Tab dump 21-04-09

Excellent article in NY Times where a Times reporter and photographer wound up in the middle of a pitched infantry battle after an ambush near a riverbed in Afghanistan, in which the troop miraculously lost only one of the men. The story makes you feel really sorry for the soldiers, but is, obviously, completely one-sided. The journalists were completely embedded. Dramatic and engaging, the article gives a good description of combat on a strategic level that newspapers hardly ever cover anymore. And more to the point: probably shouldn't cover anymore. It ends up being a riveting story (with unbelievable multimedia: recordings of interviews and the sound of the actual combat, slideshow of incredible photos, etc.) from a more or less bygone age of media.

*

Jokes from the cultural revolution.

*

"Culture and Barbarism: Metaphysics in a Time of Terrorism" by Terry Eagleton:

Why are the most unlikely people, including myself, suddenly talking about God? Who would have expected theology to rear its head once more in the technocratic twenty-first century, almost as surprisingly as some mass revival of Zoroastrianism? Why is it that my local bookshop has suddenly sprouted a section labeled “Atheism,” hosting anti-God manifestos by Christopher Hitchens, Richard Dawkins, and others, and might even now be contemplating another marked “Congenital Skeptic with Mild Baptist Leanings”? Why, just as we were confidently moving into a posttheological, postmetaphysical, even posthistorical era, has the God question broken out anew?

Remember back when criticising religious hypocrisy was fun? Before the racists got into the game and started using it as an excuse for beating on the Muslims for oppressing women and being swarthy villains who are a scimitar's edge away from overthrowing Western Civilisation As We Know It within a matter of only a few short years monhts days even for absolute certain I mean it's only a matter of demographics and also establishing an Islamic caliphate in Germany and Norway and Denmark possibly Sweden and making the burqa mandatory and establishing sharia law the islamofascist thugs and also leaving nuclear bombs in Times Square, Las Vegas, etc. so we really really have to torture them even though we absolutely don't want to I mean circumstances simply demand it in fact it would be wrong not to torture them?

I was thinking about this today, for a variety of reasons, some of which you can read in tomorrow's paper, if you're Norwegian.

Anyway, a reminder of those halcyon days before the deluge of brown quasi-fascist sludge that soils our newspapers these days: Bertrand Russell's "Why I'm Not a Christian". There are heaps and heaps of problems with the essay, but he gets in some good points, I think.

You find as you look around the world that every single bit of progress in humane feeling, every improvement in the criminal law, every step toward the diminution of war, every step toward better treatment of the colored races, or every mitigation of slavery, every moral progress that there has been in the world, has been consistently opposed by the organized churches of the world. I say quite deliberately that the Christian religion, as organized in its churches, has been and still is the principal enemy of moral progress in the world.

Taxi Driver

(OR: Big Blue Taxi took away my left wing of American politics)

Grand unified theory of American politics. A sweeping post on some serious issues with Obama's both-sides-now rhetoric that also happens to tell an admirably compressed story of movement conservatism in the US.

I'm still not entirely convinced that Obama's rhetoric isn't just rhetoric, but I find that lately, every time he opens his mouth, I start thinking about Edwards, and sometimes even Clinton. At least all three alternatives (Clinton, Obama, Edwards) are sane, as opposed to Huckabee, Romney or McCain. Right now, I'd be happy if we got any one of the democrats, because the species of conservative that breeds in the wild in the US is just crazy. That they are so well-funded, organised and embraced by institutions with money and power is very unnerving. Our local variety is much more sidelined, for which I am thankful, but as I've said before: when the US does things, it affects everyone. The president of the United States is one of the people that exercise the most influence on my life and well-being. Our local movement conservatives are energised and schooled by the US variety. Sooner or later, this could lead to something. For now, they are sidelined but they have powerful friends.

To wit: My cab driver today turned out, during the course of ordinary chit chat to be a central-ish figure in the Norwegian Christian coalition. He was a member of the board of so-fundamentalist-they-had-to-split-from-the-other-fundamentalists-newspaper Norge IDAG (because sometimes you need to capitalise words in newspaper titles so that people can tell you're serious!). He was fresh from a paid trip to Washington DC to a meeting where people of the conservative persuasion from around the world met the GOP candidates.

Our driver was all about Huckabee. Such a firm handshake, Huckabee. Also, never gave an inch on abortion. And I mean, really, what with US schools being positively awash with sodomy and perversity, you really need a man like Huckabee. ("They teach it, you know!" Of course they do. The stories I could tell you from GV Junior High School.) That firm handshake, that steady gaze - hearing the arguments, in front of those tv cameras, so you knew he wasn't lying - you really got the sense that this was a great president in the making. And he never voted for any law about abortion, and with that handshake, you knew he wasn't lying.

(also: Chuck Norris supports him. Run-to-the-hills-scary and funny! And he plays bass! Though not very well. I'm way better than he is. His right-hand technique stinks and while he keeps rhythm, his groove is bland and boring. Also, in this clip, he's playing Sweet Home Alabama which contains the lyrics "Watergate don't bother me." Seriously. Btw, remember that Bill Clinton played the saxophone? He wasn't very good, either. And Alan Greenspan played the clarinet very badly, they say.)

So anyway, I hope that the US puts its house in order now and puts the conservatives back in their cabs and church bands where they belong. Not deciding the geopolitical fate of the rest of the world.

...Time to get ready for primary season, anyway. I think I'm with Krugman on the Obama issue. I'm just about to start the health-care chapter in Krugman's latest book.

*

And almost just in time for Christmas: way to be in the spirit of Jesus.

Which Islam, exactly?

A blogpost I wrote in October of 06 has become a part of an FAQ over at Eurofascism.info. Actually, it was a comment on the post. We were discussing the Muhammed caricatures and criticism of Islam. Since that particular comment actually has gotten quite a lot of attention from the weirdest of places, I reproduce it (in Norwegian) below. Øyvind Strømmen did a translation (and also added some bits) of the most important part of the comment into English is in the FAQ.

Warning: my comment was written quite off-handedly as a comment, so it's not very well-written.

Du [Kapitalismus] spør meg om hvordan vi skal bedrive islamkritikk. Det er et relevant spørsmål, men jeg mener at det vi heller bør diskutere er hvorvidt det å kritisere islam er relevant og interessant.

Og ikke bare kan jeg ikke gi deg ett svar, jeg er nødt til å svare deg med to spørsmål:

1. Hva er islam?
2. Hva er kritikk?

Altså, ett: Forstår du islam som verdisystem, verdensforståelse, et sett med kulturelle praksiser, et sett med politiske styresett, etc.? Alle disse størrelsene kaller seg islam, eller muslimske.

Vi kan ikke tenke på islam som en monolittisk størrelse. Til tross for den ortodoks/kjettersk-dikotomien som ligger innebygd i urtekstene til de monoteistiske religioner, så er islam ikke en homogen størrelse, men et heterogent spenningsfelt. Det er en rekke kulturelle praksiser, en rekke politiske bevegelser, et verdensbilde, en matkultur, et språk, en retorikk. Det som kaller seg selv islam er noe som griper langt, langt inn i livene til 1.3 milliarder mennesker og deres naboer og medborgere og venner og bekjente og kjæledyr etc., og som defineres ulikt av hver enkelt.

Hvis du kritiserer islam kan du i praksis kritisere alt fra musikken til Nusrat Fateh Ali Khan til Talibans styresett, til en kvinnekultur i Etiopia, til Irans regjeringsmakt, til dervishene, til den kosmologiske verdensforståelsen til en beduin, til en gren av poesi, til intensjonene til en oudspiller i Istanbul, til arabiske slavehandlere på 1800-tallet.

Og to: Med kritikk, mener du en vennlig diskusjon over en kaffekopp, en aviskronikk, lovgivning, utfrysning, segregering, apartheid, vennlig erting, karikaturer eller krig? Kritikk kan ta enormt mange former, og formen er helt essensiell. Formen kan være vold og overgrep, eller respekt og dialog.

Poenget mitt er at det å kritisere islam som sådan er nesten alltid en eller annen form for kulturelt overgrep, fordi a) islam er ikke en monolittisk størrelse og b) tendensen er alltid henimot at noen ekstreme, voldelige og undertrykkende fundamentalistiske grupper er målet for islamkritikk. Dermed får de definere islam i vestlige øyne. Men islam er mye, mye mer. Å si at man ikke kan respektere islam eller kristendommen er å fordømme et ideologisk ståsted, og er i siste ende (slik jeg ser det) en posisjon som beveger seg ut i det samme ortodokse feltet det prøver å kritisere. Jeg tror du ville være overrasket over hvor mange mennesker du kjenner som ville ha beskrevet seg selv som kristne, om du hadde presset dem litt.

Vi må alltid sette et menneskes praktiske væren i verden foran når vi skal bedømme mennesket. Jeg mener at det blir feil å fordømme islam når det i praksis betyr at du fordømmer mennesker man rent faktisk har utrolig mye til felles med. Det er ikke sånn vi lærer oss å leve sammen og fungere. Igår oppdaget jeg ved et tilfelle at en person jeg har kjent i flere måneder er muslim. Skulle jeg brått fordømme de gode samtalene vi har hatt, alle de tingene vi har til felles? Er det ikke bedre å finne berøringspunkter oss imellom heller enn å definere oss selv som fundamentalt annerledes allerede i utgangspunktet?

[...]

Spørsmålet er altså hvorvidt det er hensiktsmessig, både ideologisk, realpolitisk og etisk, å kritisere islam. Jeg mener at man alltid rammer noen uskyldige forbipasserende med den kritikken. I siste ende er det dem som dør av den holdningen.

La oss derfor heller diskutere praksiser, med utgangspunkt i menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er ikke et problem fordi det er en praksis som ligger innenfor den muslimske kultursfæren, men fordi en kvinne blir skadet for livet. Burqaen er ikke et problem fordi den er muslimsk, men fordi den er obligatorisk og kvinneundertrykkende (men samtidig kan den også være et selvvalgt uttrykk, og det kan vi godt fordømme, men vanskelig lovgi mot). Al-Qaeda er ikke et problem fordi de ber til en skikkelse som de kaller Allah, men fordi de dreper mennesker. På samme måte er ikke kvinnesynet til fundamentalistiske muslimer problematisk fordi det tar utgangspunkt i en lesning av koranen, men fordi kvinner blir undertrykte.

Jeg fordømmer ikke Bush fordi han er kristen, jeg fordømmer ham fordi han er en katastrofalt dårlig president. Jeg fordømmer deler av ideologien hans, og noe av det faller innenfor en kristen kulturforståelse, men det er ikke derfor jeg fordømmer den. Jeg fordømmer den fordi den dreper mennesker.

Josefsen ikke sterk nok i innvandrerspørsmålet

(NTB, Oslo) - Det er fortsatt mulig at Svein G. Josefsen ikke får være vikarprest i Oslo bispedømme. Det sjokkerer presten.

Oslo bispedømmeråd ble tirsdag enig om å finne ut hvorvidt Svein Josefsen allerede var ansatt eller ikke juridisk sett og hvilke arbeidsrettlige forpliktelser de har. På spørsmål om undersøkelsens underliggende motiver svarte Oslo-biskop Ole Christian Kvarme:

- Vi undersøker vikartjenestens reglement fordi vi føler at Josefsen ikke har et sterkt nok standpunkt omkring forsvar for de fattige. Guds ord handler om generøsitet, kamp for de svake og åpenhet og inklusjon i det store, guddommelige felleskapet. Bibelen sier eksplisitt at alle fattige skal få deres gjeld ettergitt hvert syvende år, og vi kan virkelig ikke se at Josefsen gjennom sin livsstil har kjempet hardt nok for dette standpunktet. Han bor tross alt i et av de rikeste landene i verden.

Biskopen la til:

- Vi kan heller ikke se at Josefsens livsstil i tilstrekkelig grad har bekjempet undertrykkelse av innvandrere. Altså, helt alvorlig: Bibelen kunne ikke være tydeligere på dette: "Mishandl ikke de fremmede, for thi var i ikke fremmede selv i Egypt?" Og "hvis en slave søker tilflukt hos deg, lever ham ikke tilbake til hans herre." Jeg kan ikke se at hans rulleblad på dette spørsmålet er tilstrekkelig.

- Og hva med fredsarbeide? Det må da være noe av det viktigste kristne driver på med? Har Josefsen engasjert seg i kamp mot undertrykkelsen i Palestina? Darfur? Irak? Hva hendte med lammet og løvene, for søren? (Unnskyld, Gud.)

Vikarprest Svein G. Josefsen er svært overrasket over at biskopen i Oslo nå skal vurdere det juridiske i saken.

- Dette er noe av det underligste jeg har opplevd fra en arbeidsgiver. Jeg trodde den pressemeldingen fra bispedømmerådet og biskopen var relativ entydig og enkel å forstå. Jeg er veldig overrasket over det som har skjedd, sier Josefsen.

Kvarme, på sin side, lovet at hans bispedømme i fremtiden skal engasjere seg på det aller sterkeste i kampen mot inntak av skalldyr som mat.

- Det er et av de mindre kjente sakene i Bibelen, og det er på tide at dette vitale aspektet ved kirken fremheves. Visste dere for eksempel at skalldyrspørsmålet blir omtalt i like sterke ord i Mosebøkene som homoseksualitet, og faktisk får fire ganger så mange linjer der? "Det er styggedom". Det blir ikke mye tydeligere enn det.