Snakket vi om Palestina nå?

Leserbrev, på trykk i dag i Bergens Tidende. (Jeg lurer på om kanskje dette er før jeg kuttet et par hundre tegn, men innholdet er det samme.) BT satte forresten også feil bilde på trykk, av Øystein Vidnes i stedet for av, vel, meg.

I en oppsiktsvekkende dårlig argumentert leder 3. juni skriver BT at vi må la være å boikotte Israel. Hvorfor er uklart, men argumentet som tilsynelatende blir tillagt mest tyngde er at SV støtter boikott av grunner som er mistenkelige. BT skriver:

Boikott-våpenet bør brukes og dimensjoneres med ytterste omhu. Når partiet SV har funnet å være imot boikott av det brutale militærdiktaturet i Burma, men samtidig krever boikott av et åpent, demokratisk Israel, er det grunn til å stusse over både motiver og konsekvensanalyse.

Det er mye å ta tak i her.

For det første er Israel, som Trine Skei Grande nylig sa, ikke lenger et demokrati. De har valg, ja, men staten bryter med demokratiske og liberale prinsipper vi tar for gitt i Europa. Det er naturlig å forvente institusjoner som pressefrihet, eiendomsrett, ytringsfrihet, transparens, menneskerettigheter, rettssikkerhet, etc. i demokratiske land. Ingen av disse finnes i tilfredsstillende grad i Israel, ikke for den arabiske minoriteten. Særlig ikke i de okkuperte territoriene Israel har ansvaret for i henhold til den fjerde genevekonvensjonen – en konvensjon de rutinemessig bryter under blokaden, uten sanksjoner fra det internasjonale samfunnet.

For det andre er dette et forsøk på å skifte samtaleemne, og det tilsvarer mange like pinlige forsøk vi har sett de siste par dagene. Vi snakket ikke om Burma nå, BT. Vi snakket om Israel og Palestina og de 1.5 millioner mennesker på Gaza-stripen som lider under grusomme og uverdige forhold. Hvorfor forsøker dere å bytte tema?

Jeg, og mange andre SV-medlemmer med meg, forstår ikke riktig hvorfor akkurat SVs intensjoner i boikottsaken er et argument verken den ene eller den andre veien. Det er ikke SV som eier den saken, den er en bred sak med bred støtte i det norske folket: 34 % støtter en boikott, mens 10 % driver allerede en personlig boikott. Dette er tall som er (litt) større enn SVs valgoppslutning.

Den dulgte mistenkeliggjøringen i lederen er brønnpissing. Jeg vil gjerne at noen i BT forklarer nøyaktig hvilke skjulte motiver BT mener SV har, og hva som er galt med konsekvensanalysen. Fint om noen kan svare på det i klartekst, ikke i antydninger.

Nå har det seg tilfeldigvis slik at partiet SV støtter FN-sanksjonene mot Burma, selv om det kan være ulike syn på hvilke sanksjonsvirkemidler som er virksomme. Her hadde det kanskje vært på sin plass med en liten faktasjekk (faktasjekk.no, for eksempel!), men det er ikke poenget. Vi må lære oss å se at dette ikke er en gyldig argumentasjonsform: Forslaget ”la oss gjøre noe med problem X” kan ikke møtes med svaret ”men dere gjør jo ingenting med problem Y!” Dette er et ugyldig argument som ikke hjelper noen. Det var ikke det vi snakket om.

For å vise hvor fåfengt denne typen argumentasjon er, sender jeg spørsmålet tilbake til BT: Hvorfor skriver dere ikke mer om militærdiktaturet i Burma? Her er hvor mange saker BT har skrevet om Israel og Burma i det angitte året, i følge søkemotoren Retriever. Israel til venstre, Burma til høyre:

2010: 112 vs. 6
2009: 480 vs. 44
2008: 296 vs. 60
2007: 362 vs. 105
2006: 571 vs. 34

Kanskje det er slik at vi i Norge snakker tilstrekkelig om Israel, men for lite om Burma? Bare hittil i år har dere skrevet 18 ganger så mye om Israel som om Burma, til tross for at Burma har 10 ganger så mange mennesker og ganske riktig lider under et diktatur. Ja ja. Her er det visst grunn til å sette spørsmålstegn ved motivene og konsekvensanalysen til BT.

Det er ellers akkurat analyse jeg savner i lederen: En analyse av konflikten mellom Israel og Palestina. Boikott er ikke en løsning, sier BT, fordi den må ”dimensjoneres” med ”ytterste omhu”. Og det kan vi visst ikke få til. Hva er BTs løsning, egentlig?

Etter angrepet mandag har enkelte israelske medier vært preget av en selvransakende debatt som er en forutsetning - og kanskje det fremste håpet - for at Israel på sikt skal legge om den politiske kursen overfor de palestinske områdene.

Er dette virkelig den løsningen BT foreslår? I klartekst: La oss vente og la Israel finne seg selv, ordne opp i saken selv? Det er jo på mange måter det vi har gjort nå i seksti år, uten at det på noen måte har fungert.

I mellomtiden har både det israelske og palestinske folket blitt radikalisert. Det blir ingen løsning på Palestinakonflikten nå, uten hjelp fra det internasjonale samfunnet. Hvorfor BT ikke vil delta i denne hjelpen i stedet for febrilsk å bytte tema, forstår jeg ikke. Kan det være så enkelt at BT rett og slett ikke makter å gi SV rett?

Martin Grüner Larsen
Journalist og SV-medlem, Oslo
martin dot gruner dot larsen
alfakrøll gmail dot com

Her er to bilder av enten meg eller Øystein Vidnes.

(Hint: Det er Øystein Vidnes)

Pensum

En bloggpost jeg skrev da burkaforbuddebatten var i full sving her for to måneder siden har tilsynelatende havnet på pensum i Nasjonal digital læringsarena. Nå merker jeg at jeg angrer litt på språket. Den var skrevet i affekt, og litt for ironisk og utilgjengelig.

Blogginnlegget kan nok være litt vanskelig noen steder, og derfor må du lese nøye for å finne svar på spørsmålene. Kanskje må du selv søke opp informasjon andre steder også.

(...)

6. Etter å ha ramset opp fire grunner til at det å forby burka er dust, avslutter forfatteren med å fortelle hvorfor han syns at det å forby burka "(...) er skikkelig, skikkelig dust". Hva er hans argument?

Sukk.

Men uansett om det kanskje ikke først og fremst var den bloggposten jeg hadde lyst til å havne på pensum for, så er det utrolig sterkt å vite at unge folk sitter og leser og tar stilling til hva jeg skriver. Jeg har til og med følt meg kallet til å rette en liten faktafeil i teksten i en fotnote.

Denne fotnoten (nummer 2) er i øvrig også en errata til mitt intervju med Lena Sundström som vel sto på trykk i Klassekampen rundt denne tiden også.

Talefeil*

I fjor høst ble jeg bedt om å anmelde en bok for tidsskriftet Internasjonal politikk. Det gjorde jeg med glede, for det var lenge siden jeg hadde skrevet en så lang tekst, og enda lengre siden jeg hadde anmeldt noe som helst.

Det tok litt tid før artikkelen kom på (lang produksjonssyklus, pluss en omstilling idet tidsskriftet gikk fra å bli utgitt av NUPI til å være utgitt av Universitetsforlaget) men artikkelen står på i siste nummer (som er enten 1-2009 eller 2-2009, jeg kan ikke helt huske). Her er anmeldelsen i sin helhet:



Taler som forandret verden
Simon Sebag Montefiore (red.)¹
Oslo: Forlaget Press 2008

Anmeldt av MARTIN GRÜNER LARSEN

At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.

Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: ”Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?” Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:

i. Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler.
ii. Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum.
iii. Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker.
iv. Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring av talene som Wikipedia ikke tar seg plass til.

La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som ”forandret verden”. I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de – og mange av dem er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)

Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har jobbet nok som oversetter til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt.

Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:

[…] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).

[…] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).

Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens maltraktering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.

For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivelsen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?

Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.

De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.

”En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen”. Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke ”evige sannheter” og hvordan noen taler ”oser av ondskap og vanvidd”. Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farlig moralsk absolutisme:

For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).

Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.

Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete (ἀρετή), best oversatt som dyd – et sentralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt (Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.



Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.

Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord. Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.

I all rettferdighet finnes det unntak. ”Ich bin ein Berliner” av John F. Kennedy og ”Jeg har en drøm” av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsapparat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi helt enkelt mister essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:

[…] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).

Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.



Dette er dessverre et generelt problem for hvordan retorikk framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns "Gettysburg Address", for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln ”er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]” (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er litt mer berømt for sin rolle som president og den mest sentrale personen i USAs største politiske og militære krise.

Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinerer en situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet.

Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos (καιρός) kommer fra gammelgresk og betyr ”øyeblikk”, ”mulighet” – eller mer banalt: ”timing”. Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller til den. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.².

Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes ”Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel”, holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans ”hundre dager” litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som ”dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.”) Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.



Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med ”den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen” (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok ”krigen mot terrorisme”, men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var ”krigen mot X” ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som ”narkotika” og ”fattigdom”. Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: ”On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country” (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen ”war on terror” og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både markerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.

Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som ”terrorisme” eller ”islam” nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av: Den forandret faktisk verden.

Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.



Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den ”lille mannen” sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.

Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003)) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som også har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.

I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.

*

1. Det bør presiseres at det ingen steder står at verken utvalg eller presentasjonstekster er ved Simon Sebag Montefiore. På forsiden står det ”med forord av Simon Sebag Montefiore”. Ingen andre forfattere eller redaktører presenteres.

2. For et eksempel på presentasjonsmateriale til etterfølgelse, se talesamlingen Virksomme ord av Anders Johansen og Jens Kjeldsen (2005). Denne samlingen av norsk politisk retorikk har et grundig presentasjonsmateriale og analyse før hver eneste tale, og er et uunnværlig referanseverk for alle som er interessert i norsk politisk retorikk.

* Alternativ overskrift: TaleFAIL.

Litteratur

Bush, George W. (2001) “Address to a Joint Session of Congress and the American People”, 20. september.

Carlyle, Thomas (1993) On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press

Gorgias “Encomium on Helen”.

Jefferson, Thomas (1801) “First inaugural address”.

Anders Johansen & Jens Kjeldsen (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005, Oslo: Universitetsforlaget.

Montefiore, Simon Sebag (2003) Stalin: The Court of the Red Tsar, London: Weidenfeld & Nicholson.

Montefiore, Simon Sebag (2007a) 101 World Heroes, London: Quercus Publishing.

Montefiore, Simon Sebag (2007b) Young Stalin, London: Weidenfeld & Nicholson.

Plato Gorgias, oversatt av Benjamin Jowett.

Coming soon to a Lillehammer near you

Programmet for Lillehammerfestivalen er sluppet, og jeg skal ha tre arrangementer der:

* Samtale med Aravind Adiga, som vant Bookerprisen for sin debutroman White Tiger. Torsdag 28. mai kl 15.00, på Banken.

* Samtale med finsk-estiske Sofi Oksanen, Norgesaktuell med romanen Stalins kyr. Lørdag 30. mai kl 15.00 på Cafe Banken.

* Og så skal jeg lede en debatt om filosof Joakim Hammerlins bok Terrorindustrien:

I boken Terrorindustrien spør filosof Joakim Hammerlin: Har frykten for terrorisme blitt et større politisk problem enn terrorisme i seg selv? Denne debatten vil forsøke å belyse de problematiske sidene ved terrorbegrepet, og den vanskelige balansen mellom vårt behov for beskyttelse og trygghet, og vårt krav på rettsikkerhet. I panelet: Joakim Hammerlin, filosof og forfatter av boka Terrorindustrien, Laila Bokhari, forsker ved NUPI, Thomas Mathiesen, rettsosiolog og fagbokforfatter, Guro Slettemark, seniorrådgiver i Datatilsynet, Cecilie Hellestveit, stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO.

Dette skjer fredag 29. mai kl 17.00, på Tinghuset.

Intervju i Information om blogging, mikroblogging og sosiale media

Jeg ble for nylig intervjuet av den danske avisen Information om bloggingens status nå som Twitter og Facebook og andre mikroblogger spreder seg. Og om bloggens gullalder er forbi. Nå er artikkelen oppe på Informations nettsider:

Martin Grüner Larsen giver dog blogpessimisterne ret så langt, at bloggen har ændret karakter ved at være blevet mindre social som en konsekvens af netop de mange sociale tjenester, der i de senere år har vundet fremgang. Den er blevet mindre folkelig. Til gengæld er bloggen uden de sociale aspekter blevet et lang mere professionelt og fagligt medie, hvilket man ifølge Larsen kan se på f.eks. dailykos.com eller Atrios.Blogspot.com, som er politiske blogs på græsrodsniveau, men stadig med et meget kvalificeret indhold.

Af mere intellektuel art nævner Martin Grüner Larsen nobelprisvinder i økonomi Paul Krugmans blog, krugman.blogs.nytimes.com, og et site som crookedtimber.org. Udviklingen har gjort, at bloggen i højere grad virker som en form for 'offentlig sfære' på et mere direkte plan, end det tidlige er set.

"Der skabes små offentligheder, især indenfor det politiske, og hvis vi ser på USA; især på den amerikanske venstrefløj. Et andet aspekt er kulturbloggene, hvor der også skabes alternative netværk. Her bliver der kommunikeret mellem skandinaviske bloggere på en hel anden måde en f.eks. gennem dagbladene," siger Martin Grüner Larsen.

Artikkelen inneholder også en referanse til at Norge er "mere fremme i skoene end Danmark" når det gjelder teknologi.

Gainfully employed

How cool is my new job? It's so cool it got announced in the paper:



For the Norwegianly challenged, I've gotten a job as book journalist and ... I don't know what the other title is. Editorial assistant? Editorial secretary? Anyway. One of those - in the Norwegian left wing daily newspaper Klassekampen's weekly book magazine.

Oh, hey, if I look a little bit serious and existential in the photo above, it's because I'm positively dying with the flu and could hardly stand upright when it was taken.

Happy New Years/Manifesto 2009

Before I forget:
Happy new years, everybody! You all rock.
Here's where I spent the New Years Eve weekend:

(photo: Øystein V. More from our trip here.)

(I didn't take pictures all the time. But I will post some pics when I get around to it.)

I hope you have a happy, safe and free 2009, and that you will be surrounded with love, success and happiness.

My goals for the new year:

* Redesign the blog.
* Work less, but more efficiently.
* See more of my friends, if they still remember me.
* Work out at least 3x/week.
* Single-handedly create peace in the Middle-East; redesign the current system of international organisations; phase-shift our global economy out of scorched-earth capitalism into a democratic, green, fair economy; cure HIV/AIDS; stop global overpopulation; win the rights listed in the UN Convention of Human Rights for all people, everywhere and bring forth a new culture of mutual tolerance, respect and cultural cooperation in which philosophy, science, literature and all other art forms freely exchange and cross-pollinate across borders.
* Try to cook more creatively.
* Drink more water and less coffee.
* Stay on top of the bills.
* Save money.

What are yours?

Love,
Martin

Change, 08!

I got sick and tired of the old look. The new one doesn't look good yet, but at least it's new. I've symbolically hung my tired old look out to dry. The idea is that I will now be forced, by the sheer not-together-ness of my blog, to create a new stylesheet. Soon, I promise. And there will be a new header, also.

Africa

Ragnfrid and I are going to Africa this afternoon. We will be gone until December 10th. This is sort of our summer vacation. Neither of us got a proper vacation this year, so we're taking it out now. I feel rather like the annoying sibling or friend who saved his candy for days just so he could eat his when you were out.

On our trip, we will be going to countries where life expectancy at birth is lower than the sea-level temperature (in Celcius). We will be visiting the last absolute monarchy on Earth and we will be visiting the place with the highest prevalence of HIV/AIDS on the planet. And all that's just Swaziland! We're also going to Mozambique and South Africa.

Here's the latest news from the Times of Swaziland, the paper of record in Mbanbane. In case you were wondering, it is a government newspaper:

Political parties are terrorists - PM

MBABANE- Prime Minister Sibusiso Dlamini has listed four banned political movements as terrorist formations.

*

Cops reveal five-year plan

MBABANE - Lawbreakers in the country are warned! Royal Swaziland Police Service is now eliminating crime with military precision. The statement was made by the acting Police Commissioner Isaac Magagula during the end of year for senior officers and senior civilian staff conference held at the police headquarters yesterday

Swaziland's state motto is "we are hidden away". But I'm sure our plane will find Mazani airport.

As always, when I'm about to ship out to the colonies, I think of Rimbaud:

Let cities light their lamps in the evening; my daytime is done, I am leaving Europe. The air of the sea will burn my lungs; lost climates will turn my skin to leather. To swim, to pulverize grass, to hunt, above all to smoke; to drink strong drinks, as strong as molten ore, as did those dear ancestors around their fires.

I will come back with limbs of iron, with dark skin, and angry eyes; in this mask, they will think I belong to a strong race. I will have gold; I will be brutal and indolent. Women nurse these ferocious invalids come back from the tropics. I will become involved in politics. Saved.

Now I am accursed, I detest my native land. The best thing is a drunken sleep, stretched out on some strip of shore.

Anyway, all irony aside, communication infrastructure is spotty in some places we're going. I don't know how much I'll be online, but I'll try to post every now and again. But don't hold your breath. You'll get all cyanotic. See you all in December, at least.

Cheers,
Martin

Klassisk

Kort varsel, men: I kveld skal jeg være ordstyrer på en debatt om Norge som klassesamfunn i regi av Norsk sosiologiforening.

Klasser i Norge – et problem vi bør ta på alvor?

Velkommen til debatt!

Ja, vi vet at Norge er et samfunn der ressurser som inntekt, helse og livsmuligheter fordeler seg ulikt på tvers av sosiale klasser - men er det et så stort problem at vi bør gjøre noe med det? Og hva må i så fall til for å jevne ut forskjellene?

I panelet:

Magne Flemmen - universitetslektor i sosiologi. Har skrevet masteroppgave om rekruttering til den økonomiske overklassen i Norge.

Magnus Marsdal – journalist, forfatter av Frp-koden og Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk. Styreleder i Stiftelsen Manifest.

Heidi Nordby – nestleder for et av lokallagene til partiet Høyre i Oslo, programleder i talkshowet studio 5 i TVNorge-kanalen FEM. Også kjent som den liberale bloggeren VAMPUS.

Trond Blindheim – sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen i Oslo.

Tid: Torsdag 30. oktober, kl. 19
Sted: Dattera til Hagen (Grønland 10)

Møteleder: Martin Grüner Larsen

Spørsmål? Kontakt Irene Prestøy Lie på 91546566

Naja Marie Aidt & Lars Bukdahl på Bok i byen

Prisvinner i byen: Naja Marie Aidt

Tid: Torsdag - 18:00
Sted: Byscenen, Spikersuppa, Oslo

Forfatteren Naja Marie Aidt har siden sin debut for 17 år siden befestet sin posisjon som en av Danmarks viktigste nålevende forfattere. Dette arbeidet, som har omfattet en rekke diktsamlinger, novellesamlinger, verdens eneste helaftens marionettespillefilm og flere dramatiske verk, ble i år anerkjent med Nordisk Råds litteraturpris for den fantastiske novellesamlingen Bavian. For oss i Norge er Aidt likevel forholdsvis ukjent, og hun er først i år blitt oversatt til norsk.

Bok i byen er derfor en glimrende anledning til å få en introduksjon til dette lysende, alltid overraskende forfatterskapet. Her kan du møte Naja Marie Aidt i samtale med den danske litteraturkritikeren Lars Bukdahl, av mange regnet for å være blant de aller mest innflytelsesrike litteraturkritikerne i Danmark. [OG kritiker for Litlive. Det er derfor han er så innflytelsesrik.]

Programleder er Martin Grüner Larsen.

*

Og nå, et fullstendig urelatert musikalsk innslag fra Håkon Kornstad:

BREAKING NEWS: I make the international news

Ok, so when I say breaking news, I actually mean news that's stale like five days old fish. But my name features prominently, only 17 paragraphs into this Swedish Reuters story from five days ago about Paul Krugman: Bush critic Krugman wins 2008 Nobel* for economics. The money quote:

He said news of the prize took him by surprise. "I took the call stark naked as I was about to step into the shower," he told a news conference at Princeton on Monday afternoon.**

[just kidding - that's not the money quote. Here it comes]:

(...)

Readers of Krugman's blog posted hundreds of comments congratulating him as an accessible voice of common sense.

"Sometimes it feels as though you are the only sane person in America," said a writer who identified himself as Martin Gruner Larsen.

I am now prepared to reveal that this writer, who identified himself as Martin Gruner Larsen, is in fact me, Martin Grüner Larsen. I like to be incognito like that without the umlaut. Wait, except when I'm using the umlaut, like here, in the quoted comment (#42 - I was quoted because I got the news early, because I have my ear to the ground and my nose to the wind).

In short: these snooty (and Swedish) Reuters people have to learn to phone their work in like the rest of us. Whatever happened to just copy/pasting my comment into the "post" field like the bloggers do? Stoop to our level here, people.

I would also like to take this opportunity to assure my American readers that while I obviously don't think they are sane - and reading the blog of some Norwegian person isn't helping - I don't hold that against them in any way.

* Guys, it's the Swedish Riksbank Prize in memory of... Oh, you don't care either? Ok.

** I quoted that only because I had already used the term "money quote" - I might as well go all the way.

Glasögon

When I was in Stockholm a few weeks ago, I noticed that I had trouble focusing on glowing objects at a distance. When I got back, the phenomenon didn't go away, so I went to see the optometrist. As it turns out, I've most likely been hyperopic all my life, without noticing because it's been a small enough defect not to bother me. Lately, with me working too much, though, and the defect has come to the surface. Hence the glasses, for when I read. Just to give the poor muscles of my eye time to relax.

Al-Klassekampen – en oppsummering

Allright. Nå som jeg er ferdig med denne sommerens vikariat i terrorisme-støttende, vestlig-hatende, islamososialistiskfascistiske, gulag-spredende, homsehetsende/homse-støttende-på-bekostning-av-demokratiet-som-vi-kjenner-det (og Nina Karin Monsens blodtrykk) Al-Klassekampen, så er det på tide med en oppsummering og lenkesamling. Jeg orker ikke å lage dette i kronologisk rekkefølge nå. Kanskje seinere. Ikke alle mine artikler er tilgjengelig på nett, dessverre.

LEDER, 28. juli, om diasporaens bruk av medier til politisk aktivisme.

"Diasporaen, altså den delen av en etnisk gruppe som har utvandret fra sitt tradisjonelle territorium, er i stadig større grad blitt en politisk maktfaktor man må regne med. Denne utviklingen er først og fremst drevet av teknologi. Økt tilgjengelighet av telefontjenester og særlig internettkonnektivitet i utviklingsland har ført til en dramatisk økning i kontakt mellom de utvandrete og de gjenværende. I tillegg har diasporaen nå en massedistribusjonskanal rett inn i sitt hjemland gjennom bruk av fenomener som blogging, diskusjonsfora på nett og masse-e-poster."

*

LEDER, 30. juli om lokalavissaken.

"Som alltid ellers er det også en direkte konflikt mellom journalistisk kvalitet og profittkrav: Ole Petter Pedersen, redaktør i Driva, nevnte i en kronikk i Klassekampen i forgårs at tidspress på de ansatte var et problem, og etterlyste færre og bedre saker. Det vil være et viktig skritt på veien mot en bedre lokalpresse, men salgstallene kommer i veien."

*

Tar tempen på bloggosfæren
Nettforsker Jill Walker Rettberg gir ut bok om blogging. Hun er optimistisk for mediets framtid.

*

Vil OL åpne Kinas porter?
Den kinesiske medieforskeren Zhenggrong Hu mener at OL vil skape et åpnere Kina. Hans kollega Yuezhi Zhao er skeptisk.

*

Mediebilder av lidelse
Lilie Chouliaraki forsker på medie-representasjoner av lidelse. Hun bestrider ideen om at teknologien automatisk skaper solidaritet med de lidende.

*

- Kenyas medier spredte hat
James Deane fra BBC World Service Trust mener man må lære av medienes rolle i å spre hat under de nylige konfliktene i Kenya.

*

Museer på museum
Museet Louisiana i København stiller nå ut andre museer. Utstillingen fokuserer på museumsbygningen som identitetsskaper.

*

Bibliotekene ut i gjørma
Bibliotekarer er ikke lenger fornøyde med å vente på at ungdommene skal komme til dem. Nå setter de opp festivaltelt.

*

En nyliberal kanon
Tenketanken Res Publica skal lage en artikkelsamling om nyliberalismens teorikanon.

*

- Kunstnere må stille krav
Bildekunstner Anders Eiebakke mener kunstnerne må ta politisk ansvar for å bedre sine levekår.

*

Kunstnerne blir fattigere
Levekårsundersøkelsen er klar: Norsk kulturliv preges av dårlig økonomi og store kjønnsforskjeller.

Where I'm Calling From

Well, now. Some startling developments in the past 24 hours.

First off, I'm now in Melbu, on the Hadsel island in the far north of Norway, on a rather hastily put-together assignment. I've never been on assignment for Klassekampen before, and I must say, I'm pretty stoked.

Man it's beautiful up here. This is one of the places you have to see before you die. I'm sitting in my hotel room, waiting for the sun to go down so I can go to sleep, only the sun doesn't set up here this time of year.

Secondly, I'm typing this on my new laptop. Although there have been long moments (days, even) where I have felt happy about not having a computer or internet access at home, most of the time, it's just led to many petty nuisances and practical problems. I'm almost a little ashamed at how much it feels like I'm rejoining the human race. I love finally having a place I can install my own software and customize my settings. I can't wait to have my computer just the way I want it.

The computer is an ASUS gaming model which I bought online. I didn't really realise from the pictures just how much styling there was on it, but it does rather scream "adolescent boy" when you get close to it (Matrix-green details, unnecessary flashing lights when the DirectX is used, glowy bits and bobs). HOWEVER, the hardware looks great, the keyboard is perfect, and the weight to power ratio is really not bad at all. And I got a great deal (I think).

Also, my new Canon is powering up over in the corner. Pictures of Melbu to follow tomorrow.

"It's something they use in coal-mining, father"*

Min far, Peter Larsen, har skrevet et essay** om journalisters selvbilde.

I MEDIENE er det etter hvert blitt jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på dem som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene i VG og Dagbladet og NRK og TV 2.

RITUELL STATSRÅDSJAKT annenhver måned, og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV 2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel? (min.uthv.)

Far, det er bare et sommervikariat, hvor mange ganger må jeg si det? Må vi ta denne diskusjonen i offentligheten? Jeg bor i Oslo*** og jobber i avis.**** Det må du lære deg å akseptere.

* "Good! good? What do you know about it? What do you know about getting up at five o'clock in t'morning to fly to Paris... back at the Old Vic for drinks at twelve, sweating the day through press interviews, television interviews and getting back here at ten to wrestle with the problem of a homosexual nymphomaniac drug-addict involved in the ritual murder of a well known Scottish footballer. That's a full working day, lad, and don't you forget it!"
** "medieviter og essayist", står det.
*** "He never calls, he never writes..."
**** (Og er helt enig med deg.)

Kunstnerne blir fattigere, undertegnede blir (litt) rikere

Jeg jobber som sommervikar i Klassekampen denne måneden og et par uker i august. Jeg tar med glede imot tips og kommentarer både her på bloggen, i kommentarfeltet, og per mail,

martin punktum gruner punktum larsen
alfakrøll
klassekampen punktum no

eller telefon,

ni åtte seks
to null
fire seks åtte.

Gårsdagens tekst ligger på nett her: Kunstnerne blir fattigere.

Det var langt fra hyggelig lesning han kunne presentere i går, forsker Knut Løyland. I går la nemlig Telemarksforskning fram rapporten «Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006» for kulturminister Trond Giske, og den forteller om dårlige lønnsforhold og store kjønnsforskjeller, også på kunstfeltet.

Rapporten, som var bestilt som en del av den rødgrønne regjeringens kulturløft, viser tydelig at det blir stadig flere kunstnere i Norge, men at de i liten grad deltar i den lønnsøkningen resten av samfunnet har hatt glede av de siste årene.

Undersøkelsen som kartlegger norske kunstneres økonomiske vilkår og aktivitetsnivå, er den første i sitt slag siden 1993. I løpet av de 15 årene som har gått mellom de to levekårsundersøkelsene, har det vært en stor økning i antall kunstnere, ca. 30-40 prosent.

B-roll

So, me interviewing the Norwegian minister of Culture and Church Affairs, Trond Giske, was b-roll on the Norwegian state channel evening news. He is really tall in real life. I'm 186 cm and he's at least half a head taller than me. Glad I wore my nice, stripey sweater, at least.

Oh, and that thing about the camera adding ten pounds? Totally true. It also adds an 8-day stubble and a bad posture.

Teoretiske jenter

I morgen klokken 20.00 blir jeg intervjuet på radioprogrammet "Teoretiske jenter" på Radio Nova. Jeg skal snakke om blogging og - tilsynelatende - neonarsissisme. Jeg har ennå ikke helt forstått hva neonarsissisme er, men jeg mistenker at det ikke er et voldsomt fruktbart begrep for å forstå blogging.

Siste gang jeg var i studio der var det så varmt at jeg nesten besvimte (på den annen side ble jeg dødssyk samme dag, kan ha hatt noe med det å gjøre). Kanskje du blir heldig og hører meg blacke ut live denne gangen! Tune in, turn on, black out. Lytt på nett eller på FM 99.3. Onsdag klokken 20.00.

Radio is cleaning up the nation

I morgen mellom 17 og 18 en gang kan du høre Marianne Bråthen og meg på Radio Nova.
Vi kommer til å offentliggjøre vårprogrammet for Litteratur på Blå på Tekstbehandlingsprogrammet. Vårprogrammet legges ut på nettsidene til Litteratur på Blå kort tid etterpå.

Du kan høre Tekstbehandlingsprogrammet på Radio Nova FM 99.3, eller på radionova.no eller på podcast som du finner på bloggen deres. Programmet sendes hver tirsdag fra kl. 17-18, og i reprise hver onsdag fra kl. 11-12.