The Jerusalem Post: "sorry" still the hardest word to say

Like many other Norwegians, I was shocked to read a piece by Barry Rubin, a columnist writing for the Jerusalem Post, calling the Utøya AUF camp "pro-terrorist". I sent the following letter to the editor, which ran a few days ago. Three letters below it on the web page with the letters column ran a piece by some crackpot in Vermont arguing that since Martin Luther was an anti-semite, all Norwegians love those who kill jews, and also Islam is evil and wants to kill and dhimmify everyone it encounters. If this racist tripe sees print, I worry for the Israeli public sphere.

The italicised bits were cut from the finished text by the letters editor (without asking me, but that's how it goes, in letters-to-the-editor-land).

Sir, – I am writing to you today to ask that you remove the article by Barry Rubin published yesterday under the heading "The Oslo Syndrome". I am a citizen of Oslo, Norway. Like you, I work for a newspaper.

Several good friends of mine were nearly killed on Utøya. Another passed the bomb site with his two daughters a minute before the blast. That I didn't lose someone was pure luck.

I was shocked and appalled today, reading in your newspaper the statement that the Utøya youth camp was a "a pro-terrorist program". I can't comprehend why you would run a piece so disrespectful to the victims during such a difficult time.

More to the point, I do not understand why any self-respecting newspaper would run such a statement, when even the most cursory of fact-checking reveals this to be simply untrue. The AUF (Labour Party Youth) has never condoned violence against civilians or terror. To write that they have is a pure fabrication, which casts great doubts on your newspaper's professionalism. The Labour Party Youth oppose Israeli policies towards the Palestinians, but I should hardly need to tell you that this does not in any way constitute support for terror.

While professor Rubin takes care to say that the killed youth didn't "have it coming", I have trouble seeing his distorting article as anything but an argument for just this. This piece, which is an insult to grieving relatives, friends and loved ones here in Norway, should be immediately removed from your website. Decency also demands a retraction, and an apology from professor Rubin.

Sincerely,
Martin Grüner Larsen,
Oslo

A few days afterwards, the Jerusalem Post editorial page responded to the complaint of the many who had written to complain (deputy foreign secretary Espen Barth Eide wrote a complaint) with the piece "Apology to Norway".

I have to say, the piece is ... well, it stops a little bit short of being contrite:

The editorial squarely condemned the attack, saying that “as Israelis, a people that is sadly all too familiar with the horrors of indiscriminate, murderous terrorism, our hearts go out with empathy to the Norwegian people.”

However, it also, inappropriately, raised issues that were not directly pertinent, such as the dangers of multiculturalism, European immigration policies and even the Oslo peace process.

I have some trouble seeing exactly how the editorial squarely condemned the attack. Saying right at the top that the murdered, unarmed teenagers were pro-terrorism did sort of water-down the non-violence message of the piece. But the J-Post was not completely insensitive to the anguish of a nation ravaged by a grief that Israel knows only too well, so I guess we can call this a partial victory for decency.

Barry Rubin, however, takes a different tack: he was not wrong about anything, thank you very much. Throughout his entire "explanation" – ironically titled "The 'Oslo Syndrome' Article For Those Who Want to Know--And Tell--The Truth" – he fails to account for the rather astounding, factually incorrect, claim leading the article, that the Norwegian Labour Youth is "pro-terrorist." He seems to feel no shame for his mistake, and does not adress it in any way. Either he doesn't know, and he's not trying to find out, or he knows and is lying. Either interpretation casts a great shadow across his reputation. I have trouble seeing how his reputation is ever going to get out of that darkness.

The Jerusalem Post has tried to do the right thing, but botched it. I have not been impressed by the lack of professionalism and intellectual rigour shown in the sort-of-an-apology. In countries ravaged by permanent crises, such as the interlocked troubles of Israel and Palestine, a free, diligent and professional press is more important than ever. Printing ridiculous lies like that of mr. Rubin, hate speech like that of the letter below mine, or issuing only partial apologies for their own mistakes – these are not the signs of a newspaper that functions as it should. I hope that the Post learns from the mistakes made now, and moves on. Lord knows that every one of us here in Norway is trying.

#NyreFAIL, evt. Nyresvikt

Hilde Sandvik kommenterer Twitter her. Lars Nyre hater Twitter på en usedvanlig dum måte her. Jeg skal prøve å skrive et svar til den siste artikkelen litt seinere i dag. Dens himmelropende teknofobe moralisme - fra en medieviter! - misforstår fullstendig hvor digitale mediers politiske potensial ligger.

Denne kommentaren på Hildes artikkel fortjener å bli gjengitt i sin helhet, om ikke annet fordi den oppsummerer Nyres kommentar på et folkelig vis:

E so lutande leie adle dissa folki so leiggje seg ut pao internette me bilde tao seg og sine og ein masse personle opplysninga og meininga dei maotte ha om adle veri slags ting. Eg har registrirt at dei so skryte mest øve å ha gjort da godt pao nette - og kår mange venne dei ha dar, e dei so eg frao før har misteinkt før å ha eit våldsåmt godt inntrykk tao seg sjøle, for å sei da mildt. Da e tydelegvis slek no te dags at å sitja timavis framføre datamaskinao og sjætta tomprat e sitt pao so fornuftigt. Eg ha ein ting å seia: Kom dikka i arbei elde ut pao tur; te og me fjernsyne e dao vel bere; for ikkje å snakka om dan goe gammaldagse kjønsle omgangen...? Men kå ska de dao skryta øve?

Takk, Fritt Ord!

Nina Karin Monsen tildeles Fritt Ord-prisen. Jeg er målløs, ironisk nok. Hun må da virkelig være en av de personene som har gjort størst skade på det norske offentlige ordskiftet? Etter å ha lest alt for mange av hennes kronikker har jeg konstatert at hun er uerrettelig, irrasjonell, elendig til å argumentere, full av faktafeil og logiske kortslutninger, med argumentative blindflekker man kan kjøre tung trafikk igjennom. Hun avsporer alle debatter hun deltar i. At hun får denne prisen er intet mindre enn en skandale.

Prisuttalelsen omtaler henne som "en banebrytende feminist". Jeg synes verken hun er banebrytende eller feminist. Jeg har store problemer med hennes ideologi. Hun er en biologist, en religiøs tenker som forkler seg som filosof, og jeg synes hun driver med eksplisitt homohets.

Men det er ikke derfor hun ikke burde fått prisen.

Det er ikke nok for å gi denne prisen at noen bare skal mene noe annet enn norsk offentlighet. Om det var meningen så burde man ha gitt prisen til Tore Tvedt fra Vigrid (han er et godt korrektiv til den tamme norske konformiteten! Frisk og politisk ukorrekt!) eller kollektivt til lukket avdeling på Sandviken Sykehus (endelig noen som tør å mene noe annet enn den klamme norske konformiteten! Det er så deilig og politisk ukorrekt når man ikke forholder seg til logikk og virkelighet!).

Når man valgte ikke å gjøre det, så må det jo nettopp være fordi hun representerer noe kvalitativt bra ved den norske offentligheten. At hun gir stemme til noe viktig på en måte som hjelper det norske ordskiftet. Det gjør hun ikke. Hun skriver usammenhengende, uten argumentasjon. Hennes skrifter er monomane oppramsinger av normative setninger. Slik er det. Slik er det. Slik er det. Slik må det være.

Noen ganger henger hennes argument litt sammen, som her, hvor hun argumenterer for at Arbeiderpartiet og SV vil ha felles ekteskapslov... fordi de er nazister som tror på rasehygiene:

Homofile får aldri barn med den de elsker. [Jo, hele tiden faktisk, bloggers anm.] Hvorfor skal heterofile fortsette å insistere på den gammeldagse, biologiske konsekvensen av kjærligheten, når de har mye annet å gjøre? En moderne mann skal mene at alle hans kones barn, naturlige, adopterte eller konstruerte, er like vakre, like skjønne, like flinke, like elskverdige. Det samme skal en moderne kvinne gjøre. Vi kan se frem til et konstruert samfunn med håndplukkede barn for den frigjorte, politiske korrekte overklassen, - og et økende antall abort av fostre som ikke holder mål eller er overtallige.

I kulissene bak vår rød - grønne regjering hører jeg en rå latter fra jungelen. For seksti - sytti år siden levde en patriarkalsk tyrann med et tradisjonelt kvinnesyn. Han ville konstruere den ariske rase på nytt, alle skulle ha blå øyne, hvit hud, lyst hår, en vakker kropp og korrekt hodeform, samt høy intelligens. Rasehygiene var allment tankegods i hele Europa.

Nå kan det se ut som om den siden som vi trodde tapte krigen, allikevel vant. Det tok bare litt lenger tid og skjer på en litt annen måte enn de ønsket det. Vi forstår nå hvorfor regjeringen har det travelt og ikke vil begrunne sin likestillingsfanatisme.

Her henger meningene litt sammen, fra avsnitt til avsnitt og man kan spore et argument som løper igjennom hele artikkelen. Men la oss ta et annet og nyere eksempel fra Aftenposten, der hun argumenterer for at... ja, jeg vet ikke helt hva hun argumenterer for her:

Filosofen René Descartes (1596-1650) arbeidet med filosofiens grunnproblem. Hvordan bevise at mennesket virkelig eksisterte, og ikke var en drøm fremkalt av en ond demon? Beviset var tvilen. Om mennesket var seg bevisst sin tvil, var det tegn på eksistens: Cogito, ergo sum . Jeg tviler, altså er jeg.

En drømmeverden.
Den rødgrønne regjeringen prøver seg i rollen som ond demon. Den har nå laget en drømmeverden vi alle skal tre inn i. Samme ekteskapslov, bare basert på følelser, skal gjelde for både enkjønnede og tokjønnede par. Loven får tilbakevirkende kraft, alle får endret sitt ekteskap.

Enkjønnede par skal få konstruerte barn, uten far. Regjeringen vil innbille oss at enkjønnede og tokjønnede relasjoner er like bra, og at de som tenker annerledes er uanstendige. Regjeringen fornekter tvilen og angriper den sentrale virkelighetserfaringen.

Står utenfor realiteten.
Regjeringen benekter i sitt forslag uoverkommelige forskjeller. Heterofile får barn sammen. De har mange sorger og gleder i forbindelse med uønsket graviditet. Noen synes fremdeles at de "må" gifte seg.

Retten til abort skaper drama. Når barnet er født, leter man etter likhet med mor, far og besteforeldre. Enkjønnede par står helt utenfor denne realiteten. Uansett hyppig sex, skjer det ingen unnfangelse, abort er ikke noe problem. Homofiles barn fra heterofile sidesprang eller utenlandske klinikker er ikke noe argument for å endre ekteskapsloven til det ugjenkjennelige.

(...)

Forvirret tilstand.
Vi kan få et samfunn hvor mange betviler sine egne sanseerfaringer og intuitive overbevisninger. Den forvirrede tilstand som en del homofile lever i: Er jeg hetero eller homo?, blir til allmenn forvirring på et langt dypere plan. Er jeg intolerant fordi jeg vil kjenne faren eller moren min? Er jeg intolerant fordi jeg ikke synes at en mann kan erstatte min mor, eller en kvinne min far? [Svaret er: Nei, kun hvis du vil gjøre denne følelsen normativ for resten av samfunnet, bloggers anm.]

(...)

En demonisk lov.
Kunstig befruktede homofile kvinner får neppe abort. Antagonisme vil oppstå. Med få helsekroner kan det bli valg mellom å gi kunstig befruktning og fødestuen. Men anstendige lærere i barnehager og skoler vil nekte å lyve for barna. De kan ikke informere om en demonisk lov. Lærerne har en stolt tradisjon fra 1942.

Stadig flere mennesker vil inn i Norge, hvordan skal man nå avsløre proforma ekteskap? Kvinnebevegelsen har alltid sagt: Hvem vil ikke ha en kone? Nå kan alle få en. Enslige gamle slipper å frykte sykehjemmet, de kan få en arbeidsom thailandsk kone. Hun blir norsk og velstående. En idé for noen hver når eldrebølgen er her?

Som fortjent.
Den onde demonen gjør hva den kan for å forvrenge våre sanseinntrykk og livsforståelse. Vår tvil er forbudt, og erfaringen av virkeligheten skal benektes. Regjeringen vil få som den fortjener.

Stortingspolitikere som stemmer for denne loven blir fjernet ved neste valg. Deres navn blir notert.

Legg forresten merke til hvor godt mellomtitlene kommenterer forfatteren.

Poenget her er iallefall at hun ikke kan kjede sammen et argument der konklusjonen følger fra premissene. Hun slår fast. Hun deltar derfor med destruktiv kraft i alle debatter, for man kan ikke diskutere med henne. Om hennes meninger ble framført på en annen måte kunne jeg godta, om ikke like, prisen. Men slik det står så må jeg si at dette er helt skandaløst, en skam for Fritt Ord, en devaluering av Fritts Ords Pris og ellers bare himle med øynene og håpe på at det norske ordskiftet raskt får seg andre helter enn Nina Karin Monsen.

[oppdatering: Jeg er visst ikke den eneste som tenker dette. Hastur går lenger enn jeg, av juridiske grunner, er villig til å gå. Twitter, Underskog og Facebook går amok. Men altså: Til og med Høyre-politikere synes dette er litt for drøyt. 

Sejersted sier til NTB at

Hennes poeng er ikke å angripe homofile, men å forsvare ekteskapet som sakrament. Hun fører et sterkt språk og vi er veldig klar over at det går en grense et sted, men Monsen beveger seg innenfor den, sier han.

Jeg tror at hvis du ikke tror at Monsen angriper homofile, så har du ikke lest henne skikkelig. Man kan gjøre noe uten å ville det. Ekstremt eksempel: man kan si at "den hvite rasen er fullstendig overlegen". Da er poenget ditt kanskje ikke å angripe folk med svart hud, men det gjør du likevel, gitt. På samme måte så er det kanskje ikke meningen for Monsen å drive med homohets, men det er det hun gjør, gitt. Men når det er sagt, så er det altså ikke det som er poenget med akkurat denne innvendingen jeg har her. Den innvendingen går mer på at Monsen er en av de tre første jeg tenker på når jeg tenker på folk som ødelegger norsk debatt (de andre to er Hege Storhaug og Siv Jensen.)]

*

In related news: Marte Michelet sier fornuftige ting om Steinar Lems merkverdige utspill om islam. Jeg synes det er synd at Lem får så mye oppmerksomhet rundt dette. Så lenge han holdt på med miljøvern fikk han da aldri så store oppslag som dette, gjorde han?

*

Ex-blogger (oh, and professor or something) Michael Bérubé has written a 9-page essay on the event of Richard Rorty's death which I'm looking forward to reading. It's called "Richard Rorty and the Politics of Modesty" (pdf).

Re: the first paragraph:
Have you ever noticed that when people are writing about the recently deceased, they always begin by using the full name even though the person in question didn't Richard Rorty becomes Richard McKay Rorty, and Ronald Reagan (no similarity implied) becomes Ronald Wilson Reagan. There's something ritualistic in the public declaration of death. The use of the fuhttp://www.blogger.com/img/gl.link.gifll name accentuates the individuality of the deceased as well as the formality of the event. I wonder if that isn't one of the oldest functions of the public sphere: the public declaration of birth and death, habeas corpus, non habeas corpus, bring out yer dead.

Oh, and Bérubé is also going for Obama. Yup. Me, Bérubé, Stevie Wonder, Josh Lyman and Oprah.

One more for the blogroll

Via the always wonderful Acephalous, I found this very interesting blog: Zunguzungu. Straight to the feedreader.

He has just posted two wonderful, knowledgeable, well-written posts on the situation in Kenya. "What I don’t know, the Washington Post doesn’t know even more" is pretty much the opinionated version of the article we should have had in our morning papers today. "Fears of Regional Instability as Iowa explodes into Ethnic Violence" is the one we did have, wizh a twizt.

*

More generally, I've been very encouraged lately by finding, in a short period of time: e.g. The Edge of the American West, Paul Krugman, Zunguzungu... blogs* which are written by people who are

a) Experts in their fields. As well as
b) polymaths, knowledgeable in other fields.
c) Write really well.

This gives me hope that the blogosphere is capable of moving both towards the netroots-organization of e.g. Daily Kos, but also towards some sort of new mode of public expert intellectuals who participate in the day-to-day changing of the rhetorical guard, of analysing the news and responding to the ideas of others. People who have, say, academic knowledge, but still choose not to waste their talents on the Journal of the Econometric Analysis of Advanced Eggplant Parmesan, as Michael Bérubé put it, but engage in public discourse because that's where knowledge is put to use and makes a difference in politics and in the discourse which shapes it. And these people see the value of placing themselves in the public sphere exchange of blogging: it is like open-source thinking. You work out loud and share your ideas.

And what I find so heartening is that the progressive netroots movement in the US, like Kos or Atrios, is so actively converging on the experts, using them, and responding to and being responded to by them. Paul Krugman's** ideas are routinely being thrown around and responded to in the netroots' discussions, while Krugman, on the other hand, responds to the ideas and movements in the progressive blogosphere, just as likely to quote Kos or Atrios as he is to quote some obscure economical article (from the aforementioned Journal of Econometric Analysis of Advanced Eggplant Parmesan), or other blogging intellectuals like Brad DeLong or Ezra Klein. Blogging expert intellectuals have been around for a while now, but the rate of interplay between the institutional intelligentsia and the political activists is, I think, somewhat new, and it's a Good Thing. I'm hopeful it will revitalise the stagnant public sphere of the US, and I think I see something similar starting to happen (although slower) in Scandinavia now.

* What is the collective noun for blogs? A trackback of blogs? A rumour of blogs? A flamewar of blogs? You decide.

** I just finished his book tonight. I'll try to post on it in a day or two.