Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement

Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:

Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.

Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske¹ overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*
1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:

The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.

En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."