gjør er ”bare retorikk” og at han ikke har ”substans”. Til dette er det to innvendinger: For det første er alle språkhandlinger retoriske. McCains ”Straight Talk Express” er en annen retorisk strategi. For det andre henger retorikk og politikk sammen som tenkemåte. George W. Bushs manikeiske retorikk henger uløselig sammen med den ideologien han har påført verdenssamfunnet, og folket i Irak spesielt.

Romertidens siste store retoriker, Quintilian, skrev at å tale godt henger sammen med å være et godt menneske. Med et godt menneske mente han en som forstod samfunnet og tok riktige avgjørelser. Retorikk dreide seg mer om situasjonsforståelse enn sminkekunst. Denne presidentkampanjen har vært mye mer løfterik enn den forrige, nettopp fordi det verdensbildet som har kommet til å dominere kampanjen har vært det forstående og omdefinerende.

Om 20 år kommer ikke USA til å være den kulturelle, økonomiske og militære su-permakten vi kjenner fra det 20. århundre. Men de neste åtte årene vil bli overvel-dende preget av nattens vinner, og selv med forminsket makt vil USA påvirke oss alle. Forhåpentligvis vil vi allerede i morgen kunne glede oss til 20. januar 2009. Da den nye presidenten vil levere nok en tale, sin inaugural address. Den store forskjellen er at det da vil være makten som snakker. Og Barack Obama vil, om han vinner, der-etter bli stilt overfor retorikerens største utfordring: Å artikulere budskapet om for-andring som politisk virkelighet.

Video av to nøkkeltaler:

Talen til landsmøtet i 2004:


Og "A More Perfect Union":