Dagbladet og produksjonen av forskjell

Burde ikke Dagbladet publisert denne saken om å publisere den andre saken?

Det sies om den franske populistiske politikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin at han en gang så en folkemengde på vei gjennom Paris og utbrøt: "Der går folket mitt! Jeg må finne ut av hvor de skal, så jeg kan lede dem dit."

Hvorvidt Ledru-Rollin, i øvrig mannen som innførte stemmerett for alle menn uavhengig av inntekt og eiendom, faktisk sa dette, eller om det var en drittpakke som ble dumpet i historiebøkene vet jeg ikke. Men sitatet er blitt stående som en oppsummering av alt som er galt med populismen. Og det var denne setningen jeg ble sittende igjen med, som en flau smak i munnen, da jeg leste denne artikkelen på Dagbladet.no, skrevet av Astrid Meland.

Artikkelen er kort sagt en slags oppsummering av en debatt som har oppstått rundt artikkelen "Hvis muslimene blir i flertall" av Meland og Gunnar Thorenfeldt. Dagbladet.no hadde den på trykk d. 15.06. Den opprinnelige artikkelen var en slags enquete der "sentrale debattanter" fikk svare på tre spørsmål:

1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?

2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall?

3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?

Da jeg leste saken ble jeg opprørt. Jeg synes den hadde en rasistisk vinkling og var uprofesjonelt utført. Jeg skrev en sur post og valgte å slenge meg på min brors foreslåtte ukelange boikott av Dagbladet. Nå gjorde dette, som hos en stadig større andel av nordmenn, ikke den store forskjellen i mitt liv, men det var nå i alle fall tilfredsstillende. Så jeg hadde egentlig boikottet Dagbladet og Dagbladet.no i fem dager da denne nye saken kom på trykk, og jeg fikk høre at jeg ble oppgitt som kilde i en sak. Da tillot jeg meg av pragmatiske grunner å bryte boikotten. Det påvirket nok ikke Dagbladet mye, uansett.

Jeg føler at denne nye artikkelen ikke gjør ting så mye bedre. Delvis fordi den hadde et par faktafeil, som jeg hermed klarer opp:

1. Eirik Newth (@astronewth) heter ikke Erik.
2. Den uforståelige feilen: Jeg lenket til denne posten hos 5080.no i min opprinnelige post, og Newth lenker også til den. Den ene av Newths to blogger har også tall i navnet og bruker en lignende Wordpressmal. Meland skriver derfor at jeg og Eirik Newth har laget denne siden. En ikke spesielt grundig faktasjekk avslører på "Om oss"-siden til 5080 at skrivekollektivet består av Markus Gaupås Johansen, Sturle Pedersen og Øyvind Ølberg. Og riktignok er jeg beæret av å være både nære og gode venner fra ungdomstiden med både Markus og Sturle, men å si at jeg er dem, er å gå litt langt. I øvrig kjenner jeg kun Newth svært overfladisk over nettet. Jeg har meg bekjent aldri vært i samme rom som ham, og kan ikke huske noensinne å ha snakket med ham. Men han virker da trivelig, det er ikke det. Han kommenterer i øvrig dette her.

(Sjekk forresten ut 5080 sin siste artikkel i Dagbladetserien: "Astrid Meland: - Er det rasistisk å diskutere rasistiske problemstillinger?" som jeg gjerne vil understreke at jeg hadde ingenting med å gjøre.)

Strukturelle problemer

Men som vanlig var feilene i artikkelen ikke bare disse små, rare faktafeilene, men langt mer strukturelle. De peker mot et allmennproblem i den norske offentligheten, som det er vel verdt å ta opp og analysere. Derfor tenker jeg at jeg skal ta denne anledningen til å forklare ytterligere hva jeg mente i mitt opprinnelige innlegg. Jeg var misfornøyd med hvordan det endte opp. Jeg var sint, frustrert og posten var mer avreagering enn noe annet. Jeg har derfor lyst til å presentere en mer gjennomarbeidet versjon av mitt argument nå. Først kommer jeg til å ta opp hva denne nye saken presenterer og hvilke teknikker den opprinnelige saken brukte. Så kommer jeg til å ta tak i det Eirik Newth med en herlig neologisme kaller for "vulgærdemografi", og så kommer jeg til å snakke om journalistisk ansvar og Dagbladets rolle.

Før jeg begynner vil jeg gjerne understreke at jeg ikke med denne posten verken antyder eller hevder at noen DB-journalister er rasister, at DB-ledelsen er rasister, eller at DBs lesere er rasister. Jeg kommer sannsynligvis aldri noensinne til å si i offentligheten at noen er rasister. Jeg kommer til å skrive mer om mitt rasismebegrep i en oppfølgerpost. Men jeg vil her bare si at man ikke etter min mening kan snakke i offentligheten om at mennesker er rasistiske som personer. Snarere vil jeg snakke om rasisme som en struktur som de fleste, også jeg, fra tid til annen deltar i, og snakke om hvordan rasismen formidles og hvordan norske samfunnsaktører deltar i dens formidling og spredning selv om de selv har gode, ja, faktisk de beste intensjoner.

Denne nye saken har samme struktur som den opprinnelige saken: Den er en nøytral rapportering av hva som har blitt sagt av en rekke bloggere og andre om den opprinnelige saken. Ingressen er " Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall?" Saken åpner slik:

DENNE UKA TOK VI i Dagbladet.no for oss hva en rekke norske aktivister, politikere og debattanter mener om demografi og muslimer.

Bakgrunnen var at SSB la frem nye tall over befolkningsutviklingen fremover. I flere år har det eksistert en debatt om etniske nordmenn kan bli en minoritet i landet og særlig om muslimer kan bli i majoritet i enkelte, norske byer. Frp er blant dem som frykter denne utviklingen.

Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge. Vi tok debatten fordi dette er er tema som mange ser ut til å være opptatt av og en utvikling folk frykter. Vi ville finne ut hva ulike debattanter mener om temaet og hvorfor en slik tenkt utvikling bekymrer noen, mens andre mener det er helt uproblematisk.

Framstillingsmetoden her er selvsagt her at Dagbladet framstiller seg selv som nøytral. I tråd med filosofen Jürgen Habermas’ tanker om offentligheten og diskursetikk – tanker som dominerer norsk offentlighet, se f.eks. artikler i Morgenbladet og Klassekampen forrige torsdag – skal Dagbladet.no "ta debatten". Dagbladet blir kun et åsted for diskusjon, et sted der andres meninger brytes. Man er bare ute etter å finne ut hva ulike "sentrale" debattanter mener om ting. Man viser fram diskusjonen slik den er. Man er ikke selv aktør. Denne nøytrale mellomposisjonen og formidlerposisjonen tilsvarer det Astrid Meland sier seinere når jeg spør henne ut om rasjonalet bak saken, på Twitter:

astridmeland @martingruner Har blitt beskyldt både for å være islamofob og muslimelsker etter saken. Synes det er nyttig å vite hva folk er redd for.

astridmeland @martingruner Jeg er for å diskutere alle saker åpent. Rasister kan forsette surfe på bølgen som kneblede offer om vi ikke gjør det.

Målet med saken er altså også aktivistisk: Man vil forhindre rasisme, gjennom å få vist fram diskusjonene, og sørge for at muslimene ikke blir kneblete offer. Det er en strategi som jeg på papiret er enig i. I god, habermasiansk ånd kommer de gode diskusjonene til å føre fram mot et fornuftig utfall av diskusjonen.

Forresten – og dette er et sidepoeng, men når vi senere diskuterer Andreas Malms bok Hatet mot muslimer skriver hun:

astridmeland @martingruner Er fotnoter et kvalitetstegn? Malm frykter etnisk renskning av muslimer i Europa og islamofobien går tilbake til korstogene.

Jeg mener at den naturlige lesningen av dette er at hun mente at disse to siste opplysningene diskvalifiserte Malm som seriøs tenker. Hvorpå jeg (om jeg husker rett) påpekte at det siste europeiske folkemordet var mot et muslimsk folk (Srebenica, 8.000 døde, 30.000 fordrevet) og at islamofobien har – som antisemittismen – sterke historiske røtter eller paralleller i korstogene, ja, men det er overhodet ikke Malms poeng for å forklare islamofobien i dag, noe som er tydelig om man leser boka, eller, i øvrig også det intervjuet jeg gjorde med Malm i Bokmagasinet.

Foto: Elias Pirasteh, CC-BY-NC-SA

Dagbladets presentasjon

Denne nøytralitetsposisjonen er selvsagt en retorisk teknikk; Theodor W. Adorno kalte det "negativ retorikk", altså retorikk som later som om det ikke er retorikk. Selvsagt er Dagbladet en aktør i saken, gjennom en rekke grep: Problemstillingen/vinklingen, kildeutvalget og sakens presentasjon.

1. Selve problemstillingen og vinklingen.

Som jeg vil gå nærmere inn på under er selve det demografiske spørsmålet rasistisk i natur.

2. Kildeutvalget.

I saken får vi møte 12 kilder. Noen er "for" islam, noen er "mot" islam og noen "er" muslimer, og sånn går nu dagan. Men hvem er disse sentrale debattanter?

Mohammad Usman Rana, lege og skribent
Anne Sofie Roald, religionsforsker. (Lenken over navnet hennes går til Wikipediasiden for "islamofobi".)
Aslak Nore, forlegger og skribent
Hege Storhaug, informasjonssjef for Human Rights Service
Bruce Bawer, skribent og dikter
Hans Rustad, driver nettstedet Document.no
Yousuf Gilani, politiker for Venstre
Abid Raja, politiker for Venstre
Nazneen Khan Østrem, høyskolelektor, statsviter og musikkskribent
Berit Thorbjørnsrud, Midt-Østenviter og førsteamanuensis
Shoaib Sultan, generalsekretær i Islamsk råd.

Sammen med det faktum at selve ideen om demografi er et rasistisk spørsmål så er det slående at det er en slagside i dette panelet som ikke blir verken kommentert eller nevnt.

Det som melder seg for meg når jeg ser på dette panelet er først og fremst spørsmålet om hvorfor tre personer overhodet er inkludert. De tre personene er Hege Storhaug, Hans Rustad og Bruce Bawer, de tre som man kan si står for den mest radikale islamkritiske linjen i artikkelen. Disse tre er mest bekymret for OMG sharialov i Norge! Alle kvinner i burqa, alle fosser i rør! Omveltning av vestlige verdier! Selvmordsbombere! Hungarians roam freely in the streets! Muslimene får barn! OMG OMG

Hege Storhaug er nok den viktigste aktivisten for islamofobisk ideologi i Norge. Hun har tette bånd til aktører som nevnte Bruce Bawer, også en kilde i artikkelen, og Bat Ye’or. Begge disse er fullstendig useriøse konspirasjonsteoretikere som har fått en hel del gjennomslagskraft i sterke, høyreekstreme miljøer, og som har blitt premissleverandører for islamhets i Norge. Særlig assosiasjonen med den populære skribenten Bat Ye’or er skjemmende. Ye’or mener at en arabisk konspirasjon styrer Europa, og at vi allerede lever som "dhimmier", uten at vi vet det. Å henge med henne gir samme typen kred som å henge med David Irving. Bruce Bawer er hakket mer seriøs, og mener kun at vi bør massedeportere mennesker basert på deres religiøse tro og vage insinuasjoner om at de vil "ta livet av" Europa:

European officials have a clear route out of this nightmare. They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow.

For Bawer er en muslimsk tilstedeværelse i Europa et problem i seg selv. Muslimer er det motsatte av demokrati – vi må reddes fra muslimene. Hvordan er dette ikke rasisme, rasjonalisert med dårlig dokumenterte, usammenhengende påstander? Hvis Bawer er en sentral samfunnsdebattant, hvis hans stemme blir presentert som en viktig stemme, så har vi et demokratisk problem. Og dersom Hege Storhaug villig assosierer med, anerkjennende siterer og videreformidler disse menneskene – det gjør hun – så er det, som Andreas Malm påpekte i intervjuet jeg gjorde med ham, diskvalifiserende i seg selv.

Den fantastiske artikkelserien med avsløringer Åse Brandvold og Katrine Ree Holmøy har skrevet i Klassekampen de siste par dagene har vel bevist at Human Rights Service er en på sitt beste useriøs, på sitt verste rasistisk propagandainstitusjon. At hun stadig finnes som "sentral debattant" i norsk presse er merkverdig.

Dessverre så er Storhaug og HRS tatt inn i varmen for lengst. De hjelper Frp med å utforme innvandringspolitikk, og de blir brukt som premissleverandør og kilde for en rekke nyhetsmedier. Ikke minst har Dagbladet investert en del tid og krefter på å gi henne rom i offentligheten, og man merker sannsynligvis at hun selger aviser. Deres journalister har et arbeidsforhold til henne, og hun leverer varene de trenger. Du kan si hva du vil om Storhaug, men hun er lesevennlig som faen, og har medietekke. Derfor er det nok mange som ikke kunne tenke seg å granske hennes nå dokumentert useriøse metoder og hennes propagandistiske rolle i den norske offentligheten. Astrid Meland er forresten også et eksempel på dette: Hun har vært i Gambia sammen med Hege Storhaug og skrevet en artikkelserie derfra. Artikkelserien var også basis for en rapport fra HRS om kjønnslemlestelse av norske jenter. Storhaug inngår i et symbiotisk forhold til norsk presse.

(Her må man selvsagt, som alltid i disse debatter, skyte inn det selvinnlysende faktum at kjønnslemlestelse er fryktelig, at jeg er motstander av det, at det bør bekjempes på alle fronter osv. osv. Og jeg vil i øvrig veldig gjerne også skyte inn at det heldigvis ikke er et spesielt stort problem i Norge og takk og lov for det. Men det er et stort problem at det er nettopp Storhaug og Rita Karlsen i HRS som får ha enerett på å ta denne kampen.)

Hans Rustad, på sin side, er en svært aktiv blogger. Han har et sterkt fokus på demografisk utvikling av islam i Europa og så videre og så videre. Nå frekventerer jeg ikke sidene hans voldsomt ofte, men jeg har et vagt og ikke helt velbegrunnet inntrykk av at han er hakket mer seriøs enn Storhaug og Bawer, men det sier dessverre lite. Han ser ut til å bruke sine betydelige krefter på å finne argumenter for konklusjoner han allerede har. Muslimer framstilles så vidt jeg kan se i et ensidig negativt lys. Han framhever positivt de rasistiske teoriene til hobbydemograf og cand.scient Ole Jørgen Anfindsen, Norges fremste eksponent for OMG nordmennene kommer til å bli i mindretall!!!-teorier.

Altså er det på den ene siden – med forbehold om at jeg ikke kjenner til alle debattantene – stort sett seriøse aktører. Det er forskere, politikere og et par synsere som har den fordelen at forholder seg til virkeligheten. På den andre siden er det folk som tilsynelatende har som sitt levebrød å med eller uten statsstøtte formidle og organisere rasistisk propaganda og politiske ekstreme nettverk i den norske og internasjonale offentligheten. De har tvilsomme forbindelser, tror på konspirasjonsteorier og fabuleringer og står i alle fall delvis for ekstremistiske og radikalt udemokratiske grep.

3. Presentasjonen av saken.

Selv om saken består hovedsakelig av sitater er den tydelig presentert og vinklet av Dagbladet. La oss se på grepene hvormed det gjøres.

Selve presentasjonen av saken innrammer saken. Over overskriften er det en stor interaktiv multimediafeature der en avstemming blant leserne påvirker et illustrert telleverk, et klassisk måleapparat med en nål som teller opp eller ned, som et speedometer eller et barometer. Interaksjon forventes. Spørsmålet det stemmes om er " Hva skjer om det blir muslimsk flertall i Norge?" Måleren har to farger, grønn og rød.



Den grønne fargen – tradisjonelt assosiert med trygghet, med målinger innenfor normale verdier på et måleapparat – er assosiert med "samfunnsdebattanten" Hege Storhaug som sier at "Norge vil da underlegges sharia". Den røde fargen – fargen som tradisjonelt viser fare, unormalt høye verdier, etc. – er assosiert med høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem som sier at "Ingenting vil nødvendigvis forandre seg". I øvrig en grov forenkling av det hun sier i sitt svar. Under kan man velge å erklære at "Jeg er enig med Storhaug" eller "… Khan-Østrem", eller man kan ta tredje veien og trykke på en lenke skrevet med liten skrift: "Uenig med begge? Delta i debatten."

Altså så har vi to synspunkter. Det ene, det trygge, grønne valget, er at Norge kommer til å bli underkastet sharia, det farlige røde valget er det tilsynelatende snillistiske utsagnet at ingenting kommer til å forandre seg – et utsagn som ikke gir noen umiddelbar mening utenfor konteksten av svaret til Khan-Østrem. De to utsagnene presenteres altså som likeverdige og like seriøse, mens det ene rives løs fra kontekst og misrepresenterer utsagnet. Ikke overraskende så er over tre fjerdedeler av stemmene gitt til Hege Storhaugs syn.

Den tredje muligheten: "Jeg synes selve spørsmålet er meningsløst" er ikke en mulighet, til tross for at Meland spesifikt sier i sin oppfølgerartikkel at journalistene allerede visste at SSB ikke forutser at det noen gang kommer til å bli muslimsk flertall i Norge. Til tross for at denne kunnskapen fantes hos journalistene ligger det altså innbakt i selve presentasjonen at dette er et seriøst spørsmål som det finnes i all hovedsak to svar på, som begge tilsynelatende tar spørsmålet på alvor. Å avvise problemstillingen er ikke lett, det krever en komplisert handling – å skrive et kommentarinnlegg (som i øvrig da vil drukne i grumsen på Dagbladets kommentarfelter). Man har to ekstremt lette handlinger for å behandle problemstillingen som alvorlig, og en ganske vanskelig handling for å avvise problemstillingen. Selve presentasjonen av saken produserer en dikotomi som ikke samsvarer med den reelle debatten i samfunnet, eller fakta i saken.

Videre, under overskriften til saken, og i presentasjonen på forsiden var det en ikonografisk illustrasjon: Et norsk flagg der korset har blitt erstattet med halvmåne og stjerne. Jeg hører klikkene i nynazisters hjem over det ganske land, der de klikker på "lagre bilde som" til videre bruk i propaganda. Dette er tydelig en påkostet og prioritert sak, med egen meningsmåler, hele 12 kilder, masse lenker og undersaker og en egentegnet illustrasjon. Altså må dette være en viktig, en sentral problemstilling.

Overskriften var "Hvis muslimene blir i flertall" og ingressen var "Hva skjer da? Vi har spurt sentrale debattanter." Her starter sammenkokingen av useriøse/ekstreme og seriøse/moderate debattanter som alle foregis å være likeverdig "sentrale".

La oss så vende oss mot introduksjonen på saken, som det er verdt å sitere i sin helhet:

BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?

Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?

Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.

Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.

Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?

Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.

I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?

Om ikke "forsvinner den norske forhuden?" er den merkeligste inngangen på en sak noensinne, så vet ikke jeg. I øvrig går den inn i en lang, veldokumentert kulturelt framstilt dikotomi mellom seksualiteten i Vesten og seksualiteten i Østen, men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Denne fleipete, humoristiske, halv-seriøse tonen antyder at dette er noe vi kan kødde med. Det er det ikke. Som jeg prøvde å påpeke i mitt forrige innlegg så fører denne måten å snakke om islam på til en drastisk reduksjon i livskvalitet for flere hundre tusen nordmenn og folk som bor innenfor Norges grenser.

Videre presenterer artikkelen henslengt og likestilt vanvittige konspirasjonsteorier som Bat Ye’ors "Eurabia" (OMG muslimene har allerede tatt over!!! vi er allerede dhimmier!!! OMG OMG etc.) og at det "hevdes" at "muslimer er så mangt". Personer som hevder dette presenteres som "motstanderne" av de andre. Som om de første var dem som måtte forsvare seg! Som om disse to utsagnene var to meninger som var like gyldige! Som om ideen om Belgistan, om et Storbritannisk Nord-Pakistan eller et gjen-maurisert Iberia – konspirasjonsteorier uten rot i virkeligheten – er likeverdig med ideen om at en folkegruppe "er så mangt" og at "langt fra alle er fundamentalister" eller at "vi ikke kan anta at de blir ortodokst religiøse" – altså dokumenterbare, allment aksepterte, sanne påstander. Videre blir det aldri nevnt i inngangen til saken det som blir skrevet i oppfølgeren, nemlig at " Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge." (I øvrig er det her merkelig at det ikke står at tallene fra SSB overhodet ikke behandler spørsmålet om det blir noe muslimsk flertall i Norge).

Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-NC-SA

En gang til om pressens samfunnsansvar

Vi kan altså se at Dagbladet har bidratt aktivt til å produsere en dikotomisk forståelse av denne problemstillingen i artikkelen. Selv om de ønsker å framstå som nøytrale, som åsted for en diskusjon så er de gjennom selve vinklingen, kildeutvalget og presentasjonen av saken med på å gi den det som kalles for The Fallacy of False Balance.
Økonomen Paul Krugman skrev en gang det følgende:

The conventions of he-said-she-said journalism get in the way of conveying … knowledge to readers. I once joked that if President Bush said that the Earth was flat, the headlines of news articles would read, "Opinions Differ on Shape of the Earth." The headlines on many articles about the intelligent design controversy come pretty close.

Hvis Dagbladet trykker overskriften: "Hva skjer hvis jorden er flat?" Og spør seg selv i inngangen til saken: "kommer den norske globusen til å forsvinne? Og skriver at "sentrale samfunnsdebattanter mener at jorden er flat." Da er vi enige i at Dagbladet gjør en journalistisk feil. At journalistene ikke utfører sine journalistiske oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Det finnes ting som er etablerte faktum. Det finnes et vitenskapelig konsensus om klimakrisen og det finnes et vitenskapelig konsensus om demografi. Spørsmålsformuleringen er dypt rasistisk men den har, som Andreas Malm formulerer det, den positive siden at den i en viss grad lar seg testes empirisk. Tendensen er konvergens. Natalitetsraten til muslimer og ikke-muslimer i alle land konvergerer. Muslimer som kommer til Vesten i første generasjon føder som regel litt flere barn enn de lokale. Men så går det en generasjon og vips, så føder de 1.7 barn, er 31.2 år gamle, har 0.8 Volvoer, 0,7 villaer og 0.6 vov-vover, som alle andre, de også. Det handler, ikke overraskende, om klasse og utdannelse. Muslimer kommer til å bli en større andel av vår befolkning enn de er i dag, ja, men de kommer aldri til å ta over. Selvsagt. I alle fall ikke innenfor noen tidshorisont det gir mening å snakke om.

Dette er de faktorene som konsekvent kan forbindes til natalitetsrater og mortalitetsrater: Klasse, bakgrunn (f.eks. natalitetsrate i opphavsland) og utdannelse. De faktorene som religioner bidrar med til mixen er stort sett syn på prevensjon og alder for giftemålsinngåelse. Ingen seriøse forskere har noen gang klart å finne en koeffisient som sammenbinder islam med et bestemt familiemønster. Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.

La meg gjenta det: Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.

Denne demografiske "tikkende bomben" er altså hets av en folkegruppe. Den presenterer det faktum at visse typer mennesker får barn som et problem. Er det ingen som kjenner igjen dette for det, det er? Er ikke dette den rene og skjære rasismen?

Hør på stemmebruken i denne videoen. Hør på musikken, og tenk på hva det han faktisk sier er. Det at folk får barn innebærer et problem.

Tenk så på Bawer, om europeere: "They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow." Hva er det vi står overfor her? Er det ikke bare en masse mennesker som har lyst til å kaste folk ut av landet sitt fordi de er en folkegruppe? Er det ikke det vi snakker om? Er ikke dette en oppisking av en stemning? En kanalisering av frustrasjoner? Er ikke dette rasisme?

Og videre: Er ikke dette en distraksjon, en avledning fra de virkelige problemene? Vi har, ifølge søketjenesten Retriever, hatt over titusen artikler om hijab i år, og ca. 2.600 om klimakrisen. Vi snakker mer om klesvalg og symbolikk hos en minoritet i Norge enn om en av de definerende konfliktene for vår generasjon. Islamofobien maskerer de virkelige konflikter i samfunnet. Den er en distraksjon.

Jeg tror ikke jeg er helt enig med absolutt alt Ali Esbati sier om islam-"debatten" i sitt glimrende og viktige essay i siste nummer av Samtiden, men han har et ekstremt viktig poeng som vi er nødt til å ta inn over oss, og det er at vi ikke lenger er tjent med å diskutere denne problemstillingen på den måten den vinkles på i offentligheten. Som jeg viste over, er denne artikkelen et kroneksempel nettopp på at når vi spiller med på premissene til dem som av en eller annen grunn ser seg tjent med å piske opp stemningen, da taper vi allerede idet vi trer inn på arenaen. Det at man spiller i det hele tatt er å tape.

Det er faktisk galt av meg å gå inn på demografiargumentasjonen i det hele tatt, over. At vi snakker om dette er problemet i seg selv; at vi snakker om dette er det interessante i denne saken. Denne problemstillingen burde være diskreditert for lengst. Og ikke kun fordi den er faktisk feil, men fordi det er feil allerede idet vi tar den opp:

Idet vi stiller oss selv spørsmålet om muslimene holder på å ta over, om de holder på å bli flertallet – allerede der går vi feil i skogen. Allerede idet vi setter oss ned for å undersøke problemstillingen om muslimene (eller hypotetisk sett kristne, eller jøder) blir i flertall, om de holder på å føde "oss" ut av racet, så skaper vi en verdiladning på en helt annen måte enn om vi studerer, for eksempel, hvor mange ugifte mødre det er i Norge. Vi definerer et "vi" og skaper en eksklusjonsmekanisme. Vi skaper ideen av at det fødes noe radikalt og fremmed i vår midte: Dersom muslimer kan "ta over", så ligger det i språket at de dermed er noe annet enn "oss". Noe som ikke er en del av det store Vi-et.

Vi ekskluderer samfunnsborgere fra samfunnet på basis av religion gjennom selve spørsmålet om de formerer seg mer enn "oss" eller ikke. Men "de" er oss og "vi" er dem. Muslimene er også nordmenn. På dialogmøtene som Abid Raja holder på Litteraturhuset buer de unge muslimene i salen spontant og unisont når noen så mye som antyder et motsetningsforhold mellom det å være muslim og det å være norsk eller nordmann. De er norske. De føler seg norske – men hvordan tror du de føler seg når de slår opp på Dagbladet.no og leser en sak som i selve sitt vesen ekskluderer dem fra et nasjonalt felleskap som de føler seg som en naturlig, rotfast del av? De føler seg helt jævlig, selvsagt. Og de kommer garantert til å føle seg mindre og mindre som en naturlig del av det felleskapet. De kommer til å føle seg ekskludert. Det er usunt for dannelsen av den borgerlige offentligheten, for skapelse av den sosiale kapitalen, den tilliten som samfunnet trenger for å fungere. Men først og fremst er det vanvittig usunt for de stakkars ungdommene som vokser opp i et land som i sterkere og sterkere grad uttrykker en avsky for selve deres vesen, heller enn å skape de sosiale og offentlige møteplassene og -rommene der reell integrering eller reell samfunnsbygging kan finne sted.

Om vi snakker om det at muslimer forplanter seg som noe vi bør diskutere så går vi altså vekk fra selve kjerneideen i det liberale demokratiet, som er at det ikke har noe å si hvem du er, hva din hudfarge er, hvem du ber til eller hvordan du velger å organisere din familie. Din fødsel skal ikke ha noe å si. Vi diskuterer samfunnets utvikling, ikke hvem som føder barn. Det at noen føder barn er ikke noe vi har noen som helst rett til å stille spørsmål ved. Vi kan stille spørsmål ved noen former for oppfostring av barn, men det er en fast institusjon i vestlige samfunn at retten til å oppfostre sine barn slik man vil er en nøkkelverdi. I våre land har man egenverdi helt til man begynner å forbryte seg mot samfunnets juridiske eller politiske eller sosiale normer. Ikke før. Ikke idet du blir født.

Det burde derfor være fullstendig unødvendig å skrive noen sak om dette, det burde være unødvendig å "ta" denne debatten. Dagbladetjournalistenes ansvar burde heller være å skape de korrekte rammene for debatten. Å levere fakta og premisser til den. For eksempel ved å slå ned på dem som faktisk propaganderer demografimyten (jeg ser for meg overskriften "SLIK LYVER DE TIL DEG OM ISLAM". Hvorfor er den saken ikke skrevet?) eller ved å fortelle oss hvem innvandrerne er. Hvem er det egentlig vi snakker om? Hvorfor kan man ikke anerkjenne at det finnes noen ugjendrivelige fakta i denne debatten og heller studere hvorfor disse faktaene ikke ser ut til å ha noen gjennomslagskraft i visse deler av offentligheten? Eller levere nye fakta? Og disse faktaene kommer jo også til å være vinklet, som alle "fakta" er, men de kan være vinklet på en måte som skaper sosialt sammenhold, heller enn å erodere den sosiale kapitalen til samfunnet.


Om Dagbladets framtid

Islamofobien finnes, og Dagbladet.no er bevis nummer 1. Ikke på grunn av artiklene (som regel ikke, i alle fall) men på grunn av kommentarene, som har blitt et stadig mer fryktelig forum de siste mange årene. Den konstante flommen av åpenlyst rasistiske kommentarer blir tilsynelatende overhodet ikke moderert, stikk i strid med redaktørplakaten. Hvorfor har Dagbladet blitt et åsted for en syndeflod av rasisme? Dels er det ekstremt slett kommentarpolitikk, men det har også å gjøre med at avisen har blitt en premissleverandør på en negativ måte. Den tiltrekker seg oppmerksomhet av en viss type fordi den produserer en viss type tendensiøs journalistikk. Alltid tilsynelatende rimelig, men ofte med subtilt kommuniserte verdier, ideer, tankesystemer og diskurser, som i denne artikkelen. Det gjøres sikkert ikke bevisst engang. Det bare skjer – fordi man ikke er bevisst på at det skjer.

Astrid Meland forsvarer seg i den siste artikkelen, slik jeg leser det, med at siden artikkelen skapte debatt så var den et samfunnsgode: "Også blant leserne har reaksjonene variert fra «islamofobi» til «muslimelsker.» Mange likte saken, men like mange reagerte kraftig", skriver hun.

Her er det noen problemer vi er nødt til å ta tak i. Det har blitt en alminnelig vrangforestilling i norske aviser at dersom man skaper debatt, så har man oppnådd noe positivt. Man glemmer at man noen ganger skaper konflikter i samfunnet som ikke allerede eksisterte. Tidsskriftet Kangura og radio/tv-kanalen Radio Télévision Libre des Mille Collines tok debatten. Fy søren som de tok debatten. De turde å snakke om de tingene som det ikke lenger var lov å si. De skapte så mye temperatur i debatten, og brøt så grundig med de klamme, kvelende normene for snillistisk politisk korrekthet at ca. en million tutsier ble drept i Rwanda, i 1994. Redaktørene ble dømt til livsvarig fengsel fordi de turde å ta debatten.

Dette er et ekstremt eksempel – det er derfor jeg valgte det – og det burde være åpenlyst, men jeg sier det for å være helt på den sikre siden: Jeg sammenligner på ingen måte Dagbladet og mediene i Rwanda. Men eksemplet demonstrerer bortenfor enhver tvil et vesentlig poeng, et poeng som ødelegger trosbekjennelsen i den norske dissensens teologi: Det er et beviselig faktum at ikke alle ting bør sies i offentligheten. Noen ganger gjør det å ta debatten skade. Noen ganger gjør det vondt. Noen ganger ødelegger det noe som var bra. Mediene kan skape konflikter. De kan øke konfliktnivået i samfunnet. Noen ganger er dette riktig – for eksempel så jeg gjerne at konfliktnivået mellom Når de gjør det uten skjellig grunn, taper vi alle sammen.

Av en eller annen grunn har norske journalister ennå ikke helt tatt inn over seg det faktum at forferdelige meninger kan formuleres, og at dette kan skade samfunnet. Dersom man ikke er bevisst på dette som journalist, så utfører man ikke sine profesjonelle plikter skikkelig. Dette var noe jeg terpet på i mitt opprinnelige motsvar til artikkelen: Man må være bevisst på at sakene man skriver påvirker samfunnet, og man må alltid være beredt til å leve med de til tider enorme konsekvensene av de tingene man ytrer i offentligheten. Alt vi få som har det privilegiet å jobbe i massemedia skriver registreres og påvirker massene. Noen ganger på små måter, andre ganger på store. Dette innebærer et enormt ansvar som vi må forholde oss til.

Men Meland antyder også en annen positiv effekt fra artikkelens publikasjon i artikkelen:

Leseren har rett i at stoffet ble populært. Nesten 50 000 leste saken «Hva skjer om muslimer blir i flertall?» den første dagen den lå ute. 9200 deltok i avstemningen og rundt 750 debattinnlegg har kommet så langt.

Og det er her min skuffelse kan bli total. Man skal ikke, må ikke, kan ikke, som journalist, operere ut fra et lønnsomhetskriterium. Det lar seg simpelthen ikke forene med god journalistisk praksis. Det er et velkjent faktum at kulturradikalismens høyborg Dagbladets lesertall har vært i fritt fall. Annonsemarkedet er dødt, allmennavisene står for fall og nå prøver man, antakeligvis med en viss desperasjon, å skape et nytt internettmarked. Man prøver å skape debatt, å generere lesertall gjennom kontroversielle emner. Og kanskje man lar drivet mot lesertall overstyre de journalistiske evnene, som er ubestridelige, og de gode hensiktene som artikuleres av Meland over.

Men det er der jeg står av. Om Dagbladet ikke klarer å overleve uten å skape unødvendige konflikter i samfunnet, uten å gjøre seg til mikrofonstativ for rasistisk tankegods, uten å ivareta en kritisk funksjon – da har avisen forrådt sin samfunnsrolle.

Det er da jeg kommer til å tenke på Ledru-Rollin og hans utrop om at han måtte finne ut hvor folket går, så han kan lede dem dit. Om man forteller folk det de har lyst til å høre for å fremme sine egne kommersielle mål, da driver man ikke i journalistbransjen, da driver man med PR for eget firma. Om det blir forretningsmodellen Dagbladet søker etter, da finnes det ikke lenger noen rolle for avisen i den norske offentligheten. Da må Dagbladet enten gå konkurs, gå ned med flagget til topps, så vi andre kan fortsette å leve i fred, eller så må avisen lede sitt folk – ut på dypt vann og til bunns.

Å drepe en kvitterfugl

OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1!
(Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)

Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?



Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.

Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.

Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?

Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.

(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikke forbudt å bruke Twitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)

Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.

Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.

OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU
(Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)

Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.

Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.

Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.

OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11!
(Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)

Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.

Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.

Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.

Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?

Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.

Etikk, takk

- Det er mulig at en del mennesker vil feiltolke den tittelen, sier Dagbladets etikkredaktør Lars Helle om gårsdagens førstesideoppslag.

- Har Dagbladet med denne dyneløftingen tatt et skritt over i britisk tabloidjournalistikk?

- Nei, vi har ikke tatt noe som helst skritt videre. Og vi har ingen tro på at dette åpner noen som helst ny retning hverken for Dagbladet eller noen andre medier, sier Helle. Han er heller ikke sikker på om det er dyneløfting.

- Men vi er i intimsfæren til mennesker, det er vi. Det er ikke uproblematisk å være i det området der, derfor er det viktig å være ganske nøye med hvordan vi omtaler det - det har vi vært bevisst på.

- Samtidig velger dere førstesidetittelen «Gikk til sengs med Røkke»?

- Det står i boken at de delte seng. Min mening er at en sånn formulering fort kan oppfattes som at de har hatt sex. Men det står spesifikt i Dagbladets artikkel inne i avisen at det hadde de ikke - og han fremheves som gentleman. Men det er mulig at en del mennesker vil feiltolke den tittelen og at det hadde vært bedre med en annen formulering.
Aftenpoften, 11. september.

*

"Å være etikkredaktør i Dagbladet er litt som å være sjøfartsminister i Tsjekkia.
Klassekampen, "På teppet", 12. september.

Al-Klassekampen – en oppsummering

Allright. Nå som jeg er ferdig med denne sommerens vikariat i terrorisme-støttende, vestlig-hatende, islamososialistiskfascistiske, gulag-spredende, homsehetsende/homse-støttende-på-bekostning-av-demokratiet-som-vi-kjenner-det (og Nina Karin Monsens blodtrykk) Al-Klassekampen, så er det på tide med en oppsummering og lenkesamling. Jeg orker ikke å lage dette i kronologisk rekkefølge nå. Kanskje seinere. Ikke alle mine artikler er tilgjengelig på nett, dessverre.

LEDER, 28. juli, om diasporaens bruk av medier til politisk aktivisme.

"Diasporaen, altså den delen av en etnisk gruppe som har utvandret fra sitt tradisjonelle territorium, er i stadig større grad blitt en politisk maktfaktor man må regne med. Denne utviklingen er først og fremst drevet av teknologi. Økt tilgjengelighet av telefontjenester og særlig internettkonnektivitet i utviklingsland har ført til en dramatisk økning i kontakt mellom de utvandrete og de gjenværende. I tillegg har diasporaen nå en massedistribusjonskanal rett inn i sitt hjemland gjennom bruk av fenomener som blogging, diskusjonsfora på nett og masse-e-poster."

*

LEDER, 30. juli om lokalavissaken.

"Som alltid ellers er det også en direkte konflikt mellom journalistisk kvalitet og profittkrav: Ole Petter Pedersen, redaktør i Driva, nevnte i en kronikk i Klassekampen i forgårs at tidspress på de ansatte var et problem, og etterlyste færre og bedre saker. Det vil være et viktig skritt på veien mot en bedre lokalpresse, men salgstallene kommer i veien."

*

Tar tempen på bloggosfæren
Nettforsker Jill Walker Rettberg gir ut bok om blogging. Hun er optimistisk for mediets framtid.

*

Vil OL åpne Kinas porter?
Den kinesiske medieforskeren Zhenggrong Hu mener at OL vil skape et åpnere Kina. Hans kollega Yuezhi Zhao er skeptisk.

*

Mediebilder av lidelse
Lilie Chouliaraki forsker på medie-representasjoner av lidelse. Hun bestrider ideen om at teknologien automatisk skaper solidaritet med de lidende.

*

- Kenyas medier spredte hat
James Deane fra BBC World Service Trust mener man må lære av medienes rolle i å spre hat under de nylige konfliktene i Kenya.

*

Museer på museum
Museet Louisiana i København stiller nå ut andre museer. Utstillingen fokuserer på museumsbygningen som identitetsskaper.

*

Bibliotekene ut i gjørma
Bibliotekarer er ikke lenger fornøyde med å vente på at ungdommene skal komme til dem. Nå setter de opp festivaltelt.

*

En nyliberal kanon
Tenketanken Res Publica skal lage en artikkelsamling om nyliberalismens teorikanon.

*

- Kunstnere må stille krav
Bildekunstner Anders Eiebakke mener kunstnerne må ta politisk ansvar for å bedre sine levekår.

*

Kunstnerne blir fattigere
Levekårsundersøkelsen er klar: Norsk kulturliv preges av dårlig økonomi og store kjønnsforskjeller.

Ap-streker

Gårsdagens tekst fra Klassekampen. Tror at det er skjedd noe rart med linjeskiftene, men men.

VI HAVNA PÅ...

... Trond Giskes sommerferie-pressekonferanse på utestedet Stratos. Stratos ligger i øverste etasje i det som en gang var Oslos operahus i folketeateret på Youngstorget. Nå er det politikken som er folketeateret, og konferansen er innendørs i solsteiken, for det blåser på toppene.

Giske bestikker journalistene med is og jordbær, men det er for tidlig på dagen for den slags for Klassekampen. Før herligheten begynner er det kunstnerisk innslag fra andreåret på Teaterhøyskolen. De spiller utdrag fra forestillingen «Jungelboken» («det er symbolsk på hvordan det er i politikken», sier Giske til Pressen, og blir møtt med et kollektivt steinansikt).

Inn kommer pelskledde skuespillere og går amok i pressens midte. Det synges og danses lystig, og det hele er absurd og karnevalsk. Apene frastjeler journalistene vesker, notatblokker og kameraer og forsøker å mate Giske med banan. Ordspill på Ap og ape kastes rundt.

Som i karnevalet blir kongen tigger, høyt blir lavt, og Trond Giske sitter plutselig med VG TVs videokamera og filmer vrikkende aper. Klassekampen har havnet i utkanten av flokken, i den verste solsteiken på en stadig klammere barkrakk. Foran oss ser man kun en vegg av pressefolk og får fra vårt synspunkt inntrykk av at de grynter som en apeflokk. Vi prøver iherdig å unngå å lese dette som noe symbolsk.

Vi forstår det ellers slik at Baloo er en bjørn som tar ting som det kommer, og når Mowgli spør hva han har lyst til å gjøre i dag er svaret selvsagt «absolutt ingenting».

Uventet nok er det ingen som spør Trond Giske om dette er arbeidsmoral og verdier han identifiserer seg med, selv om Powerpointpresentasjonen starter med et bilde av en ung kvinne som ligger i grønne enger. Nå skal han vise at han har gjort noe i år.

Giske springløper gjennom Powerpointpresentasjonen med årets og regjeringsperiodens greatest hits. Det går bra med kulturen. Det går strålende, faktisk.

Og det kan man jo vanskelig være uenig i, egentlig. Jeg skulle ønske at jeg kunne være vaktbikkjemedia, og stabburjeger, for det føles mye bedre for selvbildet enn å gi applaus til statsråder. Men jeg har faktisk ikke lyst til å velte Giske. Han er den beste kulturministeren på lenge. Ingen tvil om det, med mindre man er i opposisjon. Og Giske vil ikke flytte departement, sier han.

Bevismaterialet strømmer på: kulturløftet er i rute, sier Giske. Over en milliard mer til kultur har det blitt plass til («et paradigmeskifte innen kultur», sier han, og slutter seg derved til hærskaren av folk som misbruker det begrepet). Storsatsning på lokal kultur i kommunene også.

Utredningene har også kommet på løpende bånd, og står utstilt til høyre for Giske som fargerike, forlokkende produkter. Departementet har utredet kunstnerkår, kunstbyråkratiet, språk, scenekunst, den kulturelle skolesekken, dataspill, stat og kirke, m.m.

Ellers har Giske også fått til en rekke nye praktinstitusjoner som Dansens Hus, Norsk Filminstitutt og Operaen som juvelen i kronen. «300.000 har besøkt det nye bygget», sier statsråden. Og 50.000 har vært innenfor, og ikke bare vandret på taket.

Ellers har det vært økning i litteratursalg, norsk film har en fjerdedel av markedsandelen for første gang, festivalene har 100.000 flere besøkende og går kun sjeldent konkurs, og mangfold har funnet sted.

Høstplanen til Giske blir også ambisiøs. Regjeringen skal utforme politikk på grunnlag av de nevnte utredningene. Nye meldinger skal det også bli: Biblioteksmeldingen skal utrede hva biblioteket skal være i Googles tidsalder, og digitaliseringsmeldingen, 8 år for sein, skal utrede hva resten av landet skal være i Googles tidsalder. Det er også planer om å digitalisere tidligere tiders norsk kultur.

I motsetning til resten av regjeringen skal kulturdepartementet tilsynelatende også ha en nordområdepolitkk som ikke bare består av turisme og vindkraft. Til bilder av sjarker og fiskevær forteller Giske at han nylig har innledet et norsk-russisk kultursamarbeid. Kultur på vintergrønne vidder neste.

(Klassekampen, 03.07.08)

Kunstnerne blir fattigere, undertegnede blir (litt) rikere

Jeg jobber som sommervikar i Klassekampen denne måneden og et par uker i august. Jeg tar med glede imot tips og kommentarer både her på bloggen, i kommentarfeltet, og per mail,

martin punktum gruner punktum larsen
alfakrøll
klassekampen punktum no

eller telefon,

ni åtte seks
to null
fire seks åtte.

Gårsdagens tekst ligger på nett her: Kunstnerne blir fattigere.

Det var langt fra hyggelig lesning han kunne presentere i går, forsker Knut Løyland. I går la nemlig Telemarksforskning fram rapporten «Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006» for kulturminister Trond Giske, og den forteller om dårlige lønnsforhold og store kjønnsforskjeller, også på kunstfeltet.

Rapporten, som var bestilt som en del av den rødgrønne regjeringens kulturløft, viser tydelig at det blir stadig flere kunstnere i Norge, men at de i liten grad deltar i den lønnsøkningen resten av samfunnet har hatt glede av de siste årene.

Undersøkelsen som kartlegger norske kunstneres økonomiske vilkår og aktivitetsnivå, er den første i sitt slag siden 1993. I løpet av de 15 årene som har gått mellom de to levekårsundersøkelsene, har det vært en stor økning i antall kunstnere, ca. 30-40 prosent.

Framtiden er ikke hva den en gang var

Dette er en sak som jeg hadde på trykk i Klassekampens bokmagasin på lørdag. Den så ganske fin ut på trykk, med utrolig fin omslagsillustrasjon av Malvin, og portrettfoto av meg tatt av Tom Henning Bratlie (og Metropolis-still courtesy of avdøde Fritz Lang). Det glassaktige blikket mitt på bildet skyldes ikke at jeg hadde tatt for mye kokain, men snarere at jeg var helt kolossalt forkjølet når det ble tatt.


illustrasjon: © M.M. Malvin, 2008.

Framtiden er ikke hva den en gang var. Dagens framtidsskildrere pensjonerer utopien.

av Martin Grüner Larsen

[T]hey put Ming the Merciless in charge of designing California gas stations. (...) Lots of them featured superfluous central towers ringed with those strange radiator flanges that were a signature motif of the style and which made them look as though they might generate potent bursts of raw technological enthusiasm if you could only find the switch that turned them on.

– William Gibson, «The Gernsback Continuum», 1981

I novellen «The Gernsback Continuum» av William Gibson begynner en fotograf på 1980-tallet å hallusinere framtidsvisjoner fra 30-tallet som aldri ble noe av. Det blir fort klart for fotografen at det er ingenting som eldes raskere enn framtiden.

Og det er få ting som utpeker seg så sterkt som fortidig som en tidsperiodes framtidsvisjoner, om det er 1800-tallets sosialistiske teknoutopisme, 1920-tallets futuristiske fartslinjer, «Metropolis»' skyline eller Gibsons egen cyberpunkbevegelse fra 80-tallet.

Når Litteraturfestivalen på Lillehammer i år tar opp framtiden er det en anledning til å se nærmere på hvordan bøkene og tekstene vi omgir oss med former og skaper framtiden, og hvor man finner dagens framtid.

En fast figur i diskusjonen om science fiction, fremtidslitteraturen framfor noen, har vært om den har evne til å forutsi framtiden. Sciencefictionforfatteren Tor Åge Bringsværd skal ha reunion med sin gamle partner Jon Bing på Lillehammer. Sammen er de innbegrepet av norsk science fiction. Bringsværd mener at spådomsideen er et blindspor i sciencefictionkritikk:

– For meg er science fiction først og fremst samtidslitteratur. Det er å stille hypotetiske spørsmål: Hva er konsekvensene av at noe som skjer i vår tid, fortsetter? Hypotetiske spørsmål er de viktigste spørsmålene vi kan stille, og det er de spørsmålene politikere konsekvent aldri vil svare på. «Spekulasjoner», sier de.

Men det er nettopp derfor science fiction er et av de beste redskapene vi har til å skrive politisk litteratur! Der har man muligheten til å ta disse viktige spørsmålene på alvor. Science fiction er nok den mest samfunnskritiske litteraturen jeg vet om, og jeg mener at det er symptomatisk at de fleste romaner som utgis i Norge i dag har flere traktorer enn PC-er i seg. Og når det er sagt så er det viktig å understreke at jeg ikke er så interessert i de tekniske landevinningene for sin egen skyld. Jeg er selvsagt opptatt av hva de gjør med oss.

Profetier og dystopier

Likevel er det jo alt for ofte slik at science fiction leses som forsøk på profetier?

– Ja, og det er en alvorlig misforståelse. La meg gi et eksempel på det: George Orwell skrev romanen 1984 i 1948. Når vi så kom til året 1984 så var avisene fulle av overskrifter om det gikk som han hadde spådd, og spørsmål om vi levde i Orwells mareritt, og det gjorde vi jo altså ikke. Men poenget var jo at han ikke spådde. Han skrev om det han så rundt seg, med overvåking og totalitære regimer og propaganda. Det var en advarsel om hvor samfunnsutviklingen kunne ende opp, og for så vidt stadig kan ende opp. Man skriver en dystopi for å forhindre den, sier Bringsværd.

Men hva er så science fictions rolle i forhold til sakprosa? Sakprosaen har tilsynelatende alltid, helt siden Platons Staten, skapt utopier og dystopier, framtidsvisjoner som vi styrer etter eller styrer unna. Bringsværd mener at sakprosaen og science fiction er to måter å gjøre det samme på:

– De griper ofte inn i hverandre. Jeg tenker litt på dem som fettere og kusiner, men har alltid foretrukket å bruke fabelen heller enn sakprosa. Men av en eller annen grunn er sakprosa ansett som å ha mer tyngde eller virkelighet enn fiksjonen. Men det har den overhodet ikke. All fiksjon og all sakprosa er det samme: tolkninger av virkeligheten.

Man skriver en dystopi for å forhindre den.
Tor Åge Bringsværd

Debattbokens gjenkomst

Men her skiller Bringsværd klart lag med Norges eneste professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson. Tønnesson insisterer på et klart skille mellom fiksjon og sakprosa, også når den produserer framtidsvisjoner. Men han mener de er like viktige:

– Dette er et område der skjønnlitteratur og sakprosa må få leve side om side. Mye science fiction, vidt bestemt, har vært enormt viktig i å forme våre ideer om hvor vi er på vei, og det kommer det til å fortsette å være. Tenk bare på dystopiene i Aldous Huxleys Brave New World eller George Orwells 1984. De har jo vært styrende for vår samfunnsforståelse, også lenge etter at vi nådde 1984.

Det er vanlig å tenke at skjønnlitteratur kan ha dette fremadskuende, store over seg. Det kan også stort tenkt sakprosa ha. Om jeg selv skal spå i framtida, så er det nok særlig debattboka som kommer til å få et nytt oppsving framover. Det er fordi vi har fått en intens debattkultur i veldig mange, og ikke minst veldig raske fora. Da er det godt for oss å gjenoppdage den styrken som ligger i de resonnementene som går over mange sider og har vært igjennom en redaksjonell prosess. Jeg tenker for eksempel på en bok som «Hva skjer i Nord-Norge» av Ottar Brox. Den er en utrolig viktig bok for min generasjon. En debattbok som til de grader var i samtiden, men pekte framover. Jeg tror den har hatt mye å si både for nordnorsk politikk og norsk politikk overhodet. Denne typen bøker kommer vi forhåpentligvis til å se flere av, sier Tønnesson.

Oppsvinget han spår for debattboka henger sammen med en stigende trend for sakprosaen i hele det litterære landskapet – og, mener Tønnesson, det er en motreaksjon mot 90-tallet og generasjon X sin ironiske distanse.

– Jeg tror at ironigenerasjonens tilnærming var lite konstruktiv, og at vi allerede nå ser en reaksjon i form av et nytt alvor. På 90-tallet var debattboken nærmest et komisk prosjekt, nå er det en langt større tyngde i den. Og det er kanskje banalt å si det, men mange, mange av de sakprosatekstene som vi omgås til daglig er jo instruksjonstekster. En kokebok – med mindre man leser den i badekaret som nytelsesmiddel, det er det jo mange som gjør – har jo dette i seg at den skal munne ut i og bestemme framtidens matretter, ikke sant? Det er instruksjoner.

– Så Marx og Engels' «Det kommunistiske manifest» er også en slags instruksjonsmanual?

– Ja, absolutt! Den har dette framtidige i seg. Den er en instruksjonsmanual å forandre samfunnet. En kokebok for en bedre verden!

Scenarier og spådommer

Men hvordan skal man unngå rigide utopier eller «The Gernsback Continuum»s platte og ulevelige futurisme? For Tønnesson er det særlig scenariometoden som skiller seg ut som produktiv innen sakprosa:

– Den utopiske eller dystopiske scenariemetoden har noen tiår på baken etter hvert. Den blomstret særlig opp tidlig på 80-tallet. I mange fagområder prøver man å forstå framtiden ved å sette opp modeller, og det er det man gjør når man skaper scenarier. I Norge hadde du et eksempel på dette i «Scenario 2000»-boka, redigert av Andreas Hompland. Den satte opp en rekke forskjellige scenarier for år 2000, og var viktig for alle politisk interesserte.

Det morsomme med den boka er at ingen av scenariene slo til som spådom, men den utfylte likevel sin funksjon som anvisninger, sier Tønneson.

– I tråd med min preferanse for det flerstemmige så mener jeg at scenariemetoden der man skaper flere alternativer er en bedre metode enn den klassiske utopien. Utopisme er en farlig og ofte totalitær måte å skrive framtid på, det har vi sett gang på gang i den historiske marxismen. Når utopisme tar overhånd, så forsvinner veldig mye av det etiske korrektivet.

Ferdig med utopismen

Audun Lysbakken er i framtidsbransjen. Nestlederen i Sosialistisk venstreparti (SV) har som oppgave å sette framtidsvisjoner ut i handling som politisk virkelighet. Han er for tiden på leting etter en ny framtid. Han har nettopp gjennomført Verden til venstre-konferansen. Prosjektet Verden til venstre, en ideologidebatt som skal føre fram mot et nytt arbeidsprogram for SV i 2009, durer videre. Lysbakken har flere ganger ytret ønske om at debatten skal føre fram til et nytt mål for venstresiden; noe å sikte etter. Klassekampen snakket med ham på telefon fra Bergensbanen.

– Skal Verden til venstre bygge nye utopier for venstresiden?

– Jeg vil kanskje ikke si utopier, men visjoner. Det er kanskje et definisjonsspørsmål, men jeg vil i alle fall skille mellom dem. På venstresiden betyr utopier alt for ofte at man har et ferdig framtidssamfunn på tegnebrettet, man blir opptatt av å realisere det så likt tegningen som mulig. Det har vi sett blir til en alt for dogmatisk oppfatning. Visjoner handler om å se at vi på den ene siden trenger bevissthet om hva som er mål for de politiske kampene vi står oppe i, slik at vi ikke bare forsoner oss med det bestående. På den andre siden må vi også være åpen for at framtidssamfunnet ikke kan beskrives i detalj. Vi skyter mot et bevegelig mål. Det vi må unngå da, er å tro at en selv er bevæpnet med en vitenskapelig innsikt i hvordan alt skal ordnes i framtiden.

De første sosialistene før Marx var en utopisk bevegelse, minner Lysbakken oss på, som ønsket å jevne det bestående og lage en helt ny verden etter egen tegning.

– Jeg setter opp det visjonære og radikale, som vi ikke skal gi slipp på, mot det utopiske, som jeg mener vi er ferdige med. Dette er en grense som må gås opp nøye.

– Men skal man kvitte seg med alle de gamle utopiene?

– He he, ja, her blir debatten farlig. Det kommer veldig an på hva man mener med å kaste utopiene. Jeg vil ikke bli forstått dit hen at det ikke er vits i å diskutere hva et sosialistisk samfunn skal være. Det er ikke sånn at målet er intet og veien er alt, eller at veien blir til mens vi går. Vi må være klar over hva vi skal.

Lysbakken ser også fornuften i Tønnessons scenariemetoder:

– Der tror jeg han treffer spikeren på hodet, og det er en god begrepsbruk. Det må være en pluralisme i venstresidens løsningsforslag. Det er også derfor vi ikke bare får sentralstyret til å sette seg ned og skrive et program. Den radikale venstresidens store historiske feil er en samfunnsmodell som skal tres ned over alle folk. Det vil måtte være et mangfold av løsninger og utfall, som det vil være vanskelig, og ikke en gang ønskelig, å bestemme.

Nye dystopier

Men Lysbakken mener ikke at venstresiden har utopisme som sitt hovedproblem i dag. Snarere har vi en for sterk hang til dystopier:

– Jeg mener at venstresidens utopier i for stor grad har vært avhengig av dystopier, den store krisen skal gjøre alt bedre. Derfor har venstresiden vært for fokusert på tegn på at verden går til helvete, og det har vært glede ved hver krise. Jeg er sikker på at det er en tenkemåte vi må vekk fra. Hvis ikke sosialismen i seg selv kan fremstå som et attraktivt alternativ for folk nå, gjøre livet bedre ut fra hvordan Norge er i dag, så er det ikke noen vits i. Det skal ikke bli verre for å bli bedre.

Lysbakken gleder seg ellers over tilveksten i debattklimaet, for eksempel ved Manifest forlags debattbokproduksjon.

– Da jeg ble aktiv på venstresiden midt på 90-tallet så hadde vi nesten ikke noen nye debatter å forholde oss til, bare gamle bøker fra 70-tallet. En ny venstreside med nye referansepunkter må finne ny inspirasjon. Det at det finnes en tiltakende ideologiproduksjon er utrolig positivt. En politisk bevegelse uten det er død. Det ideologiske oppsvinget vi har fått er det altså i en viss grad radikallitteraturen som kan ta æren for.

I en fjern fremtid

Men Lysbakken finner stadig frustrasjon ved at flertallet av dagens radikale litteratur ifølge ham er dystopisk. Det mener han er lite konstruktivt, og håper på en konstruktiv debattbokbølge.

– Det finnes jo noen helt reelle dystopier som er veldig brutal virkelighet før du vet ordet av det. Klimaendringene, for eksempel. Om vi ikke klarer å ha politiske alternativer til det, så... sier Lysbakken, idet hans tog illevarslende kjører inn i en tunnel og kontakten brytes.

Men om man skriver utopier, dystopier eller mindre entydige scenarier så vil Bringsværd uansett insistere på at framtiden har vær så god å holde seg til nåtiden:

– Hvis man legger for mye vekt på at det handler om fremtid, så blir det veldig trygt, det også. Om det bare er fremtid, så angår det ikke oss, sier Bringsværd, og legger til:

– Den gode framtidsvisjonen handler om menneskene og tingene rundt oss.

William Gibsons beretning fra 80-tallet, med sin utdaterte framtid, toner ut i det samme: et blikk på et umulig liv:

Behind me, the illuminated city: Searchlights swept the sky for the sheer joy of it. (...) It had all the sinister fruitiness of Hitler Youth propaganda.

(…)«John,» I heard the woman say, «we've forgotten to take our food pills.»

martin.gruner.larsen alfakrøll klassekampen punktum no

Mannen på holdeplassen II

Her er dagens oppfølgingssak om kjønnspolitisk nylesning av Alf Prøysen. Jeg intervjuet litteraturviter på NTNU, Britt Andersen, om hennes gjennomgang av Prøysens tekster.

Update: Nå med lenke. (Dagens pris for Mest Årvåkne Kommentator går til Bharfot!)

Her er saken min i dagens avis. Det er en sak om Nasjonalmuseet, der jeg blant annet intervjuer Trond Giske. Den var veldig interessant å skrive, og er nok den mest kompliserte saken jeg har hatt så langt, iallefall.