Obama Poster Adbusts

Some of these are great, and some are just stupid, but they're all interesting:



1 and 2 and 3 and 4 and 5 and 6 and 7 and 8 and 9 and finally 10

The Bush Years

8 fucking years.

I feel a profound relief. There's been this cloud of political enfeeblement that has been hanging over my twenties. I've gone through the better part of this decade thinking that we could never get things to move in the right direction. The best we could hope for was to stem the tide of ignorance and civilisational decline that the White House has been in charge of. The complete depression of political hope that resulted from his reelection was unbelievable. I completely lost faith in democracy. If the people were that stupid, how could things ever get better?

Maybe I'm exaggerating. I didn't suffer many of the effects of the Bush presidency. I live in one of the most pleasant little democracies in the world. Others weren't so lucky. Dumb bombs dropped on their cities. Their jobs were lost, their states collapsed, cities flooded because of the ecological damage. The rule of law was weakened. The respect for democracy weakened. Cultural bonds frayed and broke. The West's relationship to the Islamic world burned down. Two weeks ago, I saw kids throwing rocks and fireworks in my city in part because of the Bush administration. There was tear gas in my streets, and the Supreme Court of Florida was at the very least partially responsible.

What I'm struck the most by now is the sense of great opportunities lost. We've moved through one of the most dynamic periods in history with one of the most inept American administrations in history. The Bush administration was the wrong kind of radicals. They were radically deconstructive. There was nothing "conservative" about their destructive actions. They picked apart the very institutions that could have driven this period through profound social and political changes. The internet has exploded, the developing countries have been finding a voice, millions of people have been lifted out of poverty. China! India! Imagine how a progressive, forward-thinking man like the notorious technophile Al Gore (caveat: despite his many many faults, obviously) could have helped with this decade. Maybe we wouldn't have had profound reforms, but maybe we would have been closer to the moment those reforms are politically feasible.

The 2000s have instead been pervaded by the sense that everything that could possibly go wrong, did. I haven't for a second lost the feeling I had, back in 2002, that within the realm of the politically possible, this president could not possibly do anything worse than he did. Sure, his second term lacked the sheer kamikaze flavour of his first, not least after he lost the midterms, but even these four years have been hard to bear.

And now? We'll, I like to think that I'm realistic about the limits on what Obama can do - for instance, I'm sure it'll take him at least three or four hours to personally make peace in the Middle-East - but I do think that we've turned some sort of corner. If nothing else, then in the sense that things in general may be getting better.

But while the US is puttering away trying to rebuild its broken home, its democracy in ruins, its complete and total breakdown of political discourse, the rest of us need to figure out a way to not depend on the US, or on any single nation, both to get by and to create social change.

The most pressing thing is the need to reform the Security Council so that the veto, which the US is using over ten times more than any other country, can be voted down effectively. We need to remove status from the permanent members, and introduce some sort of absolute requirement for permanent membership. A certain number of citizens, a certain test of democratic ability. Whatever. The US, or any other country, should not be allowed to dictate the security policy of the world based on its own national interests. Fix this and we really could have peace in the Middle East by lunchtime.

This is just one suggestion. There are heaps of others: economic structural reform, establishing a system of international law, a functioning supranational political body. We need to bring ourselves into a world where we can operate independently of the fluctuations of the US. If the Bush years have taught us anything (and honestly, the first four years would have been enough) it is that we can't tie ourselves down to the political whims of one country or one region. Especially a democracy so labile, so incomplete, so destructive and unpredictable as the United States of America.

Flere råd til Obama

På slutten av kronikken Trygve Tronhuus Svensson og jeg skrev om Obamas retorikk skrev vi:

Om 20 år kommer ikke USA til å være den kulturelle, økonomiske og militære supermakten vi kjenner fra det 20. århundre. Men de neste åtte årene vil bli overveldende preget av nattens vinner, og selv med forminsket makt vil USA påvirke oss alle. Forhåpentligvis vil vi allerede i morgen kunne glede oss til 20. januar 2009. Da den nye presidenten vil levere nok en tale, sin inaugural address. Den store forskjellen er at det da vil være makten som snakker. Og Barack Obama vil, om han vinner, deretter bli stilt overfor retorikerens største utfordring: Å artikulere budskapet om for-andring som politisk virkelighet.

I NY Times idag kommer fire taleskrivere med råd til ham om hva han bør putte i den talen. Det er mye interessant lesning.

linkage for 11-11-2008

Krugman on Roosevelt, the New Deal and Obama.

*

Disturbing, haunting photos from the war in Congo.

*

Great op-ed piece by Al Gore on climate change and what the Obama administration can do. I like the ending:

In an earlier transformative era in American history, President John F. Kennedy challenged our nation to land a man on the moon within 10 years. Eight years and two months later, Neil Armstrong set foot on the lunar surface. The average age of the systems engineers cheering on Apollo 11 from the Houston control room that day was 26, which means that their average age when President Kennedy announced the challenge was 18.

This year similarly saw the rise of young Americans, whose enthusiasm electrified Barack Obama’s campaign. There is little doubt that this same group of energized youth will play an essential role in this project to secure our national future, once again turning seemingly impossible goals into inspiring success.

* 

Pre-election profiles of Barack Obama and Rahm Emanuel.

* 

Long piece in the New Yorker on the psychopath. Who is he? Does he even exist? What are the diagnostic criteria? What is happening in their twisted little brains, etc.

* 

Best article I've seen so far on the financial crash of Iceland.

Overnight, people lost their savings. Prices are soaring. Once-crowded restaurants are almost empty. Banks are rationing foreign currency, and companies are finding it dauntingly difficult to do business abroad. Inflation is at 16 percent and rising. People have stopped traveling overseas. The local currency, the krona, was 65 to the dollar a year ago; now it is 130. Companies are slashing salaries, reducing workers’ hours and, in some instances, embarking on mass layoffs.

“No country has ever crashed as quickly and as badly in peacetime,” said Jon Danielsson, an economist with the London School of Economics.

It contains the mandatory-in-all-articles-about-Nordic-countries mention of Vikings. 

Shock doctrine from the left?

“Rule one: Never allow a crisis to go to waste,” Mr. Emanuel said in an interview on Sunday. “They are opportunities to do big things.”

This remark by chief of staff to President-elect Obama, Rahm Emanuel, made in an interview the day before yesterday, got me thinking that maybe the incoming administration has understood what Naomi Klein is talking about in The Shock Doctrine.

Klein's argument, in brief, is that the right has for a long time acted during times of national trauma and disarray to push through unpopular reforms. They have pieces of ideology lying around in think-tanks and contingency plans in lawmaker's offices around the country. Then when the crisis hits, these plans are pushed through while the opposition is disoriented or immobilized.

I've heard the argument put forward in any number of fora these past couple of days, the last time at the Globalisation conference in Oslo this weekend: the left should use the financial crisis, which has put the free-market thinkers of the right wing on the defensive worldwide, to push through market reforms and try to take the first steps in reforming the capitalist system. This argument is never put in these terms, but it is in essence the same strategy Klein is talking about. People are arguing for a reverse shock doctrine.

You had me at "fuck you"

Exceptionally obnoxious article by Thomas Friedman:

But while the world appears poised to give Obama a generous honeymoon, there lurks a much more important question: How long of a honeymoon will Obama give the world?

To all those Europeans, Canadians, Japanese, Russians, Iranians, Chinese, Indians, Africans and Latin Americans who are e-mailing their American friends about their joy at having “America back,” now that Obama is in, I just have one thing to say: “Show me the money!”

Don’t just show me the love. Don’t just give me the smiles. Your love is fickle and, as I said, it will last about as long as the first Obama airstrike against an Al Qaeda position in Pakistan. No, no, no, show me the money. Show me that you are ready to be Obama stakeholders, not free-riders — stakeholders in what will be expensive and difficult initiatives by the Obama administration to keep the world stable and free at a time when we have fewer resources.

Examples: I understand any foreigner who objected to the U.S. invasion of Iraq and the gross mishandling of the postwar. But surely everyone in the world has an interest in helping Obama, who opposed the war, bring it to a decent and stable end, especially now that there is a chance that Iraq could emerge as the first democracy, albeit messy, in the heart of the Arab-Muslim world. Obama was against how this Iraq war started, but he is going to be held responsible for how it ends, so why don’t all our allies now offer whatever they can — money, police, aid workers, troops, diplomatic support — to increase the odds of a decent end in Iraq? Ditto Afghanistan.

Look, Tom, after inflicting 8 years of the most incompetent administration in the history of the world, ever, you could do well to show a little humility. You do not get to go straight back to being the leaders of the free world. After 8 years of imperial foreign policy, flaunting of civil rights, torture, unilateral pursuit of national over global interest, not to mention the little matter of an illegal war waged on false pretenses. A war, let us not forget, which you supported, Tom. After all of this, you, the US, need to show us, The Rest of the World, the love. We need to see that you are back to being a serious nation again. You have a lot to prove. You have a lot to live up to. If you want our support and our money and our troops, you have to come asking for them. And if we say no, you are going to have to eat the fact that the administration whom you elected, at least once, is to blame. 

In short: get off your high and mighty exceptionalist horse, stop writing stupid shit like this and look your friends in the eye again.

Dreaming about Africa

So last night, having slept like the dead for 45 minutes, I found myself suddenly awake, sitting up on the sofa, exclaiming "CONGO! CONGO!"

I haven't, to my knowledge, done something like that in years.

This morning, the front page of the paper reads

DANGER OF MAJOR WAR
The conflict in Eastern Congo could spread to the entire region and trigger a major African war, fears the head of the UN. Yesterday, Congolese soldiers drew closer and closer to the rebel army. Over 250.000 people have been sent running in the last few days.

And then I learn that basically Congo has been tearing itself to pieces for a while now. My all-Obama-all-the-time filter probably kept that news out of my consciousness until it surfaced in this strange way.

I'm going to Africa in 10 days, but fortunately not near Congo. I'll be in Swaziland, Mozambique and South Africa.

* * *

Speaking of Africa, if you ever get the chance to see Amadou & Mariam live (as I did last night), RUN, don't walk. They're this incredibly sweet blind African couple who play incredibly groovy African blues music:

Obamas ord

photo is Creative Commons and was taken by B. Rankin (Flickr user BohPhoto)

Martin Grüner Larsen og Trygve Tronhuus Svensson
Opprinnelig trykt i Bergens Tidende, 4. november 2008.

«Bush har brukt åtte år til å grave middelklassen ned i et hull. Nå planlegger McCain å bruke spaden til å grave dypere», sa Barack Obama nylig i en tale. Det er med slik retorikk han har vunnet frem som presidentkandidat.

Da Barack Obama entret podiet for å gi the keynote address på Demokratenes landsmøte i 2004 var det ingen som så for seg at dette kunne bli USAs neste president. Allere-de samme kveld ble det snakket om mulighetene for en svart president. Obama brukte 17 uavbrutte minutter på nasjonalt tv for alt de var verdt, og budskapet har siden definert hans retorikk. Fortellingen om Amerika handlet om en splittet nasjon og Obama holdt en tale som fortalte at motsetningene kan løses.

"…det finnes ikke et liberalt Amerika og et konservativt Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater. Det finnes ikke et svart Amerika, et hvitt Amerika, et latino Amerika og et asiatisk Amerika – det finnes kun Amerikas Forente Stater.” sa han

Det ble den mest berømte frasen fra landsmøtet, og en oppsummering av kampanjens budskap.

Mens en ekstremt upopulær president, grasrotorganisering, krig og finanskrise har alle bidratt, er den avgjørende årsaken til Obamas gjennombrudd å finne i hans vel-lykkete politiske kommunikasjon, særlig hans taler. Retorikken har med Obama vist sitt potensial til å forandre verden.

I analyser av store taler vektlegges ofte stilistiske elementer: billedbruk, kontrast, rytme, etc. Slikt er interessant, men ikke det som gjør en tale avgjørende. Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler, er at de løser eller omdefinerer en konflikt. Dette er kjernen i Barack Obamas retoriske strategi, og i hans politiske budskap.

Symboleffekten
Ingen blir president i USA uten å spille på amerikansk eksepsjonalisme: ideen om at amerikanerne har en opphøyd plass i verdenshistorien. ”A City upon a Hill” kalte John Winthrop det, da han i 1630 stiftet en koloni i Massachusetts. Obama presente-rer seg som den amerikanske fortellingens neste kapittel. En leder som kan bygge bro mellom nasjonaltraumet, slaveriet, og den økonomiske og kulturelle velstanden som loves av grunnloven og den eksepsjonalistiske fortellingen.

Hans retoriske strategi har derfor fokusert på å overvinne kulturkrigene som George W. Bushs valgkampstrateg Karl Rove var en mester i å starte og vedlikeholde (ko-piert av Framskrittspartiets i norsk kontekst). Målet er størst mulige motsetninger mellom folkegrupper ved hjelp av såkalte ”wedge issues”: verdiladete saker som abort, homoseksualitet og rase. Fellestrekket er at de splitter grupper med felles in-teresser og skjuler mer grunnleggende motsetninger i samfunnet – som de økono-miske.

Pastor Wright
Obamas styrke har vært å se alle utfordringer som en anledning til å snakke om det samme: behovet for forandring. Et eksempel var i mars, da talene til presten i Obamas gamle kirke, pastor Wright, ble offentliggjort. Hva sier man til det amerikanske folk når en prest – som har døpt dine døtre, viet deg, og hvis preken du har oppkalt en bok etter – på tv omtaler 9/11 som ”Amerikas kyllinger som kommer hjem for å legge egg”? I konteksten av den amerikanske nasjonalmyten er det helligbrøde.

Dette var den mest alvorlige krisen i kampanjen. I midten av mars viste meningsmå-linger at kun 8 prosent av velgerne støttet Wrights uttalelser. Den forbigåtte Hilary Clinton ledet igjen på meningsmålingene med 7 prosentpoeng. McCain gikk også forbi begge de demokratiske kandidatene med ca. 3 prosentpoeng. Det var en tilsvarende verdikonstruksjon, swiftboating, som drepte John Kerrys kampanje i 2004.

I denne situasjonen skrev Obama, mye alene, talen ”A More Perfect Union.” Pastor Wrights synspunkter betegnes her som uriktige i en tid der folk trenger å finne sam-men. Samtidig karakteriseres Wrights ideer som en del av den amerikanske historien som ikke forsvinner: ”Jeg kan like lite avvise ham som jeg kan avvise det svarte sam-funnet. Jeg kan like lite avvise ham som min hvite bestemor.” Også her bruker han muligheten til å vise hvordan den amerikanske historien representeres av hans egen biografi.

3 dager senere gikk Obama opp med 10 prosentpoeng, og ledet igjen over Clinton. Hun gjenvant aldri ledelsen.

Kairos
Kairos er et sentralt begrep fra den klassiske retorikken. Det betyr ”øyeblikk” eller ”mulighet”. Det er kvaliteten en tale har når den svarer til situasjonens utfordringer. På samme måte som talen i 2004 artikulerte en folkelig frustrasjon over kulturkampen, svarte ”A More Perfect Union” på spørsmålet om rase.

Tilsvaret er karakteristisk: Obama avleder ofte angrep ved å snakke om større problemer. Når motstanderne angriper ham ved å knytte ham til ”anti-amerikanske ide-er” hos en svart pastor, snakker han om opphavet til frustrasjon i den svarte ameri-kanske befolkningen. Denne evnen til å løfte debatten er ikke bare god kairos, det viser seg å være god politikk. Obama markerer seg ved å virke både på taktisk og strategisk nivå. Hans prosjekt er like mye å endre reglene for hva man på sikt kan snakke om og hvordan, som å vinne en enkelt debatt, holde en god tale.

Retorikkens renessanse
En vanlig anklage mot Obama har vært at det han gjør er ”bare retorikk” og at han ikke har ”substans”. Til dette er det to innvendinger: For det første er alle språkhandlinger retoriske. McCains ”Straight Talk Express” er en annen retorisk strategi. For det andre henger retorikk og politikk sammen som tenkemåte. George W. Bushs manikeiske retorikk henger uløselig sammen med den ideologien han har påført verdenssamfunnet, og folket i Irak spesielt.

Romertidens siste store retoriker, Quintilian, skrev at å tale godt henger sammen med å være et godt menneske. Med et godt menneske mente han en som forstod samfunnet og tok riktige avgjørelser. Retorikk dreide seg mer om situasjonsforståelse enn sminkekunst. Denne presidentkampanjen har vært mye mer løfterik enn den forrige, nettopp fordi det verdensbildet som har kommet til å dominere kampanjen har vært det forstående og omdefinerende.

Om 20 år kommer ikke USA til å være den kulturelle, økonomiske og militære su-permakten vi kjenner fra det 20. århundre. Men de neste åtte årene vil bli overvel-dende preget av nattens vinner, og selv med forminsket makt vil USA påvirke oss alle. Forhåpentligvis vil vi allerede i morgen kunne glede oss til 20. januar 2009. Da den nye presidenten vil levere nok en tale, sin inaugural address. Den store forskjellen er at det da vil være makten som snakker. Og Barack Obama vil, om han vinner, der-etter bli stilt overfor retorikerens største utfordring: Å artikulere budskapet om for-andring som politisk virkelighet.

Video av to nøkkeltaler:

Talen til landsmøtet i 2004:


Og "A More Perfect Union":

I prefer Michael Palin, myself. More cosmopolitan.

I don't know if this analysis by Ezra Klein of McCain's vice-presidential choice of Sarah Palin is accurate, but I hope it gets a lot of play, because it's convincing. The "he's trying to look cool"-angle is great. It makes McCain look like one of those really old teachers who get the kid's slang wrong trying to "reach out to them". Good narrative for the Obama campaign:

This was, for McCain, a major decision. And we can learn from it. And here's what even his supporters must admit: Country did not come first. Polls did. The calculations are fully transparent. Understanding that he needed to broaden his electoral coalition, he picked a woman. Understanding he needed youth, he picked a young politician. Understanding he needed to emphasize his reformist credentials, he picked a onetime whistleblower. What he didn't pick was anyone able to help him govern, or capable of stepping forward in a moment of crisis. Palin is not an experienced foreign policy hand like Lieberman or a successful and experienced governor like Tommy Thompson. Today, McCain chose his campaign over his presidency. Over our presidency. Palin seems like a promising young politician, but McCain increasingly seems like a desperate one.

That having been said, I was kinda underwhelmed by Obama's speech at the convention. He gorged on a whole bunch of silly tropes he'd been sensible enough throughout the rest of the campaign to use sparingly. It just seemed too over-the-top to me.

And there was way too much emphasis on the military, Georgia and Israel for me to feel entirely comfortable. Also: you might not have heard the dog-whistle, but he was talking about doing military operations against Bin Laden and Al-Qaida, which means going into Pakistan. That's very troubling.

Update: although, when I think about it, he's finally putting some policy ideas more widely into the field, which is probably what his campaign needs at this point. Or maybe it's just my blood sugar talking. Who knows?

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.

Crash & burn

"Being shot down in a fighter plane is not a qualification for being president" says Wesley Clark.

Gasp! Shock! Horror!

Fortunately, there's sensible people talking, too.

The world has gone mad. Showing personal courage (which McCain has done, indisputably) is a good thing, but it's manifestly not a direct qualification to being president. It can be a tool for gauging character, but then again, it might not - Lincoln and Roosevelt, for instance, didn't serve in the military. "Swiftboating"? C'mon.