*

27.8.08

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.

Labels: , , , , , , , , , ,

7 Comments:

Blogger Mikkel said...

So what are you saying?

August 27, 2008 11:16 pm  
Blogger mrtn said...

Your guess is as good as mine.

August 27, 2008 11:26 pm  
Blogger Markus Gaupås Johansen said...

Godt poeng! Men den fortellingen må være i samsvar med politikken. Folk må oppleve at forandring kommer som en konsekvens av en politikk med en tydelig retning. Hør på FrP, de plasserer alle saker inn i sitt eget ideologiske puslespill, og til slutt har dette begynt å feste seg hos nordmenn.

August 29, 2008 9:29 pm  
Blogger Markus Gaupås Johansen said...

Liker forresten profilbildet ditt i Klassekampen. Du ser meg rett i øynene og utfordrer meg som leser. (og uansett hvor jeg beveger meg i rommet, ser det ut som du stirrer inn i øynene mine)

August 29, 2008 9:32 pm  
Blogger mrtn said...

Jeg er helt enig, Markus. Først og fremst må man gi folk politikken de trenger. Samtidig må man være bevisst på at politikken henger sammen med verdivalg, og de verdivalgene må også kommuniseres tydelig. Hvis jeg skulle si en ting som karakteriserer Frps retorikk så er det nettopp en svært heldig blanding mellom tydelig verdikommunikasjon og løsningsorienterte utspill. Derfor sliter Frp ikke minst der de har tydelige verdivalg men utydelig politikk. Er det noen som er klok på hva de mener om EU, for eksempel?

August 30, 2008 3:05 pm  
Blogger mrtn said...

Og: bra at du liker profilbildet! Selv grøsser jeg litt hver gang jeg ser det, men det er fordi jeg er kjempesyk når det blir tatt. Om øynene mine ser litt glassaktige ut, så er det fordi de er utvannet. Etter bildet ble tatt dro jeg hjem og sov i tre dager.

August 30, 2008 3:06 pm  
Blogger Markus Gaupås Johansen said...

Det er faktisk en veldig god analyse. Har ikke tenkt på det før, men de sliter der de er er uklare politisk.

Har du fått lest Morgenbaldet om Os og Søviknes denne uken?

August 31, 2008 1:43 am  

Post a Comment

<< Home