*

30.10.09

Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement


Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:
Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.
Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske1 overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*

1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:
The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.
En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."

Labels: , , , , , , , ,

35 Comments:

Blogger Sosialisten said...

Eg er på mange måtar samd i hovudtrekka av det du skriv her. Og det er jo verdt å minnast at dei einaste valshandlinga desse teikningane har ført til i Noreg var ein innvandrar som blei knivstukken i Skien av nordmenn.

Men hadde no desse karikaturteikningane, og serleg reaksjonane på dei, eigentleg så mykje med innvandringsdebatten (i Danmark og i andre land) å gjere. Er ikkje rolla til Jyllandsposten som aktiv støttespelar for den danske deltakinga i den amerikanskleidde invasjonen av Irak ei vel så viktig forklaring på dei sterke reaksjonane i mange muslimske land. Eg har litt vanskeleg for å tru at folk i Syria, Iran, og dei andre landa der det var protestar bryr seg så mykje om innvandringspolitikken i eit lite land i ein annan verdsdel. Sjølv har eg iallfall liten kjennskap til, og er ikkje serleg oppteken av, innvandringspolitikken i til dømes Irak eller Paraguay!

Derfor kan eg ikkje fri meg frå tanken om at det danske V/K/DF-fleirtalet si tilslutning til dei nykonservative åtakskrigane til krigsbrotsmenn som Bush, Blair og Fogh Rasmussen har spelt ei viktig rolla. Og at det kan vere at reaksjonane hadde blitt mildare dersom dei i staden for hadde blitt trykte i ei avis i eit anna, ikkje fullt så krigarsk land. Eller i ei avis med eit anna syn på krigen enn Jyllandsposten. Hadde det blitt like mykje baluba om desse karikaturane dersom dei fyrste gongen hadde blitt trykte i til dømes den svenske sosialdemokratiske avisa Aftonbladet? Eller for den saks skuld i Klassekampen?

Og så kan ein jo spørje seg kor alle desse som er så opptekne av ytringsfridom var for eit par månader sidan då Israel kravde at den svenske regjeringa skulle fordøme ein artikkel i ei svensk avis. Eller då den danske regjeringa forbaud trykkinga av ei bok om danske spesialsstyrkar.

October 30, 2009 7:53 pm  
Blogger Mikkel said...

Takk for en spennende, godt skrevet og innsiktsfull bloggpost! Nok et bevis på at Martin Grüner Larsen bør se til å få skrevet en bok snarest, han produserer jo nok tegn til noen bøker i uka, så det burde vel ikke være noe problem :-)

Til saken:

Jeg hører hva du sier, Martin, og jeg skjønner argumentasjonen om tilstanden i Danmark og Europa på denne tiden. Jeg stiller meg ikke "skulder ved skulder" med JP, men vil absolutt forsvare deres rett til å gjøre det de gjorde. Min reaksjon handler imidlertid om noe annet. Det dreier seg om avsnittet du skriver om "Sataniske Vers."

Jeg synes din begrunnelse for å forsvare utgivelsen av Sataniske Vers er svært problematisk. Du kommer ikke med en a-priori støtte til skjønnlitterære utgivelser, men en støtte til det Rushdies intenderte prosjekt:

"Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære."

Jeg sliter veldig med å se noen som helst grunn for analysere om Rushdies intensjoner med boka er "gode" eller "onde". Eller om han skriver på veiene av de undertrykte, eller om prosjektet er grunnleggende humanistisk. Hva har det med saken å gjøre? Dette er ikke politikk, det er kunst, det er litteratur og forfatterens intensjoner er vel rivende likegyldige? Hva om prosjektet hadde vært anti-humanistisk? Hva om intensjonene ikke hadde vært oppbyggelige? Skulle det da ikke blitt utgitt?

La oss ta en anti-semmitt som Céline. Hvordan leser du ham? Hvordan forholder du seg til hans person, hans intensjoner? Hans prosjekt? Eller hva med uttalt anti-humanistisk litteratur? Se på Houellebecq. Er hans islamkritikk ok, eller over grensa fordi den er grunn, usmakelig og forutsigbar? Ta en bok som "Macht und Rebel" som gjør hva den kan for å være subversiv, er det greit? Eller ta halve katalogen til forlaget Vertigo. Motivene til disse forfatterne er vel rivende likegyldige? For god litteratur er like ofte opprørende, provoserer og konfliktsøkende som den er konstruktiv, oppbyggelig eller humanistisk. Eller?

Og jeg prøver ikke dermed å si at Muhammedkarikaturene var god kunst, de var mye, men god kunst var de ikke. Men siden du brakte inn dette med prosjektene og intensjonene, så synes jeg du bør si litt mer om det, for det er viktig.

Og til slutt lurer jeg på hva du mener om dette http://www.nytimes.com/2009/08/13/books/13book.html

Hva tenker du om at Yale Press nekter forfatteren å trykke karikaturene i det som for meg virker som en seriøs gjennomgang av striden? Kan vi ikke i alle fall være enige i at det er litt 1984 over å skulle sitte å lese en kritisk bok som ikke kan vise bildene den diskuterer?

Eller?

October 30, 2009 8:21 pm  
Blogger brumlebass said...

Veldig bra.

"Pløsete, kristen pøbelstrek" sa Solstad.

Og slikt skal man måtte føle man skal stå skulder til skulder med?

BTs brystbanking er pinlig.

October 30, 2009 11:32 pm  
Anonymous fr Arnfinn Haram said...

Takk! Eg har lese raskt. Er samd i det di skriv! JP, karrikaturane og heile den danske stemninga i dag "hate speech". Du har litt vanskeleg for å innrømme at det er religionen som er målet for hatet, ikkje berre etnisiteten. Kvifor sit det så langt inne hos mange vestlege intellektuelle og mediafolk? Det danske (og langt på veg norske) hatet vender seg mot muslimane fordi dei ikkje berre er framande og "udanske"(resp. "unorske"), men i tillegg trur openlyst på Gud.

Uansett: takk for artikkelen! BT orkar eg ikkje å lese på ei stund.

October 30, 2009 11:39 pm  
Blogger mrtn said...

Sosialisten: Det som skjedde i de landene som reagerte var veldig komplekst, og variabelt fra land til land. Jeg tror først og fremst at det handlet om at populister brukte karikaturene til få opp kulturkonflikter i befolkningen.

En viktig del var nok, som du sier, følelser knyttet til Irak. Men først og fremst fikk jeg inntrykk av at det handlet direkte om karikaturene. Imamene som reiste rundt og de mange tv-personlighetene og politikerne i Midt-Østen og rundt omkring grunnga det med at dette var siste slagmark i den pågående krigen mellom vestlig islamhat og de troende. Imamer leser tilsynelatende også Huntington.

Mikkel:
Takk for godordene! Hyggelig at du likte posten.

Jeg må si jeg er litt overrasket over at du mener det du sier du mener her. Og på mange måter så går min uenighet med deg rett til kjernen av mitt litteratursyn. La meg forklare.

Litteratur er først og fremst ytringer. Men de er ytringer med stor retorisk kompleksitet. Til tross for dette så er de fremdeles ytringer som kan og bør leses inn i en tolkningshorisont som også inkluderer deres historiske og politiske kontekster.

Så mens jeg er enig i at intensjonaliteten ikke nødvendigvis er relevant for en litterær lesning -- we are all autonomiestetikere now -- så er litteratur også ytringer som utspiller seg i en offentlighet. De kan ikke løsrives fra en politisk funksjon. En flerstemt, kompleks funksjon (som regel). Men politikk like fullt. Det er meningsløst å lese Rushdie utenfor konteksten. Om man leser hans bok med vettet i behold ser man at den er et seriøst innlegg, ikke drittslenging. Grunnen til at han fikk dødsdommen var jo helt åpenbart -- og dette er noe vi glemmer litt for ofte -- selvsagt ikke først og fremst at han kritiserte islam (det var unnskyldningen) men fordi Khomeini er en karakter i boka.

Boka må altså tolkes inn i en kontekst. Alle bøker må det. Det gir ikke mening å lese bøker løsrevet. Kunsten har ingen spesiell forrang som ytring som gjør dem ekstra lov. Det er en slags eksepsjonalisme for kunsten som vi også ser i de grusomme kunstverkene der rike vestlige kunstnere kjøper landsbyer i Afrika. Alle handlinger skjer i et moralsk rom. Også kunsten.

October 31, 2009 4:49 pm  
Blogger mrtn said...

Det er også slik at kunsten forflytter seg igjennom tiden, igjennom skiftende moralske normer. Ta Odysseens 22. sang som et eksempel. På slutten her begår Odysseus og Telemakos det som jeg vil beskrive som et massemord og en krigsforbrytelse: De samler de tolv ternene til Penelope som har ligget med beilerne. I en helt forferdelig scene tvinger de dem så først til å vaske vekk blodet etter sine døde elskere, mens de gråter og er i sjokk, så fører de dem ut i borggården og fordi de har vært urene skjøger som hadde sex med dem som styrte huset, så skal de ikke få en hederlig død, men henges i stedet. Så de henger dem.

Det er ingen fordømmelse i Odysseen. Tvert imot kommer det tydelig fram i diktet at dette er korrekt og passende. Ternene omtales en rekke ganger igjennom hele diktet som skamfulle og andre ting.

Så her er tingen: Odysseen ble skrevet i et samfunn som hadde samme kvinnesyn som Taliban. Det er som om Mullah Omar skulle skrevet et episk dikt. Det er en fremmed og merkverdig tekst, og om vi tror vi forstår den, tar vi nok feil.

Når jeg leser diktet i dag, for å tolerere de forferdelige idealene som befestes og skrives fram i Homers verk er jeg nødt til å forstå at slik var det i den historiske konteksten. At Homers verk likevel framstår som kunst i dag er derfor, og kun derfor. Hvis det hadde blitt offentliggjort i dag ville jeg fordømt det og krevd forfatterens hode på fat. Det kan det ikke være tvil om. Uansett hva de mange estetiske kvalitetene var.

Det er, kort sagt, et korrelat til det at forferdelige meninger kan formuleres, at mange forferdelige meninger kan formuleres på veldig vakre måter. Hamsun, Homer eller Celine er alle eksempler på det. Vi er nødt til å vokte oss for tanken om at det vakre også er det gode. Det stemmer ikke.

1984 som du nevner er forresten en roman som veldig åpenbart er et kunstverk i kraft først og fremst av sin politiske visjon. Mer kunstnerisk politikk enn politisk kunst.

(Og jeg synes det var misforstått og litt latterlig av Yale Press å nekte sin forfatter å trykke karikaturene. Det må være mulig å gjøre det på en fornuftig måte når det er i akademiske kontekster, altså at intensjonen bak er en annen.)

October 31, 2009 4:49 pm  
Blogger mrtn said...

Brumlebass, Arnfinn: Takk!

Arnfinn: Jeg er enig i at det er religionen som angripes, men det er ikke religionen som sådan som angripes. Husk på at f.eks. Dansk Folkeparti argumenterer ut fra et eksplisitt kristen-konservativ verdiståsted.

Jeg tror snarere at islam er en tydelig markør, en måte å iscenesette og utpeke fremmedhet, og det er den faktoren, det fremmedartete, som er det man virkelig støter ut. Et av Agambens poenger er nettopp dette med at det må være et juridisk rom for utstøtelsen, et hulrom i loven. Siden vi med rette har gjort det ulovlig å diskriminere på bakgrunn av etnisitet så har man funnet denne løsningen i stedet, å bevege seg inn i det juridiske landskapet knyttet til religion og kultur. Det er den retningen utstøtelsen har gått for å finne utløp. Det var det samme som skjedde med jødene: Det handlet ikke om etnisitet, men om annerledeshet, om fremmede, unntatte subjekter.

October 31, 2009 4:55 pm  
Anonymous Anonymous said...

Dette minte meg om artiklene som dominerte Morgenbladet for ti år siden - ufokusert ordgyteri pyntet med liksomakademiske klisjéer som "a priori" og greske ord i kursiv.

Det som forbauser meg litt er følgende utsagn:

"Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene."

Hvem er dette "vi" du refererer til her? Mitt bestemte inntrykk er at svært mange av de som var og er motstandere av karikaturene ønsker å frata avisen retten til å trykke dem.

October 31, 2009 11:23 pm  
Blogger mrtn said...

Så moro! Vet du hva din kommentar minte meg om? Den minte meg om sånne folk som går på andre folks blogger og legger igjen sarkastiske kommentarer anonymt fordi de er for feige til å stå for sine meninger.

Hva gjelder ditt ene argument som ikke var en fornærmelse, så kan jeg godt akseptere at det fantes noen som ville endre ytringsfrihetslovene, men at de var få og langt fra hverandre. Selv den absurde religionskritikkloven til regjeringen ville gjøre muhammedkarikaturer "mer lovlige" i følge Stoltenberg. Det er i grunnen et viktig poeng, dette: Det finnes et vrengebilde av karikaturmotstanderne som vi må velte om på så vi forstår hva frontene er i denne saken.

November 01, 2009 4:22 am  
Blogger Mikkel said...

Takk for at du utdyper standpunktet ditt. Jeg er helt enig i at kunst også er ytringer i det offentlige rom. Heldigvis er det ikke bare slag ut i det vakuum vi kaller autonomien.

Men der våre veier skilles er i tanken om kunstverkets ansvar for offentligheten. Du trekker fram Odysseen som eksempel. Den må selvsagt leses innenfor sin historiske tiblivelsesramme for å forså, ikke bare kvinnesynet, men hele hendelsesforløpet. Men gitt, som du foreslår, at en eller annen litterær sevant hadde greid å koke ihop et episk dikt som var i nærheten av Odysseen. Som hadde den samme kraften og rytmen og styrken og fantasien, ja, så mener du vedkomne ikke burde publisert den fordi det forekommer en voldsscene som ikke blir "korrigert" moralsk?
Og ikke tull med "hodet på et fat, jeg går ut fra at dette er en hyperbole, men la oss holde litterære sleivspark unna når vi er i bloggosfæren der folk elsker å misforså. For konsekvensene av det du sier er i beste fall problematisk.

Et kunstverks oppgave er ikke å være balansert, ikke å gi et realistisk og nøkternt bilde av situasjonen. Kunsten er jo til for det motsatte. Å gi oss skeive, forvridde, komplekse, underfundige, umulige osv osv opplevelser som ikke går opp. Mener du at alle som mishandler noen til døde i en film eller en bok eller et dikt skal fordømmes for det? Kan ikke kunsten nettopp snu opp ned på rett og galt for å si oss noe om hvordan samfunnet er innrettet?

I går så vi A Clockwork Orange. Det er jo en film som absolutt ikke "går opp". Den ber oss identifisere oss med en voldspsykopat som ender opp med å lure systemet og slippe større konsekvenser for sine handlinger. Jeg nevner den også fordi filmen er et av de mest kjente eksemplene på selvsensur. Kubrik trakk filmen tilbake og den ble ikke vist på 25 år. Jeg trodde dette handler om Kubriks bekyrming for copycats, men det viser seg nå at han gjorde det fordi han og familien ble truet og politiet anbefalte ham å gjøre det. Så klassisk selvsensur på grunn av voldstrusler. Dette er ingen god parallell til disse evinelige tegningene, men jeg synes likevel det er interessant.

For å avslutte med samme hyperbole som deg: Før du tar livet av den hypotetiske Odysseen-forfatteren, vil jeg gjerne legge mitt hodet på hoggestabben for den ubalanserte, provokative og problematisk kunst. Det må vi ha. Såpass kan vi tillate oss.

November 01, 2009 8:39 am  
Blogger mrtn said...

Ok, nå skjønner jeg bedre hvor du står. La meg prøve å forklare ved å utdype Odysseen-eksemplet.

For det første: Hodet på et fat var ment rent metaforisk, ja. Jeg er motstander av all dødsstraff, selv også for å skrive dårlige dikt, selv om dette er den typen saker som prøver oss menneskerettighetsforkjemperes moralske styrke.

Jeg mener absolutt at om vedkommende skrev et dikt med samme styrke som tydelig kommuniserte det moralske innholdet som jeg skisserer over, så ville jeg være motstander av det verket.

Nå er det heldigvis slik at brorparten av kunsten er både kompleks nok og humanistisk nok til at enkelt ideologisk innhold ikke forekommer. Og jeg snakker ikke om litteratur som tematiserer disse tingene eller litteratur som har en ikke-moralsk fortellerstemme, der verket ikke fordømmer umoralske handlinger i diktet.

Men av og til er den politiske meningen i verket helt oppe i dagen. For eksempel er det vel ingen av oss som noengang er i tvil et sekund om nøyaktig hvor 1984 av George Orwell står på spørsmålet "totalitære samfunn: bra eller dårlig?" På samme måte er det aldri noen tvil om at Homers Odysseen står trygt plantet på "lov til å drepe kvinner om de har et sexliv du ikke aksepterer"-siden. Altså at selve diktet presenterer dette moralske innholdet. Det problematiserer det ikke, er ikke komplekst, underfundig og umulig. Det er ikke sånn at det ikke går opp -- tvert imot: Odysseen har en harmonisert og forløst slutning. Dette er det som skal til for å gjenoppprette harmonien i Kosmos.

Om et dikt med samme kraft, rytme, styrke, fantasi, etc. hadde dukket opp i dag med det innholdet så ja, ved Gud: Jeg håper det aldri blir trykket. Jeg vil ikke tolerere dikt som sier at det er ok å henge kvinner fordi de har et sexliv. Jeg vil ikke tolerere noen ytringer som sier det. Innhold er også form, og i et slikt tilfelle punkterer diktets umoral også den eventuelle kunstneriske verdi.

Det er klart at umoralske handlinger skjer i stor kunst, og som regel er det en styrke at dette ikke fordømmes, bare registreres. Men når verket lander på den andre siden og aktivt støtter noe forferdelig - da er det problematisk ikke å gripe inn. Men når det er sagt så må terskelen være høy. Tvilen bør ofte komme kunsten til gode. Ellers tror jeg at vi i all hovedsak er enige her.

November 01, 2009 9:14 pm  
Blogger Mikkel said...

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, Martin, og vil gjerne gå videre på to ting:

1: Hva legger du i å være motstander av det verket? Betyr det at du mener det ikke burde vært trykket eller mener du at det burde vært trykket, men du vil skrike ut at det er et forferdelig verk? Skjønner du forskjellen?

2. Kan du komme på et verk (bortsett fra disse strektegningene) som ikke burde vært trykket eller som du er motstander av?

Jeg kommer nemlig ikke på noen kunstneriske ytringer som jeg ville stanset. Jeg sier ikke at de ikke finnes, men det ville vært interessant dersom vi fant noe konkret.

Jeg kan forøvrig se verdien av å leve i et samfunn der det også produseres kunst som nettopp sier at det er greit å henge kvinner fordi de har et sexliv? På samme måte som det skal være lov å si i en dokumentar at alle menn er dyr, voldtekstmenn og vandrende dildoer. Ja dette vil jeg forsvare på det sterkeste. Dette er jo tanker og diskurser som eksisterer i samfunnet, hvorfor skulle ikke det få uttrykk i kunst, slik at det eventuelt kan bli sett og kritisert og demonstrert mot?

Jeg synes det er mye mer skremmende at slike tanker skal måtte filtreres gjennom en slags moralsk flaskehals for å få kunstnerisk uttrykk. Både fordi det lukter sensur lang vei og fordi kunst er større enn enkeltmenneskene. Hvem er jeg eller du eller Stoltenberg eller Ola Nordmann til å si at det og det kunstverket er destruktivt, ødeleggende, anti-humanistiskt, etc. etc? Og hva så? I det lange løp kanskje det er bra å oppmuntre til anti-humanisme? Kanskje det er for mye humanisme i verden, ikke for lite. Jeg opplever at Kristoffer Schau arbeider ut fra slik posisjon og jeg synes det er interessant og viktig.

Ser du på historien er det åpenbart at grupper til envher tid nettopp har utfordret det konstruktive og etablerte og fått en masse pepper for det. Se på Marquis de Sade, Bjørneboe, Valerie Solanas eller Lenny Bruce som alle har fått til dels kraftig rettslig og ikke-rettslig motstand. Jeg er sjeleglad for at disse stemmene har eksistert og skulle ikke vært dem foruten.

Magsinet FILTER hadde en interesant oversikt over 32 kunstverk som har forandret historien. Blant ett utrolig sterkt fra syttitallet der en kvinnelig kunstner satt naken ved et bord med diverse gjenstander ved siden av, alt fra blomster til piggtråd og pistoler, og en plakat der hun oppmuntrer folk til å gjøre hva de ville med henne uten at hun gjorde motstand. Resultatet ble at publikum nesten tok livet av henne før det ble avbrutt. Dette går jo over streken (hun ble skadet) men fy faen så stort og viktig, tenker jeg. Ikke at jeg tror du ville vært mostander av dette, men jeg tenker at det sier noe om hvor viktig det er at kunsten får opptre i en frisone, så langt det absolutt lar seg gjøre.

Mener du det bør være lov å skrive manifester som oppmuntrer til å ta livet av menn/kvinner/muslimer/jøder/nordmenn etc?

Hvis vi tar denne setninga:

"Life in this society being, at best, an utter bore and no aspect of society being at all relevant to men, there remains to civic-minded, responsible, thrill-seeking men only to overthrow the government, eliminate the money system, institute complete automation and destroy the female race."

Er det greit? Eller bare dersom det seinere viser seg å være ironi, flertydig etc?

Jeg mener setninga "Alle jøder/homoer/musmlimer/menn må dø" skal få uttrykkes i kunst. Om den samtidig også bør dømmes er en annen sak, men jeg tror det farligeste vi gjør er å begynne å sensurere og stanse uttrykk. Det er da det koker over.

November 02, 2009 2:27 pm  
Blogger pyrrho said...

Denne kommentaren faller ikke under fornærmelseskategorien.

Jeg lurer på dette med konsekvensetikk vs. sinnelagsetikk. Jeg forstår at under de rådende omstendigheter så vil du forsvare utgivelsen av Satanic Verses, men ikke av disse tegningene det er snakk om. Kunne det under andre omstendigheter - i en annen offentlighet? - fått så store negative konsekvenser å utgi SV at det ville være utilrådelig?

Og hvordan kvalifiseres konsekvensene av en ytring? (Er ditt argument avhengig av humanistisk ståsted?)

November 02, 2009 7:40 pm  
Blogger mrtn said...

Ah, Mikkel, der fant du faktisk fram til et av verkene jeg ønsker aldri skulle være trykket. Da jeg begynte å lese kommentaren din så tenkte jeg øyeblikkelig "SCUM Manifesto", og så endte du opp med å sitere det. Det var fint.

La meg starte med å besvare ditt første spørsmål og så ta litt om SCUM.

1. Jeg legger i det å være motstander av verket at jeg mener det aldri burde ha vært offentliggjort. At dens nettoeffekt på offentligheten -- for å bruke et tvilsomt begrep -- er negativ. Jeg føler at jeg blir dårligere menneske av å møte verket, eller at nok andre mennesker blir det til at jeg vil være motstander av dets eksistens. Nøyaktig hvilke midler man så legger bak en slik mening vil for min del være vanskelig å si noe om. Jeg er bare en mann, med lite innflytelse. Jeg er selvsagt heller ikke for at man skal kunne sensurere utover de grensene vi har i dag som går på oppfordring til vold og hets mot gruppe. Så da er jeg shit out of luck i så måte. Men jeg kan prøve å sørge for at verket enten ikke får oppmerksomhet eller at det får negativ oppmerksomhet.

2. SCUM er riktignok et grensetilfelle. Det er mange gode og dårlige ting å si om SCUM Manifesto, og jeg anerkjenner at det har mange tvetydigheter i seg og mye ustabil ironi og hele den postmoderne bag of tricks. Men jeg er blant dem som får frysninger ned ryggen når jeg hører ellers oppegående kvinner og menn si at det er en "kraftfull" tekst. "Full av vidd og humor." Med "mye å lære oss". Eller fra den helt spektakulært dumme baksideteksten til den svenske utgaven:

SCUM Manifesto (Society for Cutting Up Men) av Valerie Solanas från 1967 är en av de viktigaste feministiska texterna någonsin. Den orimligaste, den rimligaste. En rasande utopi för kvinnor som känner sig redo att regera universum. En vildsint och originell diagnos av patriarkatet...

För civiliserade kvinnor återstår bara att störta regeringen, eliminera det ekonomiska systemet och förstöra det manliga könet. SCUM är ett tillstånd, ett sätt att tänka, en attityd. En organisation med ett okänt antal medlemmar. Valerie Solanas manifest är en skön och våldsam vision där vänskap ersätter meningslös sex

Det er ikke noen jævla utopi! Det er et samfunn der halvparten av befolkningen har blitt slått ihjel! Hallo i skuret. Er det virkelig dette vi sitter og synes er kraftfullt og morsomt?

Det er mange gode argumenter for at SCUM trer over grensen for oppfordring til vold, og det er kun virkningshistorien som gjør at det ikke er forbudt i dag (som du selv demonstrerer så passerer det på ingen måte negertesten). Hadde det kommet ut i en åpenbart alvorlig form idag hadde vi kallet det hate speech og gitt dem som offentliggjorde det fengselsstraff.

Er jeg humørløs her? Tar jeg teksten for mye på alvor? Ja, jeg ser at jeg nok i en viss grad gjør det, men jeg tror uansett hvordan du vrir og vender på det, uansett hvor langt inn i ironien og tvetydigheten du går så er det på et eller annet nivå en tekst som har som hovedbudskap, litt i spøk, litt i alvor at jeg ikke har livets rett og er et mindreverdig og ondt vesen. Selv hvis man aksepterer hennes beskrivelse av kvinneundertrykkelsen -- jeg aksepterer den ikke slik den står, men at kvinner er undertrykket fortsatt kan det ikke være tvil om -- så er det som om jødene skulle skrive morsomme og ironiske traktater om å ta livet av tyskerne. Jeg ville skjønt hvorfor de gjorde det, men jeg ville ikke ment at det hjalp.

November 02, 2009 9:10 pm  
Blogger mrtn said...

Jeg skal ikke gå langt inn i hermeneutikken her. Det er masse spørsmål rundt dette: Var det alvorlig ment fra Solanas' side? Nei, forhåpentligvis ikke. Riktignok var Solanas mentalt forstyrret og endte opp med å skyte en mann, men hun hevdet selv etterpå at det ikke var alvorlig. Ikke desto mindre så er det en tekst som har mer alvor i seg enn man ser ut til å mene i Skandinavia, særlig i Sverige.

Men hvis det alt sammen er en vits, så synes jeg ikke det er morsomt. På samme måte som jeg ikke hadde syntes det var morsomt hvis la oss si Peter Handke hadde publisert en tekst som virket som om den sa at ideen om å drepe en hel masse afrikanere var bare et dødsmorsomt konsept å tulle med.

Hvis humoren forsvinner -- og det mener jeg at den gjør nødvendigvis -- så forsvinner også tekstens eksistensgrunnlag. Den slutter å ha en funksjon. Ikke sant? Enten er det morsomt ment, men ikke morsomt og derfor bare en utrolig usmakelig vits. Eller så er det alvorlig ment, og derfor en oppfordring til gendercide som jeg fordømmer politisk. Eller så er det en kunstnerisk, litterær tekst med moralsk tvetydighet som framfører på tekstens overflatenivå en velformulert og destruktiv politisk mening. Det er dette teksten behandles som i vårt samfunn i dag. Men jeg for min del finner at jeg blir ved med å falle tilbake i overflatemeningen. Jeg klarer ikke å ha et komplekst forhold til teksten. Den mislykkes i å være kunst og faller ned i retorikken, og da er den bare en ond tekst.

Ikke minst fordi den på mange måter er et bilde for meg på en tilnærming til kjønnskamp og feminisme jeg ikke tror vil være produktiv i lengden. Målet med feminisme mener jeg må være å sørge for at kjønnskampen ikke lenger er nødvendig. Solanas bidrar ikke.

Andre kunstneriske prosjekter jeg er motstander av er særlig prosjekter som i sin utførsel trer over en moralsk grense. Jeg innser at mine meninger om hva som er den moralske grensen er personlige, men det er dem jeg argumenterer ut fra.

For eksempel syntes jeg at kunstverk der publikum oppfordres til, eller er i stand til, å trykke på en blender med gullfisk i er motbydelig og ikke minst ulovlig og burde stanses til fordel for gullfisken. Likeledes er prosjekter der en kunstner "kjøper" en landsby i Afrika, selv om det kan være et interessant poeng osv osv ekstremt problematiske og burde ikke gjennomføres.

Når det gjelder ditt argument om at disse forferdelige ideene burde få uttrykk fordi de finnes i samfunnet så mener jeg at det er en holdning som jeg ikke er enig i. Tvert imot: Disse meningene finnes og reproduseres i stor grad fordi de finner uttrykk. Misogyni reproduseres for eksempel gjennom mediadiskursene våre i film og TV. Ayn Rands ideer har fått gjennomslag i flere generasjoner av unge, ufrivillig sølibate menn og har ødelagt deres muligheter for å skape meningsfulle relasjoner til andre mennesker. Won't somebody think of the children? Jeg skulle ønske at bøkene hennes aldri hadde blitt skrevet.

Men når det er sagt: Jeg håper at du forstår at jeg ikke snakker sensur her, annet enn den vi har for utrolig alvorlige oppfordringer til kriminalitet, a la Radio Milles Collines eller noe sånt. Jeg snakker hovedsaklig om sosiale sanksjoner. Ikke minst fra forlag, kuratorer, teatersjefer, etc. Det er viktig å forstå at noen ytringer er skadelige og aldri bør ytres i offentligheten.

November 02, 2009 9:10 pm  
Blogger mrtn said...

Pyrrho: Absolutt ikke en fornærmelse! Hei på deg.

Du stiller et godt spørsmål, men jeg føler ikke at jeg kan svare skikkelig uten å ta en hel forelesning om mitt hermeneutikksyn. La meg si det utrolig kort, og så må du bare pushe meg mer om du mener jeg har forklart det inadekvat.

Jeg mener at alle meninger kan tolkes på et bokstavelig talt uendelig antall måte, avhengig av kontekst og avhengig av koden (språket det sies i). For eksempel så vil setningen "dette er en banan" bety noe helt annet i en kontekst der man snakker et tenkt språk som er helt likt norsk bortsett fra at ordet "banan" betyr "kalasjnikov-gevær". Eller der setningen "dette er en banan" på grunn av en absurd endring i konteksten kommer til å forstås som "vær snill å skyte ut atomrakettene nå, takk".

Det jeg prøver å si er at ytringer endrer mening basert på konteksten. Derfor er det litt meningsløst å spekulere i andre kontekster. Så ja: I en annen offentlighet så ville det være mulig å si at man ikke ville tilråde å gi ut SV.

Men jeg vil likevel si at jeg ikke riktig kan se for meg en virkelig situasjon det hadde vært feil å utgi Sataniske Vers. Det hadde nok vært en svært eksotisk og fremmed situasjon.

November 02, 2009 9:15 pm  
Blogger pyrrho said...

Ja, du skal vel slippe å utlegge ditt hermeneutiske syn. Men det med banan=kalasjnikov er mer ekstremt enn det jeg tenkte på. Det kan da være mulig at noen med annen bakgrunn og fortolkningshorisont vil lese en kompleks bok på en annen måte enn deg. Hvis fremmedgjøringen av muslimer går langt nok vil antageligvis flere og mindre alvorlige ytringer kunne oppfattes som angrep på minoriteten. Vil da også grensene for hvilke ytringer du aksepterer flytte seg?

Og hvilke konsekvenser er så alvorlige at du vil fraråde publikasjon? Det holder åpenbart ikke at noen få personer føler seg krenket. Må konsekvensene utgjøre en trussel mot en hel minoritet? Eller en trussel mot det flerkulturelle samfunnet? Eller en trussel mot humanismens vilkår i vårt samfunn?

November 02, 2009 9:37 pm  
Anonymous abre said...

Jeg tror ikke jeg ble et dårligere menneske av å lese SCUM Manifest, og det tror jeg ikke andre som har reflektert over sine verdier blir heller. Jeg kom derimot fram til at Valerie Solanas var et dårlig menneske, og det samme tenker jeg om de "oppegående kvinnene" du nevner, som roser teksten.

Jeg synes det er nyttig å vite hva slike mennesker tenker. Uten Solanas' tekst ville jeg visst mindre om det.

November 02, 2009 10:36 pm  
Blogger Mikkel said...

Takk for grundig og godt svar.

Jeg tror vi har kommet fram til den grunnleggende uenigheten mellom oss: Jeg mener at kunstuttrykk bør publiseres selv om de er juridisk eller moralsk forkvaklede. Jeg ville ikke vært foruten SCUM eller mye annen av denne kunsten. For meg handler dette om flere prinsipper. Først og fremst yttringsfrihet, men også om ydmykhet. Som jeg nevnte i forrige post kan ikke vi overskue konsekvensene av samfunnet vi lever i og det å hele tiden ha kunst som kan åpne øyne og dører og slå ut vegger er livsnødvendig selv om bortfallet av disse veggene kan true huset vi lever i.

I Buy Bye Beauty dokumenterer Paul Hollender hvordan de økonomiske betingelsene kvinner på balkan må leve under bidrar til prostitusjon, der kundene er de samme skandinavierne som betaler dem dårlig på fabrikken. Mot slutten av filmen har han sex med de prostituerte på film. Det hele er veldig ubehagelig, men jeg har sjelden sett en en dokumentarfilm som har provosert meg i så stor grad, fordi han greier å snu den trygge, alvorstunge programlederrollen til en grotesk mannsgris og denne forvandlingen sier noe om hvem vi er som seere, hvem disse sexkjøperne er, og dette hadde ikke vært mulig uten denne overskridelsen. Jeg mener likevel at dette er moralsk forkastelig og kanskje til og med juridisk problematisk, men det får heller tåle sin prøve. Det er sånne ting kunsten skal gjøre.

Jeg er helt for at Anna Odell skal dømmes, men jeg er også for kunsten hun skaper. Vi må tillate kunsten, og eventuelt dømme kunstnerne, men dette er ingen motsetning, slik jeg ser det.

Interessant at du nevner Handke forresten. Det er jo en forfatter som har skrevet en tekst som har møtt til dels ekstremt sterke reaksjoner, jeg tenker på Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina (oder Gerechtigkeit für Serbien) som han skrev i 1996 og som visstnok (jeg har ikke lest den) portretterte Serberne som offer. I følge litt raskt nettresearch var nok verken teksten så unnskyldende som den har blitt fremstilt som eller Handke så Serb-vennlig som enkelte har ment, men poenget er uansett at vi faktisk kan bruke ham som et godt eksempel på en som har vært på kanten med sine utgivelser.

I en eller annen Twitterdiskusjon slang du fram dette med Hitler og provokasjon og sa at hans invasjon var en provokasjon og at dette viste at ikke all provokasjon var bra. Det synes jeg var et dårlig eksempel, men Hitler er ikke så dumt tenkt, for hva med Mein Kampf, burde den vært utgitt? Jeg går ut fra at du vil si at den absolutt ikke burde vært utgitt, og jeg er kanskje enig med deg i det, men spørsmålet er om vi hadde ment det da den kom?

Mein Kampf er forøvrig også et godt argument for å hindre publikasjon av visste typer hate speach, som du er inne på. Men den grunnleggende testen din - at onde handlinger finnes fordi de finnes i kunsten - tror jeg er helt feil. Snarere tvert imot, dess mer repressivt et samfunn er, dess mer voldelig er det. Dess mindre som tillates å trykkes, dess mer foregår i det skjulte. Kjenner du til samfunn som ved å begrense ytringsfriheten har skapt et "bedre" samfunn? Jeg synes det ville vært trist hvis ikke Ayn Rand hadde eksistert, eller hvis vi hadde vært foruten ekstremanarkister eller ultrakonservative kristne tekster. Disse skal finnes side om side med verk som kritiserer dem sønder og sammen. Jeg tror ikke at samfunnet hadde vært bedre uten alt denne dritten, det hadde bare vært vanskeligere å få øye på den.

November 02, 2009 11:16 pm  
Blogger mrtn said...

Godt svar, Mikkel. I det hele tatt synes jeg du argumenterer godt her, og at jeg sliter mer enn jeg hadde regnet med. Jeg merker at jeg var misfornøyd med svaret jeg ga litt høyere oppe, men jeg klarer ikke å komme helt inn til hvorfor. Men jeg er fortsatt uenig med det du sier. Skal prøve å komme med nytt svar i morgen.

November 02, 2009 11:28 pm  
Blogger mrtn said...

Jeg har ikke vært i tenkeboksen, jeg har bare ikke hatt tid. Svar kommer.

November 05, 2009 7:53 pm  
Blogger pyrrho said...

For å kommentere debatten her:

Jeg synes egentlig hovedinnvendingen mot Mikkel her allerede er presentert. Alle handlinger skjer innenfor et moralsk rom, også kunsten.

Handlingene til f.eks. denne Hollender kan vurderes moralsk, som et normativt spørsmål: Bør man gjøre det han gjør? Kan et slikt spørsmål besvares tvetydig? Mikkel ser ut til å mene at prinsippet om bivalens (bivalence - finnes det et bedre ord på norsk?) ikke gjelder i moralske spørsmål. Hollenders gjerninger er forkastelige, men samtidig på et vis uunnværlige.

Det er selvsagt ikke slik at en handling utelukkende har enten negative eller positive konsekvenser. Det er mulig å anerkjenne at en handling er moralsk forkastelig, men likevel fører til noe godt. Men det normative spørsmålet, hvis man stiller det, kan ikke besvares med både ja og nei. Enten bør man, eller så bør man ikke. Og noen handlinger bør forbli ugjort, alternativet er amoral (da må vi tie om det vi ikke kan snakke om).

Når det gjelder kunsten så snakkes det stadig om grenser som må brytes og tabuer som skal bygges ned. Men alle mennesker anerkjenner at det finnes grenser, også for kunsten. Vi aksepterer ikke Holocaust eller Apartheid som gyldige kunsteriske uttrykk. Så lenge man aksepterer at det finnes grenser, så må man også vurdere hvilke grenser som ikke bør brytes, selv av kunsten. Altså må man kunne diskutere om et verk burde vært uutgitt, om handlingen skulle vært ugjort.

Når Mikkel likevel godtar en del perverse kunstuttrykk så må det være et resultat av hans dømmekraft. Jeg opplever det ikke som helt troverdig når han sier at Hollenders handling var moralsk forkastelig. Hollender, Odell og andre kunstnere må selv ta ansvar for handlingene sine, det kan vi være enige om, men i retrospekt må det være mulig å si: Dette skal selv ikke kunsten gjøre. Dette var bare feil.

November 06, 2009 10:02 am  
Blogger pyrrho said...

"Kontradiksjonsprinsippet" heter det vel på norsk, ja.

November 06, 2009 10:11 am  
Blogger Mikkel said...

Til Martin: Takk for det, hyggelig sagt! Ikke stress, svar når du har tid.

Til Pyrrho: Interessante invendinger. Jeg var kanskje litt uklar der. Jeg mener at Oddels eller Hollenders handlinger er på grensen når det gjelder moral og kanskje over grensen. I Hollenders tilfelle kommer det an på hva man men er om sexkjøp, er man imot sexkjøp, er det vanskelig å støtte det han gjorde. I filmen skriver de prostituerte under på en kontrakt om at de skal la seg intervjue av Hollender og ha sex med ham foran kamera for en viss sum, på samme måte som de må skriver under kontrakter på fabrikker eid av de samme svenskene som kjøper sex av disse kvinnene. Rent moralsk er dette forkastelig mener jeg, men kunstnerisk synes jeg det kan la seg forsvare. For meg kommer dette ikke innunder kontradikasjonsprinsippet. Jeg støtter at dette ble gjort, men jeg fordømmer det likevel. Altså: Jeg ville ikke vært det foruten, men jeg kan ikke si at det var en "god" eller "korrekt" handling.

I Oddels tilfelle er det enda tydeligere. Jeg ville ikke vært foruten hennes kunst heller, men er helt for at hun som person dømmes for det. Dette er ikke kontradiktorisk. Ulike deler av samfunnet og staten har ulike roller i hvordan man forholder seg til handlinger. En handling som er ulovlig, kan være moralsk rett, eller en handling som er lovlig kan være moralsk forkastelig. Dette henger ikke nødvendigvis sammen.

Jeg vil gjerne dra inn et mer dagsaktuelt og kunstnerisk interessant eksempel. Min Kamp (altså den andre, den nye, (ikke den gamle som jeg ville sensurere)) er åpenbart en svært problematisk kunsterisk ytring. Knausgård utleverer personer som lever, han bruker lite eller ingen litterære maskeringsmekanismer og gjør det klart at f.eks "Espen Stueland" tilsvarer Espen Stueland og ikke en hvilkensomhelst karakter i en bok. Nå er neppe Espen Stueland særlig sur for denne boken, eller disse bøkene, snarere tvert om, men det er andre, familiemedlemmer, Knausgårds tidligere kone osv. Likevel ville jeg ikke vært i tvil om at Min Kamp er en av de viktigste og beste bøkene som har kommet ut på norsk i år og en bok vi hadde vært betraktelig fattigere uten. Betyr det at den ikke kan fordømmes? Nei, åpenbart ikke.

Jeg har ikke lest bind to ennå, men ifølge Ingunn Økland går Knausgård der langt i å antyde at hendelsene i Ute av Verden også var selvbiografiske, altså at han brøt loven og hadde et forhold med ei jente under seksuell lavalder. Hvis dette er sant (som vi ikke kan vite) er selvsagt dette forkastelig, men det gjør ikke verket forkastelig, langt derfra. Det gjør verket enda sterkere, spør du meg. Jeg vil lese denne typen litteratur som utsetter seg for disse grusomme farene og det voldsomme ubehaget Knausgård gjør ved å innsistere på å studere alt, å avsløre alt, å blotstille seg totalt, ikke holde noe tilbake, heller ikke eventuelle lovbrudd, være naken, være grusom, være god. For meg gir dette ubehaget meg ønsket om å bli et bedre menneske. Og det er noe jeg sjelden får fra kunst. Men det får jeg fra hardtslående, problematisk kunst. Eller som pyrrho sier: pervers kunst.

November 09, 2009 6:07 pm  
Blogger Mikkel said...

Et annet eksempel er filmen Det syvende kontinentet av Michael Haneke. Hans første og i mine øyene beste film som skildrer noe av det verste jeg har sett på film uten et snev av moralsk dom. Og nettopp mangelen på denne dommen sitter i ennå, mange år senere. For hadde dommen vært der, hadde Haneke sagt at dette grufulle bare er noe som skjer med "de andre" med "de gale" eller med "de onde", da kunne jeg sovet trygt om natten, da kunne jeg hatt det godt. Men han sier ikke det og det er det som er så grusomt.

Jeg mener at for å komme med slike dommer som både Pyrrho og Martin kommer med, så må man være nokså sikker på at man selv er god. At man representerer de sunne holdningene og kjemper for et friskere samfunn. Hvis dere med hånden på hjertet kan si det, ære være dere! Men jeg tillater meg å være skeptisk. For kan hende det er Martin, Pyrrho eller Mikkel som er de onde, kan hende det er vi som har feil medisin og hvis det bare finnes en ørliten sjanse for at det er sånn, vil jeg tillate all mulig faenskap for å avsløre oss, alle mann.
En sluttnote om karikaturstriden: Er det ikke slik at problemet ikke er karikaturene, men miljøet de ble trykket i? Er ikke problemet at de var ledd i en omfattende mobbekampanje, slik Martin har sklidret så godt over? Og hvis så er tilfellet, blir det ikke rart å skulle plukke ut akkurat disse å raljere over? Er det ikke hele resten av kampanjen som er problemet?

Hvis Finn Graff hadde tegnet Muhammedtegningene til en serie i Dagbladet om terror, ville det da vært forkastelig?

Og helt til slutt: Katastrofefilmskaperen Roland Emmerich har ifølge KK latt seg sensurere ved å ikke ta med ødeleggelsene av Mekka i sin nye film 2012. Hele resten av verden skal gå under, men ikke Mekka for kompanjongen hans er redd for fatwaer. Det er synd, synes jeg. Synd at man ikke behandler alle likt. All må få bli knust i katastrofefilmer, det er en rettighet

November 09, 2009 6:07 pm  
Blogger mrtn said...

Det stemmer litt hva Pyrrho sier over, at hovedinnvendingen allerede er blottlagt, men jeg føler ikke at den er argumentert godt nok for helt ennå.

La meg først og fremst si jeg anerkjenner det moralsk problematiske i min egen posisjon. Jeg flagger ikke dette særlig friskt for tiden, iom. at debattene jeg havner i krever det man i postkoloniale/queer-miljøer kaller "strategisk essensialisme", men jeg vil kalle meg selv for en pragmatisk relativist i skole etter folk som Richard Rorty. Jeg vil altså ikke med dette sette meg, altså meg personlig, til overdommer over moral og etikk.

Jeg vil anerkjenne at moral er en demokratisk funksjon, altså en funksjon av hva folk mener, minus noen parlamentariske bremser, checks and balances som skal forsinke for raske omveltninger. Altså at moralen i praksis blir a) sosiale konvensjoner og b) juridiske og andre mottiltak mot uønsket adferd. Moralen er i praksis: Hva er det Vi mener, og hva er det Vi kan gjøre med det? Alt annet springer ut av dette.

Når jeg så sier at jeg synes noe kunst og noen kulturelle uttrykk er umoralske, så er det ikke meg-som-overdommer som taler. Det er meg-som-offentlig-retorisk-instans.

Det jeg mener med det er at den instansen som taler her er en retorisk konstruksjon som er bygget opp av faktisk-meg-her-foran-datamaskinen for å ha en intendert effekt på offentligheten. Den intensjonen er at samfunnsmoralen skal endre seg til å bli mer lik slik jeg tror den er best. Ikke fordi jeg har mer rett til å bestemme over andre, men fordi jeg nå en gang mener at mine meninger er "bedre" enn andre, for slik er min moralske sentrering. Den retoriske konstruksjonen -- her kalt mrtn -- prøver altså å få til en endring i samfunnet, i tråd med mine moralske overbevisninger.

Så jeg tror du feiltolker meg når du maler meg inn i et absoluttistisk hjørne. Der kjenner jeg meg ikke igjen. Snarere er det sånn at jeg mener at jeg deltar i en samfunnsdebatt der jeg har lov til å si hva jeg fordømmer og ikke fordømmer. Jeg har også lov til å spille på den offentlige mening for å få gjort de endringer i samfunnet jeg ønsker.

Når jeg sier at noe kunst og kulturuttrykk er forkastelige, og at noen ytringer ikke bør ytres så er dette selvsagt en faktor av det. Av at disse ytringer strider med mine moralske overbevisninger som jeg retorisk prøver å gjøre til samfunnets.

November 09, 2009 11:15 pm  
Blogger mrtn said...

Og det er der jeg er nødt til å avvise din holdning, Mikkel, som kunst-metafysisk eller kunst-absoluttistisk. Du ser ut til å mene at kunsten finner sted i et priviligert moralsk rom. Du ser ut til å mene at om man gjør onde ting for å skape et kunstverk, så kan det være akseptabelt om kunstverket er bra.

Jeg vil snu på dette og si at kunsten kan ikke være bra om regnskapet ikke går i pluss på en eller annen måte. Det er en forutsetning for god kunst at den er god. Om kunsten gjør noe som er umoralsk, så må den dømmes på de premissene. Kanskje kunsten gjør noe annet for å veie opp. Men alt dette må tas inn i betraktningen. I siste ende kan jeg ikke gi min støtte til et kunstverk som slik jeg ser det etterlater verden verre enn det fant det. Det ville stride imot mine moralske overbevisninger, og min estetikk.

Og noen ganger vil kunsten selvsagt -- som mesteparten av den kunsten jeg er glad i -- utfordre mine etiske ståsteder. Og omvelte dem. Noen av de kunstverkene er rent fiktive og vil bare være små scenarioer jeg kan projisere meg selv inn i. Andre vil være mer kompliserte og også ha en inngripen i den virkelige verden som moralsk ambivalente handlinger. Kan jeg fordømme Claus Beck-Nielsens prosjekt pga. effekten det hadde på hans familie? Nei, det kan jeg nok ikke -- men hans kone kan det. Om 100 år har nok alle glemt hvem familien til Karl Ove Knausgård var, men de har nok ikke glemt romanene til Knausgård. Kan jeg fordømme KOKs prosjekt? Nei -- men familiens hans kan og gjør det. De har også en stemme og fortjener å bli hørt. Kanskje de til og med kan få stanset prosjektet juridisk. Hva mener vi? Hva kan vi gjøre med det?

November 09, 2009 11:16 pm  
Blogger mrtn said...

Den 11. september så den tyske komponisten Karheinz Stockhausen på tårnene som falt og så at dette var større enn alt han noengang hadde gjort. I hans usammenhengende, merkverdige svar på et spørsmål noen dager senere antyder han det kunstsynet jeg skisserer opp her. Han fikk ufattelig mye kritikk for det, fordi han ikke fornektet Satan og alt hans verk. Men det er noe viktig her:

"Well, what happened there is, of course—now all of you must adjust your brains—the biggest work of art there has ever been. The fact that spirits achieve with one act something which we in music could never dream of, that people practise ten years madly, fanatically for a concert. And then die. [Hesitantly.] And that is the greatest work of art that exists for the whole Cosmos. Just imagine what happened there. There are people who are so concentrated on this single performance, and then five thousand people are driven to Resurrection. In one moment. I couldn't do that. Compared to that, we are nothing, as composers. [...] It is a crime, you know of course, because the people did not agree to it. They did not come to the "concert". That is obvious. And nobody had told them: 'You could be killed in the process.'"

Han så hva kunst er: Komplekse ytringer. Stor kunst er store, komplekse ytringer som når mange folk og gjør noe med mange. Og det er handlinger, etiske handlinger. Å late som om noe som oppfører seg som kunst ikke er kunst er dumt (og utrolig nok -- jeg kan ikke se et eneste kriterie for å være et kunstverk som angrepene 11. september ikke oppfyller -- men de er stadig absurde, grusomme handlinger som ingen kan forsvare). Og å oppføre seg som om umoralske handlinger ikke er umoralske er forkastelig.

Men inni her er det en kime til enighet mellom oss, for jeg tror at vi begge to vil insistere på å dytte grensen veldig langt inn i sonen bortenfor det komfortable. Du noe lengre enn jeg (denne dokumentarfilmskaperen -- jeg har litt problemer der, må jeg innrømme). Men selv om vi kommer fra motsatte sider av grensen, ender vi i samme ingenmannsland innenfor ropeavstand fra hverandre. Men kanskje jeg vil velge å bedømme kunsten og krigen etter noen av de samme kriteriene, og si som Pyrrho sier, at Holocaust kan erklæres til kunstverk og jeg vil stadig kjempe imot den. Der, i spørsmålet om hva som skal telle som et kunstverk, og hvilke privilegier det gir, er det en grense vi må fortsette å gå opp.

November 09, 2009 11:16 pm  
Blogger Mikkel said...

Ja, Mrtn, avstanden mellom oss er nok ikke enorm. Det er som poeten Ola Julen sier i et dikt "Vi nærmer oss hverandre serielt."

Du er ikke sensurist og jeg er ikke kunst absoluttist. Jeg mener helt klart at et kunstverk ikke gir noe free-pass til å gjøre umoralske eller ulovlige handlinger. Og jeg støtter fullt ut anmeldelser og fordømmelser fra fornærmede parter. Hele Karlheinz 11. september greie virker veldig "that-dude-smoked-too-mouch-weed"for meg, men skjønner at det finnes et argument der inne. Uansett blir 11. september som kunst blir vanskelig for meg å diskutere

Men det var en tilnærmingsvis interessant artikkel i lørdagens aftenpost om peofili og nakne barn i kunst, fra Lolita til Sally Mann. Hovedsaken var filmatiseringen av GG Marquez nyeste roman fordi den handler om et forhold mellom en 90 åring og en 14 åring eller noe. Hans svar vil jeg stille meg bak. På spørsmål om hva han mente om denne anti-trafficing gruppen som hadde fått stoppet finansieringen av filmen sa han noe sånt som: Jeg forstår deres kamp og deres argumenter mot filmatiseringen. Det er et vanskelig tema.

Altså at deres jobb er å kjempe mot et samfunnsproblem, hans jobb i samfunnet er en helt annen. Det ene utelukker ikke det andre, nødvendigivis, men i enkelte tilfeller kolliderer de. Artikkel var forøvrig forkastelig fordi den senere lot en forsker uimotsagt antyde at Marquez var for pedofili fordi hans romankarakter hadde et forhold til en 14 åring, og det er her jeg vil gå over til kanskje mitt siste spørsmål:

Gitt at vi holder oss innenfor kunstverket. Og at vi har følgende disclaimer: NO WOMEN CHILDREN AFRICAN VILLAGES FINANCIAL INSTITUTIONS OR IRREPLACE OBJECTS WERE HURT DURING THE PRODUCTION OF THIS ART PIECE.
Gitt at det er snakk om en roman. Eller en film. Eller et teaterstykke. Og at det i det narrative som blir fortalt blir begått en moralsk forkastelig og/eller ulovlig handling. La oss si et drap. Mener du da at dette innenfor narrativet med nødvendighet bør straffes? Altså at det skal finnes en slags rettsinnstans i kunstverket? At forfatteren sørger for at forkastelige handlinger blir straffet?

November 10, 2009 9:37 pm  
Blogger Mikkel said...

For meg er dette svaret enkelt. Jeg vil si: Nei. Innenfor kunstverket er reglene annerledes enn i verden. I GTA kan jeg drepe og stjele uten konsekvenser, det kan jeg ikke i virkeligheten. Det er ikke dermed sagt at jeg nødvendigvis synes konsekvensløs kunst er interessant. Eller at jeg vil oppmuntre til det. Men kunsten er et felt hvor man kan få utforske helt andre konsekvenser enn de man kan utforske i offentlighetens sakprosasiske historiefortelling.

Til sist vil jeg forøvrig si at disse spørsmålene går rett inn i kjernen av roman min som kommer til våren, så jeg ser fram til mange interessante diskusjoner i tiden som kommer.

Bon (h)iver!

November 10, 2009 9:37 pm  
Blogger pyrrho said...

Tar meg ikke tid til å svare langt, men noen korte kommentarer.

Min bruk av uttrykket "pervers kunst" er ikke noe å henge seg opp i. Jeg kunne likegjerne skrevet "kunst som noen kunne komme til å oppfatte som pervers". Jeg er sikker på at jeg selv vil godta en god del "pervers" kunst, sånn sett.

Jeg er heller ikke udelt negativ til f.eks. Odells aksjon, selv om hun i ettertid fremstår som mindre gjennomtenkt og skarp enn jeg hadde håpet da jeg først hørte om episoden. Mitt hovedanliggende var å vise at det må være mulig å ta avstand fra et kunstverk; fordømme det; si at det skulle vært ugjort.

Hva angår hva og hvem som er "gode" og "onde" så trenger jeg ikke ta stilling til det. Jeg ser på det som en selvfølge (og som nødvendig forutsetning for meningsfull samtale) at mine meninger kun er mine meninger, og at jeg kan ta feil. Men hvis dette skulle forhindre meg i å ta stilling, så vil enhver stillingstagen til hva som helst være umulig. (Dette er muligens bare en annen måte å si det som mrtn sier; jeg taler ikke som overdommer, men som deltager i en diskurs.)

Tilslutt, en distinksjon: En ting er den handlingen som må utføres for å lage kunstverket, noe annet er den handlingen det er å utgi kunstverket.

I tilfellet Hollender så er det mulig å si at handlingen (sex for betaling) skulle vært ugjort, men når den først er gjort så kan resultatet (selve filmen) ha kunstnerisk verdi. Det er vel mulig å si; filmen skulle aldri vært laget, men det er en interessant film som man kanskje bør se. I dette finner jeg ingen kontradiksjon.

I tilfellet med karikaturene forholder det seg annerledes. Her er det bare utgivelsen av verket som er problematisk, ikke handlinger som var nødvendige for verkets tilblivelse.

November 13, 2009 10:37 am  
Anonymous mohammed ali said...

Frank Rossavik skriver idag i et leserinnlegg i SA: #SPØRSMÅLET ER STILT FØR , og det er godt:

Hvordan kan liberale muslimer vinne

kampen for ytringsfriheten i sine miljøer,

når folk som Sven Egil Omdal hjelper

imamene ved å si at det egentlig ikke er så nøye med den?"


Og dette er faktisk et av kjernepunktene. Hvordan skal moderate og liberale muslimer kunne ta opp en diskusjon med sine trosfeller, når de får bevist fra Vesten at det ikke er reel ytringsfrihet for muslimer, men at en må passe seg for hva en sier. Det som ligger bak er trusselen om represalier om en sier noe som kan "støte" de rettroende. Dette er selvfølgelig politikk og ikke religion. Det er imamene som skaper disse stemningene hvor folk blir opprørt av Vesten. Og Imamene er de politiske lederne samtidig som de er bærere av Islam.

Det kunne ha vært spennende å prøve en anmeldelse av Dagsavisen for "hets mot folkegruppe", i dette tilfellet sveitsere. Om ikke annet for å gi avisen noe å tenke på. Forsiden de hadde sist mandag, der det sveitsiske flagget var forvrengt til et hakekors, kan man hevde skaper inntrykk av at Sveits er et land av nazister.
Nå mener jeg ikke egentlig at slike ytringer ikke bør tolereres, jeg er i utgangspunktet for stor takhøyde når det gjelder ytringer, samme hva innholdet er. Men som et ledd i kampen mot de venstreekstremes hegemoni, kunne det kanskje være strategisk interessant å benytte lovgivningen om hets til å skape oppmerksomhet om andre syn.

Norsk media tier om helt vesentlige forhold som ligger til grunn for at Sveits sa nei til minareter: Når striden brøt ut, hadde Sveits allerede tre moskeer med minareter. Den tyrkiske kulturforeningen i byen Olten kjøpte en eiendom utenfor byen og søkte om tillatelse til å bygge moské med minareter. Det kom da frem at foreningens ledestjerne ideologisk var ultranasjonalistiske Alparslan Türkes en offiser som grunnla det nasjonalistiske og rasistiske partiet ”National Movemnet Party” og den paramilitære gruppen ”De grå ulvene”, som blant annet står bak flere attentat både i Tyrkia og internasjonalt. Som flere har fått med seg er båndene mellom totalitære ideologier som nazismen, fascisme og islamisme, altså politisert islam, tette. Slik sett er det ikke oppsiktsvekkende at denne såkalte ”kulturforeningen” støtter opp om ekstremistisk ideologi.
Båndene fra kulturforeningen i Sveits til nasjonalistisk fascisme i Tyrkia, bevitner altså det faktum at dette trossamfunnet i Sveits langt fra kun utøver religion, det er vel så mye politikk det handler om. Da er vi ved kjernen: Når ”alle” nå fordømmer det sveitsiske folkets nei til minareter utfra argument om krenkelse av religionsfriheten, blir det ikke bare upresist, det blir fullstendig feil. Minaretene i Europa symboliserer vel så mye politikk og juss som religion


StorMuftien av Jerusalem,Amin al-Husseini,og hans samarbeid med nazistene.
Det mest kjente er hans oppbygging av Muslim Waffen Handschar Division på Balkan, men han lyktes også i å mobilisere Tsjetsjenere, Tartarer og muslimske tyrkere: Ostturkische Waffenverband, SS-Waffengruppe Turkestan,etc Noen av disse gruppene deltok i nedslaktingen av den jødiske oppstanden i Warsawaghettoen.
Det som er mindre kjent er at De grå ulvene - som alltid har stått sterkt i Tyskland - ble stiftet av tyrkiske SS-medlemmer,lederen var Mehmet Kengerle.
Mehmet Ali Agca, som forsøkte å drepe pave John Paul II,var også knyttet til de grå ulvene.
Her er det mangt å fordype seg i. Tilværelsen er ikke så enkel som det offisielle Norge vil ha det til:
George Michael: The Enemy of my enemy. University Press of Kansas,2006.

December 05, 2009 1:21 pm  
Anonymous mohammed ali said...

Kilde

In 1945, the German military founded the Nordkaukasischer Waffengruppe (North Caucus Armed Group) for Muslim volunteers from Chechnya, Ingushetia, and Ossetia. They were organized into nineteen independent Islamic combat battalions and twenty-four infantry companies in the Wehrmacht. Furthermore, Muslim Turks and Tartars formed a Waffen-SS division known as the Ostturkisches Waffenverband (East Turkish Armed League) and SS-Waffengruppe "Turkestan" (SS Armed Turkestan Group). Many Muslim soldiers had been recruited from Soviet labor camps by SS Sturmbannfuhrer Andreas Mayer. Mayer died from a Soviet sniper's bullet in 1944 while conducting antipartisan operations in Belarus. In April 1944, SS- Standartenfuhrer Haruan al-Rashid (William Hintersatz), an Austrian convert to Islam took over. He led several Muslim units in battle against partisans in the Warsaw uprising in April 1943. (Kopanski, "Muslims and the Reich," pp. 30-31.)

http://soc.world-journal.net/cont.html

December 05, 2009 3:58 pm  
Blogger mrtn said...

Jeg ser at flere av disse kommentarene er klippet og limt fra Document.no. Og hva gjelder denne evinnelige koblingen mellom tidlige islamister og fascister, som du har nevnt her før, så ser jeg rett og slett ikke helt hva den har med noe som helst å gjøre. Muslimer er selvsagt ikke nazister og sammenligningen er søkt.

Og forresten: Husk at jeg liker om du har et konsekvent brukernavn, ikke bytter fra gang til gang. Jeg kjenner deg igjen på hva du skriver, men vil gjerne ha et fast brukernavn å forholde meg til.

December 05, 2009 11:26 pm  
Anonymous mohammed ali said...

Salongradikaleeren har mistet sin humoristiske sans ?

Det hadde kanskje vært bedre å gripe fatt i argumentene ?


Det marxistiske miljøet i Norge vokste fram med verdenskrigen 1 og oktoberrevolusjonen 1917.
Mot Dag var senteret, i Norges Kommunistiske Parti var det lite selvtenkning og mye partiloyalisme mot Moskva om man tenker utvikling av analyse/ideologi, etc

Mot Dag besto av overløpere fra overklassen som gjorde en kjempejobb med Arbeidernes Leksikon og innsatser på en rekke områder,helse,sosialt,idrett,etc Men fra Moskvaprosessene 1936-38 fikk disse en kalddusj og trakk seg mot Arbeiderpartiet. Etter krig nr 2 finner du de fleste Mot Dagere i statsadministrasjonen, embetsverk og akademica som AP-medlemmer.

Vi glemmer hvor fattig og bortgjemt provinsielt Norge var. Nils Johan Ruud, som utga det folkelige Magasinet for Alle,sier at det var først på 1920-tallet at det norske folk begynte å lese. Utvilsomt gjorde Mot Dagistene en heroisk jobb av generell folkeopplysning, mange flotte folk som havnet på Falstad og på Grini for innsatser mot okkupasjonen.

Grini
http://www.norgeslexi.com/krigslex/g/g2.html#grini-fangeleir

Falstad

http://falstadsenteret.no/1_hovedsider/fk/falstads_krigshistorie.htm

Men stort sett ble ikke Mot Dagistene rammet av Gerhardsens , mens det utløste mange tragedier av privat art blant medlemmene av Norges Kommunistiske Parti. Jeg er så gammel at jeg rakk å treffe dem.

http://no.wikipedia.org/wiki/Kråkerøy-talen

Moskvaprosessen i Amsterdam.

Jeg har jevnlig slengt med leppa og hevdet at de mest multikulturelle-religiøse fanatikerne i Norge drømte om å sette opp nye Moskvaprosesser(1936-38) hvor slike folk som Lars Gule,Braanen og Marte Michelet kunne opptre i rollen som Andrej Vysjinskij (Andrey Vyshinsky )som var Stalins anklager. Han brukte like mye skjellsord som Gule på sitt heteste.

Dette var ment halvt i alvor og halvt i spøk, men som jeg jevnlig påpeker også "Truth is stranger than fiction":
Klokka 9 onsdag 20 januar 2010 skal den fascistisk-nazistiske-trotskisten-gestapisten-rasisten,landsforræderen og svikeren GEERT WILDERS opp i skranken og stå til ansvar for sitt kjetteri. Som i Moskva-prossesene er dommen allerede skrevet før rettsforhandlingene begynner: Wilders skal knekkes!

Helt sikkert vil dette gi vårt hjemlige kobbel av Walther Ulbricht-stalinister blod på tann og her letes nå etter noen egnet person å føre fram for prosess. jeg spøker ikke, de er slik den gjengen.

Moskvaprosessene i 1936-38 var nyttige i den forstand at de klargjorde hvem som var oppegående i den norske nasjonen og de som var total troende eller hjernevasket.

Nå vil Moskvaprosessen i Amsterdam om bare få uker fortelle oss om det finnes noen oppegående i det "intellektuelle liv" i Norge, eller om alle sammen allerede må defineres som islamske dhimmier? Det skal bli spennende å se. Keep fasten seat belts.

December 06, 2009 1:48 am  

Post a Comment

<< Home