Which Islam, exactly?
A blogpost I wrote in October of 06 has become a part of an FAQ over at Eurofascism.info. Actually, it was a comment on the post. We were discussing the Muhammed caricatures and criticism of Islam. Since that particular comment actually has gotten quite a lot of attention from the weirdest of places, I reproduce it (in Norwegian) below. Øyvind Strømmen did a translation (and also added some bits) of the most important part of the comment into English is in the FAQ.
Warning: my comment was written quite off-handedly as a comment, so it's not very well-written.
Du [Kapitalismus] spør meg om hvordan vi skal bedrive islamkritikk. Det er et relevant spørsmål, men jeg mener at det vi heller bør diskutere er hvorvidt det å kritisere islam er relevant og interessant.
Og ikke bare kan jeg ikke gi deg ett svar, jeg er nødt til å svare deg med to spørsmål:
1. Hva er islam?
2. Hva er kritikk?
Altså, ett: Forstår du islam som verdisystem, verdensforståelse, et sett med kulturelle praksiser, et sett med politiske styresett, etc.? Alle disse størrelsene kaller seg islam, eller muslimske.
Vi kan ikke tenke på islam som en monolittisk størrelse. Til tross for den ortodoks/kjettersk-dikotomien som ligger innebygd i urtekstene til de monoteistiske religioner, så er islam ikke en homogen størrelse, men et heterogent spenningsfelt. Det er en rekke kulturelle praksiser, en rekke politiske bevegelser, et verdensbilde, en matkultur, et språk, en retorikk. Det som kaller seg selv islam er noe som griper langt, langt inn i livene til 1.3 milliarder mennesker og deres naboer og medborgere og venner og bekjente og kjæledyr etc., og som defineres ulikt av hver enkelt.
Hvis du kritiserer islam kan du i praksis kritisere alt fra musikken til Nusrat Fateh Ali Khan til Talibans styresett, til en kvinnekultur i Etiopia, til Irans regjeringsmakt, til dervishene, til den kosmologiske verdensforståelsen til en beduin, til en gren av poesi, til intensjonene til en oudspiller i Istanbul, til arabiske slavehandlere på 1800-tallet.
Og to: Med kritikk, mener du en vennlig diskusjon over en kaffekopp, en aviskronikk, lovgivning, utfrysning, segregering, apartheid, vennlig erting, karikaturer eller krig? Kritikk kan ta enormt mange former, og formen er helt essensiell. Formen kan være vold og overgrep, eller respekt og dialog.
Poenget mitt er at det å kritisere islam som sådan er nesten alltid en eller annen form for kulturelt overgrep, fordi a) islam er ikke en monolittisk størrelse og b) tendensen er alltid henimot at noen ekstreme, voldelige og undertrykkende fundamentalistiske grupper er målet for islamkritikk. Dermed får de definere islam i vestlige øyne. Men islam er mye, mye mer. Å si at man ikke kan respektere islam eller kristendommen er å fordømme et ideologisk ståsted, og er i siste ende (slik jeg ser det) en posisjon som beveger seg ut i det samme ortodokse feltet det prøver å kritisere. Jeg tror du ville være overrasket over hvor mange mennesker du kjenner som ville ha beskrevet seg selv som kristne, om du hadde presset dem litt.
Vi må alltid sette et menneskes praktiske væren i verden foran når vi skal bedømme mennesket. Jeg mener at det blir feil å fordømme islam når det i praksis betyr at du fordømmer mennesker man rent faktisk har utrolig mye til felles med. Det er ikke sånn vi lærer oss å leve sammen og fungere. Igår oppdaget jeg ved et tilfelle at en person jeg har kjent i flere måneder er muslim. Skulle jeg brått fordømme de gode samtalene vi har hatt, alle de tingene vi har til felles? Er det ikke bedre å finne berøringspunkter oss imellom heller enn å definere oss selv som fundamentalt annerledes allerede i utgangspunktet?
[...]
Spørsmålet er altså hvorvidt det er hensiktsmessig, både ideologisk, realpolitisk og etisk, å kritisere islam. Jeg mener at man alltid rammer noen uskyldige forbipasserende med den kritikken. I siste ende er det dem som dør av den holdningen.
La oss derfor heller diskutere praksiser, med utgangspunkt i menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er ikke et problem fordi det er en praksis som ligger innenfor den muslimske kultursfæren, men fordi en kvinne blir skadet for livet. Burqaen er ikke et problem fordi den er muslimsk, men fordi den er obligatorisk og kvinneundertrykkende (men samtidig kan den også være et selvvalgt uttrykk, og det kan vi godt fordømme, men vanskelig lovgi mot). Al-Qaeda er ikke et problem fordi de ber til en skikkelse som de kaller Allah, men fordi de dreper mennesker. På samme måte er ikke kvinnesynet til fundamentalistiske muslimer problematisk fordi det tar utgangspunkt i en lesning av koranen, men fordi kvinner blir undertrykte.
Jeg fordømmer ikke Bush fordi han er kristen, jeg fordømmer ham fordi han er en katastrofalt dårlig president. Jeg fordømmer deler av ideologien hans, og noe av det faller innenfor en kristen kulturforståelse, men det er ikke derfor jeg fordømmer den. Jeg fordømmer den fordi den dreper mennesker.
Labels: al-qaeda, europe, immigration, islam, islamophobia, islamophobofascism, religion, terrorism
