Nøytralitet og tvang

Min venn Trygve blir ved med å fortelle meg at jeg burde skrive færre blogginnlegg og flere avisinnlegg, der folk faktisk kommer til å lese dem. Jeg hater å innrømme det, men han har et poeng. Så her er et innlegg jeg hadde på trykk i Bergens Tidende idag. Jeg trodde bare det ville bli etterspill, men det viste seg dessverre å få fornyet relevans, siden Storberget nå ser ut til å vingle i saken.

Nøytralitet og tvang

Det kom to ualminnelig ureflekterte utsagn på trykk i saken ”Lovens lange skaut” i Bergens Tidende torsdag, 5. februar. Her får en rekke uttalelser om politikvinners bruk av skaut flagre i vinden. Til grunn for uttalelsene ligger noen tankefeil jeg har lyst å påpeke.

Først sier Politiets Fellesforbunds leder Arne Johannesen at politiet ”skal symbolisere nøytralitet” og derfor var avgjørelsen om at skaut var lov problematisk.

Det samme argumentet kunne bli brukt andre veien. Politiet skal symbolisere nøytralitet, og derfor ekskluderer man ikke visse grupper med mennesker fra å delta i politiet. Mange vil oppleve det faktum at det er personer med en annen hudfarge i politiet som et nøytralitetsbrudd. Jeg vil vedde en månedslønn på at det fantes mange, mange mennesker i Norge som syntes at nøytraliteten til politiet gikk rett ut vinduet når kvinnelige betjenter ble vanlig.

Politiet framstår aldri nøytralt. Bare det å ta på uniformen er et utsagn. Det utsagnet sier: Alle skal ha lov til å leve livet sitt uten innblanding fra andre. Politiet sender derfor et langt sterkere uttrykk om nøytralitet ved å tillate alle norske borgere å delta enn ved å ekskludere dem.
Den andre merkverdige uttalelsen inntraff kun to spalter til venstre, der justispolitisk talsmann i Frp presterer å si ”Det har gått for langt når minoriteter kan kreve at politiet skal rette seg etter deres religion.” Her er det visst halen som logrer med hunden. Det som skjer her i den hypotetiske situasjonen der skaut ikke blir tillatt er jo det stikk motsatte: Politiet krever at borgerne skal rette seg etter dem, ikke omvendt.

Det er da litt merkverdig at en justispolitisk talsmann ikke ser forskjell på hvor tvangen kommer fra. Tvangen i denne situasjonen ville jo komme fra institusjonen politiet, ikke fra politikvinnen. Når det er politiet som innfører restriktiv tvang mot politikvinnens rett til å leve slik hun vil trenger de en veldig god grunn.

Dermed tvinger det følgende spørsmålet seg fram: Hvor lenge skal Frp få lov til å hevde at ”Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti” helt i toppen av partiprogrammet, når de samtidig bryter med liberalismens mest grunnleggende prinsipper?

MARTIN GRÜNER LARSEN,
OSLO

Rorty & radikalismen

Endre Begby skriver en helt streit og grei nekrolog over Rorty i Morgenbladet idag (krever abonnement). Jeg har bare en enkelt bemerkning. Begby skriver:

Der hans til­nær­ming til den teo­re­tis­ke fi­lo­so­fi­en er ra­di­kal er hans til­nær­ming til den po­li­tis­ke fi­lo­so­fi­en ut­pre­get mo­de­rat.

Sær­lig det­te var en skuf­fel­se for hans nye le­ser­ska­re. Mot dem som øns­ket å bru­ke hans filosofikritikk til å ut­vin­ne en mer dypt­gå­en­de si­vi­li­sa­sjons­kri­tikk, valg­te Ror­ty å frem­stil­le seg selv som en traust, nes­ten kje­de­lig venstreliberaler. Rory ut­tryk­te stor skep­sis mot de på venst­re­si­den som men­te å kun­ne spo­re da­gens po­li­tis­ke pro­ble­mer til­ba­ke til det de så som den vest­li­ge si­vi­li­sa­sjo­nens un­der­lig­gen­de kor­rup­te ver­di­sett.

Ror­ty frem­he­vet i ste­det de re­el­le men­nes­ke­li­ge frem­skrit­te­ne som de vest­li­ge po­li­tis­ke in­sti­tu­sjo­ne­ne har brakt med seg. Det­te er ikke å si at det ikke fin­nes dypt­gå­en­de pro­ble­mer i da­gens sam­funn. Det er å si at dis­se pro­ble­me­ne ikke er av fi­lo­so­fisk art. Vi li­der av en mang­len­de so­li­da­ri­tet med våre med­men­nes­ker, ikke en dår­lig po­li­tisk fi­lo­so­fi. Når det gjel­der å øke vår vil­je til å ta del i and­re men­nes­kers li­del­se er det ikke gitt at det er fi­lo­so­fi­en som er best eg­net. Ror­ty an­ty­der at han ser mer håp i «genres such as ethnography, the jour­na­list’s re­port, the comic book, the docudrama, and, especially, the novel».

Min innvending er bare at selv om Rorty selv er en ganske traust og grei politisk venstreliberal, så tror jeg det er en stor feil å tro at hans filosofi ikke kan brukes til å utvinne en sterk, venstreradikal politisk kritikk. Ikke minst fordi høyreliberalismen hviler på de størrelsene Rorty er på sitt sterkeste når han river ned.