Asosiale medier

Mer enn normalt interesserte lesere vil huske at jeg har skrevet om hvor frustrerende norske mediers dekning av sosiale medier er. Denne fortryllende trenden med ubegrunnet synsejournalistikk om uviktige ting som at måten vi danner sosiale bånd er i radikal omveltning fortsetter i Morgenbladet denne uka, der Marit K. Slotnæs skriver om "Usosiale medier". Vanligvis når jeg skriver svar til denne typen artikler, så blir bloggpostene mine så lange at de ødelegger internett, så jeg skal prøve å korte meg i fatthet denne gangen. Men det er vanskelig, for det er ganske mye som er, vel, altså, frasen "de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på" blir brukt. Srsly. Dette fortjener en Fail Whale før vi fortsetter.


Ok, "argumentet" i artikkelen er at sosiale mediers hastighet betyr at vi ikke lenger klarer å ta egne valg, men bare løper med flokken. Og sosiale medier er perfekt for folk med borderline personlighetsforstyrrelse som kun har sosiale roller, ikke noe kjernevesen av autentisk ekte indre identitet i det innerste hjerte av sjelen sin. Dette innebærer et slags pøbelvelde av populisme og raske meninger som bryter med demokratiets langsomhet og checks-and-balances. Samtidig innebærer dette pøbelveldet en "reføydalisering" av samfunnet (det føydale samfunnet var jo som vi alle vet kjent for sitt karakteristisk løsslupne folkestyre) fordi vi ikke lenger har oversikt over de uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturene som styrer samtalen, til tross for at vi nå har innsikt i dem. Eller noe. Og Abid Raja og Jon Hustad gjør dumme ting på Facebook og Twitter. Og derfor vil Marit Slotnæs ikke være på Facebook eller Twitter. The end.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg bare tar det litt fra ende til annen. Først slår det meg at Slotnæs skriver fra en posisjon utenfor de sosiale mediene. Hun er ikke på Facebook og Twitter, men vet likevel alt om dem, tilsynelatende. Selv har jeg flere ganger lagt vekt på at sosiale medier er erfaringsbaserte. Akkurat som i sosialantropologien, ikke sant? Man må tolke kulturer innenfra. Så det kan være en grunn til at Slotnæs ikke helt skjønner greien. Men forklaring er jo som kjent noe annet enn rettferdiggjøring, og her er det mye som henger løst i argumentet.

Mikrobloggen Twitter er foreløpig dominert av profesjonelle meningsbærere og opinionsledere. Her kan de teste ut synspunkter og diskutere aktuelle saker med hverandre, før de skriver sine kommentarer i redigerte medier, på papir eller på nett.

Nei, mediemenere "dominerer" ikke Twitter, men de dominerer opplevelsen til mediemenere som Slotnæs (eller meg, for den saks skyld) av Twitter. Når Slotnæs nevner "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde", så mener hun sine bekjente – som til etternavn heter Åmås, Simonsen, Vadseth og Sandvik, og som alle har ordet "redaktør" i titlene sine, har byline 100+ ganger i året og er fire av medie-Norges mektigste folk. Man farges av sine egne opplevelser.

Men se på det i stedet med et analytisk blikk: Poenget med Twitter er jo nettopp en drastisk økning i effektiviseringen av informasjonsspredning mellom alle – og alle deres venner og bekjente og folk de synes er interessante. (Med forbeholdet om at Twitter er vårt mest klassedelte sosiale medie: Middelklassen og eliten er overrepresenterte.) Det betyr ikke at skravleklassen dominerer på noen måte – det interessante er på mange måter at de ikke gjør det, at de er viktige, men langt mer sidestilte med kvitrere flest enn de er i tradisjonelle medier.

Videre:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen.

Jeg for min del vet ikke om jeg nødvendigvis ville umiddelbart dømme gjensidige sosiale relasjoner til å være entydig narsissistiske, men det er bare meg. Jeg mener at man simpelthen ikke får mer enn man gir i sosiale medier. Narsissister klarer seg i min erfaring nettopp dårlig i sosiale medier, fordi de klarer seg dårlig sosialt. Disse mediene krever gjensidige relasjoner og dialog. De eneste narsissister som lykkes i sosiale medier er dem som allerede har fått en sosial status – gjennom å være kjendis i tradisjonelle medier.

For det annet: Å si at sosiale medier er skreddersydd for borderline personlighetsforstyrrelse – jeg vet liksom ikke helt om jeg skal le eller gråte.

For det første stemmer ikke Slotnæs' karakterisering av borderline. DSM-IV har en definisjon av den personlighetsforstyrrelsen. La oss gjøre et minimum av forskning og slå den opp i Wikipedia:

Borderline personality disorder (BPD) is a personality disorder defined in DSM-IV and described as a prolonged disturbance of personality function in a person (generally over the age of eighteen years, although it is also found in adolescents), characterized by depth and variability of moods. The disorder typically involves unusual levels of instability in mood; black and white thinking, or splitting; chaotic and unstable interpersonal relationships, self-image, identity, and behavior; as well as a disturbance in the individual's sense of self. In extreme cases, this disturbance in the sense of self can lead to periods of dissociation.

These disturbances can have a pervasive negative impact on many or all of the psychosocial facets of life. This includes difficulties maintaining relationships in work, home, and social settings. Self-harming is a marked symptom and even attempts at or suicide itself are possible, especially without proper care and effective therapy.

Så her ser vi noe helt annet: Borderline karakteriseres ved en manglende evne til å skape stabile og vedvarende sosiale relasjoner over tid på grunn av personlighetsforstyrrelser og labile følelser. Hvordan, helt nøyaktig, er et sosialt medium, som på mange måter effektiviserer vår opplevelse av andre menneskers personligheter, skreddersydd for denne personlighetsforstyrrelsen? Jeg tror her som i de fleste andre arenaer i livet så taper folk med borderline personlighetsforstyrrelse. Det er en alvorlig, forkrøplende mental sykdom som ødelegger og forstyrrer liv.

Men om vi dropper den faktiske diagnosen, og heller bruker Slotnæs' definisjon av borderline, så er det jo faktisk likevel slik at sosiale medier ikke fungerer slik hun sier. Hun mener tilsynelatende at det å få sosiale responser på sine meninger og forandre dem deretter innebærer at man forandrer sin identitet ut fra omgivelsene. Det stemmer jo, men er en banal observasjon, som 120 år med psykologisk- og samfunnsforskning er helt enig i. Ikke minst så er det en viktig del av – ja, noen ville til og med mene at det var poenget med – offentlig debatt. Men Slotnæs mener, noe mer radikalt, at brukere av sosiale medier heller går mot ikke å ha en "kjerne", et "apparat for å vurdere hva som er sant eller riktig." Jeg ser ikke helt hva spesifikt i mediet som gjør at våre kritiske instinkter blir stengt av.

Jeg kommer til å tenke på John Henry Cardinal Newman som mente at trykkpressens demokratisering gjennom å gjøre læring lettere, ville få kunnskap til å forsvinne og bli for lett, for motstandsløs. Det er nonsens. Kritisk sans ligger ikke nedfelt i mediet, men i hvilken kultur som oppstår rundt mediet. Det er den man bør fokusere på. Mediet kan oppmuntre lett, motstandsløs kontakt (Facebook gjør dette mer enn Twitter), eller den kan oppmuntre andre typer relasjoner. Poenget er at mediene i siste ende ikke bestemmer.

"Hva kan de sosiale mediene brukes til?" spør Slotnæs, i forlengelsen. "Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell." Men bare et par avsnitt tidligere var det kritisk sans hun ønsket seg – men skal vi være enten kritiske overfor det vi leser, eller skal vi respektere autoriteten til den som skriver? Jeg er forvirret. Hun hinter til problemet med homophily, altså at man henger ut med liketenkende mennesker. Dette er et problem i visse typer offentlige rom, og det har vært påvist også for bloggosfæren. Her er det et reelt problem – faktisk! – om man tenker sosiale medier entydig som meningsdannende offentlighet, men de er jo som kjent også sosiale rom. Men i tillegg kan jeg bare si at personlig er min erfaring at "offentlighets"-delen av Twitter er karakterisert av langt sterkere og mer givende meningsbrytninger med folk jeg er uenige i enn jeg noengang har opplevd i noen andre former for diskusjonsfora, enten det er sosiale eller offentlige.

Den gode gamle "sladreteknologi"-memen blir også resirkulert her. Til dette har jeg bare å si at kommunikasjon mellom mennesker i all hovedsak er intetsigende. Den er bare litt mer offentlig nå enn før.

Men den virkelig alvorlige anklagen i artikkelen er altså:

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden. Det å hevde noe stedig, over tid, er viktig. Mye viktigere enn å «henge med» i hva folk på Twitter og Facebook improviserer av meninger til enhver tid. Til demokratiets rituelle side, ligger også omtanken og omsorgen for språket, i motsetning til den impulsive og muntlige formen som preger nettsamfunnene.

(...)

Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Dette er misforstått, hyperbolsk og historieløst. Det har alltid vært en politisk sfære utenfor de langsomme, administrative prosessene innerst i demokratiets kjerneorganer. Faktisk har de demokratiske kjerneorganer vært en institusjonalisering av disse prosessene. Det har alltid vært et poeng, helt siden de første moderne demokratiske institusjonene oppstår i USAs grunnlov, å legge inn hindere for altfor raske omveltninger (og med god grunn, slik vi så i USA i det foregående tiåret, eller i Tyskland på 30-tallet, for å nevne to åpenbare eksempler).

Men ute i den offentlige politiske sfæren har debatt, aktivisme, folkeopinion oppstått, tatt form og endret seg i stadig nye konstellasjoner. Og de, med sin hurtighet, er en sentral del av demokratiets langsomhet. Denne sfæren er nemlig også en av samfunnets checks and balances, en motsvarende kraft til de lovgivende forsamlinger og byråkratiet. Den aktivistiske sfæren er et sentralt demokratisk instrument for å forhindre at eliteinstitusjoner tar vedtak som ikke folket kan stå inne for. Meningene går ikke raskere i sosiale medier, men aktivismen rundt dem effektiviseres, den aktivistiske sfæren som demokratiske institusjoner representerer styrkes av sosiale medier.

Group action just got easier er medieviteren Clay Shirkys oppsummering av sin bok Here Comes Everybody, et sentralt verk for å forstå sosiale medier. (For tre-kvartersvarianten, se dette foredraget av Shirky.) Her argumenterer Shirky for nettopp dette, at sosiale medier effektiviserer gruppehandling. Dette destabiliserer ikke demokratiet – det styrker det. Det fører til at grupper utenfor de politiske sfærene kan komme seg raskere inn i dem og mobilisere imot dem.

Det å tro at dette er noe nytt eller innebærer en "reføydalisering" av samfunnet (en dårligere valgt metafor kan jeg ikke tenke meg) er merkverdig. Sosiale medier synliggjør den stille politiske kampen på bakrommet og vrenger den ut på den offentlige arena. Det innfører en ny transparens (nå ser jeg i mye sterkere grad hvem "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde" kjenner, noe som forøvrig også er et poeng "Hilde" gjentar ofte i sosiale medier), og det gjør kampen offentlig og åpen for deltakelse.

Det er mange muligheter som går tapt i denne artikkelen. Ikke minst i dette avsnittet:

Mer enn 40 prosent av alle nordmenn er innom Facebook hver dag. På verdensbasis nås mer enn 450 millioner mennesker, og den raskest økende brukergruppen er kvinner mellom 55 og 65 år. Det er hver dag flere nordmenn som besøker Facebook, enn det er nordmenn som åpner en bok. For fire år siden brukte ingen i Norge Facebook. «Vi er med andre ord vitner til en medierevolusjon som går raskere enn det vi noen gang har opplevd tidligere,» skriver redaksjonssjef i Aftenposten, Anette Mellbye, i avisens «Leserforum» søndag 2. mai i år.

Slotnæs går videre til å kritisere dette latterlige perspektivet fra Mellbye – som er det eneste relevante utgangspunktet for enhver forståelse av den radikale omveltningen innen mediering av sosiale relasjoner. Det er nettopp slik at ingen som vil forstå forandringer innen verken den sosiale, kulturelle eller politise sfæren idag kan gjøre det uten å forstå dette elementære faktum. Det burde Slotnæs ha sett, så hadde hun kanskje forstått sosiale medier bedre. Eller i det minste prøvd å forstå sosiale medier. Jeg kan ikke se at hun har gjort noen av delene.

Sånn sett tror jeg Slotnæs' kommentar er nok et eksempel på en utdøende mediekultur som ikke klarer, som nekter å være sosial, som ikke klarer å endre sin grunntone fra monolog til samtale. Slik går man glipp av en omveltning både i menneskers sosiale relasjoner, og i måten de danner grupper og forandrer sitt samfunn, politikk og kultur. Men det er okay, men beklagelig, at Slotnæs og Morgenbladet ikke vil være med på dette. Det er mer problematisk at Morgenbladet, som et, la oss kalle det asosialt medium bidrar til å videreføre misforståelser om sosiale medier og det offentlige rom. Vi burde heller prøve å forstå.

(D'oh! Langt igjen. Nå må jeg lære meg å skrive kort snart.)

Å drepe en kvitterfugl

OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1!
(Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)

Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?



Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.

Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.

Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?

Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.

(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikke forbudt å bruke Twitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)

Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.

Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.

OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU
(Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)

Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.

Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.

Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.

OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11!
(Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)

Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.

Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.

Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.

Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?

Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.