Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens
Klassekampen:
Fortellingen om valgkampen
er valgkampen
Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom
fortellingen.
Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.
Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.
Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.
Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».
Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «
A President Like My Father».
Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.
Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er
svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.
Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.
De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).
Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.
I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «
Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.
Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.
Labels: artikler, barack obama, fokus, george lakoff, john mccain, klassekampen, norsk politikk, retorikk, tekster, us politics, valgkamp