Ok, so this is probably the most inappropriate logo I've ever seen.

Wow. The first nuclear reactors on Earth are two billion years old. Natural nuclear reactors have existed in a place called Oklo, which is in Gabon in West Africa. I had no idea.

det private øje

In the continuing saga of the digitalisation of my family life, I am glad to announce that my father, Peter Larsen, has started a photoblog. It's called private eye, which, for the larsenally challenged, is a reference to his book Det Private Øje ("The Private Eye").

He's written extensively on photography, so this is an excellent opportunity to see if he can practice what he preaches.

(And btw, click the link often because he's really obsessive about his Photoblogs.org rating. Don't tell anyone.)

host, host, host

I en sal på hospitalet,
hvor de hvide senge står,
lå en lille brystsvag pige
syg og bleg med gyldent hår,
lå en lille brystsvag pige
syg og bleg med gyldent hår.

Alles hjerter vandt den lille,
som hun lå der mild og god,
bar sin smerte uden klage
med et barnligt heltemod,
bar sin smerte uden klage
med et barnligt heltemod.

Og hun spørger da sin læge,
som ved hendes leje stod:
Må jeg komme hjem til påske,
skal jeg være rigtig god,
må jeg komme hjem til påske,
skal jeg være rigtig god.

Lægen svarede den lille:
Nej, mit barn, det knapt jeg tror,
men til pinse kan det hænde,
du kan komme hjem til mor,
men til pinse kan det hænde,
du kan komme hjem til mor.

Pinsen kom med grønne skove,
blomsterklædt står mark og eng,
men den lille syge pige
fængsles stadig til sin seng,
men den lille syge pige
fængsles stadig til sin seng.

Og hun spørger atter lægen,
som ved hendes leje står:
Må jeg komme op til høsten,
må jeg komme hjem til mor?
Må jeg komme op til høsten,
må jeg komme hjem til mor?

Lægen svarer ej den lille,
klapper hendes gyldne hår,
med en tåre i sit øje
vender han sig om og går,
med en tåre i sit øje
vender han sig om og går.

Høsten kom og marken bugned
under kornets gyldne lag,
men den lille syge pige
hun blir stadig mere svag,
men den lille syge pige
hun blir stadig mere svag.

Og til sidst med fred i følge
julens glade højtid kom,
men en lille røst var stille,
og en lille seng stod tom,
men en lille røst var stille,
og en lille seng stod tom.

I sin grav nu trygt hun hviler
under snebelagte skrud,
efter denne lange vinter
er hun gået hjem til Gud,
efter denne lange vinter
er hun gået hjem til Gud.

Nu i himlens lyse sale
vandrer hun blandt engle små,
men i jordens skygge dale
mange lidene må gå,
men i jordens skygge dale
mange lidene må gå.

Jeg har fået tæring. God påske.

Fact of the day

A doubly landlocked country is one that is separated from an ocean or an ocean-accessible sea by two intervening countries. Uzbekistan and Liechtenstein are the only countries that fit this definition.

(Courtesy of the CIA factbook.)

Holy holocaust, Batman! Here I was, thinking that World War II was over, 60 years ago, and suddenly I find out that Japan and Russia are still at war. I'm serious. Check out the bottom of the CIA factbook page in the link.

giant steps

This must be the best artistic representation of synaesthesia I've ever seen. It's a visualisation of John Coltrane's "Giant Steps."

Synaesthesia, besides being one of those words you can never be sure you've spelled right, means the experience of sensory overlapping. Tasting colours, seeing sounds, etc. For some reason, some very few people experience aesthetic experiences in this way, particularly music. They will often describe the colour of notes, or the way it feels in a tactile sense. It's an interesting phenomenon, because it raises the question of whether art is in some very real way a transgressive phenomenon to our sensory apparatus. I'm not at all sure that it is, but it's an interesting question.

Synaesthesia, as far as I recall, is a phenomenon which in addition to being found in music lovers, is mostly found in the schizophrenic, autistic, dyslexic, left-handed and in frequent users of recreational psychotropic pharmaceuticals. So what is it music does? I don't know. I doubt that anyone does. But it's powerful stuff, that's for sure.

The visualisation of "Giant Steps" works for me because, though not a synaesthetic, I would sometimes, when I was younger, visualise things mentally when listening to instrumental music, in something approaching synaesthesia. I think it was a way for me to translate what I was hearing into some sort of language. After a while, maybe because I started to "get" the language of instrumental music, I stopped doing this, but this video brought it all back. Something about the flow in it seems to adequately capture those visualisations.

"Giant Steps," incidentally, is impossible to play, let alone improvise over, on any instrument.

Rats!

At the risk of crossing that fine line between the personal and the private (the one literary critics are always going on about in autobiographical literature), I'd like to voice my candidate for Worst Piece of Bathroom Reading Materal. Ever. A warning: the rest of this post gets fairly informal.

First off: reading on the toilet. Yes, I do. Non-serious statistics done by me suggest that most men do, most women don't. Nothing odd about it.

So I'm on the porcelain chair, doing my business, and I'm reading the latest edition of London Review of Books. There's a surprisingly entertaining, even funny, piece on the rat problem, in New York City in particular, disturbingly titled "Some of them can read." It's filled with interesting anecdotes and surprising facts, for instance: the roughly 28 million rats in NY city are of the species called brown rat. Latin name: Rattus Norvegicus, I shit you not*. It also goes by the name "Norwegian Rat." At least that's one export we have besides the oil and the fish, then.

So I'm reading this, quietly amused, until I get to the following section:

The only other domestic rat fact that seems seriously to disturb [author of book being reviewed, Robert] Sullivan is that they occasionally emerge in toilet bowls, after crawling through sewer pipes, and bite people’s genitals.

* Update: I am told that this is common knowledge.I was not aware of this. And yes, the pun was intended.

Hypertekstualitet og litteraturvitenskap

Hvorfor har litteraturvitenskapen så store problemer med å akseptere hypertekstualiteten som en del av sitt eget fagfelt?

Jeg mener at det er selvinnlysende at hypertekstualitet har en klar sammenheng med litteraritet, og de mer tradisjonelle litteraturvitenskapelige begrepene. Disse ting henger sammen, og ethvert forsøk på å utelukke det ene fra det andre blir kunstig og passer dårlig sammen med ethvert studie av litteratur i dagens virkelighet. Allikevel ser dette ut til å være noe det insisteres på i institusjonene, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Det finnes en naturlig overgang fra tidligere teori til hypertekstualitet. Så hvorfor ikke ta det inn over seg?

Jeg spør fordi det volder meg enormt mye teoretisk hodebry å hoppe utenom dette i min prosjektbeskrivelse. Jeg føler meg som en mann som skal reparere et stereoanlegg, men som er tvunget til å bruke en vanlig skrutrekker til å trekke ut en stjerneskrue, når han har en stjerneskrutrekker i den andre verktøyskassen som han ikke får lov til å bruke på stereoanlegget. Det går til slutt, men det er mye vanskeligere enn å bare hente stjerneskruetrekkeren.

Hvorfor alle disse akrobatiske krumspring, istedet for å akseptere hypertekstualitet som et aspekt ved moderne tekst? Et teoretisk rammeverk for ny tekst som kanskje til og med kan lære oss noe om hvordan tradisjonelle teksters omliggende tekstunivers fungerer?

I just finished reading a fantastic article called The Labyrinth Unbound: Weblogs as Literature.

It is an in-depth attempt to discuss weblogs as literature. The author, Steve Himmer, argues that the weblog form (key elements being temporality, processuality, hypertextuality and the collapsing of traditional notions of fact, fiction, style and genre) produces a form with inherently literary attributes. It's a really good article, and anyone interested in the subject should read it.

Also, I found a weblog which looks really well-written at first glance: Jonathon Delacour's The Heart of Things, which seems to treat the medium (format?) with great nimbleness. His post on the firebombing of Japan displays a processual thinking, and the critical, factchecking method which the format seems to be suited for. Also, he is a superb writer. Maybe MA material?

Hvordan sprenge kunst

Før jeg glemmer det, nå som Ragnfrid allerede har publisert denne, med lystig etterfølgende debatt:

KAN KUNSTEN DETONERA?

Syn og Segn og Borealis løyser verdsproblem palmesøndag.

Seminar/verkstad om og med kunst, politikk og aktivisme 20. mars kl 14 på Landmark/Bergen Kunsthall.

Møt festivalkomponist Terry Riley, Åse Brandvold (Adbusters), Jon Øystein Flink (forfattar), Olaug Nilssen, (forfattar), Michel Wenzer(regissør og komponist), Terje Dragseth (poet og regissør), Trygve Svensson (America vs America) og Eirik Vassenden (litterarturvitar).

SEND HELSING TIL BUSH!

Kontakt Hilde Sandvik eller Teresa Grøtan for meir informasjon - eller send epost til h[punktum]sandvik[alfakrøll]synogsegn[punktum]no

Spørsmålet om kunsten kan detonere lar seg lett besvare: selvsagt kan den det. Man gjør bare som følger:

1) Skap et hulrom inne i kunsten.

2) Fyll dette hulrom med sprengstoff - jeg kan anbefale f.eks. trinitrotoluene (TNT), C4 eller semtex.

3) Koble dette til et dertil egnet detonatoropplegg.

4) Still deg på trygg avstand og utløs/vent på tidsinstillingen. Se kunsten bryte sammen, sprenges, splintres opp, fly gjennom gallerirommet, rive ned veggene og ta seg igjennom dem ut til den virkelige verden.

5) Bemerk at dette ikke gjør noe særlig med den virkelige verden, men en hel del med gallerirommet. F.eks. blir det mye bedre, naturlig ventilasjon der(når røyken har lagt seg, altså).

NB: Bemerk også at mennesker som står i nærheten av kunsten når den detonerer sannsynligvis vil bli alvorlig skadet og/eller drept. Dette må du ta moralsk stilling til, noe som du sannsynligvis ikke vil ha lyst til dersom du er kunstner.

Dersom kunsten inneholder en selvdrevet strømkilde, er det bra, og da blir det på en mer direkte måte kunsten som detonerer.

Annabel, she-who-does-not-post, has a new home, and is reporting live about having tea with the KGB in Bulgaria.

In all honesty, I wrote that last post mostly to see the symbol π on my page. Does that make me a nerd?

π

That's the silliest thing I've heard all day.

Spyware

I have no idea how it happened, but suddenly Internet Explorer had turned into the rocky mountains and I had a new toolbar below the Googlebar. It was something called the WebSearch Toolbar. Looked very fancy, but I hadn't asked for it, and didn't seem to do much that Googlebar doesn't do for me already.

As I was uninstalling it (in itself an ardous process, requiring an anti-adware/spyware program and the control panel), this piece of mercenary software had the audacity to recommend that I scan for spyware often, using one of a number of programs that it could recommend for me.

No kidding? Spyware? I should scan for spyware?

You mean like a program that installs itself without my asking, that sends data about me to commercial sites, aggressively fights off all attempts to quarantine and uninstall it? Maybe I should take advice from the people who wrote such a program?

I mean, really: how do these people sleep at night?

Flaming/tragedy of the commons

Interesting article on group behaviour in cyberspace, particularly "flaming." That is to say, the hyperoffensive, inflammatory posts which seem to crop up in discussion groups etc every now and then.

In the middle of the article, the author mentions "the Tragedy of the Commons," which is a very interesting article on the economic principle of the same name. I don't have time to read it now, but I'm looking forward to it. It looks really interesting, and seems to back me up on some things I've been thinking about lately re moral responsibility and technology.

Drøm om logikk

Jeg drømte at jeg var tilbake på filosofi grunnfag og prøvde å oversette sangen "Because" av the Beatles til setningslogikk. Jeg kom fram til noe i retning av:

(World ^ round) => Turns me on

(Wind ^ high) => Blows my mind

Love ^ all
Love ^ new
Love ^ all
Love ^ You

(Sky ^ Blue) => Makes me cry

Men i våken tilstand tror jeg ikke dette stemmer. Uansett så var mitt største problem hvordan i all verden man skulle oversette "aaaaaaa-aaa-ah" til setningslogikk.

Noen som vil prøve seg på en setningspsykoanalyse?

Alternative feiringer

Den siste bastion for den gode lokaljournalistikken, Bergensavisen, har valgt å feire kvinnedagen ved å trykke opp som størst sak en artikkel om hvor enslige kvinner kan finne drømmeprinsen.

Sjekk i tillegg ut forsiden, der fem av seks bildegallerier er dedikert til lettkledde kvinner.

...

I tillegg har noen valgt å feire kvinnedagen ved å ødelegge "sex-butikken" Paradise på Nordnes.

Hør, folkens: Paradise er ganske åndssvakt, men det er jo nettopp kjønnsnormativitet man prøver å slippe vekk fra på kvinnedagen, er det ikke? Kan ikke folk få lov til å gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig, og så tar vi det derfra? Kan vi ikke heller prøve å gjøre noe med dypstrukturene istedet å angripe menneskene som er de mest synlige symptomer?

Sagt på en annen måte: å faktisk jobbe hen imot en løsning istedet for å gjøre problemet verre, frontene mer fastlagt? Å knuse Paradise og å legge ned Prosenteret er å skyte kvinnebevegelsen i foten. Det er i verste fall å føre krig mot en annen del av din egen bevegelse, i beste fall å markere seg negativt i offentligheten uten å ha innvirkning på noe som kan forandre noe. Vi slåss for at alle kvinner skal få lov til å være frie og kunne ta frie valg uten at samfunnet hindrer dem. Ikke for at akkurat den ene måten å være kvinne på som du tilfeldigvis syntes er best er den eneste. Ok?

Happy women's day!

This one goes out to all the ladies. Especially one.

Ginny's helpful comment in the previous post showed me what I, being a dork, ought to have known, but didn't. That a bunch of Jon Stewart's "The Daily Show" is online. Good stuff. Probably the only thing on American tv I'd want to watch regularly that doesn't filter down to me in the natural course of syndication anyway, or that I can download illegaly procure in some other manner eventually.

Jon Stewart's the Daily Show on Bloggers. Hysterical.

(link courtesy of Jill W, sidebar)

I natt, ca kl. 05:10 bestemte mine naboer seg for å avholde en perkusjonskonsert. De inviterte vennene sine, satte på noe musikk som hørtes ut som country-inspirert afrikansk gla'pop, og så, antar jeg, delte de ut gryter, lokk, panner, skåle, sleiver... kort sagt, alt som kunne lage lyd når slått mot andre ting. Og så begynte alle å spille på dem, trampet takten i kor, klappet og sang med. Det var iallefall slik det hørtes ut.

Til tross for at vår leilighet praktisk talt er lydisolert (i begynnelsen tvilte vi på at vi hadde naboer), så hørte jeg ALT.

Jeg lå selvsagt og sov. Jeg våknet, og etter å ha brukt en fire-fem minutter på å overbevise meg selv om at jeg ikke drømte, så tok jeg tøyet på, gikk ut på balkongen (som vi deler) og bort mot naboens leilighet. Idet jeg var halvveis ble det skrudd ned, og noen sa noe veldig høyt, og så ble det stille igjen.

Og der sto jeg, som en idiot. Influensa-befengt på en balkong i 5 minus i bare t-skjorten, uten å ha noen å klage til for at jeg var blitt vekket opp klokken fem om natten.

Jeg tenker på å finne ut hvem det er, og en natt klokken 5 gå ned og ringe på dørklokken deres.

Og ellers kan jeg opplyse om at dersom dere plukker opp det nye nummer av landets store ironiformidler, Natt & Dag, så er det neste nummer i serien "Martin får betalt for å intervjue folk i sin sidebar." Jeg har intervjuet Olaug Nilssen, i anledning hennes nye essaysamling Hybrideleg Sjølgransking. Den er ikke tilgjengelig på nett ennå, men kommer ut 15. mars.

Min far får en knakende god anmeldelse av sin nye bok, Filmmusikk. Historie, analyse, teori, i Aftenpoften. 10 poeng hvis du kan gjette hva den handler om. Han er også ute med Album: Fotografiske motiver, som intet møblert hjem burde være foruten.

iPod apohenia

(A post I wrote a few days ago, but for some reason didn't publish)

Today, as I was walking from one meeting to another, my iPod on shuffle started playing "Homesick" by Kings of Convenience. It's a song I really like, and it seemed to mesh with the particular part of the city I was walking through, so I was really having a nice listening experience.

The funny thing is, that just at the emotional climax of the song, I passed a Generic Bulgarian Harmonica Player, and he played a sort of loose, sad melody, in the exact same key as "Homesick." It fit so seamlessly into the melody that it took me several seconds to realize that the harmonica part wasn't usually there. It really sounded like it was an intentional inclusion.

On the surface, I guess such an event is so unlikely as to border on the miraculous (but then, mathematically speaking, the miraculous happens to us once or twice every month). Maybe it's just that the brain automatically seeks to find patterns in reality, to relate one thing to another. In this case, it goes beyond pattern recognition. I think I could have physically proven that what he was playing fit into the key of "Homesick" (C major, I think? I forget) and its basic rhythm. This makes it pretty much a unique experience in my time with the iPod, which usually generates patterns which I suspect originate in myself somehow.

The thing is that the iPod has become a source of everyday synchronicity. I keep noticing strange coincidences in the shuffle function. Like two songs in entirely different genres seeming to slide perfectly into each other, like one song is a natural extension of the other. Or like hearing "The Dry Cleaner from Des Moines" from the Album "Mingus", and then immediately after hearing the same track in the live version from an entirely different album. Or hearing two consecutive tracks in the same order as they appear on the album.

Even more: songs that seem to mirror the situation I'm in, like hearing David Bowie singin "walking through the snowy streets..." when I am. Or Joni Mitchell going "the bed's too big, the frying pan's too wide" when I'm cooking dinner while Ragnfrid is out of town. Or even just playing instrumental music that is exactly right for the situation. It seems that the iPod, somehow, knows what I'm doing, what I'm feeling. It chooses songs surprisingly well.

The rational explanation is this: We have a tendency to see patterns in everything. It is natural for us to look for patterns in our experience of the world. When a pattern is detected, we notice. When no pattern is discernible, we do not. Therefore, the times a pattern is detected are more memorable than not. If I see a similarity with the contents of a song, or the emotional tone of it, it is because I look for some similarity. I want to find meaning, and when I do, I am rewarded by a memorable experience. This is enhanced by the fact that I skip the songs that do not match my situation in some way. I don't listen to the songs that clash or have dissonance with my situation. I don't listen to James Brown when I'm depressed (unless I want to shock myself out of that state), and I don't listen to Ligeti when I want to relax after a hard day at the office. There's a time for everything.

(Except Scooter. There can be no excuse for Scooter.)

My point is this, I guess: when my attention is constantly focused on a portable generator of random events, it's not strange that I seem to find meaning in it, and I think it representents a fruitful illustration and vehicle for looking into how we generate meaning and patterns in the world.

What about you? I'd like, in the comments, to hear people's opinions and experiences with randomness, and I don't mean just the iPod kind. What was the latest weird coincidence to happen to you at all? Do you have opinions about randomness? Do you have random opinions?

shit motherfucker fuck asshole damn fucking shit whore bitch ass cocksucker

Best search string ever to have turned this site up. I'm serious. It was in my referral logs.