Singling i glasshus

Litt dissens fra kommentarfeltene: Min venn og kollega fra tiden i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke — som du kanskje kjenner som Kapitalismus? — har skrevet en kommentar der han kritiserte min framstilling av Trygve Hegnar i en tidligere post. Her er deler av det han skriver:

Jeg tror du bommer i analysen av Hegnars motiv (når vi nå skal drive psykologisering). Hegnar går inn i tradisjonen som økonomisk liberaler og uttalte prinsipielt at det ikke var noe i veien med en mer liberal asyl-politikk - såfremt denne gjelder for alle. Grunnen til å kalle henne med sitt rette navn var å tydeliggjøre at hun har løyet og løgn ikke bør belønnes med opphold, jeg oppfattet ikke Hegnars innspill som verken rasistisk eller fremmedfiendtlig - men et prinsipielt forsvar for rettsstatens krav til likebehandling og etterfølgelse av lover og regler.

Det siste poenget til Hegnar var pressekritikk, noe jeg også synes er høyst betimelig i en sak som er så pressedrevet og som er så blottet for prinsipper. At mange aviser henfaller til kampanjejournalistikk frem kritisk undersøkende - synes jeg i likhet med Hegnar er problematisk.

Deler av mitt svar, litt redigert:

Jeg hørte Hegnar si det, og jeg gransker ikke hans motiver, egentlig. Jeg snakker mer om hva som gjør at denne typen retorikk brukes hyppig i innvandringsfiendtlige eller -kritiske miljøer. Hvorfor retorikken går hjem, ikke hvorfor den ytres. Men når det er sagt så er jeg ganske sikker på at dette er en dog whistle som mange hører, og at Hegnar nok i en eller annen grad var bevisst på det.

Men hva gjelder Hegnars ekstremt slappe argumentasjon så faller den på egen urimelighet. Et par poenger:

1. Trygve Hegnar anklager andre for å begå kampanjejournalistikk. Det er en dårlig årstid for å kaste stein i glasshus. Det blir fort kaldt.

2. Hegnar har grunnleggende misforstått hva kampanjejournalistikk er. Det er ikke at man dekker en sak veldig grundig, eller at man journalistisk setter søkelys på grunnleggende urettferdigheter i et samfunn.

Hvis dette var sant, så er kampanjejournalistikk også når Woodward og Bernstein — våre gamle, forslitte gravehelter (vi må finne noen nye snart) — jobber mot Nixons løgner i flere år, hver dag. Og jeg kan sikkert finne på bedre eksempler på god gravejournalistikk, men da må jeg jammen tenke meg om.

Kampanjejournalistikk er ikke å forfølge en sak grundig, det er ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgave ved å avsløre eller belyse urettferdigheter eller begivenheter som har allmenn offentlig interesse, eller begivenheter som strider med den allmenne rettsoppfatning. Det er ikke en gang å skrive leder etter leder etter leder i en sak samtidig som man dekker den journalistisk. Kampanjejournalistikk er å dekke en sak på en måte som er urettferdig, og journalistisk uholdbar.

Med det mener jeg å undereksponere motargumenter, usynliggjøre synspunkter, kvele dissens. Intet av dette har skjedd i denne saken. Motstanderne har kommet grundig til orde i alle fora. Og de har virkelig dummet seg ut, for de har ikke noen sak. De framstår like troverdige som skolebøller som vil ta skolens flinkeste jente fordi hun ikke gidder å finne seg i deres mobbing.

Det Hegnar kaller kampanjejournalistikk er kort sagt det vi som journalister får betalt for å gjøre. Det forundrer meg at han som redaktør ikke har skjønt det.