*

6.6.09

Å drepe en kvitterfugl

OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1!
(Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)
Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?



Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.

Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.

Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?

Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.

(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikke forbudt å bruke Twitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)

Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.

Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.
OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU
(Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)
Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.

Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.

Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.
OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11!
(Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)
Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.

Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.

Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.

Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?

Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.

Labels: , , , , , , , , ,

17 Comments:

OpenID digme said...

Veldig bra tenkt og skrevet. Tradisjonelle massemedier har en pussig måte å møte nye og alternative medier på hvor alt måles, veies og beskrives uten at det virker som man er interessert i å forstå det man lager saker om.

June 06, 2009 3:08 pm  
Blogger Lektor Melby said...

Takk igjen, Martin Grüner Larsen for at du skrev det jeg ikke skrev, fordi jeg (OMG, her kommer en bit fra privatlivet mitt ?!!?) jeg måtte male utsiden av den nye verandaen i stedet, for deretter å gå ned til sjøen med minstejenta denne lørdagen. For dette er virkelig slett arbeid fra DNs side. "Får de betalt for dette?", tenkte jeg. "- I så fall, hvor mye?" Det er jo også interessant at saken stort sett er klipp og lim-journalistikk, noe jeg mener å huske at DNs redaktør var så veldig oppgitt over på Nordiske Mediedager. Men det gjaldt kanskje klipp og lim fra papir, til nett, og ikke omvendt? Man kan jo kanskje si... tross alt ... til journalistenes forsvar: Man har jo foretatt en nøye utvelgelse her, slik at man får plukket ut alt det som er privat, og sluset ut det som tross alt har vært mediekommentarer og lenker. For det ville jo være veldig forstyrrende for denne saken altså. At det også kvitres om saklige ting. Da måtte man jo sette hyperlenker på trykk, på papir. Det er døfødt, og uansett bør man vel så langt det lar seg gjøre unngå lenker og referanser til "internett", journalistikkens store utfordring. Man har sågar fjernet krøllalfaen foran navnene. Veldig sjarmerende, det hele.

June 06, 2009 3:56 pm  
Blogger Kristian Meisingset said...

bra sak! det er utrolig hvor lett det er å vise null forståelse for betydningen av sosiale medier...

June 06, 2009 4:11 pm  
Anonymous @mariannesi said...

God posting, fantastiske parafraser.

June 06, 2009 4:21 pm  
Anonymous Anonymous said...

Du har vel et poeng, men på den annen side er 'kjendiser' langt mer interessante og salgbare overfor folk flest enn 99,9% av alle bloggere/twittere som tror verden er interessert i hva de hadde på brødskiva eller hvilken kino de skal på i morgen.

June 06, 2009 4:40 pm  
Anonymous Anonymous said...

Nei, folk flest er mest interessert i folk flest. (Hvorfor tror du ellers at amateur porn er mer pop enn proff porn?)

Utrolig at "seriøst" folk overser dialogen som oppstår på Twitter, og ikke klarer å se dypere enn fuckings Ashton Kutcher.

June 06, 2009 4:49 pm  
Anonymous Tor Arne Pedersen said...

Veldig godt skrevet. Takk. Ganske leit at DN ikke klarer å fokusere på mulighetene som ligger i nye, mer effektive kommunikasjonsmetoder. Jaja, en dag så vil de skjønne det :)

June 06, 2009 4:58 pm  
Blogger anni said...

Bra kommentar. Skuffende at DN har en sånn vinkling på Twitter. Jeg unfollower ihvertfall omgående både kjendiser og andre som twitrer for hver fjert de slipper...

June 06, 2009 6:19 pm  
Blogger Jonas Gjertsen said...

Hey! Dritkul post! Keep up the good work. =)

Jeg tror også at folk flest bryr seg mest om folk flest. Men kjendiser er kanskje lettere å pryde forsida med - hvis en skal lage en blikkfanger, tenker jeg?

June 06, 2009 7:17 pm  
Blogger Arnte said...

Bra sak, Martin! :D

June 07, 2009 12:13 am  
OpenID vaarloek said...

stiller meg bak; bra post!

June 07, 2009 7:06 pm  
Anonymous Kjell Inge Breivoll said...

Kudos fra meg også, veldig glad for å bli tipset om denne via @BTHansen på en søndags kveld, og vips ble jeg leser av enda en blog :)

June 07, 2009 11:08 pm  
Blogger mrtn said...

Takk til alle! Veldig hyggelig å få så mye positiv respons på denne saken. Jeg er visst tydeligvis ikke den eneste som har gremmet seg over dette. Jeg har i etterkant tenkt mye på om motviljen mot å dekke sosiale medier på en god måte ligger i at vi i journaliststanden ser at sosiale medier holder på å endre måten vi jobber på, og føler oss ukomfortable med ikke å ha styring over den teknologiske utviklingen som bestemmer arbeidsformen vår.

Lektor Melby: Veldig morsomt at du trekker fram dette med klipp-og-limjournalistikk! Jeg hadde hørt noen nevne det for lenge siden, men visste ikke at det var et utspill fra DN. Jeg var ikke på Nordiske Mediedager. Utrolig vittig poeng.

Forresten så heter illustrasjonen over "The Twitter FailWhale". Jeg syntes den var passende. Sosiale medier er den store hvite hvalen i hjørnet av rommet – eller hva man nå skal si – og tradisjonelle medier prøver febrilsk å løfte den med sine små, skrøpelige fuglevinger.

June 08, 2009 10:11 am  
Anonymous Beate said...

Veldig bra! Det er kjendis-oppslag som dette som gjør at det er så vanskelig å forklare folk som ikke har "skjønt det" nytten av f.eks. Twitter. Det er dét som forsinker spredningen av Twitter i Norge. Mer fokus på nytteverdi - mindre fokus på hvor forundret "alle" er over at det brer om seg..

June 08, 2009 1:10 pm  
Anonymous Anonymous said...

Bra skrevet og veldig enig. MEN
Jeg er ganske ny på Twitter og følger mest andre journalister fordi det er interessant, og fordi de jeg kjenner personlig ikke tvitrer. RT vil føre meg til andre, det vet jeg. Ja, og så til poenget: Når profilerte journalister tvitrer om privatlivet og byr på sin backstage-informasjon gjør det noe med mitt intrykk av dem onstage, selvfølgelig.
Når jeg igjen møter dem som avsendere i nyhetsmediene leser og lytter jeg annerledes enn tidligere. Kanskje er jeg gammeldags, men det gjør noe med min oppfatning av deres ethos, at de tvitrer fra perivatsfæren. Ethos kommer litt svekket og litt stryket, på en annen måte, ut av det. Skjønner?

Hege Støtvig

June 08, 2009 1:31 pm  
Blogger mrtn said...

Hege: Helt enig i det du sier. Vi tar ned journalistene fra pedestallene som Objektive Nyhetsformidlere, men får i stedet et blikk på dem som Profesjonelle Nyhetsformidlere. Det er en viktig forskjell, og i siste ende tror jeg at det er veldig sunt for demokratiet at vi får en liten reality check på hvem og hva journalister er. Tidligere har man nok enten tenkt ukritisk - at journalister er objektive stemmer - eller alt for kritisk: profesjonelle løgnere.

Et helt annet aspekt ved de sosiale medier som Twitter og Facebook som jeg VIRKELIG liker, er at maktelitens svake sosiale bånd *blir synlige*. Som samfunnsredaktør i BT Hilde Sandvik pleier å si: Alle kan se offentlig hvem jeg kjenner. Det er et sterkt våpen i håndhevingen av ønsket om transparens i samfunnet.

June 08, 2009 2:00 pm  
Anonymous Frode said...

Veldig godt skrevet og vurdert. Enig, enig.

June 15, 2009 2:50 pm  

Post a Comment

<< Home