til Orientering: Om hvordan man siterer ting så det høres ut som om noen mener det motsatte av det de mener

Det sto noen sitater om Klassekampen i Ny Tid i dag som kanskje bør kommenteres. Jeg skriver dette på egen hånd, ikke på vegne av min arbeidsgiver:

En kollega kom opp til meg i kantinen idag og sa at jeg var sitert i en sak om Klassekampen som sto på trykk i Ny Tid. Jeg skummet saken. Den argumenterte for at Klassekampen var motstandere av multikulturalisme og at vi ikke liker mangfold i kulturene. Under saken var det en sitatstripe fra Klassekampen og andre aviser der multikulturalisme diskuteres og kritiseres på forskjellig vis. Overskriften var "Dette skrev de før 22. juli 2011". Oi, oi! Hva skrev Klassekampen før de politiske vindene snudde? Der kunne man lese det følgende sitatet fra meg:

«Når det gjelder multikulturalisme, har jeg kritisert denne typen doktrine i over 20 år. Jeg har vært erklært kulturimperialist siden 1989.»
Klassekampen-skribent Martin Grüner Larsen, 07.05.11

Det var da fräscht og politisk ukorrekt av meg! Jeg har et par problemer med måten dette sitatet av meg er gjengitt på. For det første så ble det ikke satt på trykk 07. mai 2011, men den femte mai. For det andre ble det ikke publisert i Klassekampen, det ble publisert i Aftenposten, i et debattinnlegg. For det tredje så var det ikke meg som sa det. Det var Thomas Hylland Eriksen.

Sitatet sto riktignok på trykk den 7. mai i Klassekampen, i "SAKSA"-spalten, der vi siterer ting folk har sagt i løpet av uken. Alarmklokkene burde kanskje ha begynt å ringe dersom man så på mitt bylinebilde og konstaterte at jeg er under la oss si 40. For tyve år siden kunne mitt engasjement i multikulturalismespørsmål oppsummeres som "Ikke mobb kameraten min!" og i 1989 var jeg åtte gammel. (Det var forresten det året jeg flyttet til Norge og begynte å spre min imperialistiske danske kultur her.) Så burde alarmklokkene ring desto heftigere når man så at det rett under sitatet sto hvem som sa det og hvor.

Kort sagt: Journalisten kan rett og slett ikke ha sett på siden hun siterte. Dette er klipp og lim rett fra Retriever uten å ha lest artikkelen hun siterer. Dette var mitt møte med saken. Førsteinntrykket stemte.

Resten av saken var full av andre enorme journalistiske blundere og feilsitater. Det var tilfeldigvis to andre saker i sitatstripen som jeg var med på å sette på trykk som ble sitert, så la meg gjennomgå dem:

«Bruce Bawer hevder i to bøker og med stor styrke at Europa har overgitt seg til radikal islam.»

Klassekampens førstesidehenvisning [faktisk Bokmagasinets, red.anm], 15.08.09

«Svenske Andreas Malms bok «Hatet mot muslimer» er overveiende mer etterrettelig enn Bawer. Men kildebruken gjør det mulig å lese Malm nøye, og se at han ikke yter Bawer rettferdighet.»

Klassekampens bokanmelder 15.08.09

Sitatet er anonymisert av en eller annen grunn (noe Dag Herbjørnsrud, redaktør for Ny Tid, av en eller annen grunn legger vekt på når vi snakket sammen på Twitter om dette). Men den er publisert under fullt navn: Det er Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Bokmagasinet som skriver det siste sitatet, og det var redaksjonen i magasinet som lagde forsidehenvisningen. Hva sier disse sitatene? I konteksten Ny Tid plasserer dem i, sier de at Bawer er en viktig tenker, at han med "stor styrke" hevder hårreisende dumme ting. Overskriften er "ORMEBOLET" og det er et bilde av en bok med slanger som kommer ut fra den. Snakker Klassekampen om muslimene? Er det dem som er ormebolet?

Jeg tror at hvis du bare ser forsiden på dette Bokmagasinet og kanskje liksom legger hodet litt på skakke og lukker det ene øyet mens du ikke leser saken som står inne i Bokmagasinet, så kan du få det inntrykket.

I mellomtiden, tilbake i den virkelige verden, så er artikkelen slik den faktisk står på trykk, en dunderslakt holdt i en saklig tone og avslører det jeg selv vil beskrive som Bruce Bawers islamofobe makkverk. Det er boka og fremmedfiendtligheten som er ormebolet:

Hans generaliseringer om europeiske muslimer mangler proporsjoner, likeså hans beskrivelser av europeisk offentlighet. Derfor blir bøkenes påstander... uten troverdige belegg i hans egne tekster.

...

Bawer argumenterer altså for at europeiske myndigheter med militær- og politimakt bør fordrive eller internere europeiske islamske troende. Til tross for sine ekstreme oppfatninger, blir han lest og anbefalt av mange seriøse debattanter, som Knut Olav Åmås i Norge.

...

Bawers to siste bøker hever seg på en svært uelegant måte over politiske og økonomiske forhold i samfunnet ... Spesielt grove blir tekstene fordi de har et så ekstremt overfladisk og eklektisk forhold til fakta ... Bawer gir ikke inntrykk av å ha lest alle bøkene han omtaler.

...

Og selv etter ti år i Norge har Bawer ikke fått med seg hvordan folk som Abid Raja bidrar til å endre innvandringsdebatten. Når Bawer er omtrentlig på områder som er så lette å sjekke, hvordan står det da til på områder som krever mer tid?

...

Ved nærmere ettersyn er det vanskelig å finne logisk konsekvens i Bawers tekster. ... fullstendig uten dokumentasjon ... generaliserer så grovt ... at de med god margin befinner seg på det samme nivå av løgn som han anklager imamene for.

...

Hans nærmeste likesinnede i Norge er Fremskrittspartiet. De nærmeste ukene vil avgjøre hva slags makt partiet får til å gjøre Norge etnisk og kulturelt reinere.

Det andre sitatet jeg var med på å sette på trykk var også en tekst av Hverven, en anmeldelse av Ole Jørgen Anfindsens rasistiske anti-multikultibok Selvmordsparadigmet med et etterord av den nå notoriske Fjordman. Ingressen siteres:

«Har afrikanere for lav IQ til å bo i Norge?»

Ingress i Klassekampen 08.05.10, i bokanmeldelse av Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet.

Sitatet gir selvsagt et inntrykk av at Bokmagasinet faktisk i fullt alvor stiller dette spørsmål, i stedet for det vi faktisk gjør: Å påpeke at dette er et hårreisende og rasistisk utsagn. Og her har du hva Tom Egil Hverven skriver:

Bokas argumentasjon for å begrense innvandring til Norge smuldrer bort i tankemessig inkonsistens ... Anfindsens tanker går mye lenger inn i det som vanligvis kalles «rasisme» ... [Han] gjengir i tillegg avisdebatter på et utmattende, kverulerende detaljnivå. Boka er ikke tilstrekkelig redigert ... Også høyreekstremt tankegods fortjener grundig representasjon i et velfødd demokrati. Men «Selvmordsparadigmet» skusler bort egne muligheter, paradoksalt nok gjennom uærlighet.

Med andre ord har alle de sitatene jeg selv har kjennskap til i saken blitt tatt fullstendig ut av kontekst og misrepresenterer det faktiske innholdet i saken. "Når Bawer er omtrentlig på områder som er så lette å sjekke, hvordan står det da til på områder som krever mer tid?" skrev Tom Egil. Man kunne stille samme spørsmålet til Ny Tid.

Likevel velger Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud – etter at jeg påpekte disse feilene til ham – å forsvare artiklene på Twitter:

martingruner:
@DagHerbjornsrud Sitatene fra sakene jeg kjenner er ekstremt villedende ute av kontekst.

martingruner:

@DagHerbjornsrud Bawersaken og Andfindsensaken var t.d skarp slakt av @tehve. Slett håndverk.

DagHerbjornsrud
@martingruner Din gjengivelse av @RafiaZaheer sin sitat-&tallbelagte sak er ukorrekt & tendensiøs

martingruner:
@DagHerbjornsrud Jeg vil i så fall gjerne at du utdyper intensjonen bak å trykke sitatene fra @tehve sine artikler.

DagHerbjornsrud
@martingruner Ny Tids journalister har ikke navngitt @tehve , det er det du som gjør. Du synes det var en fin magasinforside på Bawer-boka?

martingruner
@DagHerbjornsrud Hallo, leste dere saken? Det var en slakt av Bawers tenkning. *Islamofobien* var ormebolet.

DagHerbjornsrud
@ervl Ny Tids @RafiaZaheer mfl har 10 s artikkel m sitater og tall fra norske medier - inkl #Ny Tid,VG, KK osv. Det liker ikke @martingruner

I tillegg er resten av argumentasjonen i saken ganske merkverdig. Den prøver å formulere et ståsted der vi, siden vi skriver mye om multikulturalismen, på en eller annen måte er imot multikulturalismen. Det fordømmende bevismaterialet er et sitat fra sjefsredaktør Bjørgulv Braanen der han definerer multikulturalisme på en annen, og langt mer negativ måte, enn andre i saken, og derfor snakker om noe helt annet. Han snakker om samfunn uten felles verdier, mens resten av saken snakker om et syn som fremmes av Cora Alexa Døving, der det defineres som samfunn der det tilrettelegges for flere kulturer. Denne begrepsutglidningen mellom hva Braanen står for og hva saken prøver å framheve gjør at hele saken ikke henger sammen.

Argumentet er dessuten absurd. Med denne argumentasjon er antimultikulturalismens høyborger i Norden Antirasistisk Senter og det antirasistiske tidsskriftet Expo – det er jo dem som skriver mest om dette? Klassekampen har en tradisjon for å ta fremmedfiendtlig tankegods på alvor og konfrontere det. Særlig kollega Åse Brandvolds arbeid har vært storartet her. Mens andre avisoffentligheter gir plass til og ofte roser relativt ekstreme aktører som Hege Storhaug og Bruce Bawer, har vi gått deres utsagn og bøker etter i sømmene på en kritisk måte. Vi har i en årrekke tatt opp multikulturalismen med en flerfoldighet av stemmer og vinklinger. At Ny Tid er så langt nede på disse statistikkene de publiserer viser kanskje at de har kommet i bakleksa når det gjelder de islamkritiske skribentene. Skal de nå idealisere sin egen (manglende) dekning som en unnskyldning for at de ikke har dekket disse spørsmålene? Hvordan vil de dekke problemene med høyreekstremisme i et multietnisk samfunn? Det gir Ny Tid ikke noe svar på, så vidt jeg kan se.

Bla-di-bla-bla-burka

Burka, niqab, burka, burka, hijab, hijab, burka, ytringsfrihet, burka, burka, liberalt demokrati, hijab, hijab, selvmordsbombere! hijab, hijab, burka, kvinneundertrykking, hijab, hijab, stadie som vi har forlatt, hijab, viktig i et demokrati at vi viser ansikt, hijab, hijab, kvinnefiendtlig, hijab, burka, middelaldertenkning, burka, hijab ...
– Alle norske, danske, svenske, franske, belgiske og sveitsiske medier de siste par årene.
[innlegget er noe forkortet, red.].

Ok, jeg er helt utrolig lei av å diskutere islam nå, men siden verden har blitt sinnsyk må jeg visst forklare liberalistene hvorfor man ikke skal diskriminere mot minoriteter. Så la meg først gi deg fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust, og så skal jeg fortelle deg en femte grunn som gjør at det er skikkelig, skikkelig dust. Men før jeg gjør det må det vel presiseres at æsj: burka. Kvinneundertrykkende? Ja. Liker jeg dem? Nei. Synes jeg som feminist at de tilhører en ubehagelig tendens til kvinnefiendtlighet og autoritært patriarkat som bør bekjempes med alle lovlige midler? Ja. Har disse fakta noe med saken å gjøre? Nei.

Fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust.

1. Liberalt demokrati, anyone?

Grunnprinsippet i et liberalt demokrati er at man kan gjøre det man har lyst til, med mindre det man gjør i sterk grad hindrer andres livsutfoldelse. Dette kaller vi "The Harm Principle". Dersom det du gjør for eksempel er å tvinge noen til å kle på seg en burka/hijab/niqab/samekofte så er det ulovlig. Dersom det du gjør er å forhindre noen i å ta på seg det tøyet de har lyst til, så er det også ulovlig.¹

Et annet grunnprinsipp i demokratiet er at alle er like for loven. Litt av poenget her er at man ikke fjerner rettigheter som andre har. Et av de mest grunnleggende funksjoner til et liberalt demokratis lover er faktisk å forhindre at flertallet utnytter mindretallet. Derfor er det ikke slik at man har lover som rammer minoriteter, med mindre deres aktiviteter faller innenfor samfunnskadelige kategorier. For eksempel har vi sterke lover mot de minoriteter i det norske samfunn vi kaller "drapsmenn" og "voldtektsmenn", for å forhindre dem i å utfolde seg, men vi har ikke særlig sterke lover mot dem vi kaller "hvite middelklassemenn" eller "folk som liker lukten av liljekonvaller". Dersom man forbød noen folk å lukte på blomstene, men ikke andre, eller for den saks skyld noen mennesker i å ha sex slik de vil med den de vil, men ikke andre, så ville det vært feil. Og om man fratar noen mennesker retten til å kle seg slik de vil, men ikke andre, så ville det være en diskriminerende lov.

Det ville være et brudd på samfunnskontrakten og i strid med det samfunnet vi har bygget opp dersom man gjorde det ulovlig, for eksempel, å være svart, eller ulovlig å gå i rødt tøy.

Det er egentlig litt utrolig at dette er noe man må minne folk om, men det er altså slik at folk har lov til å gå i hva de vil. Om vi forbyr hijab eller nikab eller burka, så bryter det altså med flere av disse prinsippene:

* Man forbyr noe til tross for at det ikke har noen skadelig effekt på samfunnet, ikke hindrer andres livsutfoldelse.

* Flertallet forhindrer arbitrært minoriteten fra å gjøre hva de vil.

For å forby niqab og burka må du altså være villig til å sette det liberale demokratis grunnprinsipper til side. Jeg forventer derfor en sterk, prinsipiell motstand mot dette fra alle dere sosialliberalister.

2. "A chilling effect."

Siden det er ganske få som går med dette – det vil jeg komme tilbake til – så er det et sterkt signal å sende å spesifikt forby et muslimsk kulturutrykk. Minareter, for eksempel. Eller hijab i politiet. Eller niqab i -- seriøst, dette diskuterte vi i Danmark -- dommerembetet (fordi sterke karrierekvinner er typiske brukere av det totale ansiktssløret). Jon Stewart har forresten en god analyse av fenomenet minaretforbud her.

Dette signalet sier at muslimer ikke er velkomne -- selv når de ikke gjør noe galt. De er bare ikke som oss, de er radikalt annerledes. Det vil derfor bidra til en allerede sterk effekt på muslimers deltakelse i samfunnslivet. Dette er en slags paralell til det man kaller a chilling effect, som er et juridisk begrep, gjerne brukt innen ytringsfrihet og personvern.

Ideen der er at bare bevisstheten om at man kan overvåkes "kjøler ned" kommunikasjonen; gjør at man ikke sier det man tenker.

En tilsvarende chilling effect oppstår på muslimers følelse av tilhørighet. Man ser at man ikke aksepteres, og velger derfor å ikke delta, hvilket fører til at man aksepteres enda mindre, og så videre. Bare bevisstheten om at man ikke aksepteres gjør at man er mindre tilbøyelig til å delta i samfunnet, selv når det ikke lovgis spesifikt mot en.

Hvis du vil forby niqab må du altså klare å sende et sterkt signal om at dette ikke handler om islam. For eksempel ved samtidig å slå hardt ned på -- gjennom beinhard enforcement -- alle som bruker solbriller, motorsykkelhjelmer og hettegensere og andre måter å "maskere" seg på offentlig. Hvis ikke, mistenker jeg at vi vil se stadig flere muslimske kvinner vende seg mot en ikke-sekulær identitet. Dem som kjemper for denne loven kan altså ha store skadevirkninger på dem de hevder å forsvare.

3. Det viser seg at vi har en lov mot drap og tvang i Norge, allerede

Straffeloven er ganske klar på dette, folkens. For å forhindre at kvinner tvinges av deres onde, svarsmuskete menn til å gå med burka (antakelsen som ligger i bunn for de fleste slike diskusjoner) trenger vi bare å gå til Straffeloven. Vi trenger ikke å sende et sterkt negativt signal til muslimer bare for å forby noe som allerede er forbudt.

Eksempel: Vi har en lov mot drap: Straffelovens §233, der det står

§ 233. Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar.

Har den skyldige handlet med Overlæg, eller har han forøvet Drabet for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan, kan Fængsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjælder i Gjentagelsestilfælde samt, hvor forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder foreligger.

Så da trenger vi ikke å legge til at "Den som forvolder en andens Død fordi han eer svartsmusket og krokneset og tror på Allah, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 aar."

Altså, vi kunne hatt den loven -- men den hadde vært ganske dust, for den hadde sendt signalet at vi tror muslimer er drapsmenn, mens den ikke hadde gjort noe verken fra eller til i praksis. Likeledes har vi lover som forhindrer folk i å tvinge andre folk til noe -- for eksempel å kle på seg et plagg hun ikke vil -- med vold.

Det er i øvrig ganske dust å anta at alle går med niqab/hijab/whatever ufrivillig, i og med at forskningen er ganske tydelig på at slik er det ikke.

En tilsvarende signaleffekt kan dokumenteres mht. hijab i politiet. I Sverige gjorde de det lov å gå med hijab i politiet. Resultat: Ingen går med hijab i politiet, men søkertallene for innvandrerkvinner til politiet gikk opp noe vanvittig. Og -- holy smokes! -- hver femte søker til politiet i Sverige er innvandrere. I Norge er tallet 7 prosent. Og jeg tipper ikke hijabdebatten hjalp det tallet.

4. Rasisme!

Ideen om å forby burka:

-- et brudd på det liberale prinsippet om frihet fra unødvendig tvang.
-- et spesifikt inngrep i friheten utført av et flertall mot et mindretall.
-- har en sterkt nedkjølende signaleffekt på forholdet mellom muslimer og resten av samfunnet.
-- ganske ubrukelig, sånn lovmessig sett.

Og er derfor egentlig ganske rasistisk, er det ikke? Den er et spark til en minoriteten. Hvorfor det? Jo ...

Hvorfor det å forby burka er skikkelig, skikkelig dust

Fordi herre du milde Jesus, det er jo for faen ingen som går med det!

Dette er definisjonen av signalpolitikk. Det er noen få damer nede på Grønland som går med niqab. Jeg ser kanskje en niqab der en gang hver måned eller deromkring. Ingen eller nesten ingen går med burka i Norge. I Danmark, etter utallige liter trykksverte og endeløse skoger opp i røyk viste det seg at det var tre kvinner som gikk med det totalt. Tre! Om det hadde vært en enorm epidemi med kvinner som stengtes bort fra samfunnet i sine burkaniqabfengsler, så hadde jeg sett grunnlaget for diskusjonen. Det er intet slikt grunnlag.

I stedet blir dette weapons of mass distraction; populistisk symbolpolitikk som ikke forandrer det pøkk i den virkelige verden utover å senke livskvaliteten til et par hundretusen av våre borgere mens den virkelige verden skjer andre steder.

Et par enkle analytiske søk på søketjenesten Retriever demonstrerer dette helt enkelt:

burka + burqa + niqab + hijab i fjor = sånn ca 3.000 artikler i norsk papirpresse.

klimakrise + klimaforandringer + klimaforhandlinger = 853 artikler i norsk papirpresse.²

Skjønner du hva jeg mener? Vi diskuterer hodeplagg som ingen går med og noen hodeplagg som en del folk går med, men som i bunn og grunn ikke skader noen mer enn vi diskuterer det udiskutabelt mest presserende politiske problemet i verden. Hallo! Økosystemet holder på å kollapse! Kan vi ta oss litt sammen her?

Så her er min innstendige bønn til alle som leser dette: Om du har tenkt deg å skrive noe om burkaforbud eller nikabforbud eller hijab i politiet eller enda en av de evinnelige artiklene om hvor forferdelig vanskelig det er, alt dette med integrering og islam og så videre, kan du ikke være så snill å la være og skrive en skikkelig god artikkel om klimaforandringer i stedet? Eller et av de andre virkelig viktige temaer som faktisk finnes der ute og som ikke dekkes tilstrekkelig av norsk presse. Det gjelder alle, fra kommentatorer til twitrere til journalister til bloggere til pamflettskrivere til tekstmeldere. Vær så snill.

På forhånd takk,
Martin Grüner Larsen

* * *

1. Med mindre det er ungen din og han har lyst til å gå med spidermandrakten sin på skolen. Da er det ok.

2. [Siden denne bloggposten har havnet på pensum i NDLA bør jeg rette denne faktaopplysningen som ikke helt stemmer i teksten. I søket der jeg viser at hijab var mer omtalt enn klimaforandringer glemte jeg å søke på et av de viktigste søkeordene som var "klima", altså bare det ordet alene. Dette gir 8.300 treff, hvilket selvsagt er mye mer enn hijab. Problemet er at her er det en feilkilde: Fraser som "i dagens politiske klima" osv. står for en del av svarene. Ikke desto mindre så vil jeg stå fast ved hovedpoenget mitt, som er at spørsmålet om hijab tar opp en stor del av vår offentlige bevissthet, samtidig som den er en uviktig distraksjon fra skikkelig politikk. Dette poenget gjelder i all sin allmenhet om kritikk av minoriteter generelt og muslimer spesielt. Dette dokumenterer bl.a. en rapport fra IMDI der det blant annet står å lese at "i 2009 var det omtrent like mange oppslag [ -- ca. 77.000 -- ] om islam og muslimer som det var om Jens Stoltenberg, og flere enn om svineinfluensaen".

Videre sier rapporten at:

Et søk på Aftenpostens debattsider viser at innvandring og integrering er tema for 324 319 av innleggene. Til sammenlikning har skole og utdanning 19 049 innlegg og temaet miljø 62 209 debattinnlegg

Så selv om det jeg skriver over ikke er helt riktig, føler jeg i all hovedsak at jeg har dekning for mitt poeng.

Jeg vil ellers gjerne høre fra dere som er innom her fra NDLA! Legg gjerne igjen en kommentar under.

Beste hilsener,
Martin]

[sic.]

Ayaan Hirsi Ali utfordrer den nedre grensen for hvor dumme innlegg som kan komme på trykk.

Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av minareter, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.

For det første er den en avvisning av politisk islam, ikke av muslimer. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk islam fornekter. [sic! sic! Min uthv.]

Og vips, et helt folk, 1.3. milliarder mennesker får ikke lov til å definere sine egne liv, sine egne symboler. 1.3. milliarder mennesker ber under et symbol som ensidig defineres som nazisme:

Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, minareten, halvmånen med en stjerne i midten (vanligvis på toppen av en minaret) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.

Man skulle tro at 1.3 milliarder mennesker hadde litt å si i spørsmålet, men det viser seg at det var Ali som satt med definisjonsmakta hele tiden. Svart er hvitt, inn er ut, intoleranse og antidemokratiske strømninger er demokrati og toleranse. Words fall upon the facts like soft snow.

Ayaan Hirsi Ali bidrar her til rasismens intellektuelle overbygning. Dette er et motbydelig argument – og det er ikke en gang godt tenkt, formulert eller argumentert. Dagens kaktus går til Ayaan Hirsi Ali, og Aftenposten.

More of the same, only different

Laila Lalami has a great rebuttal in The Nation to a newish anti-immigration and anti-islam book: Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West, by Christopher Caldwell.

What strikes me, reading her dismantling of the paper-thin arguments, is how repetitive this kind of "criticism" is. It's just a certain set of the same sort of arguments made with more or less eloquence, the same thin factual grounding and the same certain kind of rhetoric. In different times, it attacked different groups for many of the same reasons. There isn't anything quintessentially new. The analysis is always-already there. The conclusion foregone, facts soon coming to follow. In Sweden, Andreas Malm's recently published Hatet mot muslimer (Bokförlaget Atlas, 2009) is a good extended analysis of the phenomenon for the Scandinavically abled. But for those of you who aren't used to the arguments, Lalami does an admirable job on them, and the article is sort of an introduction to the usual go of these arguments. These two paragraphs struck me in particular:

The societies of Europe are undergoing demographic changes, which have economic, social and educational consequences. So far, the debate on these changes has focused exclusively on Islam in Europe. Yet no one in the chattering classes seems to have noticed that the voices of European Muslims are seldom heard. This is a debate about them--not with them. And indeed Reflections on the Revolution in Europe has been reviewed in the American press mostly by people who are not European, much less Muslim. Not surprisingly, the argument that Muslims are collectively trying to "conquer" Europe "street by street" in order to turn it into an outpost of Islam has been taken at face value. But this argument is not serious criticism because it is not based on thorough empirical evidence; it is racism.

(...)

The current debate places far too much emphasis on Islam as a set of codes and on the Koran as a literal text, rather than on Islam as it is lived and the Koran as an experienced text. A Moroccan man may be very devout and yet work as a sommelier in a restaurant in Paris. A Turkish teenager may not be particularly faithful and yet keep Ramadan because it is the only time of year she gets to connect with her community. An Algerian elder may be the imam of his mosque and yet carry credit card debt. Islam is not just its texts; it is millions of people, each one of whom has found an idiosyncratic way of adapting faith to modern life. Our religious beliefs are not the sum total of our lives. To discuss them as if they were puts our very lives up for debate.

Legitimering av irrasjonalitet

Beklager at jeg ikke blogger så mye for tiden. Jeg har visst pådratt meg en massiv Twitteravhengighet som passer bedre med min timeplan, men har lyst til å føre mer oppmerksomhet tilbake til bloggen.

Men altså:

Vanligvis gidder jeg ikke å lese Document.no, men i dag hadde de en gjestepost av Aslak Nore som jeg følte jeg burde svare på [Oppdatering: Jeg lar meg fortelle at den opprinnelig sto på trykk i VG]. Nore prøver å argumentere for at Arbeiderpartiet er nødt til å ”komme på offensiven” i innvandringsdebatten. Dette gjør han ved å forsøke å legitimere irrasjonelle holdninger overfor innvandrere blant moderate sosialdemokrater. Han fortsetter i samme sporet som sin nylige Samtiden-artikkel. Han tar studier av hvordan menneskers følelser påvirker valgene deres, og tolker dem slik at de gir en slags rasjonalisering for irrasjonelle valg.

Nore innleder:

Toppledelsen i Arbeiderpartiet vet det altfor godt. Skal de vinne valget i september må partiet komme på offensiven i innvandringsdebatten. Jens Stoltenberg vet noe mer. Skal han bli husket som en av de store statsministerne i nyere norsk historie, må han foreta noen visjonære grep i det flerkulturelle Norge. Men hvordan skal han gjøre det?

Et samfunn er alltid i endring. I dag skjer forandringene raskere, og griper dypere om seg enn tidligere. Det hersker en latent uro i Norge, forårsaket av globalisering, finanskriser og migrasjon over landegrensene. Innvandrerbefolkningen teller nå over 10% og vil vokse i årene som kommer. Presset på velferdsstaten er større enn før, folk stiller mindre på dugnad, kriminaliteten er grovere og de religiøse fundamentalistene flere.

På den ene siden tror jeg at Nore har rett i at Arbeiderpartiet vet at de må komme på offensiven – altså bli mer populistiske – i innvandringsdebatten, men jeg steiler litt ved hans virkelighetsbeskrivelse, og kommer til å se litt nøyere på den:

Det stemmer at innvandrere utgjør ca. 10 % av befolkningen. Men etter det hopper kjettingen av. Nore definerer aldri hvordan presset på velferdsstaten øker, men jeg antar at han ikke mener at den politiske motviljen mot velferdsstaten øker. (Hvilket det gjør – Frp går fram på meningsmålingene og det var borgerlig flertall i juni). Jeg vet ikke helt hvordan han dokumenterer det, men la oss la det ligge.

”Folk stiller mindre på dugnad.”
Vel, dette stemmer nok, om du med ”folk” mener ”folk som bor i Groruddalen”. Jeg tror dette må være basert på anekdotisk bevismateriale, men la gå. Jeg tror at folk som føler seg utilpass og uønsket har få insentiver for å delta i langtidsvedlikeholdet i det samfunnet de bor i. Jeg merket meg for eksempel at alkoholikeren i gården jeg bodde i før, aldri dukket opp på dugnad. Kanskje jeg er en snillistisk SV-velger, men jeg har troen på å møte opp og spørre folk om de har lyst til å komme på dugnad. Uvitenskapelige undersøkelser i nabolag jeg har bodd i tyder på at det er effektfullt.

”de religiøse fundamentalistene flere”
Virkelig? Hva er kilden her, SSBs fundamentalismeindeks? Dette er – antar jeg – ren synsing og anekdote. Nore forveksler nok fundamentalistenes synlighet med at de blir flere.

"Kriminaliteten blir grovere"
Nei. Sorry, men denne gamle visa har vært falsk i 14 år. Jeg siterer SSBs rapport fra 2008:

Antall anmeldte lovbrudd er nå det laveste på 14 år, når vi tar høyde for befolkningsutviklingen.
…
Mer enn 175 000 tyverier og andre vinningslovbrudd ble anmeldt i 2008, nesten 4 900 færre enn året før. Reduksjonen i antall vinningslovbrudd henger i hovedsak sammen med en nedgang på 8 prosent i grove tyverier. Antall grove tyverier fra biler og andre befordringsmidler (12 500) og brukstyveri av biler (6 900) er samlet sett nesten halvert siden 2003.
…
Fra tusenårsskiftet og frem til 2007 ble antall anmeldte simple tyverier fra butikk og naskeri redusert med over en firedel. Fra 2007 til 2008 økte imidlertid anmeldelsene både for simple tyverier fra butikk (12 prosent) og naskeri (5 prosent) – og samlet sett fra 16 400 til 17 500 tilfeller.

I all rettferdighet så har nasking og simple tyverier den suverent ledende overrepresentasjonen for innvandrere, men det er jo nettopp ikke definert som grov kriminalitet.

Når vi tar hensyn til befolkningsøkningen, har omfanget av anmeldte voldslovbrudd holdt seg relativt stabilt siden tusenårsskiftet, på rundt 5,5 per 1 000 innbyggere.
…
Som i alle tidligere år har Finnmark og Oslo mest anmeldt voldskriminalitet i forhold til befolkningsmengden, med henholdsvis 8,9 og 8,7 per 1 000 innbyggere.

De få grove forbrytelsene som øker er seksualforbrytelser, som går opp for første gang siden årtusenskiftet, og vold i nære relasjoner, som nettopp har blitt etablert som en ny kategori.

For å si det på en annen måte: Å si at norsk kriminalitet blir grovere stemmer ikke. Den er omtrent den samme gamle, og det blir mindre av den. Kanskje deler av Oslos kriminalitet øker – det vet jeg ikke, men jeg har ikke klart å finne noen indikatorer på det, til tross for utspill om farlige rumenere og at området jeg går igjennom hver dag nå blir kalt ”Marerittmila” av Aftenposten i et anfall av galopperende overdrivelse. Personlige har jeg oftere mareritt om Harald Stanghelle enn jeg har om nabolaget rundt jobben.

Men likevel så er den økende og grovere kriminaliteten – og særlig voldtekten av norske kvinner et fast begrep i norsk innvandringsdebatt. Særlig disse berømte 41 overfallsvoldtektene i Oslo. Det er urovekkende at kurdiske og afrikanske innvandrere voldtar. Litt mer urovekkende er det at maksimalt 41 menn blir brukt til å dømme 422.000, altså at ca. en per 10.000 får bli med på å determinere den politiske framtiden til resten. Det er forresten omtrent svarandelen på spam også. En person per 10.000 tror på nigerianere som vil gi dem penger. Det er like sjeldent. Sånn cirka. Like eksotisk.

Det vi snakker om her, er altså irrasjonelle impulser som får gripe inn i vårt politiske liv. Kanskje vi til og med, i den Dagbladske kulturkjempende ånd, kan lokalisere det i en biologisk impuls som identifiserer det fremmede med fare? Uansett så virker det som om Nore prøver å gjøre denne impulsen like sosialdemokratisk som idealtid. Han argumenterer for at irrasjonalitet er menneskets natur. Det er en litt tynn argumentasjon:

Evolusjonære psykologer har i en serie forsøk vist at alle mennesker har en innebygd ”juksedetektor” – som nådeløst avslører juks, normavvik og lovbrudd. Antiintellektuelle Frp er det eneste partiet i Norge som har skjønt dette prinsippet. Kanskje finnes den egentlige ”Frp-koden” her?

Og han har lyst til at dette skal få innflytelse over Aps politikk:

Arbeiderpartiet er den eneste politiske kraften i Norge som potensielt kan skape en ny flerkulturell samfunnskontrakt. Gode skoler og helsevesen for alle, men også patriotisk elitedyrking, strengere straffer og velferdsordninger knyttet opp mot plikter. For jeg er selv en opprørt sosialdemokrat som ønsker at framtidens Norge skal bli et bra sted å leve for alle... I spørsmålet om det flerkulturelle Norge tvinger et oppgjør med kulturradikale pedagoger og partiets endringsfiendtlige venstrefløy seg fram. Først når Jens Stoltenberg klarer det, vil han kunne tre inn i historien.

Jeg har vanskelig for å lese dette som noe annet enn et forsvar for at irrasjonelle strukturer skal styre vår innenrikspolitikk. Men selve prosjektet til samfunnets politiske organisering er, i min verden iallefall, en mest mulig rasjonell og langsiktig disponering av ressurser og makt. Hvorfor vil man trekke inn overtro og magefølelse i samfunnsordningen når man har SSB? Følelsene og verdiene våre styrer hva som er viktig for oss, men de forteller oss ikke hva fakta er. Der må vi ty til den vitenskapelige metoden, og så heller kjempe retorisk om verdiene.

I siste ende forstår jeg ikke helt hva Nore vil med å legitimere disse tankene. Er han ute etter strengere og mindre tolerant sosialdemokrati? Det kan han i så fall få i Høyre. Selv vil jeg heller si inntil videre at jeg ikke vil gi disse ideene legitimitet. Jeg vil løse samfunnets faktiske problemer, ikke min forestilling om hva samfunnets problemer er.