the definition of "funny, but not ha-ha-funny"

Actual Palin interview.

The Saturday Night Live version.

I can't tell the two apart, except one is hysterically funny, and the other one makes me hysteric. I'm foetal under the desk right now.

Also note how the SNL version uses many actual quotes from the Couric/Palin interview, with almost no change.

Paling. With embarassment.

Oh my goodness. Palin's new interview is just painful. It is quite simply just the most embarassing interview ever. What were they thinking? She's just spectacularly unskilled.

Palin: He's also known as the maverick though, taking shots from his own party, and certainly taking shots from the other party. Trying to get people to understand what he's been talking about - the need to reform government.

Couric: But can you give me any other concrete examples? Because I know you've said Barack Obama is a lot of talk and no action. Can you give me any other examples in his 26 years of John McCain truly taking a stand on this?

Palin: I can give you examples of things that John McCain has done, that has shown his foresight, his pragmatism, and his leadership abilities. And that is what America needs today.

Couric: I'm just going to ask you one more time - not to belabor the point. Specific examples in his 26 years of pushing for more regulation.

Palin: I'll try to find you some and I'll bring them to you.

That's just the horrific part. The rest is only toe-curlingly bad.
Transcript here. Video + full transcript here. Read the whole thing. Don't watch it, you'll throw something at the screen.

I prefer Michael Palin, myself. More cosmopolitan.

I don't know if this analysis by Ezra Klein of McCain's vice-presidential choice of Sarah Palin is accurate, but I hope it gets a lot of play, because it's convincing. The "he's trying to look cool"-angle is great. It makes McCain look like one of those really old teachers who get the kid's slang wrong trying to "reach out to them". Good narrative for the Obama campaign:

This was, for McCain, a major decision. And we can learn from it. And here's what even his supporters must admit: Country did not come first. Polls did. The calculations are fully transparent. Understanding that he needed to broaden his electoral coalition, he picked a woman. Understanding he needed youth, he picked a young politician. Understanding he needed to emphasize his reformist credentials, he picked a onetime whistleblower. What he didn't pick was anyone able to help him govern, or capable of stepping forward in a moment of crisis. Palin is not an experienced foreign policy hand like Lieberman or a successful and experienced governor like Tommy Thompson. Today, McCain chose his campaign over his presidency. Over our presidency. Palin seems like a promising young politician, but McCain increasingly seems like a desperate one.

That having been said, I was kinda underwhelmed by Obama's speech at the convention. He gorged on a whole bunch of silly tropes he'd been sensible enough throughout the rest of the campaign to use sparingly. It just seemed too over-the-top to me.

And there was way too much emphasis on the military, Georgia and Israel for me to feel entirely comfortable. Also: you might not have heard the dog-whistle, but he was talking about doing military operations against Bin Laden and Al-Qaida, which means going into Pakistan. That's very troubling.

Update: although, when I think about it, he's finally putting some policy ideas more widely into the field, which is probably what his campaign needs at this point. Or maybe it's just my blood sugar talking. Who knows?

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.