Det konservative kunstsynet, og hvorfor det ikke sover under broene i Paris

Janne Haaland Matlary har en buljongternings konsentrat av det konservative kunstsyn i dagens Aftenposten der hun nesten egenhendig beviser at det de humanistiske fagene har drevet med de siste hundre årene ikke har fått gjennomslagskraft. Jeg synes det er begredelig lesning. Hun trekker fram et kunstsyn jeg vil beskrive som teologisk, hegemonisk, kanoniserende og elitistisk.

Matlary vil sannsynligvis svare med at denne kritikken var forventet. Og det er klart at den er det. Det er fordi det hun skriver er lett å argumentere mot om man trer utenfor hennes paradigme og tenker igjennom konsekvensene.

I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? ...

Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at «Bach løfter sjelen» vil ikke kunne godtas av dem som mener at «sjel» ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det.

Jeg skal ikke ta det billige poenget her og si at dette er et uholdbart standpunkt for mennesker som ikke er kristne, som Matlary.

Jeg gidder heller ikke å gå inn i det ufattelig lite produktive skillet mellom kultur og populærkultur, annet enn å utfordre Matlary til å bevise at Per Pettersons Ut å stjele hester, en enorm internasjonal kritisk og kommersiell suksess er

a) En dårlig roman uten kunstnerisk verdi.

eller

b) Ikke populærkultur.

Det blir for enkelt. La meg heller gjøre en mer allmenn tilbakevisning av dette poenget. Men la meg først si at hvis hun faktisk sitter på de objektive smaksverdiene, så synes jeg hun kunne levert dem ut litt tidligere. For i så fall brukte jeg ufattelig mye tid på å lese Derrida og Adorno på universitetet, når jeg bare kunne dømt verker etter objektive standarder. Er dere klar over hvor mye hodepine man får av å lese store doser Derrida og Adorno? Det var flere uker der jeg kun snakket som en fransk filosof. Og etter det kom den fryktelige fasen der jeg snakket i jambisk heksameter.

På leting etter den objektive standarden

1. Hvis noe er objektivt godt må det måles mot en objektiv standard og se om det samstemmer. Dette argumenterer Matlary også for:

Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse.

2. Denne objektive standarden må komme fra en absolutt etikk. I siste ende handler en objektiv estetikk om en objektiv etikk: Kunstneren må utføre verket på visse måter, ikke på andre. Det er et normativt krav, om ikke annet så til hvordan verket ikke må utføres.

3. En absolutt, objektiv estetikk eller etikk forutsetter enten Gud eller et annet objektivt grunnlag. Hvis vi kutter Gud ut av bildet så gjenstår verdenen som standard, men da sitter du igjen med et mimetisk kunstsyn der fotografiet og filmen blir den høyeste kunstart. Da utgår for eksempel Picasso og Bach, som Matlary mener objektivt sett er stor kunst.

4. Dersom verdenen ikke er den objektive standarden sitter du igjen med kulturen. Kulturen er intersubjektiv, ikke objektiv. Sagt annerledes: En bonde i Kina vil synes helt andre ting er bra enn deg. Så der sliter du.

5. Så da kommer du fram til individet. Og der har du endelig noe som nærmer seg en objektiv standard. Men kun en standard som gjelder for deg. Om du prøver å påtvinge denne standarden slik at den gjelder for andre uten å argumentere godt for det og prøve å overbevise dem, da prøver du å etablere et hegemonisk smaksregime.

Om man ønsker å ha en objektiv standard bortenfor alle disse kategoriene, så er dette et teologisk ståsted. Det er en trosbekjennelse, om man ikke kan peke på den objektive standarden og sier "det der er hva jeg snakker om." Det er selvsagt ok, men da må vi akseptere at det er det det er.

Hvem dømmer dommeren?

Denne argumentasjonsrekken føyer seg greit sammen med det vi ser i den kunsthistorien Matlary refererer til: Konkurrende smaksregimer; brutale uforsonlige uenigheter om hva som er stor kunst eller ikke; kritikerfeider; kunstnerfeider. På norsk jord er vel Wergeland og Welhaven et godt eksempel på dette. Og Picasso? Den eldre garden hatet Picasso! "Min fire-åring kunne ha malt" osv. De objektive standardene, om de finnes, er ikke lett tilgjengelige, altså.

Her vil den hegemoniske ofte si at mange trenger veltrente smaksdommere som kan etablere om verket konformerer til den objektive standarden. Tradisjonelt har disse objektive smaksdommerne ved et rent tilfelle vært hvite menn med mye penger og de har som regel helt objektivt smaksdømt kunstnere som var skapt av hvite menn med mye penger. Du havner i "Juvenals dilemma": quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokterne? Eller i dette tilfellet: Hvem dømmer dommerne? Hvem får lov til å si at Matlary er en person som har kontakt med det objektive grunnlaget siden hun liker Bach og ikke Radiohead, mens at jeg som liker Radiohead ikke ser storheten i sjelen.

Vips – et teologisk argument: "Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det." Ah. Der ser man. Jeg kan ikke se at Bach er the only way to fly, fordi jeg aldri har fornemmet menneskets storhet.

Hegemoni og kanon

Dette er fordi et kunstverk ikke er en ytring i et vakuum. Det oppstår i en historisk og kulturell kontekst som et svar på den konteksten. Om jeg leser Illiaden så har den på ingen måte samme virkning på meg som på de gamle grekerne. Ikke på langt nær! Jeg leser den som en fremmed og eksotisk tekst som beskriver livene til mytologiske skikkelser i en svunnet tid, som en del av den vestlige kulturens grunnmyter og som en tekst som hjalp fremmede mennesker i antikken å forstå sine egne liv. For dem handlet det om å gi dem identitet. Illiaden hadde omtrent samme funksjon i det samfunnet som Bibelen har i vårt.

Og selvsagt er det også den historiske og kulturelle konteksten kunstverket leses av som bedømmer kunstverket. Selvsagt er det verket som bryter med individet som er kunstopplevelsens kvalitet. Noen ganger kan man få noe stort ut av en Stevie Wonder-sang. Og ofte så er de verkene som blir stående dem som viser seg å være interessante for andre. Jeg hører ofte på Bach, og får stor glede av det. Men jeg hører noen ganger på Stevie Wonder og får stor glede av det. Det betyr ikke at jeg er avstumpet. Begge opplevelsene er store – de er store på forskjellige måter. Og om jeg ikke synes det gir mening å si at den ene har større verdi enn den andre, så er det ikke noe Matlary har krav på å regulere.

Men det ligger faktisk noe i denne avvisningen av populærkulturen. Hvorfor er det at akkurat den kulturen som er mest populær er den som sjeldnest trekkes fram av høykulturteologer? Burde det ikke være nettopp det de fleste av oss liker som var det med størst objektiv verdi? Eller er det hegemoniske smaksregimet en klassereproduserende mekanisme? Er dette kunstsynet ikke derfor nettopp elitistisk? En måte å skape sosial, kulturell, politisk og økonomisk gruppeidentitet og -dominans på? Hvorfor var det at de fleste kanoniserte kunstnerne var hvite menn med penger? Var det tilfeldig? Nei, selvsagt ikke. Det var et klassereproduserende grep som forplantet seg gjennom kulturen. Når Matlary refererer til at man skal lese kunsthistorien, så lærer man ikke "å se forskjellen". Man blir sosialisert inn i et smaksparadigme. Når man så er ferdig ser man store ting i Bach og Picasso. De store tingene er ikke irreelle, men de er heller ikke allmenngyldige av den grunnen.

Kanonisering er et slikt hegemoni. Uansett hvor forsiktig, hvor nyansert du enn er når du konstruerer en kanon, så etablerer du likevel dermed et smakshegemoni. Du tillater deg selv å si at disse tingene er ikke kun bedre for meg, de må være bedre for andre også. Dersom en annen person ikke får noe ut av dette verket, er det da noe galt med dem?

Er det noe galt med meg fordi jeg ikke liker Franz Kafka? Og hvorfor burde jeg kreve av andre at de heller ikke liker Kafka? Jeg ser at andre får store ting ut av Kafka, og det gleder meg. Men jeg får relativt lite ut av ham. Kanskje hans eksistensielle dilemmaer ikke er det jeg bekymrer meg for, eller kanskje det er noe mer komplisert – men det er min business, ikke din. Jeg kan selvsagt angre på det, når du sier du får noe ut av ham, men sånn er nå livet.

Bøker er i siste ende både et privat og et sosialt fenomen. Om det private ikke virker, så er det meningsløst å innstifte sosiale sanksjoner for å endre det. Da ender du opp med å reprodusere klasser og etablere politisk og sosial dominans gjennom kulturen.

Da jeg intervjuet Horace Engdahl i vinters så sa han "høykulturen er som den der døren i Kafka. Den står bare åpen for alle." Engdahl er en formidabel litteraturformidler, men også en mann med et kunstsyn som er langt mer konservativt enn mitt. Der og da klarte jeg kun å tenke på Anatole Frances berømte sitat: "Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under broene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød." Med andre ord: Døren står åpen, men det finnes mange som ikke har anledning til å gå igjennom den. Spørsmålet er bare om de menneskene har andre dører andre steder.

Når Matlary argumenterer for tidløse menneskelige kvaliteter, så argumenterer hun egentlig bare på en litt kronglete måte for "min smak her og nå." Fint for henne at hun har "menneskets storhet" i livet sitt, men om hun har lyst å vise meg at noe er bra så må hun overbevise meg, ikke formane meg. Uansett så må dette konservative kunstsynet skrinlegges nå.

[endret så smått 19:57]

Kunstnerkår

Her er et intervju jeg gjorde i Klassekampen sist uke med billedkunstneren Anders Eiebakke. Det handler om kunstnerkårundersøkelsen og hvorfor kunstnere har så lite penger.

Fakta:

Medianinntekten for kunstnerisk arbeid i Norge er 155.000 kr.

Kunstnere jobber gjennomsnittlig nesten et fullt gjennomsnittsårsverk med kunst.

I tillegg jobber 3/4 med andre ting i tillegg.

Det er for mange kunstnere på markedet til at det klarer å absorbere det. Dette beskriver forskerne som "et strukturelt trekk ved kunstmarkedet" som er stabilt på tvers av tid og rom.

*

Dette er et intervju med Marianne Heier som er en oppfølger til intervjuet med Eiebakke. Journalisten er Ragnhild Laukholm Sandvik.

kritikk, kunst og kniver

1. Jeg er syk. Jeg var knapt kommet hjem fra Hoth før jeg

a) bommet med tomatkniven og åpnet fingeren min som var den en boks med tomater.

b) pådro meg alle influensaers mor. Gårsdagen var helt jævlig. Intens sykdom får en liksom til å tenke over de store tingene i livet, f.eks. hvor mange muskler man egentlig bruker på å skrive en epost eller nøyaktig hvor deilig Coca-Cola er.

2. Jeg har et forsvar for subjektiv kunstkritikk i kommentarfeltet til denne artikkelen av Jørgen Lund borte på Kunstkritikk.no.