Theodor W. Adorno: festbrems

(via @rentogurent)

Eller, som jeg sa i en post en eller annen gang: "Adorno er her! Festen kan begynne!"

Ord for dagen – i disse valgkamptider

The democratic and socialist Lefts, still united in 1848, had to split apart before fascism could become possible. The Left also had to lose its position as the automatic recourse for all the partisans of change – the dreamers and the angry, among the middle class as well as the working class. Fascism is therefore inconceivable in the absence of a mature and expanding socialist Left. Indeed fascists can find their space only after socialism has become poweful enough to have had some share in governing and thus to have disillusioned part of its traditional working-class and intellectual clientele. So we can situate fascism in time not only after the irreversible establishment of mass politics, but indeed late that process, when socialists have reached the point of participating in government – and being compromised by it.

That threshold was crossed in September 1899, when the first European socialist accepted a position in a bourgeois cabinet, in order to help support French democracy under attack during the Dreyfus Affair, thereby earning the hostility of some of his movement's moral purists. By 1914, they part of the Left's traditional following had become disillusioned with what they considered the compromises of moderate parliamentary socialists. After the war, looking for something more uncompromisingly revolutionary, they went over to Bolshevism, or, as we have seen, via national syndicalism to fascism.
(Robert O. Paxton: The Anatomy of Fascism, Allen Lane, 2004, s. 43-44)

Nogle gange er det nødvendigt at slå

Her er en video av en mann som er ute på byen en vanlig onsdag natt. Plutselig slår han en liggende, forsvarsløs kvinne 8 ganger. Siste gangen har hun reist seg og er ved å gå, og så slår han henne i ryggen så hun faller sammen og må bæres vekk. Hva skjer nå? Domstol? Fengsel?



Nei. Videoen er altså fra ryddingen av asylsøkere fra en dansk kirke. Mannen er en politimann i tjeneste og uniform. Så da er det vel greit, da?

"Nogle gange er det nødvendigt at slå" står det i Politiken. Nogle gange er det nødvendigt at slå.

"Københavns politidirektør ser ikke nødvendigvis noget galt i, at både knipler og peberspray blev brugt på demonstranter, som umiddelbart ikke gjorde modstand."

Vi har videoer. Det er så vidt jeg kan se, ifølge politisjefen, nødvendig å slå:

-- når personen er forsvarsløs.
-- når personen er ubevæpnet.
-- når personen sitter eller ligger urørlig.
-- når personen holder hendene over hodet og ikke gjør motstand
-- når personen reiser seg opp og går.

Det er særlig, ser vi fra videoene, nødvendig å slå gjentatte ganger. Gjerne i hodet eller lårene. Så de ikke kan flykte fra de neste 7 slag, eller så de besvimer.

Dette er autoritær maktmisbruk, og vi har videoer av det. Disse politifolkene må dømmes, miste jobben, og helst i fengsel. Politisjefen må gå av. Justisministeren bør også vurdere å trekke seg.

Nei, vent! Jeg tuller visst fælt! Dette er jo den virkelige verdenen. Intet av det jeg skrev over kommer til å skje.

Det konservative kunstsynet, og hvorfor det ikke sover under broene i Paris

Janne Haaland Matlary har en buljongternings konsentrat av det konservative kunstsyn i dagens Aftenposten der hun nesten egenhendig beviser at det de humanistiske fagene har drevet med de siste hundre årene ikke har fått gjennomslagskraft. Jeg synes det er begredelig lesning. Hun trekker fram et kunstsyn jeg vil beskrive som teologisk, hegemonisk, kanoniserende og elitistisk.

Matlary vil sannsynligvis svare med at denne kritikken var forventet. Og det er klart at den er det. Det er fordi det hun skriver er lett å argumentere mot om man trer utenfor hennes paradigme og tenker igjennom konsekvensene.

I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? ...

Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at «Bach løfter sjelen» vil ikke kunne godtas av dem som mener at «sjel» ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det.

Jeg skal ikke ta det billige poenget her og si at dette er et uholdbart standpunkt for mennesker som ikke er kristne, som Matlary.

Jeg gidder heller ikke å gå inn i det ufattelig lite produktive skillet mellom kultur og populærkultur, annet enn å utfordre Matlary til å bevise at Per Pettersons Ut å stjele hester, en enorm internasjonal kritisk og kommersiell suksess er

a) En dårlig roman uten kunstnerisk verdi.

eller

b) Ikke populærkultur.

Det blir for enkelt. La meg heller gjøre en mer allmenn tilbakevisning av dette poenget. Men la meg først si at hvis hun faktisk sitter på de objektive smaksverdiene, så synes jeg hun kunne levert dem ut litt tidligere. For i så fall brukte jeg ufattelig mye tid på å lese Derrida og Adorno på universitetet, når jeg bare kunne dømt verker etter objektive standarder. Er dere klar over hvor mye hodepine man får av å lese store doser Derrida og Adorno? Det var flere uker der jeg kun snakket som en fransk filosof. Og etter det kom den fryktelige fasen der jeg snakket i jambisk heksameter.

På leting etter den objektive standarden

1. Hvis noe er objektivt godt må det måles mot en objektiv standard og se om det samstemmer. Dette argumenterer Matlary også for:

Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse.

2. Denne objektive standarden må komme fra en absolutt etikk. I siste ende handler en objektiv estetikk om en objektiv etikk: Kunstneren må utføre verket på visse måter, ikke på andre. Det er et normativt krav, om ikke annet så til hvordan verket ikke må utføres.

3. En absolutt, objektiv estetikk eller etikk forutsetter enten Gud eller et annet objektivt grunnlag. Hvis vi kutter Gud ut av bildet så gjenstår verdenen som standard, men da sitter du igjen med et mimetisk kunstsyn der fotografiet og filmen blir den høyeste kunstart. Da utgår for eksempel Picasso og Bach, som Matlary mener objektivt sett er stor kunst.

4. Dersom verdenen ikke er den objektive standarden sitter du igjen med kulturen. Kulturen er intersubjektiv, ikke objektiv. Sagt annerledes: En bonde i Kina vil synes helt andre ting er bra enn deg. Så der sliter du.

5. Så da kommer du fram til individet. Og der har du endelig noe som nærmer seg en objektiv standard. Men kun en standard som gjelder for deg. Om du prøver å påtvinge denne standarden slik at den gjelder for andre uten å argumentere godt for det og prøve å overbevise dem, da prøver du å etablere et hegemonisk smaksregime.

Om man ønsker å ha en objektiv standard bortenfor alle disse kategoriene, så er dette et teologisk ståsted. Det er en trosbekjennelse, om man ikke kan peke på den objektive standarden og sier "det der er hva jeg snakker om." Det er selvsagt ok, men da må vi akseptere at det er det det er.

Hvem dømmer dommeren?

Denne argumentasjonsrekken føyer seg greit sammen med det vi ser i den kunsthistorien Matlary refererer til: Konkurrende smaksregimer; brutale uforsonlige uenigheter om hva som er stor kunst eller ikke; kritikerfeider; kunstnerfeider. På norsk jord er vel Wergeland og Welhaven et godt eksempel på dette. Og Picasso? Den eldre garden hatet Picasso! "Min fire-åring kunne ha malt" osv. De objektive standardene, om de finnes, er ikke lett tilgjengelige, altså.

Her vil den hegemoniske ofte si at mange trenger veltrente smaksdommere som kan etablere om verket konformerer til den objektive standarden. Tradisjonelt har disse objektive smaksdommerne ved et rent tilfelle vært hvite menn med mye penger og de har som regel helt objektivt smaksdømt kunstnere som var skapt av hvite menn med mye penger. Du havner i "Juvenals dilemma": quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokterne? Eller i dette tilfellet: Hvem dømmer dommerne? Hvem får lov til å si at Matlary er en person som har kontakt med det objektive grunnlaget siden hun liker Bach og ikke Radiohead, mens at jeg som liker Radiohead ikke ser storheten i sjelen.

Vips – et teologisk argument: "Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det." Ah. Der ser man. Jeg kan ikke se at Bach er the only way to fly, fordi jeg aldri har fornemmet menneskets storhet.

Hegemoni og kanon

Dette er fordi et kunstverk ikke er en ytring i et vakuum. Det oppstår i en historisk og kulturell kontekst som et svar på den konteksten. Om jeg leser Illiaden så har den på ingen måte samme virkning på meg som på de gamle grekerne. Ikke på langt nær! Jeg leser den som en fremmed og eksotisk tekst som beskriver livene til mytologiske skikkelser i en svunnet tid, som en del av den vestlige kulturens grunnmyter og som en tekst som hjalp fremmede mennesker i antikken å forstå sine egne liv. For dem handlet det om å gi dem identitet. Illiaden hadde omtrent samme funksjon i det samfunnet som Bibelen har i vårt.

Og selvsagt er det også den historiske og kulturelle konteksten kunstverket leses av som bedømmer kunstverket. Selvsagt er det verket som bryter med individet som er kunstopplevelsens kvalitet. Noen ganger kan man få noe stort ut av en Stevie Wonder-sang. Og ofte så er de verkene som blir stående dem som viser seg å være interessante for andre. Jeg hører ofte på Bach, og får stor glede av det. Men jeg hører noen ganger på Stevie Wonder og får stor glede av det. Det betyr ikke at jeg er avstumpet. Begge opplevelsene er store – de er store på forskjellige måter. Og om jeg ikke synes det gir mening å si at den ene har større verdi enn den andre, så er det ikke noe Matlary har krav på å regulere.

Men det ligger faktisk noe i denne avvisningen av populærkulturen. Hvorfor er det at akkurat den kulturen som er mest populær er den som sjeldnest trekkes fram av høykulturteologer? Burde det ikke være nettopp det de fleste av oss liker som var det med størst objektiv verdi? Eller er det hegemoniske smaksregimet en klassereproduserende mekanisme? Er dette kunstsynet ikke derfor nettopp elitistisk? En måte å skape sosial, kulturell, politisk og økonomisk gruppeidentitet og -dominans på? Hvorfor var det at de fleste kanoniserte kunstnerne var hvite menn med penger? Var det tilfeldig? Nei, selvsagt ikke. Det var et klassereproduserende grep som forplantet seg gjennom kulturen. Når Matlary refererer til at man skal lese kunsthistorien, så lærer man ikke "å se forskjellen". Man blir sosialisert inn i et smaksparadigme. Når man så er ferdig ser man store ting i Bach og Picasso. De store tingene er ikke irreelle, men de er heller ikke allmenngyldige av den grunnen.

Kanonisering er et slikt hegemoni. Uansett hvor forsiktig, hvor nyansert du enn er når du konstruerer en kanon, så etablerer du likevel dermed et smakshegemoni. Du tillater deg selv å si at disse tingene er ikke kun bedre for meg, de må være bedre for andre også. Dersom en annen person ikke får noe ut av dette verket, er det da noe galt med dem?

Er det noe galt med meg fordi jeg ikke liker Franz Kafka? Og hvorfor burde jeg kreve av andre at de heller ikke liker Kafka? Jeg ser at andre får store ting ut av Kafka, og det gleder meg. Men jeg får relativt lite ut av ham. Kanskje hans eksistensielle dilemmaer ikke er det jeg bekymrer meg for, eller kanskje det er noe mer komplisert – men det er min business, ikke din. Jeg kan selvsagt angre på det, når du sier du får noe ut av ham, men sånn er nå livet.

Bøker er i siste ende både et privat og et sosialt fenomen. Om det private ikke virker, så er det meningsløst å innstifte sosiale sanksjoner for å endre det. Da ender du opp med å reprodusere klasser og etablere politisk og sosial dominans gjennom kulturen.

Da jeg intervjuet Horace Engdahl i vinters så sa han "høykulturen er som den der døren i Kafka. Den står bare åpen for alle." Engdahl er en formidabel litteraturformidler, men også en mann med et kunstsyn som er langt mer konservativt enn mitt. Der og da klarte jeg kun å tenke på Anatole Frances berømte sitat: "Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under broene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød." Med andre ord: Døren står åpen, men det finnes mange som ikke har anledning til å gå igjennom den. Spørsmålet er bare om de menneskene har andre dører andre steder.

Når Matlary argumenterer for tidløse menneskelige kvaliteter, så argumenterer hun egentlig bare på en litt kronglete måte for "min smak her og nå." Fint for henne at hun har "menneskets storhet" i livet sitt, men om hun har lyst å vise meg at noe er bra så må hun overbevise meg, ikke formane meg. Uansett så må dette konservative kunstsynet skrinlegges nå.

[endret så smått 19:57]

Ting som skjedde i verden mens VG.no hadde Jonas Gahr Støres twitter-tabbe som hovedoppslag: En ufullstendig liste

* Dagbladet.no graver fram at den kyniske våpenhandleren Viktor Bout snart er fri, etter kun et år i fengsel.

* Nobelprisvinner og verdenskjent menneskerettighetsforkjemper fra Myanmar Aung Saun Suu Kyi ble satt i husarrest i atten måneder etter å ha blitt dømt i et latterlig stykke rettsteater.

* Presseforbundet stilte seg kritisk til regjeringens hemmelighetshold av en rapport som beskrev behovet for katastrofevern mot en katastrofe som nå har inntruffet.

* Kjendisstoff! En av verdens mest innflytelsesrike musikalske aktører, Radiohead, annonserte at de ikke lenger ville gi ut album, men heller konsentrere seg om nedlastbare singler. Dette er en viktig milepæl i overgangen mot hva det nå enn er som er forretningsmodellen om ti år.

* En av Tysklands siste krigsforbryterdomstoler som gjelder andre verdenskrig gikk igang, idet en 90 år gammel mann ble varetektsfengslet for massemord på sivile i Italia.

* Verdens største og viktigste informasjonsteknologiske institusjon, Google, annonserte massive forandringer i sin søkemotors algoritme.

* Det største juveltyveriet i britisk historie skjedde. 668 millioner kroner i verdier har gått tapt.

* Civita-nestleder Hallstein Bjercke anmelder den norske kirken for svindel i 500-millionersklassen.

* Tyfonen "Morakot" har rammet mer enn ni millioner mennesker i kystprovinsene i Kina, og drept minst 50 mennesker i Taiwan.

* Den amerikanske presidenten utkjempet nok et slag på veien mot en helsereform som har blitt forsøkt gjennomført i 50 år.

* En norsk avis hadde en meningsløs toppsak.

Ankerløse

Hans Rustad svarer – på en måte – på mitt innlegg om irrasjonalitet og Aslak Nores kronikk for nylig. Han skriver at. Vel, les selv:

[Legitimering av irrasjonalitet] er hans [min] betegnelse på Nores forsøk på å påpeke at Arbeiderpartiet er ved å miste grepet. Det er selve forsøket på å beskrive virkeligheten som Larsen kaller "irrasjonalitet". Selv stoler han mer på SSB som kan fortelle at krimininaliteten er den laveste på 14 år.

(...)

At Larsen setter SSBs "fakta" opp mot virkeligheten er illustrerende og ikke så lite morsomt, for dermed setter han akkurat fingeren på SSBs rolle.

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Seriøst? SSB leverer "fakta" i scare quotes? Jeg har egentlig aldri riktig giddet å følge med på kvernen inne på Document.no, men hvis dette er representativt har jeg ikke har gått glipp av noe. Jeg forstår ikke hvorfor tilsynelatende seriøse folk som Lars Gule diskuterer noe som helst med folk som kan avskrive SSB som useriøse på den avfeiende måten. Jeg svarer nå fordi Rustad og co. tilsynelatende har mange folks øre, og fordi de snakker om noe jeg skrev, men det framstår for meg som uforståelig at denne formen for virkelighetsfjern aktivisme tas på alvor .

Tidligere i dag leverte Rustad exhibit A i en bloggpost om Vigrid og NorgesPatriotene burde boikottes. Her leverer Rustad følgende skarpskodde analyse:

Men det finnes også en annen grunn til å holde NorgesPatriotene/Vigrud utenfor. (At deler av ytre venstre fører en like sterk retorikk, er ikke noe argument. At Marte Michelet er debattredaktør i Dagbladet, er ikke noe argument for å slippe til Øyvind Heian.)

Nei, det er klart at ting faller på plass med en lett og ledig sammenligning og sidestilling mellom en mann som er dømt for å ha drapstruet justisministeren og som er så fullstendig rablende vanvittig at han driver et parti som mener at Frp er forrædere mot det norske folket fordi de er for snille med innvandrere og omtaler muslimer som "en pest". Her er et herlig sitat (fra nevnte posten til Hans Rustad i øvrig!):

Vår tids pest heter islam. Smittekilden som spredde (!) svartedauden var rotter, de fremste pestsprederne av islam er FrP. De tillater denne grufulle pesten å spre seg ved å føre oss nordmenn bak lyset med grove løgner som kan ha dødelig utgang for deg og dine etterkommere. Ved å avsløre disse løgnene vet vi at du som norsk patriopt tar farvel med FrP og gir din stemme til NorgesPatriotene i årets valg.

Ja, det er jo nett det samme som å lese Marte Michelets helt k-r-a-z-y artikler om den norske velferdsstaten. Rustads argumentasjonsteknikk ser ut til å handle om å definere sin egen virkelighetsbeskrivelse og argumentere ut fra den i falske syllogismer: "Venstresiden er antisemittisk. Marte Michelet er på venstresiden. Dermed er Marte Michelet det samme som Adolf Hitler."

The first step is admitting you have a problem

If the Twitter site goes down, and your first instinct is to gripe about this on Twitter, that might be a sign you're in trouble.

Update: As I suspected, given that both Facebook and Twitter spazzed out at the same time, it was a DDoS-attack.

For more on life without Twitter, we turn now to Ezra Klein. Ezra?

Legitimering av irrasjonalitet

Beklager at jeg ikke blogger så mye for tiden. Jeg har visst pådratt meg en massiv Twitteravhengighet som passer bedre med min timeplan, men har lyst til å føre mer oppmerksomhet tilbake til bloggen.

Men altså:

Vanligvis gidder jeg ikke å lese Document.no, men i dag hadde de en gjestepost av Aslak Nore som jeg følte jeg burde svare på [Oppdatering: Jeg lar meg fortelle at den opprinnelig sto på trykk i VG]. Nore prøver å argumentere for at Arbeiderpartiet er nødt til å ”komme på offensiven” i innvandringsdebatten. Dette gjør han ved å forsøke å legitimere irrasjonelle holdninger overfor innvandrere blant moderate sosialdemokrater. Han fortsetter i samme sporet som sin nylige Samtiden-artikkel. Han tar studier av hvordan menneskers følelser påvirker valgene deres, og tolker dem slik at de gir en slags rasjonalisering for irrasjonelle valg.

Nore innleder:

Toppledelsen i Arbeiderpartiet vet det altfor godt. Skal de vinne valget i september må partiet komme på offensiven i innvandringsdebatten. Jens Stoltenberg vet noe mer. Skal han bli husket som en av de store statsministerne i nyere norsk historie, må han foreta noen visjonære grep i det flerkulturelle Norge. Men hvordan skal han gjøre det?

Et samfunn er alltid i endring. I dag skjer forandringene raskere, og griper dypere om seg enn tidligere. Det hersker en latent uro i Norge, forårsaket av globalisering, finanskriser og migrasjon over landegrensene. Innvandrerbefolkningen teller nå over 10% og vil vokse i årene som kommer. Presset på velferdsstaten er større enn før, folk stiller mindre på dugnad, kriminaliteten er grovere og de religiøse fundamentalistene flere.

På den ene siden tror jeg at Nore har rett i at Arbeiderpartiet vet at de må komme på offensiven – altså bli mer populistiske – i innvandringsdebatten, men jeg steiler litt ved hans virkelighetsbeskrivelse, og kommer til å se litt nøyere på den:

Det stemmer at innvandrere utgjør ca. 10 % av befolkningen. Men etter det hopper kjettingen av. Nore definerer aldri hvordan presset på velferdsstaten øker, men jeg antar at han ikke mener at den politiske motviljen mot velferdsstaten øker. (Hvilket det gjør – Frp går fram på meningsmålingene og det var borgerlig flertall i juni). Jeg vet ikke helt hvordan han dokumenterer det, men la oss la det ligge.

”Folk stiller mindre på dugnad.”
Vel, dette stemmer nok, om du med ”folk” mener ”folk som bor i Groruddalen”. Jeg tror dette må være basert på anekdotisk bevismateriale, men la gå. Jeg tror at folk som føler seg utilpass og uønsket har få insentiver for å delta i langtidsvedlikeholdet i det samfunnet de bor i. Jeg merket meg for eksempel at alkoholikeren i gården jeg bodde i før, aldri dukket opp på dugnad. Kanskje jeg er en snillistisk SV-velger, men jeg har troen på å møte opp og spørre folk om de har lyst til å komme på dugnad. Uvitenskapelige undersøkelser i nabolag jeg har bodd i tyder på at det er effektfullt.

”de religiøse fundamentalistene flere”
Virkelig? Hva er kilden her, SSBs fundamentalismeindeks? Dette er – antar jeg – ren synsing og anekdote. Nore forveksler nok fundamentalistenes synlighet med at de blir flere.

"Kriminaliteten blir grovere"
Nei. Sorry, men denne gamle visa har vært falsk i 14 år. Jeg siterer SSBs rapport fra 2008:

Antall anmeldte lovbrudd er nå det laveste på 14 år, når vi tar høyde for befolkningsutviklingen.
…
Mer enn 175 000 tyverier og andre vinningslovbrudd ble anmeldt i 2008, nesten 4 900 færre enn året før. Reduksjonen i antall vinningslovbrudd henger i hovedsak sammen med en nedgang på 8 prosent i grove tyverier. Antall grove tyverier fra biler og andre befordringsmidler (12 500) og brukstyveri av biler (6 900) er samlet sett nesten halvert siden 2003.
…
Fra tusenårsskiftet og frem til 2007 ble antall anmeldte simple tyverier fra butikk og naskeri redusert med over en firedel. Fra 2007 til 2008 økte imidlertid anmeldelsene både for simple tyverier fra butikk (12 prosent) og naskeri (5 prosent) – og samlet sett fra 16 400 til 17 500 tilfeller.

I all rettferdighet så har nasking og simple tyverier den suverent ledende overrepresentasjonen for innvandrere, men det er jo nettopp ikke definert som grov kriminalitet.

Når vi tar hensyn til befolkningsøkningen, har omfanget av anmeldte voldslovbrudd holdt seg relativt stabilt siden tusenårsskiftet, på rundt 5,5 per 1 000 innbyggere.
…
Som i alle tidligere år har Finnmark og Oslo mest anmeldt voldskriminalitet i forhold til befolkningsmengden, med henholdsvis 8,9 og 8,7 per 1 000 innbyggere.

De få grove forbrytelsene som øker er seksualforbrytelser, som går opp for første gang siden årtusenskiftet, og vold i nære relasjoner, som nettopp har blitt etablert som en ny kategori.

For å si det på en annen måte: Å si at norsk kriminalitet blir grovere stemmer ikke. Den er omtrent den samme gamle, og det blir mindre av den. Kanskje deler av Oslos kriminalitet øker – det vet jeg ikke, men jeg har ikke klart å finne noen indikatorer på det, til tross for utspill om farlige rumenere og at området jeg går igjennom hver dag nå blir kalt ”Marerittmila” av Aftenposten i et anfall av galopperende overdrivelse. Personlige har jeg oftere mareritt om Harald Stanghelle enn jeg har om nabolaget rundt jobben.

Men likevel så er den økende og grovere kriminaliteten – og særlig voldtekten av norske kvinner et fast begrep i norsk innvandringsdebatt. Særlig disse berømte 41 overfallsvoldtektene i Oslo. Det er urovekkende at kurdiske og afrikanske innvandrere voldtar. Litt mer urovekkende er det at maksimalt 41 menn blir brukt til å dømme 422.000, altså at ca. en per 10.000 får bli med på å determinere den politiske framtiden til resten. Det er forresten omtrent svarandelen på spam også. En person per 10.000 tror på nigerianere som vil gi dem penger. Det er like sjeldent. Sånn cirka. Like eksotisk.

Det vi snakker om her, er altså irrasjonelle impulser som får gripe inn i vårt politiske liv. Kanskje vi til og med, i den Dagbladske kulturkjempende ånd, kan lokalisere det i en biologisk impuls som identifiserer det fremmede med fare? Uansett så virker det som om Nore prøver å gjøre denne impulsen like sosialdemokratisk som idealtid. Han argumenterer for at irrasjonalitet er menneskets natur. Det er en litt tynn argumentasjon:

Evolusjonære psykologer har i en serie forsøk vist at alle mennesker har en innebygd ”juksedetektor” – som nådeløst avslører juks, normavvik og lovbrudd. Antiintellektuelle Frp er det eneste partiet i Norge som har skjønt dette prinsippet. Kanskje finnes den egentlige ”Frp-koden” her?

Og han har lyst til at dette skal få innflytelse over Aps politikk:

Arbeiderpartiet er den eneste politiske kraften i Norge som potensielt kan skape en ny flerkulturell samfunnskontrakt. Gode skoler og helsevesen for alle, men også patriotisk elitedyrking, strengere straffer og velferdsordninger knyttet opp mot plikter. For jeg er selv en opprørt sosialdemokrat som ønsker at framtidens Norge skal bli et bra sted å leve for alle... I spørsmålet om det flerkulturelle Norge tvinger et oppgjør med kulturradikale pedagoger og partiets endringsfiendtlige venstrefløy seg fram. Først når Jens Stoltenberg klarer det, vil han kunne tre inn i historien.

Jeg har vanskelig for å lese dette som noe annet enn et forsvar for at irrasjonelle strukturer skal styre vår innenrikspolitikk. Men selve prosjektet til samfunnets politiske organisering er, i min verden iallefall, en mest mulig rasjonell og langsiktig disponering av ressurser og makt. Hvorfor vil man trekke inn overtro og magefølelse i samfunnsordningen når man har SSB? Følelsene og verdiene våre styrer hva som er viktig for oss, men de forteller oss ikke hva fakta er. Der må vi ty til den vitenskapelige metoden, og så heller kjempe retorisk om verdiene.

I siste ende forstår jeg ikke helt hva Nore vil med å legitimere disse tankene. Er han ute etter strengere og mindre tolerant sosialdemokrati? Det kan han i så fall få i Høyre. Selv vil jeg heller si inntil videre at jeg ikke vil gi disse ideene legitimitet. Jeg vil løse samfunnets faktiske problemer, ikke min forestilling om hva samfunnets problemer er.