*

TWITTER | @martingruner

    5.11.09

    Voices from Guantanamo

    Apropos my last post, my father showed me this incredibly powerful video. It is just a series of interviews with British Guantanamo detainees who have been released. The video is called "Voices from Guantanamo", and it does give us some of the voices that have been completely silenced by their captives, voices that have been completely absented from our debates. These people happen to know our cultural mores and way of talking. But most of the prisoners are not so lucky.

    The American philosopher Richard Rorty points out that moral progress (so to speak) and activism grow out of stories that force us to include other narratives and ways of speaking in our understanding of ourselves and our communities. According to him, stories are in fact the only way "moral progress" happens.1 The political activism that follows stems from the moral convictions acquired through stories. These kinds of videos become an important tool in remembering exactly what imprisonment without trial, without limits actually means. Why we have a justice system and why legal checks and balances are important.



    1. If you know the work of Richard Rorty, you'll know why I put the phrase in quotes. If not, well: long story.

    Labels: , , ,

    25.4.09

    Coming soon to a Lillehammer near you

    Programmet for Lillehammerfestivalen er sluppet, og jeg skal ha tre arrangementer der:

    * Samtale med Aravind Adiga, som vant Bookerprisen for sin debutroman White Tiger. Torsdag 28. mai kl 15.00, på Banken.

    * Samtale med finsk-estiske Sofi Oksanen, Norgesaktuell med romanen Stalins kyr. Lørdag 30. mai kl 15.00 på Cafe Banken.

    * Og så skal jeg lede en debatt om filosof Joakim Hammerlins bok Terrorindustrien:

    I boken Terrorindustrien spør filosof Joakim Hammerlin: Har frykten for terrorisme blitt et større politisk problem enn terrorisme i seg selv? Denne debatten vil forsøke å belyse de problematiske sidene ved terrorbegrepet, og den vanskelige balansen mellom vårt behov for beskyttelse og trygghet, og vårt krav på rettsikkerhet. I panelet: Joakim Hammerlin, filosof og forfatter av boka Terrorindustrien, Laila Bokhari, forsker ved NUPI, Thomas Mathiesen, rettsosiolog og fagbokforfatter, Guro Slettemark, seniorrådgiver i Datatilsynet, Cecilie Hellestveit, stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO.
    Dette skjer fredag 29. mai kl 17.00, på Tinghuset.

    Labels: , , , ,

    20.4.09

    "That was like financial chicken soup for me"

    I like this interview with Elizabeth Warren from the chair of the Congressional Oversight Panel in charge of the Troubled Assets Relief Program (TARP). She's so clearly nervous, but manages to come off as honest and dedicated (warning: rhetorical analysis. Actual person may differ), smart and surprisingly funny. The best bits are in the second part, where she explains why deregulation is bad for you.

    The Daily Show With Jon StewartM - Th 11p / 10c
    Elizabeth Warren Pt. 1
    thedailyshow.com
    Daily Show
    Full Episodes
    Economic CrisisPolitical Humor


    *


    The Daily Show With Jon StewartM - Th 11p / 10c
    Elizabeth Warren Pt. 2
    thedailyshow.com
    Daily Show
    Full Episodes
    Economic CrisisPolitical Humor


    Labels: , , , , , ,

    8.3.09

    Intervju i Information om blogging, mikroblogging og sosiale media

    Jeg ble for nylig intervjuet av den danske avisen Information om bloggingens status nå som Twitter og Facebook og andre mikroblogger spreder seg. Og om bloggens gullalder er forbi. Nå er artikkelen oppe på Informations nettsider:
    Martin Grüner Larsen giver dog blogpessimisterne ret så langt, at bloggen har ændret karakter ved at være blevet mindre social som en konsekvens af netop de mange sociale tjenester, der i de senere år har vundet fremgang. Den er blevet mindre folkelig. Til gengæld er bloggen uden de sociale aspekter blevet et lang mere professionelt og fagligt medie, hvilket man ifølge Larsen kan se på f.eks. dailykos.com eller Atrios.Blogspot.com, som er politiske blogs på græsrodsniveau, men stadig med et meget kvalificeret indhold.

    Af mere intellektuel art nævner Martin Grüner Larsen nobelprisvinder i økonomi Paul Krugmans blog, krugman.blogs.nytimes.com, og et site som crookedtimber.org. Udviklingen har gjort, at bloggen i højere grad virker som en form for 'offentlig sfære' på et mere direkte plan, end det tidlige er set.

    "Der skabes små offentligheder, især indenfor det politiske, og hvis vi ser på USA; især på den amerikanske venstrefløj. Et andet aspekt er kulturbloggene, hvor der også skabes alternative netværk. Her bliver der kommunikeret mellem skandinaviske bloggere på en hel anden måde en f.eks. gennem dagbladene," siger Martin Grüner Larsen.
    Artikkelen inneholder også en referanse til at Norge er "mere fremme i skoene end Danmark" når det gjelder teknologi.

    Labels: , , , , , ,

    25.9.08

    Paling. With embarassment.

    Oh my goodness. Palin's new interview is just painful. It is quite simply just the most embarassing interview ever. What were they thinking? She's just spectacularly unskilled.
    Palin: He's also known as the maverick though, taking shots from his own party, and certainly taking shots from the other party. Trying to get people to understand what he's been talking about - the need to reform government.

    Couric: But can you give me any other concrete examples? Because I know you've said Barack Obama is a lot of talk and no action. Can you give me any other examples in his 26 years of John McCain truly taking a stand on this?

    Palin: I can give you examples of things that John McCain has done, that has shown his foresight, his pragmatism, and his leadership abilities. And that is what America needs today.

    Couric: I'm just going to ask you one more time - not to belabor the point. Specific examples in his 26 years of pushing for more regulation.

    Palin: I'll try to find you some and I'll bring them to you.
    That's just the horrific part. The rest is only toe-curlingly bad.
    Transcript here. Video + full transcript here. Read the whole thing. Don't watch it, you'll throw something at the screen.

    Labels: , , , , ,

    13.7.08

    Karl-Otto Apel

    These are the notes from my interview with the philosopher Karl-Otto Apel. Apel is 86, hard of hearing and his English is good, but with some problems. This is why some parts of the interview seem a little less coherent than others, because I had to struggle to both communicate and take notes. Note also that these are notes, not the finished interview (which is sadly only available in Norwegian). I have only edited this by inserting a few explanatory phrases here and there and filling in my own questions in italics.

    The philosopher I

    *

    - Your talk at the seminar focused on Kant's essay "Idea for a Universal History from a Cosmopolitan Point of View". What prompted you to discuss this essay?

    I was fascinated by sentence 7 of the first essay. I have never really gave attention to it, but I suddenly think to myself ”this is a strange sentence”. It's usually overlooked, but what he does here is very new: International law takes priority over the law of the republic. We can’t have internal law without solving problems external first.

    Habermas says: the structure of democracy is the same as the structure of universal law. I say no! This cannot be the case. More than one democracy and they don’t have same structure. E.g. law of asylum are all different. US didn’t want to enter the International Criminal Court. Refused it. This is one of the typical deficiencies of international crime and human rights. In many other respects also we have differences between different democracies. They will not quickly have same constitution! I would say against Habermas and Rawls also that it must be possible to intervene in single democracies in the name of human rights. Appealing to human rights.

    - You mean militarily?

    Maybe even militarily, but usually it will be much more quiet.
    Every day news about human rights discussions with for instance Iran or China. I mean in the sense of publicity, media, discussions, also. Habermas does this first book – this is for him the paradigm of Universal law.

    This is problem between pragmatic differences go into these constitutions. This is characteristic aspects of lack of cosmopolitan law. Many problems that have to be solved in quite different ways. In Europe now the problems of immigration from Africa, Turkey in Germany, France from Algeria. Spain, these problems of immigration of poor people from Africa. Has to be settled by constitutions. This would be better if we had sensible agreements. European countries come to agreement on how to deal with these people who sometimes die on the ocean heading to [unintelligble]. Just one example to show that this has to be settled. Raison d’etat of the different countries needs to come to agreement.

    - A consensus?

    Consensus is central issue in my philosophy and Habermas. Consensus theory of truth, not factual, but ideal consensus in the sense of Peirce. Only idea, never be ultimate consensus that disables criticism and objections.

    - An idea to work towards?

    In my philosophy regulative ideas are important. Alternative: metaphysics, platonics or lack of any idea of progress at all. I don’t want progress in the sense that postmodernists deny as if we could have knowledge of the future, but we could have regulative ideas, for instance that of Kant's world citizen. We will never have the moment where there can never be an improvement. This is the great possibility for the regulative ideas. Richtsmass [sp.?] = Kant = measure for the direction we have to go in search for truth or philosophy or science. We need regulative ideas in all these things. Not metaphysical knowledge. These can be found by practical reason. It is our duty, Kant says. Burden of proof is on us.

    Also I would say regulative ideas is not the same as a utopia. That’s more of a alternative picture of the world. More a matter for poets and literature. They are less than a utopia, not so concrete. But on the other hand they are much stronger, because they are more serious.

    - In your talk, you described the situation for international law as "aporetic". In what sense do you mean?

    Goes back to Kant in a sense! It’s all aporetic. If not everything is lost, we have only the possibility of a negative surrogate. He has the feeling that he is working on an aporia. He writes...

    First: We need to leave the state of nature, strong state for all people.

    Then: No, it would destroy the autonomous states. They will never accept that.

    After the first world war when the league of nations was founded. Woodrow Wilson one of his strong words was autonomy of the nations. He wanted the Kantian situation: a folkeforbund. Kant wanted a federation of republics, not monarchies! But he was not against monarchs as governors, but he should respect the republican constitution. A matter of transition in the 18th century.

    Frederik the Great: ”Only greatest servant of the state”, although he was not the ideal man of Kant. First war he started: ”Why did I do that? In order to come into the gazetten [newspapers].”

    Approximation was always connected to the idea of regulative ideas. Is a difficult problem to think of approximation. Progress is aterrible problem. From our point of view we can say something was a progress, but in potential infinity? I’m not a follower of Kuhn.

    - Kant wanted a federation of republics. What do you want?

    I can’t say if it will be the case, or what we should do, but I do think we should continue to do certain things. We should support the UN. Make it stronger. It is not strong enough today. The five world powers in the sec.coun. are not republics. Complete historical accident. Constantly it is discussed. The Brazilians, Nigerans, Germans, all want to become constant members of the sec.coun. Best we can hope for. It is an ambiguity. One of the members of the seminar said he wants a world state. Another said we have so many problems that are global in nature, so we need a world of state.

    I wrote a paper on this in Spain whether the US should be the world power. It was too much for me. There were too many arguments against an empire.

    The Roman empire had human rights, in a sense. Apostle Paulus was proud. But the Romans did not tolerate others.

    - Are empires dangerous in themselves?

    I am a historian. I must think of examples. Let me think:
    If one looks at the Chinese history: Today China is very powerful, but in history there were times that China was the only real state, and the only superpower. From their point of view in Eastern Asia they were an empire. Never been any example of an uncontested empire.

    We have not an empire in our current situation, but now with Iraq we have one. The US has hegemony and superpower and the most powerful technology. I was against [Iraq]. Burned with lie and veto of the other members of the council.

    It is ambigious what Kant says. The only idea of reason can be a world state, but no, they will never accept it, it can become a tyranny. A cemetery of freedom. A soulless despotism.
    A round planet, he says. All human beings have the same right to visit any place on this planet. A common planet. But what happened in our history. The Europeans in the age of colonization. The Japanese didn’t allow them. They didn’t want to become colonized.
    Pope asked for forgiveness.

    - You have delved into international law now. Where else is your philosophy going?

    My philsophy is declining. In these last years, everything went down. My body and my memory, ach. They don't work. It doesn’t become better as we get older. First I did not even think I would come here now, attend this conference. But I know so many people here I want to see again. It's good, but it is too much.

    The philosopher II

    *

    [long pause where we just talked]

    Arne Næss is still alive?! A fellow once had this idea that [Norwegian philosopher and mountain climber and 96-yr-old] Arne Næss should climb up to the top of a mountain and discuss. But I lost my breath. Did not even get half-way. So then we should discuss over dinner instead, and we both had a glass of red wine and a nice meal and things were good. And so, we should discuss, but Næss grew sleepy and we never got to discuss!

    (...)

    It's very strange how far apart Habermas and I have grown. He is much closer to the view of Richard Rorty now, which I think is unfortunate. Reading his latest book, there is a homage to Rorty, who died. It appears that there are almost no disagreements between them any more.

    Labels: , , , , ,

    27.5.08

    Framtiden er ikke hva den en gang var

    Dette er en sak som jeg hadde på trykk i Klassekampens bokmagasin på lørdag. Den så ganske fin ut på trykk, med utrolig fin omslagsillustrasjon av Malvin, og portrettfoto av meg tatt av Tom Henning Bratlie (og Metropolis-still courtesy of avdøde Fritz Lang). Det glassaktige blikket mitt på bildet skyldes ikke at jeg hadde tatt for mye kokain, men snarere at jeg var helt kolossalt forkjølet når det ble tatt.


    illustrasjon: © M.M. Malvin, 2008.


    Framtiden er ikke hva den en gang var. Dagens framtidsskildrere pensjonerer utopien.

    av Martin Grüner Larsen

    [T]hey put Ming the Merciless in charge of designing California gas stations. (...) Lots of them featured superfluous central towers ringed with those strange radiator flanges that were a signature motif of the style and which made them look as though they might generate potent bursts of raw technological enthusiasm if you could only find the switch that turned them on.

    William Gibson, «The Gernsback Continuum», 1981

    I novellen «The Gernsback Continuum» av William Gibson begynner en fotograf på 1980-tallet å hallusinere framtidsvisjoner fra 30-tallet som aldri ble noe av. Det blir fort klart for fotografen at det er ingenting som eldes raskere enn framtiden.

    Og det er få ting som utpeker seg så sterkt som fortidig som en tidsperiodes framtidsvisjoner, om det er 1800-tallets sosialistiske teknoutopisme, 1920-tallets futuristiske fartslinjer, «Metropolis»' skyline eller Gibsons egen cyberpunkbevegelse fra 80-tallet.

    Når Litteraturfestivalen på Lillehammer i år tar opp framtiden er det en anledning til å se nærmere på hvordan bøkene og tekstene vi omgir oss med former og skaper framtiden, og hvor man finner dagens framtid.

    En fast figur i diskusjonen om science fiction, fremtidslitteraturen framfor noen, har vært om den har evne til å forutsi framtiden. Sciencefictionforfatteren Tor Åge Bringsværd skal ha reunion med sin gamle partner Jon Bing på Lillehammer. Sammen er de innbegrepet av norsk science fiction. Bringsværd mener at spådomsideen er et blindspor i sciencefictionkritikk:

    – For meg er science fiction først og fremst samtidslitteratur. Det er å stille hypotetiske spørsmål: Hva er konsekvensene av at noe som skjer i vår tid, fortsetter? Hypotetiske spørsmål er de viktigste spørsmålene vi kan stille, og det er de spørsmålene politikere konsekvent aldri vil svare på. «Spekulasjoner», sier de.

    Men det er nettopp derfor science fiction er et av de beste redskapene vi har til å skrive politisk litteratur! Der har man muligheten til å ta disse viktige spørsmålene på alvor. Science fiction er nok den mest samfunnskritiske litteraturen jeg vet om, og jeg mener at det er symptomatisk at de fleste romaner som utgis i Norge i dag har flere traktorer enn PC-er i seg. Og når det er sagt så er det viktig å understreke at jeg ikke er så interessert i de tekniske landevinningene for sin egen skyld. Jeg er selvsagt opptatt av hva de gjør med oss.

    Profetier og dystopier

    Likevel er det jo alt for ofte slik at science fiction leses som forsøk på profetier?

    – Ja, og det er en alvorlig misforståelse. La meg gi et eksempel på det: George Orwell skrev romanen 1984 i 1948. Når vi så kom til året 1984 så var avisene fulle av overskrifter om det gikk som han hadde spådd, og spørsmål om vi levde i Orwells mareritt, og det gjorde vi jo altså ikke. Men poenget var jo at han ikke spådde. Han skrev om det han så rundt seg, med overvåking og totalitære regimer og propaganda. Det var en advarsel om hvor samfunnsutviklingen kunne ende opp, og for så vidt stadig kan ende opp. Man skriver en dystopi for å forhindre den, sier Bringsværd.

    Men hva er så science fictions rolle i forhold til sakprosa? Sakprosaen har tilsynelatende alltid, helt siden Platons Staten, skapt utopier og dystopier, framtidsvisjoner som vi styrer etter eller styrer unna. Bringsværd mener at sakprosaen og science fiction er to måter å gjøre det samme på:

    – De griper ofte inn i hverandre. Jeg tenker litt på dem som fettere og kusiner, men har alltid foretrukket å bruke fabelen heller enn sakprosa. Men av en eller annen grunn er sakprosa ansett som å ha mer tyngde eller virkelighet enn fiksjonen. Men det har den overhodet ikke. All fiksjon og all sakprosa er det samme: tolkninger av virkeligheten.

    Man skriver en dystopi for å forhindre den.
    Tor Åge Bringsværd



    Debattbokens gjenkomst

    Men her skiller Bringsværd klart lag med Norges eneste professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson. Tønnesson insisterer på et klart skille mellom fiksjon og sakprosa, også når den produserer framtidsvisjoner. Men han mener de er like viktige:

    – Dette er et område der skjønnlitteratur og sakprosa må få leve side om side. Mye science fiction, vidt bestemt, har vært enormt viktig i å forme våre ideer om hvor vi er på vei, og det kommer det til å fortsette å være. Tenk bare på dystopiene i Aldous Huxleys Brave New World eller George Orwells 1984. De har jo vært styrende for vår samfunnsforståelse, også lenge etter at vi nådde 1984.

    Det er vanlig å tenke at skjønnlitteratur kan ha dette fremadskuende, store over seg. Det kan også stort tenkt sakprosa ha. Om jeg selv skal spå i framtida, så er det nok særlig debattboka som kommer til å få et nytt oppsving framover. Det er fordi vi har fått en intens debattkultur i veldig mange, og ikke minst veldig raske fora. Da er det godt for oss å gjenoppdage den styrken som ligger i de resonnementene som går over mange sider og har vært igjennom en redaksjonell prosess. Jeg tenker for eksempel på en bok som «Hva skjer i Nord-Norge» av Ottar Brox. Den er en utrolig viktig bok for min generasjon. En debattbok som til de grader var i samtiden, men pekte framover. Jeg tror den har hatt mye å si både for nordnorsk politikk og norsk politikk overhodet. Denne typen bøker kommer vi forhåpentligvis til å se flere av, sier Tønnesson.

    Oppsvinget han spår for debattboka henger sammen med en stigende trend for sakprosaen i hele det litterære landskapet – og, mener Tønnesson, det er en motreaksjon mot 90-tallet og generasjon X sin ironiske distanse.

    – Jeg tror at ironigenerasjonens tilnærming var lite konstruktiv, og at vi allerede nå ser en reaksjon i form av et nytt alvor. På 90-tallet var debattboken nærmest et komisk prosjekt, nå er det en langt større tyngde i den. Og det er kanskje banalt å si det, men mange, mange av de sakprosatekstene som vi omgås til daglig er jo instruksjonstekster. En kokebok – med mindre man leser den i badekaret som nytelsesmiddel, det er det jo mange som gjør – har jo dette i seg at den skal munne ut i og bestemme framtidens matretter, ikke sant? Det er instruksjoner.

    – Så Marx og Engels' «Det kommunistiske manifest» er også en slags instruksjonsmanual?

    – Ja, absolutt! Den har dette framtidige i seg. Den er en instruksjonsmanual å forandre samfunnet. En kokebok for en bedre verden!

    Scenarier og spådommer

    Men hvordan skal man unngå rigide utopier eller «The Gernsback Continuum»s platte og ulevelige futurisme? For Tønnesson er det særlig scenariometoden som skiller seg ut som produktiv innen sakprosa:

    – Den utopiske eller dystopiske scenariemetoden har noen tiår på baken etter hvert. Den blomstret særlig opp tidlig på 80-tallet. I mange fagområder prøver man å forstå framtiden ved å sette opp modeller, og det er det man gjør når man skaper scenarier. I Norge hadde du et eksempel på dette i «Scenario 2000»-boka, redigert av Andreas Hompland. Den satte opp en rekke forskjellige scenarier for år 2000, og var viktig for alle politisk interesserte.

    Det morsomme med den boka er at ingen av scenariene slo til som spådom, men den utfylte likevel sin funksjon som anvisninger, sier Tønneson.

    – I tråd med min preferanse for det flerstemmige så mener jeg at scenariemetoden der man skaper flere alternativer er en bedre metode enn den klassiske utopien. Utopisme er en farlig og ofte totalitær måte å skrive framtid på, det har vi sett gang på gang i den historiske marxismen. Når utopisme tar overhånd, så forsvinner veldig mye av det etiske korrektivet.

    Ferdig med utopismen


    Audun Lysbakken er i framtidsbransjen. Nestlederen i Sosialistisk venstreparti (SV) har som oppgave å sette framtidsvisjoner ut i handling som politisk virkelighet. Han er for tiden på leting etter en ny framtid. Han har nettopp gjennomført Verden til venstre-konferansen. Prosjektet Verden til venstre, en ideologidebatt som skal føre fram mot et nytt arbeidsprogram for SV i 2009, durer videre. Lysbakken har flere ganger ytret ønske om at debatten skal føre fram til et nytt mål for venstresiden; noe å sikte etter. Klassekampen snakket med ham på telefon fra Bergensbanen.

    – Skal Verden til venstre bygge nye utopier for venstresiden?

    – Jeg vil kanskje ikke si utopier, men visjoner. Det er kanskje et definisjonsspørsmål, men jeg vil i alle fall skille mellom dem. På venstresiden betyr utopier alt for ofte at man har et ferdig framtidssamfunn på tegnebrettet, man blir opptatt av å realisere det så likt tegningen som mulig. Det har vi sett blir til en alt for dogmatisk oppfatning. Visjoner handler om å se at vi på den ene siden trenger bevissthet om hva som er mål for de politiske kampene vi står oppe i, slik at vi ikke bare forsoner oss med det bestående. På den andre siden må vi også være åpen for at framtidssamfunnet ikke kan beskrives i detalj. Vi skyter mot et bevegelig mål. Det vi må unngå da, er å tro at en selv er bevæpnet med en vitenskapelig innsikt i hvordan alt skal ordnes i framtiden.

    De første sosialistene før Marx var en utopisk bevegelse, minner Lysbakken oss på, som ønsket å jevne det bestående og lage en helt ny verden etter egen tegning.

    – Jeg setter opp det visjonære og radikale, som vi ikke skal gi slipp på, mot det utopiske, som jeg mener vi er ferdige med. Dette er en grense som må gås opp nøye.

    – Men skal man kvitte seg med alle de gamle utopiene?

    – He he, ja, her blir debatten farlig. Det kommer veldig an på hva man mener med å kaste utopiene. Jeg vil ikke bli forstått dit hen at det ikke er vits i å diskutere hva et sosialistisk samfunn skal være. Det er ikke sånn at målet er intet og veien er alt, eller at veien blir til mens vi går. Vi må være klar over hva vi skal.

    Lysbakken ser også fornuften i Tønnessons scenariemetoder:

    – Der tror jeg han treffer spikeren på hodet, og det er en god begrepsbruk. Det må være en pluralisme i venstresidens løsningsforslag. Det er også derfor vi ikke bare får sentralstyret til å sette seg ned og skrive et program. Den radikale venstresidens store historiske feil er en samfunnsmodell som skal tres ned over alle folk. Det vil måtte være et mangfold av løsninger og utfall, som det vil være vanskelig, og ikke en gang ønskelig, å bestemme.

    Nye dystopier


    Men Lysbakken mener ikke at venstresiden har utopisme som sitt hovedproblem i dag. Snarere har vi en for sterk hang til dystopier:

    – Jeg mener at venstresidens utopier i for stor grad har vært avhengig av dystopier, den store krisen skal gjøre alt bedre. Derfor har venstresiden vært for fokusert på tegn på at verden går til helvete, og det har vært glede ved hver krise. Jeg er sikker på at det er en tenkemåte vi må vekk fra. Hvis ikke sosialismen i seg selv kan fremstå som et attraktivt alternativ for folk nå, gjøre livet bedre ut fra hvordan Norge er i dag, så er det ikke noen vits i. Det skal ikke bli verre for å bli bedre.

    Lysbakken gleder seg ellers over tilveksten i debattklimaet, for eksempel ved Manifest forlags debattbokproduksjon.

    – Da jeg ble aktiv på venstresiden midt på 90-tallet så hadde vi nesten ikke noen nye debatter å forholde oss til, bare gamle bøker fra 70-tallet. En ny venstreside med nye referansepunkter må finne ny inspirasjon. Det at det finnes en tiltakende ideologiproduksjon er utrolig positivt. En politisk bevegelse uten det er død. Det ideologiske oppsvinget vi har fått er det altså i en viss grad radikallitteraturen som kan ta æren for.

    I en fjern fremtid

    Men Lysbakken finner stadig frustrasjon ved at flertallet av dagens radikale litteratur ifølge ham er dystopisk. Det mener han er lite konstruktivt, og håper på en konstruktiv debattbokbølge.

    – Det finnes jo noen helt reelle dystopier som er veldig brutal virkelighet før du vet ordet av det. Klimaendringene, for eksempel. Om vi ikke klarer å ha politiske alternativer til det, så... sier Lysbakken, idet hans tog illevarslende kjører inn i en tunnel og kontakten brytes.

    Men om man skriver utopier, dystopier eller mindre entydige scenarier så vil Bringsværd uansett insistere på at framtiden har vær så god å holde seg til nåtiden:

    – Hvis man legger for mye vekt på at det handler om fremtid, så blir det veldig trygt, det også. Om det bare er fremtid, så angår det ikke oss, sier Bringsværd, og legger til:

    – Den gode framtidsvisjonen handler om menneskene og tingene rundt oss.

    William Gibsons beretning fra 80-tallet, med sin utdaterte framtid, toner ut i det samme: et blikk på et umulig liv:

    Behind me, the illuminated city: Searchlights swept the sky for the sheer joy of it. (...) It had all the sinister fruitiness of Hitler Youth propaganda.

    (…)«John,» I heard the woman say, «we've forgotten to take our food pills.»

    martin.gruner.larsen alfakrøll klassekampen punktum no

    Labels: , , , , , , , , , , , , ,