Singling i glasshus

Litt dissens fra kommentarfeltene: Min venn og kollega fra tiden i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke — som du kanskje kjenner som Kapitalismus? — har skrevet en kommentar der han kritiserte min framstilling av Trygve Hegnar i en tidligere post. Her er deler av det han skriver:

Jeg tror du bommer i analysen av Hegnars motiv (når vi nå skal drive psykologisering). Hegnar går inn i tradisjonen som økonomisk liberaler og uttalte prinsipielt at det ikke var noe i veien med en mer liberal asyl-politikk - såfremt denne gjelder for alle. Grunnen til å kalle henne med sitt rette navn var å tydeliggjøre at hun har løyet og løgn ikke bør belønnes med opphold, jeg oppfattet ikke Hegnars innspill som verken rasistisk eller fremmedfiendtlig - men et prinsipielt forsvar for rettsstatens krav til likebehandling og etterfølgelse av lover og regler.

Det siste poenget til Hegnar var pressekritikk, noe jeg også synes er høyst betimelig i en sak som er så pressedrevet og som er så blottet for prinsipper. At mange aviser henfaller til kampanjejournalistikk frem kritisk undersøkende - synes jeg i likhet med Hegnar er problematisk.

Deler av mitt svar, litt redigert:

Jeg hørte Hegnar si det, og jeg gransker ikke hans motiver, egentlig. Jeg snakker mer om hva som gjør at denne typen retorikk brukes hyppig i innvandringsfiendtlige eller -kritiske miljøer. Hvorfor retorikken går hjem, ikke hvorfor den ytres. Men når det er sagt så er jeg ganske sikker på at dette er en dog whistle som mange hører, og at Hegnar nok i en eller annen grad var bevisst på det.

Men hva gjelder Hegnars ekstremt slappe argumentasjon så faller den på egen urimelighet. Et par poenger:

1. Trygve Hegnar anklager andre for å begå kampanjejournalistikk. Det er en dårlig årstid for å kaste stein i glasshus. Det blir fort kaldt.

2. Hegnar har grunnleggende misforstått hva kampanjejournalistikk er. Det er ikke at man dekker en sak veldig grundig, eller at man journalistisk setter søkelys på grunnleggende urettferdigheter i et samfunn.

Hvis dette var sant, så er kampanjejournalistikk også når Woodward og Bernstein — våre gamle, forslitte gravehelter (vi må finne noen nye snart) — jobber mot Nixons løgner i flere år, hver dag. Og jeg kan sikkert finne på bedre eksempler på god gravejournalistikk, men da må jeg jammen tenke meg om.

Kampanjejournalistikk er ikke å forfølge en sak grundig, det er ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgave ved å avsløre eller belyse urettferdigheter eller begivenheter som har allmenn offentlig interesse, eller begivenheter som strider med den allmenne rettsoppfatning. Det er ikke en gang å skrive leder etter leder etter leder i en sak samtidig som man dekker den journalistisk. Kampanjejournalistikk er å dekke en sak på en måte som er urettferdig, og journalistisk uholdbar.

Med det mener jeg å undereksponere motargumenter, usynliggjøre synspunkter, kvele dissens. Intet av dette har skjedd i denne saken. Motstanderne har kommet grundig til orde i alle fora. Og de har virkelig dummet seg ut, for de har ikke noen sak. De framstår like troverdige som skolebøller som vil ta skolens flinkeste jente fordi hun ikke gidder å finne seg i deres mobbing.

Det Hegnar kaller kampanjejournalistikk er kort sagt det vi som journalister får betalt for å gjøre. Det forundrer meg at han som redaktør ikke har skjønt det.

Pål K. Lønseth dekonstruerer seg selv

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth til VG Nett og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Så dere det? WOW! La oss ta den en gang til i sakte film:

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth ...

... og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Mine damer og herrer, total selvmotsigelse med dobbelt flikkflakk og skru i løpet av en enkeltsetning! Dette er en sterk og overraskende kandidat til høstens mesterskap i 500 meter oxymoron.

(...) kommer tilbake med mer.

Maria Hussein Amelie

Det siste konservative snakkepunktet, artikulert mest høylytt i en usedvanlig kjip forestilling av Trygve Hegnar på kveldens utgave av Aktuelt (ennå ikke på nett), er utelukkende å omtale Maria Amelie med hennes egentlige, skumle, fremmede, RUSSISKE navn. Hver gang motstanderen omtaler henne som Maria Amelie, så påpeker man at "Du mener selvsagt ... osv osv. som er hennes egentlige navn, hun har jo aldri oppgitt sitt egentlige navn."

Jeg hadde allerede sett dette retoriske knepet brukt flere ganger før Hegnar tok det i bruk, men rett etter Aktuelt i kveld er det dukket opp i flere kommentarseksjoner på nettaviser og blogger vi ikke liker å sammenligne oss med.

Motivasjonen er åpenbar: Ved å bruke hennes egentlige navn ønsker man å fremmedgjøre Maria Amelie fra sine støttespillere, og vise til sine egne at man er en av dem som ser gjennom løgnene til de politisk korrekte. Men hva er poenget? Hva er den underliggende tankestrukturen som fører til denne retorikken? Den er selvsagt en underliggende, stilltiende forståelse av at mennesker med fremmede navne får mindre sympati fra massene.

Det retoriske grepet er identisk, omenn med en annen kulturell bakgrunn, med da republikanerne under valgkampen i 2008 begynte konsekvent å omtale Barack Obama med hans fulle navn: "Barack Hussein Obama". Hussein = araber = unelectable.

Grepet er kort sagt alt motstanden mot utkastelsen av Maria Amelie kjemper mot: antakelsen om at det som er annerledes er mindre menneskelig og støtteverdig, avvisningen av det fremmede fordi det er fremmed. Avvisningen av fellesmenneskelige hensyn og rettigheter.

Grunnen til at grepet mislykkes og framstår patetisk for de fleste lesere/lyttere er at identifikasjonen med Maria Amelie allerede har skjedd hos de fleste nordmenn. Det fremmedgjørende grepet framstår derved avkledd, mye på samme måten som Arbeiderpartiets teknokratiske retorikk, som Jens Stoltenberg og statssekretær Pål Lønseth har framført de siste par dagene, står avkledd som hva den er i møte med en person som allerede er definert som en del av felleskapet. Det var en stor feil å velge å kaste ut en kvinne som alt hadde utmerket seg med vårt samfunns sjeldneste og samtidig mest respekterte dyd: genuint personlig mot.

Ameliesaken er en politisk og moralsk katastrofe, men den har også gjennom vanskjøting blitt en kommunikasjonskatastrofe som suger hele venstresiden ned i en hengemyr, som svekker hele det rød-grønne samarbeidet, og Norges internasjonale rykte. Og nå plukker de delene av høyresiden med et mer abstrakt forhold til innvandreres menneskeverd opp denne retorikken og forverrer og forvrenger den. Når denne sprø saken har blåst over, og det uungåelige har skjedd, nemlig at Maria Amelie har fått oppholdstillatelse, så håper jeg at saken i det minste vil føre til revisjon av den norske folkesjelens forhold til den andre.

Vår kamp er kronet med en viss mengde seier

Statssekretær Pål Lønseth til Aftenposten:

– Hvis det avdekkes, i denne konkrete saken eller andre saker, at vi har et regelverk som ikke er hensiktsmessig i forhold til arbeidsinnvandring, er det helt naturlig for Regjeringen å se på regelverket som regulerer dette, sier Pål K. Lønseth (Ap), statssekretær i Justisdepartementet.

Vet du hva, Lønseth? Det tror jeg faktisk ikke at det er. Naturlig, altså.