Lessig vs. Keen

Siden kritikeren av, vel, internett, Andrew Keen har blitt nevnt en del i det siste – se for eksempel Jan Omdahls omtale av ham – så er det verdt å minne om Lawrence Lessigs fantastiske demontering av boka hans.

Jeg synes særlig slutten på denne anmeldelsen er relevant. Her setter Lessig opp bevegelsen fra en amatørkultur til en profesjonalisert kultursektor som en del av den industrielle revolusjonen. Den bevegelsen holder nå på å reversere, hevder Lessig. Vi får en ny amatørkultur som supplerer den profesjonelle kulturen, og Lessig holder, som jeg gjør, det som en positiv utvikling.

Lessig baserer dette på den tradisjonelle bruken av ordet amatør. Ikke i den nedsettende forstanden en som er dårligere til X enn en profesjonell, en udannet person. Snarere i forstanden en som er drevet fram av kjærlighet til X, ikke profesjonell ambisjon.

Sousa is lamenting exactly the dynamic that Keen is praising -- the loss of "amateurism" from our culture. And I take it Keen would be praising what Sousa laments -- the disappearance of this amateur culture.

I'm with Sousa on this, and quite against Keen. I think it is a great thing when amateurs create, even if the thing they create is not as great as what the professional creates. I want my kids to write. But that doesn't mean that I'll stop reading Hemingway and read only what they write. What Keen misses is the value to a culture that comes from developing the capacity to create -- independent of the quality created. That doesn't mean we should not criticize works created badly (such as, for example, Keen's book, at least if you don't adopt the self-parody interpretation of it). But it does mean you're missing the point if you simply compare the average blog to the NY Times.

Men et helt annet poeng enn dette er at jeg ønsker å bevege meg mot en kultur der vi er i stand til å se kvalitet mer uavhengig av skaperens rykte. Vi nærmer oss den tiden der William Gibsons "Garage Kubrick" – en person som skaper verk med samme kvalitet som Stanley Kubrick i garasjen sin – ikke alene er teknisk realiserbar (den tiden er for lengst her – denne videoen var filmet av en mann med ett digitalt stillbildekamera som kan ta video og en redigerer med en laptop) men noe som oppstår hyppig.

Når jeg tenker over det, så er det nok mye derfor jeg deltar i bloggkulturen – nettopp på grunn av denne tenkemåten. Jeg ser Garage Kubricks daglig, føler jeg. I alle tenkelige kulturgrener, i alle medier.

Når det er sagt, så er Lessigs anmeldelse et klassisk eksempel på den grundige profesjonelles nådeløse dekonstruksjon av et fullstendig uholdbart amatørargument. Lessigs forsvar er et forsvar for kompetansen i alle former.

Å drepe en kvitterfugl

OMG OMG norske pressefolk og kjendiser og politikere legger ut meldinger fra privatlivet sitt på Twitter!!11! OMG! @eidsvag skriver om ferien sin i Firenze! ZOMG og @orjas skriver om å slanke seg!!!1! OMG OMG WTF og @martineaurdal skriver om at hun skal gifte seg WTF STFU OMG!!!1!
(Dagens Næringsliv, 6-7. juni 2009, side 44-47 parafrase)

Hvor blind, hvor dum, hvor lite reflektert er norsk presse ikke i møtet med sosiale medier?



Hver gang de oppdager et nytt sosialt medium der selve måten mennesker forholder seg sosialt til hverandre på er i forandring, så garanterer jeg deg at de ikke ser det. De ser kjendisene.

Siste runde var i dagens Dagens Næringsliv. Der har Alf Marius Opsahl og Frode Frøyland surfet på Twitter i noen dager (hvem vet, i DN kan slike saker være under utvikling i ukesvis) og over fire dyrebare sider, trykket på tremasse, utvinnet av levende trær som etter mange års vekst har blitt hugget ned for å lage papir, formidlet til titusenvis av mennesker at de har oppdaget at OMG mediekjendiser skriver om sitt privatliv på Twitter.

Kjendiser skriver om sitt privatliv. Knut Olav Åmås tipser om museer i New York. Martine Aurdal deler sine bryllupsforberedelser og anbefaler alle å gifte seg. Bjørn Eidsvåg drikker rødvin i Toscana. Elin Ørjasæter er alene på hytten og lager te, slanker seg, har lyst til å ta seg en støyt akevitt. Hva så?

Det store rungende spørsmålet på slutten er det som skaper behovet for å skrive artikkelen. "Ha," tenker journalistene antakelig, "disse patetiske kjendisene legger ut intime detaljer om livene sine. Hvorfor skulle jeg trenge å vite at Bjørn Eidsvåg er i Toscana, at Elin Ørjasæter er på hytten? Patetiske kjendiser, som legger disse tingene ut i det offentlige rommet." Og så skriver de en sarkastisk artikkel som stort sett består av kvitring fra forskjellige kjendiser med litt kontekst rundt omkring.

(De klarer til og med å lure inn en faktafeil i en artikkel som nesten utelukkende består av sitater som er klippet og limt. Journalister i Klassekampen er ikke forbudt å bruke Twitter. Vi har bare blitt bedt om å være litt forsiktige i hva vi skriver, og ikke å lekke saker før de står på trykk. Altså å utøve sunn fornuft når man offentliggjør forretningshemmeligheter. Hvilket vel ikke er en dum ting. For sunn fornuft i sosiale medier er jo ekstremt viktig. Jeg skulle ønske noen skrev mer om det.)

Når til og med en kvalitetsavis som Dagens Næringsliv begynner å hoppe på kjendishysteriet er det på tide å ta en reality check. Et av de største revolusjonene i måten mennesker forholder seg til andre mennesker på er ved å skje, her og nå, i vår levetid, og avisene prøver å selge oss kjendiser. Det er slett journalistisk håndverk. Opsahl og Frøyland har en fantastisk plattform for å formidle noe fornuftig om disse forandringene. Hvorfor ikke gi oss noe analyse? Hvorfor dette meningsløse kjøret på kjendisene? Om de ikke føler seg kompetente til å gjøre det selv, hvorfor ringer de ikke til en medieviter? Til en digital sosialantropolog? En mediesosiolog? Hvis de ikke vet hvem de kan snakke med så kan de jo spørre Twittersfæren. Den er et godt verktøy for å få inn informasjon man ikke selv har.

Er det virkelig slik at vi lever i en tid der vi fremdeles blir overrasket over at kjendiser har et privatliv? Tilsynelatende. Hver uke så kommer det ut glansete blader der bare dette faktum alene er nok til å selge som hakka møkk. Men jeg forventer bedre fra journalistikken. Det er ikke journalistikkens rolle å framheve dette faktum som noe interessant, selv om Dagbladet og VG fremdeles gjør dette regelmessig.

OMG OMG STFU Nordmenn KJENDIS-REKRUTTERT på YOUTUBE! Se de PIKANTE BILDENE! OMG WTF STFU OMG Slik blir DU NETT-KJENDIS! WTF STFU
(Dagbladet, "Amatører blir kjendiser på YouTube", parafrase)

Om vi endelig skal snakke om kjendiser, så er det interessante med Twitter jo at det som blir ytret der er halvveis performance, halvveis privatliv. En klassisk "middle region"-situasjon, mellom det sosiologen Erving Goffman kaller en on-stage og en back-stage framstilling av selvet så har det i vår tid oppstått det mediesosiologen Joshua Meyrowitz omtaler som en middle region. Denne er definert ved det at skillet mellom on-stage og back-stage blir stadig mer utett, og mer og mer informasjon fra back-stage flyter ut i on-stage. En del av back-stage blir altså iscenesatt og dermed on-stage, mens back-stage flytter seg lengre inn i intimsfæren. Så det er et element av performance der ute, og det er jo analytisk interessant og sier noe om sosiale forhold i mediesamfunnet vårt. Det kunne man for eksempel ha reflektert rundt.

Bare å konstatere at kjendiser "utleverer" private detaljer er helt grensesprengende uinteressant for andre enn kjendis-t(w)ittere. Det er en appell til voyeurisme, til latterliggjøring.

Grunnen til at jeg terper på dette er at det er en del av en bredere tendens i norske media. Vi ignorerer eller tar lett på en omveltning i informasjonsøkonomiens basis som påfører drastiske endringer i den sosiale overbygningen, i selve kulturen vår. Sosiale medier er ikke en døgnflue. Det er ikke et populærkulturelt fenomen, det kommer til å være en vedvarende del av våre sosiale bånd, av de relasjonene som definerer hvem vi er, hva vi tenker og hvordan vi oppfører oss. Selv om Twitter eller Facebook eller MySpace kanskje forsvinner, så kommer sosiale medier til å bestå, og hver ny plattform kommer til å forandre våre sosiale relasjoner. Å skrive denne typen artikler er å ikke informere offentligheten om noe av det viktigste som overhodet skjer i samfunnet vårt idag. Det gir offentligheten et inntrykk av at dette er en uviktig forandring, eller noe vi ikke trenger å tenke dypt rundt.

OMG ZOMG Ane Dahl Torp KJENDIS-LURT på "nettsamfunnet" FACEBOOK OMG WTF STFU Se kjendisenes PIKANTE UTLEVERINGER på HEMMELIG NETTSTED OMG WTF!!11!
(Dagbladet 14.05.2007, s. 12, parafrase)

Men det er det. Det interessante med sosiale medier er ikke at kjendiser er på Facebook. Det er det minst interessante ved sosiale medier. Det interessante er jo selvsagt at alle deltar. Det er minst 1.5 millioner nordmenn på Facebook, sannsynligvis flere. De kommer fra alle demografiske grupper, alle aldrer, alle sosiale og økonomiske klasser. Det norske folket har som et massefenomen opprettet medierte sosiale relasjoner.

Twitter er en del av dette massefenomenet, men følger langt etter i brukertall. Det interessante er at det så langt har sett ut til å være et klassefenomen: #selvtwitterangivelse tyder på at norske Twitterbrukere er mennesker med høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet (igjen – noe man kunne tatt tak i om man skrev en artikkel om Twitter i en stor norsk avis der leserne har høy utdannelse, sosial og økonomisk makt og stor innflytelse på samfunnet). Det forandrer altså også måten vi forholder oss til makt på, som når velgerne får tilgang på direkte kontakt med utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, en prisverdig dedikert open-source politiker som i stor grad har kastet seg inn i sosiale medier som @bardvegar på Twitter og på bloggen sin, der han ofte svarer på spørsmål og kommentarer. Dette forandrer både åpenheten og lettheten i maktelitens "weak ties" og hvordan informasjon forplanter seg gjennom denne klassen av brukere (det var for eksempel utrolig interessant å se hvordan Cory Doctorows foredrag på NRK forleden dag spredte seg igjennom Twittersfæren, med folk som i timesvis etterpå gikk og siterte ham, konverserte om hans ideer, etc.). Dette må vi snakke om.

Med den nåværende dekningen ignorerer man at Twitter er en offentlighet der virkelig alvorlige ting skjer. Der informasjonsøkonomiens bits flyttes rundt. En arena for utveksling og sosialisering. Jeg har sett Twitter brukt til alt fra å formidle kakeoppskrifter til to leger som utveksler siste nytt om hjertekirurgi fra The Lancet. Jeg har sett kvitrere publisere opplysninger om hvor det er gatekamper i Oslo, hvor det er tåregass, vitnesskildringer, til å spre informasjon om bombingen av Gaza. Vi bruker Twitter til å avtale møteplasser, diskutere, flørte, krangle, lytte med på andres samtaler, anbefale lenker, henvise til andre, flytte informasjon og makt, selge produkter og formidle nyheter. Twitter er mennesker i en totalitet av sosiale relasjoner, ikke kjendiser som snakker om privatlivet sitt. Til og med Martine Aurdal kvitrer om harde nyheter fra tid til annen. Og hun er ikke en gang spesielt aktiv på Twitter. Det er ikke henne eller folk som henne som burde være interessante for media, det er totaliteten. Det er den effektivisering og mediering av sosiale relasjoner som Twitter tilbyr som er interessant.

Men jeg er også bekymret for hva det er våre medier latterliggjør og fornedrer når de dekker sosiale medier på denne måten. Når vi latterliggjør disse mediene så latterliggjør vi, gjennom en kjendis-stråmann, også de sosiale begjærene som gir oss lyst til å bryte ut av individualismen og danne felleskap. Er det ikke ønsket om felleskap som gjør at Elin Ørjasæter, alene på hytten en lørdags kveld sitter og twitrer, eller til at Lillebjørn Nilsen forteller oss at kronen på tanna falt av? Det vedkommer oss ikke per se – men er det virkelig noe galt i det ønsket om felleskap? Er det ikke et av våre beste, menneskelige trekk? Er vi virkelig tjent med å gjøre narr av det, selv når det er kjendisene som gjør det?

Ved å late som om dette er et overfladisk kjendisfenomen for å selge aviser, eller ved å avfeie det som private, intime detaljer, så dreper man sangfuglen for å vise hvordan den synger: Man forstyrrer muligheten for offentligheten å forstå hva Twitter og alle våre sosiale medier betyr.

Om Twitter-terrorisme og Creative Commons

Min bror Mikkel har skrevet En Twitter-terrorists bekjennelser. Han har brukt #-tag funksjonen på Twitter, som Dagbladet og andre store aviser bruker til å stjele tweetsene til folk og legge dem ut på artiklene sine. Jeg har selv irritert meg massivt over dette, og synes Mikkel delvis setter ord på min irritasjon når han skriver:

Det føltes rett og slett feil at Dagbladet så nonchalant høstet småfolks meninger om storfolk.

Mellem linjene lå det en rekke synspunkter som jeg er uenig i: At storfolks meninger er verdt penger, mens småfolks meninger bør være gratis. At man ikke engang trenger å vurdere å gi kompensasjon, at man kan bemektige seg tankene og meningene deres uten å innhente tillatelse. Dels fordi man som en stor medieaktør har muligheten, men også fordi småfolk bare bør være lykkelige over å få lov å komme til orde. At alle småfolk innerst inne er wannabes, som intet høyere ønske har enn å bli kringkastet, få sine femten minutter på Paradise Hotel.

I tillegg til dette kommer nok også en implisitt antakelse at alle på Twitter allerede er folk som vil gi blancofullmakt til å komme seg i offentligheten, fordi alle som Dagbladetjournalister kjenner på Twitter som regel er medieaktører - enten de er politikere eller jobber med noe i media. Det er et problem hvis man lever inne i mediaboblen og går ut fra at Twitter bare er @martineaurdal og @bardvegar. Twitter er om ikke annet også @olanordmann som driver med #noe-innen-nye-medier eller er #student.

Anyway, copyrightavtalen Mikkel refererer til ligger her:

We claim no intellectual property rights over the material you provide to the Twitter service. Your profile and materials uploaded remain yours. You can remove your profile at any time by deleting your account. This will also remove any text and images you have stored in the system.

I utgangspunktet er jeg åpen for at denne typen feeds bør kunne finnes - for eksempel hadde New York helt sikkert hatt godt av et samlesite for taggen #911 på 11. september, og jeg observerte jo en del aktivitet rundt demonstrasjonene i Oslo som kunne ha vært nyttig å samle opp på ett sted. Men når store nyhetssiter samler opp Twitterstrømmen min og dermed bruker mitt innhold til å få eyeballs-to-ads og altså tjener penger, fullstendig uten å spørre meg om det er greit å bryte inn i copyrighten min.

Men det er ikke teknisk mulig å spørre alle i denne situasjonen, og det hadde vært et sosialt gode om vi kunne få til denne typen sider i forskjellige situasjoner. Kanskje til og med under #hlm eller #aker. Jeg lurer på om den gode løsningen er at alle Twitter-feeds i utgangspunktet havner under en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike-lisens, som man som bruker kan velge vekk og sette sin feed under copyright. Og så kan Twitter opprette en måte å oppsøke bare Creative Commons-twitterfeeds. Dealen med institusjoner som Dagbladet osv. må da, siden lisensen er non-commercial, være at de oppretter Twitterfeeds på egne sider uten reklamer, der de ikke kan tjene penger på at min bror kaller Røkke for stygge ting under sin egen copyright.

torture & other things I'm reading about

Obama won't prosecute the torturers. This "stands Nuremberg on its head" according to Mike Farrell, President of the board of Death Penalty Focus and Co-Chair Emeritus of the Southern California Committee of Human Rights Watch.

The Nuremberg defense, as you know, Bob, is basically when people say that "I was just following orders when I committed this war crime. How was I to know slaughtering jews or simulating drowning was wrong? I mean: it's war, who am i to know that mass murder or torture is a bad thing? It's not like our society has a strict code of morality about these things or anything. Right? Right?"

Well, nuts to you, my good man! says the Nuremberg principles:

The fact that a person acted pursuant to order of his Government or of a superior does not relieve him from responsibility under international law, provided a moral choice was in fact possible to him.

*
What kind of torture, you ask? Well, Khalid Sheikh Mohammed experienced simulated execution by drowning (waterboarding) more than 6 times a day for a month, a total of 183 times in 30 days.

*

Bernhard Ellefsen was kind enough to make me aware of two articles by Mark Danner on the torture reports etc. I haven't looked at them yet, but from the skimming, they look really good:

"US Torture: Voices from the Black Sites" and "The Red Cross Torture Report: What It Means".

Ellefsen has a video of Danner on CNN up right now at the link above.

*

Here are the actual torture memos by the Bush administration, recently released by the Obama administration, explaining in deliberate, crimes-against-humanity-conviction-inducing prose how to torture a person in such away that it somehow fails to be torture:

In addition to using the cont1ncment boxes alone, you would like to introduce an insect into one of the boxes with Zubaydah. As we understand it, you plan to inform Zubaydah that you are going to place a stinging insect into the box, but you will actually place a harmless insect in the box, such as a caterpillar. If you do so, to ensure that you are outside the predicate act requirement, you must inform him that the insects "will not have a sting that would produce death or severe pain. If, however, you were to place the insect in the box without informing him that you're doing so,then in order to commit a predicate act, you should not affirmatively lead him to believe that any insects... the approaches we have described, the insect's placement in the box should not constitute a threat of severe physical pain or suffering to a reasonable person in his position. An individual placed in a box, even an individual with a fear of insects, would not reasonably feel threatened with severe physical pain or suffering if a caterpillar was placed in the box. Further, you have informed us that you are not aware that Zubaydah has any allergies to insects, and you have not informed us of any other factors that would cause a reasonable person in that same situation to
believe that an ... cause him severe physical pain or death. Thus, we
conclude that the placement of the insect in the confinement box...

blah blah blah. Basically, Bybee is arguing that if you shut someone into a coffin-sized box WITH AN INSECT walking all over him, even if he had a phobia for insects, then that is somehow not torture. He could be in the box for hours at a time. With the insect. I have no such phobia, and I don't think I would remain sane if someone did this to me. These documents are worth reading. Pure, distilled banality of evil. 

*

Last but not least on torture, an editorial in the NY Times in which they finally, finally, fucking finally bring out the big guns against the Bush administration:

At least Mr. Obama is not following Mr. Bush’s example of showy trials for the small fry — like Lynndie England of Abu Ghraib notoriety. But he has an obligation to pursue what is clear evidence of a government policy sanctioning the torture and abuse of prisoners — in violation of international law and the Constitution.

That investigation should start with the lawyers who wrote these sickening memos, including John Yoo, who now teaches law in California; Steven Bradbury, who was job-hunting when we last heard; and Mr. Bybee, who holds the lifetime seat on the federal appeals court that Mr. Bush rewarded him with.

These memos make it clear that Mr. Bybee is unfit for a job that requires legal judgment and a respect for the Constitution. Congress should impeach him. And if the administration will not conduct a thorough investigation of these issues, then Congress has a constitutional duty to hold the executive branch accountable. If that means putting Donald Rumsfeld and Alberto Gonzales on the stand, even Dick Cheney, we are sure Americans can handle it.

After eight years without transparency or accountability, Mr. Obama promised the American people both. His decision to release these memos was another sign of his commitment to transparency. We are waiting to see an equal commitment to accountability. [my italics]

*

further torture update:

Digby, as usual making lots of sense. Read the Danner articles. They're good.



*

On the other hand, when Obama is not letting torturers go free, he is starting high-speed rail projects across the US. That is awesome. Now if only the Norwegian Arbeiderpartiet could get its ass in gear on this issue at their meeting this weekend, we could get something done in the next ten years.

*

Speaking of which, here's our prime minister saying that Twitter and Facebook are important (Norwegian). The left parties are finally starting to realise what a tool for change the web can be when they take the lead. I tried telling them this five years ago, but would they listen? No.

*

Ezra Klein on why the US health care system costs so much. Part I, part II.

*

Ian McEwan on John Updike. I never liked Updike. He could bang a sentence together like nobody's business but his books, the few that I have had to read, have always felt morally flawed and self-centered to me. But it's always interesting to see what others saw in him.

#NyreFAIL, evt. Nyresvikt

Hilde Sandvik kommenterer Twitter her. Lars Nyre hater Twitter på en usedvanlig dum måte her. Jeg skal prøve å skrive et svar til den siste artikkelen litt seinere i dag. Dens himmelropende teknofobe moralisme - fra en medieviter! - misforstår fullstendig hvor digitale mediers politiske potensial ligger.

Denne kommentaren på Hildes artikkel fortjener å bli gjengitt i sin helhet, om ikke annet fordi den oppsummerer Nyres kommentar på et folkelig vis:

E so lutande leie adle dissa folki so leiggje seg ut pao internette me bilde tao seg og sine og ein masse personle opplysninga og meininga dei maotte ha om adle veri slags ting. Eg har registrirt at dei so skryte mest øve å ha gjort da godt pao nette - og kår mange venne dei ha dar, e dei so eg frao før har misteinkt før å ha eit våldsåmt godt inntrykk tao seg sjøle, for å sei da mildt. Da e tydelegvis slek no te dags at å sitja timavis framføre datamaskinao og sjætta tomprat e sitt pao so fornuftigt. Eg ha ein ting å seia: Kom dikka i arbei elde ut pao tur; te og me fjernsyne e dao vel bere; for ikkje å snakka om dan goe gammaldagse kjønsle omgangen...? Men kå ska de dao skryta øve?

Intervju i Information om blogging, mikroblogging og sosiale media

Jeg ble for nylig intervjuet av den danske avisen Information om bloggingens status nå som Twitter og Facebook og andre mikroblogger spreder seg. Og om bloggens gullalder er forbi. Nå er artikkelen oppe på Informations nettsider:

Martin Grüner Larsen giver dog blogpessimisterne ret så langt, at bloggen har ændret karakter ved at være blevet mindre social som en konsekvens af netop de mange sociale tjenester, der i de senere år har vundet fremgang. Den er blevet mindre folkelig. Til gengæld er bloggen uden de sociale aspekter blevet et lang mere professionelt og fagligt medie, hvilket man ifølge Larsen kan se på f.eks. dailykos.com eller Atrios.Blogspot.com, som er politiske blogs på græsrodsniveau, men stadig med et meget kvalificeret indhold.

Af mere intellektuel art nævner Martin Grüner Larsen nobelprisvinder i økonomi Paul Krugmans blog, krugman.blogs.nytimes.com, og et site som crookedtimber.org. Udviklingen har gjort, at bloggen i højere grad virker som en form for 'offentlig sfære' på et mere direkte plan, end det tidlige er set.

"Der skabes små offentligheder, især indenfor det politiske, og hvis vi ser på USA; især på den amerikanske venstrefløj. Et andet aspekt er kulturbloggene, hvor der også skabes alternative netværk. Her bliver der kommunikeret mellem skandinaviske bloggere på en hel anden måde en f.eks. gennem dagbladene," siger Martin Grüner Larsen.

Artikkelen inneholder også en referanse til at Norge er "mere fremme i skoene end Danmark" når det gjelder teknologi.