Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement

Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:

Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.

Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske¹ overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*
1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:

The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.

En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."

What came first? The chicken — or Protocol I Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949?

Commenter Alex thinks my concern about the killing of chickens belonging to Palestinian civilians during the bombing of Gaza doesn't really capture the gravitas of the Gaza situation:

with all do respect to the atrocity of killing 31,000 chickens: it is horrible and unmoral but it is not a humanitarian crime or a crime against humanity. We can protest, but we can't trial people for that

And since I think this might be a common misconception, I did some legwork and dug up the relevant legal points for you, gentle reader.

You might not think that killing chickens could be a crime against humanity, but it can be, and in this case, it is.

What follows is my reply to Alex, lightly edited for clarity:

As to your last point I must disagree in the strongest possible terms. International Humanitarian Law is crystal clear on this matter. The demolition of the chicken farm was completely and obviously illegal. It was a war crime, and quite possibly a crime against humanity.

The first and most clear violation is of article 52 of Additional Protocol I to the Geneva Conventions, ratified in 1977. Which, notably, Israel has not ratified. However, it is now accepted throughout the world as being customary international law, and the IDF is completely bound by it.

Art. 52 of Protocol I states that

1. Civilian objects shall not be the object of attack or of reprisals. Civilian objects are all objects which are not military objectives as defined in paragraph

2. Attacks shall be limited strictly to military objectives. In so far as objects are concerned, military objectives are limited to those objects which by their nature, location, purpose or use make an effective contribution to military action and whose total or partial destruction, capture or neutralization, in the circumstances ruling at the time, offers a definite military advantage.

3. In case of doubt whether an object which is normally dedicated to civilian purposes, such as a place of worship, a house or other dwelling or a school, is being used to make an effective contribution to military action, it shall be presumed not to be so used.

I don't seem to remember chickens having military applications, unless of course the Palestinians have somehow gotten hold of a "Blue Peacock" nuclear device. And foodstuffs that are also (indeed, primarily) used for civilian populations are not legitimate targets.

Secondly, this is also a blatant violation of article 55 of the fourth Geneva Convention, ratified in 1949, and which Israel HAS ratified. Article 55 states that:

To the fullest extent of the means available to it, the Occupying Power has the duty of ensuring the food and medical supplies of the population; it should, in particular, bring in the necessary foodstuffs, medical stores and other articles if the resources of the occupied territory are inadequate.

The Occupying Power may not requisition foodstuffs, articles or medical supplies available in the occupied territory, except for use by the occupation forces and administration personnel, and then only if the requirements of the civilian population have been taken into account. Subject to the provisions of other international Conventions, the Occupying Power shall make arrangements to ensure that fair value is paid for any requisitioned goods.

The Protecting Power shall, at any time, be at liberty to verify the state of the food and medical supplies in occupied territories, except where temporary restrictions are made necessary by imperative military requirements.

In case you were wondering, "imperative military requirements" does not include "because we've blocaded Gaza again", "because we're busy bombing the civilian population" or "because we felt like it".

The definition of "crimes against humanity" contained in the Rome Statute of the ICC is basically really bad things – including war crimes – being done in a systematic way. A system of oppression which derives a people of basic neccesities easily falls under this heading. The destruction of the chicken coops may have been tougher on the chickens than the people in the area. But it was also beyond a shadow of a doubt a crime of war and almost certainly part of a system of abuse which constitutes a crime against humanity.

*

(all photos by Flickr user Rafahkid, CC-BY-SA. The photos do not display the destruction of this particular chicken farm, but of another destruction of a chicken farm. You could almost think they were targeting chicken farms intentionally! Rafahkid has more photos of this incident in his photostream.)

Israel's chickens coming home to roost

I'm reading the Goldstone Report (warning: relatively big PDF) a 600-page document that details the findings of a panel investigating the attack on Gaza last winter. It's an astounding document. Not only is it an interesting and immensely readable introduction to the contemporary situation in the Israeli-Palestinian conflict and the oppression of the Palestine people, it is also simply an exquisitely convincing argument. Meticulous, detailed and balanced. It is the objective document that critics on both sides have argued for. It doesn't hesitate to show the full force of Palestinian in-fighting and unlawful attacks on Israel by mortar and Qassam rockets, but it also does not hesitate to shove Israel's face in what they've done. And they have done so very, very much.

It details and substantiates the allegations of deliberate attacks on civilians. I mean, some people might have gotten the impression that those allegations came from crazy, Kalashnikov-toting jihadists. No, those allegations came from so many credible sources that they can no longer be denied. The Goldstone Report documents a pattern of systematic attack on a defenceless civilian population. The Israeli army committed crimes against humanity, and war crimes. The people responsible need to lose their jobs, then they have to be tried and convicted and spend the rest of their lives in prison.

I've read a few documents like The Goldstone report when I was a member of Amnesty and a couple of times afterwards, as well. There is always some detail that gets you. Some ridiculous little piece of information or a telling story that is the convincing detail in the argument being made. It might be the story of how a political activist was shot in front of his children in Chile or the story of how the police routinely administered beatings to 12-years in the US. In the Goldstone Report, for me, it was the chickens:

The chicken farms of Mr. Sameh Sawafeary in the Zeitoun neighbourhood south of Gaza City reportedly supplied over 10 per cent of the Gaza egg market. Armoured bulldozers of the Israeli forces systematically flattened the chicken coops, killing all 31,000 chickens inside, and destroyed the plant and material necessary for the business. The Mission concludes that this was a deliberate act of wanton destruction not justified by any military necessity and draws the same legal conclusions as in the case of [a similar destruction of a flour mill a few days before].

For some reason the image of Israeli soldiers bringing the roof down on 31.000 chickens, for no good military reason other than just to fuck with the civilian population of Gaza; for spite, out of malice, is the detail that really got me.

The Goldstone Report is, in short, mandatory reading for anyone looking for an understanding of the contemporary situation in Gaza and Israel/Palestine. It is readable, well-documented and convincing. As Klassekampen's reviewer Espen Stueland said of another recently published book on Gaza, I know of no words of greater significance that could be read right now.

(Norwegians will find that Mads Gilbert and Erik Fosse's book Øyne i Gaza (Gyldendal, 2009) makes a wonderful supplement to the report.)

Again with the hijabs?

Den synliggjør religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet, sier [rektor Atle] Fasteland til Bergens Tidende.

Rektoren på Ny Krohnborg skole i Bergen ivrer for skoleforbud mot hijab. Det er ureflektert av ham.

Mens jeg setter pris på Fastelands tydelige engasjement for integreringen av sine elever, så er det på tide at vi legger denne nonsensiske ideen i seng. Hijaben betyr ikke en ting. Den er et komplisert kulturelt tegn som har betydd alle ting til alle tider. Om man vil ha litt forskning på dette, foreslår jeg at man prøver denne artikkelen her:

- Den norske hijab-debatten gjør kvinner med slør til uforståelige ekstremister, sier Berit S. Thorbjørnsrud. Hun minner om at hijab symboliserer alt fra fromhet til motstand, frigjøring og tvang.

Det å forby religiøs utfoldelse som ikke er til vesentlig belastning for andre synes jeg i øvrig er illiberalt og udemokratisk. Å mene at det å synliggjøre religiøs tilhørighet er noe uakseptabelt eller problematisk er en dårlig holdning i et liberalt demokrati.

Rektor Fasteland argumenterer også for skoleuniform i utspillet. Det er det mange gode grunner for (utjevning av klassemarkører), og mange gode argumenter imot (utjevning av identitetsmarkører). Men å bli kvitt hijaben er ikke et godt argument. Det bør ikke være derfor vi eventuelt gjør eller ikke gjør det. Og ved å benekte disse elevene sin religiøse identitet sender Fasteland dessverre et sterkere signal enn han nok tror, om at de ikke er velkomne i samfunnet.

Men for Guds skyld: la oss ikke ha denne debatten igjen. Det gikk dårlig nok første gangen. Og da jeg gjorde noen analytiske søk i pressearkivet Retriever for noen måneder siden så kom jeg fram til at vi i 2008 diskuterte hijab mellom fem og åtte ganger så mye som vi diskuterte klimakrisen. Dette er og blir en distraksjon fra de virkelige integreringsspørsmålene og de virkelige problemene i den norske skolen som Fasteland sikkert har nærkontakt med i hverdagen sin.

Searle's relativism

In an attack on moral relativism and social constructivism in the New York Review of Books (not online), the famous philosopher John R. Searle writes of Jacques Derrida that he "argues ... that there is no tenable distinction between writing and speech."¹

And I, reading this, can't help thinking that Searle is being intentionally misleading. Searle engaged with Derrida on a number of occasions in well-publicised debates. He must have read a lot of Derrida, so I can only imagine that he is misrepresenting him intentionally. Why? Because that there is a profound distinction between speech and writing and parsing out exactly what that is, is inarguably one of the most central themes of Derrida's work. His early books, Writing and Difference, Speech and Phenomena, and Of Grammatology are all on this theme.

This glaring error is just one of many holes in Searle's line of reasoning, most of which are so vast and obvious you could drive heavy machinery through them. I would have thought Searle would have understood his opponents by now, but he still doesn't. And while one can be forgiven for not understanding Derrida, whose prose style I've sometimes found more than a little irritating and obtuse, his denigration of people like Rorty and Putnam are just badly argued, thought and written. Moreover: he is definitely in a position to know better, so ignorance is not an excuse. He seems to be arguing entirely in bad faith. More on which, maybe, later. I'm guessing you're all not really in the mood for long-winded philosophy when you read blogs.

1. The New York Review of Books, Volume LVI, number 14, p. 90

Berlusconi og de døde kvinnene

Per Kristian Aale har en fantastisk artikkel i dagens Aftenposten der han dokumenterer Italias umenneskelige innvandringspolitikk. Det er motbydelig lesning, og journalistikk slik det skal være.

Noen punkter fra Italias innvandringspolitikk:

1. Papirløse innvandrere interneres, selv om de har vært i landet aldri så lenge. Deres barn tas fra dem, de sperres inne uten dom i opptil et halvt år. Det er en hjerteskjærende historie i artikkelen om Sabrina som har jobb, leilighet, og to barn. Hun har bodd i Italia siden hun var 9 år gammel, og hennes barn er nå på barnehjem mens hun er internert.

2. Berlusconi militariserer kampen mot multikulturalismen. Han vil mangedoble mengden soldater i gatene i kampen mot papirløse innvandrere. Han lover at Italia "aldri skal bli et multietnisk samfunn" (Gud forby, det er jo ikke som om de har noen gode erfaringer med det.) Han klaget nylig over at Milano "ser ut som en afrikansk by."

3. Leger, lærere og offentlige ansatte har "fått påbud om å melde fra til politiet hvis de oppdager folk uten oppholdstillatelse." Dette innebærer at papirløse innvandrere ikke har tilgang på grunnleggende helsetjenester. For å føde på et sykehus må man ha dokumenter på at man har lov til å oppholde seg i landet.

La oss gjøre litt matte:

Den historiske raten for død ved fødsel uten medisinsk assistanse er uklar, men man har antatt at den lå på cirka 1 av 100 kvinner, med mange faktorer som spiller inn.

1 million papirløse innvandrere i Italia. Halvparten av dem er kvinner. Ca. 50 % av dem igjen – sannsynligvis litt mer – er i reproduktiv alder. Dvs. 250.000 kvinner. Italia har en eksepsjonelt lav fødselsrate per kvinne i reproduktiv alder: 1.29. Her behandler jeg innvandrerne slik de burde behandles -- som italienere. Det vil si at jeg antar at de har en aldersdistribusjon som italienere og en fødselsrate som italienere. I virkeligheten er de sannsynligvis både yngre og får flere barn. Men la oss sjenerøst anta at disse kvinnene kun føder ett barn. Det er 250.000 kvinner som får ca. 1 barn hver.

Ved dette estimatet vil minst 2.500 kvinner dø unødvendig på grunn av Berlusconis politikk. I tillegg til disse kommer eventuelle andre- tredje- eller fjerdegangsfødsler, og eventuell reduksjon ved "svart" legehjelp. I tillegg til det kommer en enorm overdødelighet på grunn av mangel på grunnleggende helsetjenester.

Så hva er det Aales artikkel egentlig dokumenterer? Den dokumenterer brudd på en rekke elementære menneskerettigheter, såvel som brudd på en rekke rettskraftige konvensjoner som Italia har undertegnet. De artiklene som umiddelbart slo meg ut fra lesningen av artikkelen var følgende:

– Artikkel 12 i UN Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women. Som Italia har undertegnet.
– Artikkel 28, 24 og 3 (3) i UN Convention on the Rights of the Child. Som Italia har undertegnet, og der Italia i øvrig refset andre stater (Botswana, Qatar, UAE, etc.) for ikke å godta konvensjonen grundig nok.
– Artikkel 5, artikkel 25, artikkel 9 og artikkel 11 i menneskerettighetserklæringen.

Hvorfor får denne umenneskelige, dødbringende og ulovlige politikken lov til å fortsette? Som det påpekes i et opprop fra italienske akademikere forrige måned: Ikke en gang fascistene gikk så langt.

Men Berlusconi bryr seg jo, som vi vet, ikke om kvinner eller utlendinger. Og han bryr seg ikke om å rydde opp i de virkelige problemene som plager Italia: korrupte politikere og organisert kriminalitet.