Wikileaks / Afghan logs

I'm doing some thinking on Wikileaks. I'll update this page with links throughout the next few days as they come up.

Best take on the Wikileak of the Afghan logs I've seen so far, by the New Yorker's Amy Davidson:

While [The New York Times] did find “misleading statements” on matters such as the Taliban’s use of heat-seeking missiles, and much that had been “hidden from the public eye,” the Times decided that

Over all, the documents do not contradict official accounts of the war.

One should pause there. What does it mean to tell the truth about a war? Is it a lie, technically speaking, for the Administration to say that it has faith in Hamid Karzai’s government and regards him as a legitimate leader—or is it just absurd? Is it a lie to say that we have a plan for Afghanistan that makes any sense at all? If you put it that way, each of the WikiLeaks documents—from an account of an armed showdown between the Afghan police and the Afghan Army, to a few lines about a local interdiction official taking seventy-five-dollar bribes, to a sad exchange about an aid scam involving orphans—is a pixel in a picture that does, indeed, contradict official accounts of the war, and rather drastically so.

*

Great analysis from Jay Rosen, also taking into account the state of journalism. Many good points.

Ask yourself: Why didn’t Wikileaks just publish the Afghanistan war logs and let journalists ‘round the world have at them? Why hand them over to The New York Times, the Guardian and Der Spiegel first? Because as Julien Assange, founder of Wikileaks, explained last October, if a big story is available to everyone equally, journalists will pass on it.

“It’s counterintuitive,” he said then. “You’d think the bigger and more important the document is, the more likely it will be reported on but that’s absolutely not true. It’s about supply and demand. Zero supply equals high demand, it has value. As soon as we release the material, the supply goes to infinity, so the perceived value goes to zero.”

*

The most extensive piece of journalism on Wikileaks so far is the New Yorker's profile of Julian Assange, the editor.

*

Interesting analysis of the incident reports using some very detailed operational knowledge, by Marc Armbinder, political editor of The Atlantic:

From the perspective of the government, it's helpful that information about the links between Hamid Gul and the ISI have come out; it is another lever that can be used to ratchet up the pressure against dissenting elements in Pakistan's government. Virtually all of the information contained in the database predates the President's announcement of his new Afghanistan strategy, as well as sustained, significant, and potentially (though not obviously) effective diplomacy with coalitions spanning the border.

On a tactical level, did Wikileaks reveal anything that compromises the mission? There are lots of details and names that, out of context, provide no help for an enemy, but Wikileaks published data about numerous base names, call signs, and even soldier identities.

*

Noah Schactman of Wired experienced a dramatic combat situation in Afghanistan where he was pinned down for days with a company of soldiers named Echo Company. The battle logs describe a much tamer reality. This may be true of many situations as well: that there is a discrepancy either because of soldiers exaggerating the number of enemies or pretending the situation wasn't as big as it was.

What you won’t learn is that a marine sniper team sparked the shoot-out with a surprise assault on the insurgents; that every member of that team was nearly killed in the battle; that the incident would kick off a three-day siege in which the Taliban nearly had the Echo company squad surrounded; that this spot eventually became an Echo company base; or that, while this extended gun fight was going on, British and Afghan troops were nearby, waging a more gentle form of counterinsurgency as they sat cross-legged under shady patches of farmland and talked with village elders.

I happen to know this because I was there with Echo company, reporting for WIRED magazine. And the wide difference between what actually happened at the Moba Khan compound and what the report says happened there should give caution to those who think they can discover the capital-T truth about the Afghanistan conflict solely through the WikiLeaks war logs.

Norsk presse og måten vi snakker om islam på

En ubehagelig sak i dagens Dagbladet.no. En helt åpenlyst rasistisk problemstilling diskuteres som om den var alvorlig. Alvorlige forskere og serisøe tenkere stilles opp skulder med skulder med høyreekstremister og rasistiske meningsprodusenter som om de var likeverdige.

Min bror har med rette lansert et boikott av Dagbladet og Dagbladet.no i en uke f.o.m. i morgen for å sanksjonere dette. Det kommer jeg til selv å etterleve, også.

Saken starter:

BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?

Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?

Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.

Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.

Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?

Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.

I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?

Jeg har nesten ikke ord for hvor dypt skuffet jeg er over hvordan denne typen problemstillinger tas opp nå. I dette debattklimaet. Er vi journalister i Norge så fullstendig forblindet for det faktum at måten vi snakker om ting på betyr noe? Skjønner vi – i dette tilfellet DB-journalister Astrid Meland og Gunnar Thorenfeldt – ikke at vi er med på å styre, kontrollere og videreformidle holdninger i det offentlige rom?

Når journalister på denne måten deltar i en forrående diskurs, så forråer samfunnet seg. Når vi tar opp i oss useriøse, tendensiøse problemstillinger som demografien.

Demografi er forresten en av islamofobisk og andre rasistiske diskurser sine greatest hits, men så grundig diskreditert at den ikke er verdt å snakke om lenger. Det interessante med demografispørsmålet er at det overhodet er et spørsmål lenger. Det er det som er det spørsmålet vi burde forske på og grave i. Hvorfor vedlikeholdes denne ideen om at muslimer holder på å ta over når de helt åpenbart ikke gjør det? Hvorfor får Human Rights Service statsstøtte når de assosierer seg med rasistiske og upålitelige konspirasjonsteoretikere som Bat Ye'or, David Horowitz og Bruce Bawer? Hvorfor kan Siv Jensen vifte med beviselig feilaktig informasjon i "snikislamiseringstalen" og ikke bli ledd ut av norsk politikk?

Vi er nødt til å forstå at saker som disse, når vi trykker dem, fører til en konkret reduksjon i livskvalitet for et stort segment av befolkningen. Vi kan ikke kaste vår journalistiske integritet på båten når vi skriver om islam. Vi er nødt til å gjøre researchen vår. Vi, av alle mennesker, kan ikke være overlatt til diskursen når vi bestemmer hva vi skal snakke om. Da forsterker vi bare den grusomme tendensen i det offentlige rom. Vi må velge våre saker og vi må snakke om det som faktisk er problemene samfunnet vårt står overfor.

Eksempel: Hvorfor er det sånn at det har vært ca. 550 saker i norske aviser i år som har inneholdt ordet "klimakrise" eller "klimakrisen" mens det har vært 2.000 saker som har inneholdt ordet "hijab"? Er det virkelig hijaben som er det relevante problemet, eller er det et spørsmål som handler om vilkårene for den fortsatte overlevelsen av den menneskelige sivilisasjonen på Jorden? (Obs obs jeg sier ikke at man kun skal snakk om osv osv og jeg sier selvsagt heller ikke at det ene utelukker det andre osv osv bla bla bla hvorfor er det nødvendig at jeg overhodet skriver dette bla bla bla)

Hva er det som er konsekvensene når vi driter i dette? Jeg har allerede en gang sett ett hjemland forsvinne under disse bølgene. Les hate speech-sitatsamlingen på Humanisme.dk eller den nye boka Hatet mot muslimer av Andreas Malm. Begge dokumenterer ubestridelig en diskurs som er rasistisk, reell, virksom. Den finnes ikke kun i kommentarspaltene på blogger, lenger. Den finnes i det mainstreamete offentlige rom. Denne politiske mørketiden er blant de viktigste grunnene til at jeg ikke føler meg hjemme i Danmark lenger, og det finnes nå i Norge også. Hvis vi ikke skal få danske tilstander, om vi ikke skal få til et kaldt, rått, hetsende debattklima i Norge, så må vi i den norske pressen kollektivt skjerpe oss. Dette slette journalistiske håndverket kan vi ikke lenger godta som tilstrekkelig. Det er utilstrekkelig. Det er uprofesjonelt og det gjør oss uopplyst. Vi blir dårligere mennesker av det, og vårt samfunn forverrer seg.

Oppdatering! Oppdatering! 5080.no pwner Dagbladet.no!

*

PS: Forresten så kan man lese Anders Heger, som i sin siste spalte i Dagsavisen viser at man kan se og imøtegå denne måten å snakke på:

Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-SA

Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendens i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.

(...)

Litaniet om hvordan noen standpunkter holdes nede, og hvordan noen debatter ikke slipper til, begynner å bli slitsomt. Jeg foreslår derfor en hestekur, en gang for alle: La oss sette innvandringsspørsmål øverst på dagsorden. La oss diskutere det hver eneste dag, år etter år. Ikke la noe holdes utenom: Kjønn, klasse, kriminalitet – la det være en debatt med like lite tabuer som anstendighet. La oss sette lavere krav til saklighet her enn andre steder, la oss diskutere brenning av klesplagg eller krav om å sverge ved flagget som om det var seriøse innspill. La folk bruke personlige erfaringer og vitnesbyrd om egen frykt som om det var generelle fakta. La oss lage stabler med bøker, kilometervis med artikler om hvor vanskelige «de» er, la politikere fra alle partier snakke om problemene «de» representerer – uten at man trenger definere «dem». La oss se på kristne som individer og muslimer som gruppe, la mistenkliggjøring være argumenter og sjikane være saklighet!

Og la oss gi skeptikerene all den spalteplass de forlanger. Vil de da slutte å føle seg forurettet? Neppe. Det er nemlig slik de har hatt det i noen år nå.

— Anders Heger, "Retten til å være snurt" Dagsavisen.

Å drepe en kvitterfugl

OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1!
(Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)

Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?



Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.

Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.

Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?

Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.

(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikke forbudt å bruke Twitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)

Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.

Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.

OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU
(Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)

Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.

Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.

Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.

OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11!
(Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)

Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.

Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.

Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.

Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?

Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.

the London police killed a defenseless, unarmed protester at the G20 summit

The words above are really the most accurate way of describing what happened.

As usual, stellar reporting by the Guardian, who have now made a breakthrough in the question of the police brutality at the G20 summit. They have obtained video of a man named Ian Tomlinson being pushed and struck with a baton, from behind, while walking away, slowly, with his hands in his pockets. He died a few minutes later from a heart attack. Here is the video:



What riot police in general quite simply do not seem to get is that the reason we shouldn't use violence unless attacked is that our bodies, while equipped to handle a certain level of violence, are put in jeopardy by violence. As anyone who has experienced violence firsthand can tell you, it is always, no matter how slight, a shock to the system. Even when you are an unhurt party, the rest of the day is ruined by the adrenaline shakes and constant reruns in your head of what happened.

When they shield bash unarmed protesters with their hands in the air, every single blow risks incapacitating, wounding, traumatising or killing a protester. Baton strikes to the thigh, like mr Tomlinson experienced, are incredibly dangerous. In US prisons in Iraq and Afghanistan, heavy blows to the thigh ("peroneal strikes") have caused fatal damage – clots or infarcts – in abused prisoners, and was the cause of death of several prisoners in the Bagram abuse case.

Police officers are used to violence, and so probably think of it as part of their everyday life. To the rest of us, it can be instantly traumatising. Having The State push you down from behind can really ruin your day. In Mr. Tomlinson's case. He got so wound up, he died. That's a heavy shame for the London Metropolitan Police to bear. They were used as instruments of political violence and ended up killing a man.

Al-Klassekampen – en oppsummering

Allright. Nå som jeg er ferdig med denne sommerens vikariat i terrorisme-støttende, vestlig-hatende, islamososialistiskfascistiske, gulag-spredende, homsehetsende/homse-støttende-på-bekostning-av-demokratiet-som-vi-kjenner-det (og Nina Karin Monsens blodtrykk) Al-Klassekampen, så er det på tide med en oppsummering og lenkesamling. Jeg orker ikke å lage dette i kronologisk rekkefølge nå. Kanskje seinere. Ikke alle mine artikler er tilgjengelig på nett, dessverre.

LEDER, 28. juli, om diasporaens bruk av medier til politisk aktivisme.

"Diasporaen, altså den delen av en etnisk gruppe som har utvandret fra sitt tradisjonelle territorium, er i stadig større grad blitt en politisk maktfaktor man må regne med. Denne utviklingen er først og fremst drevet av teknologi. Økt tilgjengelighet av telefontjenester og særlig internettkonnektivitet i utviklingsland har ført til en dramatisk økning i kontakt mellom de utvandrete og de gjenværende. I tillegg har diasporaen nå en massedistribusjonskanal rett inn i sitt hjemland gjennom bruk av fenomener som blogging, diskusjonsfora på nett og masse-e-poster."

*

LEDER, 30. juli om lokalavissaken.

"Som alltid ellers er det også en direkte konflikt mellom journalistisk kvalitet og profittkrav: Ole Petter Pedersen, redaktør i Driva, nevnte i en kronikk i Klassekampen i forgårs at tidspress på de ansatte var et problem, og etterlyste færre og bedre saker. Det vil være et viktig skritt på veien mot en bedre lokalpresse, men salgstallene kommer i veien."

*

Tar tempen på bloggosfæren
Nettforsker Jill Walker Rettberg gir ut bok om blogging. Hun er optimistisk for mediets framtid.

*

Vil OL åpne Kinas porter?
Den kinesiske medieforskeren Zhenggrong Hu mener at OL vil skape et åpnere Kina. Hans kollega Yuezhi Zhao er skeptisk.

*

Mediebilder av lidelse
Lilie Chouliaraki forsker på medie-representasjoner av lidelse. Hun bestrider ideen om at teknologien automatisk skaper solidaritet med de lidende.

*

- Kenyas medier spredte hat
James Deane fra BBC World Service Trust mener man må lære av medienes rolle i å spre hat under de nylige konfliktene i Kenya.

*

Museer på museum
Museet Louisiana i København stiller nå ut andre museer. Utstillingen fokuserer på museumsbygningen som identitetsskaper.

*

Bibliotekene ut i gjørma
Bibliotekarer er ikke lenger fornøyde med å vente på at ungdommene skal komme til dem. Nå setter de opp festivaltelt.

*

En nyliberal kanon
Tenketanken Res Publica skal lage en artikkelsamling om nyliberalismens teorikanon.

*

- Kunstnere må stille krav
Bildekunstner Anders Eiebakke mener kunstnerne må ta politisk ansvar for å bedre sine levekår.

*

Kunstnerne blir fattigere
Levekårsundersøkelsen er klar: Norsk kulturliv preges av dårlig økonomi og store kjønnsforskjeller.

Kunstnerkår

Her er et intervju jeg gjorde i Klassekampen sist uke med billedkunstneren Anders Eiebakke. Det handler om kunstnerkårundersøkelsen og hvorfor kunstnere har så lite penger.

Fakta:

Medianinntekten for kunstnerisk arbeid i Norge er 155.000 kr.

Kunstnere jobber gjennomsnittlig nesten et fullt gjennomsnittsårsverk med kunst.

I tillegg jobber 3/4 med andre ting i tillegg.

Det er for mange kunstnere på markedet til at det klarer å absorbere det. Dette beskriver forskerne som "et strukturelt trekk ved kunstmarkedet" som er stabilt på tvers av tid og rom.

*

Dette er et intervju med Marianne Heier som er en oppfølger til intervjuet med Eiebakke. Journalisten er Ragnhild Laukholm Sandvik.

Where I'm Calling From

Well, now. Some startling developments in the past 24 hours.

First off, I'm now in Melbu, on the Hadsel island in the far north of Norway, on a rather hastily put-together assignment. I've never been on assignment for Klassekampen before, and I must say, I'm pretty stoked.

Man it's beautiful up here. This is one of the places you have to see before you die. I'm sitting in my hotel room, waiting for the sun to go down so I can go to sleep, only the sun doesn't set up here this time of year.

Secondly, I'm typing this on my new laptop. Although there have been long moments (days, even) where I have felt happy about not having a computer or internet access at home, most of the time, it's just led to many petty nuisances and practical problems. I'm almost a little ashamed at how much it feels like I'm rejoining the human race. I love finally having a place I can install my own software and customize my settings. I can't wait to have my computer just the way I want it.

The computer is an ASUS gaming model which I bought online. I didn't really realise from the pictures just how much styling there was on it, but it does rather scream "adolescent boy" when you get close to it (Matrix-green details, unnecessary flashing lights when the DirectX is used, glowy bits and bobs). HOWEVER, the hardware looks great, the keyboard is perfect, and the weight to power ratio is really not bad at all. And I got a great deal (I think).

Also, my new Canon is powering up over in the corner. Pictures of Melbu to follow tomorrow.

"It's something they use in coal-mining, father"*

Min far, Peter Larsen, har skrevet et essay** om journalisters selvbilde.

I MEDIENE er det etter hvert blitt jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på dem som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene i VG og Dagbladet og NRK og TV 2.

RITUELL STATSRÅDSJAKT annenhver måned, og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV 2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel? (min.uthv.)

Far, det er bare et sommervikariat, hvor mange ganger må jeg si det? Må vi ta denne diskusjonen i offentligheten? Jeg bor i Oslo*** og jobber i avis.**** Det må du lære deg å akseptere.

* "Good! good? What do you know about it? What do you know about getting up at five o'clock in t'morning to fly to Paris... back at the Old Vic for drinks at twelve, sweating the day through press interviews, television interviews and getting back here at ten to wrestle with the problem of a homosexual nymphomaniac drug-addict involved in the ritual murder of a well known Scottish footballer. That's a full working day, lad, and don't you forget it!"
** "medieviter og essayist", står det.
*** "He never calls, he never writes..."
**** (Og er helt enig med deg.)

– En humanistisk sekt

Kjell Horn er sønn av Kristian Horn som grunnla Human-Etisk Forbund (HEF) og var aktiv i organisasjonen fra dens stiftelse til 1987. Han gir nå ut boken «Svik - fra humanetikk til humanisme».

Boken er et kraftig angrep mot linjen han mener HEF har ført siden Levi Fragell ble styreleder i 1976. Han mener at forbundet under Fragells ledelse har begynt å likne mer på en «sekt».

(MGL, Klassekampen, 06.07.08)

Kunstnerne blir fattigere, undertegnede blir (litt) rikere

Jeg jobber som sommervikar i Klassekampen denne måneden og et par uker i august. Jeg tar med glede imot tips og kommentarer både her på bloggen, i kommentarfeltet, og per mail,

martin punktum gruner punktum larsen
alfakrøll
klassekampen punktum no

eller telefon,

ni åtte seks
to null
fire seks åtte.

Gårsdagens tekst ligger på nett her: Kunstnerne blir fattigere.

Det var langt fra hyggelig lesning han kunne presentere i går, forsker Knut Løyland. I går la nemlig Telemarksforskning fram rapporten «Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006» for kulturminister Trond Giske, og den forteller om dårlige lønnsforhold og store kjønnsforskjeller, også på kunstfeltet.

Rapporten, som var bestilt som en del av den rødgrønne regjeringens kulturløft, viser tydelig at det blir stadig flere kunstnere i Norge, men at de i liten grad deltar i den lønnsøkningen resten av samfunnet har hatt glede av de siste årene.

Undersøkelsen som kartlegger norske kunstneres økonomiske vilkår og aktivitetsnivå, er den første i sitt slag siden 1993. I løpet av de 15 årene som har gått mellom de to levekårsundersøkelsene, har det vært en stor økning i antall kunstnere, ca. 30-40 prosent.

Journalister: dumme, eller bare inkompetente?

Audun Lysbakken har en lenke til denne videoen fra Nordiske mediedager. (advarsel: den siden var ikke sånn voldsomt godt tilrettelagt. Min maskin hakker noe voldsomt.) Videoen er en debatt der blant annet Lysbakken deltar, som følger et innlegg fra Frank Aarebrot om journalisters kunnskapsnivå. Interessante greier. Jeg sitter og ser den nå.

Oppdatering: Her er debatten etter Aarebrots innlegg.

Her er saken min i dagens avis. Det er en sak om Nasjonalmuseet, der jeg blant annet intervjuer Trond Giske. Den var veldig interessant å skrive, og er nok den mest kompliserte saken jeg har hatt så langt, iallefall.

B-roll

So, me interviewing the Norwegian minister of Culture and Church Affairs, Trond Giske, was b-roll on the Norwegian state channel evening news. He is really tall in real life. I'm 186 cm and he's at least half a head taller than me. Glad I wore my nice, stripey sweater, at least.

Oh, and that thing about the camera adding ten pounds? Totally true. It also adds an 8-day stubble and a bad posture.