Har vært ute og tatt litt tempen på tidsånden. Den er tilsynelatende brun, men jeg håper det bare er fordi jeg tar temperaturen med et gammeldags termometer. Dagbladet.nos artikler idag om diskusjonen mellom Nazneen Khan-Østrem og Per Edgar Kokkvold har ført til en serie med rasistiske kommentarer, som tilsynelatende ikke blir slettet. (Pluss noe speise greier om frimurere.)
Ellers idag ble det i Ny tid klart at islamfiendtlige artikler ikke slettes med samme aggresjonsnivå som hets av kristne og jøder (se oppsummering hos Journalisten). Muslimer har fortsatt ikke det samme kravet på beskyttelse som alle andre, ser det ut til.
Aftenposten.no og VG.no er eller faktisk relativt fri for eksplisitt rasisme, såvidt jeg kan se, rent bortsett fra Tybring-Gjeddes utspill, da. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke Dagbladet modererer forumene sine mer aggressivt. Et utvalg fra Dagbladet følger, og jeg setter et stort, kollektivt [sic.] rundt det hele:
Når jeg ser hvor mange som støtter Kokkvold forstår man hvor lett folk er lett å styre og forme. Frimureren Kokkvold har dere i lommen, dere sauer.
*
Fru; Khan-Østrem ?
Kan ikke du heller reise dit du egentlig kom fra . la oss ha Norge som det landet det alltid har vært de siste 50 år . Fritt , humant stolt .
Ditt angrep på Kokkvold burde vært anmeldt som æreskrenkelse .
Du viser ditt sanne jeg , en person full av hat for ytringsfrihet , ærlighet og frihet .
God reise .
*
Med sine holdninger viser Nazneen Khan-Østrem nok en gang hvor vanskelig det er for muslimer å integerere seg i europeiske samfunn og adoptere europeiske verdier. Og når hun skriver som hun gjør og går til angrep på forsvarere av ytringsfriheten, forsterker hun det hun selv kaller "fordommer" - men som hun nå demonstrerer kun er en konstatering av fakta.
*
Heia Khan-Østrem!
Vi trenger muslimske settlere for å forklare oss hva norsk ytringsfrihet er!
*
Islam = Vold og aggresjon
...Og Dagbladet løper Islams ærend...
*
Med en innstilling som dette , er det all grunn til å syntes synd på alle muslimer . Om mulig kan vi kanskje si at Fru`s Khan-Østrem hatse angrep på Kokkvold , er alle muslimers mening . I såfall er det særs farlig for fremtiden til demokrati og frihet i Norge . Man kan nærmest si at Tybring -Gjedde har rett i sitt innlegg i Aftenposten igår .
" Og hvor synes han de mange etnisk norske, som ikke er enige i de grensene ytringsfriheten har i dag, skal gjøre av seg? " Spør Fru; Khan-Østrem . Etnisk norske er dem som har norsk blod i sine årer . Innvandrere som kommer hit er ikke etniske . En med pakistansk opprinnelse , ublandet med en etnisk nordmann kan aldri bli etnisk norsk . Han/hun vil for alltid være etnisk pakistansk . Men muslimer som er statsborgere , hvor de skal reise ? Dit hvor din mening om at kritikk og ytringsfrihet av islam holdes nede . Dit hvor ytringsfrihet , menneskerettigheteren og all kritikk av islam eller dens troende ikke er lov .
Og de landene er det mange nok å velge i .
Muslimer som ønsker å bo i Norge får hversegod å innrette seg etter norsk lov . Kanskje det er på tide å innse at islam ikke har andre rettigheter enn andre relgioner , og vil heller aldri få det .
Før det skjer , har vi full borgerkrig .
*
Jeg er ikke overrasket, da Kokkvold er en norsk frimurer. Frimurerne har nått okkupert viktige possisjoner i samfunnet, som presse, næringsliv, helse, politikk og domstoler. Du finner frimurere som direktører i store selskaper, leger, journalister, advokater og dommere. Denne Kokkvold har en klar agenda, mot Islam. Dette er også agendaen for den internasjonale FREEMANSONS. De vil motarbeide Gud, enten gjennom Kristendom eller Islam med løgn, manipulasjon eller direkte konflikter som i Afganistan etc. Det er bare å søke denne informasjonen selv, for du skal ikke tro alt en skriver. Undersøk og forsk på ting så ser du sammenhengen.
*
Islam er ikke komptabel med norsk lov , nordmenn eller demokratiet . Ei heller med integrering , fordi koranen sier i sura; 5:51 " ”Ta ikke jøder eller kristne som Auliya (venner, beskyttere, hjelpere). For de er Auliya med hverandre. Og de blant dere som er Auliya (venner) med dem, blir også en av dem.”
Dette sier alt om rasisme fra dere muslimer . dere opphøyer dere selv som om det var nazismens innhold vi hørte om igjen . Dette er helt likt raselovene i nazi-Tyskland .
Så et hvert angrep på kritikkere av islam fra en muslim , er rasisme .
Burde ikke Dagbladet publisert denne saken om å publisere den andre saken?
Det sies om den franske populistiske politikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin at han en gang så en folkemengde på vei gjennom Paris og utbrøt: "Der går folket mitt! Jeg må finne ut av hvor de skal, så jeg kan lede dem dit."
Hvorvidt Ledru-Rollin, i øvrig mannen som innførte stemmerett for alle menn uavhengig av inntekt og eiendom, faktisk sa dette, eller om det var en drittpakke som ble dumpet i historiebøkene vet jeg ikke. Men sitatet er blitt stående som en oppsummering av alt som er galt med populismen. Og det var denne setningen jeg ble sittende igjen med, som en flau smak i munnen, da jeg leste denne artikkelen på Dagbladet.no, skrevet av Astrid Meland.
Artikkelen er kort sagt en slags oppsummering av en debatt som har oppstått rundt artikkelen "Hvis muslimene blir i flertall" av Meland og Gunnar Thorenfeldt. Dagbladet.no hadde den på trykk d. 15.06. Den opprinnelige artikkelen var en slags enquete der "sentrale debattanter" fikk svare på tre spørsmål:
1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?
2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall?
3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?
Da jeg leste saken ble jeg opprørt. Jeg synes den hadde en rasistisk vinkling og var uprofesjonelt utført. Jeg skrev en sur post og valgte å slenge meg på min brors foreslåtte ukelange boikott av Dagbladet. Nå gjorde dette, som hos en stadig større andel av nordmenn, ikke den store forskjellen i mitt liv, men det var nå i alle fall tilfredsstillende. Så jeg hadde egentlig boikottet Dagbladet og Dagbladet.no i fem dager da denne nye saken kom på trykk, og jeg fikk høre at jeg ble oppgitt som kilde i en sak. Da tillot jeg meg av pragmatiske grunner å bryte boikotten. Det påvirket nok ikke Dagbladet mye, uansett.
Jeg føler at denne nye artikkelen ikke gjør ting så mye bedre. Delvis fordi den hadde et par faktafeil, som jeg hermed klarer opp:
1. Eirik Newth (@astronewth) heter ikke Erik. 2. Den uforståelige feilen: Jeg lenket til denne posten hos 5080.no i min opprinnelige post, og Newth lenker også til den. Den ene av Newths to blogger har også tall i navnet og bruker en lignende Wordpressmal. Meland skriver derfor at jeg og Eirik Newth har laget denne siden. En ikke spesielt grundig faktasjekk avslører på "Om oss"-siden til 5080 at skrivekollektivet består av Markus Gaupås Johansen, Sturle Pedersen og Øyvind Ølberg. Og riktignok er jeg beæret av å være både nære og gode venner fra ungdomstiden med både Markus og Sturle, men å si at jeg er dem, er å gå litt langt. I øvrig kjenner jeg kun Newth svært overfladisk over nettet. Jeg har meg bekjent aldri vært i samme rom som ham, og kan ikke huske noensinne å ha snakket med ham. Men han virker da trivelig, det er ikke det. Han kommenterer i øvrig dette her.
Men som vanlig var feilene i artikkelen ikke bare disse små, rare faktafeilene, men langt mer strukturelle. De peker mot et allmennproblem i den norske offentligheten, som det er vel verdt å ta opp og analysere. Derfor tenker jeg at jeg skal ta denne anledningen til å forklare ytterligere hva jeg mente i mitt opprinnelige innlegg. Jeg var misfornøyd med hvordan det endte opp. Jeg var sint, frustrert og posten var mer avreagering enn noe annet. Jeg har derfor lyst til å presentere en mer gjennomarbeidet versjon av mitt argument nå. Først kommer jeg til å ta opp hva denne nye saken presenterer og hvilke teknikker den opprinnelige saken brukte. Så kommer jeg til å ta tak i det Eirik Newth med en herlig neologisme kaller for "vulgærdemografi", og så kommer jeg til å snakke om journalistisk ansvar og Dagbladets rolle.
Før jeg begynner vil jeg gjerne understreke at jeg ikke med denne posten verken antyder eller hevder at noen DB-journalister er rasister, at DB-ledelsen er rasister, eller at DBs lesere er rasister. Jeg kommer sannsynligvis aldri noensinne til å si i offentligheten at noen er rasister. Jeg kommer til å skrive mer om mitt rasismebegrep i en oppfølgerpost. Men jeg vil her bare si at man ikke etter min mening kan snakke i offentligheten om at mennesker er rasistiske som personer. Snarere vil jeg snakke om rasisme som en struktur som de fleste, også jeg, fra tid til annen deltar i, og snakke om hvordan rasismen formidles og hvordan norske samfunnsaktører deltar i dens formidling og spredning selv om de selv har gode, ja, faktisk de beste intensjoner.
Denne nye saken har samme struktur som den opprinnelige saken: Den er en nøytral rapportering av hva som har blitt sagt av en rekke bloggere og andre om den opprinnelige saken. Ingressen er " Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall?" Saken åpner slik:
DENNE UKA TOK VI i Dagbladet.no for oss hva en rekke norske aktivister, politikere og debattanter mener om demografi og muslimer.
Bakgrunnen var at SSB la frem nye tall over befolkningsutviklingen fremover. I flere år har det eksistert en debatt om etniske nordmenn kan bli en minoritet i landet og særlig om muslimer kan bli i majoritet i enkelte, norske byer. Frp er blant dem som frykter denne utviklingen.
Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge. Vi tok debatten fordi dette er er tema som mange ser ut til å være opptatt av og en utvikling folk frykter. Vi ville finne ut hva ulike debattanter mener om temaet og hvorfor en slik tenkt utvikling bekymrer noen, mens andre mener det er helt uproblematisk.
Framstillingsmetoden her er selvsagt her at Dagbladet framstiller seg selv som nøytral. I tråd med filosofen Jürgen Habermas’ tanker om offentligheten og diskursetikk – tanker som dominerer norsk offentlighet, se f.eks. artikler i Morgenbladet og Klassekampen forrige torsdag – skal Dagbladet.no "ta debatten". Dagbladet blir kun et åsted for diskusjon, et sted der andres meninger brytes. Man er bare ute etter å finne ut hva ulike "sentrale" debattanter mener om ting. Man viser fram diskusjonen slik den er. Man er ikke selv aktør. Denne nøytrale mellomposisjonen og formidlerposisjonen tilsvarer det Astrid Meland sier seinere når jeg spør henne ut om rasjonalet bak saken, på Twitter:
astridmeland @martingruner Har blitt beskyldt både for å være islamofob og muslimelsker etter saken. Synes det er nyttig å vite hva folk er redd for.
astridmeland @martingruner Jeg er for å diskutere alle saker åpent. Rasister kan forsette surfe på bølgen som kneblede offer om vi ikke gjør det.
Målet med saken er altså også aktivistisk: Man vil forhindre rasisme, gjennom å få vist fram diskusjonene, og sørge for at muslimene ikke blir kneblete offer. Det er en strategi som jeg på papiret er enig i. I god, habermasiansk ånd kommer de gode diskusjonene til å føre fram mot et fornuftig utfall av diskusjonen.
Forresten – og dette er et sidepoeng, men når vi senere diskuterer Andreas Malms bok Hatet mot muslimer skriver hun:
astridmeland @martingruner Er fotnoter et kvalitetstegn? Malm frykter etnisk renskning av muslimer i Europa og islamofobien går tilbake til korstogene.
Jeg mener at den naturlige lesningen av dette er at hun mente at disse to siste opplysningene diskvalifiserte Malm som seriøs tenker. Hvorpå jeg (om jeg husker rett) påpekte at det siste europeiske folkemordet var mot et muslimsk folk (Srebenica, 8.000 døde, 30.000 fordrevet) og at islamofobien har – som antisemittismen – sterke historiske røtter eller paralleller i korstogene, ja, men det er overhodet ikke Malms poeng for å forklare islamofobien i dag, noe som er tydelig om man leser boka, eller, i øvrig også det intervjuet jeg gjorde med Malm i Bokmagasinet.
Denne nøytralitetsposisjonen er selvsagt en retorisk teknikk; Theodor W. Adorno kalte det "negativ retorikk", altså retorikk som later som om det ikke er retorikk. Selvsagt er Dagbladet en aktør i saken, gjennom en rekke grep: Problemstillingen/vinklingen, kildeutvalget og sakens presentasjon.
1. Selve problemstillingen og vinklingen.
Som jeg vil gå nærmere inn på under er selve det demografiske spørsmålet rasistisk i natur.
2. Kildeutvalget.
I saken får vi møte 12 kilder. Noen er "for" islam, noen er "mot" islam og noen "er" muslimer, og sånn går nu dagan. Men hvem er disse sentrale debattanter?
Mohammad Usman Rana, lege og skribent Anne Sofie Roald, religionsforsker. (Lenken over navnet hennes går til Wikipediasiden for "islamofobi".) Aslak Nore, forlegger og skribent Hege Storhaug, informasjonssjef for Human Rights Service Bruce Bawer, skribent og dikter Hans Rustad, driver nettstedet Document.no Yousuf Gilani, politiker for Venstre Abid Raja, politiker for Venstre Nazneen Khan Østrem, høyskolelektor, statsviter og musikkskribent Berit Thorbjørnsrud, Midt-Østenviter og førsteamanuensis Shoaib Sultan, generalsekretær i Islamsk råd.
Sammen med det faktum at selve ideen om demografi er et rasistisk spørsmål så er det slående at det er en slagside i dette panelet som ikke blir verken kommentert eller nevnt.
Det som melder seg for meg når jeg ser på dette panelet er først og fremst spørsmålet om hvorfor tre personer overhodet er inkludert. De tre personene er Hege Storhaug, Hans Rustad og Bruce Bawer, de tre som man kan si står for den mest radikale islamkritiske linjen i artikkelen. Disse tre er mest bekymret for OMG sharialov i Norge! Alle kvinner i burqa, alle fosser i rør! Omveltning av vestlige verdier! Selvmordsbombere! Hungarians roam freely in the streets! Muslimene får barn! OMG OMG
Hege Storhaug er nok den viktigste aktivisten for islamofobisk ideologi i Norge. Hun har tette bånd til aktører som nevnte Bruce Bawer, også en kilde i artikkelen, og Bat Ye’or. Begge disse er fullstendig useriøse konspirasjonsteoretikere som har fått en hel del gjennomslagskraft i sterke, høyreekstreme miljøer, og som har blitt premissleverandører for islamhets i Norge. Særlig assosiasjonen med den populære skribenten Bat Ye’or er skjemmende. Ye’or mener at en arabisk konspirasjon styrer Europa, og at vi allerede lever som "dhimmier", uten at vi vet det. Å henge med henne gir samme typen kred som å henge med David Irving. Bruce Bawer er hakket mer seriøs, og mener kun at vi bør massedeportere mennesker basert på deres religiøse tro og vage insinuasjoner om at de vil "ta livet av" Europa:
For Bawer er en muslimsk tilstedeværelse i Europa et problem i seg selv. Muslimer er det motsatte av demokrati – vi må reddes fra muslimene. Hvordan er dette ikke rasisme, rasjonalisert med dårlig dokumenterte, usammenhengende påstander? Hvis Bawer er en sentral samfunnsdebattant, hvis hans stemme blir presentert som en viktig stemme, så har vi et demokratisk problem. Og dersom Hege Storhaug villig assosierer med, anerkjennende siterer og videreformidler disse menneskene – det gjør hun – så er det, som Andreas Malm påpekte i intervjuet jeg gjorde med ham, diskvalifiserende i seg selv.
Dessverre så er Storhaug og HRS tatt inn i varmen for lengst. De hjelper Frp med å utforme innvandringspolitikk, og de blir brukt som premissleverandør og kilde for en rekke nyhetsmedier. Ikke minst har Dagbladet investert en del tid og krefter på å gi henne rom i offentligheten, og man merker sannsynligvis at hun selger aviser. Deres journalister har et arbeidsforhold til henne, og hun leverer varene de trenger. Du kan si hva du vil om Storhaug, men hun er lesevennlig som faen, og har medietekke. Derfor er det nok mange som ikke kunne tenke seg å granske hennes nå dokumentert useriøse metoder og hennes propagandistiske rolle i den norske offentligheten. Astrid Meland er forresten også et eksempel på dette: Hun har vært i Gambia sammen med Hege Storhaug og skrevet en artikkelserie derfra. Artikkelserien var også basis for en rapport fra HRS om kjønnslemlestelse av norske jenter. Storhaug inngår i et symbiotisk forhold til norsk presse.
(Her må man selvsagt, som alltid i disse debatter, skyte inn det selvinnlysende faktum at kjønnslemlestelse er fryktelig, at jeg er motstander av det, at det bør bekjempes på alle fronter osv. osv. Og jeg vil i øvrig veldig gjerne også skyte inn at det heldigvis ikke er et spesielt stort problem i Norge og takk og lov for det. Men det er et stort problem at det er nettopp Storhaug og Rita Karlsen i HRS som får ha enerett på å ta denne kampen.)
Hans Rustad, på sin side, er en svært aktiv blogger. Han har et sterkt fokus på demografisk utvikling av islam i Europa og så videre og så videre. Nå frekventerer jeg ikke sidene hans voldsomt ofte, men jeg har et vagt og ikke helt velbegrunnet inntrykk av at han er hakket mer seriøs enn Storhaug og Bawer, men det sier dessverre lite. Han ser ut til å bruke sine betydelige krefter på å finne argumenter for konklusjoner han allerede har. Muslimer framstilles så vidt jeg kan se i et ensidig negativt lys. Han framhever positivt de rasistiske teoriene til hobbydemograf og cand.scient Ole Jørgen Anfindsen, Norges fremste eksponent for OMG nordmennene kommer til å bli i mindretall!!!-teorier.
Altså er det på den ene siden – med forbehold om at jeg ikke kjenner til alle debattantene – stort sett seriøse aktører. Det er forskere, politikere og et par synsere som har den fordelen at forholder seg til virkeligheten. På den andre siden er det folk som tilsynelatende har som sitt levebrød å med eller uten statsstøtte formidle og organisere rasistisk propaganda og politiske ekstreme nettverk i den norske og internasjonale offentligheten. De har tvilsomme forbindelser, tror på konspirasjonsteorier og fabuleringer og står i alle fall delvis for ekstremistiske og radikalt udemokratiske grep.
3. Presentasjonen av saken.
Selv om saken består hovedsakelig av sitater er den tydelig presentert og vinklet av Dagbladet. La oss se på grepene hvormed det gjøres.
Selve presentasjonen av saken innrammer saken. Over overskriften er det en stor interaktiv multimediafeature der en avstemming blant leserne påvirker et illustrert telleverk, et klassisk måleapparat med en nål som teller opp eller ned, som et speedometer eller et barometer. Interaksjon forventes. Spørsmålet det stemmes om er " Hva skjer om det blir muslimsk flertall i Norge?" Måleren har to farger, grønn og rød.
Den grønne fargen – tradisjonelt assosiert med trygghet, med målinger innenfor normale verdier på et måleapparat – er assosiert med "samfunnsdebattanten" Hege Storhaug som sier at "Norge vil da underlegges sharia". Den røde fargen – fargen som tradisjonelt viser fare, unormalt høye verdier, etc. – er assosiert med høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem som sier at "Ingenting vil nødvendigvis forandre seg". I øvrig en grov forenkling av det hun sier i sitt svar. Under kan man velge å erklære at "Jeg er enig med Storhaug" eller "… Khan-Østrem", eller man kan ta tredje veien og trykke på en lenke skrevet med liten skrift: "Uenig med begge? Delta i debatten."
Altså så har vi to synspunkter. Det ene, det trygge, grønne valget, er at Norge kommer til å bli underkastet sharia, det farlige røde valget er det tilsynelatende snillistiske utsagnet at ingenting kommer til å forandre seg – et utsagn som ikke gir noen umiddelbar mening utenfor konteksten av svaret til Khan-Østrem. De to utsagnene presenteres altså som likeverdige og like seriøse, mens det ene rives løs fra kontekst og misrepresenterer utsagnet. Ikke overraskende så er over tre fjerdedeler av stemmene gitt til Hege Storhaugs syn.
Den tredje muligheten: "Jeg synes selve spørsmålet er meningsløst" er ikke en mulighet, til tross for at Meland spesifikt sier i sin oppfølgerartikkel at journalistene allerede visste at SSB ikke forutser at det noen gang kommer til å bli muslimsk flertall i Norge. Til tross for at denne kunnskapen fantes hos journalistene ligger det altså innbakt i selve presentasjonen at dette er et seriøst spørsmål som det finnes i all hovedsak to svar på, som begge tilsynelatende tar spørsmålet på alvor. Å avvise problemstillingen er ikke lett, det krever en komplisert handling – å skrive et kommentarinnlegg (som i øvrig da vil drukne i grumsen på Dagbladets kommentarfelter). Man har to ekstremt lette handlinger for å behandle problemstillingen som alvorlig, og en ganske vanskelig handling for å avvise problemstillingen. Selve presentasjonen av saken produserer en dikotomi som ikke samsvarer med den reelle debatten i samfunnet, eller fakta i saken.
Videre, under overskriften til saken, og i presentasjonen på forsiden var det en ikonografisk illustrasjon: Et norsk flagg der korset har blitt erstattet med halvmåne og stjerne. Jeg hører klikkene i nynazisters hjem over det ganske land, der de klikker på "lagre bilde som" til videre bruk i propaganda. Dette er tydelig en påkostet og prioritert sak, med egen meningsmåler, hele 12 kilder, masse lenker og undersaker og en egentegnet illustrasjon. Altså må dette være en viktig, en sentral problemstilling.
Overskriften var "Hvis muslimene blir i flertall" og ingressen var "Hva skjer da? Vi har spurt sentrale debattanter." Her starter sammenkokingen av useriøse/ekstreme og seriøse/moderate debattanter som alle foregis å være likeverdig "sentrale".
La oss så vende oss mot introduksjonen på saken, som det er verdt å sitere i sin helhet:
BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?
Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?
Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.
Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.
Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?
Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.
I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?
Om ikke "forsvinner den norske forhuden?" er den merkeligste inngangen på en sak noensinne, så vet ikke jeg. I øvrig går den inn i en lang, veldokumentert kulturelt framstilt dikotomi mellom seksualiteten i Vesten og seksualiteten i Østen, men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Denne fleipete, humoristiske, halv-seriøse tonen antyder at dette er noe vi kan kødde med. Det er det ikke. Som jeg prøvde å påpeke i mitt forrige innlegg så fører denne måten å snakke om islam på til en drastisk reduksjon i livskvalitet for flere hundre tusen nordmenn og folk som bor innenfor Norges grenser.
Videre presenterer artikkelen henslengt og likestilt vanvittige konspirasjonsteorier som Bat Ye’ors "Eurabia" (OMG muslimene har allerede tatt over!!! vi er allerede dhimmier!!! OMG OMG etc.) og at det "hevdes" at "muslimer er så mangt". Personer som hevder dette presenteres som "motstanderne" av de andre. Som om de første var dem som måtte forsvare seg! Som om disse to utsagnene var to meninger som var like gyldige! Som om ideen om Belgistan, om et Storbritannisk Nord-Pakistan eller et gjen-maurisert Iberia – konspirasjonsteorier uten rot i virkeligheten – er likeverdig med ideen om at en folkegruppe "er så mangt" og at "langt fra alle er fundamentalister" eller at "vi ikke kan anta at de blir ortodokst religiøse" – altså dokumenterbare, allment aksepterte, sanne påstander. Videre blir det aldri nevnt i inngangen til saken det som blir skrevet i oppfølgeren, nemlig at " Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge." (I øvrig er det her merkelig at det ikke står at tallene fra SSB overhodet ikke behandler spørsmålet om det blir noe muslimsk flertall i Norge).
Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-NC-SA
En gang til om pressens samfunnsansvar
Vi kan altså se at Dagbladet har bidratt aktivt til å produsere en dikotomisk forståelse av denne problemstillingen i artikkelen. Selv om de ønsker å framstå som nøytrale, som åsted for en diskusjon så er de gjennom selve vinklingen, kildeutvalget og presentasjonen av saken med på å gi den det som kalles for The Fallacy of False Balance. Økonomen Paul Krugman skrev en gang det følgende:
The conventions of he-said-she-said journalism get in the way of conveying … knowledge to readers. I once joked that if President Bush said that the Earth was flat, the headlines of news articles would read, "Opinions Differ on Shape of the Earth." The headlines on many articles about the intelligent design controversy come pretty close.
Hvis Dagbladet trykker overskriften: "Hva skjer hvis jorden er flat?" Og spør seg selv i inngangen til saken: "kommer den norske globusen til å forsvinne? Og skriver at "sentrale samfunnsdebattanter mener at jorden er flat." Da er vi enige i at Dagbladet gjør en journalistisk feil. At journalistene ikke utfører sine journalistiske oppgaver på en tilfredsstillende måte.
Det finnes ting som er etablerte faktum. Det finnes et vitenskapelig konsensus om klimakrisen og det finnes et vitenskapelig konsensus om demografi. Spørsmålsformuleringen er dypt rasistisk men den har, som Andreas Malm formulerer det, den positive siden at den i en viss grad lar seg testes empirisk. Tendensen er konvergens. Natalitetsraten til muslimer og ikke-muslimer i alle land konvergerer. Muslimer som kommer til Vesten i første generasjon føder som regel litt flere barn enn de lokale. Men så går det en generasjon og vips, så føder de 1.7 barn, er 31.2 år gamle, har 0.8 Volvoer, 0,7 villaer og 0.6 vov-vover, som alle andre, de også. Det handler, ikke overraskende, om klasse og utdannelse. Muslimer kommer til å bli en større andel av vår befolkning enn de er i dag, ja, men de kommer aldri til å ta over. Selvsagt. I alle fall ikke innenfor noen tidshorisont det gir mening å snakke om.
Dette er de faktorene som konsekvent kan forbindes til natalitetsrater og mortalitetsrater: Klasse, bakgrunn (f.eks. natalitetsrate i opphavsland) og utdannelse. De faktorene som religioner bidrar med til mixen er stort sett syn på prevensjon og alder for giftemålsinngåelse. Ingen seriøse forskere har noen gang klart å finne en koeffisient som sammenbinder islam med et bestemt familiemønster. Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.
La meg gjenta det: Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.
Denne demografiske "tikkende bomben" er altså hets av en folkegruppe. Den presenterer det faktum at visse typer mennesker får barn som et problem. Er det ingen som kjenner igjen dette for det, det er? Er ikke dette den rene og skjære rasismen?
Hør på stemmebruken i denne videoen. Hør på musikken, og tenk på hva det han faktisk sier er. Det at folk får barn innebærer et problem.
Tenk så på Bawer, om europeere: "They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow." Hva er det vi står overfor her? Er det ikke bare en masse mennesker som har lyst til å kaste folk ut av landet sitt fordi de er en folkegruppe? Er det ikke det vi snakker om? Er ikke dette en oppisking av en stemning? En kanalisering av frustrasjoner? Er ikke dette rasisme?
Og videre: Er ikke dette en distraksjon, en avledning fra de virkelige problemene? Vi har, ifølge søketjenesten Retriever, hatt over titusen artikler om hijab i år, og ca. 2.600 om klimakrisen. Vi snakker mer om klesvalg og symbolikk hos en minoritet i Norge enn om en av de definerende konfliktene for vår generasjon. Islamofobien maskerer de virkelige konflikter i samfunnet. Den er en distraksjon.
Jeg tror ikke jeg er helt enig med absolutt alt Ali Esbati sier om islam-"debatten" i sitt glimrende og viktige essay i siste nummer av Samtiden, men han har et ekstremt viktig poeng som vi er nødt til å ta inn over oss, og det er at vi ikke lenger er tjent med å diskutere denne problemstillingen på den måten den vinkles på i offentligheten. Som jeg viste over, er denne artikkelen et kroneksempel nettopp på at når vi spiller med på premissene til dem som av en eller annen grunn ser seg tjent med å piske opp stemningen, da taper vi allerede idet vi trer inn på arenaen. Det at man spiller i det hele tatt er å tape.
Det er faktisk galt av meg å gå inn på demografiargumentasjonen i det hele tatt, over. At vi snakker om dette er problemet i seg selv; at vi snakker om dette er det interessante i denne saken. Denne problemstillingen burde være diskreditert for lengst. Og ikke kun fordi den er faktisk feil, men fordi det er feil allerede idet vi tar den opp:
Idet vi stiller oss selv spørsmålet om muslimene holder på å ta over, om de holder på å bli flertallet – allerede der går vi feil i skogen. Allerede idet vi setter oss ned for å undersøke problemstillingen om muslimene (eller hypotetisk sett kristne, eller jøder) blir i flertall, om de holder på å føde "oss" ut av racet, så skaper vi en verdiladning på en helt annen måte enn om vi studerer, for eksempel, hvor mange ugifte mødre det er i Norge. Vi definerer et "vi" og skaper en eksklusjonsmekanisme. Vi skaper ideen av at det fødes noe radikalt og fremmed i vår midte: Dersom muslimer kan "ta over", så ligger det i språket at de dermed er noe annet enn "oss". Noe som ikke er en del av det store Vi-et.
Vi ekskluderer samfunnsborgere fra samfunnet på basis av religion gjennom selve spørsmålet om de formerer seg mer enn "oss" eller ikke. Men "de" er oss og "vi" er dem. Muslimene er også nordmenn. På dialogmøtene som Abid Raja holder på Litteraturhuset buer de unge muslimene i salen spontant og unisont når noen så mye som antyder et motsetningsforhold mellom det å være muslim og det å være norsk eller nordmann. De er norske. De føler seg norske – men hvordan tror du de føler seg når de slår opp på Dagbladet.no og leser en sak som i selve sitt vesen ekskluderer dem fra et nasjonalt felleskap som de føler seg som en naturlig, rotfast del av? De føler seg helt jævlig, selvsagt. Og de kommer garantert til å føle seg mindre og mindre som en naturlig del av det felleskapet. De kommer til å føle seg ekskludert. Det er usunt for dannelsen av den borgerlige offentligheten, for skapelse av den sosiale kapitalen, den tilliten som samfunnet trenger for å fungere. Men først og fremst er det vanvittig usunt for de stakkars ungdommene som vokser opp i et land som i sterkere og sterkere grad uttrykker en avsky for selve deres vesen, heller enn å skape de sosiale og offentlige møteplassene og -rommene der reell integrering eller reell samfunnsbygging kan finne sted.
Om vi snakker om det at muslimer forplanter seg som noe vi bør diskutere så går vi altså vekk fra selve kjerneideen i det liberale demokratiet, som er at det ikke har noe å si hvem du er, hva din hudfarge er, hvem du ber til eller hvordan du velger å organisere din familie. Din fødsel skal ikke ha noe å si. Vi diskuterer samfunnets utvikling, ikke hvem som føder barn. Det at noen føder barn er ikke noe vi har noen som helst rett til å stille spørsmål ved. Vi kan stille spørsmål ved noen former for oppfostring av barn, men det er en fast institusjon i vestlige samfunn at retten til å oppfostre sine barn slik man vil er en nøkkelverdi. I våre land har man egenverdi helt til man begynner å forbryte seg mot samfunnets juridiske eller politiske eller sosiale normer. Ikke før. Ikke idet du blir født.
Det burde derfor være fullstendig unødvendig å skrive noen sak om dette, det burde være unødvendig å "ta" denne debatten. Dagbladetjournalistenes ansvar burde heller være å skape de korrekte rammene for debatten. Å levere fakta og premisser til den. For eksempel ved å slå ned på dem som faktisk propaganderer demografimyten (jeg ser for meg overskriften "SLIK LYVER DE TIL DEG OM ISLAM". Hvorfor er den saken ikke skrevet?) eller ved å fortelle oss hvem innvandrerne er. Hvem er det egentlig vi snakker om? Hvorfor kan man ikke anerkjenne at det finnes noen ugjendrivelige fakta i denne debatten og heller studere hvorfor disse faktaene ikke ser ut til å ha noen gjennomslagskraft i visse deler av offentligheten? Eller levere nye fakta? Og disse faktaene kommer jo også til å være vinklet, som alle "fakta" er, men de kan være vinklet på en måte som skaper sosialt sammenhold, heller enn å erodere den sosiale kapitalen til samfunnet.
Om Dagbladets framtid
Islamofobien finnes, og Dagbladet.no er bevis nummer 1. Ikke på grunn av artiklene (som regel ikke, i alle fall) men på grunn av kommentarene, som har blitt et stadig mer fryktelig forum de siste mange årene. Den konstante flommen av åpenlyst rasistiske kommentarer blir tilsynelatende overhodet ikke moderert, stikk i strid med redaktørplakaten. Hvorfor har Dagbladet blitt et åsted for en syndeflod av rasisme? Dels er det ekstremt slett kommentarpolitikk, men det har også å gjøre med at avisen har blitt en premissleverandør på en negativ måte. Den tiltrekker seg oppmerksomhet av en viss type fordi den produserer en viss type tendensiøs journalistikk. Alltid tilsynelatende rimelig, men ofte med subtilt kommuniserte verdier, ideer, tankesystemer og diskurser, som i denne artikkelen. Det gjøres sikkert ikke bevisst engang. Det bare skjer – fordi man ikke er bevisst på at det skjer.
Astrid Meland forsvarer seg i den siste artikkelen, slik jeg leser det, med at siden artikkelen skapte debatt så var den et samfunnsgode: "Også blant leserne har reaksjonene variert fra «islamofobi» til «muslimelsker.» Mange likte saken, men like mange reagerte kraftig", skriver hun.
Her er det noen problemer vi er nødt til å ta tak i. Det har blitt en alminnelig vrangforestilling i norske aviser at dersom man skaper debatt, så har man oppnådd noe positivt. Man glemmer at man noen ganger skaper konflikter i samfunnet som ikke allerede eksisterte. Tidsskriftet Kangura og radio/tv-kanalen Radio Télévision Libre des Mille Collines tok debatten. Fy søren som de tok debatten. De turde å snakke om de tingene som det ikke lenger var lov å si. De skapte så mye temperatur i debatten, og brøt så grundig med de klamme, kvelende normene for snillistisk politisk korrekthet at ca. en million tutsier ble drept i Rwanda, i 1994. Redaktørene ble dømt til livsvarig fengsel fordi de turde å ta debatten.
Dette er et ekstremt eksempel – det er derfor jeg valgte det – og det burde være åpenlyst, men jeg sier det for å være helt på den sikre siden: Jeg sammenligner på ingen måte Dagbladet og mediene i Rwanda. Men eksemplet demonstrerer bortenfor enhver tvil et vesentlig poeng, et poeng som ødelegger trosbekjennelsen i den norske dissensens teologi: Det er et beviselig faktum at ikke alle ting bør sies i offentligheten. Noen ganger gjør det å ta debatten skade. Noen ganger gjør det vondt. Noen ganger ødelegger det noe som var bra. Mediene kan skape konflikter. De kan øke konfliktnivået i samfunnet. Noen ganger er dette riktig – for eksempel så jeg gjerne at konfliktnivået mellom Når de gjør det uten skjellig grunn, taper vi alle sammen.
Av en eller annen grunn har norske journalister ennå ikke helt tatt inn over seg det faktum at forferdelige meninger kan formuleres, og at dette kan skade samfunnet. Dersom man ikke er bevisst på dette som journalist, så utfører man ikke sine profesjonelle plikter skikkelig. Dette var noe jeg terpet på i mitt opprinnelige motsvar til artikkelen: Man må være bevisst på at sakene man skriver påvirker samfunnet, og man må alltid være beredt til å leve med de til tider enorme konsekvensene av de tingene man ytrer i offentligheten. Alt vi få som har det privilegiet å jobbe i massemedia skriver registreres og påvirker massene. Noen ganger på små måter, andre ganger på store. Dette innebærer et enormt ansvar som vi må forholde oss til.
Men Meland antyder også en annen positiv effekt fra artikkelens publikasjon i artikkelen:
Leseren har rett i at stoffet ble populært. Nesten 50 000 leste saken «Hva skjer om muslimer blir i flertall?» den første dagen den lå ute. 9200 deltok i avstemningen og rundt 750 debattinnlegg har kommet så langt.
Og det er her min skuffelse kan bli total. Man skal ikke, må ikke, kan ikke, som journalist, operere ut fra et lønnsomhetskriterium. Det lar seg simpelthen ikke forene med god journalistisk praksis. Det er et velkjent faktum at kulturradikalismens høyborg Dagbladets lesertall har vært i fritt fall. Annonsemarkedet er dødt, allmennavisene står for fall og nå prøver man, antakeligvis med en viss desperasjon, å skape et nytt internettmarked. Man prøver å skape debatt, å generere lesertall gjennom kontroversielle emner. Og kanskje man lar drivet mot lesertall overstyre de journalistiske evnene, som er ubestridelige, og de gode hensiktene som artikuleres av Meland over.
Men det er der jeg står av. Om Dagbladet ikke klarer å overleve uten å skape unødvendige konflikter i samfunnet, uten å gjøre seg til mikrofonstativ for rasistisk tankegods, uten å ivareta en kritisk funksjon – da har avisen forrådt sin samfunnsrolle.
Det er da jeg kommer til å tenke på Ledru-Rollin og hans utrop om at han måtte finne ut hvor folket går, så han kan lede dem dit. Om man forteller folk det de har lyst til å høre for å fremme sine egne kommersielle mål, da driver man ikke i journalistbransjen, da driver man med PR for eget firma. Om det blir forretningsmodellen Dagbladet søker etter, da finnes det ikke lenger noen rolle for avisen i den norske offentligheten. Da må Dagbladet enten gå konkurs, gå ned med flagget til topps, så vi andre kan fortsette å leve i fred, eller så må avisen lede sitt folk – ut på dypt vann og til bunns.
En ubehagelig sak i dagens Dagbladet.no. En helt åpenlyst rasistisk problemstilling diskuteres som om den var alvorlig. Alvorlige forskere og serisøe tenkere stilles opp skulder med skulder med høyreekstremister og rasistiske meningsprodusenter som om de var likeverdige.
BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?
Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?
Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.
Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.
Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?
Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.
I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?
Jeg har nesten ikke ord for hvor dypt skuffet jeg er over hvordan denne typen problemstillinger tas opp nå. I dette debattklimaet. Er vi journalister i Norge så fullstendig forblindet for det faktum at måten vi snakker om ting på betyr noe? Skjønner vi – i dette tilfellet DB-journalister Astrid Meland og Gunnar Thorenfeldt – ikke at vi er med på å styre, kontrollere og videreformidle holdninger i det offentlige rom?
Når journalister på denne måten deltar i en forrående diskurs, så forråer samfunnet seg. Når vi tar opp i oss useriøse, tendensiøse problemstillinger som demografien.
Demografi er forresten en av islamofobisk og andre rasistiske diskurser sine greatest hits, men så grundig diskreditert at den ikke er verdt å snakke om lenger. Det interessante med demografispørsmålet er at det overhodet er et spørsmål lenger. Det er det som er det spørsmålet vi burde forske på og grave i. Hvorfor vedlikeholdes denne ideen om at muslimer holder på å ta over når de helt åpenbart ikke gjør det? Hvorfor får Human Rights Service statsstøtte når de assosierer seg med rasistiske og upålitelige konspirasjonsteoretikere som Bat Ye'or, David Horowitz og Bruce Bawer? Hvorfor kan Siv Jensen vifte med beviselig feilaktig informasjon i "snikislamiseringstalen" og ikke bli ledd ut av norsk politikk?
Vi er nødt til å forstå at saker som disse, når vi trykker dem, fører til en konkret reduksjon i livskvalitet for et stort segment av befolkningen. Vi kan ikke kaste vår journalistiske integritet på båten når vi skriver om islam. Vi er nødt til å gjøre researchen vår. Vi, av alle mennesker, kan ikke være overlatt til diskursen når vi bestemmer hva vi skal snakke om. Da forsterker vi bare den grusomme tendensen i det offentlige rom. Vi må velge våre saker og vi må snakke om det som faktisk er problemene samfunnet vårt står overfor.
Eksempel: Hvorfor er det sånn at det har vært ca. 550 saker i norske aviser i år som har inneholdt ordet "klimakrise" eller "klimakrisen" mens det har vært 2.000 saker som har inneholdt ordet "hijab"? Er det virkelig hijaben som er det relevante problemet, eller er det et spørsmål som handler om vilkårene for den fortsatte overlevelsen av den menneskelige sivilisasjonen på Jorden? (Obs obs jeg sier ikke at man kun skal snakk om osv osv og jeg sier selvsagt heller ikke at det ene utelukker det andre osv osv bla bla bla hvorfor er det nødvendig at jeg overhodet skriver dette bla bla bla)
Hva er det som er konsekvensene når vi driter i dette? Jeg har allerede en gang sett ett hjemland forsvinne under disse bølgene. Les hate speech-sitatsamlingen på Humanisme.dk eller den nye boka Hatet mot muslimer av Andreas Malm. Begge dokumenterer ubestridelig en diskurs som er rasistisk, reell, virksom. Den finnes ikke kun i kommentarspaltene på blogger, lenger. Den finnes i det mainstreamete offentlige rom. Denne politiske mørketiden er blant de viktigste grunnene til at jeg ikke føler meg hjemme i Danmark lenger, og det finnes nå i Norge også. Hvis vi ikke skal få danske tilstander, om vi ikke skal få til et kaldt, rått, hetsende debattklima i Norge, så må vi i den norske pressen kollektivt skjerpe oss. Dette slette journalistiske håndverket kan vi ikke lenger godta som tilstrekkelig. Det er utilstrekkelig. Det er uprofesjonelt og det gjør oss uopplyst. Vi blir dårligere mennesker av det, og vårt samfunn forverrer seg.
Det er en ganske ny, og ekstremt tydelig tendens i norsk offentlig debatt: Den finurlige kombinasjonen av å være høylytt til stede, kombinert med snurt fornærmethet over å være «oversett». Antakeligvis er intet standpunkt så til de grader eksponert, tatt alvorlig og offentlig annerkjent som nettopp det islamkritiske. Og intet standpunkt er så tett forbundet med retten til å være fornærmet på egne vegne over ikke å bli hørt.
(...)
Litaniet om hvordan noen standpunkter holdes nede, og hvordan noen debatter ikke slipper til, begynner å bli slitsomt. Jeg foreslår derfor en hestekur, en gang for alle: La oss sette innvandringsspørsmål øverst på dagsorden. La oss diskutere det hver eneste dag, år etter år. Ikke la noe holdes utenom: Kjønn, klasse, kriminalitet – la det være en debatt med like lite tabuer som anstendighet. La oss sette lavere krav til saklighet her enn andre steder, la oss diskutere brenning av klesplagg eller krav om å sverge ved flagget som om det var seriøse innspill. La folk bruke personlige erfaringer og vitnesbyrd om egen frykt som om det var generelle fakta. La oss lage stabler med bøker, kilometervis med artikler om hvor vanskelige «de» er, la politikere fra alle partier snakke om problemene «de» representerer – uten at man trenger definere «dem». La oss se på kristne som individer og muslimer som gruppe, la mistenkliggjøring være argumenter og sjikane være saklighet!
Og la oss gi skeptikerene all den spalteplass de forlanger. Vil de da slutte å føle seg forurettet? Neppe. Det er nemlig slik de har hatt det i noen år nå.
Min bror Mikkel har skrevet En Twitter-terrorists bekjennelser. Han har brukt #-tag funksjonen på Twitter, som Dagbladet og andre store aviser bruker til å stjele tweetsene til folk og legge dem ut på artiklene sine. Jeg har selv irritert meg massivt over dette, og synes Mikkel delvis setter ord på min irritasjon når han skriver:
Det føltes rett og slett feil at Dagbladet så nonchalant høstet småfolks meninger om storfolk.
Mellem linjene lå det en rekke synspunkter som jeg er uenig i: At storfolks meninger er verdt penger, mens småfolks meninger bør være gratis. At man ikke engang trenger å vurdere å gi kompensasjon, at man kan bemektige seg tankene og meningene deres uten å innhente tillatelse. Dels fordi man som en stor medieaktør har muligheten, men også fordi småfolk bare bør være lykkelige over å få lov å komme til orde. At alle småfolk innerst inne er wannabes, som intet høyere ønske har enn å bli kringkastet, få sine femten minutter på Paradise Hotel.
I tillegg til dette kommer nok også en implisitt antakelse at alle på Twitter allerede er folk som vil gi blancofullmakt til å komme seg i offentligheten, fordi alle som Dagbladetjournalister kjenner på Twitter som regel er medieaktører - enten de er politikere eller jobber med noe i media. Det er et problem hvis man lever inne i mediaboblen og går ut fra at Twitter bare er @martineaurdal og @bardvegar. Twitter er om ikke annet også @olanordmann som driver med #noe-innen-nye-medier eller er #student.
Anyway, copyrightavtalen Mikkel refererer til ligger her:
We claim no intellectual property rights over the material you provide to the Twitter service. Your profile and materials uploaded remain yours. You can remove your profile at any time by deleting your account. This will also remove any text and images you have stored in the system.
I utgangspunktet er jeg åpen for at denne typen feeds bør kunne finnes - for eksempel hadde New York helt sikkert hatt godt av et samlesite for taggen #911 på 11. september, og jeg observerte jo en del aktivitet rundt demonstrasjonene i Oslo som kunne ha vært nyttig å samle opp på ett sted. Men når store nyhetssiter samler opp Twitterstrømmen min og dermed bruker mitt innhold til å få eyeballs-to-ads og altså tjener penger, fullstendig uten å spørre meg om det er greit å bryte inn i copyrighten min.
Men det er ikke teknisk mulig å spørre alle i denne situasjonen, og det hadde vært et sosialt gode om vi kunne få til denne typen sider i forskjellige situasjoner. Kanskje til og med under #hlm eller #aker. Jeg lurer på om den gode løsningen er at alle Twitter-feeds i utgangspunktet havner under en Creative Commons Attribution-Noncommercial-Share Alike-lisens, som man som bruker kan velge vekk og sette sin feed under copyright. Og så kan Twitter opprette en måte å oppsøke bare Creative Commons-twitterfeeds. Dealen med institusjoner som Dagbladet osv. må da, siden lisensen er non-commercial, være at de oppretter Twitterfeeds på egne sider uten reklamer, der de ikke kan tjene penger på at min bror kaller Røkke for stygge ting under sin egen copyright.
- Det er mulig at en del mennesker vil feiltolke den tittelen, sier Dagbladets etikkredaktør Lars Helle om gårsdagens førstesideoppslag.
- Har Dagbladet med denne dyneløftingen tatt et skritt over i britisk tabloidjournalistikk?
- Nei, vi har ikke tatt noe som helst skritt videre. Og vi har ingen tro på at dette åpner noen som helst ny retning hverken for Dagbladet eller noen andre medier, sier Helle. Han er heller ikke sikker på om det er dyneløfting.
- Men vi er i intimsfæren til mennesker, det er vi. Det er ikke uproblematisk å være i det området der, derfor er det viktig å være ganske nøye med hvordan vi omtaler det - det har vi vært bevisst på.
- Samtidig velger dere førstesidetittelen «Gikk til sengs med Røkke»?
- Det står i boken at de delte seng. Min mening er at en sånn formulering fort kan oppfattes som at de har hatt sex. Men det står spesifikt i Dagbladets artikkel inne i avisen at det hadde de ikke - og han fremheves som gentleman. Men det er mulig at en del mennesker vil feiltolke den tittelen og at det hadde vært bedre med en annen formulering. Aftenpoften, 11. september.
*
"Å være etikkredaktør i Dagbladet er litt som å være sjøfartsminister i Tsjekkia. Klassekampen, "På teppet", 12. september.
Foreign policy as we experience it is mostly just ink on a page or pixels on a screen, but suddenly it zooms up very very close. The accelerating speed at which the world can go from being very far away to killing someone standing next to you seems to be rapidly becoming how we think, hohttp://www.blogger.com/img/gl.link.gifw we have to think, of globalisation. Even in this, the most shielded and padded corner of the world. But there is something hypocritical about this, isn't there? About how important it suddenly gets when it's people we've vaguely seen in the middle distance sometime?
