Vi tar Hans Rustads svar i debatten på Journalisten.no en gang til, i sakte film

Helge Øgrim og Hans Rustad, m.fl. har en debatt på gang på Journalisten.no. Jeg finner flere argumenter for at vi ikke skal ta Hans Rustad på alvor der:

1. Den følgende beskrivelsen av en muslimsk kvinne på Gol (denne har vært offentliggjort før, alle uthv. mine):

Damen er høy, og svaier lett, og ser nærmest ut som hun beveger seg med en indre vanskelighet. Alt er svart: Et svart lang hette dekker hele hodet og overkroppen, og under er en lang kjortel som går helt ned til bakken. Dette er ikke bare plaggene, drakten, det er også fargen svart: svart kan være en spennende farge. Men dette er gravsvart, grått-svart, flatt, en svart som har drept alle farger. Det er som en vandrende død. En kunne sagt det var som et bilde av Kittelsen: "Pesta", dvs. Svartedauden. Emosjonelt har det noe for seg. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det er som å se et lidende vesen fra en annen dimensjon. Inkongruensen blir dobbel: Ikke bare er hun helt ute av synk med omgivelsene, men vi skal også late som om alt er OK! Gutta på pizzeriaen skal ikke lee på øyelokket hvis hun går forbi.
Fremtoningen er som hentet fra Saudi-Arabias ørken. Hun seiler-vakler mot meg. Det virker som om det å ta seg frem over bankplassen og hjem er en farefull ferd. Så får hun se den svarte hunden og da den vil hilse, rykker hun til. Eieren er ikke så slem at han lar den gjøre det, men reaksjonen på hunden er bare nok en bekreftelse på hvor out-of-place hun er.
Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!

2. At det er dumt å se på muslimer som normale:

Skulle vi late som om disse skyggene er normale? Det er det myndighetene og deres politiske korrekte våpendragere vil. Men folk er ikke gale. (...) Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.

3. At om jenter sier ja til sex en gang, så kan man bare kjøre på og voldta dem seinere på dagen. Det må visst være en slags 24-timerspassordning, som på Øyafestivalen.

hvis en jente har seksuell omgang med flere på formiddagen, er ikke hennes troverdighet 100 % hvis hun sier nei på ettermiddagen.

4. Hans, du har noe i øyet. Jeg tror det er en bjelke:

Dagbladet, NRKs P3 og en rekke medier har pornofisert virkeligheten. Jeg mener vi trenger usminkede reportasjer som gjengir virkeligheten som den er. Ikke minst er det viktig i et multietnisk samfunn som har et stort potensial for konflikt. Den tildekking og tabuisering som idag skjer, fremkaller mistenksomhet og ryktespredning.

Jeg vil gjerne ha en god diskusjon om innvandrer, og jeg vil gjerne ha en god diskusjon om seksualisert vold mot kvinner. Jeg vil gjerne ha seriøse folk på banen i den diskusjonen. Selv om Rustad har god smak i billedkunst er det ikke en god grunn til å ta ham på alvor.

Vi tar statsminister Jens Stoltenbergs svar om Turkmenistan en gang til, i sakte film:

– Statoil har gått inn i Turkmenistan. Hvorfor er det viktig at et stort norsk oljeselskap er til stede i ett av verdens kanskje mest fundamentalistiske regimer?

– Det er ikke i seg selv viktig. Det som er viktig er at Statoil, som er blitt veldig gode på å utvikle teknologi og drive utvinning av olje og gass på en miljøvennlig måte, ikke vokser og faller med utviklingen på norsk sokkel, men at de også lykkes i andre land. Og det gjør de i Angola, i Aserbajdsjan, i Venezuela, Brasil. Det er jo varierende farge på de regjeringene, men Statoil er med på utvikle olje- og gassressurser der. [min uthv.]

Jens, det er noen av oss her ute som prøver å få til en ny rød-grønn regjering. Noen ganger så føler jeg liksom ikke helt at du hjelper på entusiasmen.

Apropos the lates Norwegian debates

From this excellent book by Lawrence lessig. The book can be bought here and is available under a Creative Commons license here.

...in our tradition, intellectual property is an instrument. It sets the groundwork for a richly creative society but remains subservient to the value of creativity. The current debate has this turned around. We have become so concerned with protecting the instrument
that we are losing sight of the value.

The source of this confusion is a distinction that the law no longer takes care to draw — the distinction between republishing someone’s work on the one hand and building upon or transforming that work on the other. Copyright law at its birth had only publishing as its concern; copyright law today regulates both.

Before the technologies of the Internet, this conflation didn’t matter all that much. The technologies of publishing were expensive; that meant the vast majority of publishing was commercial. Commercial entities could bear the burden of the law — even the burden of the Byzantine complexity that copyright law has become. It was just one more expense of doing business.

But with the birth of the Internet, this natural limit to the reach of the law has disappeared. The law controls not just the creativity of commercial creators but effectively that of anyone. Although that expansion would not matter much if copyright law regulated only “copying,” when the law regulates as broadly and obscurely as it does, the extension matters a lot. The burden of this law now vastly outweighs any original benefit—certainly as it affects noncommercial creativity, and increasingly as it affects commercial creativity as well.