Rasisme er noe man gjør

Oppdatert! Nå med over 200 % mer crazy, se nederst i posten.

Lorenz Khazaleh har en kort og lesverdig bloggpost på Antropologi.info, der han oppsummerer og lenker til mye av det som har blitt sagt om rasisme de siste par dagene, i kjølvannet av Tybring Gjedde-episoden.

Han kommer underveis inn på noe som har opptatt meg ganske mye i det siste, nemlig hvordan man skal behandle rasisme som fenomen når man prøver å analysere det. Et sitat fra sosiolog John L. Jackson er særlig verdt å lese:

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.

(...)

We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Selv pleier jeg å si at rasisme ikke er noe man er, det er noe man gjør. Det er en diskurs, altså et sett med språklige vaner, handlinger, tenkemåter, forståelsesformer — som man til tider deltar i, og til tider ikke gjør. Aspekter ved de flestes handlinger — også mine — er rasistiske. Spørsmålet er i hvor stor eller hvor liten grad man klarer å velge vekk å delta i rasistiske diskurser. Og i hvor stor og hvor liten grad man er i stand til å unngå å la disse irrasjonelle innslagene i vårt politiske liv få makt over våre institusjoner og samfunnsformen vår.

Jeg tror dette skiftet, fra å tenke at rasisme er noe man er til noe man gjør kan være produktivt både personlig og for offentligheten, for det vil gjøre det lettere å analysere når noen mennesker deltar i den diskursen uten at man derved utdefinerer dem fra den politiske sfæren. Jeg forestiller meg også at det vil gjøre det lettere å forlate diskursen, siden den ikke lenger blir bundet tett opp til identitet. Ellers er det lett for at det skjer en kognitiv kortslutning av typen: "Jeg er jo ikke rasist, rasist er jo noe som innebærer at man er Adolf Hitler eller medlem av KKK, så da er det ok at jeg synes muslimer/somaliere/sigøynere/innvandrere kommer her og tar våre skattepenger og voldtar våre kvinner, for siden dette ikke er en rasistisk tankegang (jeg er jo ikke rasist, siden jeg ikke er ond) må det være en ikke-rasistisk tankegang."

*

Et annet viktig spørsmål Khazaleh tar opp er hva som forårsaker rasismen. Jeg tror han har helt rett i at det er en reaksjon på modernitet og den brå omveltningen i kulturens basis og overbygning den medfører. Rasjonaliseringen av den irrasjonelle impulsen det er å definere seg en inngruppe (norske verdier) og en utgruppe (islam) er det jeg tenker på som rasismens konkrete uttrykk i kulturen. Den konkrete, politiske, sosiale og fysiske utdefineringen av minoriteter er det jeg tenker på som rasismens skadevirkninger og resultater.

I videoen under ser vi både utdefineringen og dets kulturelle uttrykk i spill i den nakneste og mest brutale formen jeg har sett på lenge. Det er en valgkampfilm for Sverigedemokratarna, og hvis det er noen tvil om at skandinavisk høyrepopulisme er rasistisk, etter Tybring Gjedde og Dansk folkepartis herjinger, så tror jeg at denne videoen fjerner den tvilen:



Zygmunt Bauman beskriver "rasismens filosofiske vesen" som at mennesket blir til før det handler. Altså at man allerede før man har tatt egne valg er definert, av sitt kroppslige opphav. Jeg vet ikke om jeg synes det er den beste definisjonen, men hvis det er én god definisjon av rasisme blant flere, så ser vi her i denne videoen rasismen i sitt vesen: Muslimske barn, vist som en flåte av barnevogner dyttet fram av en demonisert og ansiktsløs, burkakledd masse stjeler pengene fra den slitne, etnisk svenske pensjonisten. Allerede før de tar valg, er muslimene et problem, allerede i barnevognen. Terror babies.

Innvandrerne og muslimene utkrystalliseres som Den Andre. Som noe radikalt annet, noe som truer og er uforståelig, og som konkurrerer med noe annet og bedre. Denne måten å formulere problemer på, som vi i Norge i sommer har sett eksemplifisert i at debatten har hardnet til, som i Ola Borten Moes kultursjåvinistiske appell til "norske verdier" der han definerte vekk hele den arabiske kulturen og Tybring Gjeddes "kulturquislinger" og andre eksempler. Dette i tillegg til mer strukturelle problemer, som ble synliggjort av Ny Tid av at hetsende nettkommentarer om muslimer gis høyere toleranse enn om jøder og kristne i nettaviser.

Diskurser kjennetegnes ved at de setter verdiene for debatten, og definerer problemer og løsninger på en så "dyp" måte at vi ikke ser at de finnes. (Vi på den elitistiske venstresiden bruker ordet "hegemoni" om dette).

Dersom vi tror at denne diskursen, den begrepsverdenen som vi ser synliggjort i videoen over, ikke ligger under i mye av den skandinaviske innvandringsdebatten så tar vi feil. Den ligger som en dypstruktur, som diskursen som muliggjør at diskusjonen har de premissene den har. Diskusjonen slutter dermed å bli en politisk debatt, og blir en rasjonalisering av følelser, og eksklusjon av minoriteter.

*

Og bare for å holde dere oppdatert på utviklingen i tidsånden siden sist, så har jeg idag, ansport av Olav Elgvin sjekket ut Nettavisens kommentarfelt. Det var skikkelig oppløftende, dere!

Snakk om kjøtthue...konvertere til islam,jævla landsforæder er det denne typen er
dra ned til saudi-arabia du Per,der vil du like deg vet du.
Her vil vi ikke ha deg.Ikke noe mere en dine fanatiske trosfeller.

(...)

Flott og gjennomtenkt tiltak av KrF!

Nå går det bare noen uker så har disse gærne muslimene tatt over partiet deres, og Høybråten må skifte fornavn til Mohammed! Spiller forsåvidt ikke så stor rolle at disse fisefine bedremenneskene i KrF mister partiet sitt, men makan til invitasjon til Krekar-gjengen skal du lete lenge etter!

(...)


Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp.

[32 som liker denne i skrivende stund.]

(...)

Fy f... for en gjeng med sopphoder som regjerer i Kristelig Suppeparti. Sperregrense på 15 % NÅ!

(...)

[Og så må vi vel også for ordens skyld ta med denne:]


Sier litt om kunnskapen du har om Islam. Det er idioter som deg som tror de kan no, men som likevell ikke kan en dritt. Og hvordan kan kristendommen være en eldre versjon av islam, når det første menneske var muslim? Profenten Mohamed kom senere enn Jesus, som levde da kristendommen ble gunnlagt. Men det Mohammed kom med var ikke en ny religion, men i sin endelige form, og den siste Boka, The Holy Quran! ta en titt i den du. Den er ufeilbar, og har ikke en eneste gramatikkfeil.


(...)


KrF vil samle oss til ett Norvegia. Yndet sted for mus-limer. Nå ser vi hvor langt islamiseringen av det norske samfunn har kommet når en muslim melder seg inn i KrF. Det neste blir vel statsmoskée .

(osv osv)

Litervis med rykende fersk crazy

Har vært ute og tatt litt tempen på tidsånden. Den er tilsynelatende brun, men jeg håper det bare er fordi jeg tar temperaturen med et gammeldags termometer. Dagbladet.nos artikler idag om diskusjonen mellom Nazneen Khan-Østrem og Per Edgar Kokkvold har ført til en serie med rasistiske kommentarer, som tilsynelatende ikke blir slettet. (Pluss noe speise greier om frimurere.)

Ellers idag ble det i Ny tid klart at islamfiendtlige artikler ikke slettes med samme aggresjonsnivå som hets av kristne og jøder (se oppsummering hos Journalisten). Muslimer har fortsatt ikke det samme kravet på beskyttelse som alle andre, ser det ut til.

Aftenposten.no og VG.no er eller faktisk relativt fri for eksplisitt rasisme, såvidt jeg kan se, rent bortsett fra Tybring-Gjeddes utspill, da. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke Dagbladet modererer forumene sine mer aggressivt. Et utvalg fra Dagbladet følger, og jeg setter et stort, kollektivt [sic.] rundt det hele:

Når jeg ser hvor mange som støtter Kokkvold forstår man hvor lett folk er lett å styre og forme. Frimureren Kokkvold har dere i lommen, dere sauer.

*

Fru; Khan-Østrem ?

Kan ikke du heller reise dit du egentlig kom fra . la oss ha Norge som det landet det alltid har vært de siste 50 år . Fritt , humant stolt .

Ditt angrep på Kokkvold burde vært anmeldt som æreskrenkelse .

Du viser ditt sanne jeg , en person full av hat for ytringsfrihet , ærlighet og frihet .

God reise .

*

Med sine holdninger viser Nazneen Khan-Østrem nok en gang hvor vanskelig det er for muslimer å integerere seg i europeiske samfunn og adoptere europeiske verdier. Og når hun skriver som hun gjør og går til angrep på forsvarere av ytringsfriheten, forsterker hun det hun selv kaller "fordommer" - men som hun nå demonstrerer kun er en konstatering av fakta.

*

Heia Khan-Østrem!

Vi trenger muslimske settlere for å forklare oss hva norsk ytringsfrihet er!

*

Islam = Vold og aggresjon

...Og Dagbladet løper Islams ærend...

*

Med en innstilling som dette , er det all grunn til å syntes synd på alle muslimer . Om mulig kan vi kanskje si at Fru`s Khan-Østrem hatse angrep på Kokkvold , er alle muslimers mening . I såfall er det særs farlig for fremtiden til demokrati og frihet i Norge . Man kan nærmest si at Tybring -Gjedde har rett i sitt innlegg i Aftenposten igår .

" Og hvor synes han de mange etnisk norske, som ikke er enige i de grensene ytringsfriheten har i dag, skal gjøre av seg? " Spør Fru; Khan-Østrem . Etnisk norske er dem som har norsk blod i sine årer . Innvandrere som kommer hit er ikke etniske . En med pakistansk opprinnelse , ublandet med en etnisk nordmann kan aldri bli etnisk norsk . Han/hun vil for alltid være etnisk pakistansk . Men muslimer som er statsborgere , hvor de skal reise ? Dit hvor din mening om at kritikk og ytringsfrihet av islam holdes nede . Dit hvor ytringsfrihet , menneskerettigheteren og all kritikk av islam eller dens troende ikke er lov .

Og de landene er det mange nok å velge i .

Muslimer som ønsker å bo i Norge får hversegod å innrette seg etter norsk lov . Kanskje det er på tide å innse at islam ikke har andre rettigheter enn andre relgioner , og vil heller aldri få det .

Før det skjer , har vi full borgerkrig .

*

Jeg er ikke overrasket, da Kokkvold er en norsk frimurer. Frimurerne har nått okkupert viktige possisjoner i samfunnet, som presse, næringsliv, helse, politikk og domstoler. Du finner frimurere som direktører i store selskaper, leger, journalister, advokater og dommere. Denne Kokkvold har en klar agenda, mot Islam. Dette er også agendaen for den internasjonale FREEMANSONS. De vil motarbeide Gud, enten gjennom Kristendom eller Islam med løgn, manipulasjon eller direkte konflikter som i Afganistan etc. Det er bare å søke denne informasjonen selv, for du skal ikke tro alt en skriver. Undersøk og forsk på ting så ser du sammenhengen.

*

Islam er ikke komptabel med norsk lov , nordmenn eller demokratiet . Ei heller med integrering , fordi koranen sier i sura; 5:51 " ”Ta ikke jøder eller kristne som Auliya (venner, beskyttere, hjelpere). For de er Auliya med hverandre. Og de blant dere som er Auliya (venner) med dem, blir også en av dem.”

Dette sier alt om rasisme fra dere muslimer . dere opphøyer dere selv som om det var nazismens innhold vi hørte om igjen . Dette er helt likt raselovene i nazi-Tyskland .

Så et hvert angrep på kritikkere av islam fra en muslim , er rasisme .

*

[sic.]

Ayaan Hirsi Ali utfordrer den nedre grensen for hvor dumme innlegg som kan komme på trykk.

Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av minareter, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.

For det første er den en avvisning av politisk islam, ikke av muslimer. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk islam fornekter. [sic! sic! Min uthv.]

Og vips, et helt folk, 1.3. milliarder mennesker får ikke lov til å definere sine egne liv, sine egne symboler. 1.3. milliarder mennesker ber under et symbol som ensidig defineres som nazisme:

Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, minareten, halvmånen med en stjerne i midten (vanligvis på toppen av en minaret) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.

Man skulle tro at 1.3 milliarder mennesker hadde litt å si i spørsmålet, men det viser seg at det var Ali som satt med definisjonsmakta hele tiden. Svart er hvitt, inn er ut, intoleranse og antidemokratiske strømninger er demokrati og toleranse. Words fall upon the facts like soft snow.

Ayaan Hirsi Ali bidrar her til rasismens intellektuelle overbygning. Dette er et motbydelig argument – og det er ikke en gang godt tenkt, formulert eller argumentert. Dagens kaktus går til Ayaan Hirsi Ali, og Aftenposten.

More of the same, only different

Laila Lalami has a great rebuttal in The Nation to a newish anti-immigration and anti-islam book: Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West, by Christopher Caldwell.

What strikes me, reading her dismantling of the paper-thin arguments, is how repetitive this kind of "criticism" is. It's just a certain set of the same sort of arguments made with more or less eloquence, the same thin factual grounding and the same certain kind of rhetoric. In different times, it attacked different groups for many of the same reasons. There isn't anything quintessentially new. The analysis is always-already there. The conclusion foregone, facts soon coming to follow. In Sweden, Andreas Malm's recently published Hatet mot muslimer (Bokförlaget Atlas, 2009) is a good extended analysis of the phenomenon for the Scandinavically abled. But for those of you who aren't used to the arguments, Lalami does an admirable job on them, and the article is sort of an introduction to the usual go of these arguments. These two paragraphs struck me in particular:

The societies of Europe are undergoing demographic changes, which have economic, social and educational consequences. So far, the debate on these changes has focused exclusively on Islam in Europe. Yet no one in the chattering classes seems to have noticed that the voices of European Muslims are seldom heard. This is a debate about them--not with them. And indeed Reflections on the Revolution in Europe has been reviewed in the American press mostly by people who are not European, much less Muslim. Not surprisingly, the argument that Muslims are collectively trying to "conquer" Europe "street by street" in order to turn it into an outpost of Islam has been taken at face value. But this argument is not serious criticism because it is not based on thorough empirical evidence; it is racism.

(...)

The current debate places far too much emphasis on Islam as a set of codes and on the Koran as a literal text, rather than on Islam as it is lived and the Koran as an experienced text. A Moroccan man may be very devout and yet work as a sommelier in a restaurant in Paris. A Turkish teenager may not be particularly faithful and yet keep Ramadan because it is the only time of year she gets to connect with her community. An Algerian elder may be the imam of his mosque and yet carry credit card debt. Islam is not just its texts; it is millions of people, each one of whom has found an idiosyncratic way of adapting faith to modern life. Our religious beliefs are not the sum total of our lives. To discuss them as if they were puts our very lives up for debate.

Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement

Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:

Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.

Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske¹ overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*
1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:

The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.

En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."

Again with the hijabs?

Den synliggjør religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet, sier [rektor Atle] Fasteland til Bergens Tidende.

Rektoren på Ny Krohnborg skole i Bergen ivrer for skoleforbud mot hijab. Det er ureflektert av ham.

Mens jeg setter pris på Fastelands tydelige engasjement for integreringen av sine elever, så er det på tide at vi legger denne nonsensiske ideen i seng. Hijaben betyr ikke en ting. Den er et komplisert kulturelt tegn som har betydd alle ting til alle tider. Om man vil ha litt forskning på dette, foreslår jeg at man prøver denne artikkelen her:

- Den norske hijab-debatten gjør kvinner med slør til uforståelige ekstremister, sier Berit S. Thorbjørnsrud. Hun minner om at hijab symboliserer alt fra fromhet til motstand, frigjøring og tvang.

Det å forby religiøs utfoldelse som ikke er til vesentlig belastning for andre synes jeg i øvrig er illiberalt og udemokratisk. Å mene at det å synliggjøre religiøs tilhørighet er noe uakseptabelt eller problematisk er en dårlig holdning i et liberalt demokrati.

Rektor Fasteland argumenterer også for skoleuniform i utspillet. Det er det mange gode grunner for (utjevning av klassemarkører), og mange gode argumenter imot (utjevning av identitetsmarkører). Men å bli kvitt hijaben er ikke et godt argument. Det bør ikke være derfor vi eventuelt gjør eller ikke gjør det. Og ved å benekte disse elevene sin religiøse identitet sender Fasteland dessverre et sterkere signal enn han nok tror, om at de ikke er velkomne i samfunnet.

Men for Guds skyld: la oss ikke ha denne debatten igjen. Det gikk dårlig nok første gangen. Og da jeg gjorde noen analytiske søk i pressearkivet Retriever for noen måneder siden så kom jeg fram til at vi i 2008 diskuterte hijab mellom fem og åtte ganger så mye som vi diskuterte klimakrisen. Dette er og blir en distraksjon fra de virkelige integreringsspørsmålene og de virkelige problemene i den norske skolen som Fasteland sikkert har nærkontakt med i hverdagen sin.

Norsk presse og måten vi snakker om islam på

En ubehagelig sak i dagens Dagbladet.no. En helt åpenlyst rasistisk problemstilling diskuteres som om den var alvorlig. Alvorlige forskere og serisøe tenkere stilles opp skulder med skulder med høyreekstremister og rasistiske meningsprodusenter som om de var likeverdige.

Min bror har med rette lansert et boikott av Dagbladet og Dagbladet.no i en uke f.o.m. i morgen for å sanksjonere dette. Det kommer jeg til selv å etterleve, også.

Saken starter:

BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?

Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?

Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.

Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.

Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?

Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.

I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?

Jeg har nesten ikke ord for hvor dypt skuffet jeg er over hvordan denne typen problemstillinger tas opp nå. I dette debattklimaet. Er vi journalister i Norge så fullstendig forblindet for det faktum at måten vi snakker om ting på betyr noe? Skjønner vi – i dette tilfellet DB-journalister Astrid Meland og Gunnar Thorenfeldt – ikke at vi er med på å styre, kontrollere og videreformidle holdninger i det offentlige rom?

Når journalister på denne måten deltar i en forrående diskurs, så forråer samfunnet seg. Når vi tar opp i oss useriøse, tendensiøse problemstillinger som demografien.

Demografi er forresten en av islamofobisk og andre rasistiske diskurser sine greatest hits, men så grundig diskreditert at den ikke er verdt å snakke om lenger. Det interessante med demografispørsmålet er at det overhodet er et spørsmål lenger. Det er det som er det spørsmålet vi burde forske på og grave i. Hvorfor vedlikeholdes denne ideen om at muslimer holder på å ta over når de helt åpenbart ikke gjør det? Hvorfor får Human Rights Service statsstøtte når de assosierer seg med rasistiske og upålitelige konspirasjonsteoretikere som Bat Ye'or, David Horowitz og Bruce Bawer? Hvorfor kan Siv Jensen vifte med beviselig feilaktig informasjon i "snikislamiseringstalen" og ikke bli ledd ut av norsk politikk?

Vi er nødt til å forstå at saker som disse, når vi trykker dem, fører til en konkret reduksjon i livskvalitet for et stort segment av befolkningen. Vi kan ikke kaste vår journalistiske integritet på båten når vi skriver om islam. Vi er nødt til å gjøre researchen vår. Vi, av alle mennesker, kan ikke være overlatt til diskursen når vi bestemmer hva vi skal snakke om. Da forsterker vi bare den grusomme tendensen i det offentlige rom. Vi må velge våre saker og vi må snakke om det som faktisk er problemene samfunnet vårt står overfor.

Eksempel: Hvorfor er det sånn at det har vært ca. 550 saker i norske aviser i år som har inneholdt ordet "klimakrise" eller "klimakrisen" mens det har vært 2.000 saker som har inneholdt ordet "hijab"? Er det virkelig hijaben som er det relevante problemet, eller er det et spørsmål som handler om vilkårene for den fortsatte overlevelsen av den menneskelige sivilisasjonen på Jorden? (Obs obs jeg sier ikke at man kun skal snakk om osv osv og jeg sier selvsagt heller ikke at det ene utelukker det andre osv osv bla bla bla hvorfor er det nødvendig at jeg overhodet skriver dette bla bla bla)

Hva er det som er konsekvensene når vi driter i dette? Jeg har allerede en gang sett ett hjemland forsvinne under disse bølgene. Les hate speech-sitatsamlingen på Humanisme.dk eller den nye boka Hatet mot muslimer av Andreas Malm. Begge dokumenterer ubestridelig en diskurs som er rasistisk, reell, virksom. Den finnes ikke kun i kommentarspaltene på blogger, lenger. Den finnes i det mainstreamete offentlige rom. Denne politiske mørketiden er blant de viktigste grunnene til at jeg ikke føler meg hjemme i Danmark lenger, og det finnes nå i Norge også. Hvis vi ikke skal få danske tilstander, om vi ikke skal få til et kaldt, rått, hetsende debattklima i Norge, så må vi i den norske pressen kollektivt skjerpe oss. Dette slette journalistiske håndverket kan vi ikke lenger godta som tilstrekkelig. Det er utilstrekkelig. Det er uprofesjonelt og det gjør oss uopplyst. Vi blir dårligere mennesker av det, og vårt samfunn forverrer seg.

Oppdatering! Oppdatering! 5080.no pwner Dagbladet.no!

*

PS: Forresten så kan man lese Anders Heger, som i sin siste spalte i Dagsavisen viser at man kan se og imøtegå denne måten å snakke på:

Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-SA

Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendens i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.

(...)

Litaniet om hvordan noen standpunkter holdes nede, og hvordan noen debatter ikke slipper til, begynner å bli slitsomt. Jeg foreslår derfor en hestekur, en gang for alle: La oss sette innvandringsspørsmål øverst på dagsorden. La oss diskutere det hver eneste dag, år etter år. Ikke la noe holdes utenom: Kjønn, klasse, kriminalitet – la det være en debatt med like lite tabuer som anstendighet. La oss sette lavere krav til saklighet her enn andre steder, la oss diskutere brenning av klesplagg eller krav om å sverge ved flagget som om det var seriøse innspill. La folk bruke personlige erfaringer og vitnesbyrd om egen frykt som om det var generelle fakta. La oss lage stabler med bøker, kilometervis med artikler om hvor vanskelige «de» er, la politikere fra alle partier snakke om problemene «de» representerer – uten at man trenger definere «dem». La oss se på kristne som individer og muslimer som gruppe, la mistenkliggjøring være argumenter og sjikane være saklighet!

Og la oss gi skeptikerene all den spalteplass de forlanger. Vil de da slutte å føle seg forurettet? Neppe. Det er nemlig slik de har hatt det i noen år nå.

— Anders Heger, "Retten til å være snurt" Dagsavisen.

Malm og Storhaug

Langt og interessant intervju med Andreas Malm i Dagbladet.no. (h/t Ali Esbati).

Malm har skrevet boka Hatet mot muslimer. En bok som, spør du meg, er blant de viktigste skandinaviske sakprosautgivelsene de siste 10 årene. Den er en skikkelig debattstopper av en murstein, nesten 800 sider lang, med 2.100 fotnoter. Den påviser og dokumenterer møysommelig en rasistisk diskurs mot muslimer. Utrolig interessant lesning, selv om den er veldig omstendelig. Den viser hvordan karakterer som Hege Storhaug - som man etter hvert ser framstår som en særdeles uoriginal spreder av islamofobi, selv om hun kun nevnes så vidt i en fotnote så langt jeg har kommet i boka - fordreier og vrir på virkeligheten for å skape konsentrert hets mot muslimer.

I øvrig er det utrolig pinlig at Storhaug, en uetterettelig synser, blir motstanderen til Malm. Et klassisk eksempel på at journalister skal ha "det motsatte synet" inn i artikkelen, selv om det andre synet ikke hører hjemme noe sted. "Shape of the Planet: Opinions Differ"

Etter artikkelen er det et nettmøte med Malm, der han svarer morsommere enn de aller fleste nettmøtedeltakerne jeg har lest. Selv på de mest vanvittige spørsmålene.

Klassekampen har invitert Malm til Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Jeg gleder meg allerede til debatten.

Godhet & mildhet

I en bloggpost hos Kapitalismus skriver "Anonymous" en kommentar som er så vanvittig, at jeg gjengir den her til skrekk og advarsel:

forøvrig må jeg si at det er overraskende hvor "redd" vi er blitt for hva islamister og deres trosfeller kan finne på. deres voldsbruk går for det meste utover deres egne landsmenn. få vestlige rammes relativt sett, likevel sitter mange og er redd.

en annen ting er jo at den vestlige verden besitter et enormt atomarsenal samt missiler som kan treffe ethvert punkt på kloden. om de vestlige atommaktene ønsket kunne midtøstens store befolkningssentre utryddes uten at oljereservene ble nevneverdig påvirket. at vi ikke har gjort viser jo ikke bare annet enn vestens godhet og mildhet. og vi frykter "dem"? de lever jo på vestens nåde!

Jeg vet ikke om dette er islamkritikkens indre mål som avslører seg her (jeg håper virkelig ikke det), men jeg argumenterer i svaret mitt lenger ned i tråden for at islamkritikk inngår i en bevisst eller ubevisst rasistisk struktur, eller diskurs. Det at det har blitt legitimt å angripe medlemmer av en ideologi før den ideologien har fått et uttrykk i en politisk handling er det motsatte av demokrati.

Hvorfor gidder jeg å bruke lunsjpausen min på disse greiene? Ok - tilbake til matfatet.

Which Islam, exactly?

A blogpost I wrote in October of 06 has become a part of an FAQ over at Eurofascism.info. Actually, it was a comment on the post. We were discussing the Muhammed caricatures and criticism of Islam. Since that particular comment actually has gotten quite a lot of attention from the weirdest of places, I reproduce it (in Norwegian) below. Øyvind Strømmen did a translation (and also added some bits) of the most important part of the comment into English is in the FAQ.

Warning: my comment was written quite off-handedly as a comment, so it's not very well-written.

Du [Kapitalismus] spør meg om hvordan vi skal bedrive islamkritikk. Det er et relevant spørsmål, men jeg mener at det vi heller bør diskutere er hvorvidt det å kritisere islam er relevant og interessant.

Og ikke bare kan jeg ikke gi deg ett svar, jeg er nødt til å svare deg med to spørsmål:

1. Hva er islam?
2. Hva er kritikk?

Altså, ett: Forstår du islam som verdisystem, verdensforståelse, et sett med kulturelle praksiser, et sett med politiske styresett, etc.? Alle disse størrelsene kaller seg islam, eller muslimske.

Vi kan ikke tenke på islam som en monolittisk størrelse. Til tross for den ortodoks/kjettersk-dikotomien som ligger innebygd i urtekstene til de monoteistiske religioner, så er islam ikke en homogen størrelse, men et heterogent spenningsfelt. Det er en rekke kulturelle praksiser, en rekke politiske bevegelser, et verdensbilde, en matkultur, et språk, en retorikk. Det som kaller seg selv islam er noe som griper langt, langt inn i livene til 1.3 milliarder mennesker og deres naboer og medborgere og venner og bekjente og kjæledyr etc., og som defineres ulikt av hver enkelt.

Hvis du kritiserer islam kan du i praksis kritisere alt fra musikken til Nusrat Fateh Ali Khan til Talibans styresett, til en kvinnekultur i Etiopia, til Irans regjeringsmakt, til dervishene, til den kosmologiske verdensforståelsen til en beduin, til en gren av poesi, til intensjonene til en oudspiller i Istanbul, til arabiske slavehandlere på 1800-tallet.

Og to: Med kritikk, mener du en vennlig diskusjon over en kaffekopp, en aviskronikk, lovgivning, utfrysning, segregering, apartheid, vennlig erting, karikaturer eller krig? Kritikk kan ta enormt mange former, og formen er helt essensiell. Formen kan være vold og overgrep, eller respekt og dialog.

Poenget mitt er at det å kritisere islam som sådan er nesten alltid en eller annen form for kulturelt overgrep, fordi a) islam er ikke en monolittisk størrelse og b) tendensen er alltid henimot at noen ekstreme, voldelige og undertrykkende fundamentalistiske grupper er målet for islamkritikk. Dermed får de definere islam i vestlige øyne. Men islam er mye, mye mer. Å si at man ikke kan respektere islam eller kristendommen er å fordømme et ideologisk ståsted, og er i siste ende (slik jeg ser det) en posisjon som beveger seg ut i det samme ortodokse feltet det prøver å kritisere. Jeg tror du ville være overrasket over hvor mange mennesker du kjenner som ville ha beskrevet seg selv som kristne, om du hadde presset dem litt.

Vi må alltid sette et menneskes praktiske væren i verden foran når vi skal bedømme mennesket. Jeg mener at det blir feil å fordømme islam når det i praksis betyr at du fordømmer mennesker man rent faktisk har utrolig mye til felles med. Det er ikke sånn vi lærer oss å leve sammen og fungere. Igår oppdaget jeg ved et tilfelle at en person jeg har kjent i flere måneder er muslim. Skulle jeg brått fordømme de gode samtalene vi har hatt, alle de tingene vi har til felles? Er det ikke bedre å finne berøringspunkter oss imellom heller enn å definere oss selv som fundamentalt annerledes allerede i utgangspunktet?

[...]

Spørsmålet er altså hvorvidt det er hensiktsmessig, både ideologisk, realpolitisk og etisk, å kritisere islam. Jeg mener at man alltid rammer noen uskyldige forbipasserende med den kritikken. I siste ende er det dem som dør av den holdningen.

La oss derfor heller diskutere praksiser, med utgangspunkt i menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er ikke et problem fordi det er en praksis som ligger innenfor den muslimske kultursfæren, men fordi en kvinne blir skadet for livet. Burqaen er ikke et problem fordi den er muslimsk, men fordi den er obligatorisk og kvinneundertrykkende (men samtidig kan den også være et selvvalgt uttrykk, og det kan vi godt fordømme, men vanskelig lovgi mot). Al-Qaeda er ikke et problem fordi de ber til en skikkelse som de kaller Allah, men fordi de dreper mennesker. På samme måte er ikke kvinnesynet til fundamentalistiske muslimer problematisk fordi det tar utgangspunkt i en lesning av koranen, men fordi kvinner blir undertrykte.

Jeg fordømmer ikke Bush fordi han er kristen, jeg fordømmer ham fordi han er en katastrofalt dårlig president. Jeg fordømmer deler av ideologien hans, og noe av det faller innenfor en kristen kulturforståelse, men det er ikke derfor jeg fordømmer den. Jeg fordømmer den fordi den dreper mennesker.

Islamophobofascism Awareness Week

Have you heard the bullshit coming out of Martin Amis?

There’s a definite urge — don’t you have it? — to say, ‘The Muslim community will have to suffer until it gets its house in order,’ ” Amis said. “What sort of suffering? Not letting them travel. Deportation — further down the road. Curtailing of freedoms. Strip-searching people who look like they’re from the Middle East or from Pakistan.… Discriminatory stuff, until it hurts the whole community and they start getting tough with their children. They hate us for letting our children have sex and take drugs – well, they’ve got to stop their children killing people. It’s a huge dereliction on their part. I suppose they justify it on the grounds that they have suffered from state terrorism in the past, but I don’t think that’s wholly irrational. It’s their own past they’re pissed off about; their great decline. It’s also masculinity, isn’t it?”

All this, of course, because it is Islamophobofascism awareness week. Also: Terry Eagleton responds.

"In other words, they were a lot like us"

Lawrence Wright talks about Al-Qaeda. He's the author of The Looming Tower. The central argument is that the uniting sociological factor among jihadists today is alienation and cultural displacement. Most members join in a different country from where they were born. Also: moslems are 1/5th of the world's population, but roughly half of all poor people are moslem.

Looks like an incredibly interesting talk. I'm going to watch it later.