*

1.6.09

Talefeil*

I fjor høst ble jeg bedt om å anmelde en bok for tidsskriftet Internasjonal politikk. Det gjorde jeg med glede, for det var lenge siden jeg hadde skrevet en så lang tekst, og enda lengre siden jeg hadde anmeldt noe som helst.

Det tok litt tid før artikkelen kom på (lang produksjonssyklus, pluss en omstilling idet tidsskriftet gikk fra å bli utgitt av NUPI til å være utgitt av Universitetsforlaget) men artikkelen står på i siste nummer (som er enten 1-2009 eller 2-2009, jeg kan ikke helt huske). Her er anmeldelsen i sin helhet:



Taler som forandret verden
Simon Sebag Montefiore (red.)1
Oslo: Forlaget Press 2008

Anmeldt av MARTIN GRÜNER LARSEN

At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.

Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: ”Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?” Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:

i. Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler.
ii. Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum.
iii. Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker.
iv. Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring av talene som Wikipedia ikke tar seg plass til.

La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som ”forandret verden”. I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de – og mange av dem er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)

Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har jobbet nok som oversetter til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt.

Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:
[…] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).

[…] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).
Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens maltraktering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.

For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivelsen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?

Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.

De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.

”En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen”. Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke ”evige sannheter” og hvordan noen taler ”oser av ondskap og vanvidd”. Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farlig moralsk absolutisme:
For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).
Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.

Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete (ἀρετή), best oversatt som dyd – et sentralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt (Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.



Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.

Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord. Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.

I all rettferdighet finnes det unntak. ”Ich bin ein Berliner” av John F. Kennedy og ”Jeg har en drøm” av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsapparat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi helt enkelt mister essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:
[…] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).
Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.



Dette er dessverre et generelt problem for hvordan retorikk framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns "Gettysburg Address", for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln ”er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]” (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er litt mer berømt for sin rolle som president og den mest sentrale personen i USAs største politiske og militære krise.

Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinerer en situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet.

Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos (καιρός) kommer fra gammelgresk og betyr ”øyeblikk”, ”mulighet” – eller mer banalt: ”timing”. Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller til den. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.2.

Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes ”Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel”, holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans ”hundre dager” litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som ”dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.”) Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.



Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med ”den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen” (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok ”krigen mot terrorisme”, men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var ”krigen mot X” ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som ”narkotika” og ”fattigdom”. Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: ”On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country” (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen ”war on terror” og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både markerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.

Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som ”terrorisme” eller ”islam” nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av: Den forandret faktisk verden.

Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.



Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den ”lille mannen” sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.

Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003)) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som også har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.

I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.

*

1. Det bør presiseres at det ingen steder står at verken utvalg eller presentasjonstekster er ved Simon Sebag Montefiore. På forsiden står det ”med forord av Simon Sebag Montefiore”. Ingen andre forfattere eller redaktører presenteres.

2. For et eksempel på presentasjonsmateriale til etterfølgelse, se talesamlingen Virksomme ord av Anders Johansen og Jens Kjeldsen (2005). Denne samlingen av norsk politisk retorikk har et grundig presentasjonsmateriale og analyse før hver eneste tale, og er et uunnværlig referanseverk for alle som er interessert i norsk politisk retorikk.

* Alternativ overskrift: TaleFAIL.

Litteratur

Bush, George W. (2001) “Address to a Joint Session of Congress and the American People”, 20. september.

Carlyle, Thomas (1993) On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press

Gorgias “Encomium on Helen”.

Jefferson, Thomas (1801) “First inaugural address”.

Anders Johansen & Jens Kjeldsen (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005, Oslo: Universitetsforlaget.

Montefiore, Simon Sebag (2003) Stalin: The Court of the Red Tsar, London: Weidenfeld & Nicholson.

Montefiore, Simon Sebag (2007a) 101 World Heroes, London: Quercus Publishing.

Montefiore, Simon Sebag (2007b) Young Stalin, London: Weidenfeld & Nicholson.

Plato Gorgias, oversatt av Benjamin Jowett.

Labels: , , , , , , , ,

2 Comments:

Blogger mrtn said...

Sjekk forresten ut ansiktsuttrykket til Cheney ovenfor. Darth Vader.

June 01, 2009 9:35 am  
Blogger Jul-Larsen said...

Applaus.

June 01, 2009 1:14 pm  

Post a Comment

<< Home