Island of the Manhattoes

BEFORE

*

There now is your insular city of the Manhattoes, belted round by wharves as Indian isles by coral reefs — commerce surrounds it with her surf. Right and left, the streets take you waterward. Its extreme down-town is the battery, where that noble mole is washed by waves, and cooled by breezes, which a few hours previous were out of sight of land. Look at the crowds of water-gazers there.

Circumambulate the city of a dreamy Sabbath afternoon. Go from Corlears Hook to Coenties Slip, and from thence, by Whitehall northward. What do you see? — Posted like silent sentinels all around the town, stand thousands upon thousands of mortal men fixed in ocean reveries. Some leaning against the spiles; some seated upon the pier-heads; some looking over the bulwarks of ships from China; some high aloft in the rigging, as if striving to get a still better seaward peep. But these are all landsmen; of week days pent up in lath and plaster — tied to counters, nailed to benches, clinched to desks. How then is this? Are the green fields gone? What do they here?

— Herman Melville, Moby-Dick

*

AFTER

So I read to myself
A chance of a lifetime to see new horizons
On the front page
A black and white picture of
Manhattan Skyline

Ramasjang, en (ell. et). [rAma'∫ang] (muligvis af tyrk. ramadan (ramazan), fastemaaned, støjende festmaaned (m. tilknytning til Ramaskrig?); jarg.)

1) overgiven, løssluppen, støjende lystighed (af noget vulgær art) ell. dertil svarende sindstilstand; sjov; halløj; ballade. (i alm. anv. uden art.). Der er Ramasjang i Gaden. JMagnus.VA.16. han havde sagt, jeg var en Pige med Ramasjang (alm.: med Ramasjang i). Sødb.KP.102. Telegrammer om Ramasjangen i Rusland. Ekstrabl. 31/1 1905. 3.sp.4. en ungarsk Dans med Hvin og Ramasjang. Skjoldb.JJ.111. et Værk, der var startet under hele den tyrkiske Musiks Ramasjang, faldt til Jorden. Nathans.(Pol. 27/11 1927.11.sp.3). pift og ramasjang, se I. Pift 2.

2) (sj.) som (iron.) betegnelse for alt, hvad der (under visse forhold) hører med, er genstand for omtale; “(hele) komedien, musikken, pibetøjet”. i Biblen . . siges rent ud, at det er Forfængelighed hele Ramasjangen. SKoch.(Pol. 12/8 1934.10.sp.6).

Still the best description of it I've read:

She knows, now, absolutely, hearing the white noise that is London, that Damien's theory of jet lag is correct: that her mortal soul is leagues behind her, being reeled in on some ghostly umbilical down the vanished wake of the plane that brought her here, hundreds of thousands of feet above the Atlantic. Souls can't move that quickly, and are left behind, and must be awaited, upon arrival, like lost luggage.
— William Gibson, Pattern Recognition

OMG!! WTF!?

OMG OMG, you are surely saying to yourself, this is not the blog I was expecting! To which, verily, I reply: Get used to it. After literally years of I-really-should-do-that-sometime-soon, I wrote a new layout. And it only took me, like, three months. And it's not really finished. There will be much tweaking in the days and weeks to come.

The new layout, as you probably have noticed, has no sidebar, just a 500 px central column of verbiage. All the sidebary stuff is now in the footer, which, if things were working correctly, you would get to by pressing the asterisk in the right-hand side of the window. Unfortunately, that's not working yet, for no apparent reason. I'll have to look into that. [edit: working now! Thanks, Kyrre.].

The page also now starts with my Twitter feed and a stream of a set of personal favourites from my Flickr account. This not-placing-of-the-blog-content up top is weird, I admit. It does mean that you have to scroll down before you get the actual specific content of the blog, but I wanted to have the blog reflecting more of my online activities. This way, it's more of a sort of homepage. Anyway, it probably won't stay this way forever, but for now, I like the micro-unorthodoxy of not bombarding the reader with Too Much Information, and I like that I have a little pause up top before the contents start.

If you go to a specific post page, the Twitter and Flickr bits will not be there, so if you're requesting a specific post, you'll only get that post.

Do you get any bugs with the new layout? Let me know in comments.

Hva om det ikke hadde skjedd i internasjonalt farvann?

En ting som har kommet til å spille en stor rolle i saken rundt angrepet på blokadebryterne utenfor Gaza er det faktum at bordingen skjedde i internasjonalt farvann. Dette brukes også som et sterkt argument for den pro-palestinske siden. Den pro-israelske siden, derimot, hevder, med argumentasjon som er veldig avmålt og juristisk at Israel har rett til å gjøre, ja, akkurat det som passer Israel, egentlig. Men denne argumentasjonen, som jeg har hørt helt sjokkerende mye de siste par dagene, er våsete.

Jeg synes det juridiske aspektet her er viktig. For en gangs skyld virker det på meg som at det juridiske er ganske tydelig, og det gir et sterkt grunnlag for å kritisere Israels handlinger ikke bare i moralsk forstand. Man må, som Bård Vegar Solhjell har argumentert for gjentatte ganger de siste par dagene, sette makt bak kravene fra det internasjonale samfunn.

*

Men først: Er det noen tvil om at det er ulovlig å borde et skip i internasjonalt farvann? Jeg har blitt overbevist om det motsatte. Her er argumentet, slik jeg forstår det. Jeg tar forbehold om at Jeg Er Ikke En Advokat osv osv:

The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS) er stedet å starte her:

Article 110

Right of visit

1. Except where acts of interference derive from powers conferred by treaty, a warship which encounters on the high seas a foreign ship, other than a ship entitled to complete immunity in accordance with articles 95 and 96, is not justified in boarding it unless there is reasonable ground for suspecting that:

(a) the ship is engaged in piracy;

(b) the ship is engaged in the slave trade;

(c) the ship is engaged in unauthorized broadcasting and the flag State of the warship has jurisdiction under article 109;

(d) the ship is without nationality; or

(e) though flying a foreign flag or refusing to show its flag, the ship is, in reality, of the same nationality as the warship.

Kort sagt kunne ikke flåten bordes i internasjonalt farvann. Aktivistene i konvoien ville strengt tatt hatt et grunnlag til å borde de israelske skipene, gitt det som fulgte.

Det israelske utenriksministeriet prøver i denne videoen å argumentere for at Israel har lov til å borde fordi en marineblokade er i effekt. Dette er nonsens, og stikk i strid med de grunnleggende prinsippene for internasjonal lov.

En marineblokade kan kun være et legitimt våpen i krig, f.eks. om Israel er i en tilstand av krig mot Hamas. Om dette gir blokaden legitimitet er komplisert, fordi det er uklart om det er krig eller ikke. Israel insisterer på at det ikke er krig, fordi da kan de fordømme Hamas' angrep som terrorisme (NB: Hvilket de er! Altså rakettangrep o.l. som udiskriminerende rammer sivile). Men samtidig er det en "state of armed conflict" som altså ikke er en krig, tilsynelatende, som gjør dem i stand til å blokkere havnen som om det var krig. Og Hamas er en stat fordi man får kun lov til å blokkere stater, men samtidig er Hamas ikke en stat, fordi den har ingen legitimitet osv osv. Om det er krig mellom Israel og Hamas eller ikke er komplisert, og jeg klarer ikke å få mening i det, fordi jeg ikke er ekspert på dette, utover å si at Israels posisjon ganske åpenbart kun handler om å maksimere egne interesser, ikke om prinsipper, og derfor ikke gir mening. Man kan ikke både være i krig og ikke være i krig med noe som er en stat og ikke en stat.

Men selv om det er snakk om en krig så må blokaden for å være lovmessig ha folkerettslig legitimitet og for det andre utføres i samsvar med Genevekonvensjonene.

1. Folkerettslig legitimitet. Etter det internasjonale forbudet mot å bryte freden som nedlegges i FN-charteret, kapittel 7 så er den eneste måten krigshandlinger som en maritim blokade (en maritim blokade regnes som en krigshandling, og det er nettopp slik Israel tilsynelatende definerer den) kan få legitimitet på, er gjennom godkjenning i FNs sikkerhetsråd.

Denne godkjenningen foreligger på ingen måte.

I en serie med resolusjoner har FNs sikkerhetsråd i sterke vendinger fordømt blokaden mot Gaza, nyligst i resolusjon 1850 (2008) og 1860 (2009). Her kreves blokaden løftet. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon og sjefen for United Nations Relief and Word Agency (UNRWA) på Gaza, John Ging, har begge krevd blokaden løftet. Sistnevnte har oppfordret til å bryte den. Dermed er det ikke slik, slik det har blitt hevdet flere ganger i løpet av blant annet NRKs debatt nylig, at blokaden "har støtte i det internasjonale samfunn."

I en uttalelse der sikkerhetsrådet fordømmer angrepet på konvoien til Gaza, skriver sikkerhetsrådet blant annet at:

The Security Council stresses that the situation in Gaza is not sustainable. The Council re-emphasizes the importance of the full implementation of resolutions 1850 (2008) and 1860 (2009). In that context, it reiterates its grave concern at the humanitarian situation in Gaza and stresses the need for sustained and regular flow of goods and people to Gaza as well as unimpeded provision and distribution of humanitarian assistance throughout Gaza.

Dermed har denne blokaden ikke legitimitet.

2. Genevekonvensjonene. Noe som ytterligere undergraver blokadens legitimitet, er at den ikke oppfyller sentrale krav som stilles til en okkuperende makts behandling av befolkning under dens militære og sivile kontroll.

Art. 23. Each High Contracting Party shall allow the free passage of all consignments of medical and hospital stores and objects necessary for religious worship intended only for civilians of another High Contracting Party, even if the latter is its adversary. It shall likewise permit the free passage of all consignments of essential foodstuffs, clothing and tonics intended for children under fifteen, expectant mothers and maternity cases.

(...)

Art. 55. To the fullest extent of the means available to it, the Occupying Power has the duty of ensuring the food and medical supplies of the population; it should, in particular, bring in the necessary foodstuffs, medical stores and other articles if the resources of the occupied territory are inadequate.

Oppfyller Israel disse kravene? For å besvare det må vi se på hva blokaden gjør. Det blir raskt klart at Israel ikke oppfyller sine krav.

For en rask innføring av facts and figures om blokaden, les her. En rekke uavhengige FN-granskninger, NGOer og forskere dokumenterer at blokaden resulterer i stor menneskelig lidelse. Noen punkter, basert på dette og et par andre kilder:

— 90-95 % av alt drikkevann på Gaza er forurenset og helsefarlig. Fordi det er lite strøm, og fordi kloakkanleggene som Israel (i strid med genevekonvensjonene) ødela under Gazakrigen ikke er gjenoppbygget (Israel tillater ikke byggematerialer inn), finnes det lite rent drikkevann. Kloakken lekker ut i grunnvannet.

— Over 60 % av alle husholdninger er "food insecure", altså at de ikke får tilgang på regelmessig mat i stor nok grad til å opprettholde helsen. 65 % av de som rammes av matusikkerhet er barn under 15 år (over halvparten av befolkningen i Gaza er under 18).

— Bak begrepet "food insecurity" står det altså helseskadelig sult, særlig sultende barn. Over 10 % av befolkningen er kronisk underernært.

— Veksthemming på grunn av underernæring blant barn er utbredt, i noen områder hos så mye som 30 % av alle barn.

– I en nylig serie med artikler i et temanummer av The Lancet (for dem som ikke kjenner det: Legetidsskriftenes New York Times, verdens mest velrennomerte legetidsskrift. Artiklene er forskningsbaserte og fagfellevurderte) at helsesituasjonen på Gaza er alvorlig. Siden helsevesenet ikke er gjenoppbygd og siden matsituasjonen er kritisk er det en negativ dynamikk som fører til store lidelser, for eksempel en ekstremt mangelfull behandling av de store krigstraumene som befolkningen sliter med.

— Helseinfrastrukturen på Gaza er ikke gjenoppbygget etter krigen. viktig medisinsk utstyr mangler, eller kan ikke drives, og skader på bygninger, ødelagte ambulanser og andre ødeleggelser gjør at viktige medisinsk behandling ikke kan utføres, og grunnet utreisenekt hender det at folk dør i påvente av ukomplisert medisinsk behandling.

— Den formelle økonomien i Gaza har kollapset, ifølge FN. Det er ca. 42 % arbeidsledighet.

— Siden juni 2007 har mengden av palestinske flyktninger som er ute av stand til å kjøpe selv de mest grunnleggende materielle nødvendighetene som såpe, kladdebøker til skole og trygt drikkevann tredoblet ifølge UNRWA.

— Nesten ingen av de 3.500 hjemmene ødelagt under Gazakrigen har blitt gjenoppbygget.

*
I tillegg til alle disse grunnene til at det å borde skipet var åpenbart ulovlig, altså manglende legitimitet og det man i mangel på et bedre begrep kan kalle grov humanitær urettferdighet, så viser det seg også at Israel har gjort noe som kan sanksjoneres ekstremt sterkt. Sjørettseksperten Craig Murray mener at situasjonen er enda mer alvorlig, rettslig, enn jeg først trodde:

There are therefore two clear legal possibilities.

Possibility one is that the Israeli commandos were acting on behalf of the government of Israel in killing the activists on the ships. In that case Israel is in a position of war with Turkey, and the act falls under international jurisdiction as a war crime.

Possibility two is that, if the killings were not authorised Israeli military action, they were acts of murder under Turkish jurisdiction. If Israel does not consider itself in a position of war with Turkey, then it must hand over the commandos involved for trial in Turkey under Turkish law.

Nå må det sies at Craig Murray sier mye jeg er uenig i (han er en Chomsky-kloning av den mer uproduktive sorten), men han har tilsynelatende en hel del kompetanse i dette spørsmålet:

Craig Murray is a former British Ambassador. He is also a former Head of the Maritime Section of the Foreign and Commonwealth Office. He negotiated the UK's current maritime boundaries with Ireland, Denmark (Faeroes), Belgium and France, and boundaries of the Channel Islands, Turks and Caicos and British Virgin Islands. He was alternate Head of the UK Delegation to the UN Preparatory Commission on the Law of the Sea. He was Head of the FCO Section of the Embargo Surveillance Centre, enforcing sanctions on Iraq, and directly responsible for clearance of Royal Navy boarding operations in the Persian Gulf.

*
Jeg føler at jeg selv er overbevist om at de juridiske spørsmålene her, for en gangs skyld, er relativt enkle. Men denne argumentasjonsmåten — å utelukkende stille skarpt på de juridiske problemene knyttet til det å bryte internasjonal lov i internasjonalt farvann — unngår et større problem.

Hva hvis det ikke hadde skjedd i internasjonalt farvann? Hva da? Se for deg at Israel border i territorialfarvannet sitt. Soldatene åpner ild når de møter intens motstand med improviserte slagvåpen. 9 fredsaktivister dør. I den virkelige verdenen ser det, basert på øyenvitneskildringene, ikke ut til at Israels militær følgte protokoll, men snarere brøt væpnet konflikts grunnleggende regler og åpnet ild i en sterkt assymetrisk kampsituasjon. At Israel så langt har unnlatt å frigi de fullstendige opptakene av hendelsene som de åpenbart besitter, samt aktivistenes video og filmopptak og nekter å slippe dem, tyder sterkt på at de har oppført seg brutalt og ulovlig.

Men sett nå at bordingen var lovlig, og det israelske militæret ellers gjorde alt riktig, fram til oppptøyene startet og de åpnet ild. Hva da? Hvor hadde vi stått da?

Da hadde vi sittet igjen med det faktum at Israel prøvde å stanse et brudd på en ulovlig blokade med brutal, assymetrisk og disproporsjonal overvold. Nå kjenner jeg ikke til den aktuelle jussen i Israel, men moralsk hadde det vært omtrent som hvis politiet i Oslo hadde åpnet ild på en demonstrasjon som ble voldelig som følge av arrestasjonen av deltakerne, og sannsynligvis etter å allerede ha blitt utsatt for vold fra "politiet". Med andre ord: En maktbruk vi umiddelbart hadde lest som ulovlig og umoralsk. Ubetinget utilbørlig, som det heter når man bedømmer overvold.

Og opp i alt dette kommer folkemengdens motiver. Hva var det demonstrantene prøvde å gjøre? Og her må vi forlate det juridiske språket, og snakke om moral.

Aktivistenes intensjon, uansett deres motiver (jeg er tilstrekkelig overbevist om at det var folk som yppet til vold og kraftig motstand, at det var islamister og andre idioter ombord), var å hjelpe de syke, de sultne og de nødstedte. Dette var en humanitær redningsaksjon for å frigjøre en lidende og kollektivt avstraffet sivilbefolkning fra voldsmidlene og kontrollen til en udemokratisk, kontrollerende og autoritær stat. Det var soldatenes oppgave å stanse denne hjelpen fra å nå fram. Det var altså, sagt enkelt, aktivistenes oppgave å stanse lidelsen til en sivilbefolkning, og soldatenes å videreføre den lidelsen.

Uansett hva som skjedde under stansingen av konvoien, var det moralsk og sannsynligvis juridisk galt å stanse konvoien. Det å forhindre konvoien i å komme fram, i å bryte blokaden, var i seg selv galt, uansett om ingen hadde dødd, uansett om alt hadde gått slik man kanskje til og med håpet det skulle gått i Israels forsvarsministerium.

Uansett hva vi mener om Hamas eller Israel, om islam eller alt som gjøres galt av palestinerne, og uansett hvilket livssyn og verdisyn man har, må man da kunne forenes i ideen at retten alltid ligger hos dem som ønsker å avhjelpe lidelse, og at uretten finnes hos dem som prøver å videreføre den? Sett slik var ikke bare angrepet en juridisk uforsvarlig handling, den var også en moralsk katastrofe. Bordingen og drapet bryter med våre mest basale forestillinger om moralsk adferd, våre mest grunnleggende ideer om rettferdighet, om så man begrunner det i kristen, jødisk eller muslimsk moral-lære, eller sekulær humanisme — og det gjør stansingen av konvoien også. Israels bjørnetjeneste-venner må nå innse at det ikke lenger finnes moralsk legitimitet eller rasjonelle argumenter igjen for standpunktet deres.

Snakket vi om Palestina nå?

Leserbrev, på trykk i dag i Bergens Tidende. (Jeg lurer på om kanskje dette er før jeg kuttet et par hundre tegn, men innholdet er det samme.) BT satte forresten også feil bilde på trykk, av Øystein Vidnes i stedet for av, vel, meg.

I en oppsiktsvekkende dårlig argumentert leder 3. juni skriver BT at vi må la være å boikotte Israel. Hvorfor er uklart, men argumentet som tilsynelatende blir tillagt mest tyngde er at SV støtter boikott av grunner som er mistenkelige. BT skriver:

Boikott-våpenet bør brukes og dimensjoneres med ytterste omhu. Når partiet SV har funnet å være imot boikott av det brutale militærdiktaturet i Burma, men samtidig krever boikott av et åpent, demokratisk Israel, er det grunn til å stusse over både motiver og konsekvensanalyse.

Det er mye å ta tak i her.

For det første er Israel, som Trine Skei Grande nylig sa, ikke lenger et demokrati. De har valg, ja, men staten bryter med demokratiske og liberale prinsipper vi tar for gitt i Europa. Det er naturlig å forvente institusjoner som pressefrihet, eiendomsrett, ytringsfrihet, transparens, menneskerettigheter, rettssikkerhet, etc. i demokratiske land. Ingen av disse finnes i tilfredsstillende grad i Israel, ikke for den arabiske minoriteten. Særlig ikke i de okkuperte territoriene Israel har ansvaret for i henhold til den fjerde genevekonvensjonen – en konvensjon de rutinemessig bryter under blokaden, uten sanksjoner fra det internasjonale samfunnet.

For det andre er dette et forsøk på å skifte samtaleemne, og det tilsvarer mange like pinlige forsøk vi har sett de siste par dagene. Vi snakket ikke om Burma nå, BT. Vi snakket om Israel og Palestina og de 1.5 millioner mennesker på Gaza-stripen som lider under grusomme og uverdige forhold. Hvorfor forsøker dere å bytte tema?

Jeg, og mange andre SV-medlemmer med meg, forstår ikke riktig hvorfor akkurat SVs intensjoner i boikottsaken er et argument verken den ene eller den andre veien. Det er ikke SV som eier den saken, den er en bred sak med bred støtte i det norske folket: 34 % støtter en boikott, mens 10 % driver allerede en personlig boikott. Dette er tall som er (litt) større enn SVs valgoppslutning.

Den dulgte mistenkeliggjøringen i lederen er brønnpissing. Jeg vil gjerne at noen i BT forklarer nøyaktig hvilke skjulte motiver BT mener SV har, og hva som er galt med konsekvensanalysen. Fint om noen kan svare på det i klartekst, ikke i antydninger.

Nå har det seg tilfeldigvis slik at partiet SV støtter FN-sanksjonene mot Burma, selv om det kan være ulike syn på hvilke sanksjonsvirkemidler som er virksomme. Her hadde det kanskje vært på sin plass med en liten faktasjekk (faktasjekk.no, for eksempel!), men det er ikke poenget. Vi må lære oss å se at dette ikke er en gyldig argumentasjonsform: Forslaget ”la oss gjøre noe med problem X” kan ikke møtes med svaret ”men dere gjør jo ingenting med problem Y!” Dette er et ugyldig argument som ikke hjelper noen. Det var ikke det vi snakket om.

For å vise hvor fåfengt denne typen argumentasjon er, sender jeg spørsmålet tilbake til BT: Hvorfor skriver dere ikke mer om militærdiktaturet i Burma? Her er hvor mange saker BT har skrevet om Israel og Burma i det angitte året, i følge søkemotoren Retriever. Israel til venstre, Burma til høyre:

2010: 112 vs. 6
2009: 480 vs. 44
2008: 296 vs. 60
2007: 362 vs. 105
2006: 571 vs. 34

Kanskje det er slik at vi i Norge snakker tilstrekkelig om Israel, men for lite om Burma? Bare hittil i år har dere skrevet 18 ganger så mye om Israel som om Burma, til tross for at Burma har 10 ganger så mange mennesker og ganske riktig lider under et diktatur. Ja ja. Her er det visst grunn til å sette spørsmålstegn ved motivene og konsekvensanalysen til BT.

Det er ellers akkurat analyse jeg savner i lederen: En analyse av konflikten mellom Israel og Palestina. Boikott er ikke en løsning, sier BT, fordi den må ”dimensjoneres” med ”ytterste omhu”. Og det kan vi visst ikke få til. Hva er BTs løsning, egentlig?

Etter angrepet mandag har enkelte israelske medier vært preget av en selvransakende debatt som er en forutsetning - og kanskje det fremste håpet - for at Israel på sikt skal legge om den politiske kursen overfor de palestinske områdene.

Er dette virkelig den løsningen BT foreslår? I klartekst: La oss vente og la Israel finne seg selv, ordne opp i saken selv? Det er jo på mange måter det vi har gjort nå i seksti år, uten at det på noen måte har fungert.

I mellomtiden har både det israelske og palestinske folket blitt radikalisert. Det blir ingen løsning på Palestinakonflikten nå, uten hjelp fra det internasjonale samfunnet. Hvorfor BT ikke vil delta i denne hjelpen i stedet for febrilsk å bytte tema, forstår jeg ikke. Kan det være så enkelt at BT rett og slett ikke makter å gi SV rett?

Martin Grüner Larsen
Journalist og SV-medlem, Oslo
martin dot gruner dot larsen
alfakrøll gmail dot com

Her er to bilder av enten meg eller Øystein Vidnes.

(Hint: Det er Øystein Vidnes)

Vi snakket om Gaza

Idag skrev kritiker Bjørn Gabrielsen i sin avis, Dagens Næringsliv, en merkverdig artikkel som har fått en del oppmerksomhet og vunnet mye åtgaum — gudene vet hvorfor — i hovedstaden. Hovedtesen er at "Erlend Loe og Henning Mankell har gjort seg til totalitære bevegelsers gisler i tro på at de støtter en god sak."

Som jeg sa sist jeg skrev svar til noe Bjørn hadde skrevet, så synes jeg han er en utvetydig fin fyr, en klok mann og på norsk litteraturkritikks A-lag. Jeg fikk en del merkelig surmaget kritikk for at jeg sa dette – men det tåler å gjentas. Men i disse spørsmålene utviser han en interessant blanding av analytisk evne, rasjonalitet og skarpsinn koblet med en merkelig ensidighet i argumentasjonen, en slags epistemisk avsondring der all analysen kun gjelder når argumentene går den ene veien, men ikke den andre.

Dette fører til en mangel på prinsipiell tenkning som jeg synes har vært symptomatisk for en del av den israelvennlige høyresiden og den kulturhaukete venstresiden (Christopher Hitchens-venstre). Denne holdningen er farlig og ser ut til å spre seg. Jeg håper den stanser før den ødelegger for norsk utenrikspolitikk. Jeg kommer til å angripe Gabrielsens argument punkt for punkt, og ved å gjøre dette forhåpentligvis komme litt tettere inn på hvorfor jeg mener den pro-israelske siden utviser en form for moralsk og epistemisk forfall i dette spørsmålet.

«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

(...)

Det ligger en klar etymologisk perversitet at (...) intellektuelle ofte [har] brukt sine evner nettopp til forsvar av - snarere enn kamp mot - totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

Dette er jeg helt enig i. Det er en god og klok observasjon. Derfor må jeg spørre, som jeg spurte på Twitter: Ser Gabrielsen ikke at det er sterke totalitære trekk i Israel også? En etnisk-basert nasjonalstatsfølelse, et autoritært og militaristisk styresett i kamp med en altoppslukende ytre fiende, en ignorering av grunnleggende menneskerettigheter for en underklasse, mens en overklasse nyter fruktene av deres underkastelse? Dette er definisjonen av et totalitært samfunn. Når Gabrielsen sier disse tingene så ser jeg at han er obs på hva et totalitært samfunn er (Hamas har også åpenbart sterke totalitære trekk, selvsagt, men langt mindre makt.) Men det israelske samfunnets totalitære trekk dukker aldri opp i argumentasjonen.

La oss bruke dette avsnittet til Gabrielsen som lesemetode på resten av innlegget, som, hvis vi skal bruke samme usjenerøse lesning som han vender mot Loe og Mankell, kan leses som et forsvar for en amoralsk blokade mot Gaza som tar livet av mange hvert år, og en rekke krigsforbrytelser.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Igjen: En god observasjon. Det er helt riktig at hver gang Israel utfører urettferdigheter, så stiger Hamas' stjerne på Gaza. Denne dynamikken må det være vårt felles mål å bryte.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Ok. Stopp. Her går det galt. Vi er nødt til å anerkjenne Hamasregjeringen ikke fordi vi liker politikken deres, men fordi de er den folkevalgte regjeringen av et folk som har selvbestemmelsesrett. Ikke fordi vi synes de er gode til å styre, men fordi de representerer en demokratisk strømning i folket, som vi kan like eller mislike (jeg ville helst sett Hamas som et avsluttet kapittel i historien, selvsagt). Å tro at vi får til en løsning akkurat nå uten å anerkjenne Hamas er latterlig og urealistisk og enda en av disse dysfunksjonelle tough guy-ideer som har slått rot på høyresiden. Når det palestinske folk er maktesløse er det klart at de går til populistene. Vi lager ikke politikk i et vakuum her. Da forsterker vi nøyaktig de politiske strømningene som ekte demokrati gjør det vanskeligere for.

Ok, videre til det virkelig bisarre.

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Erlend Loes integritet ble også kompromittert av at han åpenbart abonnerer på Dagens Næringsliv: Bjørn Gabrielsen sto jo i folkemengden! Da må Loe visst forsvare alt Dagens Næringsliv noengang har skrevet på lederplass. Er Erlend Loe apologist for Kåre Valebrokk? Selvsagt er han det! Vi så jo alle Bjørn Gabrielsen der. Selv gikk jeg i tog med unge menn vinteren 2009 som ropte "Allahu Akhbar!" og viftet med et flagg der det sto [davidstjerne] = [hakekors]. Så da er jeg visst både muslim og antisemitt.

Nei: Dette er useriøst og våsete, og en mann av Gabrielsens kaliber burde egentlig ikke være i stand til å argumentere så slapt. Det er ingen forståelse av den politiske koalisjonens kompleksitet. Fakta er at ekstremistgrupper ikke smitter. Jeg jobbet en kort periode sammen med en fyr i en politisk gruppe. Han mente at kvinner ikke burde jobbe og at homofile syndet mot Gud. Han var med i Indremisjonen, dypt religiøs. Jeg synes hans politiske meninger var fullstendig uakseptable. Men vi var begge enige om at vi skulle kjempe for politiske og sivile rettigheter i Iran. Så vi var på samme lag i det spørsmålet. Dette er hvordan politiske koalisjoner fungerer: Det smitter ikke. Jeg blir ikke homofob om jeg jobber sammen med en som er det, akkurat som de der tre-fire fanatikerne som var ombord på konvoien som hadde lyst til å bli martyrer ikke blir mindre crazy av at de var på et skip sammen med en nobelprisvinner.

Kan vi slutte å argumentere på denne tøvete måten nå? Denne formen for argumentasjon innebærer at fordi andre som mener det samme som meg er forferdelige mennesker, så er dette en forferdelig mening. Hitler var vegetar, og så videre.

Men videre: Her ser ikke Gabrielsen det gapende hullet i sin egen argumentasjon. For oss på den andre siden, er det ikke Erlend Loe, men Gabrielsen selv som tilsynelatende forsvarer gulagene. Vi har konkret forskning som dokumenterer at faktiske folk faktisk lider på grunn av disse politikkene. Derfor er vi imot dem.

Israels blokade av Gaza er fordømt av fanatiske, utroverdige institusjoner som FN, kjent for sine bånd til Al-Qaida, og Amnesty International, en velkjent ytterliggående organisasjon. Begge organisasjoner ønsker forresten også at Israel trekker seg tilbake fra de områdene de okkuperer idag. Men det er jo helt ekstremt, og vil medføre enorm menneskelig lidelse.

Fakta: Blokaden medfører enorm menneskelig lidelse. 61 % av alle på Gaza lider under sterk "food insecurity", som disproporsjonalt rammer barna: 65 % av alle babyer lider av anemi. I områder i Gaza har opptil 30 % av alle barn veksthemminger.

I mellomtiden har økonomien på Gaza kollapset og mengden av folk som er ute av stand til å kjøpe elementære artikler som såpe, papir eller matolje har tredoblet.

Blokaden er umoralsk, og den har blitt rikelig fordømt av alle fra Ban Ki-Moon til Jonas Gahr Støre og Desmond Tutu. Den virker ikke, og den rammer sivilbefolkningen i et okkupert territorie. Den er derfor også et brudd på Den Fjerde Genevekonvensjonens artikkel 23, for ikke å snakke om en rekke artikler i menneskerettighetskonvensjonen. Og altså ulovlig.

At flåten prøvde å bryte blokaden, uansett intensjonen, var moralsk riktig og lovlig — de var også blitt oppmuntret til nettopp denne handlingen av sjefen for UNRWA på Gaza, John Ging. Å stanse den var så åpenbart moralsk galt og en forbrytelse mot folket på Gaza. Å stanse den i internasjonalt farvann var bare ekstra ulovlig — i hht. UNCLOS artikkel 110. Jeg skjønner ikke hvorfor Gabrielsen ikke kan innrømme disse enkle faktum, men er nødt til å erstatte denne innrømmelsen med argumentum ad hominem på dem som forsvarer den.

Man kan til og med være pro-Israel og likevel fordømme blokaden! Det er ikke noen slippery slope her. Det handler bare om menneskeverd og grunnleggende anstendighet.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel.

Her forutsetter Gabrielsen tilsynelatende at med "Israel i sin nåværende form har ingen fremtid" mener Mankell "DREP ALLE JØDENE!" Jeg vet ikke helt hvor han tar dette fra, siden det ikke er noe i Mankells uttalelser som innebærer dette. Når han sier "Israels nåværende form" mener han antakelig "Israel som apartheidstat" eller "Israel som internasjonal lovbryter og uansvarlig stat". Han mener tilsynelatende også at tostatsløsningen ikke er tingen. Det synes jeg er upragamatisk i dette tilfelle. Men å prøve å få dette til å bety noe annet enn at Israels politikk ikke er bæredyktig, slik Gabrielsen ser ut til å gjøre, er å lese i vond tro.

Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier.

Da bør du også slutte å abonnere på Klassekampen, med sin revolusjonære formålsparagraf. Å nekte for at Hamas er en komplisert institusjon som inneholder alt fra religiøse ekstremister til nasjonalistiske sosialdemokrater er ikke realitetsorientert. Uansett så er diskusjonen her ikke hvorvidt vi er enige med Hamas eller ikke, men hvorvidt folket som valgte dem er det.

I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Gabrielsen er tilsynelatende ikke klar over at araberne ikke bare flyktet fra krigen, men også i stor grad ble fordrevet fra sine hjem av israelske tropper, det vi idag ville kalle "etnisk rensing". Men videre blir jeg skuffet over at han ikke klarer å se at dette er et utrolig komplekst moralsk spørsmål. Disse menneskene ble fordrevet fra sine hjem. De har rett til å vende tilbake til sitt hjemland i følge menneskerettighetserklæringens artikkel 13.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Men om det finnes god grunn til å kritisere Israel, hvorfor snakker vi om disse norske forfatterne? Hvorfor snakker ikke vi ikke nettopp om havrett, om folkerett, om genevekonvensjoner og barnekonvensjoner og UDHR? Hvorfor står Gabrielsen og hans kohort ikke på barrikadene for rettighetene til de der barna på Gaza med veksthemmelser? For det var dem vi snakket om nå, ikke Hizbollah, ikke Hamas, vi snakket om den kollektive avstraffelsen av sivilbefolkningen på Gaza. Det vil si både dem som stemte på Hamas og dem som stemte på alle andre. Og sist jeg sjekket var et ikke en forbrytelse å stemme på partier som mente crazy ting, eller ville vi måtte sperre halve landet inne.

Å prøve å bytte tema er et tegn på et moralsk og politisk forfall på pro-israelsk side. Det finnes bare ikke noen gode argumenter på den fløyen lenger. Jeg håper Bjørn Gabrielsen og hans meningsfeller vil skjønne dette snart.

MIFFs "demokrati"

Sjeldent man ser så åpenlyst antidemokratisk argumentasjon i Israelspørsmålet som dette, men Med Israel for Fred (MIFF) har denne bisarre og autoritære plansjen åpenlyst på sine nettsider:

Arabernes "fred"

Araber-statene krever at de arabiske flyktningene fra 1948 får vende tilbake til selve Israel. Dermed blir "freden" uten mening, for det vil bli et "Israel" med arabisk flertall.

For Israel er det viktig å bevare et stort og stabilt jødisk flertall. På bakgrunn av jødenes historie i Europa og arabiske land burde det være selvsagt at jødene har en slik rett.

Med andre ord: Det er kun demokrati så lenge dem vi er enige med har flertall. Og med "dem vi er enige i" mener vi "kun jøder". Hvorfor har de den rettigheten? På grunn av holocaust.

Holocaust var forferdelig og en av verdens store grunnleggende urettferdigheter, men det er ikke derved en rettferdiggjøring for videre urettferdighet. Jeg var faktisk ikke klar over hvor lukket for argumentasjon MIFF var, men etter at jeg så leder Conrad Myrland på Dax 18 i dag argumentere for at det ikke er ernæringsproblemer og sultende barn på Gaza til tross for, vel, empiriske beviser i en rekke internasjonale rapporter fra utroverdige aktører som FN, Amnesty International, The Lancet og Human Rights Watch og vitnesbyrden til en lege som hadde vært på Gaza i programmet (Mads Gilbert), så var det tydelig at dette er epistemisk lukkethet. Det finnes ingen argumenter som kan overbevise her. Man kan visst bare sørge for at de ikke får støtte i befolkningen og at blokaden mot Gaza kan brytes nå.