Dette er en sak som jeg hadde på trykk i
Klassekampens bokmagasin på lørdag. Den så ganske fin ut på trykk, med utrolig fin omslagsillustrasjon av Malvin, og portrettfoto av meg tatt av Tom Henning Bratlie (og
Metropolis-still
courtesy of avdøde Fritz Lang). Det glassaktige blikket mitt på bildet skyldes ikke at jeg hadde tatt for mye kokain, men snarere at jeg var helt kolossalt forkjølet når det ble tatt.
illustrasjon: © M.M. Malvin, 2008. Framtiden er ikke hva den en gang var. Dagens framtidsskildrere pensjonerer utopien.av Martin Grüner Larsen
[T]hey put Ming the Merciless in charge of designing California gas stations. (...) Lots of them featured superfluous central towers ringed with those strange radiator flanges that were a signature motif of the style and which made them look as though they might generate potent bursts of raw technological enthusiasm if you could only find the switch that turned them on.
–
William Gibson, «
The Gernsback Continuum», 1981
I novellen «
The Gernsback Continuum» av William Gibson begynner en fotograf på 1980-tallet å hallusinere framtidsvisjoner fra 30-tallet som aldri ble noe av. Det blir fort klart for fotografen at det er ingenting som eldes raskere enn framtiden.
Og det
er få ting som utpeker seg så sterkt som
fortidig som en tidsperiodes framtidsvisjoner, om det er 1800-tallets sosialistiske teknoutopisme, 1920-tallets futuristiske fartslinjer, «Metropolis»' skyline eller Gibsons egen cyberpunkbevegelse fra 80-tallet.
Når Litteraturfestivalen på Lillehammer i år tar opp framtiden er det en anledning til å se nærmere på hvordan bøkene og tekstene vi omgir oss med former og skaper framtiden, og hvor man finner dagens framtid.
En fast figur i diskusjonen om science fiction, fremtidslitteraturen framfor noen, har vært om den har evne til å forutsi framtiden. Sciencefictionforfatteren Tor Åge Bringsværd skal ha reunion med sin gamle partner Jon Bing på Lillehammer. Sammen er de innbegrepet av norsk science fiction. Bringsværd mener at spådomsideen er et blindspor i sciencefictionkritikk:
– For meg er science fiction først og fremst samtidslitteratur. Det er å stille hypotetiske spørsmål: Hva er konsekvensene av at noe som skjer i vår tid, fortsetter? Hypotetiske spørsmål er de viktigste spørsmålene vi kan stille, og det er de spørsmålene politikere konsekvent aldri vil svare på. «Spekulasjoner», sier de.
Men det er nettopp derfor science fiction er et av de beste redskapene vi har til å skrive politisk litteratur! Der har man muligheten til å ta disse viktige spørsmålene på alvor. Science fiction er nok den mest samfunnskritiske litteraturen jeg vet om, og jeg mener at det er symptomatisk at de fleste romaner som utgis i Norge i dag har flere traktorer enn PC-er i seg. Og når det er sagt så er det viktig å understreke at jeg ikke er så interessert i de tekniske landevinningene for sin egen skyld. Jeg er selvsagt opptatt av hva de gjør med oss.
Profetier og dystopierLikevel er det jo alt for ofte slik at science fiction leses som forsøk på profetier?
– Ja, og det er en alvorlig misforståelse. La meg gi et eksempel på det: George Orwell skrev romanen
1984 i 1948. Når vi så kom til året 1984 så var avisene fulle av overskrifter om det gikk som han hadde spådd, og spørsmål om vi levde i Orwells mareritt, og det gjorde vi jo altså ikke. Men poenget var jo at han ikke spådde. Han skrev om det han så rundt seg, med overvåking og totalitære regimer og propaganda. Det var en advarsel om hvor samfunnsutviklingen kunne ende opp, og for så vidt stadig kan ende opp. Man skriver en dystopi for å forhindre den, sier Bringsværd.
Men hva er så science fictions rolle i forhold til sakprosa? Sakprosaen har tilsynelatende alltid, helt siden Platons
Staten, skapt utopier og dystopier, framtidsvisjoner som vi styrer etter eller styrer unna. Bringsværd mener at sakprosaen og science fiction er to måter å gjøre det samme på:
– De griper ofte inn i hverandre. Jeg tenker litt på dem som fettere og kusiner, men har alltid foretrukket å bruke fabelen heller enn sakprosa. Men av en eller annen grunn er sakprosa ansett som å ha mer tyngde eller virkelighet enn fiksjonen. Men det har den overhodet ikke. All fiksjon og all sakprosa er det samme: tolkninger av virkeligheten.
Man skriver en dystopi for å forhindre den.
Tor Åge Bringsværd
Debattbokens gjenkomstMen her skiller Bringsværd klart lag med Norges eneste professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson. Tønnesson insisterer på et klart skille mellom fiksjon og sakprosa, også når den produserer framtidsvisjoner. Men han mener de er like viktige:
– Dette er et område der skjønnlitteratur og sakprosa må få leve side om side. Mye science fiction, vidt bestemt, har vært enormt viktig i å forme våre ideer om hvor vi er på vei, og det kommer det til å fortsette å være. Tenk bare på dystopiene i Aldous Huxleys
Brave New World eller George Orwells
1984. De har jo vært styrende for vår samfunnsforståelse, også lenge etter at vi nådde 1984.
Det er vanlig å tenke at skjønnlitteratur kan ha dette fremadskuende, store over seg. Det kan også stort tenkt sakprosa ha. Om jeg selv skal spå i framtida, så er det nok særlig debattboka som kommer til å få et nytt oppsving framover. Det er fordi vi har fått en intens debattkultur i veldig mange, og ikke minst veldig raske fora. Da er det godt for oss å gjenoppdage den styrken som ligger i de resonnementene som går over mange sider og har vært igjennom en redaksjonell prosess. Jeg tenker for eksempel på en bok som «Hva skjer i Nord-Norge» av Ottar Brox. Den er en utrolig viktig bok for min generasjon. En debattbok som til de grader var i samtiden, men pekte framover. Jeg tror den har hatt mye å si både for nordnorsk politikk og norsk politikk overhodet. Denne typen bøker kommer vi forhåpentligvis til å se flere av, sier Tønnesson.
Oppsvinget han spår for debattboka henger sammen med en stigende trend for sakprosaen i hele det litterære landskapet – og, mener Tønnesson, det er en motreaksjon mot 90-tallet og generasjon X sin ironiske distanse.
– Jeg tror at ironigenerasjonens tilnærming var lite konstruktiv, og at vi allerede nå ser en reaksjon i form av et nytt alvor. På 90-tallet var debattboken nærmest et komisk prosjekt, nå er det en langt større tyngde i den. Og det er kanskje banalt å si det, men mange, mange av de sakprosatekstene som vi omgås til daglig er jo instruksjonstekster. En kokebok – med mindre man leser den i badekaret som nytelsesmiddel, det er det jo mange som gjør – har jo dette i seg at den skal munne ut i og bestemme framtidens matretter, ikke sant? Det er instruksjoner.
– Så Marx og Engels' «Det kommunistiske manifest» er også en slags instruksjonsmanual?– Ja, absolutt! Den har dette framtidige i seg. Den er en instruksjonsmanual å forandre samfunnet. En kokebok for en bedre verden!
Scenarier og spådommerMen hvordan skal man unngå rigide utopier eller «The Gernsback Continuum»s platte og ulevelige futurisme? For Tønnesson er det særlig scenariometoden som skiller seg ut som produktiv innen sakprosa:
– Den utopiske eller dystopiske scenariemetoden har noen tiår på baken etter hvert. Den blomstret særlig opp tidlig på 80-tallet. I mange fagområder prøver man å forstå framtiden ved å sette opp modeller, og det er det man gjør når man skaper scenarier. I Norge hadde du et eksempel på dette i «Scenario 2000»-boka, redigert av Andreas Hompland. Den satte opp en rekke forskjellige scenarier for år 2000, og var viktig for alle politisk interesserte.
Det morsomme med den boka er at ingen av scenariene slo til som spådom, men den utfylte likevel sin funksjon som anvisninger, sier Tønneson.
– I tråd med min preferanse for det flerstemmige så mener jeg at scenariemetoden der man skaper flere alternativer er en bedre metode enn den klassiske utopien. Utopisme er en farlig og ofte totalitær måte å skrive framtid på, det har vi sett gang på gang i den historiske marxismen. Når utopisme tar overhånd, så forsvinner veldig mye av det etiske korrektivet.
Ferdig med utopismenAudun Lysbakken er i framtidsbransjen. Nestlederen i Sosialistisk venstreparti (SV) har som oppgave å sette framtidsvisjoner ut i handling som politisk virkelighet. Han er for tiden på leting etter en ny framtid. Han har nettopp gjennomført Verden til venstre-konferansen. Prosjektet Verden til venstre, en ideologidebatt som skal føre fram mot et nytt arbeidsprogram for SV i 2009, durer videre. Lysbakken har flere ganger ytret ønske om at debatten skal føre fram til et nytt mål for venstresiden; noe å sikte etter. Klassekampen snakket med ham på telefon fra Bergensbanen.
– Skal Verden til venstre bygge nye utopier for venstresiden?– Jeg vil kanskje ikke si utopier, men visjoner. Det er kanskje et definisjonsspørsmål, men jeg vil i alle fall skille mellom dem. På venstresiden betyr utopier alt for ofte at man har et ferdig framtidssamfunn på tegnebrettet, man blir opptatt av å realisere det så likt tegningen som mulig. Det har vi sett blir til en alt for dogmatisk oppfatning. Visjoner handler om å se at vi på den ene siden trenger bevissthet om hva som er mål for de politiske kampene vi står oppe i, slik at vi ikke bare forsoner oss med det bestående. På den andre siden må vi også være åpen for at framtidssamfunnet ikke kan beskrives i detalj. Vi skyter mot et bevegelig mål. Det vi må unngå da, er å tro at en selv er bevæpnet med en vitenskapelig innsikt i hvordan alt skal ordnes i framtiden.
De første sosialistene før Marx var en utopisk bevegelse, minner Lysbakken oss på, som ønsket å jevne det bestående og lage en helt ny verden etter egen tegning.
– Jeg setter opp det visjonære og radikale, som vi ikke skal gi slipp på, mot det utopiske, som jeg mener vi er ferdige med. Dette er en grense som må gås opp nøye.
– Men skal man kvitte seg med alle de gamle utopiene?– He he, ja, her blir debatten farlig. Det kommer veldig an på hva man mener med å kaste utopiene. Jeg vil ikke bli forstått dit hen at det ikke er vits i å diskutere hva et sosialistisk samfunn skal være. Det er ikke sånn at målet er intet og veien er alt, eller at veien blir til mens vi går. Vi må være klar over hva vi skal.
Lysbakken ser også fornuften i Tønnessons scenariemetoder:
– Der tror jeg han treffer spikeren på hodet, og det er en god begrepsbruk. Det må være en pluralisme i venstresidens løsningsforslag. Det er også derfor vi ikke bare får sentralstyret til å sette seg ned og skrive et program. Den radikale venstresidens store historiske feil er en samfunnsmodell som skal tres ned over alle folk. Det vil måtte være et mangfold av løsninger og utfall, som det vil være vanskelig, og ikke en gang ønskelig, å bestemme.
Nye dystopierMen Lysbakken mener ikke at venstresiden har utopisme som sitt hovedproblem i dag. Snarere har vi en for sterk hang til dystopier:
– Jeg mener at venstresidens utopier i for stor grad har vært avhengig av dystopier, den store krisen skal gjøre alt bedre. Derfor har venstresiden vært for fokusert på tegn på at verden går til helvete, og det har vært glede ved hver krise. Jeg er sikker på at det er en tenkemåte vi må vekk fra. Hvis ikke sosialismen i seg selv kan fremstå som et attraktivt alternativ for folk nå, gjøre livet bedre ut fra hvordan Norge er i dag, så er det ikke noen vits i. Det skal ikke bli verre for å bli bedre.
Lysbakken gleder seg ellers over tilveksten i debattklimaet, for eksempel ved Manifest forlags debattbokproduksjon.
– Da jeg ble aktiv på venstresiden midt på 90-tallet så hadde vi nesten ikke noen nye debatter å forholde oss til, bare gamle bøker fra 70-tallet. En ny venstreside med nye referansepunkter må finne ny inspirasjon. Det at det finnes en tiltakende ideologiproduksjon er utrolig positivt. En politisk bevegelse uten det er død. Det ideologiske oppsvinget vi har fått er det altså i en viss grad radikallitteraturen som kan ta æren for.
I en fjern fremtidMen Lysbakken finner stadig frustrasjon ved at flertallet av dagens radikale litteratur ifølge ham er dystopisk. Det mener han er lite konstruktivt, og håper på en konstruktiv debattbokbølge.
– Det finnes jo noen helt reelle dystopier som er veldig brutal virkelighet før du vet ordet av det. Klimaendringene, for eksempel. Om vi ikke klarer å ha politiske alternativer til det, så... sier Lysbakken, idet hans tog illevarslende kjører inn i en tunnel og kontakten brytes.
Men om man skriver utopier, dystopier eller mindre entydige scenarier så vil Bringsværd uansett insistere på at framtiden har vær så god å holde seg til nåtiden:
– Hvis man legger for mye vekt på at det handler om fremtid, så blir det veldig trygt, det også. Om det bare er fremtid, så angår det ikke oss, sier Bringsværd, og legger til:
– Den gode framtidsvisjonen handler om menneskene og tingene rundt oss.
William Gibsons beretning fra 80-tallet, med sin utdaterte framtid, toner ut i det samme: et blikk på et umulig liv:
Behind me, the illuminated city: Searchlights swept the sky for the sheer joy of it. (...) It had all the sinister fruitiness of Hitler Youth propaganda.
(…)«John,» I heard the woman say, «we've forgotten to take our food pills.»
martin.gruner.larsen alfakrøll klassekampen punktum no
Labels: aldous huxley, audun lysbakken, bokmagasinet, dystopia, framtid, future, george orwell, interview, johan tønnesson, journalistikk, klassekampen, sci-fi, tor åge bringsværd, utopia
