Really interesting inside story from the Copenhagen summit, by Mark Lynas.

Copenhagen was a disaster. That much is agreed. But the truth about what actually happened is in danger of being lost amid the spin and inevitable mutual recriminations. The truth is this: China wrecked the talks, intentionally humiliated Barack Obama, and insisted on an awful "deal" so western leaders would walk away carrying the blame. How do I know this? Because I was in the room and saw it happen.

(...)

China knows it is becoming an uncontested superpower; indeed its newfound muscular confidence was on striking display in Copenhagen. Its coal-based economy doubles every decade, and its power increases commensurately. Its leadership will not alter this magic formula unless they absolutely have to.

(...)

After all the hope and all the hype, the mobilisation of thousands, a wave of optimism crashed against the rock of global power politics, fell back, and drained away.

Time to make bigger waves and better rocks. Read the whole thing.

Gazas liv i historiebøkene

For litt under et år siden mottok jeg denne meldingen, videresendt fra Mads Gilbert, norsk lege på Gazastripen:

De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn, gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, rop videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!

Mads G. 03.01.09 - 13:50 - Gaza, Palestina

I dag, på ettårsdagen for angrepet på Gaza, "Operation Cast Lead" tikket denne meldingen inn, videresendt fra Gilbert:

Ikke glem Gaza! Nådeløs blokade og utsulting. Palestinske kvinner, barn og gamle lider, menn likvideres. Utbomba boliger, skoler og gudshus fortsatt i ruiner. Ingen materialer slippes inn. Siste livsnerve kuttes når tunnellene sperres. Israel bryter ustraffet krigens lover. Vesten lukker øynene. USA lar Israel diktere. Storting og regjering investerer kynisk våre oljepenger i Israel. Dette skal ikke fortsette! Fortell det videre, rop det videre! Alle må gjøre noe, gjøre mer! Vi lever fortsatt i historieboka.

Hilsen Mads G. 27.12.09

Jeg har også gått og tenkt mye på Gaza de siste par månedene. Jeg har tilfeldigvis kommet til å lese meg opp på Gazabombingen i ukene som har gått, og jeg har gjenopplevd den følelsen jeg hadde mens det grusomme sto på.

Den stemningen jeg husker best fra de tre ukene der var en irriterende følelse i brystet, nesten som halsbrann. Det var sinne. Den satte seg i overkroppen og halsen, helt fysisk. Som jeg sa til min venn Trygve når det hadde stått på noen dager: "Nå må de få orden på dette. Jeg er ikke vant til å være sint så lenge."

Det er sant. Jeg er så å si aldri langsint. Men her gikk jeg i ukesvis og bar på et frustrert, overflommende raseri over det som skjedde. Og jeg er fortsatt rasende over det som skjedde. Jeg kan ikke forestille meg å leve under den formen for psykologisk terror over så lang tid når bare et par uker med fjernt, trygt raseri er nok til å rykke meg ut av min rytme.

Egentlig var jeg ikke så mye rasende over det som skjedde -- slike massakrer er så sjeldne som de burde være -- men dels over at slikt skal ikke skje blant akseptert medlemmer av det internasjonale samfunn og dels over den fullstendige impotensen av policyresponsen til tross for massiv folkelig støtte. Hadde Kongo-krigen eller Sudan vekket det samme engasjementet ville de konfliktene trolig ha sett helt annerledes ut.

Men det Gilbert sier om historiebøkene er like sant som det alltid har vært. Men nå er historiebøkene om Gazabombingen heldigvis begynt å komme ut: Goldstonerapporten kom ut i september i år. Den ble straks møtt med en storm av protester om dens disproporsjonalitet og favorisering av palestinerne.

I motsetning til de fleste som kritiserer rapporten har jeg faktisk lest den. Det tok meg to måneder å komme igjennom den (den er 600 A4-sider lang, sånn ca. tre-bind-i-Min kamp-lengde). Som jeg har nevnt et par ganger tidligere på bloggen her er den ikke det spøtt disproporsjonal. Å kalle den det er en fullstendig misforstått kritikk, som bunner i en elementær logisk og moralsk misforståelse.

Goldstonerapporten er en proporsjonal representasjon — av en grunnleggende disproporsjonal konflikt. Det er ikke sånn at alle parter skal fordømmes like mye når en part helt åpenbart er aggressoren. Det er ikke slik at Palestina skal fordømmes 1 enhet for hver enhet fordømmelse av Israel -- når Israel kan dokumenteres som overgriper.

Rapporten ble derfor også møtt med et hylekor av motstand, den ene motstanderen mer grunnløs enn den neste. Hele nettsteder er satt opp bare for å rakke ned på rapporten og Goldstone. Det er latterlig, som om den systematiske dokumentasjonen fra fagfolk skulle bli mindre klar bare fordi merkverdige ideologer kan rikke ved en observasjon her, en kommentar der. Goldstonerapportens styrke er dens systematikk, dens dokumentasjon av den samme typen av overgrep på en rekke forskjellige steder og tider.

Det som kommer entydig og klart fram i rapporten er et skandaløst og dypt umoralsk system av undertrykkelse, krigsforbrytelser og forakt for internasjonal lov. Det er en dokumentasjon av et angrep på ubevæpnete sivile med tunge våpen. På ødeleggelse på pur faen, utslettelsen av sivil infrastruktur: kyllingfarmer, melfabrikker, åkere moskeer og kloakkanlegg. Sivile som blir skutt ned på åpen gate til tross for at de helt åpenbart var ubevæpnete. FN-områder fulle av flyktninger som blir beskutt med fosfor i timesvis, til tross for at kontakt etableres med militæret.

Det er ingen andre ord for det enn forbrytelser mot menneskeheten, og det mener jeg i den juridiske forstand av det begrepet. De ansvarlige bør fengsles, dømmes og straffes. Og det å samarbeide med Israel i disse dager bør regnes som et tegn på dyp useriøsitet eller ren kynisme.

Det å forsvare Israels okkupasjon kan kanskje på et eller annet tidspunkt i historien ha vært et legitimt standpunkt med gode argumenter. Den tiden er for lengst forbi. Israel-"venner" forlater sin egen grunnleggende moralske legitimitet. Det moralske kompasset er lagt vekk til fordel for en politisk ensidighet som får folk drept.

Gazabombingen og Goldstonerapporten er den siste tesen i et langt argument, hvis konklusjon er ubestridelig: Det å støtte Israels okkupasjonspolitikk idag er umoralsk. Det å støtte invasjonen i Gaza er å støtte forbrytere og massemordere.

Oppdatering I: Jeg er for trøtt til å finne alle de interessante lenkene, men Ali Esbati har en flott samling lenker til videre lesning og ytterligere problematisering av Gazaangrepet.

Oppdatering II: Erik Fosse, som var på Gaza samtidig med Gilbert, blir intervjuet i Dagsavisen [edit: av NTB] om Gaza:

– Andre krigsområder følges opp, det jobbes for å få befolkningen på fote igjen. I Gaza har det ikke skjedd noe. Verden står og ser på, alt er på vent. Imens fortsetter Israel å herse med palestinerne. Det er en skam, sier han.

Oppdatering III: Dagsavisen har en god dekning av Gaza. Min gamle kollega Espen Løkeland-Stai har også et intervju med Mads Gilbert, her.

– Ingenting er bygget opp. Gaza ligger i grus og israelerne har en helt bevisst politikk på å skru krana så hardt igjen at folk flest ikke dør av det, men slik at de likevel lider. Det vi har sett det siste året er en omfattende kollektiv avstraffelse, som er forbudt etter Genèvekonvensjonene, sier Gilbert.

Det er ifølge Gilbert et alvorlig nederlag for Vestens humanistiske plattform: At menneskerettighetene er globale og for alle.

– Palestinerne er fratatt menneskerettighetene, de er ikke inkludert. De er «de andre», «undermennesker», jihadister, terrorister, kall dem hva du vil, du kan gjøre hva du vil med dem, og det er nettopp det Israel gjør, uten at verdenssamfunnet stanser dem. Det er dette som opprører meg mest, sier Gilbert, som denne høsten var tilbake i Gaza og møtte mange av dem han behandlet under krigen.

Les også leder i Dagsavisen, her, og sterk sak av Mohammed Omer, her.

Les også min egen avis, Klassekampen. Sissel Henriksen skriver sak her, og flott leder fra Anders Horn, her.

Dansk politi avlyttet journalisters samtaler med klimaaktivister.

Politiet har blitt et våpen mot demokratiet i Danmark

Dansk politi fortsetter et etter hvert veldokumentert mønster av politisk motiverte aksjoner mot politisk aktivisme i angrepene på klimademonstranter. Sadistiske og voldsforherligende trekk er også begynt å tydelig manifestere seg. Johan Reimann, som er sjef for Københavns politi, burde ta tak i dette som sin første prioritet, men det ser ut til å ha forverret seg i den siste tiden, også under toppmøtet.

Jeg leser dette som en forlengelse av den politiske utviklingen i Danmark, og en manglende politisk styring av institusjonen politiet, har ført til at en ukultur har spredt seg.

Som vanlig er det Politiken som er stedet å gå for oppdatert og grundig dekning av situasjonen:

"Med 968 anholdte og maksimalt 13 sigtelser peger alt på, at alt for mange uskyldige mennesker blev anholdt", skriver Politiken i et sitat fra Amnesty International.

Man har den ordningen som går under navnet "Lømmelpakken" som gjør at man kan holde folk fanget i 12 timer dersom det er mistanke om at de kan komme til å gjøre noe kriminelt. Amnestys jurist Claus Juul uttaler, i den forrige artikkelen, at "massive præventive anholdelser kan være et problem for forsamlings- og ytringsfriheden i Danmark, fordi det kan afholde folk fra at deltage i fredelig demonstration af frygt for at blive anholdt."

Juul underdriver: Det innebærer selvsagt at man de facto ikke har noen forsamlingsrett eller ytringsfrihet i Danmark. Dersom politiet når som helst kan stanse en demonstrasjon har politiske aktivister ingen muligheter for å uttrykke seg fredelig. Det er ikke minst politisk svært farlig, fordi det øker risikoen for militant aktivisme -- slik det gjorde i Tyskland på 70-tallet, noe som førte til Baader-Meinhofgruppen.

Inntrykket av en truet ytringsfrihet og forsamlingsrett -- i det hele tatt av et demokrati under press -- forsterkes av at politiet har begynt å bortvise fotografer og journalister fra demonstrasjonene, blant annet med slag og spark mot fredelige fotografer som roper "PRESSE!". Politiets talsmann går rett i en orwelliansk dobbelttale i sin kommentar til Politiken.dk:

»Foreviser I et gyldigt pressekort er det værsågod, så må i komme inden for politiets afspærringer. Også selv om det er til fare for jer selv«, siger talsmanden.

Men det måtte fotograferne ikke i går - for eksempel da de ville dokumentere de mange anholdte som sad og frøs [i sin egen urin, utendørs i desember. bloggers anm.]?

»Vi kan simpelthen ikke have jer til at rende rundt indenfor sådan et område - det ville være det rene ragnarok. Vi kan ikke have i stikker mikrofoner i hovedet på demonstranter, som sidder og er anholdt«, siger Lars Borg.

Se fotos her av den ekstremt uoversiktlige situasjonen, der man blant annet ser to fotografer som blir eskortert med makt langs en i all hovedsak tom gate. Det er skikkelig Ragnarok.

Politiets talsmann blir videre spurt av Politikens journalist:

Alle jeg har snakket med samstemmende siger, at I er blevet voldsommere og mere restriktive i forbindelse med klimatopmødet. Hvad vil I gøre ved det?

»Jeg kan simpelthen ikke genkende det«.

Det er litt sånn jeg har det med Danmark.

Obama's speech, first thoughts

I'm probably, at some point, going to write a longish post on Obama's Nobel speech. I thought it was a remarkable speech -- remarkable in its rhetorical skill, it's carefully constructed argument, and its utter, orwellian stupidity. War is peace. If nothing had proved yet that he did not deserve the prize, that speech was it.

Foreign policy was always Obama's tragic flaw, right from beginning of his campaign. He somehow manages to continue American exceptionalist foreign policy with dialogue and diplomacy. He never backed up and realised that US interests lie elsewhere. Never broke with the exceptionalist paradigm which got us into trouble under Bush. The trouble with Bush was not just the force and stupidity of his foreign policy technique. It was the set of ideas motivating them.

Anyway, until I get a chance to write it all up, I think Glenn Greenwald's take on the question is the best I've read yet.

Indeed, Obama insisted upon what he called the "right" to wage wars "unilaterally"; articulated a wide array of circumstances in which war is supposedly "just" far beyond being attacked or facing imminent attack by another country; explicitly rejected the non-violence espoused by King and Gandhi as too narrow and insufficiently pragmatic for a Commander-in-Chief like Obama to embrace; endowed us with the mission to use war as a means of combating "evil"; and hailed the U.S. for underwriting global security for the last six decades (without mentioning how our heroic efforts affected, say, the people of Vietnam, or Iraq, or Central America, or Gaza, and so many other places where "security" is not exactly what our wars "underwrote"). So it's not difficult to see why Rovian conservatives are embracing his speech; so much of it was devoted to an affirmation of their core beliefs.

The speech was also remarkable for its demonstration of the difference between a Quintilian conceptualisation of rhetoric and an Aristotelian one. This is more exciting than it sounds like. More on this later.

[sic.]

Ayaan Hirsi Ali utfordrer den nedre grensen for hvor dumme innlegg som kan komme på trykk.

Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av minareter, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.

For det første er den en avvisning av politisk islam, ikke av muslimer. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk islam fornekter. [sic! sic! Min uthv.]

Og vips, et helt folk, 1.3. milliarder mennesker får ikke lov til å definere sine egne liv, sine egne symboler. 1.3. milliarder mennesker ber under et symbol som ensidig defineres som nazisme:

Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, minareten, halvmånen med en stjerne i midten (vanligvis på toppen av en minaret) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.

Man skulle tro at 1.3 milliarder mennesker hadde litt å si i spørsmålet, men det viser seg at det var Ali som satt med definisjonsmakta hele tiden. Svart er hvitt, inn er ut, intoleranse og antidemokratiske strømninger er demokrati og toleranse. Words fall upon the facts like soft snow.

Ayaan Hirsi Ali bidrar her til rasismens intellektuelle overbygning. Dette er et motbydelig argument – og det er ikke en gang godt tenkt, formulert eller argumentert. Dagens kaktus går til Ayaan Hirsi Ali, og Aftenposten.

More of the same, only different

Laila Lalami has a great rebuttal in The Nation to a newish anti-immigration and anti-islam book: Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West, by Christopher Caldwell.

What strikes me, reading her dismantling of the paper-thin arguments, is how repetitive this kind of "criticism" is. It's just a certain set of the same sort of arguments made with more or less eloquence, the same thin factual grounding and the same certain kind of rhetoric. In different times, it attacked different groups for many of the same reasons. There isn't anything quintessentially new. The analysis is always-already there. The conclusion foregone, facts soon coming to follow. In Sweden, Andreas Malm's recently published Hatet mot muslimer (Bokförlaget Atlas, 2009) is a good extended analysis of the phenomenon for the Scandinavically abled. But for those of you who aren't used to the arguments, Lalami does an admirable job on them, and the article is sort of an introduction to the usual go of these arguments. These two paragraphs struck me in particular:

The societies of Europe are undergoing demographic changes, which have economic, social and educational consequences. So far, the debate on these changes has focused exclusively on Islam in Europe. Yet no one in the chattering classes seems to have noticed that the voices of European Muslims are seldom heard. This is a debate about them--not with them. And indeed Reflections on the Revolution in Europe has been reviewed in the American press mostly by people who are not European, much less Muslim. Not surprisingly, the argument that Muslims are collectively trying to "conquer" Europe "street by street" in order to turn it into an outpost of Islam has been taken at face value. But this argument is not serious criticism because it is not based on thorough empirical evidence; it is racism.

(...)

The current debate places far too much emphasis on Islam as a set of codes and on the Koran as a literal text, rather than on Islam as it is lived and the Koran as an experienced text. A Moroccan man may be very devout and yet work as a sommelier in a restaurant in Paris. A Turkish teenager may not be particularly faithful and yet keep Ramadan because it is the only time of year she gets to connect with her community. An Algerian elder may be the imam of his mosque and yet carry credit card debt. Islam is not just its texts; it is millions of people, each one of whom has found an idiosyncratic way of adapting faith to modern life. Our religious beliefs are not the sum total of our lives. To discuss them as if they were puts our very lives up for debate.