Nøytralitet og tvang

Min venn Trygve blir ved med å fortelle meg at jeg burde skrive færre blogginnlegg og flere avisinnlegg, der folk faktisk kommer til å lese dem. Jeg hater å innrømme det, men han har et poeng. Så her er et innlegg jeg hadde på trykk i Bergens Tidende idag. Jeg trodde bare det ville bli etterspill, men det viste seg dessverre å få fornyet relevans, siden Storberget nå ser ut til å vingle i saken.

Nøytralitet og tvang

Det kom to ualminnelig ureflekterte utsagn på trykk i saken ”Lovens lange skaut” i Bergens Tidende torsdag, 5. februar. Her får en rekke uttalelser om politikvinners bruk av skaut flagre i vinden. Til grunn for uttalelsene ligger noen tankefeil jeg har lyst å påpeke.

Først sier Politiets Fellesforbunds leder Arne Johannesen at politiet ”skal symbolisere nøytralitet” og derfor var avgjørelsen om at skaut var lov problematisk.

Det samme argumentet kunne bli brukt andre veien. Politiet skal symbolisere nøytralitet, og derfor ekskluderer man ikke visse grupper med mennesker fra å delta i politiet. Mange vil oppleve det faktum at det er personer med en annen hudfarge i politiet som et nøytralitetsbrudd. Jeg vil vedde en månedslønn på at det fantes mange, mange mennesker i Norge som syntes at nøytraliteten til politiet gikk rett ut vinduet når kvinnelige betjenter ble vanlig.

Politiet framstår aldri nøytralt. Bare det å ta på uniformen er et utsagn. Det utsagnet sier: Alle skal ha lov til å leve livet sitt uten innblanding fra andre. Politiet sender derfor et langt sterkere uttrykk om nøytralitet ved å tillate alle norske borgere å delta enn ved å ekskludere dem.
Den andre merkverdige uttalelsen inntraff kun to spalter til venstre, der justispolitisk talsmann i Frp presterer å si ”Det har gått for langt når minoriteter kan kreve at politiet skal rette seg etter deres religion.” Her er det visst halen som logrer med hunden. Det som skjer her i den hypotetiske situasjonen der skaut ikke blir tillatt er jo det stikk motsatte: Politiet krever at borgerne skal rette seg etter dem, ikke omvendt.

Det er da litt merkverdig at en justispolitisk talsmann ikke ser forskjell på hvor tvangen kommer fra. Tvangen i denne situasjonen ville jo komme fra institusjonen politiet, ikke fra politikvinnen. Når det er politiet som innfører restriktiv tvang mot politikvinnens rett til å leve slik hun vil trenger de en veldig god grunn.

Dermed tvinger det følgende spørsmålet seg fram: Hvor lenge skal Frp få lov til å hevde at ”Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti” helt i toppen av partiprogrammet, når de samtidig bryter med liberalismens mest grunnleggende prinsipper?

MARTIN GRÜNER LARSEN,
OSLO

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.

Al-Klassekampen – en oppsummering

Allright. Nå som jeg er ferdig med denne sommerens vikariat i terrorisme-støttende, vestlig-hatende, islamososialistiskfascistiske, gulag-spredende, homsehetsende/homse-støttende-på-bekostning-av-demokratiet-som-vi-kjenner-det (og Nina Karin Monsens blodtrykk) Al-Klassekampen, så er det på tide med en oppsummering og lenkesamling. Jeg orker ikke å lage dette i kronologisk rekkefølge nå. Kanskje seinere. Ikke alle mine artikler er tilgjengelig på nett, dessverre.

LEDER, 28. juli, om diasporaens bruk av medier til politisk aktivisme.

"Diasporaen, altså den delen av en etnisk gruppe som har utvandret fra sitt tradisjonelle territorium, er i stadig større grad blitt en politisk maktfaktor man må regne med. Denne utviklingen er først og fremst drevet av teknologi. Økt tilgjengelighet av telefontjenester og særlig internettkonnektivitet i utviklingsland har ført til en dramatisk økning i kontakt mellom de utvandrete og de gjenværende. I tillegg har diasporaen nå en massedistribusjonskanal rett inn i sitt hjemland gjennom bruk av fenomener som blogging, diskusjonsfora på nett og masse-e-poster."

*

LEDER, 30. juli om lokalavissaken.

"Som alltid ellers er det også en direkte konflikt mellom journalistisk kvalitet og profittkrav: Ole Petter Pedersen, redaktør i Driva, nevnte i en kronikk i Klassekampen i forgårs at tidspress på de ansatte var et problem, og etterlyste færre og bedre saker. Det vil være et viktig skritt på veien mot en bedre lokalpresse, men salgstallene kommer i veien."

*

Tar tempen på bloggosfæren
Nettforsker Jill Walker Rettberg gir ut bok om blogging. Hun er optimistisk for mediets framtid.

*

Vil OL åpne Kinas porter?
Den kinesiske medieforskeren Zhenggrong Hu mener at OL vil skape et åpnere Kina. Hans kollega Yuezhi Zhao er skeptisk.

*

Mediebilder av lidelse
Lilie Chouliaraki forsker på medie-representasjoner av lidelse. Hun bestrider ideen om at teknologien automatisk skaper solidaritet med de lidende.

*

- Kenyas medier spredte hat
James Deane fra BBC World Service Trust mener man må lære av medienes rolle i å spre hat under de nylige konfliktene i Kenya.

*

Museer på museum
Museet Louisiana i København stiller nå ut andre museer. Utstillingen fokuserer på museumsbygningen som identitetsskaper.

*

Bibliotekene ut i gjørma
Bibliotekarer er ikke lenger fornøyde med å vente på at ungdommene skal komme til dem. Nå setter de opp festivaltelt.

*

En nyliberal kanon
Tenketanken Res Publica skal lage en artikkelsamling om nyliberalismens teorikanon.

*

- Kunstnere må stille krav
Bildekunstner Anders Eiebakke mener kunstnerne må ta politisk ansvar for å bedre sine levekår.

*

Kunstnerne blir fattigere
Levekårsundersøkelsen er klar: Norsk kulturliv preges av dårlig økonomi og store kjønnsforskjeller.

Kunstnerkår

Her er et intervju jeg gjorde i Klassekampen sist uke med billedkunstneren Anders Eiebakke. Det handler om kunstnerkårundersøkelsen og hvorfor kunstnere har så lite penger.

Fakta:

Medianinntekten for kunstnerisk arbeid i Norge er 155.000 kr.

Kunstnere jobber gjennomsnittlig nesten et fullt gjennomsnittsårsverk med kunst.

I tillegg jobber 3/4 med andre ting i tillegg.

Det er for mange kunstnere på markedet til at det klarer å absorbere det. Dette beskriver forskerne som "et strukturelt trekk ved kunstmarkedet" som er stabilt på tvers av tid og rom.

*

Dette er et intervju med Marianne Heier som er en oppfølger til intervjuet med Eiebakke. Journalisten er Ragnhild Laukholm Sandvik.

– En humanistisk sekt

Kjell Horn er sønn av Kristian Horn som grunnla Human-Etisk Forbund (HEF) og var aktiv i organisasjonen fra dens stiftelse til 1987. Han gir nå ut boken «Svik - fra humanetikk til humanisme».

Boken er et kraftig angrep mot linjen han mener HEF har ført siden Levi Fragell ble styreleder i 1976. Han mener at forbundet under Fragells ledelse har begynt å likne mer på en «sekt».

(MGL, Klassekampen, 06.07.08)

Ap-streker

Gårsdagens tekst fra Klassekampen. Tror at det er skjedd noe rart med linjeskiftene, men men.

VI HAVNA PÅ...

... Trond Giskes sommerferie-pressekonferanse på utestedet Stratos. Stratos ligger i øverste etasje i det som en gang var Oslos operahus i folketeateret på Youngstorget. Nå er det politikken som er folketeateret, og konferansen er innendørs i solsteiken, for det blåser på toppene.

Giske bestikker journalistene med is og jordbær, men det er for tidlig på dagen for den slags for Klassekampen. Før herligheten begynner er det kunstnerisk innslag fra andreåret på Teaterhøyskolen. De spiller utdrag fra forestillingen «Jungelboken» («det er symbolsk på hvordan det er i politikken», sier Giske til Pressen, og blir møtt med et kollektivt steinansikt).

Inn kommer pelskledde skuespillere og går amok i pressens midte. Det synges og danses lystig, og det hele er absurd og karnevalsk. Apene frastjeler journalistene vesker, notatblokker og kameraer og forsøker å mate Giske med banan. Ordspill på Ap og ape kastes rundt.

Som i karnevalet blir kongen tigger, høyt blir lavt, og Trond Giske sitter plutselig med VG TVs videokamera og filmer vrikkende aper. Klassekampen har havnet i utkanten av flokken, i den verste solsteiken på en stadig klammere barkrakk. Foran oss ser man kun en vegg av pressefolk og får fra vårt synspunkt inntrykk av at de grynter som en apeflokk. Vi prøver iherdig å unngå å lese dette som noe symbolsk.

Vi forstår det ellers slik at Baloo er en bjørn som tar ting som det kommer, og når Mowgli spør hva han har lyst til å gjøre i dag er svaret selvsagt «absolutt ingenting».

Uventet nok er det ingen som spør Trond Giske om dette er arbeidsmoral og verdier han identifiserer seg med, selv om Powerpointpresentasjonen starter med et bilde av en ung kvinne som ligger i grønne enger. Nå skal han vise at han har gjort noe i år.

Giske springløper gjennom Powerpointpresentasjonen med årets og regjeringsperiodens greatest hits. Det går bra med kulturen. Det går strålende, faktisk.

Og det kan man jo vanskelig være uenig i, egentlig. Jeg skulle ønske at jeg kunne være vaktbikkjemedia, og stabburjeger, for det føles mye bedre for selvbildet enn å gi applaus til statsråder. Men jeg har faktisk ikke lyst til å velte Giske. Han er den beste kulturministeren på lenge. Ingen tvil om det, med mindre man er i opposisjon. Og Giske vil ikke flytte departement, sier han.

Bevismaterialet strømmer på: kulturløftet er i rute, sier Giske. Over en milliard mer til kultur har det blitt plass til («et paradigmeskifte innen kultur», sier han, og slutter seg derved til hærskaren av folk som misbruker det begrepet). Storsatsning på lokal kultur i kommunene også.

Utredningene har også kommet på løpende bånd, og står utstilt til høyre for Giske som fargerike, forlokkende produkter. Departementet har utredet kunstnerkår, kunstbyråkratiet, språk, scenekunst, den kulturelle skolesekken, dataspill, stat og kirke, m.m.

Ellers har Giske også fått til en rekke nye praktinstitusjoner som Dansens Hus, Norsk Filminstitutt og Operaen som juvelen i kronen. «300.000 har besøkt det nye bygget», sier statsråden. Og 50.000 har vært innenfor, og ikke bare vandret på taket.

Ellers har det vært økning i litteratursalg, norsk film har en fjerdedel av markedsandelen for første gang, festivalene har 100.000 flere besøkende og går kun sjeldent konkurs, og mangfold har funnet sted.

Høstplanen til Giske blir også ambisiøs. Regjeringen skal utforme politikk på grunnlag av de nevnte utredningene. Nye meldinger skal det også bli: Biblioteksmeldingen skal utrede hva biblioteket skal være i Googles tidsalder, og digitaliseringsmeldingen, 8 år for sein, skal utrede hva resten av landet skal være i Googles tidsalder. Det er også planer om å digitalisere tidligere tiders norsk kultur.

I motsetning til resten av regjeringen skal kulturdepartementet tilsynelatende også ha en nordområdepolitkk som ikke bare består av turisme og vindkraft. Til bilder av sjarker og fiskevær forteller Giske at han nylig har innledet et norsk-russisk kultursamarbeid. Kultur på vintergrønne vidder neste.

(Klassekampen, 03.07.08)

Kunstnerne blir fattigere, undertegnede blir (litt) rikere

Jeg jobber som sommervikar i Klassekampen denne måneden og et par uker i august. Jeg tar med glede imot tips og kommentarer både her på bloggen, i kommentarfeltet, og per mail,

martin punktum gruner punktum larsen
alfakrøll
klassekampen punktum no

eller telefon,

ni åtte seks
to null
fire seks åtte.

Gårsdagens tekst ligger på nett her: Kunstnerne blir fattigere.

Det var langt fra hyggelig lesning han kunne presentere i går, forsker Knut Løyland. I går la nemlig Telemarksforskning fram rapporten «Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006» for kulturminister Trond Giske, og den forteller om dårlige lønnsforhold og store kjønnsforskjeller, også på kunstfeltet.

Rapporten, som var bestilt som en del av den rødgrønne regjeringens kulturløft, viser tydelig at det blir stadig flere kunstnere i Norge, men at de i liten grad deltar i den lønnsøkningen resten av samfunnet har hatt glede av de siste årene.

Undersøkelsen som kartlegger norske kunstneres økonomiske vilkår og aktivitetsnivå, er den første i sitt slag siden 1993. I løpet av de 15 årene som har gått mellom de to levekårsundersøkelsene, har det vært en stor økning i antall kunstnere, ca. 30-40 prosent.