Ragnfrid har en kommentartråd om blandete metaforer som virkelig treffer spikeren på en blink.

Jeg har sittet på lesesalsplassen min i over et halvt år, og først nå så jeg at noen har skrevet ordet "Jarle" i blokkbokstaver med blyant på tapeten ca. 35 cm fra mitt hode. Man skulle tro at man ville ha sett dette før hvis man på noen måte hadde øynene åpne.

LRB | Terry Eagleton rips Richard Dawkins' new book to confetti.

The elephant in the room. Or actually, more like the elephant in the back alley with the knife.

Really interesting article on how elephant society is changing. As it turns out, nature has culture.

Is there a Dogg?

Richard Dawkins attempts to disprove the existence of God. Lotsa luck, Dick. Cause, y'know, 2.500 years of philosophy hasn't completely disproven the possibility of doing that.

(Hmm. I wrote the first bit, and then I got into a really long-winded argument with myself. My argument doesn't really think highly of luxuries like "coherence" or "structure", but I spent 45 minutes writing it, so I might just as well put it out there. Maybe I'll edit it tomorrow.)

OK, so he's not trying to disprove the existence of God, but he's trying to show how improbable that existence is, and for the record, I think what Dawkins is doing here is unproductive, silly and actually a little dangerous. Contrary to what you might think, I'm not particularly fond of his position, and I am very disappointed in the recent solidification of both religious fundamentalism and what is called "hard" or "strong" atheism (other words for it: "muscular" atheism, "manly" atheism, "tall dark and handsome" atheism, etc.) which is to say active disbelief in God or deities, or active attempts to disprove the existence of God. I'm personally not religious, and inhabit the nebulous borderlands between weak atheism and agnosticism. Nonetheless, I have always been skeptical of both sides of the margins of uncertainty. I remain skeptical of religious certainty just as I remain skeptical of anti-religious, secular certainty of any kind. Just because an idea happens to fit with the way we have decided the world works, doesn't mean we shouldn't be skeptical when someone actively opposes a belief system, particularly when this belief system is attached to a massive, world-wide culture.

When it comes to Dawkins, I simply cannot believe that such an obviously intelligent man could write this pseudo-philosophical dreck. Along the way in this article he makes some minor errors of logic, some major errors of epistemology and some gargantuan fallacies. This not only further muddies a debate in which there are very few actually rational voices, and quite a few people with enormous, irrational anger and emotion (because the idea is tied to key points of their own identity) invested in arguing down the opposing side.

Dawkin's first paragraph is at the same time the essay's most interesting and most flawed part. It is an attempt to attack Christianity by attacking a straw-man Christianity which happens to contain everything we don't like about Christians, and this is the first and biggest problem which continues to run through the essay. As I have argued previously about Islam, Christianity is not a monolithic entity. It is big and extraordinarily complex thing. We can easily find examples of Christians doing bad things in the name of Christianity, but this does not mean that Christianity as an idea is wrong for all cases of the world, just as it does not mean that money is wrong because we pay hired killers with it, or that being white is morally wrong because somebody kills other people for the supremacy of the white "race".

In short, Dawkins has the wrong end of the argument here. He is arguing against Christianity, when what he really wants to attack is the political results of what we may now come to call Political Christianity. These results, available in the foreign affairs section of any major newspaper in the world, are terrible. I think I am probably equally opposed to the political results as what I think Dawkins is. But there is great difference in attacking a belief system and attacking the political results of that belief system. If only, say, 5% of Christians caused political problems, would it still be right to attack Christianity? Put another way, is it just to be against Hutus just because Hutus committed the genocide in Rwanda because of a perception of race? Isn't it more interesting to look at what people do, instead of what they think?

* * *

When Dawkins finishes his essay by saying that

We explain our existence by a combination of the anthropic principle and Darwin's principle of natural selection. That combination provides a complete and deeply satisfying explanation for everything that we see and know. Not only is the god hypothesis unnecessary. It is spectacularly unparsimonious. Not only do we need no God to explain the universe and life. God stands out in the universe as the most glaring of all superfluous sore thumbs. We cannot, of course, disprove God, just as we can't disprove Thor, fairies, leprechauns and the Flying Spaghetti Monster. But, like those other fantasies that we can't disprove, we can say that God is very very improbable.

...he is, of course, entirely right. If we learn anything from 3000 years of science and philosophy it is that we can't prove anything about the existence of God, and that we are in fact, after all this time, completely in the dark. He - that's a capital H - remains a leap of faith, and science remains the best way of describing the physical workings of the world. And yet, I find that this paragraph dumbs down the message in the remainder of the essay, which is: Christianity is dumb and an unenlightened position. And Dawkins is right, but not for the reasons he thinks he is right.

Dawkins is not right because he is right, he is right because he is centered in our scientific paradigm. What he is actually saying is "improbable... according to our current understanding of how the world works." And here is my problem with this argument: there is, in fact, great arrogance in taking this to mean that this is a morally superior position, because that is what he is arguing (an arrogance which is reflected, I think, in the sub-heading of his blog: "A Clear-Thinking Oasis").

This is where I believe Dawkins really goes off the rails. He believes that just because we have a way of thinking which historically is very new, but which seems to bear him out, he takes this to mean that other belief systems are wrong in something approaching an absolute sense. This is problematic, because statements and theories are only models which we use to predict and engage with the world. In fact, to any scientific statement that Dawkins would care to make, I would be able to reply: "that is, in fact, very, very improbable". Science is always "just" language, and we all know the many ways that language cna tpri yuo pu.

Also, we shouldn't forget - while we are busy undermining science - that it is extremely possible that the universe has a finite or infinite number of non-discernible phenomena contained within it. But we can't know. Nor should we ignore the possibility of the problem described by Tom Stoppard (paraphrasing Wittgenstein, I think), in Dogg's Hamlet, where two workmen are building a house together, using two different languages containing the same words, and where the differences do not matter, because both meanings lead to the construction of a house, so the workmen never realise they are speaking two different languages. Our linguistic construction may not correspond, in this sense, to the real world, but it could work. Who is to know whether or not gravity is something real, or just something which happens to describe something that happens in any given situation adequately?

(That last paragraph didn't really belong anywhere, I just felt like putting it in there somewhere since I'd written it)

* * *

Later on in his essay, Dawkins gives an excellent account of in what ways a universe without a God differs from one with a God, and in the process explains some quite wonderful things about how life got started. What he suggests might be the proper explanation for religion: the rational mind trying to understand how something as contrary to everything that helps it to survive - the ability to predict, of probability, of likely outcomes - must be the necessary precondition for its own existence. But then again, it might not. Dawkins, scientific-minded that he is, should be able to see that one sensible explanation for what he calls the ramp up to the complex, evolved organism (which, incidentally, is hysterically unlikely, as he admits) can be a God.

God is a perfectly possible, perfectly elegant and reasonable solution (btw, who says solutions have to be elegant and reasonable? These are aesthetic demands, and the universe might not follow them. It could easily be unreasonable or inelegant or quite silly) to the problem of the unlikeliness of human existence. As Dawkins should know, "because here we are" doesn't quite cut it on Occam's Razor. God may just be twiddling with knobs and turning levers in some metaphysical boiler room somewhere. We never know. We're defined by the fact that we can't know. And that's one of the big locked rooms in the house of experience. Me and Dawkins both happen to think that the room is empty, but I think he's foolish in insisting so loudly that he can predict what's on the other side of a locked door.

Mapping a closed room

A diagram of the echo chamber effect? (via Jill)

In this paper, the authors studied the linking patterns and discussion topics of political bloggers. The goal was to measure the degree of interaction between liberal and conservative blogs, and to uncover any differences in the structure of the two communities.

(...) Most significantly, the authors found differences in the behavior of liberal and conservative blogs, with conservative blogs linking to each other more frequently and in a denser pattern.

I read this paper far too quickly (but it's worth a read, despite the heavy material, if nothing else for the awesome graphics), but it seems to quantify what I've been mentioning over the past couple of weeks, that bloggers tend to confirm their own opinions and stay within their own sphere of people they agree with. It seems that conservatives are slightly more internally coherent, linking much more actively to each other and commenting more on each other's posts. However, both liberals and conservatives link at roughly the same rate to sources outside the blogosphere. However, they don't link to the same sources. Conservatives are very likely to get their news from different sources than liberals. For instance, it seems like Fox News gets over 65% of its hits from conservatives while Salon gets 86% of its hits from liberal blogs.

What this tells me, and pardon me for jumping to conclusions based on a seemingly very complex data set, is that some of my tabloid assumptions about the political reality seems to be reflected in the blogosphere. This might either mean that I read too many blogs, or that I am right in thinking that:

1) The dichotomization of the political sphere is increasing, in the US increasingly on the way to becoming two separate worlds, two separate realities. This trend seems also to be ongoing in Norway. Note how few links there are in the graphics from the liberal blogosphere to the conservative and vice versa.

2) Blogs can, in the hands of the wrong people, be tools for self-gratifying, front-solidifying non-debate as a simple confirmation of one's chosen identity. It can be a tool for populism; simple arguments; instant, reflexive spin and groupthink. This is particularly rampant in the political American blogosphere.

3) Liberals do this just as much (or at least almost as much) as conservatives do. However, the right is better at political coherence. It is better at presenting a coherent political front to the public than the left is, and better at energising its base (I suspect this is also true outside of the blogosphere. It is certainly the case in Norway). This is a rhetorical point, and has nothing to do with whether or not this is the best way of doing things from a moral standpoint, but it does mean that the conservatives have an upper hand in the rhetorical political sphere, and rhetorics, in parliamentary democracies and federal republics, translate into power and power translates into bad, bad things.

Ion is on a copyleft rampage.

Cloning the system

Does this sound familiar?

Time to degree is a problem not only because of the embarassing labor practices it is associated with. It is also an intellectual problem. The obstacles to [academic] professional success are so high at the portal that students are largely self-sorted before they get there. They already talk the talk in class, and their main goal in graduate school is to learn how to talk it at conferences. And the obstacles at the other end, the placement and tenure anxieties, don't exactly encourage iconoclasm. Time to degree, job placement, and the tenure rate virtually guarantee a culture of conformity. The profession is not reproducing itself so much as cloning itself. One sign that this is happening is that there appears to be little change in dissertation topics in the last ten years. Everyone seems to be writing the same dissertation, and with a tool kit that has not altered much since 1990.

(Menand, Louis: "Dangers Within and Without", quoted in Bérubé, Michael: What's liberal about the liberal arts? : classroom politics and "bias" in higher education. W.W. Norton, 2006.)

Gå og skriv under på Margreth Olins Nestekjærlighetsopprop som krever en mer human asylpolitikk.

Haiku-like ultrashort stories in Wired. Note how a disproportional number (including some of the best ones) set up and destroy paralell universes in one sentence. Such tight constraints and one has to be formally inventive.

"Mr. Utermohlen, 73, is now in a nursing home.He no longer paints."

Mer om mannskamp og feminisme, i tillegg altså til ordskiftet hos Susanne, finner du her, i Aftenpoften, det er et innlegg av Runar Døvig, her, også i Aftenpoften, det er et motinnlegg av Anne Bitsch, feministen med det perfekte etternavn, og her, chez Fille du Paque.

Nå er vi hjemme i Bergen igjen.

Det går i sint feminisme og sint antipoststrukturalisme hos Frk. Klo. Culture, red in tooth and claw.

5000 years of Middle-Eastern empires in 90 seconds.

The pattern is obvious: empires arise swifly, conquering great swathes of the world in just a few decades, with great momentum, but eventually decay and are re-conquered by new empires. Nothing holds under occupation.

This is the text I want as a link.

Dale

I'm in Dale, teaching a blog course. I got up at 5 am this morning.

Eudaemonism

eudaemonist: eu·dae·mon·ism also eu·dai·mon·ism or eu·de·mon·ism (y-dm-nzm) n. A system of ethics that evaluates actions in terms of their capacity to produce happiness.

I always thought the only word for this was utilitarianism. Good that eudaemonism has a word too, because the utilitarianist notion of utility (though closely bound, at least in Bentham, to happiness), is often something quite different from happiness. This is also linked to those who identify utilitarianism with instrumental reason and inhuman modernism.

The Bhutanese national economy is based on eudaemonist principles. They call it "Gross National Happiness".

The intertextual in which every text is held, it itself being the text-between of another text, is not to be confused with some origin of the text: to try to find the 'sources', the 'influences' of a work, is to fall in with the myth of filiation; the citations which go to make up a text are anonymous, untraceable, and yet already read: they are quotations without inverted commas.(Ibid)

...Er. So to speak.

Interdisciplinarity is not the calm of an easy security; it begins effectively (as opposed to the mere expression of a pious wish) when the solidarity of the old disciplines breaks down -- perhaps even violently, via the jolts of fashion -- in the interests of a new object and a new language neither of which has a place in the field of the sciences that were to be brought peacefully together, this unease in classification being precisely the point from which it is possible to diagnose a certain mutation.

-- Roland Barthes, From Work to Text

More on the echo-chamber thing. Danah Boyd uses the concept "homophily" which is basically the sociological truthiness that we like being around people who validate us.

My question is: is it possible (not to mention desirable) to encourage a greater degree of exchange and dialogue beyond the primary, social aspects of the internet she talks about?

Interesting piece in the LA Times on why the US constitution is flawed. It, like the rest of the US, has good PR, but is actually not very functional.

Støre & Solstad

By popular request så setter jeg denne saken på "dagsorden" igjen ((...): Vi tar debatten!^tm). Jeg skal ut og handle inn lammekjøtt og økologisk øl, for det er den tiden på året (vi lever stort sett på lammekjøtt og økologisk øl for tiden), men jeg skal prøve å skrive mer om dette i ettermiddag, uten at jeg lover noe.

I øvrig kommer det nye saksinnlegg fra Solstad her, og fra Solstad her og Trond Haugen her, men den har jeg ikke lest.

Gahr Støre anmelder Dag Solstad. Jeg fornemmer at denne artikkelen er viktigere enn man umiddelbart tror. Ikke kun fordi den innebærer at politikken kommenterer litteraturen, heller enn den andre veien rundt, slik det pleier å være. Kanskje fordi Støre her, til tross for et par litt for enkle slutninger, viser det man kan kalle for et pragmatisk og humanistisk metaperspektiv på egen politikk. Det blir straks vanskeligere å redusere hans virksomhet til sine politiske feil, Dear Condi osv. Det som åpenbarer seg er, til tross for de (mange, store) politiske uenigheter jeg og mange andre har med ham, grunnen til at det er imperativt at denne regjeringen blir sittende. Det man ser her er vel noe så dramatisk som en vesensforskjell mellom denne regjeringen og høyreregjeringen, og nå mener jeg ikke noe så enkelt som at han leser Litteratur-med-stor-L, noe som jeg kan synes er et sympatisk trekk; jeg mener at det finnes ingen mennesker på høyresiden som kunne ha skrevet en sånn tekst. Jeg kan ikke tenke på noen på høyresiden som kan ha det samme overordnete blikket, eller som ville være istand til å vise den svakhet, feilbarlighet, eller ironisk-pragmatiske (for å bli litt Rorty her) holdningen til egen virksomhet. Alternativet her er en stillestående, lukket, makt-pragmatisk, populistisk tankegang. Det denne artikkelen tydeliggjør for meg er forskjellen i selve tankegangen, livsholdningen, mellom dagens venstreside og høyreside i Norge. Den lille forskjellen som kommer frem i tv-debatter blir plutselig langt tydeligere, langt mer dramatisk.

A list of reasons why blogging lists is just a really dumb thing to do:

1. For God's sake, you should never write what you think other people want to read. You shouldn't make things easy on your reader, you should be writing what you want to write. Don't start putting formal experiments in there on the grounds that people will want to link to that. It's not a popularity contest.

So, here's a page which features female nude models for artists who can't afford live models to paint. It's called Female Anatomy for Artists, and here's a site by the same people that features the same, but for male anatomy. It's called Human Anatomy for Artists. Paging Simone de Beauvoir. I can't believe people are still making the men-are-humans, women-are-female mistake.

Oh, and in case you didn't get the nude part: these links are Not Safe For Work.

I'm procrastinating like mad. Ok. Back to work.

This is actually a really nice illustration of what I'm writing right now on blogs. It's the work as a process: the work doesn't stop, it's something that continually happens. The viewer or reader taps into the stream and leaves it later, and has some sort of experience of the work. Later, she comes back, and the stream has become something else. But the motion is not moving towards some null-point of completion, the motion is the point in itself. Blogs totally have buddha nature.

The Nobel Peace Prize was awarded to a Bangladeshi economist and his bank, which gives out microcredit loans to the rural poor. I heard about this program in a documentary a year ago or so. The trick is that instead of asking for collateral, it loans money, without interest, only to those who can prove that they own less than half an acre of land. The deal also includes free life insurance. The bank is owned by the borrowers, all 6.5 million of them, and 96% of whom are women. The loan recovery rate is 98.5%. It's brilliant, and just the kind of thing that the Nobel Prize is for.

På den annen side, så kanskje vi ikke klarer oss til 2009 allikevel.

And the winner is

Orhan Pamuk won the Nobel Prize for literature. Literature and politics, baby.

Kjetil Kausland er en dyktig fotograf som snart skal stille ut fotoserien No Holds Barred på Bergen Kunsthall. Det åpner nå på fredag. Jeg oversatte deler av utstillingskatalogen for K, men har faktisk ikke sett bildene, en serie med portretter fra ekstremkampsportmiljøer i England, før ganske nylig. Men det ligger et par på Flaggfabrikkens nettsider (se også i sidebaren for flere bilder) men de virker meget interessante. Forstyrrende og med en ubehagelig tvetydighet i seg.

Hurra for ytringsfriheten (eller om den elektroniske skinnoffentligheten)

Jeg tenkte jeg skulle ta temperaturen på den norske folkesjelen, og klikket meg inn på Dagbladet.nos debattsider. La oss undersøke hva det går an å si nå for tiden uten reaksjoner (disse hadde ca 10 ganger så mange +tegn som minus).

Alle uthevinger er mine:

Karikatur Quislingen Jonas Gahr Støre

Islams mørkemenn i ”Islams Råd” truer på nytt det norske folk, vår ytringsfrihet! I et brev til TV-kanalen skriver organisasjonen, som representerer nærmere 60.000 muslimer i Norge, at det er uklokt og respektløst av TV 2 å vise karikaturene.

(...)

Det var først og fremst muslimer, den muslimske verden som mistet ansikt! Samtidig fortalte islam oss nordmenn at religionen er i strid med fundamentale menneskerettigheter, samt ytringsfriheten. Dette var en god lærdom for oss og en tankevekker for det norske folk. Du bør være klar over at ytringsfriheten vil vi sloss for! Vi lar oss IKKE kneble av den middelalderske religionen islam og de voldsmenn som brenne norske flagg og ambassader.

(...)

Den svikefulle vaklende regjeringen skal få betale for sitt svik mot ytringsfriheten ved neste korsvei! For det sviket mot Norge som vår utenriksminister gjorde seg skyldig i, blir bare overgått av Quislings forræderi mot det norske folk i 1940!

Eller:

Jeg blir så lei avforståsegpå'ere som alltid skal prøve å forsvare muslimers aggresive reaksjon hele tiden, kan vi ikke snart innse at muslimer er noe jævla herk, vi i Norge bør kvitte oss med før det er for sent!?

Her er en som aldri har vært i sekulære muslimske land eller lest bibelen:

Dessverre har Støre gjort seg selv og Norge en bjørnetjeneste. Islam er en uintegrerbar religion. Det finnes ikke land i verden hvor det på sikt skal bo muslimer med et ikke-islamsk styresett. Innen islam er det kun to typer land - de som er islamsk-styrt (dar al-Islam) og de som er på vei til å bli det (dar al-Harb = "land hvor krigen ikke er vunnet"). Støre har utsatt den store konfrontasjonen. Problemet er at det renner inn muslimer i Norge før det skjærer seg helt. Naive nordmenn bør få opp øynene før det er for sent.

Så spørsmålet for meg er hvor grensen for rasisme går. Disse utsagnene er jo ikke ulovlige, men utrolig problematiske. Mitt største problem er ikke at de er lovlige, men at de ikke blir sosialt sanksjonert på Dagbladet.nos websider. De mest frådende, aggressive innleggene er konsekvent dem som klikkes høyest opp, dem som får flest positive svar. Veldig få reagerer på premisset at det er noe galt med islam og derved noe galt med 1.3 milliarder mennesker. Ingen reagerer på at muslimer omtales som et "problem" som det finnes en "løsning" på.

Jeg har tenkt en del i det siste på det som kalles for ekkokammer-effekten på internett. Etter denne nye dokumentaren om Selbekk ytret jeg meg i en rekke forumer om den. I noen deler av bloggosfæren ble jeg (som siste runde i samme saken) buet ut. Det som var påfallende for meg var ikke at jeg ble møtt av et kor av motstand (det forventet jeg. På en måte var det rett og slett derfor jeg deltok i debatten), men at jeg ble møtt av en motstand som var ute av stand til å forstå mine utsagn utenfor et spekter av allerede forståtte, dikotomiserte, ideologiske skiller. Dette er noe som gjentok seg både i forrige runden og i denne, og jeg ser på dette som så påfallende og interessant at jeg har lyst til å finne ut av hva som forårsaker det.

De mulige posisjonene (sett fra høyrebloggosfærens synspunkt) var som følger:

1. For absolutt ytringsfrihet bortsett fra trusler om vold. Mot islamisme og muligens mot islam som sådan. Religionskritikk. Ser seg selv som etterfølgere av store ytringsfrihetsforkjempere. Støtter Selbekk, Rose og Fogh Rasmussen.

2. Mot total ytringsfrihet. Apologister for islamisme og terror. For misforstått høflighet, "respekt" og dialog med mordere. Identifiseres med appeasement-arkitekten Chamberlain og andre ”nyttige idioter”. Støtter Laban og Gahr Støre. Nekter å fordele noe skyld på islamister.

Når jeg argumenterte for en posisjon som kan artikuleres som

3. For juridisk ytringsfrihet, men med moralsk – ikke juridisk - plikt om borgeransvar, respekt og høflighet for islam som sådan, og innvandrere i Danmark og Norge i særdeleshet. Kategorisk fordømmende overfor alle voldshandlinger. Forholdsvis kategorisk fordømmende overfor trykkingen av karikaturene. For en fordelt modell der Jyllands-Posten, Magazinet, Abu Laban, samt en rekke populister i Midt-Østen og utover hele den muslimske verden alle tar sin del av skylden. Ser seg selv i forlengelse av pragmatisk humanistisk tenkning. Støtter Gahr Støre.

så ble jeg møtt med reaksjoner ikke på min egen posisjon, men på den fiktive stråmannsposisjonen 2. Det var som om min tekst ikke hadde blitt lest, bare refleksivt reagert på.

Ekkokammereffekten kan beskrives slik: Premisset om en borgerlig elektronisk offentlighet bryter sammen når man ser at nettet brytes opp i fragmenterte og impermeable rom som Dagbladets nettsider, som ikke modereres av fornuftige eller kunnskapsrike stemmer; eller i rom som de lukkete lommer i bloggosfæren orientert rundt en enkelt politisk ideologi. Disse rommene, istedetfor den idealtypiske borgerlige offentligheten hvor meninger kan duellere i et kulturelt vakuum, slenges ut uten risiko (for det er ingen identitet knyttet til dem), uten motmæle, for det er ingen som har oversikt over alle rommene, og kan ta til motsvar. De er ikke underbygget, og møtes ikke av mennesker med faktakunnskaper i saken. De får henge der fritt, umotsagt, og får hurtig symbiotiske yes-men som nikker i kommentarfeltene. Cellen lukker seg. Ekkokammeret forsterker seg selv til det punktet hvor debattens evner til å forandre meningene til deltakerne har blitt borte. Av og til bryter enkelte irritanter seg inn, men blir raskt skyllet ut av en bølge med hissige og irettesettende svar.

Når vi ferdes i virtuelle rom snakker man om at man har en avatar. En slags personifisering av deg selv. Den uttrykkes ofte med et brukernavn, en fremtoning i et virtuelt rom, et brukerikon, et bilde eller lignende. Men i tillegg til dette kan vi også snakke om et performativt skriversubjekt. En rolle man trer inn i. I mitt tilfelle er rollen jeg trer inn i på bloggen min, MGL, ment til å tenkes relativt tett på min egen personlighet (den er ikke så veldig tett på meg, men den kan tenkes slik).

I noen typer deloffentligheter på nettet har performancen av disse avatarene, disse skriversubjektene, blitt et mål i seg selv; en mekanisme for selvbekreftelse. En måte å få styrket en innhentet identitet på. Folk på høyresiden forsøker å få en stabil høyreidentitet bekreftet gjennom sine iscenesatte dueller med venstresidefolk og omvendt. På denne måten kan man holde sitt selvbilde stabilt og rettferdiggjort, men deloffentligheten blir på den måten en skinnoffentlighet og debatten en skinndebatt. Krigen, som den evige krigen i Orwells 1984, eller vår krig ”mot” terror, er bare en iscenesatt konflikt for å få flokkes til en allerede-definert identitet. Man overbevises ikke, man argumenterer ikke for å overbevise og tenker ikke igjennom sine egne meninger. Dette er den elektroniske dystopi, og ”debatten” og ”meningsytringen” på Dagbladet.no står med begge beina plantet midt i den.

Jeg har en enorm tro på den elektroniske offentligheten (det er derfor jeg deltar i den), og mener særlig at fenomener som blogger, debattforumer og Wikipedia har utrolig stort potensial som en kilde for en omkalibrering av demokratiet og humanisme; kort sagt: er en kilde til at vi kommer nærmere hverandre på et eller annet vis. Det er derfor jeg blir så trist over å se at denne retorisk-populistiske autopiloten er blitt et så markant fenomen ved den elektroniske offentligheten. Jeg ønsker ikke å male et kulturpessimistisk bilde, men jeg må etter hvert erkjenne at bloggosfæren har en mørk side, og at det er imperativt at vi som deltar i den elektroniske offentligheten blir bevisst på og er istand til å identifisere og møte den tendensen mot skinndebatt og skinnoffentlighet som unektelig ligger innbakt i formen. Jeg må også erkjenne at jeg selv deltar i skinndebatten fra tid til annen. Man må ikke (kun) debattere for å bekrefte sitt eget selvbilde. Man må genuint møte og engasjere med andre menneskers avatarer og få et eller annet til å skje som forandrer personene bak avaterene også.

More on homophily. We really need a different word for that in Norwegian.

Movies and radio need no longer pretend to be art. The truth that they are just business is made into an ideology in order to justify the rubbish they deliberately produce. They call themselves industries; and when their directors' incomes are published, any doubt about the social utility of the finished products is removed.
-- Adorno & Horkheimer: "The culture industry: enlightenment as mass deception"

Sting sings the works of John Dowland. Dowland has been called the first singer/songwriter (he was a singer accompanying his own melancholy, lost-love songs on lute) in English, and had a very interesting life. He was a roman catholic who was not in favour at court because of this, and was forced to travel Europe, at one point being the court composer of King Christian IV of Denmark. He was also accused of being involved in a plot on the queen's life (though I seem to recall that he actually was central in foiling a plot on a protestant nobleman earlier in his life, I can't find any evidence of it).

Actually, the first singer-songwriters that we know of were probably Sappho and Arkhilokhos. They played their own songs on the lyre, which is where the words "lyrics" and "lyrical" (and "lyrikk" in Norwegian) come from.

Jeg var nettopp utenfor for å banke et teppe på balkongen min i 5. etasje. En sommerfugl kom opp og lekte med teppet. Fløy omkring det, satte seg litt, fløy så videre, som om det var den mest naturlige tingen i verden.

Idag er det den 5. oktober. Noen som stadig ikke tror på global oppvarming?

Min venn Eivind Senneset, som er fotograf skråstrek skribent, har fått seg en ny hjemmeside der du kan se hans fotoer. Synes særlig han har mange fine portretter. Bildet av Patrick Lundberg og det av Kjersti Sandal & Bjørn Melander var til saker jeg skrev i Natt & Dag.

Hvorfor glemmer vi?

Gårsdagens post var litt for hurtig skrevet (mens jeg så dokumentaren). La meg si litt mer, og forhåpentligvis litt klarere om hvorfor jeg ble rasende over Skremt til Taushet på TV2. Den feilrepresenterte og vinklet tydelig en rekke ting, og videreformidlet noen farlige usannheter og forenklinger.

Først og fremst det at den fremstilte det som om det var Abu Laban som var årsak til eksplosjonen. Dette stemmer ikke. Muhammedkarikaturene var en overdeterminert ulmebrann, og å utelate den skylden som er alle parter til del er en forenkling. Ulmebrannen tok lang tid å ta ordentlig fyr, og Laban var bare en av de mange aktørene som deltok i opptenningen. En sentral aktør, ja, men allikevel kun en blant mange.

Ikke minst må vi ikke glemme alt som skjedde uten Labans innblandelse. Før han reiste hadde dette skjedd:

- Ambassadørene til Tyrkia, Saudi-Arabia, Iran, Pakistan, Egypt, Indonesia, etc. etc. hadde allerede klaget offisielt til statsminister Anders Forgh Rasmussen.

- Saken hadde allerede vært tatt opp på Al-Jazeera.

- Det hadde allerede vært fredelige demonstrasjoner i Danmark.

- Egypt hadde allerede avbrutt diplomatisk dialog med Danmark.

- Organisation of the Islamic Conference, en internasjonal organisasjon med 57 stater som medlem, hadde allerede fordømmet tegningene. Det samme hadde Pakistans utenriksministerium.

- Anders Fogh Rasmussen hadde allerede avvist et møte med de 11 muslimske ambassadørene.

- Den første dusøren hadde allerede vært utlovet og de første dødstrusler og livvakter var allerede på plass.

Er det kun Labans feil? Er det virkelig han, og de danske muslimer, som har vært skyld i denne affære Nei. Det er en overforenkling, og overforenklinger, som vi har sett, dreper. Det dreper faktiske mennesker. La oss heller ikke glemme det: At her er det mange ledd i en større kjede av begivenheter, som ender opp i dødsfall på den andre siden av kloden. Indirekte, men ubønnhørlig. Feiltrinn fører til død.

Hvorfor "glemte" TV2 de ikke-muslimske aktørene? Laban opprørte den muslimske siden, mens aviser i hele Europa trykket karikaturene, en ytterligere provokasjon. Selbækk fremstilles som bare en i flokken. Men hvorfor glemmer vi at da Selbækks Magazinet - en eksplisitt kristen-fundamentalistisk avis, for la oss heller ikke glemme den konteksten - trykker tegningene, så er saken ved å bli løst diplomatisk. Hvorfor glemmer vi at Selbækk i denne situasjonen bevisst heller bensin på bålet? Og hvorfor glemmer vi at det er akkurat etter at han har gjort det at boikottene plutselig kommer, at de virkelig ekle demonstrasjonene begynner, flaggbrenningene, ambassadebrenningene, dødsfallene?

Både Laban og Selbækk deltok i oppflammingen i et kritisk øyeblikk. Det må vi ikke glemme. Selbækk er kanskje en hyggelig og stillferdig mann (personlig synes jeg han ligner på en Eckbo-karikatur av en realityseriedeltaker, men det er bare meg), men han var en aktiv og bevisst deltaker i en stor kausalsammenheng som førte til folks død. Hvorfor utelater TV2 dette? Hvorfor kan TV2 ikke gå ut fra at det foregår ting under tupeen til Selbækk som de ikke fikk tilgang på? Det er slett journalistisk håndtverk, akkurat som publiseringen av karikaturene var slett redaktørhåndtverk, for ikke å glemme inhuman og uhøflig fremferdsel. Alle disse mennene stryker på medborgerprøven. At Kokkvold og Selbæk ikke klarer å se utover sine egne ytringsfrie navler og se at ord dreper, at dogmatikk og ufleksibel prinsippfasthet og inhuman uhøflighet, grove fornærmelser og symbolsk vold dreper, det er rett og slett bare trist.

Jeg hadde virkelig håpet at vi alle sammen kunne ha lært noe av dette.

For Althusser, dominant ideology turned what was in fact political, partial, and open to change into something seemingly "natural", universal, and eternal. However, dominant ideology is not limited to politics or economics, so, though it may present a particular view of economic relations (as in the common idea that trade-unionism is a brake on economic competitiveness), its primary role is to construct an imaginary picture of civil life, especially the nuclear family, as natural and, most of all, each individual as "unique" and "free". Ideology fragments real connections and interdependencies, producing a picture of social relations which overemphasises individual freedom and autonomy.

(A Cultural Studies Reader, Routledge, 1993, "Introduction" by Simon During)

2 haiku om snott

1.

ute faller løv,
som snott faller ut av min
forkjølete kropp

2.

høstregnet
har gjort meg tett i
nese, sjel

I'm right there with you.

(only, substitute "MA thesis" with "dissertation)

Skremt til ensidighet

(Mer om denne saken finner du i denne, litt mer gjennomtenkte posten.)

Hva pokker er det TV2 har gang i? Vebjørn Selbækk blir portrettert som en stor, trivelig kosebamse mens muslimene er kun sett i korte glimt, helst enten rasende eller skuffet. Det er godt mulig at Selbækk er en trivelig som person, men han er også en ekstremist. Han er bare en ekstremist som taler til en annen forsamling enn muslimske ekstremister.

Arabisk retorikk ser utrolig dramatisk ut med vestlige øyne. Abu Laban fremstilles som rasende og frådende, men han taler til sin forsamling. Selbækk taler med rolig stemme til sin, men sier nesten de samme ordene.

Jeg kan sagtens leve med dem begge som personer. Men jeg blir rasende over deres uansvarlighet. Det de gjorde var politisk dumt. Så hvorfor i all verden har man en så ensidig dokumentar. Er det meningen at vi skal synes synd på Selbækk? Sympatisere med ham? Jeg kan sagtens sympatisere med ham som person, der han sitter og klør seg i tupeen mens han ser Gahr Støre skjelle han ut på Dagsrevyen. Men straks etterpå er han ute og kjører og får melding om at en 16 år gammel gutt har drept en prest i Tyrkia. Det var trist, ja, forferdelige greier. Forferdelig. Han forstår ikke, men han har fjernt og delvis deltatt i prosessen som førte frem til drapet.

Hvorfor kommer det en tullete professor på Århus Universitet og tolker, som den eneste akademiske eksperten på emnet, og sier at dette kan umulig tolkes som overtramp når det er utrolig tydelig at veldig mange mennesker ellers mener det?

Den som var skyld i krisen var populistene. Både de muslimske på den ene siden som helte bensin på bålet og så de kristne og dem som bare var mot innvandrerefor "ytringsfriheten" som i det hele tatt ga dem ammunisjon til sin retoriske krigshissing. Og alle de vanlige menneskene som mistet livet var bare ubetydelige størrelser. Vanlige mennesker, akkurat som Rose, Selbækk og Laban.

Shädy Käräkters

The artist at work on our balcony.

(And more photos in Flickr)

Er det noen som har lagt merke til FrPs uheldige bytte av logo? Det er som om det sier:

FrP: svett og klam, ikke duggfrisk.

Det er liksom glansbildeversjonen av et eple. Et eple tegnet av noen som aldri har sett et eple. Ingen ormer i dette eple, nei! Garantert fri for fremmede legemer. Besprøytet og Monsanto-eid til siste bit. Et genmodifisert eple med all for høy væskespenning, glatt og oppsvulmet, som et blått øye, med svettperler på. Disney-blankt. Et eple som svetter under studiolys. Et lykkelig eple, i et bur, på antibiotika.