Here's a nifty little thing which allows you to browse Flickr tags with a visual layout.

It's the fashion police

As I was out biking around town today with a heavy backpack full of stuff, I spotted two absurd wardrobe malfunctions.

First, it was the moslem gentleman heading into the mosque in the old brothel. He was slightly overweight, and was wearing a shirt and an incredibly ugly, baggy pair of sweat pants. First off: isn't wearing sweat pants to mid-day prayers just disrespectful? "Hey there, Allah. I was loafing around the house eating potato chips, and thought I'd pop in to do my religious duty to the most powerful being in the universe." But the most striking thing was that the brand of the pants was Mecca. And said brand was stitched in golden capitals on said pants' ass.

And I think to myself: so how does this guy face Mecca during prayer?

Second, as I was pulling up at my house, I passed a guy who was walking along the road in the glaring heat. The asphalt rose in waves further down the road, and we were in a little shelter from the wind, so the sun really got to its thing.

He was white, late twenties maybe and rather overweight. Flashy watch, flashy glasses, flashy clothes. Looked like one of those real estate brokers a little too eager to show off the bling-bling. Except on top of it, this guy was wearing a huge, black, very nice, good-quality, all-zipped up windbreaker-style winter jacket. It looked like it had an inch and a half of padding all over. His face was completely red, and he was sweating in tiny rivers down his face. His mouth was half-open, making him look like a half-cooked salmon.

But the nice touch, the piece de resistance, the coup de grace, the je ne sais whatever, was the water bottle he held clasped in his left hand. As though he left home in his arctic-exploration jacket and thought "I ought to be careful about not getting dehydrated", and filled his water bottle like a good little trooper before he zipped up his enormous jacket and left the house.

Here's satire that tries to be in the same vein as the Cartier-Bresson thing. Truth is stranger than fiction, or anyway funnier. This reminds me of the editor's notes to famous authors by Umberto Eco. (paraphrase): Finnegans Wake: "I'm the English editor. I don't know what this is!" The Bible: "Starts off a little slow, some great parts in the middle: Sex! War! Death! Then goes all hippie-lovey-dovey at the end." etc.

btw, this link is from Kottke.org, where I steal all my good links these days.

Henri Cartier-Who?

The deleteme pool is a flickr pool dedicated to criticising pictures through "saveme" and "deleteme" tags. After a certain number of deletemes, the picture gets deleted from the pool. Everyone thought they were doing wonderfully, until someone uploaded one of Henri Cartier-Bresson's most famous pictures and it got voted out of the pool. Some of the comments are completely priceless.

I think this, where criticism devolves into a game of chasing-the-lowest-common-denominator, is actually a parallell to what I've been thinking about lately about the iPod. I keep my iPod on shuffle alot, and the 25 most popular songs are good, I mean they're all great songs, but they aren't what I would describe as the biggest works of art on my iPod. In fact, they are almost, with the exception of a single Morphine track and a moody Kate Bush song, universally peppy, up-beat pop music/electronica tracks. Kings of Convenience, Brian Eno, Röyksopp, etc. These are not the best tracks, they are just the tracks I can listen to in the widest possible range of states.

The point being that the age of electronic vote-up-vote-down, call-in-to-the-tv-show, vote-people-out, average-out-the-sums rule might just be internet-driven demagoguery. Being a demagogue means telling people exactly what they want to hear. Being a successful demagogue means telling a greater propoportion of people what they want to hear. It's not the best leaders that get elected, it's the best politicians. In mass democracies, the problem of demagoguery, of chasing the lowest common denominator, is a serious issue at the core of everything we do. And it also manifests in our iPods and in our Flickr accounts.

If you average out critiques, and use them to decide, you're left in a vague, sprawling middle-ground that is all things to all people. Maybe quality means not chasing after popularity? Is what I'm saying here the beginning of elitism? Of aristocratic thinking? Can people really be trusted? Maybe we should have a strong state run by a benevolent aristocracy?* God only knows. But I think it means that at least criticism has to be made by good critics, and maybe not compared with other critics too much.

* Kidding.

Here's one trailer for Al Gore's movie An Inconvenient Truth it's sort of in the Jerry Bruckheimer style of trailers. "THIS SUMMER. ONE PLANET. ONE MAN. ONE TRUTH. THEY THOUGHT THEY COULD PUT HIM DOWN. THEY THOUGHT HE COULDN'T TEACH THEM ABOUT... THE ENVIROMENT. etc" ... and here's another. By the makers of Futurama.

The BBC has a great show called 28 minutes. It's 28 comedy acts all done in 60 seconds or less. Some of them are amazingly good. More proof, if any was needed, that British humor is the best in Western Europe.

Kaffefilter for blogger

Jeg har forresten merket meg at det har dukket opp to konkurrerende tjenester som tilbyr en slags redaksjonelle blogger. Altså blogger som nesten ikke publiserer eget materiale, men som er organisert av folk som tråler igjennom bloggosfæren og nyhetssaker og ser etter interessant stoff. Et slags redaksjonelt kaffefilter på bloggosfæren som filtrerer vekk grumset og viser hva som er over middels interessant idag. Jeg liker ideen, men samtidig så mener jeg at det mest interessante med blogging ikke er de enkelte nedslagene med poster, men hva som trer frem over tid. Man bør nok alltid, hvis man har lyst til å få noe ut av bloggosfæren, følge et par blogger regelmessig.

De to tjenestene er Depesjer, som har sterk vekt på aviser og internasjonale sider i tillegg til blogger. Den drives bl.a. av min gamle sjef Jarle Petterson, og er uten tvil den av de to tjenestene med mest kvalitetsstoff. Den andre er Sonitus. Den har stort sett blogger, der de fleste er norske. Den virker som stedet å gå for å ta temperaturen på den norske bloggosfæren. Kvaliteten på stoffet er et par hakk lavere, men får i min bok litt ekstra pluss i margen for oftere å bruke mine saker enn Depesjer. Jeg vet ikke helt hva det sier om min blogg.

Ekstatisk (kanskje litt panegyrisk)

Jeg* vil forresten gjerne si** at jeg er fullstendig uenig i hvert ord*** i Therese Tungens anmeldelse av Gunnhild Øyehaugs essay/noveller/hvadenåersamling i siste nummer av Morgenbladet. Jeg synes ikke den (altså anmeldelsen) var godt gjennomarbeidet i det hele tatt.

Det Tungen rekker frem som negativt vil jeg trekke frem som positivt. Takk og pris for en essaysamling som klarer å gjennomføre en uren skrivestil uten at det blir påtatt. Takk og pris for et forfattersubjekt som ikke skjuler seg bak nøkternhet og prøver å fjerne seg (er det ikke Tungen som anmelder Stol og Ekstase? Selvsagt er det det! Men det er blitt vanlig å skjule dette subjektet ved en nøktern tone som ikke finnes i virkeligheten. Det er ikke kritikerfunksjonen som anmelder, men kritikersubjektet, og denne henger sammen med Tungen i dette tilfellet.)

Vi vet jo at Øyehaug finnes bak teksten, hvorfor skulle hun skjule seg? Hvorfor ikke gjøre det motsatte? Rope HALLO!!! HER ER JEG**** DET ER JEG SOM SKRIVER DENNE TEKSTEN! Dette er ikke iscenesatt hysteri, som Tungen sier. Det er iscenesatt iscenesettelse og iscenesatt lidenskap (unnvikende til egne påstander, som Tungen kaller henne, er vel det siste hun er!). Teksten gjør åpent det som andre tekster later som om de ikke gjør, men gjør i det skjulte. Denne urenheten er ubestridelig***** produktiv.

Tungen har ikke forstått Øyehaug grunnleggende innsikt som hun prøver (og klarer******) å formidle: Hvorfor prøve å skille med kategorier og begreper i skriften det som ikke lar seg skille i virkeligheten? Som tekst og forfattersubjekt, som humor og alvor (Laughing and crying, you know it's the same release); ironi og inderlighet, den intellektuelle akademikeren og kunstneren, bæsj og høystemt lyrikk (alle høystemte lyrikere må før eller siden tømme tarmene sine, ikke sant?*******).

Hvorfor lengtes etter en bok som gjør disse tingene, adskiller disse kategoriene, skjuler sitt subjekt, når det kan være morsomt og givende å ikke gjøre det? Hvorfor ikke heller lese en bok som Øyehaugs, som (takk og pris) klarer å formidle med letthet og alvor og ikke minst frydefull lettlesthet en enorm glede over litteraturen. Som klarer å gi innsikt i store spørsmål i litteraturen uten å gi fra seg det litterære språket, den litterære tonen? Øyehaug får faktisk til det som så mange litteraturkritikere snakker om, å smelte sammen kritikkens innhold og litteraturens form. Det er godt klart, og det må hun respekteres for.

* "Martin Grüner Larsen"
** (Skrive.)*
*** Inkludert "en", "med", "og", "det", "et" og "er".
****"Gunnhild Øyehaug."
***** Jeg bruker her ordet ubestridelig retorisk. Jeg antar at Tungen ville bestride min tolkning.
****** Bortsett fra hos Tungen, da.
******* Kanskje det er derfor de er så høystemte?

* All etterligning av Gunnhild Øyehaugs "urene" skrivestil i denne teksten er ment som en hyllest, og gjøres med forfattersubjektets bevissthet om at dette kan virke derivativt og etterlignende, men han mener at han er i sin fulle rett til å gjøre dette. Dessuten er det utrolig morsomt å skrive slik av og til, og han skulle ønske at han hadde guts nok til å gjøre det litt oftere. Men så tenker han gjerne på den ene eksamen der han skrev slik, og fikk en svært middelmådig karakter, til tross for faglig sterkt innhold, og sukker litt og skriver nøkternt igjen.

Opprop for KHiB

Alle bør straks gå og skrive under på dette oppropet som krever at Snøhettas vakre utkast til KHiBs nybygg blir oppført. Det er en skam at det ikke finnes en ordentlig arkitekturpolitikk i Bergen, og dette er et godt sted å vende bølgen.

I øvrig hørte jeg på P2 i morges, et sted mellom Vetle Lid Larsens primadonnanykker og Morgan Kane, at Eirik Glambek Bøe fra Kings of Convenience har skrevet ferdig hovedfag i arkitekturpsykologi, og konkluderer, så vidt jeg forsto, med at biler er psykologisk problematiske, og at trafikk reduserer menneskelig kommunikasjon. Jeg kunne ikke være mer enig, iallefall når det gjelder byer (på bygden gjør vel biler strengt tatt det motsatte) og det er derfor meg og R har gått til anskaffelse av velocipeder.

Kafka havde det sgu heller ikke så hyggeligt

Death took no chances with Kafka and laid three traps for his life. Parched and voiceless from TB of the larynx, he was forty. The victim, as he himself said, of a conspiracy by his own body. But had his lungs not ganged up on him, there was a second trap, twenty years down the line when the agents of death would have shunted him, as they did his three sisters, into the gas chambers. That fate, though it was not to be his, is evident in his last photograph. It is a face that prefigures the concentration camp.

But say that in 1924 he cheats death and a spell in the sanatorium restores him to health. In 1938 he sees what is coming – Kafka after all was more canny than he is given credit for, not least by Kafka himself – and so he slips away from Prague in time. J. P. Stern imagines him fighting with the partisans; Philip Roth finds him a poor teacher of Hebrew in Newark, New Jersey. Whatever his future when he leaves Prague, he becomes what he has always been, a refugee. Maybe (for there is no harm in dreams) he even lives long enough to find himself the great man he never knew he was. Maybe (the most impossible dream of all) he actually succeeds in putting on weight. So where is death now? Waiting for Kafka in some Park Avenue consulting room where he goes with what he takes to be a recurrence of his old chest complaint.

- Quite curable now, of course, the TB. No problem. However, regarding your chest you say you managed a factory once?
- Yes. For my brother-in-law. For three or four years.
- When was that?
- A long time ago. It closed in 1917. In Prague.
- What kind of factory was it?
- Building materials. Asbestos.
(Alan Bennett, Kafka's Dick, introduction.)

Poetry is the world's oldest cock and fanny story

Norsk Forfattersentrum melder om politisk poetisk aksjonisme. I protest mot Kulturrådets skandaløse halvering av mengden innkjøp av norske diktsamlinger, arrangeres festivalen/aksjonen Poesien ER, 27 juni kl 14. på Bergen Offentlige Bibliotek, som for i øvrig er et fortreffelig sted som man burde besøke så ofte som mulig.

poesien får jo ikke så mye oppmerksomhet i media og det er ikke alltid lett å orientere seg på egenhånd. Derfor spurte vi norske poeter om de kunne hjelpe de nye leserne litt på veien, enten ved å anbefale gode diktsamlinger eller forfatterskap eller ved å fortelle om deres egen lesevei inn i poesien. Vi spurte også om de kunne fortsette på setningen "Poesien er..."

Jeg synes i grunnen at det er en glimrende ide med poesiformidling i aksjonistisk form, det har jo blitt gjort før med hell. Allikevel mistenker jeg at det store problemet med Folket ikke er at det ikke leser poesi, men at det ikke forstår det. Nå følger det siste utelukkende av det første, mens det første kan inntreffe uten det siste, men det problemet må løses på andre måter. Bedre utdanning? Bedre folk? Bedre poesi, kanskje? (jeg er stadig av den mening at det gis ut alt, alt, alt for mye dårlig poesi i Norge, og at forlagene med fordel kan skjerpe sin redaksjonelle profil på dette.)

Men det er faktisk en så god ide at Poesien ER ikke er de første som har fått den. Den herlige Glasgow-poeten Tom Leonard har et flott lite stykke normalprosa som heter 100 Differences Between Poetry and Prose i samlingen Access to the Silence. Take it away, Tom:

(...)
poetry is the subliminal history of linguistic shape
ahem
poetry has four wheels, two wings and a pair of false teeth

poetry is the heart and the brain divided by the lungs
poetry is the world’s oldest cock and fanny story

you don’t get prose in anapaestic dimeters
nobody publishes their first slim volume of prose
aristotle never wrote The Proses

if you dribble past five defenders, it isn’t called sheer prose*

poets are the unacknowledged thingwaybobs
(...)

Jeg er forresten i Oslo til onsdag morgen og har sett vakre mennesker gifte seg. Derfor litt lite posting de siste par dager.

* Og i den anledning må jeg si, sannsynligvis til de som kjenner meg sin store overraskelse at jeg faktisk har sett opptil flere fotballkamper i uken som har gått. Mange av dem til og med med vilje, og uten å være fastspent eller fastholdt med trusler om vold eller lokking med penger og berømmelse. Jeg har til og med kost meg. Man lever og forandrer seg så lenge man lever.

Og i den anledning vil jeg bare si: Portugal - Nederland? Hot. Damn. Den kampen der fulgte bare den s.k. "skolegårdsmodellen" for væpnet og ubevæpnet konflikt eksemplarisk. Denne fantastiske modellen, som kan anvendes på alt fra slåsskamper mellom Ole (5 og 1/2) og Arild (6) over en plastikktraktor til Israel-Palestinakonflikten eller krigen mot terror, koker ned til den følgende setning:

"Men det var HAN/HUN/DE som begynte!"

Ingenting forandrer seg. Men det blir mer underholdende tv av det noen ganger enn andre.

Stigmergy

A word which is useful for understanding what happens on Wikipedia is stigmergy. It means communication which occurs in emergent systems in which the individual objects in the system manipulate the enviroment, and the manipulation leads to the emergence of complex structures like termite nests or ant trails or Wikipedia.

"Freedom" "Center"

Det er skikkelig lavkonjunktur for arkitektselskapet Snøhetta for tiden. Først var det den skandaløse avbrytelsen av Kunsthøyskolen i Bergen, og nå kutter de amerikanske myndighetene deres forslag til minnesenteret ned i mindre enn halv størrelse. Det er helt greit. Det er jo ikke som om det er noe viktig bygg for USAs fremtid eller New Yorks byidentitet eller selvforståelse. Er det ikke utrolig symbolsk, i øvrig, at USA ikke klarer å bygge noe positivt på arret etter 11. september?

En skjebne verre enn lutefisk.

...And with strange æons, even death may die.

ph'nglui mglw'nafh Cthulhu R'lyeh wgah'nagl fhtagn

Religionsfriheten (1897 - 2006)

§ 2.

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. (bortsett fra de af indbyggerne som have møerk huud og svartsmuskede, ukristelige ansigter)

Utdanningsdirektoratet sier at det skal bli lov for skoler å forby ansiktsslør. Altså de slørene som dekker hele ansiktet bortsett fra øynene.

Bare så vi alle sammen er på samme side: ytringsfrihet og religionsfrihet er ikke kun de regler som sikrer de meninger og ytringer vi er enige med, de skal altså også sikre de vi er uenige med. Jeg vet dette er vanskelig å forstå, men hold deg fast: det er faktisk lov å si og gjøre ting som DU IKKE LIKER. Jeg vet det høres sprøtt ut, men sånn er det altså.

Man har fullstendig glemt utsagnsposisjonen til staten i denne situasjonen: Vi befinner oss i en situasjon der vi prøver å bygge bro over det voksende gapet mellom innvandrerminoriteter (som meg) og etniske nordmenn (som meg). I denne situasjonen kan en spesifikk lov rettet mot innvandrere kun oppfattes som et direkte angrep.

Man kan ikke lovgive mot alt som er problematisk, som høyresiden er de første til å argumentere for. Ingen er uenige i at det er vanskelig å kommunikere med kvinner med ansiktsslør i undervisningen, men det er da deres rett å gå med dette sløret dersom de velger det? Dette vil kun sementere frontene, gjøre sløret til en del av identiteten, en måte å identifisere seg selv som noe annet enn en del av samfunnet. Sløret, om det skal vekk i det hele tatt (noe jeg slett ikke er sikker på), må snakkes bort.

There's a fine line on the streets of London. It's red, it's long. Is it art?

Györgi Ligeti

György Ligeti is dead. He's probably most famous for writing some of the music Kubrick used (without permission) in 2001: A Space Odyssey, but you should hear more of him. He was a spectacular composer, for my money one of the five most important composers of the 20th century, and you should all run to the stores and buy the Ligeti complete piano works right now, and listen to his etudes, because they rock.

Here's a blog post with some lovely full mp3s of his work (including two of the etudes), and here is a retrospective with a lot of clips.

Jeg har sittet på denne lesesalsplassen i snart 5 måneder. Det var først idag jeg la merke til at jernovnen rett ved siden av meg (dette var en gang en vaktmesterbolig) har 4 swastikaer smidd inn i døren sin.

Forresten er mottoet som henger over lesesalsdøren "du kommer ikke så mye lenger fra virkeligheten enn HF (Ø.Grene)". Sammenheng?

Shhh! ShhHHhhHHhhH!

$$$

It's the economy, stupid.

I den samfundsmæssige produktion af deres liv træder menneskene ind i bestemte, nødvendige, af deres vilje uafhængige forhold, produktionsforhold, som svarer til et bestemt udviklingstrin af deres materielle produktivkræfter. Indbegrebet af disse produktionsforhold danner samfundets økonomiske struktur, den reelle basis, på hvilken der hæver sig en juridisk og politisk overbygning, og hvortil der svarer bestemte samfundsmæssige bevidsthedsformer. Den måde, hvorpå det materielle liv produceres, betinger den sociale, politiske og åndelige livsproces overhovedet. Det er ikke menneskenes bevidsthed, som bestemmer deres væren, men omvendt deres samfundsmæssige væren, som bestemmer deres bevidsthed.

Blogg til bok

Denne artikkelen i DN om "bloggen som ny litterær arena" sier en del interessante ting om forholdet mellom papir og skjerm, og om skriversubjekter. Faktisk en ganske fin og veloverveid artikkel.

De to innvendingene jeg har mot det som blir sagt av intervjuobjektene i denne saken er for det første at det ligger en forutsetning om boken som noe primært, eller noe bedre enn det digitale. Som om det er først når man utgir bok at bloggen blir noe verdt. Jeg foretrekker å lese på papir, men noen ting lar seg kun gjøre på maskiner (hyperlenking og umiddelbar publikasjon, f.eks), og dette forandrer formen fullstendig. Blogging er ikke bare en interessant måte å publisere tekster på, det er også en helt ny måte å skrive, med helt nye forutsetninger for skrivemetoder og lesning, og det er det mange forfatterbloggere som glemmer.

Den andre innvendingen er at flere snakker om å ta penger for bloggingen sin, og jeg har noen etiske innvendinger mot det. De er ikke sterke innvendinger (man må kunne leve av ting også. Jason Kottke, f.eks. har levd av å fulltidsblogge med mikrobetalinger i halvannet år eller mere), men jeg mener at noe av det jeg synes er finest med dette medium er at man gjør det uten profitthensyn, for å snakke sammen, for gleden ved det å skrive med og for andre mennesker.

Nå skal jeg ikke stikke under en stol at jeg faktisk har fått jobber ved to anledninger pga. denne bloggen, så helt fri er man ikke, men det er noe å ha i bakhodet når man skriver på, iallefall.

(...) anmelder nye leskedrikker, så du ikke trenger å prøve dem

1. Farris Pluss

Farris Pluss med pære, sitronmelisse og ginseng (Pære, Sitronmelisse og Ginseng faktisk, fordi disse plantenavn har blitt egennavn, plutselig) har slagordet "overraskende søt, uten sukker". Det var egentlig også min første reaksjon. Det smakte jo vanvittig søtt, faktisk. Klarte de å få det til med bare fruktsaft? Og var det ikke et lite hint i smaken av...

jo, aspartam. Eller NutraSweet, om du vil. Dette finner du selvsagt kun ut om du googler E-stoffnumrene bakpå. Faktisk så kunne du satt samme slagordet på Coca-Cola light: "overraskende søt, uten sukker, med store mengder aspartam".

2. den koffeinrike energidrikken Burn.

Den smaker bæsj med hubba-bubbasmak.

:litt vel sterke meninger

Dagbladet Magasinet har en prisverdig selvkritisk artikkel om sine egne debattsider. Det gleder meg å se selvrefleksjon på dette nivået, og en vilje til å stille vanskelige spørsmål a la "må vi gjøre debattene redigerte?". At ikke flere aviser enn Bergens Tidende (er det flere aviser enn Bergens Tidende?) som har innført leserombud er foriøvrig helt vilt.

Jeg fikk forresten visittkortet til en representant for Hamas i morges. Mer om det seinere.

Kudos til S for tips og lenke.

Burt Bacharach blogs. Only one post so far.

Gå bort og signer oppropet mot deportasjon av afghanerne.

Agurktid

Commission Regulation (EEC) No 1677/88 of 15 June 1988 laying down quality standards for cucumbers

THE COMMISSION OF THE EUROPEAN COMMUNITIES,

Having regard to the Treaty establishing the European Economic Community,

Having regard to Council Regulation (EEC) No 1035/72 of 18 May 1972 on the common organization of the market in fruit and vegetables (1), as last amended by Regulation (EEC) No 1117/88 (2), and in particular Article 2 (3) thereof,

Whereas Council Regulation No 183/64/EEC (3) lays down quality standards for cucumbers;

Whereas a change has occurred in the production and marketing of those products, particularly as regards the requirements of consumer and wholesale markets; whereas the common quality standards for cucumbers should therefore be changed to take those new requirements into account;

[etc etc]

HAS ADOPTED THIS REGULATION:

Article 1

The quality standards for cucumbers, falling within subheading 0707 00 11 and 0707 00 19 of the combined nomenclature shall be as set out in the Annex hereto.

Those standards shall apply at all marketing stages, under the conditions laid down in Regulation (EEC) No 1035/72.

However, at stages following dispatch the products may show, in relation to the standards prescribed a slight lack of freshness and turgescence and slight alteration due to their biological development and their tendency to perish.

[etc. And now, the really good stuff:]

QUALITY STANDARDS FOR CUCUMBERS

I. DEFINITION OF PRODUCE

This standard applies to cucumbers grown from varieties (cultivars) of Cucumis sativus L. to be supplied fresh to the consumer, cucumbers for processing and gherkins being excluded.

II. PROVISIONS CONCERNING QUALITY

The purpose of the standard is to define the quality requirements for cucumbers after preparation and packaging.

A. Minimum requirements

In all classes, subject to the special provisions for each class and the tolerances allowed, cucumbers must be:

- intact,

- sound; produce affected by rotting or deterioration such as to make it unfit for consumption is excluded,

- fresh in appearance,

- firm,

- clean, practically free of any visible foreign matter,

- practically free from pests,

- practically free from damage caused by pests,

- free of bitter taste (subject to the special provisions for classes II and III under the heading 'Tolerances'),

- free of abnormal external moisture,

- free of foreign smell and/or taste.

Cucumbers must be sufficiently developed but their seeds must be soft.

The condition of the produce must be such as to enable it:

- to withstand transport and handling, and

- to arrive in satisfactory condition at the place of destination.

B. Classification

Cucumbers are classed into the four classes defined below:

(i) 'Extra' class

Cucumbers in this class must be of superior quality. They must have all the characteristics of the variety.

They must:

- be well developed

- be well shaped and practically straight (maximum height of the arc: 10 mm per 10 cm of length of the cucumber)

- have a typical colouring for the variety

- be free of defects, including all deformations and particularly those caused by seed formation.

(ii) Class I

Cucumbers in this class must be of good quality. They must:

- be reasonably developed

- be reasonably well shaped and practically straight (maximum height of the arc: 10 mm per 10 cm of the length of cucumber).

The following defects are allowed:

- a slight deformation, but excluding that caused by seed formation

- a slight defect in colouring, especially the light coloured part of the cucumber where it touched the ground during growth

- slight skin blemishes due to rubbing and handling or low temperatures, provided that such blemishes have healed and do not affect the keeping quality. (iii) Class II:

This class includes cucumbers which do not qualify for inclusion in the higher classes but satisfy the minimum requirements specified above. However, they may have the following defects:

- deformations other than serious seed development,

- defects in colouring up to one-third of the surface; in the case of cucumbers grown under protection,

considerable defects in colouring in the affected part are not allowed,

- healed cracks,

- slight damage caused by rubbing and handling which does not seriously affect the keeping quality and appearance.

All the defects listed above are allowed for straight and slightly crooked cucumbers.

On the other hand, crooked cucumbers are allowed only if they have no more than slight defects in colouring and have no defects or deformation other than crookedness.

Slightly crooked cucumbers may have a maximum height of the arc of 20 mm per 10 cm of length of the cucumber.

Crooked cucumbers may have a greater arc and must be packed separately.

(iv) Class III (1):

This class includes cucumbers which do not qualify for inclusion in the higher classes but satisfy the requirements specified for Class II. However, crooked cucumbers may have all the defects allowed in Class II for straight and slightly crooked cucumbers and they must be packed separately.

III. PROVISIONS CONCERNING SIZING

Sizing is determined by the weight of the cucumber.

(i) Cucumbers grown in the open must weigh 180 g or more. Cucumbers grown under protection must weigh 250 g or more.

(ii) Moreover, 'Extra' Class and Class I cucumbers grown under protection weighing:

- 500 g or more must be not less than 30 cm long,

- between 250 and 500 g must be not less than 25 cm long.

(iii) Sizing is compulsory for classes 'Extra' and I.

The difference in weight between the heaviest and lightest cucumbers in the same package must not exceed:

- 100 grams where the lightest piece weighs between 180 and 400 grams,

- 150 grams where the lightest piece weighs 400 grams or more.

(iv) The provisions concerning sizing are not applicable to 'short cucumbers'.

I ♥ Bureacracy

Hørt på NRK P2 under frokosten

Intervjuobjekt: ...dette kan skje dersom en verdensomspennende epidemi inntreffer.

Journalist: Og hvor stor er sjansen for det, 'a?

(det var her jeg satte kaffen i halsen)

Intervjuobjekt: Nei, sjansen for det er 100%, men vi vet jo ikke når det skjer, og vi er ikke forberedt på bla bla bla

If you're just joining us, så skal sjanse altså kun brukes om positive utfall, og risiko kun brukes om negative utfall. Altså er det ikke sjanse for at en epidemi inntreffer med mindre du er medlem av en dommedagskult, det er risiko for at en epidemi inntreffer. Men du kan gjerne ha en sjanse for å rekke å finne en vaksine i tide.

Dagens empirisk svake konklusjon: NRK er i forfall.

words to write by

(i) Never use a metaphor, simile, or other figure of speech which you are used to seeing in print.

(ii) Never us a long word where a short one will do.

(iii) If it is possible to cut a word out, always cut it out.

(iv) Never use the passive where you can use the active.

(v) Never use a foreign phrase, a scientific word, or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.

(vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

"words [fall] upon the facts like soft snow"

In our time it is broadly true that political writing is bad writing. Where it is not true, it will generally be found that the writer is some kind of rebel, expressing his private opinions and not a "party line." Orthodoxy, of whatever color, seems to demand a lifeless, imitative style. The political dialects to be found in pamphlets, leading articles, manifestoes, White papers and the speeches of undersecretaries do, of course, vary from party to party, but they are all alike in that one almost never finds in them a fresh, vivid, homemade turn of speech. When one watches some tired hack on the platform mechanically repeating the familiar phrases -- bestial atrocities, iron heel, bloodstained tyranny, free peoples of the world, stand shoulder to shoulder -- one often has a curious feeling that one is not watching a live human being but some kind of dummy: a feeling which suddenly becomes stronger at moments when the light catches the speaker's spectacles and turns them into blank discs which seem to have no eyes behind them. And this is not altogether fanciful. A speaker who uses that kind of phraseology has gone some distance toward turning himself into a machine. The appropriate noises are coming out of his larynx, but his brain is not involved as it would be if he were choosing his words for himself. If the speech he is making is one that he is accustomed to make over and over again, he may be almost unconscious of what he is saying, as one is when one utters the responses in church. And this reduced state of consciousness, if not indispensable, is at any rate favorable to political conformity.
(George Orwell, "Politics and the English Language")

This wonderful essay by Orwell, which ought to be compulsory reading for everyone, was quoted by Anne Helene Guddal, one of the contributors in Prosopopeia. I hadn't read it before, until stumbling over it today by accident. In it, Orwell argues that the deprecision of the English language makes it easier to not think actively when involved in especially political but also regular discourse. He is a master of the essay, and he also plays with the form in some places, dropping examples of the bad writing which he is arguing against into his own argument.

It is frightening how true these words seem, in an essay which is 60 years old. The lines being spoken sound vaguely different, but it's still the same old play. We need more Orwells.

Goin' to the chapel

Firmaet ditt er nå godkjent og registrert i Brønnøysundregistrene; du er nå selvstendig næringsdrivende - personlig ansvarlig for driften av din virksomhet.

I'm in business, baby. Ikke fem minutter etter at jeg hadde postet brevet til Brønnøysundregistrene ringte telefonen med en som tilbød meg en jobb.

Nå reiser jeg for å dra i det første av 5 bryllup denne sommeren. Afrodite og Cupido har virkelig jobbet overtid ifjor, og nå får de feriepenger.

(Det var en liten næringslivsvits.)

Deprecision

- Are you gay?

- No, I'm mildly cheerful.

Norway gets a mention in today's hysterically funny Daily Show segment "Wedding Crashers".

(My favourite line: "it's as if marriage is only threatened in even-numbered years.")

I think it's Harold Bloom who says somewhere (the Western Canon?)that Shakespeare invented a language for human emotions. The list of Shakespeare quotes that have become cliches is strong evidence in his favour, I think.

Back to work now.

Kurt Cobain's suicide note vs. Googleads.

Take note

Kristoffer alerted me of this wonderful little plugin for Firefox. It's the Google Notebook. A device which enables you to make notes, complete with links and images, and access them from any computer. Perfect for someone like me, who is writing a thesis on online phenomena. Now I can work from any computer.

This is all a part of the larger trend towards computers increasingly being terminals through which you access remote programming and content, as connections grow faster and faster. I foresee that in the future, there will not only be flying cars, but very little of your stuff will be on your own computer. Hence, computers will be even more lightweight and portable than today.

Faens afghanere

Idag fant jeg (i denne tråden, for de som er i Underskogen) der det var en lenke til denne sjarmerende debattråden på Dagbladet.no. Den handler om de sultestreikende afghanerne. På debattråden finnes det en tone som jeg ikke har hørt på lenge i Norge, og som jeg tror vi alle sammen burde frykte.

Noen ganger er det verdt det å gå ut i den radikale enden av diskursen for å merke hvordan hele språket langsomt men sikkert skifter kurs. Jeg forestiller meg skipet Titanic som legger kursen om. Langsomt, tungrodd, men vanskelig å stanse når det først har fått fart.

Noen herlige go'biter:

Faens afghanere!

Skrevet av: frhdj

De skal faen ikke få viljen sin ved å ikke spise. Og gjør dem det skal jeg sultestreike for å sende hver og en av dem hjem. Klarer faen ikke oppføre seg i landet vårt.

(...)

Hvem er disse "asylsøkerne"?

Skrevet av: bkl

De har vært i Norge i 4-5 år. Hvis jeg ikke husker feil, var det på den tiden "jakten" på Al-Quaida medlemmer og terrorister startet i Afghanistan. Hvorfor er det da de reiser fra landet? Hvorfor er de redde for å reise tilbake, nå når Taliban ikke er makthaverne lenger? Nå er de glattbaberte, hvem var de med langt skjegg? Er det én ting som kjennetegner de fleste asylsøkere, er at de ikke forteller sannheten, men lyver, har falske papirer, gjør alt de kan for a klore seg fast til gode sosiale ytelser, som her i Norge. Det hadde da ikke vært nødvendig å reise så langt, i Pakistan er det jo ikke krig, samme religion, men mindre penger å hente! Hadde det vært noen av de stakkars, burkakledde, forfulgte kvinnene fra samme land som hadde søkt asyl, ville situasjonen vært en annen, de trenger ofte beskyttelse fra enkelte av sine mannlige, fundamentalistiske landsmenn.

Det er lett å true med sultestreik for å sette press på og klore seg fast til Norge, å gjennomføre en slik aksjon er noe helt annet. Hvis de ikke har en eller annen kriminell fortid i hjemlandet, og ikke vil reise hjem av den grunn, dra hjem og bygg opp landet igjen. Dere trenges dere, ikke her. Men naturligvis, de sosiale godene er ikke de samme der som i Norge.

(...)

Muslinger..

Skrevet av: DaKinG

Hadde jo vært jævla kult å tvangsfore de med svinekotteleter å syltelabber...

Slik vi Bergensere sier: UT MED PAKKET, UT MED PAKKET...

Vi må jo nesten gi alle som er med på sultingen en nummervest sånn at vi kan sette odds på hvem som først stryker med..
Norsk tipping lager sikkert en link til odds siden..
Noen må jo tjene penger på noe sånne artige ting.

Stå på muslinger, få se hvor lenge dere klarer å holde på.Kan godt komme til oslo å støtte dere vist dere skulle begynne å bli sulten..

(...)

Send dem hjem!

Skrevet av: Jan Olsen

Send dem hjem!

De har ikke noe her å gjøre, bare faenskap med dem

THOSE FUCKING BASTARDS!!!

Skrevet av: Conquistador

Ta en prat med UDI du og se hvor FÅ (FÅTALL) prosenter av asylsøkere som forteller den HELE sannheten når de kommer hit!

De skitne jævlene!
Sikkert Taliban hele gjengen!
Lykkejegere som kommer til Vesten og syter om hvor stakkars forfulgte de er!

Ha! 60% av alle flyktninger er ØKONOMISKE FLYKTINGER (JA! Også kurdere og afghanere)

Halvparten av de jævla der har sikkert stått for mange av overdosene her i landet!
Sto sikkert å sanka opiumsplanter og sendte hit til heroinistene i Oslo før Gale-Georgie og hans sionistiske administrasjon bomba dem tilbake til steinalderen der de hører hjemme!
(...)

Stikk og piss!

UVITENHET???

Dette er jo for faen i schwarteste HÆLVETTE tall fra UDI selv din forbanna jøde!!

Er du dum eller?

Det er IDIOTER som deg som har latt dette FORDØMTE landet gå til HÆLVETTE med skole-viten din!

Om 20 år er det sharialov, eget muslimting og minst 5 muslimske kanaler i landet!
Og norske kvinner blir spyttet på i gata fordi de må prostiturere seg!
Og den hvite mann betaler for hele dritten!

TAKK DEG SELV DA DIN POLITISK KORREKTE IDIOT!!

For noen sjarmetroll. Jeg tenker litt på disse menneskene som den digitale versjonen av den gamle, fulle mannen som pisset på bussen idag, slik at dammen med hans urin lå og fløt frem og tilbake i midtgangen hele resten av turen, slik at alle måtte trakke i den og ta den med seg videre ut i dagen.

Men selv om de mer ekstreme tiltakene her er lett å avvise og le av (selv om de faktisk ofte får flere positive enn negative stemmer i kudos-systemet til DB), så er det den generelle utglidningen i diskursen som er interessant her. Plutselig er det stort sett greit for "vanlige" folk å si "faens afghanere", eller den "snille" og mer "fornuftige" versjonen: å mistenkeliggjøre at disse menneskene sikkert var taliban i sin tid, sikkert er kvinneundertrykkende, etc.

Jeg tror at det er særlig nå, de neste ti årene, at vi må holde fortet mot denne typen radikaliseringer av den offentlige debatten. Innvandrerproblematikk må diskuteres, men det må være oss på venstresiden som må ta det opp på våre premisser. Vi må ikke la det samme skje som venstresiden i Danmark lot skje der. Vi er ti-femten år bak Danmark, og det har allerede begynt.

Jeg legger nemlig også merke til at i den tråden på Underskog var det kun en eneste kommentar etter to dager. Rett etter at afghanertråden ble postet, gikk en tråd om hva en ny frisørsalong skulle hete opp i 96 kommentarer. Jeg gremmes. Her har vi det som nok faktisk (unnskyld begrepet) er den unge, norske kultureliten, og ingen har noen som helst kulturell interesse av det faktum at det er en gigantisk politisk og kulturell bombe som holder på å eksplodere foran øynene på dem. Mennesker sultestreiker i Oslos gater, av frykt for å bli sendt hjem. Som enhver idiot som har gått sulten i to dager vet, så er det ikke noe man gjør på kødd fordi man har lyst til å sikre seg noen fete fordeler. Man spør seg i det hele tatt om kultureliten faktisk er nettopp det Frp alltid har sagt at den er: elitistisk. Er det virkelig slik at vi ikke er interesserte? At vi ikke gidder å engasjere oss?

Og Karin H slår spikeren på hodet når hun sier:

Den forrige samtalen [bruker] satte i gang om afghanerne var dypt deprimerende å lese reaksjonene på. (“fuck off alle som sultestreiker”, “pubidealister redd verden nå”, etc.). én ting er om folk stiller opp, men den slitsomme tonen minner om et konsentrat av det mest karikerte bildet av nittitallet. Uten å moralisere må det kunne konstateres: Forskjellen på pøbelen (på tabloidenes nettsider) er og nittitallistene her inne er bare stilistisk.

Vi vet intet om disse menneskene. Vi er nødt til å trekke hodet ut av vår kollektive rumpe og interessere oss for verden igjen.

Postmodernismen: et brukergrensesnitt

Jeg holder på å oversette et brukergrensesnitt til et program fra norsk til engelsk. Filen avsluttes med de følgende tre variabler:

Ingen restriksjoner
Uten kategori
Det finnes ingen verdier å forandre

Ghosts of Bush of Ghosts

Hmm, I keep stumbling over Brian Eno's name this week. In 1981 David Byrne (of Talking Heads) and Brian Eno recorded an album called My Life in the Bush of Ghosts. Now, they've made the entire multitracks of the original recordings available online under a creative commons license. So the enterprising member of the remix generation can cut and paste; sample, resample, edit and change at will, and recombine the album or songs or just samples on it in the manner in which they see fit. They've made a site where you can upload your remixes and edits. Very cool, and very modern of them. I get the feeling that this sort of thinking is an important step towards being an interesting musical artist today.

& Aramis

- Ethos er en apellform som handler om å overbevise tilhøreren med dine egne karaktertrekk. Altså "jeg er en bra type, derfor har jeg rett." Ethos kan også brukes f.eks. med henblikk på en organisasjon, altså at Amnesty er en NGO som har gjort mye bra i årenes løp, og har stor grad av kredibilitet, så derfor tror vi på det når talsmenn for Amnesty når sier at det som skjer på Guantanamo er i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Jeg tror nok vi overbevises av ethos mye oftere enn vi tror vi gjør. I dagliglivet er det kanskje en langt viktigere apellform enn logos og pathos.

- Jeg vet ikke helt om det er riktig. Logos er jo også ofte viktig.

- Siden jeg liker deg skal jeg gi deg rett i det.

Safe now

New York has no national monuments or icons, according to the Department of Homeland Security form obtained by ABC News. That was a key factor used to determine that New York City should have its anti-terror funds slashed by 40 percent--from $207.5 million in 2005 to $124.4 million in 2006.

Maybe that's because someone flew a plane into the national monuments?

Joke

Hvem er det som hele tiden går og maser om at kritikken skal mime verket? Mens vi venter på at Unge anemiske menn skal få ræven ut av virkeligheten og inn i bloggosfæren igjen, så kan man lese den her anmeldelse af Jokeren fra 2003. If you're just joining us, så er Jokeren altså dansk hip-hops litterære alibi, og har blevet trykket til brystet av en hel gjeng med litteraturvitere og kritikere. Jeg har sympati for prosjektet, men synes at Jokeren jo nettopp funker/ikke funker (det varierer) fordi han er muntlig, og satt til musikk.

Som Jul-Larsen sier, så er hip-hop en retorisk sjanger, men det innebærer nok også at den (som så mange sangtekster) ofte mister mye av kraften når den skrives ned. Utsigelsesposisjonen og samspillet er nok fremdeles like viktige for meningsproduksjonen der i gården.