Talefeil*

I fjor høst ble jeg bedt om å anmelde en bok for tidsskriftet Internasjonal politikk. Det gjorde jeg med glede, for det var lenge siden jeg hadde skrevet en så lang tekst, og enda lengre siden jeg hadde anmeldt noe som helst.

Det tok litt tid før artikkelen kom på (lang produksjonssyklus, pluss en omstilling idet tidsskriftet gikk fra å bli utgitt av NUPI til å være utgitt av Universitetsforlaget) men artikkelen står på i siste nummer (som er enten 1-2009 eller 2-2009, jeg kan ikke helt huske). Her er anmeldelsen i sin helhet:



Taler som forandret verden
Simon Sebag Montefiore (red.)¹
Oslo: Forlaget Press 2008

Anmeldt av MARTIN GRÜNER LARSEN

At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.

Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: ”Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?” Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:

i. Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler.
ii. Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum.
iii. Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker.
iv. Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring av talene som Wikipedia ikke tar seg plass til.

La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som ”forandret verden”. I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de – og mange av dem er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)

Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har jobbet nok som oversetter til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt.

Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:

[…] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).

[…] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).

Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens maltraktering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.

For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivelsen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?

Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.

De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.

”En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen”. Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke ”evige sannheter” og hvordan noen taler ”oser av ondskap og vanvidd”. Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farlig moralsk absolutisme:

For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).

Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.

Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete (ἀρετή), best oversatt som dyd – et sentralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt (Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.



Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.

Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord. Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.

I all rettferdighet finnes det unntak. ”Ich bin ein Berliner” av John F. Kennedy og ”Jeg har en drøm” av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsapparat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi helt enkelt mister essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:

[…] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).

Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.



Dette er dessverre et generelt problem for hvordan retorikk framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns "Gettysburg Address", for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln ”er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]” (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er litt mer berømt for sin rolle som president og den mest sentrale personen i USAs største politiske og militære krise.

Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinerer en situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet.

Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos (καιρός) kommer fra gammelgresk og betyr ”øyeblikk”, ”mulighet” – eller mer banalt: ”timing”. Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller til den. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.².

Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes ”Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel”, holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans ”hundre dager” litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som ”dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.”) Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.



Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med ”den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen” (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok ”krigen mot terrorisme”, men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var ”krigen mot X” ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som ”narkotika” og ”fattigdom”. Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: ”On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country” (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen ”war on terror” og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både markerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.

Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som ”terrorisme” eller ”islam” nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av: Den forandret faktisk verden.

Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.



Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den ”lille mannen” sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.

Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003)) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som også har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.

I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.

*

1. Det bør presiseres at det ingen steder står at verken utvalg eller presentasjonstekster er ved Simon Sebag Montefiore. På forsiden står det ”med forord av Simon Sebag Montefiore”. Ingen andre forfattere eller redaktører presenteres.

2. For et eksempel på presentasjonsmateriale til etterfølgelse, se talesamlingen Virksomme ord av Anders Johansen og Jens Kjeldsen (2005). Denne samlingen av norsk politisk retorikk har et grundig presentasjonsmateriale og analyse før hver eneste tale, og er et uunnværlig referanseverk for alle som er interessert i norsk politisk retorikk.

* Alternativ overskrift: TaleFAIL.

Litteratur

Bush, George W. (2001) “Address to a Joint Session of Congress and the American People”, 20. september.

Carlyle, Thomas (1993) On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press

Gorgias “Encomium on Helen”.

Jefferson, Thomas (1801) “First inaugural address”.

Anders Johansen & Jens Kjeldsen (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005, Oslo: Universitetsforlaget.

Montefiore, Simon Sebag (2003) Stalin: The Court of the Red Tsar, London: Weidenfeld & Nicholson.

Montefiore, Simon Sebag (2007a) 101 World Heroes, London: Quercus Publishing.

Montefiore, Simon Sebag (2007b) Young Stalin, London: Weidenfeld & Nicholson.

Plato Gorgias, oversatt av Benjamin Jowett.

He's just making that shit up as he goes along

A remarkable fact of which I was unaware is that the last third of the speech — the part about the dream — was extemporized by King. He had a text, completed the night before. But as he was addressing the crowd, protesting the indignities and brutalities suffered by blacks, he put the prepared speech aside, paused for a moment and then introduced an entirely new theme.

“I still have a dream,” he said. “It is a dream deeply rooted in the American dream.

“I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.’ ”

With that quotation from the Declaration of Independence, King made clear that his vision of the future for black Americans was for them to be part of the larger society, not embittered opponents of it. He reiterated the point a few minutes later. Faith in his dream, he said, will bring a day “when all of God’s children will be able to sing with new meaning, ‘My country, ’tis of thee, sweet land of liberty, of thee I sing.’ ” Those “I have a dream” paragraphs still bring tears to my eyes.

Kairos

Who are you?
I am Kairos, master of all.

Why do you run on tiptoe?
I am Kairos, ever-running.

Why are your feet winged?
Because I fly like the wind.

Why do you hold a knife in your hand?
To remind men that sharper than the sharpest blade am I.

And why does your hair hang down into your face?
For him who meets me to grasp me by the forelock.

Then why is the back of your head bald?
Because when once on winged feet I have raced past, none that I have passed shall grasp me.

Why did the artist create you?
For your sake, stranger, that I might teach you lessons.

-- The poet Poseidippus, epigram from a statue of Kairos, god of the moment and of opportunity.

Highly civilised people

Every morning's newsletter from the New York Times contains a note at the bottom about events that took place on this day in history. On December 29th, the third day of the Gaza bombing campaign, it read "On Dec. 29, 1940, during World War II, Germany began dropping incendiary bombs on London." For the people of London, if they had time to reflect on the irony, this must have seemed like the perversion of New Years Eve. Fireworks raining down in destruction, rather than celebration. "As I write", wrote George Orwell in an article published two months after the firebombing started, "highly civilized human beings are flying overhead, trying to kill me."



As of yesterday, at least 437 people have died in Gaza and 2,250 have been injured by highly civilised human beings since Israel's bombing campaign began. Many of them were civilians. Women. Children. 1.5 million people live on the Gaza strip, and half of them are under 14. It is the most densely populated area in the world, and all the doors are locked. How do you think the people there are feeling?



Let's not use names that do not fit the reality of events. The bombing of Gaza is a crime against humanity and a mass murder of civilians. There is nothing proportional or proper about this. There is nothing here that conforms to the laws of war. The people who ordered it are war criminals who should be tried in the International Criminal Court and spend the rest of their natural lives in jail.

On December 29th, I participated in a protest that drew several hundred people out against the bombings. We started at Parliament and then moved up the hill to the area outside the Israeli embassy. The mood was aggressive and unpleasant, dominated by Palestinian and other Arab teenagers and young men. Several people, mainly male refugees in their 40s, as far as I could tell, were waving signs saying "[Star of David] = [Swastika]". As we ascended the hill next to the royal palace, I saw young men running off into flowerbeds to pick up rocks. As we neared the embassy, I had already realised that things were going to go wrong, and I decided to make myself scarce. I detached myself from the protest, cut through the park, came out 50 meters in front of the column of people and passed just in front of the police barricade before making my way out of the protester's paths.

As the protesters reached the barricades, I saw rocks flying and fireworks arcing out and exploding under the streetlamps. I watched the protest for a little while, until I got too cold, and then skulked off home. On the evening news, I saw that the conflict had escalated and the police had used tear gas, and we saw kids in Palestinian headscarves lighting things on fire and overturning barricades and being driven away by police.

And so, another chance of creating the image of a respectable peace movement was wasted. In the minds of television viewers across the country, supporting the cause of solidarity with the oppressed Palestinian people is something that angry kids with masks across their face and rocks in their hands do.

Am I angry with the kids who threw rocks? Of course I am. What they did was wrong and counterproductive. Do I understand why they feel the way they feel? Of course I do. I feel much the same way. But I'm using that feeling differently.

Protests, though not neccessarily the most effective form of political action, are acts of political speech. They are meant to cause action to be taken. They are meant to change minds, to articulate grievances and differences, to show disgust and to be humane in the face of barbarism. They are rhetorical acts. Rhetoric is language which is instrumental: it is measured by how much it gets things done.

Throwing rocks accomplishes nothing. It creates a quick fix of gratification, an outlet for rage. Then the tear gas clears and nothing has changed. We aren't in this for our own gratification. We are in this to create political solidarity with the suffering people of Gaza. We want to end the violence and the oppression. More violence does not help. We are trying to build and articulate political consensus that will force the Israeli to end the violence in Gaza, and the unlawful occupation and oppression of the Palestine people.



Said more generally, though, I think that the actions of the protesters are going against the grain of what the peace movement has to be. It has to do with how I see what we're up against. Consider for a moment what the term "crimes against humanity" mean. According to the Rome Charter, it means:

[P]articularly odious offences in that they constitute a serious attack on human dignity or grave humiliation or a degradation of one or more human beings. They are not isolated or sporadic events, but are part either of a government policy (although the perpetrators need not identify themselves with this policy) or of a wide practice of atrocities tolerated or condoned by a government or a de facto authority. However, murder, extermination, torture, rape, political, racial, or religious persecution and other inhumane acts reach the threshold of crimes against humanity only if they are part of a widespread or systematic practice. Isolated inhumane acts of this nature may constitute grave infringements of human rights, or depending on the circumstances, war crimes, but may fall short of falling into the category of crimes under discussion [emphasis mine]

That the bombing campaign on Gaza is a war crime is so obvious one must be criminally negligent to think otherwise. That it also constitutes a crime against humanity is now something that we, as activists, must keep in constant focus. The people directing this atrocity should never set foot outside of Israel again unless it is to see the inside of the International Criminal Court.

When I began this post with the note on the incendiary bombing of London, I was drawing an obvious paralell. But the paralell does not appear to be as obvious to everyone as it should be (think, for instance, of the banners I saw in the protest. The idea that this has anything to do with Jewishness is stupid and must be beaten back at all costs. Norwegians can think, for instance, of Trond Andresen's unbelievably stupid article in this Saturday's Klassekampen). So to clarify: my point is that the Israeli government and military are, like the highly civilisaed beings of Orwell's time, comitting crimes against humanity from the air. Raining fire and brimstone on the innocent and the guilty alike. Burning children alive. Killing pregnant women. Killing people who had nothing to do with anything; who were just living their lives. Highly civilised people.

Consider again what crimes against humanity means. It isn't just blowing children up and saying that there is no crisis here. It is doing so as part of a systematic policy of atrocity. The children die because there is a plan in which their lives are not valued. A crime against humanity is using the power of the human intellect and rationality to destroy the civilisation which raised it. It is a crime which destroys our very humanity by using our humanity against ourselves. It is the perversion of thought.

The bombings are a nightmare, but it a nightmare of human invention - a crime against humanity. Crimes have perpetrators. Perpetrators can be tried and they can be punished. Don't throw rocks. All rocks that we throw hit ourselves. We will get through this by being calm but full of rage. Keep the rage alive and use it productively.

The opposite of a crime against humanity is civilisation. It is to use the same highly civilised gifts and powers and institutions that the crimes against humanity pervert in order to create peace, security and freedom.

I want people to talk about what is happening. Write about it, protest about it, demand action from your government, not just words. Demans Security Council intervention. Demand a peacekeeping force. Demans a boycott (if you think that will help - I'm unconvinced). But: Spread the information around. Sooner or later, something has to give. But for that to happen the peace movement has to be serious, it has to be massive, it has to be across the entire cross-section of humanity and most of all, it has got to be peaceful. We have to channel our rage through civilisation, not out of it, or towards it. We have to be even more highly civilised than our barbaric adversaries.

It sticks with me that the kids at the protest were throwing fireworks. I think this had to with available weapons at the time (later, they supposedly tried siphoning gas from nearby cars). Their rage was greater than the weapons available, but even with better weapons, they couldn't have won the war. It struck me, then, that this is a metaphor for what I am trying to argue here. We win when we stop trying to do the same as our opponents with weaker weapons. That's what being civilised is all about. Fireworks should be the highly civilised opposite of a barbarically civilised aerial bombardment, not an impotent attempt to replicate that bombardment on the ground. So save the fireworks people, please. We'll have plenty of use for them when we win.

Obamas ord

photo is Creative Commons and was taken by B. Rankin (Flickr user BohPhoto)

Martin Grüner Larsen og Trygve Tronhuus Svensson
Opprinnelig trykt i Bergens Tidende, 4. november 2008.

«Bush har brukt åtte år til å grave middelklassen ned i et hull. Nå planlegger McCain å bruke spaden til å grave dypere», sa Barack Obama nylig i en tale. Det er med slik retorikk han har vunnet frem som presidentkandidat.

Da Barack Obama entret podiet for å gi the keynote address på Demokratenes landsmøte i 2004 var det ingen som så for seg at dette kunne bli USAs neste president. Allere-de samme kveld ble det snakket om mulighetene for en svart president. Obama brukte 17 uavbrutte minutter på nasjonalt tv for alt de var verdt, og budskapet har siden definert hans retorikk. Fortellingen om Amerika handlet om en splittet nasjon og Obama holdt en tale som fortalte at motsetningene kan løses.

"…det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater. Det finnes ikke et svart Amerika, et hvitt Amerika, et latino Amerika og et asiatisk Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater.” sa han

Det ble den mest berømte frasen fra landsmøtet, og en oppsummering av kampanjens budskap.

Mens en ekstremt upopulær president, grasrotorganisering, krig og finanskrise har alle bidratt, er den avgjørende årsaken til Obamas gjennombrudd å finne i hans vel-lykkete politiske kommunikasjon, særlig hans taler. Retorikken har med Obama vist sitt potensial til å forandre verden.

I analyser av store taler vektlegges ofte stilistiske elementer: billedbruk, kontrast, rytme, etc. Slikt er interessant, men ikke det som gjør en tale avgjørende. Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler, er at de løser eller omdefinerer en konflikt. Dette er kjernen i Barack Obamas retoriske strategi, og i hans politiske budskap.

Symboleffekten
Ingen blir president i USA uten å spille på amerikansk eksepsjonalisme: ideen om at amerikanerne har en opphøyd plass i verdenshistorien. ”A City upon a Hill” kalte John Winthrop det, da han i 1630 stiftet en koloni i Massachusetts. Obama presente-rer seg som den amerikanske fortellingens neste kapittel. En leder som kan bygge bro mellom nasjonaltraumet, slaveriet, og den økonomiske og kulturelle velstanden som loves av grunnloven og den eksepsjonalistiske fortellingen.

Hans retoriske strategi har derfor fokusert på å overvinne kulturkrigene som George W. Bushs valgkampstrateg Karl Rove var en mester i å starte og vedlikeholde (ko-piert av Framskrittspartiets i norsk kontekst). Målet er størst mulige motsetninger mellom folkegrupper ved hjelp av såkalte ”wedge issues”: verdiladete saker som abort, homoseksualitet og rase. Fellestrekket er at de splitter grupper med felles in-teresser og skjuler mer grunnleggende motsetninger i samfunnet – som de økono-miske.

Pastor Wright
Obamas styrke har vært å se alle utfordringer som en anledning til å snakke om det samme: behovet for forandring. Et eksempel var i mars, da talene til presten i Obamas gamle kirke, pastor Wright, ble offentliggjort. Hva sier man til det amerikanske folk når en prest – som har døpt dine døtre, viet deg, og hvis preken du har oppkalt en bok etter – på tv omtaler 9/11 som ”Amerikas kyllinger som kommer hjem for å legge egg”? I konteksten av den amerikanske nasjonalmyten er det helligbrøde.

Dette var den mest alvorlige krisen i kampanjen. I midten av mars viste meningsmå-linger at kun 8 prosent av velgerne støttet Wrights uttalelser. Den forbigåtte Hilary Clinton ledet igjen på meningsmålingene med 7 prosentpoeng. McCain gikk også forbi begge de demokratiske kandidatene med ca. 3 prosentpoeng. Det var en tilsvarende verdikonstruksjon, swiftboating, som drepte John Kerrys kampanje i 2004.

I denne situasjonen skrev Obama, mye alene, talen ”A More Perfect Union.” Pastor Wrights synspunkter betegnes her som uriktige i en tid der folk trenger å finne sam-men. Samtidig karakteriseres Wrights ideer som en del av den amerikanske historien som ikke forsvinner: ”Jeg kan like lite avvise ham som jeg kan avvise det svarte sam-funnet. Jeg kan like lite avvise ham som min hvite bestemor.” Også her bruker han muligheten til å vise hvordan den amerikanske historien representeres av hans egen biografi.

3 dager senere gikk Obama opp med 10 prosentpoeng, og ledet igjen over Clinton. Hun gjenvant aldri ledelsen.

Kairos
Kairos er et sentralt begrep fra den klassiske retorikken. Det betyr ”øyeblikk” eller ”mulighet”. Det er kvaliteten en tale har når den svarer til situasjonens utfordringer. På samme måte som talen i 2004 artikulerte en folkelig frustrasjon over kulturkampen, svarte ”A More Perfect Union” på spørsmålet om rase.

Tilsvaret er karakteristisk: Obama avleder ofte angrep ved å snakke om større problemer. Når motstanderne angriper ham ved å knytte ham til ”anti-amerikanske ide-er” hos en svart pastor, snakker han om opphavet til frustrasjon i den svarte ameri-kanske befolkningen. Denne evnen til å løfte debatten er ikke bare god kairos, det viser seg å være god politikk. Obama markerer seg ved å virke både på taktisk og strategisk nivå. Hans prosjekt er like mye å endre reglene for hva man på sikt kan snakke om og hvordan, som å vinne en enkelt debatt, holde en god tale.

Retorikkens renessanse
En vanlig anklage mot Obama har vært at det han gjør er ”bare retorikk” og at han ikke har ”substans”. Til dette er det to innvendinger: For det første er alle språkhandlinger retoriske. McCains ”Straight Talk Express” er en annen retorisk strategi. For det andre henger retorikk og politikk sammen som tenkemåte. George W. Bushs manikeiske retorikk henger uløselig sammen med den ideologien han har påført verdenssamfunnet, og folket i Irak spesielt.

Romertidens siste store retoriker, Quintilian, skrev at å tale godt henger sammen med å være et godt menneske. Med et godt menneske mente han en som forstod samfunnet og tok riktige avgjørelser. Retorikk dreide seg mer om situasjonsforståelse enn sminkekunst. Denne presidentkampanjen har vært mye mer løfterik enn den forrige, nettopp fordi det verdensbildet som har kommet til å dominere kampanjen har vært det forstående og omdefinerende.

Om 20 år kommer ikke USA til å være den kulturelle, økonomiske og militære su-permakten vi kjenner fra det 20. århundre. Men de neste åtte årene vil bli overvel-dende preget av nattens vinner, og selv med forminsket makt vil USA påvirke oss alle. Forhåpentligvis vil vi allerede i morgen kunne glede oss til 20. januar 2009. Da den nye presidenten vil levere nok en tale, sin inaugural address. Den store forskjellen er at det da vil være makten som snakker. Og Barack Obama vil, om han vinner, der-etter bli stilt overfor retorikerens største utfordring: Å artikulere budskapet om for-andring som politisk virkelighet.

Video av to nøkkeltaler:

Talen til landsmøtet i 2004:


Og "A More Perfect Union":

Specifics

A thing I've noticed:

Sarah Palin has now, in several interviews, used the following phrasing. In reference to which newspapers she reads, which constitutional rulings she disagrees with, and other completely non-essential issues:

Interviewer:
Name me a specific case of X.

Palin:
I can name you specific cases of X. You know, I think it's important in terms of X bla bla bla. So, you know, X.

Interviewer:
And what specific case of X are you thinking about?

[At which point she says basically more of the same, and you scream in agony and close the window you were looking at.]

So she specifically says that she can name specific cases of whatever it is (newspapers, constitutional law cases. Y'know: elitist things), and then reveals that she can't. Anyway, watch for it. As Michael Bérubé says, it's like watching a student try to fake a term paper in real time. Which, btw, is exactly the feeling I got watching that "all under the umbrella of job creation"-answer, which Tina Fey repeated verbatim in the Saturday Night Live sketch.

I prefer Michael Palin, myself. More cosmopolitan.

I don't know if this analysis by Ezra Klein of McCain's vice-presidential choice of Sarah Palin is accurate, but I hope it gets a lot of play, because it's convincing. The "he's trying to look cool"-angle is great. It makes McCain look like one of those really old teachers who get the kid's slang wrong trying to "reach out to them". Good narrative for the Obama campaign:

This was, for McCain, a major decision. And we can learn from it. And here's what even his supporters must admit: Country did not come first. Polls did. The calculations are fully transparent. Understanding that he needed to broaden his electoral coalition, he picked a woman. Understanding he needed youth, he picked a young politician. Understanding he needed to emphasize his reformist credentials, he picked a onetime whistleblower. What he didn't pick was anyone able to help him govern, or capable of stepping forward in a moment of crisis. Palin is not an experienced foreign policy hand like Lieberman or a successful and experienced governor like Tommy Thompson. Today, McCain chose his campaign over his presidency. Over our presidency. Palin seems like a promising young politician, but McCain increasingly seems like a desperate one.

That having been said, I was kinda underwhelmed by Obama's speech at the convention. He gorged on a whole bunch of silly tropes he'd been sensible enough throughout the rest of the campaign to use sparingly. It just seemed too over-the-top to me.

And there was way too much emphasis on the military, Georgia and Israel for me to feel entirely comfortable. Also: you might not have heard the dog-whistle, but he was talking about doing military operations against Bin Laden and Al-Qaida, which means going into Pakistan. That's very troubling.

Update: although, when I think about it, he's finally putting some policy ideas more widely into the field, which is probably what his campaign needs at this point. Or maybe it's just my blood sugar talking. Who knows?

Astroturf® - for the Greater Good™

Interesting moral dilemma in the comments to the preceding post. Let me explain.

First off, there's a word you should know, if you don't already. It's Astroturfing. Astroturfing (internet venacular) is defined by Wikipedia as "a neologism for formal public relations campaigns in politics and advertising that seek to create the impression of being spontaneous, grassroots behavior, hence the reference to the artificial grass AstroTurf, initially developed for the Houston Astrodome."

Like most people engaged in honest open debate the usual internet muckslinging, I hate astroturfing. I hate it with a cold fury most people reserve for Adolf Hitler or their income tax returns*. These people are the scum of the Earth and they are wrecking the public sphere for all of us hard-working, honest debaters.

So astroturfing happens quite a lot on the net. Typical astroturfing is when somebody creates a website or a discussion forum of some kind trying to create the impression that a whole lot of people are really interested and excited about Brand A or Movie B or Politician McC. One commonly used technique is to have somebody just dropping by a large number of blogs, leaving behind anonymous comments that usually start off with some unusually flattering compliment about your blog (because we should never underestimate the power of vanity). If you’re lucky, you get a sentence or two about the topic you have posted on. Then the post goes off the rails and starts talking about something completely different.

So in this case, I post on economic studies of organised crime and prostitution. Somebody comes in, compliments me, and then starts talking about climate change and linking to sites about climate change and tries to get a discussion going (to help the buzz, natch).

So the unique moral dilemma here is: I actually agree with this astroturfer. I think climate change is a huge issue that everyone – especially the Republicans – should get taken to the cleaners about. Agreeing with astroturfers has, in fact, never happened to me before. I have never encountered astroturfing that was not conservative, right-wing propaganda or commercial pap about some obscure product.

So here is my self-serving and evasive response:

See, now you're placing me in a difficult situation. You're obviously astroturfing, you're obviously just somebody clicking through blogs and leaving links - and btw you'd think you'd know how to make link tags, dude - but on the other hand, you're obviously doing it for one of the best causes there are. So do I

a. tolerate your comment, thus making me a hypocrite for accepting bad faith rhetoric (I am guessing you've never read my blog before) when I am in political agreement with the person making the statement.

b. delete your comment, thus infitesimally lowering necessary media exposure for one of the defining political issues of our time, and therefore possibly have cause to feel guilty about it.

or

c. make a long metaargument explaining how I actually thought this through, but decided to keep your comment after showing that I was aware that you made those links while in bad faith, said metaargument established only in order to reflect well on myself while also feebly trying to draw attention to the cause, despite the fact that I have also damaged the credibility of the followers of that cause. [I should have added: but leave you up under the pretense of having made an informative ”case” out of you.]

I think C. But see? See what you made me do? Couldn't you just behave like a real person and not leave those astroturfing comments with their habitual opening compliments about what a great blog this is and bla bla bla. It hurts the cause more than it helps it. Get in the fray and make some honest debate and spread the links properly, the way they should be spread.

* Note: not the income tax itself. We pay our taxes with Joy and Pride, citizen.

I want to write a book called Speaking Truth to Power - how the rise of citizen journalism and the blogosphere changed everything

Former White House communications director and counselor to the president (Bush jr. that is) Dan Bartlett (no relation to Jed Bartlet) in an interview with Texas Monthly:

Yeah, or what if [conservative blogger] Hugh Hewitt called?

That’s when you start going, “Hmm . . .” Because they do reach people who are influential.

Well, they reach the president’s base.

That’s what I mean by influential. I mean, talk about a direct IV into the vein of your support. It’s a very efficient way to communicate. They regurgitate exactly and put up on their blogs what you said to them. It is something that we’ve cultivated and have really tried to put quite a bit of focus on.

"so in other words, do we torture them, or just subject them to excruciatingly painful physical interrogation stress techniques?"

This is the funniest take I've seen on torture hypotheticals. Torture hypotheticals are crazy, unrealistic hypothetical scenarios meant to justify torture in "just these extreme cases". They usually go something like "we know that an atomic bomb is somewhere in New York City and for some odd reason, we can't scan for radiation, and we happen to know for sure that this one guy (named Mohammed) knows -for sure- where that bomb is, and how to disarm it, and we know that he'll only say it under torture, and besides we don't have time for anything else, because we know for sure that it will go off within the hour, and anyway..."

These things seem to be everywhere in American politics these days, so I wasn't really surprised when I saw bloggers quoting the following scenario from a question in the last presidential debate:

Here is the premise: Three shopping centers near major U.S. cities have been hit by suicide bombers. Hundreds are dead, thousands injured. A fourth attack has been averted when the attackers were captured off the Florida coast and taken to Guantanamo Bay, where they are being questioned. U.S. intelligence believes that another larger attack is planned and could come at any time. First question to you, Senator McCain. How aggressively would you interrogate those being held at Guantanamo Bay for information about where the next attack might be?

The Slate piece I linked to above responds with some hypothetical scenarios they should use at the next debate:

Gentlemen, here's the scenario: As you are flying home from Moscow—having told the world you will never deal with terrorists—hijackers, posing as reporters, seize Air Force One. They vow to kill a hostage every half-hour, including your wife and daughter, until you release a murderous Russian general. I'll start with Senator Obama. Do you negotiate with the hijackers in the hope of saving lives, or do you flee into the bowels of the craft, then pick them off, one by one, with makeshift shanks and your bare hands?