Which Islam, exactly?

A blogpost I wrote in October of 06 has become a part of an FAQ over at Eurofascism.info. Actually, it was a comment on the post. We were discussing the Muhammed caricatures and criticism of Islam. Since that particular comment actually has gotten quite a lot of attention from the weirdest of places, I reproduce it (in Norwegian) below. Øyvind Strømmen did a translation (and also added some bits) of the most important part of the comment into English is in the FAQ.

Warning: my comment was written quite off-handedly as a comment, so it's not very well-written.

Du [Kapitalismus] spør meg om hvordan vi skal bedrive islamkritikk. Det er et relevant spørsmål, men jeg mener at det vi heller bør diskutere er hvorvidt det å kritisere islam er relevant og interessant.

Og ikke bare kan jeg ikke gi deg ett svar, jeg er nødt til å svare deg med to spørsmål:

1. Hva er islam?
2. Hva er kritikk?

Altså, ett: Forstår du islam som verdisystem, verdensforståelse, et sett med kulturelle praksiser, et sett med politiske styresett, etc.? Alle disse størrelsene kaller seg islam, eller muslimske.

Vi kan ikke tenke på islam som en monolittisk størrelse. Til tross for den ortodoks/kjettersk-dikotomien som ligger innebygd i urtekstene til de monoteistiske religioner, så er islam ikke en homogen størrelse, men et heterogent spenningsfelt. Det er en rekke kulturelle praksiser, en rekke politiske bevegelser, et verdensbilde, en matkultur, et språk, en retorikk. Det som kaller seg selv islam er noe som griper langt, langt inn i livene til 1.3 milliarder mennesker og deres naboer og medborgere og venner og bekjente og kjæledyr etc., og som defineres ulikt av hver enkelt.

Hvis du kritiserer islam kan du i praksis kritisere alt fra musikken til Nusrat Fateh Ali Khan til Talibans styresett, til en kvinnekultur i Etiopia, til Irans regjeringsmakt, til dervishene, til den kosmologiske verdensforståelsen til en beduin, til en gren av poesi, til intensjonene til en oudspiller i Istanbul, til arabiske slavehandlere på 1800-tallet.

Og to: Med kritikk, mener du en vennlig diskusjon over en kaffekopp, en aviskronikk, lovgivning, utfrysning, segregering, apartheid, vennlig erting, karikaturer eller krig? Kritikk kan ta enormt mange former, og formen er helt essensiell. Formen kan være vold og overgrep, eller respekt og dialog.

Poenget mitt er at det å kritisere islam som sådan er nesten alltid en eller annen form for kulturelt overgrep, fordi a) islam er ikke en monolittisk størrelse og b) tendensen er alltid henimot at noen ekstreme, voldelige og undertrykkende fundamentalistiske grupper er målet for islamkritikk. Dermed får de definere islam i vestlige øyne. Men islam er mye, mye mer. Å si at man ikke kan respektere islam eller kristendommen er å fordømme et ideologisk ståsted, og er i siste ende (slik jeg ser det) en posisjon som beveger seg ut i det samme ortodokse feltet det prøver å kritisere. Jeg tror du ville være overrasket over hvor mange mennesker du kjenner som ville ha beskrevet seg selv som kristne, om du hadde presset dem litt.

Vi må alltid sette et menneskes praktiske væren i verden foran når vi skal bedømme mennesket. Jeg mener at det blir feil å fordømme islam når det i praksis betyr at du fordømmer mennesker man rent faktisk har utrolig mye til felles med. Det er ikke sånn vi lærer oss å leve sammen og fungere. Igår oppdaget jeg ved et tilfelle at en person jeg har kjent i flere måneder er muslim. Skulle jeg brått fordømme de gode samtalene vi har hatt, alle de tingene vi har til felles? Er det ikke bedre å finne berøringspunkter oss imellom heller enn å definere oss selv som fundamentalt annerledes allerede i utgangspunktet?

[...]

Spørsmålet er altså hvorvidt det er hensiktsmessig, både ideologisk, realpolitisk og etisk, å kritisere islam. Jeg mener at man alltid rammer noen uskyldige forbipasserende med den kritikken. I siste ende er det dem som dør av den holdningen.

La oss derfor heller diskutere praksiser, med utgangspunkt i menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er ikke et problem fordi det er en praksis som ligger innenfor den muslimske kultursfæren, men fordi en kvinne blir skadet for livet. Burqaen er ikke et problem fordi den er muslimsk, men fordi den er obligatorisk og kvinneundertrykkende (men samtidig kan den også være et selvvalgt uttrykk, og det kan vi godt fordømme, men vanskelig lovgi mot). Al-Qaeda er ikke et problem fordi de ber til en skikkelse som de kaller Allah, men fordi de dreper mennesker. På samme måte er ikke kvinnesynet til fundamentalistiske muslimer problematisk fordi det tar utgangspunkt i en lesning av koranen, men fordi kvinner blir undertrykte.

Jeg fordømmer ikke Bush fordi han er kristen, jeg fordømmer ham fordi han er en katastrofalt dårlig president. Jeg fordømmer deler av ideologien hans, og noe av det faller innenfor en kristen kulturforståelse, men det er ikke derfor jeg fordømmer den. Jeg fordømmer den fordi den dreper mennesker.

Humiliation ⇒ Terrorism ⇒ Al-Qaeda (⇒ George Bush)

A while back, I linked to a video of Lawrence Wright talking on Al Qaeda. I finally got the time to watch it - home internet I worship at thy fibre-optic'd feet - and it's even better than I thought. Wright is a commanding public speaker, fluently speaking from a rich reserve of first-hand, historical and statistical knowledge to paint a lucid portrait of the islamic radicalism of the previous 50 years. If you want to have a sensible picture of Islamic terrorism, you should take the hour-and-change out of your day it takes to watch this. If nothing else, watch the first 15 minutes or so, in which the most important points pop up. If you have a little more time, watch the 40 minutes of his prepared speech, and quit after the questions (there are too many not-questions-but-comments (to one of which Wright gives only a delightfully dry "I agree"), but Wright gives interesting, well-composed, eloquently improvised answers).

And really, we should have a sensible picture of terrorism. Not because terrorism is a threat to us* but because it has become the universal symbol of evil which is used to justify political oppression. When we juxtapose the minor but very real threat of Al-Qaeda with the massive, completely insurmountable political and social problems of which the terrorist organisation is merely a symptom, one realises just how completely and utterly the Bush administration has destroyed any hope of ending radical Islam in our lifetime. In unilaterally and single-mindedly pursuing the military "war on terror", they have exacerbated the demographic, sociological and political problems which are causing the problem they are trying to defeat. Like slamming your fist repeatedly into an anthill to stop the ants from biting you. The increasing alienation of immigrant populations in Europe; the continuuing conflict in Israel/Palestine; world poverty (Islam encompasses roughly 1/5th the world's population, but roughly 1/2 the world's poor); the reinvigoration of Al-Qaeda in Iraq and the general sense of cultural humiliation which Wright describes so vivily. These are the real problems.

But I don't want to make this a rant against Bush. That's an easy strategy. The problem is far more decentralised and far more subtle than that. The basic premise of Wrights speech is that what Al-Qaeda really is, is a manifestation of cultural humiliation and alienation. The overriding sociological factor of islamic extremists is that they are generally young men who feel alienated from the culture they are in. They find other young men who feel the same way, one thing leads to another, and they go blow something up. This happens easily in societies with little or no social life - 15 of the 19 terrorists on 9/11 were Saudis, you will recall - but it can just as well happen in cultures that have social lives that exclude young men of their religion. In short: the backlash, when it happens, will be easy to blame on the terrorists, but a more correct way of putting what is happening is that we are helping to create the problem ourselves. Sowing the wind, as it were.

And in the end, it is us here in Europe who will be at the receiving end of the backlash. The gap between the native populations and immigrant populations in Western Europe are widening, and recent events like the Muhammed caricatures of Denmark are just flashpoints in the development of a smug cultural identity founded on intolerance and exclusion. The idea that we can stop globalisation is childish and selfish. The idea that we should combat Islam and muslims - Huntingtons clash of civilisations - is a part of the very structures which produce terrorism and extremism.

Last words of the film: "I don't think the future in Europe looks very attractive." Boy, no.

* "More people die in car chrashes every day than died on 9/11", to use a common comparison. Other things that kill more people every year than terrorism: WAR. FAMINE. PLAGUE.

"In other words, they were a lot like us"

Lawrence Wright talks about Al-Qaeda. He's the author of The Looming Tower. The central argument is that the uniting sociological factor among jihadists today is alienation and cultural displacement. Most members join in a different country from where they were born. Also: moslems are 1/5th of the world's population, but roughly half of all poor people are moslem.

Looks like an incredibly interesting talk. I'm going to watch it later.