Denne posten (som er helt ute av kontroll, men som jeg nok heller må gi slipp på før den avler frem et nytt avsnitt, unnskyld kjære leser) er et svar til
dette innlegg fra
Susanne Christensen. Den ble litt stor for et kommentarfelt.
Takk for Susanne for fint innlegg med mange gode ideer. Jeg syns at det er fint at hun leser min (noe trøtte*) blogg som en demokratisk aktivitet. Det er tett på intensjonen, men nok litt for ofte fjernt fra de faktiske forhold.
Men altså: Hva er en litterær blogg? Jeg mener at en litterær blogg er en blogg, punktum, fordi alle blogger er litterære. I
en ganske informativ artikkel skriver den amerikanske litteraturviteren og bloggeren Steve Himmer at
Calling a weblog “literary” does not require content that is about literature or even content that aims to be literature. It is not an attempt at categorizing one weblog and its author as more worthwhile in a canonical sense than any other. To the contrary, I propose that every weblog can be considered literary in the sense that it calls attention not only to what we read, but also to the unique way we read it. The weblog is (to paraphrase Colin MacCabe) the performed result of a code of particular techniques, and this paper is an attempt to highlight the primary features of that code. The weblog collapses many of the common assumptions made about texts, as it complicates the distinction between author and audience through the multivocality of both direct commenting, and the reader’s ability to reorder the narrative in myriad ways. Owing to its ongoing creation over an undefined period of time, the weblog becomes a text that constantly expands through the input of both readers and writers. This absence of a discrete, “completed” product makes the weblog as a form resistant to the commoditization either of itself, or of any one particular interpretation.
Jeg tror at han er inne på noe her. Så spørsmålet om bloggen er litteratur eller litterær er i grunnen like uinteressant som å spørre om
Ulysses er litteratur: Selvsagt er den det, men det må da være det minst interessante utsagn man kan gjøre om den. Spørsmålet må snarere være hvorvidt den relevante bloggen er
god (
ergodisk) litteratur eller ikke, og i så fall hvorfor/hvorfor ikke. Kort sagt: Hva gjør teksten, hvordan, hvorfor og med hvem og hvilke? Man må altså gå til verket med en litterær, politisk, filosofisk, osv. kritikk.
Men etter hvilke kriterier? Det er et annet av Himmers poenger som kommer i spill her: Bloggen unndrar seg de kanoniserende tendenser, og er vanskelig å diskutere og kritisere som verk så lenge den er i produksjon. Susanne lengter i sitt innlegg etter det uferdige, utprøvende, og det er nettopp dette bloggen formelt innbyder til– hele fokuset på tid osv. oppmuntrer til skisseaktige tekster, til notatboken som sjanger (for å sitere Røssaak) eller en performativ skrive-lese-tenkepraksis. Hvis man publiserte en ferdig roman på en blogg, så ville det f.eks. ikke helt være en blogg, men bare noe innhold som tilfeldigvis ble publisert i en blogg. Men jeg merker meg også at en del folk
har publisert kanonisert litterært materiale som passer til bloggens format med heldige resultater.
Dette innebærer også at webloggen faller inn under et annet sett med estetiske kriterier. Jeg tillater meg selv et langt (og noe forskjønnet) sitat fra min stadig nybakte masteroppgave som for tiden ligger til avkjøling hos komiteen:
At bloggen er bundet til å forholde seg aktivt til tiden og sin egen historiske posisjon fremmer en umiddelbar estetikk. Mens man tradisjonelt innenfor litteraturvitenskapen respekterer det enkeltstående verkets komposisjon og evne til å fremme meningsproduksjon, kompleksitet, erkjennelse, skjønnhet, osv., er bloggens estetikk noe nærmere jazzens. Bloggens estetikk handler om improvisasjon, om reaksjon på det umiddelbare, om forståelse av historien idet den skjer. Det man respekterer ved en blogger er ofte ikke den enkeltstående postens kompleksitet, men skriverens produksjon i både en konkret og Barthesk forstand. Evnen til å improvisere et komplekst verk, som danner mening både på kort sikt, innad i den enkelte posten, og utad, i bloggens storform, mens den blir til.
Dette innebærer en evne til ofte å ha et verdifullt synspunkt, et jevnt høyt reaksjonstempo eller produksjonstempo, et konsekvent nivå i improvisasjonen og evnen til i en viss grad å forme – styre er et for sterkt ord – en stor, uregjerlig, tekstlig og kognitiv prosess. Bloggeren må [jeg kunne altså ikke huske at jeg var så normativ som dette, men det står nå sånn] ha en umiddelbar originalitet, et improviserende men effektivt språk og en evne til å se eller skape sammenhenger i samtidsfenomenene før de har utspilt eller avslørt seg. En vanlig form for post er også nettopp reaksjon, analyse og variasjon av samtidsfenomener.
Dermed er også bloggen noe nærmere talen, og har (…) en sterk retorisk funksjon, knyttet til dens rolle som samtidig offentlighet. Kairos, talesituasjonen – vurdering av tid, sted, publikum, kontekst – er et langt viktigere og mer umiddelbart problem i bloggen enn i det tradisjonelle verket. Teksten taler umiddelbart til kulturen og svaret – leserens møte med teksten, hans dom eller kritikk – rammer øyeblikkelig.
I tillegg til denne monologiske estetikken, som fokuserer på forfatterens egenskaper som blogger, kommer også en samtalens estetikk. Verket dømmes også ut fra sine medforfattere og lesere. Et sted skriver Michael Bérubé at
[T]he best, most thought-provoking blogs are renowned not only for the quality of their writing but for the quality of writing they stimulate in response. (…) and it is in such give-and-take that blogs create the taste by which they are to be enjoyed. (Bérubé, 2006, Rhetorical Occasions: 289)
Og det er også et godt poeng. Det litterære i bloggen er ikke kun forfatterens domene, men
samtalens. Hva oppstår det i dynamikken mellom leser og skriver (og ikke minst vekslingen mellom de to posisjonene i alle de involverte parter)? Hvordan kan man reagere på et kunstverk som er
demokratisk, når hele vår estetiske instrumentasjon handler om å fokusere på kunstneren? Paging mr. Bourriaud (en vinkling, btw, som jeg dessverre ikke hadde tid til å komme inn på i oppgaven). Relasjonell estetikk, muligens med noe diskursanalyse inne i det hele, er nok veien å gå om vi skal kritisere bloggen.
Det mest interessante å snakke om i en sånn kritikk, er hvilke måter teksten kan utvide seg selv på, hvilke koder den kan bryte, hvilke nye den kan opprette. Hvordan kan man bruke bloggens formelle trekk til å skape nye måter å skrive på, nye måter å tenke på? Der er en masse strenger å spille på her, f.eks. den lek med identitet Susanne peker på, som noen ganger fordømmes med rette (Belle du Jour, f.eks., eller det tilfellet hvor en kreftsyk tenåringsjente som blogget ”døde” etter lang tids liding og medliding i offentligheten og plutselig viste seg å være skrevet av en mentalt ustabil kvinne i Midtvesten av USA et sted) og noen ganger er det nettopp en interessant lek med forventning og eksperimentering som fører til noe litterært interessant. Mange bloggere tar jo også nettopp på seg en slags persona for å bedrive sin skrivepraksis. Claus Beck-Nielsen er bare den siste som har brukt bloggen til denne typen skriving.
Selv skriver jeg essayistisk og med ønske om deltakelse i en offentlighet (som det ikke alltid lykkes å nå. Lesernes gunst er rastløs). Det gjør jeg fordi bloggen virker utrolig velegnet til denne typen skriving, og fordi det er det som virker mest naturlig akkurat nå. Også det personlige, biografiske narrativ (den infamøse ”dagbok-på-nett”) er en interessant litterær form og det er mange som driver på med interessante ting innenfor den. Hva en poetisk skrivepraksis på bloggen kan være, virker stadig litt mindre avklaret så vidt meg bekjent, men det vet leserne av denne bloggen sikkert mer om enn meg.
Men nå er jeg kategoriserende, og genredannende, og det har jeg ikke lyst til å være, for det er jo nettopp i det avkategoriserende at bloggens styrke ligger. La meg heller derfor avslutte med å si at det nok nettopp er den hybride, grenseløse, improviserende, naturlig grenseløse litteraturen (en konstruksjon, javel) som mest komfortabelt hører hjemme i bloggen. Altså skriften som så å si går der den vil, uten å tenke så mye på de økonomiske kravene som masseproduksjon på papir fører til.
* Forhåpentligvis fordi
jeg har vært trøtt, pga. nevnte masteroppgave.
[I øvrig også en kort kommentar
her som kan være av interesse i forbindelse med det jeg skriver her]
Labels: bloggen, blogging, estetikk, litteratur, masteroppgave, offentlighet, relasjonell estetikk, teori