tjueførste juli, to tusen og elleve

Noen påminnelser om noen ting som noen folk har sagt før og etter noe som skjedde for noen uker siden.

*

Aldri må vi akseptere at vanlige muslimer blir holdt ansvarlige for radikale islamisters handlinger og meninger. Det er en viktig presisering som jeg alltid har vært opptatt av.

Siv Jensen, formann i Fremskrittspartiet, Dagens Næringsliv, 06.08.2011

*

Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, advarer mot det hun kaller snikislamisering av Norge.

— Det må vi sette en stopper for. Hvis Frp får fornye Norge, er det norsk lov og norsk styresett som skal gjelde. Vi vil ikke tillate særkrav for noen enkeltgrupper, slo hun fast i sin tale til landsstyret i dag.

Hun tegnet et dystert bilde av hva som vil skje dersom man tillater særbehandling. Hun viste til Malmö der svensk lov, ifølge Jensen, er erstattet av Sharia-lovgiving i deler av byen og hvor svensk politi knapt våger seg inn i enkelte bydeler.

— Dette er ikke skremselspropaganda. Dette er en hverdag som ikke får komme til Oslo, sa Jensen.

Siv Jensen, Dagbladet 21.02.2009: ""Siv Jensen advarer mot snikislamisering"

*

- Er det enkeltbegreper som du angrer på at du har brukt?

- Ja, det er det sikkert. Men jeg tror ikke jeg skal utsette meg for den heksejakten. Jeg tror jeg først og fremst skal konsentrere meg om å bidra til verdigheten som en nasjon trenger for å komme gjennom denne sorgen, sier Frp-lederen.

(...)

Siv Jensen vil ikke utdype hvilke begreper hun angrer på, eller peke på politiske temaer der det er viktig å trå varsomt.

Men Frp-lederen sier hun er engstelig for hvordan hun skal gå inn i høstens skoledebatter, og hvilke ord og formuleringer hun kan og ikke kan bruke.

- Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.

(...)

- Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?- Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.VG har ikke oppnådd kontakt med Christian Tybring-Gjedde.

Siv Jensen, VG: "Siv Jensen angrer på ordbruk i debatter", 02.08.2011.

*

- Tross tilsynelatende vellykket integrering enkelte steder, så er det slik at alle som blir tatt for forsøk på terror er personer med ikke vestlig-bakgrunn. Disse blir blant annet rekruttert blant andre generasjons innvandrere. Felles for alle sammen, er at de har vokst opp i et vestlig samfunn, og likevel blitt indoktrinert til å hate vestlige verdier, sa Jensen bekymret.

Videre tok hun opp Channel 4s avsløring av hvordan muslimskoler driver og lærer hatideologi. Siv Jensen mente standpunktet og oppgavene i en slik sammenheng er enkel.

- Vår jobb er å hindre spredning av hatideologien. Derfor har vi ikke tid til Arbeiderpartiet skal sette ned et eller annet utvalg, som en eller annen gang i fremtiden kanskje skal gjøre noe med situasjonen.

Siv Jensen, "Lanserte tiltak mot terrorisme", 19.02.2011

*

It came as stunning news that Norway had been attacked by a blond, blue-eyed, anti-Islamic terrorist. It should not have been: Several of us who have written about the rise of Islam in Europe have warned that the failure of mainstream political leaders to responsibly address the attendant challenges would result in the emergence of extremists like Breivik.

(…)

Norway, like the rest of Europe, is in serious trouble. Millions of European Muslims live in rigidly patriarchal families in rapidly growing enclaves where women are second-class citizens, and where non-Muslims dare not venture. Surveys show that an unsettling percentage of Muslims in Europe reject Western values, despise the countries they live in, support the execution of homosexuals, and want to replace democracy with Shariah law. (According to a poll conducted by the Telegraph, 40% of British Muslims want Shariah implemented in predominantly Muslim parts of the United Kingdom.)

Muslim gay-bashing is driving gays out of Amsterdam. Muslim Jew-bashing is driving Jews out of Gothenburg, Sweden. And let's not forget about the shameful trials of politician Geert Wilders in the Netherlands and historian Lars Hedegaard in Denmark, which demonstrate how the fear of Muslim wrath is squelching the freedom of speech of those who dare to criticize Islam.

There is reason to be deeply concerned about all these things, and to want to see them addressed forcefully by government leaders who care about the preservation of individual liberty and human rights. But this cause has been seriously damaged by Anders Behring Breivik.

In Norway, to speak negatively about any aspect of the Muslim faith has always been a touchy matter, inviting charges of "Islamophobia" and racism. It will, I fear, be a great deal more difficult to broach these issues now that this murderous madman has become the poster boy for the criticism of Islam.

Bruce Bawer, ansatt i Human Rights Service, Wall Street Journal,"Inside the Mind of the Oslo Murderer", 25.07.2011

*

Europe is being held captive. Yet just as Shawn Hornbeck, who had a cell phone and computer, was in theory perfectly free to flee his captor or contact his parents, European officials have a clear route out of this nightmare. They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow. Yet how have they responded to the gangsters who are holding it hostage? In precisely the same way Shawn Hornbeck apparently did: like prisoners under lock and key. They’ve been incredibly docile, compliant, submissive.

Bruce Bawer, ansatt i Human Rights Service: Europe's Stockholm Syndrome, 26.01.2007

*

- Du dedikerer boka til «motstandsmann og pappa ...». Sammen med retorikken i resten av boka får jeg et inntrykk av at du identifiserer deg med motstandsmenn?

- Ok. Hvis jeg blir nødt til å gjøre som pappa under krigen, å dra på skauen, så gjør jeg det. Det er jeg villig til.

- Det høres veldig dramatisk ut?

- Ja, men situasjonen har bygget seg opp til å gå i den retningen. Stadig nye personer i Europa tvinges under jorda. Nå er en filosofilærer på flukt i Frankrike med dødstrusler hengende over seg etter en artikkel i avisen Figaro om islams voldelige sider. Jeg dedikerte boka til pappa fordi han deltok i en frihetskamp. Det gjør også jeg, men på en helt annen måte. Jeg er stolt av at pappa vervet seg som 18-åring, villig til ofre sitt eget liv.

Hege Storhaug, ansatt i Human Rights Service, "Krigsklar", Dagbladet, 30.10.2006

*

Intervjuer: De innspillene som [Hege Storhaug] nå har kommet med, hvordan vil de bli tatt videre i [Frps programprosess]?

Per Sandberg: Ja, nå er det jo sånn at det aller meste faktisk er ivaretatt [i Frps program], i forhold til det Hege Storhaug og Human Rights Service er opptatt av. Noen små nyanser har vi, i forhold til dette med helseundersøkelser og søskenbarn og så videre. Men se ikke bort i fra at når Hege har holdt dette foredraget her, så vil vi få noen nye innspill fra tillitsvalgte og folkevalgte her på konferansen. Se ikke bort ifra det.

Per Sandberg, nestformann, Frp. "Hege Storhaug på besøk hos FrP", 18.02.2009

*

Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett, sier [Carl I.] Hagen og peker på angrepene på bl.a. London og New York.

- Du bruker aldri eksempler fra Nord-Irland eller Baskerland, for eksempel. Hvorfor skal du bare ta islam?- Det du nevner er nasjonale konflikter, som ikke har noe med dette å gjøre.- Du sa i utspørringen at du vil innføre tiltak mot folk som sprer frykt.

– Tror du Fr.p.s politikk kan spre frykt?

- Nei, nei, overhodet ikke. Vi kjemper for demokrati og ytringsfrihet

Carl I. Hagen, "Hagen: Alle terrorister er muslimer", Aftenposten, 27.02.2008

*

Muslimer boikotter norskprodusert kylling, fordi de mener slaktingen ikke foregår i henhold til islamsk lov.

- Jeg er luta lei alle muslimske særkrav, sier Per-Willy Amundsen.

Islamistiske gruppers iver etter å forme Norge i sitt eget bilde, er grenseløs. Den siste tiden har muslimske ledere og organisasjoner i Norge oppfordret til boikott av norsk kylling, fordi kyllingene ikke blir slaktet på halalvis.

(...)

Amundsen mener norske myndigheter og politikere må lære av feil som andre europeiske land har gjort. Han refser ”dumsnillheten” til det politiske flertallet, som nekter å innse at ettergivenhet vil skape og forsterke konflikter i fremtiden.

- Det er på tide at regjeringen og andre åpner øynene og setter ned foten mot slike særkrav. Gir man etter for alle krav, vil man til slutt få et ugjenkjennelig Norge, der landets kultur og gode tradisjoner blir utvisket, avslutter Amundsen.

Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp: ”Lut lei muslimske særkrav”, pressemelding fra Frp, 08.09.07

*

I sin tale til partiets landsstyremøte trakk [Siv Jensen] en parallell til den beryktede bydelen Rosengård i Malmö, et sted der selv ambu-lansesjåfører, brannvesen og politi nøler med å rykke ut.

– Også Oslo nærmer seg den utvikling vi ser i Malmö, sa hun og omtalte situasjonen i Rosengård slik: –Sharialoven har tatt over fullstendig. Svensk lov er satt til side.

– Frykter du at vi får svenske tilstander i Oslo?

–Ja, vi ser flere tegn til det allerede. Det er bedre å stoppe før det er for sent, sier Jensen til Aftenposten.

Siv Jensen, "Advarer mot muslimske ghettoer i Oslo", Aftenposten, 22.09.2009

*

Oslo (ANB): Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reagerer kraftig på at det synges muslimske sanger i flere av Oslos barnehager.

– Dette er snikislamifisering. Vi kan ikke godta at slike forkynnende sanger sniker seg inn i barnehagene, sier stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

(...)

– Jeg er rystet over at det synges slike sanger. Det er ganske spesielt at muslimsk forkynning blir en del av hverdagen i barnehager. Dette kan ikke være tilsiktet, og jeg tviler på at dette er i tråd med loven, sier Amundsen.

(...)

– Vi må bli flinkere til å integrere barn med innvandrerbakgrunn i vår norske kultur. Disse muslimske sangene signaliserer snarere det motsatte, altså at det er norske barn som forsøkes integrert i ikke-vestlig og islamsk kultur. Slik kan vi ikke ha det, sier Amundsen.

(...)

– Vi må ta debatten slik at vi ikke skaper nye problemflater. Vi kan ikke tillate at islam blir dominerende. Det vil være farlig å dulle seg inn i en tro på at dialog skal løse alt. Vi må ha et bevisst forhold til disse islamske kreftene, sier Amundsen.

– Her virker det som at det skjer en snikende islamifisering som ingen myndigheter har kontroll på. Vi kan ikke ha andre kjøreregler for islam en kristendom. I disse sangene blir barn bedt om å hylle Allah og be til ham fem ganger om dagen. Hvis vi hadde fått en tilsvarende utvikling med kristendom, så er jeg sikker på at det hadde blitt reaksjoner, sier Amundsen. (ANB)

Per Willy Amundsen: "Barnehager hyller Allah med sang", Siste.no, 27.08.2009

*

For kort tid siden fremmet FrP et forslag om å ikke tillate byggingen av moskeer som finansieres av totalitære islamistiske regimer. Partiet går nå videre, og ønsker også å nekte innreise av imamer fra samme typer regimer. Forslaget blir fremmet i Stortinget fredag 19. november.

- Dette er en mørk og menneskefiendtlig ideologi som sprer seg utover Europa. Vi som samfunn kan ikke akseptere dette, og vi må sette foten ned. Det er dokumentert at imamer kommer hit og sprer hat mot vesten, og de sprer også antisemittisme. Vi kan ikke tolerere at norske verdier settes under press, sier Amundsen.
Amundsen mener det er på tide at man nå stopper spredningen av det han kaller hatsk ideologi.

(...)

- Begge forslagene fra FrP kan demme opp for dette. Regjeringen gjør på sin side ingenting. De sier at man ikke kan tolerere en slik ideologi, men samtidig har de ingen virkemidler for å stoppe den. Det nytter ikke å blåse opp i media at de er bekymret, når de ikke gjør noe med det, forklarer han.

(...)

- Jeg er sikker på at hvis nazister hadde gjort det samme, altså prøvd å spre en totalitær og fiendlig ideologi, så hadde Gahr Støre og resten av regjeringen satt foten ned.

(...)

FrPs stortingsrepresentant synes for øvrig det er feil å karakterisere islamisme som religion.

- Dette er en politisk ideologi som gjemmer seg bak det å være en religion. Dette er farlig, for det gjør at de kan dure på. Dette fører igjen til et integreringsmessig mareritt, siden muslimer i Norge og andre land blir radikalisert. Dette har vi fått dokumentert gjennom reportasjer på TV, sier han, og legger til:

- Det blir vanskeligere å integrere folk i samfunnet, og dette blir igjen et sikkerhetsmessig problem. Dette kan føre til økt terrorfare.

Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp: "Vil nekte imamer innreise", pressemelding fra Frp, 18.11.2010

*

- Med unntak av enkelte overtramp har vi ikke hatt et klima i islamdebatten som har vært uvanlig hardt eller uanstendig. Vi må kunne diskutere islam på samme vis som vi diskuterer andre ting, og kan ikke holde kjeft i frykt for å trampe folk på tærne.

Ola Borten Moe, Klassekampen, "Advarer mot konformitet", 03.08.11

*

Ola Borten Moe: ... Den største trusselen er mangelen på bevissthet. Tyskland var vår fremste kulturnasjon på 1870-tallet, likevel degenererte de og fikk det verste regimet jorda har sett. Vi har vært blåøyde og naive og har akseptert at det foregår kjønnslemlestelse. Vi har store utfordringer i møte med fremmede kulturer, og vi skal ikke være redde for å si at det er våre regler som gjelder. Det skal ikke være lov å banke ungene sine. Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden. Vi kan med stor bravur, og uten å være brune, heise flagget og si at vårt samfunn er overlegent andre samfunnssystem.

Per Sandberg: Det var meget godt sagt.

Ola Borten Moe, nå Olje- og energiminister, Senterpartiet, og Per Sandberg, nestleder Frp: Adresseavisen, «Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden», 06.07.2010

*

Tidlegare har store deler av den venstreintellektuelle eliten stått på barrikaden for demokrati og menneskerettar. Mot diskriminering av kvinnar og minoritetar. I dag allierer dei seg gladeleg med den islamske sida i den kampen som utspelar seg no på fleire kontinent. Det er uhyggeleg men i det nye hundreåret ser vi det klart: Alliansen mellom venstresida og det ekstreme islam visar seg i stadig nye land. Det er trist men sant: sosialistene i Europa omfavner no den reaksjonære islamismen.

(applaus)

Det skjer fordi det felles grunnleggende hatet – hatet mot USA og Israel overskygger alt annet.
Tidligere stortingsrepresentant for Høyre Hallgrim Berg – tale på Oslo Symposium.

*

... Det betyr ikke at vi automatisk på en måte må legge oss flate, eller likestille Koranen og Bibelen. For innholdet er ganske forskjellig på en god del områder. Vi kristne er veldig opptatt av barn. 'La de små barn komme til meg', sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. [latter] I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være 'La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.'

Det er jo det også som skjer. Barna blir jo aktivt brukt. Når man sender tolv-fjortenåringer med masse steinkast og sånt noe i Intifadaen, også andre, så er det jo nesten at man ber om at en av de skal bli skutt. Slik at man kan få det på CNN og NRK i beste sendetid. Altså de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av Israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære. For de har ofret sitt barn, i kampen.

(...)

Og da er jeg litt engstelig for den langsiktige utviklinge. Fordi islamiseringen - og når jeg snakker om islamisering så snakker jeg om fundamentalistene. Det er mange gode, skikkelige folk som er muslimer, som mange her er kristne uten at de er i kirken hver eneste søndag.

(...)

Og de har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden, at den langsiktige planen og det langsiktige målet er islamisere verden. De er på god vei. Kommet langt inn i Afrika. De er på god vei nå i Europa. Og da må kunne begynne å ta til motmæle.

Ordførerkandidat i Oslo, daværende formann i Frp, Carl I. Hagen, tale til Levende Ord 13. juli 2004, transkripsjon her.

*

Vi registrerer endringene rundt oss, og vi hører til stadighet at de er til det bedre. Men det er noe som skurrer, noe umusikalsk. Og vi ønsker derfor å stille etterkrigstidens samfunnsarkitekt, Arbeiderpartiet (Ap), noen spørsmål;

Kjære Arbeiderpartiet:

1: Hva var så galt med min Norske kultur, at dere vil bytte den ut med noe dere kaller "flerkultur"?

2: Hva er egentlig MÅLET med å opptre som kulturquislinger og angripe kulturen min i ryggen på denne måten?

3: Hvilket land bruker dere som suksessmodell for det flerkulturelle sosiologiske eksperimentet - siden dere er sikre på at det kan lykkes?

Tre viktige spørsmål jeg ønsker klare svar på siden Arbeiderpartiet har makta, og er pådriveren for dagens politikk og det store kultursviket i Norge: Det er Arbeiderpartiets landsmøte som "sier klart ja til det flerkulturelle Norge".
Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

(...)

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som ...»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!

For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.

Christian Tybring-Gjedde, leder Oslo Frp og Kent Andersen, styremedlem Oslo Frp: ”Drøm fra Disneyland, Aftenposten, 27.08.2010
(Obs: jeg har her sammenklippet en uredigert og redigert versjon av artikkelen. Den uredigerte er her.)

*

«La oss vente med å trekke konklusjoner. Dette er uansett en tragisk hendelse hevet over smålig partipolitikk. Det er i stunder som dette vi alle bør stå sammen for frihet og demokrati, uavhengig av partipolitisk ståsted»

Per Willy Amundsen, Facebook, 22. juli 2011 (profilen er nå slettet)

*

“Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge. Denne helgen er jeg alenepappa, det er herlig. Men jeg håper at han får oppleve den samme friheten som meg. Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig.”

Per Willy Amundsen: Facebookstatus, 01.04.2011 (ytringen ble etter kort tid slettet)

*

The American anti-Islamic bloggers who show up in the manifesto have waxed indignant at the suggestion that their work might have inspired him to violence; to which an ex-C.I.A. officer replied:

It would be unfair to attribute Mr. Breivik’s violence to the writers who helped shape his world view. But at the same time, he said the counterjihad writers do argue that the fundamentalist Salafi branch of Islam “is the infrastructure from which Al Qaeda emerged. Well, they and their writings are the infrastructure from which Breivik emerged.”

“This rhetoric,” he added, “is not cost-free.”

New York Times: "Killings in Norway Spotlight Anti-Muslim Thought in U.S", 24.07.2011

Singling i glasshus

Litt dissens fra kommentarfeltene: Min venn og kollega fra tiden i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke — som du kanskje kjenner som Kapitalismus? — har skrevet en kommentar der han kritiserte min framstilling av Trygve Hegnar i en tidligere post. Her er deler av det han skriver:

Jeg tror du bommer i analysen av Hegnars motiv (når vi nå skal drive psykologisering). Hegnar går inn i tradisjonen som økonomisk liberaler og uttalte prinsipielt at det ikke var noe i veien med en mer liberal asyl-politikk - såfremt denne gjelder for alle. Grunnen til å kalle henne med sitt rette navn var å tydeliggjøre at hun har løyet og løgn ikke bør belønnes med opphold, jeg oppfattet ikke Hegnars innspill som verken rasistisk eller fremmedfiendtlig - men et prinsipielt forsvar for rettsstatens krav til likebehandling og etterfølgelse av lover og regler.

Det siste poenget til Hegnar var pressekritikk, noe jeg også synes er høyst betimelig i en sak som er så pressedrevet og som er så blottet for prinsipper. At mange aviser henfaller til kampanjejournalistikk frem kritisk undersøkende - synes jeg i likhet med Hegnar er problematisk.

Deler av mitt svar, litt redigert:

Jeg hørte Hegnar si det, og jeg gransker ikke hans motiver, egentlig. Jeg snakker mer om hva som gjør at denne typen retorikk brukes hyppig i innvandringsfiendtlige eller -kritiske miljøer. Hvorfor retorikken går hjem, ikke hvorfor den ytres. Men når det er sagt så er jeg ganske sikker på at dette er en dog whistle som mange hører, og at Hegnar nok i en eller annen grad var bevisst på det.

Men hva gjelder Hegnars ekstremt slappe argumentasjon så faller den på egen urimelighet. Et par poenger:

1. Trygve Hegnar anklager andre for å begå kampanjejournalistikk. Det er en dårlig årstid for å kaste stein i glasshus. Det blir fort kaldt.

2. Hegnar har grunnleggende misforstått hva kampanjejournalistikk er. Det er ikke at man dekker en sak veldig grundig, eller at man journalistisk setter søkelys på grunnleggende urettferdigheter i et samfunn.

Hvis dette var sant, så er kampanjejournalistikk også når Woodward og Bernstein — våre gamle, forslitte gravehelter (vi må finne noen nye snart) — jobber mot Nixons løgner i flere år, hver dag. Og jeg kan sikkert finne på bedre eksempler på god gravejournalistikk, men da må jeg jammen tenke meg om.

Kampanjejournalistikk er ikke å forfølge en sak grundig, det er ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgave ved å avsløre eller belyse urettferdigheter eller begivenheter som har allmenn offentlig interesse, eller begivenheter som strider med den allmenne rettsoppfatning. Det er ikke en gang å skrive leder etter leder etter leder i en sak samtidig som man dekker den journalistisk. Kampanjejournalistikk er å dekke en sak på en måte som er urettferdig, og journalistisk uholdbar.

Med det mener jeg å undereksponere motargumenter, usynliggjøre synspunkter, kvele dissens. Intet av dette har skjedd i denne saken. Motstanderne har kommet grundig til orde i alle fora. Og de har virkelig dummet seg ut, for de har ikke noen sak. De framstår like troverdige som skolebøller som vil ta skolens flinkeste jente fordi hun ikke gidder å finne seg i deres mobbing.

Det Hegnar kaller kampanjejournalistikk er kort sagt det vi som journalister får betalt for å gjøre. Det forundrer meg at han som redaktør ikke har skjønt det.

Pål K. Lønseth dekonstruerer seg selv

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth til VG Nett og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Så dere det? WOW! La oss ta den en gang til i sakte film:

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth ...

... og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Mine damer og herrer, total selvmotsigelse med dobbelt flikkflakk og skru i løpet av en enkeltsetning! Dette er en sterk og overraskende kandidat til høstens mesterskap i 500 meter oxymoron.

(...) kommer tilbake med mer.

Trollmannen fra Os

Det er sorrytime i Politikkland: Søviknes er tilbake. Trollmannen fra Os.

Os-ordføreren har holdt seg borte fra rikspolitikken de siste ni årene. I 2001 trakk han seg som nestformann i partiet etter det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en 16-årig jente under en FpU-samling.

- Jeg har følt at det har vært veldig viktig å levere gode resultater i Os og i Hordaland(...) Nå er det gått ni år, og jeg håper det har vært nok tid til at man har fokus på det politiske budskapet og det som skal skje fremover, sier Søviknes utenfor Brann Stadion, der han mandag kveld er på plass for å se rødtrøyene seire mot Sandefjord.

Klart det. Mer fokus på politikken enn på at ledelsen i partiet, blant annet nåværende formann Siv Jensen, visste om at han hadde gått i seng med en 16 år gammel jente han var i en ansvarsrolle overfor når de satte ham på stortingslisten. Viktig å ha fokus i forhold til det politiske budskapet og ikke på hans eventuelle seksuelle overgrep og partiledelsens kunnskap til disse.

Ellers er det beste med hele artikkelen denne nydelige detaljen:

- Det er naturlig at Søviknes blir valgt inn i sentralstyret med tanke på at Frp står foran et kommunevalg, sier valgforsker og professor Frank.

Du vet at du er overeksponert i media når journalisten bare kaller deg ved fornavn.

Som broren min forresten sier på Twitter:

Søviknes, Søviknes... Det er noe kjent med det navnet.

(...)

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det... Men han ser jo tillitsvekkende ut, denne Søviknes. Som en speiderleder eller en katolsk prest.

Talefeil*

I fjor høst ble jeg bedt om å anmelde en bok for tidsskriftet Internasjonal politikk. Det gjorde jeg med glede, for det var lenge siden jeg hadde skrevet en så lang tekst, og enda lengre siden jeg hadde anmeldt noe som helst.

Det tok litt tid før artikkelen kom på (lang produksjonssyklus, pluss en omstilling idet tidsskriftet gikk fra å bli utgitt av NUPI til å være utgitt av Universitetsforlaget) men artikkelen står på i siste nummer (som er enten 1-2009 eller 2-2009, jeg kan ikke helt huske). Her er anmeldelsen i sin helhet:



Taler som forandret verden
Simon Sebag Montefiore (red.)¹
Oslo: Forlaget Press 2008

Anmeldt av MARTIN GRÜNER LARSEN

At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.

Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: ”Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?” Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:

i. Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler.
ii. Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum.
iii. Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker.
iv. Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring av talene som Wikipedia ikke tar seg plass til.

La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som ”forandret verden”. I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de – og mange av dem er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)

Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har jobbet nok som oversetter til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt.

Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:

[…] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).

[…] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).

Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens maltraktering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.

For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivelsen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?

Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.

De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.

”En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen”. Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke ”evige sannheter” og hvordan noen taler ”oser av ondskap og vanvidd”. Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farlig moralsk absolutisme:

For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).

Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.

Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete (ἀρετή), best oversatt som dyd – et sentralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt (Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.



Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.

Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord. Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.

I all rettferdighet finnes det unntak. ”Ich bin ein Berliner” av John F. Kennedy og ”Jeg har en drøm” av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsapparat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi helt enkelt mister essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:

[…] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).

Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.



Dette er dessverre et generelt problem for hvordan retorikk framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns "Gettysburg Address", for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln ”er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]” (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er litt mer berømt for sin rolle som president og den mest sentrale personen i USAs største politiske og militære krise.

Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinerer en situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet.

Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos (καιρός) kommer fra gammelgresk og betyr ”øyeblikk”, ”mulighet” – eller mer banalt: ”timing”. Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller til den. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.².

Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes ”Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel”, holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans ”hundre dager” litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som ”dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.”) Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.



Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med ”den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen” (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok ”krigen mot terrorisme”, men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var ”krigen mot X” ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som ”narkotika” og ”fattigdom”. Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: ”On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country” (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen ”war on terror” og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både markerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.

Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som ”terrorisme” eller ”islam” nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av: Den forandret faktisk verden.

Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.



Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den ”lille mannen” sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.

Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003)) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som også har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.

I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.

*

1. Det bør presiseres at det ingen steder står at verken utvalg eller presentasjonstekster er ved Simon Sebag Montefiore. På forsiden står det ”med forord av Simon Sebag Montefiore”. Ingen andre forfattere eller redaktører presenteres.

2. For et eksempel på presentasjonsmateriale til etterfølgelse, se talesamlingen Virksomme ord av Anders Johansen og Jens Kjeldsen (2005). Denne samlingen av norsk politisk retorikk har et grundig presentasjonsmateriale og analyse før hver eneste tale, og er et uunnværlig referanseverk for alle som er interessert i norsk politisk retorikk.

* Alternativ overskrift: TaleFAIL.

Litteratur

Bush, George W. (2001) “Address to a Joint Session of Congress and the American People”, 20. september.

Carlyle, Thomas (1993) On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press

Gorgias “Encomium on Helen”.

Jefferson, Thomas (1801) “First inaugural address”.

Anders Johansen & Jens Kjeldsen (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005, Oslo: Universitetsforlaget.

Montefiore, Simon Sebag (2003) Stalin: The Court of the Red Tsar, London: Weidenfeld & Nicholson.

Montefiore, Simon Sebag (2007a) 101 World Heroes, London: Quercus Publishing.

Montefiore, Simon Sebag (2007b) Young Stalin, London: Weidenfeld & Nicholson.

Plato Gorgias, oversatt av Benjamin Jowett.

Støre & Jensen

Dette må være en av de beste debattene jeg har sett på lenge. 13. januar i år. Jonas Gahr Støre river Siv Jensen i fillebiter i en debatt om Gaza. Dette er en bra debatt fordi man får utforsket det pro-israelske ståstedet i hele sin bredde, framført av en vanvittig dyktig retoriker i en grundig, langformats debatt mellom to personer. Og det viser seg jo fort at det simpelthen ikke holder vann. Det er også sterkt å se hvor opprørt Jonas Gahr Støre er. Når han holder besinnelsen så konsekvent i sine vanlige debatter, og så bryter med den her, så får han formidlet et sterkt inntrykk av at dette virkelig er viktig. Eneste minus for Støre er at han av og til er litt for overtydelig i sin "jeg snakker jo, i motsetning til deg, faktisk med disse folkene hver dag"-retorikk. Det er viktig for ham å vise at Jensen ikke har peiling, men han kommer av og til litt for tett på å drite henne ut, og det kan også være farlig. Uansett: Vel verdt å sette av en halvtime med noe popcorn og se denne.

Flere råd til Obama

På slutten av kronikken Trygve Tronhuus Svensson og jeg skrev om Obamas retorikk skrev vi:

Om 20 år kommer ikke USA til å være den kulturelle, økonomiske og militære supermakten vi kjenner fra det 20. århundre. Men de neste åtte årene vil bli overveldende preget av nattens vinner, og selv med forminsket makt vil USA påvirke oss alle. Forhåpentligvis vil vi allerede i morgen kunne glede oss til 20. januar 2009. Da den nye presidenten vil levere nok en tale, sin inaugural address. Den store forskjellen er at det da vil være makten som snakker. Og Barack Obama vil, om han vinner, deretter bli stilt overfor retorikerens største utfordring: Å artikulere budskapet om for-andring som politisk virkelighet.

I NY Times idag kommer fire taleskrivere med råd til ham om hva han bør putte i den talen. Det er mye interessant lesning.

Obamas ord

photo is Creative Commons and was taken by B. Rankin (Flickr user BohPhoto)

Martin Grüner Larsen og Trygve Tronhuus Svensson
Opprinnelig trykt i Bergens Tidende, 4. november 2008.

«Bush har brukt åtte år til å grave middelklassen ned i et hull. Nå planlegger McCain å bruke spaden til å grave dypere», sa Barack Obama nylig i en tale. Det er med slik retorikk han har vunnet frem som presidentkandidat.

Da Barack Obama entret podiet for å gi the keynote address på Demokratenes landsmøte i 2004 var det ingen som så for seg at dette kunne bli USAs neste president. Allere-de samme kveld ble det snakket om mulighetene for en svart president. Obama brukte 17 uavbrutte minutter på nasjonalt tv for alt de var verdt, og budskapet har siden definert hans retorikk. Fortellingen om Amerika handlet om en splittet nasjon og Obama holdt en tale som fortalte at motsetningene kan løses.

"…det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater. Det finnes ikke et svart Amerika, et hvitt Amerika, et latino Amerika og et asiatisk Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater.” sa han

Det ble den mest berømte frasen fra landsmøtet, og en oppsummering av kampanjens budskap.

Mens en ekstremt upopulær president, grasrotorganisering, krig og finanskrise har alle bidratt, er den avgjørende årsaken til Obamas gjennombrudd å finne i hans vel-lykkete politiske kommunikasjon, særlig hans taler. Retorikken har med Obama vist sitt potensial til å forandre verden.

I analyser av store taler vektlegges ofte stilistiske elementer: billedbruk, kontrast, rytme, etc. Slikt er interessant, men ikke det som gjør en tale avgjørende. Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler, er at de løser eller omdefinerer en konflikt. Dette er kjernen i Barack Obamas retoriske strategi, og i hans politiske budskap.

Symboleffekten
Ingen blir president i USA uten å spille på amerikansk eksepsjonalisme: ideen om at amerikanerne har en opphøyd plass i verdenshistorien. ”A City upon a Hill” kalte John Winthrop det, da han i 1630 stiftet en koloni i Massachusetts. Obama presente-rer seg som den amerikanske fortellingens neste kapittel. En leder som kan bygge bro mellom nasjonaltraumet, slaveriet, og den økonomiske og kulturelle velstanden som loves av grunnloven og den eksepsjonalistiske fortellingen.

Hans retoriske strategi har derfor fokusert på å overvinne kulturkrigene som George W. Bushs valgkampstrateg Karl Rove var en mester i å starte og vedlikeholde (ko-piert av Framskrittspartiets i norsk kontekst). Målet er størst mulige motsetninger mellom folkegrupper ved hjelp av såkalte ”wedge issues”: verdiladete saker som abort, homoseksualitet og rase. Fellestrekket er at de splitter grupper med felles in-teresser og skjuler mer grunnleggende motsetninger i samfunnet – som de økono-miske.

Pastor Wright
Obamas styrke har vært å se alle utfordringer som en anledning til å snakke om det samme: behovet for forandring. Et eksempel var i mars, da talene til presten i Obamas gamle kirke, pastor Wright, ble offentliggjort. Hva sier man til det amerikanske folk når en prest – som har døpt dine døtre, viet deg, og hvis preken du har oppkalt en bok etter – på tv omtaler 9/11 som ”Amerikas kyllinger som kommer hjem for å legge egg”? I konteksten av den amerikanske nasjonalmyten er det helligbrøde.

Dette var den mest alvorlige krisen i kampanjen. I midten av mars viste meningsmå-linger at kun 8 prosent av velgerne støttet Wrights uttalelser. Den forbigåtte Hilary Clinton ledet igjen på meningsmålingene med 7 prosentpoeng. McCain gikk også forbi begge de demokratiske kandidatene med ca. 3 prosentpoeng. Det var en tilsvarende verdikonstruksjon, swiftboating, som drepte John Kerrys kampanje i 2004.

I denne situasjonen skrev Obama, mye alene, talen ”A More Perfect Union.” Pastor Wrights synspunkter betegnes her som uriktige i en tid der folk trenger å finne sam-men. Samtidig karakteriseres Wrights ideer som en del av den amerikanske historien som ikke forsvinner: ”Jeg kan like lite avvise ham som jeg kan avvise det svarte sam-funnet. Jeg kan like lite avvise ham som min hvite bestemor.” Også her bruker han muligheten til å vise hvordan den amerikanske historien representeres av hans egen biografi.

3 dager senere gikk Obama opp med 10 prosentpoeng, og ledet igjen over Clinton. Hun gjenvant aldri ledelsen.

Kairos
Kairos er et sentralt begrep fra den klassiske retorikken. Det betyr ”øyeblikk” eller ”mulighet”. Det er kvaliteten en tale har når den svarer til situasjonens utfordringer. På samme måte som talen i 2004 artikulerte en folkelig frustrasjon over kulturkampen, svarte ”A More Perfect Union” på spørsmålet om rase.

Tilsvaret er karakteristisk: Obama avleder ofte angrep ved å snakke om større problemer. Når motstanderne angriper ham ved å knytte ham til ”anti-amerikanske ide-er” hos en svart pastor, snakker han om opphavet til frustrasjon i den svarte ameri-kanske befolkningen. Denne evnen til å løfte debatten er ikke bare god kairos, det viser seg å være god politikk. Obama markerer seg ved å virke både på taktisk og strategisk nivå. Hans prosjekt er like mye å endre reglene for hva man på sikt kan snakke om og hvordan, som å vinne en enkelt debatt, holde en god tale.

Retorikkens renessanse
En vanlig anklage mot Obama har vært at det han gjør er ”bare retorikk” og at han ikke har ”substans”. Til dette er det to innvendinger: For det første er alle språkhandlinger retoriske. McCains ”Straight Talk Express” er en annen retorisk strategi. For det andre henger retorikk og politikk sammen som tenkemåte. George W. Bushs manikeiske retorikk henger uløselig sammen med den ideologien han har påført verdenssamfunnet, og folket i Irak spesielt.

Romertidens siste store retoriker, Quintilian, skrev at å tale godt henger sammen med å være et godt menneske. Med et godt menneske mente han en som forstod samfunnet og tok riktige avgjørelser. Retorikk dreide seg mer om situasjonsforståelse enn sminkekunst. Denne presidentkampanjen har vært mye mer løfterik enn den forrige, nettopp fordi det verdensbildet som har kommet til å dominere kampanjen har vært det forstående og omdefinerende.

Om 20 år kommer ikke USA til å være den kulturelle, økonomiske og militære su-permakten vi kjenner fra det 20. århundre. Men de neste åtte årene vil bli overvel-dende preget av nattens vinner, og selv med forminsket makt vil USA påvirke oss alle. Forhåpentligvis vil vi allerede i morgen kunne glede oss til 20. januar 2009. Da den nye presidenten vil levere nok en tale, sin inaugural address. Den store forskjellen er at det da vil være makten som snakker. Og Barack Obama vil, om han vinner, der-etter bli stilt overfor retorikerens største utfordring: Å artikulere budskapet om for-andring som politisk virkelighet.

Video av to nøkkeltaler:

Talen til landsmøtet i 2004:


Og "A More Perfect Union":

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.