Asosiale medier

Mer enn normalt interesserte lesere vil huske at jeg har skrevet om hvor frustrerende norske mediers dekning av sosiale medier er. Denne fortryllende trenden med ubegrunnet synsejournalistikk om uviktige ting som at måten vi danner sosiale bånd er i radikal omveltning fortsetter i Morgenbladet denne uka, der Marit K. Slotnæs skriver om "Usosiale medier". Vanligvis når jeg skriver svar til denne typen artikler, så blir bloggpostene mine så lange at de ødelegger internett, så jeg skal prøve å korte meg i fatthet denne gangen. Men det er vanskelig, for det er ganske mye som er, vel, altså, frasen "de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på" blir brukt. Srsly. Dette fortjener en Fail Whale før vi fortsetter.


Ok, "argumentet" i artikkelen er at sosiale mediers hastighet betyr at vi ikke lenger klarer å ta egne valg, men bare løper med flokken. Og sosiale medier er perfekt for folk med borderline personlighetsforstyrrelse som kun har sosiale roller, ikke noe kjernevesen av autentisk ekte indre identitet i det innerste hjerte av sjelen sin. Dette innebærer et slags pøbelvelde av populisme og raske meninger som bryter med demokratiets langsomhet og checks-and-balances. Samtidig innebærer dette pøbelveldet en "reføydalisering" av samfunnet (det føydale samfunnet var jo som vi alle vet kjent for sitt karakteristisk løsslupne folkestyre) fordi vi ikke lenger har oversikt over de uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturene som styrer samtalen, til tross for at vi nå har innsikt i dem. Eller noe. Og Abid Raja og Jon Hustad gjør dumme ting på Facebook og Twitter. Og derfor vil Marit Slotnæs ikke være på Facebook eller Twitter. The end.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg bare tar det litt fra ende til annen. Først slår det meg at Slotnæs skriver fra en posisjon utenfor de sosiale mediene. Hun er ikke på Facebook og Twitter, men vet likevel alt om dem, tilsynelatende. Selv har jeg flere ganger lagt vekt på at sosiale medier er erfaringsbaserte. Akkurat som i sosialantropologien, ikke sant? Man må tolke kulturer innenfra. Så det kan være en grunn til at Slotnæs ikke helt skjønner greien. Men forklaring er jo som kjent noe annet enn rettferdiggjøring, og her er det mye som henger løst i argumentet.

Mikrobloggen Twitter er foreløpig dominert av profesjonelle meningsbærere og opinionsledere. Her kan de teste ut synspunkter og diskutere aktuelle saker med hverandre, før de skriver sine kommentarer i redigerte medier, på papir eller på nett.

Nei, mediemenere "dominerer" ikke Twitter, men de dominerer opplevelsen til mediemenere som Slotnæs (eller meg, for den saks skyld) av Twitter. Når Slotnæs nevner "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde", så mener hun sine bekjente – som til etternavn heter Åmås, Simonsen, Vadseth og Sandvik, og som alle har ordet "redaktør" i titlene sine, har byline 100+ ganger i året og er fire av medie-Norges mektigste folk. Man farges av sine egne opplevelser.

Men se på det i stedet med et analytisk blikk: Poenget med Twitter er jo nettopp en drastisk økning i effektiviseringen av informasjonsspredning mellom alle – og alle deres venner og bekjente og folk de synes er interessante. (Med forbeholdet om at Twitter er vårt mest klassedelte sosiale medie: Middelklassen og eliten er overrepresenterte.) Det betyr ikke at skravleklassen dominerer på noen måte – det interessante er på mange måter at de ikke gjør det, at de er viktige, men langt mer sidestilte med kvitrere flest enn de er i tradisjonelle medier.

Videre:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen.

Jeg for min del vet ikke om jeg nødvendigvis ville umiddelbart dømme gjensidige sosiale relasjoner til å være entydig narsissistiske, men det er bare meg. Jeg mener at man simpelthen ikke får mer enn man gir i sosiale medier. Narsissister klarer seg i min erfaring nettopp dårlig i sosiale medier, fordi de klarer seg dårlig sosialt. Disse mediene krever gjensidige relasjoner og dialog. De eneste narsissister som lykkes i sosiale medier er dem som allerede har fått en sosial status – gjennom å være kjendis i tradisjonelle medier.

For det annet: Å si at sosiale medier er skreddersydd for borderline personlighetsforstyrrelse – jeg vet liksom ikke helt om jeg skal le eller gråte.

For det første stemmer ikke Slotnæs' karakterisering av borderline. DSM-IV har en definisjon av den personlighetsforstyrrelsen. La oss gjøre et minimum av forskning og slå den opp i Wikipedia:

Borderline personality disorder (BPD) is a personality disorder defined in DSM-IV and described as a prolonged disturbance of personality function in a person (generally over the age of eighteen years, although it is also found in adolescents), characterized by depth and variability of moods. The disorder typically involves unusual levels of instability in mood; black and white thinking, or splitting; chaotic and unstable interpersonal relationships, self-image, identity, and behavior; as well as a disturbance in the individual's sense of self. In extreme cases, this disturbance in the sense of self can lead to periods of dissociation.

These disturbances can have a pervasive negative impact on many or all of the psychosocial facets of life. This includes difficulties maintaining relationships in work, home, and social settings. Self-harming is a marked symptom and even attempts at or suicide itself are possible, especially without proper care and effective therapy.

Så her ser vi noe helt annet: Borderline karakteriseres ved en manglende evne til å skape stabile og vedvarende sosiale relasjoner over tid på grunn av personlighetsforstyrrelser og labile følelser. Hvordan, helt nøyaktig, er et sosialt medium, som på mange måter effektiviserer vår opplevelse av andre menneskers personligheter, skreddersydd for denne personlighetsforstyrrelsen? Jeg tror her som i de fleste andre arenaer i livet så taper folk med borderline personlighetsforstyrrelse. Det er en alvorlig, forkrøplende mental sykdom som ødelegger og forstyrrer liv.

Men om vi dropper den faktiske diagnosen, og heller bruker Slotnæs' definisjon av borderline, så er det jo faktisk likevel slik at sosiale medier ikke fungerer slik hun sier. Hun mener tilsynelatende at det å få sosiale responser på sine meninger og forandre dem deretter innebærer at man forandrer sin identitet ut fra omgivelsene. Det stemmer jo, men er en banal observasjon, som 120 år med psykologisk- og samfunnsforskning er helt enig i. Ikke minst så er det en viktig del av – ja, noen ville til og med mene at det var poenget med – offentlig debatt. Men Slotnæs mener, noe mer radikalt, at brukere av sosiale medier heller går mot ikke å ha en "kjerne", et "apparat for å vurdere hva som er sant eller riktig." Jeg ser ikke helt hva spesifikt i mediet som gjør at våre kritiske instinkter blir stengt av.

Jeg kommer til å tenke på John Henry Cardinal Newman som mente at trykkpressens demokratisering gjennom å gjøre læring lettere, ville få kunnskap til å forsvinne og bli for lett, for motstandsløs. Det er nonsens. Kritisk sans ligger ikke nedfelt i mediet, men i hvilken kultur som oppstår rundt mediet. Det er den man bør fokusere på. Mediet kan oppmuntre lett, motstandsløs kontakt (Facebook gjør dette mer enn Twitter), eller den kan oppmuntre andre typer relasjoner. Poenget er at mediene i siste ende ikke bestemmer.

"Hva kan de sosiale mediene brukes til?" spør Slotnæs, i forlengelsen. "Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell." Men bare et par avsnitt tidligere var det kritisk sans hun ønsket seg – men skal vi være enten kritiske overfor det vi leser, eller skal vi respektere autoriteten til den som skriver? Jeg er forvirret. Hun hinter til problemet med homophily, altså at man henger ut med liketenkende mennesker. Dette er et problem i visse typer offentlige rom, og det har vært påvist også for bloggosfæren. Her er det et reelt problem – faktisk! – om man tenker sosiale medier entydig som meningsdannende offentlighet, men de er jo som kjent også sosiale rom. Men i tillegg kan jeg bare si at personlig er min erfaring at "offentlighets"-delen av Twitter er karakterisert av langt sterkere og mer givende meningsbrytninger med folk jeg er uenige i enn jeg noengang har opplevd i noen andre former for diskusjonsfora, enten det er sosiale eller offentlige.

Den gode gamle "sladreteknologi"-memen blir også resirkulert her. Til dette har jeg bare å si at kommunikasjon mellom mennesker i all hovedsak er intetsigende. Den er bare litt mer offentlig nå enn før.

Men den virkelig alvorlige anklagen i artikkelen er altså:

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden. Det å hevde noe stedig, over tid, er viktig. Mye viktigere enn å «henge med» i hva folk på Twitter og Facebook improviserer av meninger til enhver tid. Til demokratiets rituelle side, ligger også omtanken og omsorgen for språket, i motsetning til den impulsive og muntlige formen som preger nettsamfunnene.

(...)

Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Dette er misforstått, hyperbolsk og historieløst. Det har alltid vært en politisk sfære utenfor de langsomme, administrative prosessene innerst i demokratiets kjerneorganer. Faktisk har de demokratiske kjerneorganer vært en institusjonalisering av disse prosessene. Det har alltid vært et poeng, helt siden de første moderne demokratiske institusjonene oppstår i USAs grunnlov, å legge inn hindere for altfor raske omveltninger (og med god grunn, slik vi så i USA i det foregående tiåret, eller i Tyskland på 30-tallet, for å nevne to åpenbare eksempler).

Men ute i den offentlige politiske sfæren har debatt, aktivisme, folkeopinion oppstått, tatt form og endret seg i stadig nye konstellasjoner. Og de, med sin hurtighet, er en sentral del av demokratiets langsomhet. Denne sfæren er nemlig også en av samfunnets checks and balances, en motsvarende kraft til de lovgivende forsamlinger og byråkratiet. Den aktivistiske sfæren er et sentralt demokratisk instrument for å forhindre at eliteinstitusjoner tar vedtak som ikke folket kan stå inne for. Meningene går ikke raskere i sosiale medier, men aktivismen rundt dem effektiviseres, den aktivistiske sfæren som demokratiske institusjoner representerer styrkes av sosiale medier.

Group action just got easier er medieviteren Clay Shirkys oppsummering av sin bok Here Comes Everybody, et sentralt verk for å forstå sosiale medier. (For tre-kvartersvarianten, se dette foredraget av Shirky.) Her argumenterer Shirky for nettopp dette, at sosiale medier effektiviserer gruppehandling. Dette destabiliserer ikke demokratiet – det styrker det. Det fører til at grupper utenfor de politiske sfærene kan komme seg raskere inn i dem og mobilisere imot dem.

Det å tro at dette er noe nytt eller innebærer en "reføydalisering" av samfunnet (en dårligere valgt metafor kan jeg ikke tenke meg) er merkverdig. Sosiale medier synliggjør den stille politiske kampen på bakrommet og vrenger den ut på den offentlige arena. Det innfører en ny transparens (nå ser jeg i mye sterkere grad hvem "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde" kjenner, noe som forøvrig også er et poeng "Hilde" gjentar ofte i sosiale medier), og det gjør kampen offentlig og åpen for deltakelse.

Det er mange muligheter som går tapt i denne artikkelen. Ikke minst i dette avsnittet:

Mer enn 40 prosent av alle nordmenn er innom Facebook hver dag. På verdensbasis nås mer enn 450 millioner mennesker, og den raskest økende brukergruppen er kvinner mellom 55 og 65 år. Det er hver dag flere nordmenn som besøker Facebook, enn det er nordmenn som åpner en bok. For fire år siden brukte ingen i Norge Facebook. «Vi er med andre ord vitner til en medierevolusjon som går raskere enn det vi noen gang har opplevd tidligere,» skriver redaksjonssjef i Aftenposten, Anette Mellbye, i avisens «Leserforum» søndag 2. mai i år.

Slotnæs går videre til å kritisere dette latterlige perspektivet fra Mellbye – som er det eneste relevante utgangspunktet for enhver forståelse av den radikale omveltningen innen mediering av sosiale relasjoner. Det er nettopp slik at ingen som vil forstå forandringer innen verken den sosiale, kulturelle eller politise sfæren idag kan gjøre det uten å forstå dette elementære faktum. Det burde Slotnæs ha sett, så hadde hun kanskje forstått sosiale medier bedre. Eller i det minste prøvd å forstå sosiale medier. Jeg kan ikke se at hun har gjort noen av delene.

Sånn sett tror jeg Slotnæs' kommentar er nok et eksempel på en utdøende mediekultur som ikke klarer, som nekter å være sosial, som ikke klarer å endre sin grunntone fra monolog til samtale. Slik går man glipp av en omveltning både i menneskers sosiale relasjoner, og i måten de danner grupper og forandrer sitt samfunn, politikk og kultur. Men det er okay, men beklagelig, at Slotnæs og Morgenbladet ikke vil være med på dette. Det er mer problematisk at Morgenbladet, som et, la oss kalle det asosialt medium bidrar til å videreføre misforståelser om sosiale medier og det offentlige rom. Vi burde heller prøve å forstå.

(D'oh! Langt igjen. Nå må jeg lære meg å skrive kort snart.)